Bobbie og jeg har litt varierende hell med å ri på utebana oppigjennom årene. Heldigvis har det bedret seg noe, og i rette humøret går det helt greit å ha en rideøkt der ute. Det er faktisk ganske ålreit å kunne trene litt ute i frisk luft også - ihvertfall hvis man kan gjøre det uten frykt for å fly i bakken.

Hovedfokus nå om dagen er min (og Bobbies) forståelse av fram, hvordan man skal svare fram, og det å være kvikk for hjelperne. Noe som også betyr at jeg må være superpresis med hjelperne mine, og ikke sitte i veien og "mase" når jeg ikke mener det. Når man i tillegg har en ponni som ikke krever noe særlig mindre enn perfeksjon, så har jeg litt å leve opp til. Men vi jobber jevnt og trutt, og det er godt å kjenne at det sakte men sikkert blir bedre.

Årets første Michellekurs skulle jo bli en opptur. Det kriblet i magen fordi jeg var så heldig å få ha med meg både Abbe, Isco og Bobbie på kurset. Jeg gledet meg som en unge, men det var med et lite snev av bismak.

For å forsøke og forklare en litt kort versjon. Bobbie ble syk i april 2018. Hun hadde fri fram til sånn omtrent september, og ble sakte leid litt og litt lengre for hver dag. Noen tilbakefall hadde vi, men jevnt over var bedringen positiv. Bobbie var så smått med på et kurs for Michelle i oktober, kun to timer, og kun skritt (selv om Bobbie ville vise seg fram så best hun bare kunne). Oktober ble november og desember og opptreningen fortsatte sakte men sikkert i positiv retning. Januar og februar kom, og vi begynte å snuse på alle gangarter i særdeles korte økter, og jeg hadde en Bobbie som var så positiv, så framover, så herlig myk å ri. Jeg storkoste meg. 

Når man trener hest så er det lett å bli inspirert, motivert og engasjert av andres framgang og metoder. Jeg har "alltid" hatt utfordringen med Bobbie at hun er en svært bedagelig frøken (eventuelt hel-elektrisk, hengende i nærmeste taklampe, med energi nok til å lyse opp hele ridehuset i et sekund eller fem). Da vi kom i gang igjen med treningen var Bobbie så fin og fram. Hun var motivert, hun ville gå fram, hun var på. Faktisk så på at jeg ikke klarte å holde henne da vi travet på tur. Hun welsh-travet seg avgårde med høye kneløft og spenstige steg. Bobbie var on fire. Jeg storkoste meg. 

Med så positiv og villig Bobbie fortsatte vi treningen, og jeg synes denne villigheten var herlig. Så jeg ba om litt til, og litt til, og litt til. Ikke fordi jeg synes jeg ba om mye, fordi når man ser hva andre hester rundt forbi blir bedt om å gjøre, så var spørsmålene (les: kravene) mine til Bobbie fortsatt ganske beskjedne, synes jeg. Å trave fram over diagnoalen når jeg ber om det, alle andre klarer det jo? Å holde galoppen til jeg ber om noe annet, kan det være så forbaska vanskelig? Å gå fram av seg selv uten å tolke hvert minste lille pust som stopp? Jeg innså det ikke før jeg plutselig hadde gått for langt.

Plutselig stod jeg der og innså at hver eneste økt med Bobbie var negativ. Jeg følte meg som en diktator som aldri var fornøyd nok, som egentlig aldri var fornøyd i det hele tatt. Bobbie synes kravene mine var urimelige og heller ikke hun hadde noen som helst glede av treningen. Trening var bare et daglig slit med en sur tobeint som stilte kjipe krav. Bobbie var umotivert, jeg var umotivert, og vi hadde egentlig kjørt oss helt fast. Det er unektelig litt kjedelig å stille seg selv det "ulitmate" spørsmålet innen akademisk ridekunst: "Hvem er du i øynene til din hest?" og innse at svaret er "en masete kjerring som aldri er fornøyd"... 

Så hva gjør man? Hesten kommer ikke til å forandre seg. Så da må jeg forandre måten jeg er med sammen med hesten. For det er liksom lett. Nei, vent... Det var det visst ikke. Hvordan kunne jeg helt ærlig og helt oppriktig legge vekk alle mine krav, ønsker, drømmer for min Bobbiefrøken, og tillate meg selv å bare være sammen med henne, se hva som skjer og ikke ha lyst på mer? Jeg tror det gikk en god måned med masse turridning og andre påfunn, før jeg i det heletatt klarte å finne et lite lyspunkt. "Samlet" galopp i longe. En ting Bobbie synes var pittelitt kult å gjøre. Samlet i gåseøyne fordi det kan ikke kalles en ordentlig samlet galopp, men hvem bryr seg. Jeg hadde funnet et ørlite holdepunkt, en aldri så liten ledestjerne i noe som ellers virket ganske mørkt. Så jeg grep fatt i den og begynte så smått å jobbe rundt det.

Tilbake igjen til veldig korte økter som vi hadde i begynnelsen av opptreningen. Ingen tanker om hva andre får til, hva andre gjør. At andre kan ri runde på runde i galopp, fint for dem. Bobbie kan også det, men da ødelegger jeg gnisten hennes, jeg ødelegger arbeidsviljen og motivasjonen, jeg ødelegger henne fordi jeg kommanderer henne. Og LadyDivaQueens liker ikke bli kommandert. Så da gjelder det å finne andre måter å få LadyDivaQueens til å ville jobbe. Enklere sagt enn gjort. Men det lille lyspunktet var der. Og det var omtrent så langt vi hadde kommet da Michellekurset inntraff. 

Bobbies første økt ble fra bakken. Og Damen var så til de grader i kurs-modus. Vi hadde knapt nok kommet inn døra til hallen før hun kravlet seg opp i en levade, bare fordi hun ville vise seg fram. Og resten av bakkearbeidsøkta gikk med til å la Bobbie få vise fram det hun hadde lyst til, samt å få på plass masse små detaljer i min kropp, som forhåpentligvis vil gjøre arbeidet vårt enda lettere. 

Andre timen fikk jeg jobbe med sits, og jeg har ikke ord for hvor magisk det føltes å endelig få litt sitshjelp av Michelle igjen. Det er så alt for lenge siden jeg har fått trent ridningen min for trener, og jeg har virkelig følt behovet for å få et par ekstra øyne på meg. Jeg skal love at det hjalp! Vi gjorde ikke store, fancy ting, men jeg fikk virkelig følelsen av at jeg fikk rettet meg opp. Det problemet jeg føler jeg sitter med hele tiden er at jeg ikke får min utvendige skulder med meg fram på høyrehånd, og med litt justering av sal, min posisjon i salen og mine hofter så sa det svipp, også hadde jeg ikke noe problemer med min utvendige skulder.  

