Her for en drøy uke siden ble det bestemt at det skulle bygges sprangbane på utebana på stallen, og min umiddelbare tanke var at "nææh, det frister ikke i det heletatt, jeg finner på noe annet..". Sjeldent jeg absolutt ikke har følt noe som helst interesse eller ønske om å hoppe, men denne gangen fristet det bare ikke. Jeg hoppet med Bobbie i oktober, men det var innendørs. Utebana har liksom vært en greie for Bobbie og meg i alle år, og jeg tror jeg begynner å bli litt gammel, for jeg orket liksom ikke tanken en gang. Men så har jo dagene gått, tanken har fått modne seg litt, man har alliert seg med ei venninne i stallen som er omtrent like pysete som meg selv, og når man setter to pyser sammen så klarer man overraskende nok å manne seg opp til mye rart. Så plutselig var det bestemt at Oda og jeg skulle hoppe. Skjønner enda ikke helt hvordan det skjedde. 

Men så satt jeg der i sprangsalen, på utebana, med hinder foran meg, og en Bobbie som hadde helt glemt at det gikk an å stå stille. Lite annet å gjøre enn å bare la det stå til. 

Kan ikke annet enn å si at det gikk over all forventning. Bobbie var kjempeflink, ga meg super ridefølelse, var fram, men ikke for fram, var konsentrert, hun var med på leken og ivrig. Samtidig tok det ikke av, og de spøkelsene som var der beit heldigvis ikke Bobbie så veldig hardt i rompa i dag. Når det går så bra som dette kan man ikke annet enn å være strålende fornøyde med at vi faktisk tør å gå på noen utfordringer innimellom. Det er også veldig betryggende å ha en Oda på bakken som forteller at man er flink, og som lufter tanken om at det kanskje ikke gjør noe om jeg slipper Bobbie piiiittelitt mer fram i galoppen enn hva som egentlig er mitt komforttempo (typ: den korteste arbeidsgaloppen du kan få til, gjerne med tanken mot skolegaloppen...). 

Sprang er jo faktisk ganske gøy! Bare synd jeg glemmer det mellom hver gang jeg hopper :p Neste mentale utfordring nå blir å hoppe med Abbe for første gang. Akkurat i dag kjente jeg at jeg hadde nok med å være nervøs for én ponni, men nå som selvtilliten har fått seg en boost kan det jo hende jeg tør prøve med han og etter hvert.

For dem som har fulgt Bobbie og meg igjennom åra, så er kanskje feltrittsbloggen jeg skrev for tre år siden en av de bloggene som har skapt mest hoderisting og latter. Vi kan vel konkludere med at den opplevelsen var interessant. Jeg avsluttet den bloggen med: 

«Litt gøy og litt gal må man være i blant, og nå tror jeg at Bobbie og jeg (i alle fall jeg) har fått vår dose med galskap for en stund fremover. Men vi blir nok å sees på feltrittstrening igjen en gang!»

Det tok meg tre år å finne fram motet mitt igjen, men etter at ei på stallen hadde tatt turen til Stav på feltrittstrening for ei som jeg har som venn på Facebook, så startet tankene mine å surre. Kanskje det hadde vært gøy med en ny feltrittstrening igjen? Bobbie og jeg har ikke akkurat hoppet mye, men litt har vi vel utviklet oss på de tre åra? 

Takket være min superfantastiske venninne Anna Lene kom vi oss avgårde på treningen ettersom bilen min ventet på en aldri så liten legetime. Bare det å dra på tur med Anna Lene igjen var kjempehyggelig! Bobbie reiste som vanlig helt uproblematisk, men hun lurte litt da vi kom fram til Stav og hun fikk på seg både sprangsal, boots og belegg. Det som er gøy å se er at Bobbie har blitt en helt annen hest å reise med enn før. Hun tuslet rolig ut av hengeren, og Anna Lene leide henne rundt på plassen hvor hun bare diltet med. 

