|
«Hva er liksom planen? Du kan jo ikke akkurat gjøre så mye med han når han er så liten?» Ånei? Skal vise deg jeg...  Kuleste lilleknert :) Lille Isco har visst bare blitt hos meg i vinter, og dermed er ponnitrimmen et uunngåelig tema. Det blir noen kjøreøkter for å få opp pulsen litt, men desto flere økter for hånd, da ponnien trenger å få en litt større bevissthet over sin egen kropp. Hele greia starta jo med at Isco skulle være selskap til Bobbie i sommer, i påvente at jeg fant en kompis som Bobbie kunne gå med i paddocken. Forsøk ble gjort, men kompis lot vente på seg, og Isco ble bare værende. Og her har han blitt da... Ikke har jeg hjerte til å la den lille knekten bare stå i paddocken å kikke, for er det en som humrer hver gang jeg kommer, og som stiller seg ved porten og ser forhåpningsfullt på meg når jeg beveger meg rundt i stallen, så er det han. Bobbie gjør forsåvidt også det, men det er med et litt mer "jeg er sulten"-blikk, enn Iscos "hva skjer nå?"-blikk. En annen småtanke bak det å få Isco til stallen var jo å prøve å slanke han litt. Og for slanking trenger vi aktivitet. Da han kom i slutten av juni brukte jeg litt tid på å venne han til vogna igjen. Han har tross alt ikke vært spent for på godt over et år (eller var det nærmere to?). Heldigvis var det ikke noe trøbbel for lille klump, så vogna ble flittig brukt både på tur og bane.
Samtidig startet det nøysomme arbeidet med å introdusere Isco for akademisk. Mest for moroskyld, men med baktanken om at dressur er til for hesten. Isco er en hest (ponni, men pytt), så dressur er til for han. Dressuren er til for å smidiggjøre, løsgjøre, styrke og balansere en hest, og hvorfor ikke da også en shetlandsponni?  «Hvorfor skal ikke også jeg få dressurere meg myk og fin i kroppen?» Problem én kom veldig fort til overflaten: Isco er lav! Med sine 90 centimeter på sokkelesten er det ikke langt ned til bakken. Min lærdom sier at når man starter en hest innen akademisk så starter man med å senke hodet for trykk fra kapsunen. Det tok meg raskt over til problem to: Ingen av mine kapsuner passet Isco, og siden planen var at jeg ikke skulle ha han så lenge, så fristet det ikke å legge x antall kroner i en spesialsydd en. Det problemet løste jeg med å bruke hodelaget hans inntil videre. Etter hvert har jeg gått over til å bare trene han i grima, men ved å feste tøyler i sideringene på grima. Man tager hvad man haver. Problem tre: Selv om ikke jeg er særlig høy med mine 166 centimeter, så kjenner jeg at jeg er tilbøyelig til å få ryggproblemer om jeg skal jobbe Isco fra bakken, eller i groundwork-posisjon. Dette løste jeg med å starte rett på handwork (som jeg virkelig ikke føler at jeg behersker) og tenke at de feil og mangler vi har, de får vi bare ha. I tillegg har jeg hatt en superutfordring med å tydeliggjøre kroppsspråket mitt. På en shetlandsponni er marginene veldig små når det kommer til posisjonering, for du mener du står ved skuldra, men på et lite pust står du plutselig ved bakparten. Og jeg skal love at en shettis kan snu seg på en femøring, og gjerne under armen på deg når du går for hånd. Og plutselig står ponnien andre vei (jada, vi har prøvd det og...). Men vi begynner etterhvert å få sånn tålelig teken på det. Den som ønsker å øve seg på å planlegge veiene sine bør trene med en shettis. Når de første startproblemene var overkommet kom vi inn på neste runde med utfordringer. Isco er i utgangspunktet livredd pisken. Dette gikk heldigvis raskt over ved at jeg bare hadde den med både når vi jobbet for hånd og kjørte. Nå tåler han den, men han stivner fortsatt i blant når den dukker opp på steder han ikke er vant til å se den. Som for eksempel på utvendig skulder. Men det har jeg tro på at vi kommer vekk fra framover. Etter hvert som vi har jobbet oss framover