Midt oppi alt dette mentale styret med Bobbie, og tanker om å legge vekk ambisjoner og bare være helt happy-go-lucky, så passa det jo selvsagt ufattelig dårlig at året i år er det året vi skulle oppdatere væpnerprøven vår. For å bevise at man fortsatt er aktiv innen den akademiske ridekunsten, og at man henger med på den enorme utviklingen som skjer, så må man oppdatere prøven sin hvert femte år. Jeg kan ikke forstå at det allerede er fem år siden jeg tok prøvene mine, men kalenderen sier visst så. Et slikt "press" kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, og tankene har vippet mellom å be om utsettelse et år eller bare hoppe i det og la det stå til. Bentkurset var en måned etter Michellekurset, så jeg hadde fortsatt litt tid å bestemme meg, også ville jeg ri igjennom programmet en gang for Michelle for å se hvor i verden vi lå an. Godt å få en tommel opp fra henne om at det faktisk er mulig å gjennomføre om ikke annet. Det var dette brukte jeg min tredje time til. 

Michelle ga meg noen konkrete tips i forhold til gjennomføringen min av prøven, og jeg tok med meg tipsene i bakhodet. Heldigvis stemte de ganske godt med min egen følelse av hva som kunne vært bedre. Heldigvis synes hun det generelt så greit ut, så da hadde vi i hvert fall tommel opp fra Michelle hvis jeg skulle bestemme meg for å ri den for Bent. 

Fjerde og siste time for Michelle (i løpet av tre dager, altså) ble timen hvor alt kræsjet. Hvertfall for min del. Planen var egentlig at Abbe skulle ha denne timen, men han var så innmari sliten etter sine tre timer de to forrige dagene, så da fikk heller Bobbie bli med. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å ta Abbe allikevel. Samtidig fikk vi virkelig satt fingeren på problemet vårt. 

Jeg startet å ri som normalt, men da vi skulle opp i trav var Bobbie den daffe, seige Bobbie som bruker en halv langside på å vurdere om hun kanskje muligens orker å gå opp i trav. Jeg blir så sint og frustrert i de situasjonene! For det første, hvorfor må alt hun skal gjøre bortsett i fra å stå stille være et ork? Hvorfor må jeg ALLTID ikke bare be om noe, men be om det på en måte som jeg føler er "stygg" (jeg må liksom alltid gå til henne for å få en respons (forsterke hjelperne mine), det holder aldri at jeg bare ber om noe)? Så gikk jeg til henne da, med klar beskjed om at "du må opp i trav!". Og da traver hun, med et aldri så lite sukk og hun gir meg følelsen av at jeg har tvunget henne til det. Hun gjør det ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Men samtidig, hvis Bobbie får velge, så hadde hun mest sannsynlig stått stille hele økta... Også blir jeg lei meg og frustrert fordi jeg føler meg som verdens verste tyrann.. Hvorfor klarer jeg å gjøre treningen med gutta så lystbetont, men ikke med Bobbie? Hvorfor må hver eneste treningsøkt med Bobbie føles ut som om det bare er jeg som har lyst til det og ikke hun? Hvorfor må hver eneste treningsøkt føles ut som om at det er jeg som bærer rundt på henne og ikke motsatt? Hvorfor er det aldri gøy å trene mer?  

Tårene kom bare trillende og jeg følte meg bare crap. Som jeg har gjort omtrent hver eneste gang de siste månedene med treningsøkter med Bobbie. Det føles ut som om jeg vil så mye mer enn henne. Og hvem er jeg som har rett til å sitte og "piske" henne rundt til å gjøre ting? Det er en ganske slitsom følelse å kjenne på at man skal være to sjeler som vil hva to kropper kan, mens realiteten bare er at man er en sjel som vil hva to kropper kan.

Ridetimen min ble omforvandlet til en halvveis terapitime istedenfor (stakkars Michelle, er ikke bare hestene og den praktiske hestetreningen hun trenger å forholde seg til). Michelle hadde heldigvis som vanlig noen kloke ord og betraktninger å komme med, men som hun sa, det hjelper ikke hva hun sier, så lenge jeg føler det annerledes. Men tankene hun delte med meg var gode å ta med seg.

​- Hun er den hun er. Innimellom har vi hester som er slik, som ikke er selvgående. Forhåpentligvis vil hun kunne gi mer når hun blir sterkere og smidigere i sin kropp, og inntil da så forsøker vi å fikse de smådetaljene som gjør at hun blir det. Jeg ser ingen ting som ikke er fair overfor hesten. Du er ikke i nærheten av å være ond med henne. Det er ikke som om hun står med ørene bakover, sparker og viser uvilje til å gå. Du har en helt vanlig ridehest som er bra på den måten at hun ikke gjør noe hun ikke skal. Men hun er ikke gratisarbeid. Som jeg ser det så synes jeg hun trives med det hun gjør. Det er bare oss selv som ikke liker den siden av oss, når vi må være den personen som pusher. Vi vil heller ha hester som sier "her får du, hva vil du ha? Vil du ha dette? Hva med dette?" Men det er ikke Bobbie. Du skal hjelpe henne med å få det beste ut av henne ved å se til at hun utnytter den positive energien hun har, selv om den i en drømmesituasjon helst skulle vært dobbelt så stor. 

Michelle dro også fram tårene mine en gang til da hun sa at alternativet hvis man føler at ambisjonene er helt på forskjellig planet, så får man gå hver sin vei og selge. Det er jo bare så uaktuelt som det kan bli. Bobbie er nok ikke en type hest jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle hatt ny, men man selger ikke sin beste venn, sin professor og sin læremester gjennom snart åtte år. Da er det bare for meg å komme meg igjennom den fasen, løse problemet og finne ut av det. Bobbie forandrer seg ikke uten at jeg forandrer meg, så jeg må bare lære meg hvordan jeg best kan jobbe med hennes mentalitet. Finne ut hvordan jeg kan være et menneske som jeg klarer å være, og som jeg trives med å være i selskap med henne. Det krever åpenbart enormt mye av meg, for jeg gikk og kjente på denne følelsen flere måneder før kurset uten å evne å gjøre noe med det. Og nå, når denne bloggen skrives, en god stund etter kurset, så har jeg fortsatt ikke klart å fjerne meg helt fra den "gamle" meg. 

Så det ble både tårer og snørr og en Bobbie som bare trekker på skuldrene og rister litt på hodet over sin halvskrullete tobeinting. Like mye terapi som ridning akkurat denne økta, men så var det vel akkurat det vi (altså, jeg...) også trengte. Det føltes litt ut som om jeg fikk et litt bedre tak i hvem jeg må være sammen med Bobbie, og for å få til å bli den personen måtte alle ambisjoner legges på hylla. Det passet jo utmerket dårlig når gjennomridningen av væpnerprøven for Bent stod en måned fram i tid. Men det er ikke alltid ting kommer når de skal, så da gjelder det bare å takle det på best mulig måte. 