Heller ikke når jeg satte meg opp for å varme opp var det noe fuzz fra Bobbie, bortsett fra noen vrinsk, uten at det gikk noe nevneverdig ut over konsentrasjonen. Vi jobbet litt i skritt, trav og galopp mellom noen maratonhinder, og Bobbie var helt kul. Vi var på gruppe med fire andre hester, og jeg følte at jeg ikke hadde så mye jeg skulle ha sagt når jeg utvilsomt var den eldste av rytterne. Kan ikke være pysete da!

Vi var alle igjennom vannet noen ganger, før vi hoppet oss videre på en stokk som lå et par galoppsprang etter vannet. Først rei vi igjennom vannet og over stokken, før vi skiftet vei og rei over stokken og igjennom vannet. Bobbie kikket ikke på den en gang, hun bare spratt over som om hun aldri skulle gjort annet. 

Fra stokk til grøft. Første gangen vi hoppet over fikk Bobbie nesten ikke med seg at det var en grøft, så det føltes nesten som om vi landet i grøfta. Da vi derimot fikk hoppe opphoppet først, også videre på grøfta, så var det en Bobbie som fant fram frøken Bomp. Vi hoppet først grøfta før vi også hoppet et par ganger etterpå, men fortsatt i hovedsak rett fram, og vi landet fortsatt i rett rekkefølge: bakke, hest, rytter. Det som er morsomt å kjenne nå er at jeg faktisk ikke blir redd mer - snarere tvert i mot, så kjennes det helt greit at Bobbie både får lov å være litt fresh og bompete. Vi begynner liksom å bli litt mer enige om hvor grensene går for oss begge, og da er det lettere å gi Bobbie frihet, selv om hun hopper og spretter litt innimellom. 

Etter å ha hoppet de tre "skumle" elementene bar veien videre til et litt større jorde hvor det var flere elementer med hinder. Vi startet med en stokk og et trekanta stokke-hinder som lå på en rett linje. Disse hoppet vi et par ganger fram og tilbake, og her fikk Bobbie galoppere litt på. Følelsen av å ha henne på en ganske stor slette og uproblematisk kunne galoppere avgårde var bare herlig. Det var én gang mellom de to hinderne at jeg måtte bremse Bobbie litt ekstra for at hun ikke skulle bli for flat. Hun ble litt snurt og sa i fra at hun synes jeg tok for hardt i henne, noe som egentlig var ganske interessant å oppleve. Det er faktisk ganske gøy og med ganske god følelse at jeg kan ri en hel feltrittstrening med følelsen av at Bobbie blir irritert av min hånd én gang. 

Fra stokker til trommel, "sofa" og "bord". Bobbie leet ikke på et øre uansett hva jeg ba henne fly over, og hun spratt avgårde med øra fram. Jeg lar bildene tale for seg. 

I halvannen time var vi ute og hoppa. Mange naturlige pauser var det så klart, men jeg merket at Bobbie faktisk begynte å bli sliten på slutten. Litt fysisk sliten, men egentlig mest mentalt sliten. Vi avsluttet ballet med å hoppe en gang over "bordet" (bildet over), og med et supert hopp over det var det bare å klappe Bobbie velfortjent på halsen, rope på gulrotbærer Anna Lene og få servert en velfortjent gulrot etter at man har vært helt fantastisk flink. 

Og ikke bare har Anna Lene knipset bilder av oss - hun har også styrt filmkameraet, så her er en liten oppsummering av hvordan vi ser ut i bevegelse (selv litt bomping ble fanget på film). Det er så lærerikt å se film av seg selv, og jeg ser mye, særlig i forhold til min sits, som jeg skal tenke på neste gang jeg hopper Bobbie. Men samme søren - vi hadde det utrolig gøy! 