har vel det jeg vil kalle hovedutfordringen kommet til syne: Det er veldig vanskelig for en så liten og rund kropp og forstå at den kan bevege seg uavhengig av hverandre. Isco er liksom en vandrende pelsball som beveger seg i den retningen hodet beveger seg - som et tog. Med alle vognene på linje, etter hverandre. Dette har gjort at arbeidet vårt med stilling, bøyning og volte har gått over all forventning. Nå i det siste har jeg virkelig følt at vi begynner å få en god forståelse av hverandres kropp og soner, og han både øker og minsker volten helt supert. Så sant hodet får gå først og kroppen følge etter. Traversen derimot... Der har jeg følt jeg har skallet hodet i veggen. Jeg har prøvd alle triks i boka og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har rost hver minste lille bevegelse i retning travers, men når jeg ser tilbake på kalenderen nå, så har jeg brukt rundt fire måneder på å klare og forklare traversen til Isco. Jeg har klødd meg i hodet, jeg har vrangstilt, jeg har stått stille, jeg har bevegd meg, jeg har stått langs veggen, gått langs veggen, jeg har vært borte fra veggen, jeg har pirket med pisken, jeg har viftet med pisken, jeg har lagd lyd med pisken, jeg har hatt pisken på feil side, jeg har pirket og jeg har lirket. Jeg vet ikke hva jeg ikke har prøvd. Men Iscos forståelse har sittet langt inne (les: Min evne til å forklare har ikke vært god nok). Motivasjonen har igjen vært en tegneserie som jeg drar fram i ny og ne - stripa fra Nemi som jeg synes burde henge inne i alle staller:   Isco får en velfortjent belønning etter en travers-økt i stallgangen. Etter fire måneder har det gått et lite hull på byllen! Sakte men sikkert ser jeg et lyspunkt i enden av traverstunnelen. Iscos vei mot traversen har omtrent vært som følger: Med enorm vrangstilling kunne han flytte rompa inn mot midten. Jeg prøvde så å be om mindre vrangstilling, men han følte han var nødt til å se pisken på utsiden, så han hadde flere grunner til å være så vrangstilt. Den pisken er nemlig ikke til å stole på, mener han. I tillegg var det helt uforståelig for han at det gikk an å flytte en kroppsdel (bakpart) uten den andre (frampart). Etter hvert kunne jeg be om ørlite grann mindre vrangstilling, og slik fortsatte det til jeg plutselig en dag hadde en Isco som kunne se rett fram og fortsatt flytte rompa inn. Problemet da var at han var rett i øyeblikket jeg ba om rompa inn, men i det han utførte det kom skulderen først inn, også rompa. Og vips, så var vi igjen vrangstilt. Så her måtte det legges til en forståelse for å holde skulder ute samtidig som rompa kom inn. Igjen en stor utfordring for mister-beveger-seg-som-en-ball-uten-ledd. Masse, masse repetisjoner, trening på stallgangen de dagene det har vært glatt, rompe hit, rompe dit, uten frampart, uten hodet - det har vært en laaang vei å gå for både en liten Iscokropp og en Iscohjerne. Slik status er per i dag har jeg sett en forståelse for at pisken opp betyr rompe inn, og de fleste gangene uten skulderen. På høyre hånd. Jeg har tilogmed dristet meg til å gå et steg eller to, med varierende hell. Venstre hånd tar jeg for meg etterpå.  Innimellom er det best å bare riste litt løs. Noe som alltid skjer når traversen begynner å komme er at forståelsen for innvendig sjenkel forsvinner litt. Uten at vi skal skryte på oss at den innvendige sjenkelen er lært veldig godt inn før vi startet med den utvendige, så har også Isco her hatt sine "hjerne i kryss"-momenter, hvor han har, flink som han er, flytta rompa inn bare han har sett pisken. Vi begynner nå så smått å få kontroll på både innvendig og utvendig. La meg legge traversen litt på hylla og ta for meg det andre arbeidet vi har drevet med. I vogn har det kommet veldig tydelig fram at Isco er en høyregaloppør. Han fatter aller