Selv om min siste økt ble avsluttet med tårer i øynene istedenfor stjerner i øynene kunne jeg allikevel se tilbake på et helt magisk kurs med Michelle, med treningsøkter med alle tre superponniene mine, masse konstruktive tilbakemeldinger, og en aldri så liten personlig reise i hvem jeg er og vil være som menneske.

Vårens Michellekurs var det virkelig behov for, og jeg var så heldig å få ha med alle tre hestene mine. Bobbie fikk fire timer, Abbe hadde tre økter, og Isco fikk også være med og vise hvor flink han er. Deler derfor bloggene mine fra kurset inn i fire deler, en for hver hest og en liten teoriblogg med noen av de kloke tingene Michelle sa under kurset. Starter den bloggen her med superstjerna Abbe, som fra sist kurs har gått fra å få en lett innføring som rideponni, til dette kurset å være med som ekte rideponni. Men ingen rideponni uten litt bakkearbeid først. 

Første økta vår var bakkearbeid, og Michelle påminte meg "nosework", en kombinasjon mellom frihetsdressur og akademisk trening, hvor man lærer hesten å bøye seg for innvendig sjenkel uten at den har noe mulighet for å gå imot. Jeg skal ikke begi meg inn på noen grundig forklaring på akkurat denne metoden å få hesten til å bøye seg, da jeg ikke helt har fått det inn under huden selv enda. Poenget er bare at man skal lære hesten å bøye seg og senke hodet for den innvendige pisken mot sjenkelleiet. Og hvis man plasserer seg selv lett på utsiden av hesten, så vil det være veldig lett for den å gå inn i den bøyningen du ønsker, uten at du har holdt eller dratt hesten noen vei. Du lærer altså hesten til å gå i den bøyningen den skal, uten at du skaper spenning i hestens kropp, fordi det er ingen av dine hjelpere hesten kan gå i mot. Veldig spennende arbeid! 

Akkurat under selve økta ble hele arbeidet med nosework litt mye for meg, blant annet fordi Abbe viser ganske tydelig at han synes det er litt "too much" å ha et menneske så tett oppi fjeset. Han har aldri likt det, og derfor har også bakkearbeidet vårt bestått mye av en kombinasjon av groundwork og longering. Men selv om jeg ikke hang helt med akkurat under økta, så var det veldig mye som festet seg og som ga mening, og ikke minst som har gitt mening i etterkant. 

Hele mitt problem med gummi-Abbe, som særlig på høyre hånd forsvinner som en vrengt banan ut over utvendig skulder forsvinner ved hjelp av "nosework". Og jo bedre vi klarer å få etablert sammenhengen mellom innvendig sjenkel = bøy deg rundt = innebærer også at utvendig skulder kommer med rundt - jo bedre er det! 

Vi kikket også såvidt det var på trav og galopp i longelina, men ble ikke overrasket over at de problemer jeg opplever i skritt blir forsterket når tempoet økes. Uansett bare greit å få sjekket gjennom gangartene og vist Michelle hva som funker og ikke funker. 

Abbe oppførte seg helt eksemplarisk til at det var første timen, og med masse kos og klø kunne vi avslutte med et smil og glede oss til neste time. 

Den andre økta jeg skulle ha med Abbe var samme dag som den første. Tror det er første gang han går to økter på en dag, så han kikket litt rart på meg da jeg hentet han igjen fra paddocken og lurte på om jeg hadde glemt at vi allerede hadde trent. Han fikk på seg rideutstyr denne gangen, sin fine, nye Startrek Espaniola, og cavemoren vi bruker når vi rir. Har liksom bare ikke kommet så langt som å ri han med bitt enda, og selv om tanken var der at det kanskje ville være en gyllen anledning å prøve når jeg først hadde ekstra øyne på meg, så falt valget allikevel på det trygge, kjente. Det fungerer jo topp, så hvorfor skal jeg forandre på noe som funker. 

Fram til nå har de få gangene vi har vært på bana bestått mest av å venne Abbe til å ha rytter på ryggen, og få start og stopp og svingene til å funke. Jeg har kjent forbedring fra gang til gang, og denne gangen var ikke noe unntak. Det er så utrolig spennende å ri Abbe, for det er helt utrolig å kjenne hvor følsom han er når han mentalt henger med. Michelle mente at jeg ikke nå lengre bare skulle være passasjer på ryggen hans, men at jeg aktivt skulle begynne å hjelpe han med å finne sin egen balanse med meg på ryggen. Ikke fordi jeg skal inn å gjøre så mye, men ved at jeg er enda mer bevisst i setet mitt. Målet er at jeg kan være en god passasjer på ryggen hans, som ikke sitter i veien for, og bremser hans utvikling.

Med Abbe er det veldig gøy å kjenne hvordan ting så mye lettere faller på plass hvis jeg klarer å stable kroppen min korrekt. Det handler liksom ikke lengre om hvordan jeg kan lære hesten noe gjennom tøyler og sjenkler, men hvordan jeg kan forme energien gjennom min kropp, forhåpentligvis ut i en fornuftig retning. Det høres kanskje litt vel svevende ut, men det er den beste måten jeg klarer å beskrive ridefølelsen på. Og det er så spennende! Jeg vet jo at en hest kan være følsom for setet, men når man kan få så mange riktige reaksjoner på en hest som ikke har lært noe som helst, bare man selv gjør det riktig, så føles det ganske overveldende. 

Jeg kan uten tvil si at rideøkten var en suksess. Abbe kunne ikke oppført seg bedre, og det var utrolig godt å få hjelp med sits, tips og tanker for veien videre. Både Abbe og jeg føler oss utvilsomt klare for veien videre som rideekvipasje.  

Time nummer tre med Abbe valgte jeg å ta fra bakken igjen, bare for å få repetert arbeidet vårt fra dagen før. Vi fikk gjennomgått bakkearbeidet vårt og longeringen vår, og Abbe var overraskende sliten etter gårsdagens to økter. Allikevel fikk vi en helt fin gjennomgang, og repetisjon av de tips og triks vi fikk med oss fra bakkearbeidsøkta dagen før.

Det som er så godt for meg med kursene for Michelle er at det i hovedsak består av at jeg gjør det jeg pleier å gjøre en vanlig økt, også ser Michelle over arbeidet og sier hva som funker og hva som kan gjøres annerledes. Er så fornøyd med at tanken innen akademisk er at instruktøren skal gjøre sin elev så uavhengig av seg selv at det egentlig ikke er behov for instruktør. Selvsagt er det godt å få hjelp og veiledning, men med teoretisk kunnskap og forståelse i bunn, så vil man kunne gjøre mye selv. Målet med kurset for Abbe og min del var derfor egentlig å få en bekreftelse på at det vi driver med er riktig, at vi er på rett spor, og få noen tips og triks til hvordan vi kan gjøre arbeidet vårt enda bedre, samt en pekepin på hva veien videre bør være.