Følelsen jeg selv satt igjen med etter opplevelsen var helt fantastisk. Særlig siden jeg har et sammenligningsgrunnlag fra tre år siden, hvor jeg egentlig synes det var litt skummelt, så ble dette bare enda mer morsomt. For nå var det ikke skummelt. Jeg kunne la Bobbie galoppere uten problem og følte at jeg hadde kontroll uansett. Hun hadde også et par perioder hvor hun jazza seg ganske opp fordi vi var på vei mellom hinder, eller vi stod og venta på vår tur. Selv om hun showet litt med noe "levader" i ny og ne, og selv om hun trippet litt fordi hun synes skritt var en teit gangart å gå i (tenk at late Bobbie også kan vise den siden), så hadde jeg alltid kontroll. Ikke kontroll fordi jeg hadde sterke hjelpemidler, men kontroll fordi vi har bygd opp en grunnleggende kommunikasjon som gir meg muligheten til å prate med henne,og hun hører, selv om det bobler litt over i hodet hennes.

Dette var rett og slett den ulitmate testen på hvor godt dressurarbeidet faktisk fungerer. Litt ubeskjedent må jeg få lov å si at det fungerer helt topp når man kan ta hesten helt ut av sin sedvanlige setting, gjøre noe helt annet og lykkes med det! =D Jeg hadde virkelig følelsen av at kommunikasjonen mellom Bobbie og meg var der, og jeg tror vi egentlig følte oss litt som et gammelt ektepar som begynner å kjenne hverandre ganske så godt. 

Med en helt, helt herlig følelse kjørte vi hjem etter vi hadde drukket litt vann og skritta ut. Jeg må igjen få si tusenmassetakk til Anna Lene som gjorde dette mulig for oss, og til trener Øydis som loset oss trygt igjennom hindringene. Nå er det ikke feltrittsekvipasje vi skal bli, men jeg dro fra Stav med visshet om at det ikke er noen grunn for at det skal være tre år til neste gang vi prøver oss i feltrittsløypa igjen. 

Og som en ekstra bonus, så var dagen vi var på feltrittstrening dagen Bobbie og jeg feiret femårsjubileum. Tenk at vi har vært sammen i fem år. Jeg gleder meg til de fem neste! ♥♥♥♥♥

Air Bobbie! 

Litt usikker på om det er en hjertelig «velkommen tilbake» jeg ønsker Air Bobbie, men det var godt å kjenne at jeg i grunnen følte jeg hadde sånn relativt kontroll, til tross for et par slike utfall. Følte meg i alle fall ikke usikker på noe punkt, så det var egentlig bare å fortsette å ha det gøy og hoppe rundt (på hinderne, altså). Det er jo ikke uvanlig at noen slike gamle skrøpelser kommer hoppende ut igjen litt innimellom, så jeg satser på at det bare var en liten utblåsning, og det skal hun få lov til. Og når sant skal sies, Bobbie var superflink sånn ellers. Faktisk veldig, veldig flink. 

Jeg mener å huske at jeg har turt å styre oss over et 70 centimeter høyt hinder én gang før, men det var etter et innfall av galskap. Siden da har vi holdt oss på 60 centimeter, og vært veldig fornøyde med det. Ikke fordi Bobbie ikke kan hoppe høyere, men fordi jeg har utviklet en ganske stor grad av høydus skrekkus maksimus. 

Da jeg hadde Janko husker jeg at 80 centimeter var komfortsonen min. 90 gikk, men var litt skummelt, og 1 meter var i meste laget, men vi kom oss da igjennom noen metersbaner og. Med Bobbie er 60 komfortsonen, 70 kan gå, og 80 er for øyeblikket utenkelig. Men med godt mot og manglende vett, så satte jeg opp den ene rekken på banen vår til 70 centimeter. Vi hadde hoppet rundt på hinder alt fra 30 til 50 centimeter mens vi varmet opp, men satte opp til en bane med hinder på 50 til 70 centimeter. Og dette selv etter at Bobbie hadde vist at hun hadde litt flybensin innabords. Men jeg tok det på «da har du i alle fall energi til å komme deg over»-kontoen, satte meg opp og galopperte av gårde. ​

Høyden var null problem for Bobbie, og faktisk ikke noe problem for meg heller! Til forandring fra før så 70 centimeter plutselig ikke skummelt ut i det heletatt. Det kjentes bare helt okei ut, og ganske gøy. Hun er flink den lille hoppetussa, til tross for at Air Bobbie tok en tur innom. 