helst høyregalopp, egentlig uansett om vi er på rett strekke eller på volte den ene eller andre veien. Høyregalopp is the thing, mener Isco. Jeg kan både for lite om kjøring, og mangler noen verktøy der til at jeg føler jeg får fikset det problemet i vogna (man har jo liksom bare tøylene, også pisken som han allikevel synes er litt skummel), så derfor har også kjøringa gitt meg ekstra motivasjon til å jobbe han litt for hånden i håp om å løse galopproblemet. Og sannelig viser det seg at han har akkurat det samme problemet uten vogn. For en overraskelse ;) Når jeg jobber han for hånd jobber vi både i skritt og trav på volte, og jobber der med å danse sammen. Bevege oss sammen inn og ut i balanse i vår egen kropp og i forhold til hverandre. Vi jobber ikke med så mye annet enn å bevege oss sammen, både i form av retning og tempo. Og en liten anelse mot versaden. Her har jeg ikke merket sånn utpreget stor forskjell på sidene hans, men når jeg sender han ut i longeline og ber om galopp er det tydelig. Isco har ingen problemer med å fatte høyregalopp i longen, men venstregaloppen blir så godt som alltid kryssgalopp. Venstre foran og høyre bak. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd utallige fatninger, men bare en brøkdel av forsøkene blir riktig. (filmen er halvannen måned gammel, så jeg liker å tro at longeringen vår har kommet pittelitt mer på plass enn på filmen.)  Venstregaloppen finnes der - vi må bare finne den i treninga og. Det har dog vært veldig interessant å se han løs, noe jeg også ofte har. Vi løper rundt på banen sammen og leker, og her fatter han venstregalopp uten problem når det er nødvendig. Han foretrekker fortsatt høyregaloppen løs, men han har flere ganger vist at kroppen hans finfint kan galoppere venstregalopp. Så han kan, men når han blir satt i en ramme gjør smidigheten, løsgjortheten, styrken og balansen det vanskelig for den lille kroppen hans. Jeg er litt treig med dette med høyre og venstre, så det var bare her for noen dager siden at lyspæra gikk opp for meg. I traversarbeidet har Isco den senere tiden vist seg veldig flink på høyrehånd, og her vil jeg nå si at han forstår traversen godt. Men på venstrehånd sliter han. Det er markant stor forskjell på de to sidene og både forståelsen hans og evnen til å utføre "rumpa inn" på venstre hånd. Noen som ser sammenhengen?
Det er så gøy å vite at nøkkelen til venstregaloppen så godt som helt sikkert ligger i det stillestående arbeidet vi gjør med traversen på venstre hånd. Etter hvert vil det overføres til skritt, trav og kanskje også en dag en ren venstregalopp. En liten ponnis forståelse av bein-stabling, stabling av kroppen, koordinering av bevegelser. Det er mye som skal på plass! Men jeg er ikke et sekund i tvil om at jeg har funnet nøkkelen til problemet, nå gjelder det bare å få låst opp døra. Med en liten Isco kan det godt ta tid, men tid har vi da mye av. Uansett er det utrolig gøy å følge han på veien, og ikke minst å kjenne de utfordringer han gir meg i forhold til å være lærer for hesten. Jeg føler meg i utgangspunktet ganske trygg i det arbeidet jeg gjør fra bakken, men Isco er så langt i fra Bobbie som han kan være, så hjernen min vrir seg til stadig med nye utfordringer i den lille kroppen. Jeg kan bakkearbeid/longering med Bobbie ganske godt. Nå skal jeg også bli godt på bakkearbeid (eller handwork) og longering med Isco. En hver hest er en læremester. Også en hest på 90 centimeter. Så hva er planen med ponnien jeg liksom ikke kan gjøre så mye med bare fordi jeg ikke kan ri han? Det er å få en smidigere, sunnere, mer likesidig og balansert liten ponniklump, akkurat som alle andre prøver på med hestene sine. At Isco bare er 90 centimeter og jeg aldri kan ri han er da vel ingen hindring eller gjør arbeidet noe mer kjedelig av den