Michelle ga meg blant annet et veldig godt bilde av at kraftoverførselstreningen hans hele tiden skal gå mot meg, og hvis han forsvinner ut over utvendig skulder (noe han veldig gjerne gjør) - eller et annet sted, så har den kraften allerede forsvunnet langt bort fra der den egentlig skal være. Derfor skal tanken min hele tiden være at jeg skal korrigere når kraften ikke blir overført i min retning. En tanke det er godt å ha med seg i treningen med alle hestene egentlig. 

Heldigvis fikk jeg den beste bekreftelsen av Michelle om at vi er på rett vei, og at arbeidet vi jobber med bare skal bare fortsette. "Du vet hva du vil ha, og du vet hva du skal gjøre. Fortsett med det du gjør, også skal han ha tid til å bli bedre. Vi kan ikke gjøre mer nå, det som mangler nå er at han erfarer i sin kropp hva som kjennes best." 

Akkurat det kjentes ut som en veldig fin bekreftelse på at vi trygt kan fortsette på veien vi er på! Planen var egentlig å ha med Abbe den ene økta på søndag også, men etter at Abbe tydelig var sliten og litt umotivert så revurderte jeg raskt de planene. Med to andre å velge mellom bestemte jeg meg for at Abbe og jeg hadde fått nok påfyll, og vi kunne være veldig fornøyde med et godt gjennomført kurs på hjemmebane! 

Helt tilbake i desember fikk jeg den nye salen til Abbe. En helt nydelig Startrek Espaniola kjøpt hos Freehorse. Den er så fin at jeg synes den har tatt seg pent ut i stua. Antikkfarget brun, med sandfarge i setet, fram- og baksvissel og på stigbøylereimene. Jeg har brukt litt tid på å få hengt opp egen salhenger til den, og jeg har hatt en liten kamp for å klare å få utvida framsvisselen på den for å passe til Abbe. Justerbar framsvissel er fint, men litt krøkkete, stivt og usmidig når alt er helt nytt. Tiden har tikket avgårde, tingene har sakte men sikkert kommet på plass, og nå var det virkelig tid for å få salen ut av stua og opp på hesteryggen. 

I går tok jeg den med meg ut i stallen, Abbe fikk den på ryggen og med strålende sol og fantastisk vårvær fristet det ikke å være inne i hallen. Utebana vår var akkurat nybrøyta, og selv om jeg nå ikke har ridd Abbe på utebana før, så må jo en gang være den første. Og med ny sal måtte det jo bare gå bra.

Salen kjentes for det første helt super å sitte i, og jeg gleder meg veldig til å ri mer i den. Nå endte jeg dog opp med tre hull for korte stigbøyler, men for dem som har ridd med slike "motsatte" stigbøyler før (med spennen nederst), så vet man at det ikke bare er å klipse dem ut tre hull. Da jeg allerede hadde satt meg på Abbe så bestemte jeg meg for bare å bli der, og takle de litt korte stigbøylene. 

Abbe og jeg skrittet litt hit og dit, prøvde å svinge litt, noe som gikk overraskende bra. Følelsen av å sitte på en helt "rå" hest som faktisk helt naturlig følger vekt føles ganske fantastisk (og ganske skremmende). Han hadde noen små momenter hvor han faktisk helt naturlig bøyde seg rundt innvendig seteben, og de små glimtene av unghest i naturlig balanse er altså helt magisk! Så lenge han er mentalt med meg, så er han også veldig lett å svinge. Når han ikke er mentalt med meg (som f.eks når han innser at det står parkert en ganske skummel gravemaskin langsmed gjerdet) så merker man at han er veldig uferdig, og mangler forståelse for signalene. Denne kommunikasjonen skal vi kose oss med å jobbe bedre og bedre framover :) 

Vi testet også litt trav, og Abbe traver villig fram. Traven er ikke noe "akademisk" utdanning, det er mer en tilvenning til å ha rytter på ryggen i flere gangarter. Selv om vi har travet noen ganger nå, så er vi ikke akkurat ferdig utdanna i trav, kan vi jo si :p 

Men Abbelusken er flink! Han har (merkelig nok...) akkurat de samme utfordringene med å strekke seg fram og ned som jeg opplever i bakkearbeidet, men vi begynner å få bygd opp en kommunikasjon på det fra bakken, så jeg har troen på at vi får det til fra ryggen i ulike gangarter etterhvert også. 

Også var det innfallet jeg fikk om at "hvorfor ikke teste galoppen". Lurer i blant på hvor jeg tar det fra... Abbe har blitt ganske grei på fatning i longen, og ideelt sett skulle jeg jo hatt en longeline og en person fra bakken, men magefølelsen min sa meg at vi kunne teste. Så vi testet. Prøvde først høyregalopp, men da virka Abbe så overraska over hva jeg ba han om å gjøre, og følelsen av å øke tempoet, at han svarte med et lite bakutspark før han bråstoppa. Han fikk bare ros for forsøket. Jeg skiftet hånd og prøvde venstregaloppen istedenfor. Travet litt hurtig, smattet på han, og gjett hvem som fattet den nydeligste, fineste galoppen. Han fikk ros herifra til månen, en liten tenkepause, også prøvde vi igjen. Denne gangen trengte han litt lengre travstrekke før han rullet over i galopp, men han fant galoppen og galopperte pent avgårde i en gigantvolte av noe slag. Styring var ikke helt det jeg fokuserte mest på. Jeg rakk allikevel å tenke at han har en kjempegod galopp som blir veldig spennende å få utvikle videre! 

Og hvis du ser filmen under (trykk på bildet): ikke spør meg om stoppen hans. Det er noe han har funnet på selv. Men han stopper iallefall. Jeg må bare begynne å bli litt mer forberedt på at han er ekstremt god på å stoppe veldig fort :p Om ikke annet, så er det en veldig fin trygghet at han er flink på å stoppe :) 

Jeg har sagt det noen ganger før, og kommer garantert til å si det flere ganger: Abbe er altså verdens kuleste hest! 28. juli var første gang jeg satt ordentlig på han og ble leid en liten runde på gårsdplassen. 8 måneder senere, og ikke så veldig mange rideøkter, så har vi hatt vår første galopp. Ikke én gang på veien har det vært kjipe situasjoner eller sur stemning, og det aller meste har jeg gjort uten noen i sikkerhetssnøre på bakken. Mulig det høres litt dumt ut, men jeg er egentlig en veldig pysete rytter. Men akkurat derfor har vi også lagt ned mye arbeid i forståelse for hjelpere og gjensidig kommunikasjon. Det føles ut som vi har bygd opp en grunnleggende kommunikasjonsflate som gjør oss trygge på hverandre og på at nye ting går bra. Og derfor er det ekstra gøy når en såpass "stor" ting som den første galoppen går så bra som dette! Nå skal vi leve en stund på denne gleden, også skal vi fortsette å sakte men sikkert ri inn salen, og kose oss glugg ihjel både på tur og bane! Lite annet å gjøre når man har muligheten til å tilbringe tid med drømmeponnien :) 

Abbe og jeg deltok på kurs for Christofer Dahlgren, og siste timen vår ble en salig blanding av totalt kaos og ganske fornuftig utvikling. Å ha med seg unghest på kurs er som det er - man tar det man får og er egentlig veldig fornøyd med de små stegene. Er det én ting jeg sitter igjen med etter disse tre timene sammen med Abbe for Christofer så er det at vi skal blir ekstremt gode på basic.