Alt i alt en skikkelig god fredagskveld med høy pennyfaktor og store smil :) 

Joda, jeg har vår siste felt-trening ganske klart i minnet, men de siste gangene jeg har hoppa med Bobbie på banen så har hun vært ganske så fin. Nå er det riktignok en stund siden sist vi hoppa, men her om dagen hadde jeg med meg Bobbie ut i longeline på jordet, og vi longerte over noen av de små felthinderne som har kommet på jordet etter at slåtten var tatt. Hun var litt skeptisk, men hoppet etterhvert fint over flere av dem. Da jeg i dag fikk akutt lyst til å prøve å ri henne over noen av hinderne, så var det bare å kle på seg hjelm, vest og ridesko. Bobbie fikk på seg hack og sprangsal, også tråkket vi oss ut på jordet. Jeg var så heldig at Elin ble med for å ta bilder av galskapen jeg fikk for meg, så under følger Bobbie og jeg på jordet, med noen utvalgte og ekstra fine bilder lagt utenfor galleriet. De får tale for seg.

Sprang har ikke vært mye på plakaten dette året. Jeg rei noen bommer den 3. mars og hoppet litt uplanlagt et par hinder den 15. mars. Bobbie har løshoppet tre-fire ganger i år, og det er det vi har sett av slike spraglete pinner. Hva som fikk meg til å planlegge å hoppe - på utebana - det vet jeg enda ikke, men jeg hadde nå lyst til det (av en eller annen merkelig grunn), så da ble det slik. 

I godt selskap med Maren (som jeg skal takke for bilene og filmen) og Axel tuslet vi ned på banen lørdags morgen og banen hadde jeg allerede bygd. To kryss på "diagonalen", en rekk på langsiden og en oxer på kortsiden (kortsiden som forøvrig måler 42 meter, så særlig kort er den ikke).

Bekymringene mine var mange. Bobbie har tidligere vært rimelig bompete når vi har forsøkt oss over noen hinder. Bobbie synes hele langsiden langs skogen er skummel. Genrelt sett er utebana ganske skummel og bomping har foregått også uten hinder. Hva skjer da når man legger sammen to bompefaktorer? Jo - selvsagt: Minus og minus gir pluss!

Vi hoppet først litt rundt på de forskjellige hinderne, og Bobbie var bare helt super! Jeg kunne galoppere rundt, styre mot hinderne hovedsakelig med vekt, ja, rett og slett bare cruise! Kjempegøy var det, og ikke en eneste antydning til hopp og sprett.

Det morsomme er jo at Bobbie er vant til å stoppe hvis jeg slutter å ri, og det kom tydelig fram at vi ikke er helt sammensveiset på sprangbanen enda, for hver minste lille gang jeg kom litt i ubalanse eller ikke var tydelig på at vi skulle fortsette framover, så stoppet hun. "Var jeg flink nå? Ja? Jeg var det, sant?" Så flyten kan vi ikke akkurat si at vi har helt enda, men vi kom oss både over ett og to og tre hinder sammenhengende etterhvert, så jeg skal ikke klage! Og mye heller at frøken Bump stopper etter hinderet, enn at hun bumper.

Siden det gikk så bra fikk jeg Maren til å heve noen av hinderne. Den røde rekken ble som den var, oxeren var samme høyde, men litt breiere, det ene krysset ble en rekk på 60 og det andre en rekk på 70! Vi har kun hoppet 70 sammen én gang før, men vi måtte bare prøve. Og Bobbie hoppet over som om hun aldri skulle gjort annet!