grunn :)  Det er lite annet å gjøre enn å smelte for en slik liten ponniklump ♥ Oppi dette arbeidet med en usymmetrisk liten ponniklump så har det dukket opp noen spørsmål. Dersom du faktisk har lest deg helt ned hit, så blir jeg veldig glad om du legger igjen dine tanker om akkurat dette, for selv er jeg ganske rådvill. Jeg er avhengig av å holde forbrenningen oppe og magevolumet nede hos den lille ponnien. Dette gjøres selvsagt mest effektivt i galopp, og gjerne i vogn. Magefølelsen min sier at det er akkurat like "galt" å galoppere kun på høyre hånd, som det er å galoppere kontragalopp eller kryssgalopp på venstrehånd når han er spent for. Burde jeg bare la være å galoppere i vogna til jeg har fått venstregaloppen på plass? Går det greit om jeg bare galopperer han på høyre hånd? Burde jeg la han galoppere, men bestemme hvilken galopp selv på venstre hånd? Skyter jeg meg selv i foten hvis han får lov å bli enda mer stabil i kontragalopp på venstrehånd i vogna? Hadde han vært en ren AR-ponni hadde jeg lagt galoppen på hylla en periode, men den er et så viktig pulsverktøy at også dette sitter langt inne. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg kun galoppert på tur (og da antagelig 95 prosent høyregalopp), men inntil videre er tur uaktuelt grunnet føret. Hva med i longelina? Bør jeg droppe venstregaloppen? Bør jeg droppe galopp i det hele tatt (da er vi tilbake på at han helst bør bevege seg litt i alle gangarter)? Så langt det er mulig har jeg prøvd å ha han løs og galoppere fritt - da har jeg god samvittighet, for da velger han selv. Det er bare ikke alltid dette er et alternativ, og målet er jo at han skal få galoppert venstregalopp også. Hva ville du tenkt og gjort? Uansett: Høyre- eller venstregalopp, ponni eller hest - gurimalla for en morsom, spennende og lærerik reise vi er på! Shetlandsponni eller shire: Dressur er til for hesten! ...eller ponnien... :)
2 Comments
Som seg hør og bør krever julen en liten dæsj av julebilder, og 2015 intet unntak. Vi rakk å ta bildene på lørdag - dagen før isen forsvant med de åtte varmegradene. Så bakgrunnen ble litt hvit-ish, om ikke annet. Og selvsagt måtte begge ponniklumpene med, uten at de helt skjønte hvorfor de måtte stå pent og ikke fikk lov å spise det nedisete gresset på jordet. Men noen bilder ble det da i år også, slik tradisjonen krever før julefeiringa setter inn :) 
Både Nisse-Bobbie, Nissco og Nisse-jeg ønsker alle sammen en riktig god og fredelig jul med både to- og firbeinte :)
I en miniserie på ni deler vil jeg kort forsøke å ta for meg basicen i den akademiske ridekunsten, og hvordan man starter med en ny hest. Dette er ingen fasit, men en løs oppskrift som ikke går i dybden. Dette er blogg nummer seks. Bakgrunn for denne bloggen: Akademisk fra A til K Mål 1 - Frem og ned Mål 2 - Stilling og bøyning Mål 3 - Frem og ned på volte Mål 4 - Versade Mål 5 - Travers Mål 5,5 - Diagonal travers, renvers og piruetter HVA: Longering er kort fortalt at hesten arbeider rundt deg, på en volte. Ved longeringen kan du få trent både skritt, trav og galopp uten at du selv må løpe. Du får også jobbet med overganger, og lydighet. Innen longeringen kan du også jobbe mer avansert, med både versader, travers, samling og lenging. HVORDAN: Longering foregår hovedsakelig i kapsun, og før du hiver deg ut i longeringen er det godt å ha arbeidet fra bakken, ved å gå baklengs. Hesten skal kunne gå stabilt på volten mens du går baklengs, og ha forstått det å gå med stilling og bøyning, og fått en forståelse for pisken som innvendig sjenkel. Fra å gå baklengs kan du begynne å gå mer sidelengs, som når du leier hesten. Bare hold longeringstauet slik du har trent på fra før av. Går du på høyre hånd har du høyre hånd nærme kapsunen, og venstre hånd holder pisken og enden på kveilen.