Filmen viser glimt fra timen vår, og jeg har med vilje tatt med klipp hvor det både går helt greit, bra, og ikke minst klipp hvor ting går litt over stokk og stein - eller i hvert fall over kjegler. Alt skal læres. En ting er at Abbe skal lære, men jeg skal også lære meg Abbe. Vi skal få bygd opp en kommunikasjon sammen, og hvis du har tid og ork til å se igjennom hele filmen, så håper og tror jeg at du også ser den utviklingen jeg følte vi hadde gjennom en liten halvtime med trening. Særlig i longeringsarbeidet. Utrolig gøy å se på i etterkant, og at jeg i tillegg også fikk ridd Abbe denne økta var bare prikken over I'en på et ellers magisk kurs. 

Timene med Christofer var verdt sin vekt i gull, og jeg bare digger måten han gjør ting så enkelt på. Og er det en ting vi faktisk skal klare, så er det å bli rågode i basic! Start, stopp, høyre, venstre, rygg!

Jeg hadde en pitteliten tanke langt bak i hodet mitt om at det kanskje hadde vært litt gøy å prøve og sitte på Abbe på kurset, hvis alle forhold lå til rette for det, og Abbe virket til å være like cool som han har vist seg å være. Derfor pakket jeg med meg hjelmen min sånn for sikkerhetsskyld. Hele tanken føltes egentlig litt sånn uvirkelig, for det er ganske mye å forlange at han skal være ridbar på et helt nytt sted, med masse nye inntrykk og erfaringer. Men jeg tok den med i tilfelle magefølelsen skulle si at det kanskje kunne gå, også hadde jeg egentlig ikke tro på at det kom til å skje.
​
Jeg hadde sett Stine sitte noen runder på sin unghest, guidet av Christofer i longelinen, og etter første økta tenkte jeg at jeg egentlig følte meg ganske trygg på at Abbe ville ta det greit. Da jeg nevnte det for Christofer at jeg kanskje kunne tenke meg og prøve og sitte på han i løpet av kurset var Christofer helt, helt enig! Økt nummer to ble hjelmen tatt med inn… 

Vi startet økt nummer to med å gjennomgå samme ting som vi gjorde i første økta. Denne gangen var vi helt aleine i hallen. Abbe overrasker stadig med å ikke reagere på ting, og jeg vil egentlig ikke si at han reagerte på det å være aleine. Kanskje litt mer utoverrettet enn forrige timen, men ikke noe som var et problem egentlig. Han var like mye/lite med som når han hadde selskap i hallen, så vi jobbet med akkurat det samme som første økt: Fokus, flytte skuldre og bytte volte. Bytte volte er ikke bare en fysisk øvelse, men like mye en mental øvelse som gjør at hesten slapper av. Selv synes jeg fortsatt at Abbe hang mye i kapsunen, men jeg må virkelig ta meg selv i å huske på at selv om han tar ting utrolig lett og bra, så er han fire år, og har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til alt han skal lære. Og jeg begynner å få inntrykk av at selv om han ikke er en hest som stresser så veldig utvendig, så er det nok i slike situasjoner en del stress innvendig. Men han er tilsnakkbar, jeg kan gi han trygge rammer, og forhåpentligvis så vil han sakte men sikkert vokse inn i rollen sin som kursponni. De første forsøkene har absolutt vært til godkjent!

​Etter at vi hadde kjent igjennom det nivået vi var på og fått godkjent av Christofer spurte han om vi skulle prøve å sitte på han. Jeg tok med meg Abbe bort til krakken, gjorde longelina mi om til tøyler, og klipset på en ekstra longeline til Christofer. Så var det bare å kravle seg opp på ryggen og smile bredt. Christofer guidet oss pent rundt på en volte, hvor vi fikk testa et par stopp og start, som Abbe responderte upåklagelig på. Vi skiftet hånd og gjorde det samme på andre hånden, noe som var null problem for Abbe. Og det var hans første debut som ridehest på kurs! Jeg satt med et stor glis rundt munnen, og kunne egentlig ikke vært mer stolt. Tenk – andre kurset vi er med på, og jeg kan sette meg opp på han uten at han gjør noe ut av seg. Følelsen var upåklagelig, og det kan jo ikke bli annet enn bra dette! 

Bare for å ha det klart, så er Abbe ridd på før han kom til meg, så jeg skal på ingen måte ha creds for innridningsarbeidet. Han er sittet på i skritt og trav før han kom til meg, men sist han ble ridd var i fjor, og jeg kjenner at jeg for min egen del trenger å gå igjennom alle stegene for å være sikker på at vi forstår hverandre og at jeg får lagt basicen for en trygg ridehest. Det skal også sies at han ikke skjønner så mye av styringen fra rytteren enda, så det føles bare riktig å ta dette steg for steg slik at han også får en pedagogisk forståelse for hva jeg ønsker. Men at jeg kunne sette meg opp på han på helt fremmed plass, aleine i hallen, og faktisk sitte på han mer enn jeg har gjort hjemme, det sier bare litt om hvor fantastisk denne karen er. Veien til ridehest for han her kommer til å bli så morsom å være med på at det kribler i hele meg bare ved tanken på at dette bare skal bli mer og mer. Faktisk fikk vi prøve oss en gang til allerede neste dag! 

Etter masse inspirasjon, tanker, tips og triks både fra Christofer i november, og fra Arne nå i februar så har ridninga mi endret seg en del den siste tiden. Føler jeg selv iallefall. Jeg har hatt min fantastiske Wow-sal i nesten et år nå, og selv om jeg føler jeg sitter så godt som jeg aldri har sittet i noen sal, så fritar ikke det meg fra at jeg må kjempe som en helt for å få sitsen min på plass. Jeg startet med stigbøylene i en viss lengde som både føltes og så riktige ut, også gikk det en liten stund før jeg måtte innse at jeg burde ta dem et hakk opp for å finne balansen. Jeg har variert litt på mellom hull 2 (kortest) og 3 (lengre), men her om dagen fikk jeg plutselig for meg at nå skulle de ned til hull 4, og det har virkelig vært en stor forandring for meg. Tidligere var hull 4 en utopi å tenke på fordi beina mine klarte absolutt ikke strekke seg så langt ned. Nå føles det bare godt!