Sprangøkta gikk over all forventning, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er superstolt av Bobbie! Det som er ekstra gøy å tenke på, er at jeg tror at mye av grunnen for at det gikk så bra er alt det arbeidet vi har gjort i dressuren den siste tiden. Mye fokus på galopp, og mye arbeid ute. Og det er virkelig ingen ting som er morsommere å innse enn at den dressuren man strever og jobber med faktisk gir seg utslag på andre arenaer også, være seg tur eller på sprangbanen. Det er en ordentlig god følelse, og det er jo i grunnen derfor jeg rir dressur - for å få en lydig hest, uavhengig av hva vi gjør! And it works! Gøy.

Denne gangen fristet det faktisk til gjentagelse!

Etter flere timer, dager, uker, måneder og år med trening kan vi endelig vise hvor proffe vi har blitt i grenen sprail! Altså... Det vil si. Vi hadde iallefall ridd over bommene et par ganger før kameraet blei startet.

Det har seg nemlig slik at Maren som står på stallen driver med western, og trail. Jeg har fortsatt i minnet min siste sprangopplevelse, som var noget luftig, og har siden da ikke vært så ivrig på sprangbanen (dødsangsten kommer snikende så fort jeg ser en hinderstøtte). Men trail da, det er jo bommer på bakken, og det må vi vel kunne klare å få til. Tatt litt på sparket bygde Maren og jeg (mest Maren) en trailbane. Jeg hadde overordnet ansvar for å få panikk hvis ikke bommene matcha i farge. Heldigvis blei det nogenlunde greit til slutt.

Noe westernutstyr har vi da altså ikke, så derfor blei det sprangsalen og cavemoren. Vår sprangutrustning. Så av det kommer også navnet sprail. Ikke helt trail, og ikke helt sprang, men sprail!

Tre travbommer, en firkant og en vifte på volte var utfordringa. Optimistisk la vi vifta tett i tett, men det tok ikke mange rundene før jeg konkluderte med at det bare var å gi opp. Aldri har det vært så vanskelig å ri en volte før! Selv da vi la ut bommene ganske kraftig var det fortsatt nesten umulig å ri den volta bra. Nesten litt irriterende at det skulle være så vanskelig!

I tillegg fikk vi trent overraskende mye på galoppen. Både høyre og venstregalopp! Bobbie er en helt annen hest nå enn før i galopp, og det er utrolig artig at vi faktisk kan fatte fra skritt noen ganger, og at vi kan få til noen steg i fremovergalopp. Det å få ridd litt galopp i sprangsal og få tenkt litt fremover tror jeg er godt for oss begge, også i dressurarbeidet. Og tilbake til den venstregaloppen. Hun fatter den jo! En gang fatta hun feil, men ellers fatta hun, og holdt den nesten like godt som høyre. Hurra!

Maren var så supersnill at hun filma oss der vi sprailet rundt. Elegante er vi ikke alltid, men jeg må si at jeg er rimelig stolt over trav-stopp-overgangen vår!

(ps: filmen sees best i HD)

Alt i alt så var det en helt super opplevelse å ri sprail! Det skal definitivt gjentas. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde være flinkere til å ri etter bokstaver på ridebanen, da jeg ofte blir litt "jaja, vi tar den overgangen der istedetfor her". Med bommer har du null valg! Ligger bommen der, så må du gjøre det du skal gjøre akkurat der. Og det finnes ikke noe bedre målestokk på å finne ut om hesten er mellom hjelperne enn å ha slike konkrete ting å forholde seg til.

Noen westernrytter blir jeg nok ikke, men å ta med bomarbeidet inn i dressurridningen en gang i ny og ne - så aboslutt! Dette var rett og slett GØY, og jeg tror Bobbie synes det var litt kult også, selv om Damen faktisk måtte galoppere litt. Slitsomt, må vite.

Takk til Maren som la opp bane, også håper jeg ikke det blir lenge til neste gang!