Når du starter med å longere, så går du tett på hesten. Maks en halv meter line til å begynne med, kanskje enda mindre. Til å begynne med må du belage deg på å gå med hesten rundt på volta. Du gir samme signaler som når du jobber fra bakken, med halvparade i kapsunen for å minne om stilling og bøyning, samt innvendig sjeknkel (hånden din eller pisken) i sjenkelleiet for å si at det er innvendig sjenkel hesten skal bøye seg rundt. Pass også på at du lærer hesten en utvendig hjelp for å flytte skuldrene, slik at du hele tiden kan hente inn bogen ved nødvendighet. Husk at kroppsspråket ditt spiller en stor rolle i dette arbeidet, så vær også bevisst på hvordan du beveger deg. La hesten være ditt speil. Vil du fram? Vis det med kroppen din. Vil du senke tempoet, vis det med kroppen din.
Når du føler at hesten er trygg på den korte avstanden kan du prøve å øke avstanden litt. Hesten skal svare på akkurat de samme hjelperne, selv om den er ute på lengre line. Øk avstanden med korte, korte lengder på tauet, slik at du hele tiden har kontakt med hesten og kjapt kan korrigere dersom den skulle ramle ut av rammen. Etter hvert vil du kunne longere hesten med korrekt stilling og bøyning, frem og ned søkning og i en korrekt form på volten, uten å ha brukt noen form for innspenninger eller annet juks.
 Kroppsspråk er viktig under longering. Gjett hva jeg forsøker her: Stoppe Bobbie eller få henne frem? Det gjelder å være tydelig. HVORFOR:
Longering gir deg mulighet til å forberede hesten på de gangartene du skal benytte deg av under ridning, og finne sin egenbalanse uten at rytteren forstyrrer. Du har muligheter til å jobbe med overganger, og gjøre hesten mer balansert, løsgjort og smidiggjort i alle gangarter. En gyllen mulighet å la hesten få en god egenbalanse før man som rytter setter seg opp. HVOR: En bane, eller et flatt sted med egnet størrelse. Jo mindre volte, jo bedre bør hesten være balansert. UTFORDRINGER: Her begynner virkelig ditt eget kroppsspråk å spille en stor rolle. Du kan fort komme til å gi signaler til hesten du ikke helt mente. Tenk på hvordan du posisjonerer deg i forhold til hesten. Husk på at du hele tiden skal tråkke fremover, slik at du krever plassen din, og at ikke hesten får gjøre volten mindre ved at du tråkker bakover. Så tråkk selv frem og ut i volten, og ikke la hesten dytte på deg med skuldra. En riktig bøyning innover hjelper deg med å få hesten til å runde seg rundt deg, og ikke falle på deg. Føler du at hesten vandrer av gårde, ikke tar stilling og bøyning eller at du “mister” den: Gå tilbake på kortere line og befest arbeidet ditt der før du igjen prøver på lengre line. I longeringen kan du oppleve at hesten ikke lengre tar signalet om å stoppe, fordi du nå ikke lengre går foran den, men ved siden av, og dermed ikke har deg selv som “vegg“ foran. Hesten kan da velge å bøye seg utover, skyte ut skulderen og bare dure avgårde. Jobb tettere på hesten, repeter stoppsignalet og bruk kroppsspråk, eventuelt pisk på utvendig skulder for å hente bogen inn, eller pisken foran bringen for å stoppe beina og bevegelsen til hesten. Lykke til! En barfothest-eiers hjertesukk i desember. Det kan vel nesten kalles en tradisjon nå.  19. desember 2013 på Facebook: «Det er så fantastisk å stå på en stall hvor ting bare ordnes. Med det verste barfotføret i manns minne, så får vi dumpet et lass grus i paddocken til de to barfota damene som står sammen. Nå kan de bevege seg trygt og godt i morra. Takk til de flinkeste stalleierne på Aalerud - det er aldri nei i deres munn! Jeg er heldig som kan ha Damen på en så flott og tilrettelagt stall!»  