Jeg har slitt som en gal for å klare å sitte nede i trav på hun hoppetussa som har funnet ut at hun (iblant) kan trave. Ikke bare lunte, men trave. Hoftene mine og kjernemuskulaturen min er ikke helt med på notene der enda. Men! Da jeg fikk stigbøylene ned til fjerde hull fikk jeg endelig åpnet enda litt bedre opp foran i lysken, uten at jeg skal påstå at det er særlig behagelig, men det hjalp meg stort med å sitte bedre, og mer i bevegelsen. Fortsatt spretter jeg rundt som en sprettball på speed noen ganger, men alt i alt så klarer jeg mye bedre å sitte i traven takket være disse litt lengre stigbøylene. 

​Vi nerdet masse sits, og hvordan alt henger sammen, både fra Bobbies kropp og opp i meg, og fra min kropp og ned i Bobbie. Hvordan jeg kan bruke skuldrene mine til å flytte Bobbies skuldre i en versade, framfor å bare dra i innvendig tøyle for å få framparten inn. Ved bruk av skuldrene mine for å plassere skuldrene til Bobbie er det også lettere å bruke min innvendig hofte for å plassere Bobbies innvendig bakbein. Sånn for å forklare litt av detaljene. Vi snakker ca. 40 minutter med intenst nerderi på dette nivået. Hodet mitt fikk kjørt seg.

Arne lot oss lete etter følelsen av «the freedom to go wherever, whenever», og hvordan dette ikke nødvendigvis kommer ut av den perfekte korrekthet av én konkret øvelse, men heller av muligheten til å skifte mellom ulike øvelser. Og begge måtene å jobbe på har sine fordeler.

​Bobbie fikk også jobbe med å komme seg mer opp i formen. Det er absolutt ikke til å stikke under en stol at den frøkna helst går med hodet i bakken om hun kan det. Målet er å få bogene mer fri slik at de kan bære hodet høyere. Og i et slikt arbeid vil Bobbie også kunne ha mer frihet til å for eksempel finne travet sitt, eller galoppen sin. 

En av øvelsene vi fikk jobbe med var overganger mellom skritt, trav, skritt, galopp, skritt, trav, skritt, galopp, hvor jeg hadde fokus på hvilket bakbein jeg ba om å komme opp i gangarten. I trav jobbet vi hovedsakelig med innvendig bak, mens vi i galopp jobbet med utvendig. Målet er å kunne be om hvilken gangart jeg vil fra hvilket bakbein jeg vil (selv om galopp fra innvendig er noe vanskelig), men at både Bobbie og jeg blir bevisst på kommunikasjonen og tydeligheten gjennom setet. For å be om trav fra innvendig og galopp fra utvendig er litt som å jukse litt for ens egen del. Men vi ble enige om at juksing ikke nødvendigvis er feil :p
​
Arne sendte oss også ut i overganger «walk-passage», og jeg bare nikker på hodet og flirer. Etter noen økter for Arne så lærer man seg til å bare nikke, smile og late som man gjør det man får beskjed om. Selv om vi ikke finnes på det nivået i det hele tatt, så er det bare noe med å ta med seg tanken. Vi kan jo ikke akkurat si at vi har ridd overganger mellom skritt og passage, men man får bare trekke litt på skuldrene å tenke «what the heck», hvis ikke man starter en plass, så kommer man heller ingen vei. Og som Arne sa da vi prøvde: «It’s not there yet, but it’s nice preparations». I tillegg hadde han en banktanke med det, og det var at jeg som rytter, når jeg fikk høre «passage», så setter jeg meg litt mer opp, jeg bærer min egen brystkasse bedre, og jeg fant det lettere å sitte på Bobbie. 

Videre jobbet vi med overganger mellom samlet trav og øket trav, før jeg kom på at jeg kanskje burde nevne at jeg hadde håpet vi kunne kikke litt på den noe vanskelige venstregaloppen vår. Selvsagt fikk vi det, og Arnes tips hang selvsagt igjen med noe av det vi jobbet med i for eksempel de diagonale traversene våre dagen før. Ikke dra nesa inn, flytt frambeina over, og tenk mot piruetten. Istedenfor å ri volter fikk vi heller jobbe med carré, også etter hvert gjøre carré’en til en volte. En carré er ikke annet enn å tenke mer at «nå gjør vi mye, nå gjør vi mindre».

Arne forklarte også hvorfor jeg ikke skal bry meg om hvor hodet hennes er plassert når jeg jobber på en volte (eller med en carré). «You’re not looking at where her face is pointing, you are looking at where her bodyparts are relative to one another. Because this one position (altså stillingen i atlas) doesn’t really define her bend. She could take this one rotation and make a bend out of it, hardly any horse ever does. What you essentially is doing (ved å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen) is destroying your structure, and make it again.»
Arne sammenlignet det med obersten som kommer opp til senga til en offiser og merker en liten rynke på ene lakenet. Obersten drar dermed av hele sengetøyet og får offiseren til å gjøre alt på nytt. Litt samme greia er det nå jeg blir sittende å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen. På et eller annet tidspunkt vil man jo få det riktig gjennom å rive alt ned og starte på nytt hver gang, men det vil ikke dermed si at det er den enkleste måten å få ting gjort på.

​Er det rart jeg digger Arne? Måten å forklare på er så logisk – så gjenstod det bare å få det til i praksis, da… :p Jeg skal ikke påstå at jeg fikk det så veldig bra til, men jeg fikk noen sitstips (som blant annet å ta mitt utvendige bein bak og få innvendig hofte fram), og Arne sendte oss ut i en canter halfpass for at jeg skulle få følelsen av at Bobbie må flytte seg med frampart-bakpart-frampart-bakpart. Igjen smilte og nikket jeg og bare «jaja, canter halfpass, nullstress lizzm!». Aldri gjort det før, så pytt! Heller ikke noe vi akkurat fikk til, men ETT steg følte jeg at vi var inne på noe, før alt falt fra hverandre og Bobbie stoppet opp :p 

​Til slutt fikk vi teste noen overganger mellom piaffe og venstregalopp. Dette for at jeg i piaffen (som vi altså ikke helt rir enda, men tanken!) har begge hoftene ganske godt framme, mens når jeg skal opp i venstregalopp må jeg bestemme meg for å sende en hofte tydelig fram for å få riktig galopp. Selv om jeg føler at det teoretisk er way over mitt nivå, så klarte vi faktisk øvelsen ganske godt, og jeg er superstolt over Bobbie som faktisk fattet fine fatninger til Bobbie å være, hver gang jeg ba om det. Overgangene nedover derimot – der har vi på aller høyeste nivå en jobb å gjøre! De var litt mer traktor-godstog-pløyeBobbie, men pytt, det skal komme seg!

Alt i alt en super rideøkt for Arne, med en Bobbie som var ganske mentalt med, om enn noe mer elektrisk enn hjemme, noe som igjen førte til en Ragnhild som ikke akkurat rir sånn veldig pent (litt mye hal-og-dra). Men det burde ikke være tvil om at vi har fått med oss lass med ting å tenke på og trene på hjemme. 

Og som om ikke dette var nok så hadde vi også en teoritime, som omhandla mye om det utvendige beinet, både til hest og rytter, og hvordan dette har kontroll over deg. Hvordan utvendig ben på rytteren i stor grad kan regulere innvendig seteben. Arne hadde også noen andre kloke ting å si:

• At sjenkelen er den som skal bety fortere fram er en dårlig idé. Det gir deg alt for få muligheter til andre ting.
• Utvendig bakbein er det beinet som brukes mest i øvelsene vi rir, bortsett fra versaden.
• Forbered hestens bøyning med stilling, men ikke vær avhengig av stillingen for å få bøyning.
• Ikke ri versader med for mye tverring. Tråkker den over blir det vanskelig å få bakbein til å bære.
• Versaden er til for å få hesten til å flytte seg til «the center of gravity».
• Samlende øvelser skal føre til at hestens masse støtter seg på de beina som bærer.
• Behold frihet i innvendig bak, også i travers. Friheten i innvendig bak må samsvare med utvendig.
• Ikke be om mer «impulsion» hvis ikke du har bakbein som bærer. Det blir som å sette en bil i fri og gasse. Det gjør ikke noe godt.
• Hovedmålet med piaffe er å bygge opp hesten til noe annet.
• Alt som går bra ved en tilfeldighet er verdt mye!

​Og med det pakket jeg Bobbie på hengeren og vi kjørte oss hjem igjen, veldig, veldig fornøyde med en super helg med masse gode innspill. Jeg skulle gjerne ridd flere kurs for Arne i år, men kurskalenderen min sier dessverre at jeg ikke har tid (eller råd…) til det. Jeg håper virkelig jeg får til et nytt et neste år – montro hva vi får til oppgave da? Vet ikke om jeg tør tenke på det en gang. I mellomtiden får vi øve på piaffe, passage og terre à terre - haha :p

Kursplanen min gjennom året er ganske fullpakka, men én gang per år må jeg prøve å få ridd for Arne Koets. Den kloke, pedagogiske mannen som er et oppkomme av praktiske, smarte rideøvelser som hjelper oss videre på veien. I år var det februarkurs som ble aktuelt for meg, og min gode venninne Anna Lene og jeg pakket snippsekken, puttet Bobbie på hengeren og kjørte til Steinseth i Asker. 

Vel framme startet vi med å få med oss lørdagens teori. Jeg hadde ytret ønske om litt tanker rundt sits, og det kan man jo si at jeg fikk. «Seat. It's not everything, but nearly.» Arne er veldig opptatt av setet, og grunnen for at dette er viktig er fordi du innvirker direkte på hesten med det. «With the bit you comment the past.» Gjennom setet innvirker du direkte og kan forandre ting akkurat når det skjer, så sant du får med deg hva som skjer, vel og merke. Hvis du bruker sekundære hjelpere, være seg tøyler, bitt, sjenkler, spore, pisk osv, så kan hesten velge om den vil svare eller ikke. Hvis du bruker setet direkte (og på rett måte) kan ikke hesten velge å stå i mot. Den blir bare med i bevegelsen. Akkurat derfor er setet så viktig å utdanne.

Arne tok for seg dette med den optiske rette linjen man ofte tegner opp når man sitter på en hest: Hode, skulder, hofte, hæl. Han fnyste litt av den, fordi hvor er det den rette linjen skal gå egentlig? Hvis du rir en galoppiruett og kikker på utsiden av rytteren, vil det være en rett linje der? Nupe, men sitsen vil fremdeles være riktig. Så rette, opptegnede linjer holdt ikke Arne med. «Det er veldig sjeldent vi rir og jobber med helt symmetriske hester.» Vil det være riktig å sitte snorrett på en asymmetrisk hest? Nei. Det vil si at mye av det vi gjør er ikke rett i ordets rette forstand ;) Det riktige setet er å sette opp kroppen vår slik at vi beveger hesten i den retningen den skal (ja, for det er jo så lett... :p ). 

​Videre snakket Arne om setebeina, og at vi skal gi hesten plass. Se for deg at energien som produseres fra hestens bakbein forflytter seg som en bølge gjennom hestens kropp: «Ta bølgen, gjør den din egen og form den!» Kanskje litt svevende tanke fordi det er så grøsselig vanskelig i praksis, men jeg både liker og forstår tankegangen. Arne forklarte også hvorfor vi bør jobbe mer med å få ting riktig på innsiden enn utsiden, fordi med en bøyd hest så har man størst plass å gjøre feil på utsiden ettersom den er strekt og dermed gir deg litt større spillerom. Dette gir også større sannsynlighet for trøbbel på innsiden.

For å klare å gi hesten den plassen den trenger, så nevnte Arne den magiske muskelen hamstring. For en som meg som knapt nok har styr på hvor jeg har armer og ben når jeg rir, så er det på ingen måte lettere å ha kontroll på det som er inni meg når jeg rir. Hvor er egentlig hamstring? Jeg spurte Arne, og han forklarte morsomt nok at hamstring er den muskelen du strammer hvis du ufrivillig blir kløpet i baken :p Thea, som også var med på kurset, ga meg etterpå en god øvelse som også kunne hjelpe meg å finne hamstringen min: reis deg opp fra stolen du sitter på med kun ett bein. Da kjente jeg virkelig hamstringen min! Og hvorfor denne var viktig? Fordi ved hjelp av en aktiv hamstring klarer du i større grad å bære deg selv, du får åpnet hoftene, og kommet mer fram med dem. Dette gjør igjen at du lettere klarer å sitte på hesten. Forståelig i teorien? Tja.. Forståelig i praksis? Njet :p

Vi avsluttet teoriøkta med å snakke litt om de standardfrasene som ofte blir brukt innen ridning (som f.eks det med en «loddrett sits»), og Arne hadde en fin tanke om at det ikke hjelper å følge reglene, hvis ikke du forstår systemet. For meg var det en fin tanke på hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på den teoretiske biten. Fordi jeg vil forstå hva jeg driver med – eller i hvert fall prøver å drive med.