Uten brodda boots kommer vi oss ikke langt på dette føret. 15. desember 2014 her i bloggen: En barfoteiers mareritt - eller drøm Det er vel i grunnen omtrent den samme bloggen jeg kommer til å skrive igjen. For dagens tema er is. Is is is og mer is. Jeg vet vi har hatt lite koselige dager i årene som har vært tidligere, men i år har det virkelig vært ille for det har jo søren meg vart i hele desember! Jeg leste en beskrivelse i lokalavisa som kan gå inn som årets nye ord, nemlig «bløtkakehålka». Det stemmer på en prikk! Først kom snøen, så kom varmegradene og regnet. Jeg grusa deler av paddocken og var fornøyd før det kom mer regn som la seg oppå grusen. Jeg grusa, mer snø/regn/varmegrader/kuldegrader og grusen min forsvant igjen. Ny grus og samme runden igjen. Jeg er på tredje, muligens fjerde runden nå. Bobbie og Isco står i en ganske liten paddock til vanlig, men nå har de fått enda mindre paddock, da nederste delen fint kunne blitt brukt som skøytåm (skøyteversjonen av slalåm). En dag jeg ikke hadde kommet så langt som å sperre av, så kom ikke Bobbie seg opp fra bunnen av paddocken (jeg har paddock i en nedoverbakke). Jeg gruser heller godt den øverste delen enn å gruse litt i hele. Problemet denne gangen har vært at det ikke har gått mer enn noen dager fra jeg har grusa til jeg må gruse på nytt. Dermed blir det et evighetsprosjekt. Men takket være verdens beste stall, så får jeg kjørt opp grus som gjør at jeg kan strø når det er nødvendig. Det setter jeg så enormt stor pris på, og det gjør hele barfotgreiene mulig. Hadde jeg hatt hest på dette føret på store områder så tror jeg nesten jeg hadde vurdert sko. Sånn som det har vært nå har det ikke vært forsvarlig uten grus/boots med pigg.  Isco etter en stallgangstreningsøkt. Da rydder han, ansvarsfull som han er :) Bobbie har også fått gått litt i paddocken med boots, bare for å hakke opp isen litt, og gjøre den ruglete. Det har funket nesten bedre enn jeg trodde på underlaget. Må bare strø litt mat rundt på den lille flekken de har å gå på nå, så hun beveger seg litt rundt. Tanken på å få to lekne hester med broddsko inn i paddocken min har også slått meg. Man blir kreativ! Litt kreativ har jeg også måtte være i treningen av Isco, for han har dessverre ikke brodda boots. Han har med andre ord ikke vært på tur på en stund, men vi leker oss i hallen og koser oss med det. To dager har det vært litt problematisk da jeg har vært i stallen før stalleier har kommet hjem og rukket å gruse områdene vi beveger oss på. Vi har en liten strekke å gå ned til hallen, og skal Isco ned dit er vi nesten avhengig av grus. Men fordelen med en sånn liten knert: Når det ikke er strødd, så finner Isco og jeg på andre ting. Som for eksempel å trene i stallgangen. Det passer superfint å jobbe med innlæringen av traversen, også har Isco figurert som ryddegutt når vi har jobbet ferdig. En jobb han tar veldig seriøst. Spesielt når det kommer til den irrgrønne andreslåtten vi har (som mine ikke får et strå av til vanlig).  Slik ser det hovedsakelig ut for oss for tiden. Grus under speilblank hålke. Da er broddaboots gull verdt.  Slik ønsker vi oss det. Og gjerne med mer enn dette og. Mitt største ønske akkurat nå er snø til jul, men det ser ut som jeg heller får ta til takke med varmegrader. Kanskje all isen smelter vekk? Det funker det og, altså. Bare ikke dette is-infernoet. Men det går vel over dette og, og inntil da er jeg evig takknemlig for at det finnes grus og snille stalleiere!
En liten impuls-sprang-trening sammen med Maren en fredagskveld er ordentlig koselig. Og sjekk hvem som stakk innom:
Air Bobbie! Litt usikker på om det er en hjertelig «velkommen tilbake» jeg ønsker Air Bobbie, men det var godt å kjenne at jeg i grunnen følte jeg hadde sånn relativt kontroll, til tross for et par slike utfall. Følte meg i alle fall ikke usikker på noe punkt, så det var egentlig bare å fortsette å ha det gøy og hoppe rundt (på hinderne, altså). Det er jo ikke uvanlig at noen slike gamle skrøpelser kommer hoppende ut igjen litt innimellom, så jeg satser på at det bare var en liten utblåsning, og det skal hun få lov til. Og når sant skal sies, Bobbie var superflink sånn ellers. Faktisk veldig, veldig flink.  Det er litt gøy når hun ikke nøler litt på muren en gang, men hopper den uten å kikke.  Varmer opp over lave kryss, og Bobbie spretter pent over. Jeg mener å huske at jeg har turt å styre oss over et 70 centimeter høyt hinder én gang før, men det var etter et innfall av galskap. Siden da har vi holdt oss på 60 centimeter, og vært veldig fornøyde med det. Ikke fordi Bobbie ikke kan hoppe høyere, men fordi jeg har utviklet en ganske stor grad av høydus skrekkus maksimus. Da jeg hadde Janko husker jeg at 80 centimeter var komfortsonen min. 90 gikk, men var litt skummelt, og 1 meter var i meste laget, men vi kom oss da igjennom noen metersbaner og. Med Bobbie er 60 komfortsonen, 70 kan gå, og 80 er for øyeblikket utenkelig. Men med godt mot og manglende vett, så satte jeg opp den ene rekken på banen vår til 70 centimeter. Vi hadde hoppet rundt på hinder alt fra 30 til 50 centimeter mens vi varmet opp, men satte opp til en bane med hinder på 50 til 70 centimeter. Og dette selv etter at Bobbie hadde vist at hun hadde litt flybensin innabords. Men jeg tok det på «da har du i alle fall energi til å komme deg over»-kontoen, satte meg opp og galopperte av gårde.  70 centimeter uten problem! Superponni :) Høyden var null problem for Bobbie, og faktisk ikke noe problem for meg heller! Til forandring fra før så 70 centimeter plutselig ikke skummelt ut i det heletatt. Det kjentes bare helt okei ut, og ganske gøy. Hun er flink den lille hoppetussa, til tross for at Air Bobbie tok en tur innom. Alt i alt en skikkelig god fredagskveld med høy pennyfaktor og store smil :)  Det tar kanskje litt tid, men ingen skal komme her å si at det ikke er utvikling. For ganske nøyaktig tre år siden la jeg ut denne statusen på Facebook: Det har bare tatt et år og noen måneder. I dag, for første gang, så jeg en lyspære bli tent over Bobbies hode da vi forsøkte oss på en vektforskyvning bakover/halvparade i paraden. For første gang fikk jeg et (litt mer) korrekt svar utover at hun bare drar ned rullgardina og sier: "Dette kan jeg ikke!" Den lyspæra var ordentlig deilig å se! ♥ For omtrent fire uker siden la jeg ut denne bloggen: Når det bare skjer, hvor Bobbie gjorde sitt første ordentlige skoleholdt noen sinne. Samtidig la jeg til pisken i sjenkelleiet på innvendig side for å få hun til å runde seg fram og rundt innvending sjenkel. Og nå har jeg fått dette bildet, av Bobbie og meg som varmer opp før en rideøkt her for noen dager siden.  Jeg har brukt noen dager på å se på det. Stirre på det, faktisk. Nyte det. Jeg DIGGER det! Sjekk ponnien min, liksom! ♥
Dette bildet illustrerer helt og holdent følelsen jeg hadde i bloggen jeg skreiv for fire uker siden. Det illustrerer Bobbies følelse av forståelse. Min følelse av forståelse. Det illustrerer utviklingen vi har hatt på tre år, fra den første forståelsen, til nå dette. Jeg kan sikkert dra fram utallige eksempler med bilder av Bobbie som kaster seg i alle retninger i forsøk på skoleparaden, men etter den dagen for noen uker siden har det bare løsnet noe. Nei, vi ser ikke slik ut hver gang vi prøver, men vi dukker stadig mer innom følelsen av mer og mer riktig. Dette er bildet er heller ikke perfekt, men det er så vilt mye bedre enn hva vi noen sinne har gjort, og det beskriver så godt hvor vi har kommet på veien. Jeg er stolt, stolt, stolt av det fantastiske lille dametrollet! Tenk at det går an å være så kul =D |