​Så var det å sette alt dette ut i praksis da. Noe som ikke akkurat er så veldig mye enklere :p 

​Den første rideøkta mi med Arne inneholdt en hel haug småting som jeg kan ta med meg videre. Det er kanskje ikke alle disse rådene som gir mening for alle, da de er klipt rett fra undervisningen til meg. Så er det noe du ikke forstår, så hopp over og lat som du ikke leste det ;)

• Versaden skal være en shoulder in, ikke en mouth back.
• Løft innvendig søm på salen opp i sitsen.
• Sit proud.
• Løft innvendig ribbekasse opp i armhulen. Det hjelper med å få innvendig hofte godt nok fram.
• Utvendig skulder fram.
• Hele salen på innsiden skal gå opp til ditt innvendig øre.
• Gjør det fra setet: ikke tenk for langt ned i kroppen.
• Alt skal plugges inn i setet ditt. Sømmen i buksa, salen og hesten.
• Bruk navlen.
• Innvendig seteben er i en konstant kontakt med salen.
• Skritt, trav-overganger: velg et bakbein, når løftet av innvendig halvdel av hesten kommer opp i setebeinet former du det inn i en ny gangart. Skritt-trav er det enkleste. Trav-skritt: Du må lenge bevegelsen uten å gjøre den for dyp. Vi skal løfte hesten ut av travet og inn i skritt.

Etter tre dager, seks undervisningstimer og noen fullskrevne notatsider var vi klare for nest siste dag hos magikerparet Christofer og Rebecca. Dag fire, økt syv og åtte. Man skulle kanskje tro Bobbie begynte å bli sliten, men hun fortsatte å henge i så godt hun bare kunne, med en helt herlig energi. Denne dagen hadde Silje og jeg byttet vår ene økt, slik at Silje fikk to økter for Rebecca, mens jeg skulle ha to økter for Christofer. Litt spent på Bobbies innsats på andre økta, men stjerneponni leverte! 

Jo lengre ut i uka vi kom, jo vanskeligere ble det å huske hva vi gjorde på øktene. Hodet var liksom så fullt, inntrykkene så mange og alle tilbakemeldingene så smarte. Skulle hatt med båndopptaker. Notatene mine fra fjerde dagen har samlet de to timene i ett, og kortversjonen er egentlig at vi "jobbet videre med mye av det samme jeg jobbet med dagene før". Sånnsett så var uka helt genial. Den startet med at Christofer kikket på oss, så hvor problemene våre lå og hva vi burde jobbe med. Derifra fikk vi introdusert noen nye øvelser som kunne hjelpe på problemet, og de siste øktene gikk med på å repetere de øvelsene vi var introdusert for. Dermed gikk dag fire, og de to ridetimene for Christofer med til ting vi var introdusert for. Vi repeterte redoppen, en øvelse Bobbie tydelig hadde sovet godt på over natta, for hun var mye bedre enn dagen før. Fortsatt var svaret for venstre sjenkel litt vanskelig, men øvelsen kom seg betraktelig. 

I trav fortsatte vi å kikke på sjenkelvikningene i håp om å løsne Bobbies boger enda mer. Hun fant stadig bedre løsninger på øvelsen, og jeg sleit mer og mer med å sitte på travet hennes. Vi har visst noe å jobbe med begge to... Den første økta tok vi det litt piano for ikke å ta piffen helt ut av henne før andre økt, men vi rakk å få med litt galopp også. Øvelsen var enkelt og greit å gasse på nedover langsidene, og ved hjelp av at jeg retter meg opp i overkroppen skal hun komme mer tilbake. Uten å bryte ned i trav (eller skritt, eller holdt...), for er det noe Bobbie er flink til, så er det å tolke et hvert signal på "litt saktere" som "bråstopp". Vi ga oss uten de største utfordringene denne økta, og håpet Bobbie ville lade fort til neste økt om noen timer. 

Etter en interessant lunsj på den lokale restauranten med litt skravling om bitt og hestemunner endte jeg opp med å få lov å låne bittet til Ikaros på min neste økt med Bobbie. Av alle ting liksom. Du vet at økta kommer til å gå bra når du får låne bittet til Ikaros! Bobbie og bitt har liksom vært veldig greit. Hun har hatt ett bitt, og i og med at vi rir mye bittløst, så har jeg aldri følt behov for å endre rundt på bitt. Ikke har det vært noen problemer i munnen hennes heller. Det eneste jeg hadde ønsket var å finne et lettere bitt. Det Christofer da presenterte meg med var (av alle ting) et tredelt (!) western-stangbitt (!). Igjen var det noe med den der svelgingen av kameler med tykk vinterpels. Jeg skulle da aldri ri på et delt stangbitt! Bortsett fra nå da. Det skal sies at dette bittet var et bitt som låste seg når det nådde en viss vinkel, slik at klypeeffekt vil aldri oppnås med dette bittet. Tanken er at man har en kombinasjon av et løsgjørende trinsebitt, og stangbittet i ett og samme bitt. Jeg likte tanken! Spent på hva Bobbie ville si, hun som er så vant til å gå med det samme bittet hele tiden. 

Uten at mine notater sier så veldig mye mer fornuftig i forhold til hva vi faktisk gjorde utover "det samme som før", så velger jeg heller å dele bilder fra siste økta på fjerde dagen. 

Følelsen av å ri på nytt bitt, og uten kapsun var en annerledes følelse, og Bobbie bar seg litt annerledes i hode og hals. Klarte ikke helt å føle om jeg synes det var bedre eller ikke, men at det var en annen respons på bittet, det var det ikke tvil om. Spennende var det også å prøve å ri uten den løsgjørende kapsunen, men at bittet skulle bidra med den effekten. Vi fikk jo til det samme vi ellers pleier å få til, og Bobbie hadde ingen protester på bittet, så negativt virket det iallefall ikke. Hadde vært spennende å prøve mer av det i rolige former hjemme (hvor også hodet mitt er mer klar for nye inntrykk). Kanskje det en dag blir nytt bitt på oss? 

Med to rideøkter unnagjort reiste vi tilbake til leiligheten vi sov, og ryddet oss klare for avreise dagen etterpå. Vel vitende om at fredagen kom til å bli en hektisk dag. Først to undervisningstimer kjapt etter hverandre, så  laste på hengeren og kjøre hjem. 

Det er morsomt hvordan man føler seg når hjernen ikke klarer å ta til seg mer. De to siste timene husker jeg bare som i en vatt-dott. Jeg husker ikke annet enn at vi jobbet oss igjennom det vi hadde jobbet med gjennom uka, både for Christofer og Rebecca. Også husker jeg at Christofer spurte når jeg tok væpnerprøven min, hvorpå han konkluderte med at ridderprøven er på trappene i 2019 (det skal gå maks fem år mellom de to prøvene, og jeg tok min væpnerprøve i 2014). Jeg bare lo. Han trakk på skuldrene som om det liksom ikke skulle være noe problem, og ga meg noen tips på galoppbyttene (som jeg ikke husker et kvidder av), og noen andre tips som omhandlet ridderprøven. Jeg kjente at det bare var fullt, og at ordene Christofer kom med liksom ikke fikk plass inn øregangen en gang. Men det var uten tvil hyggelig å høre at noen kan tenke i de baner for oss. For jeg tenker på ingen måte dit selv :p 

Bobbie fikk en liten pause ute i luftegården, mens jeg pakket siste rest på hengeren. Det ble sagt hadet til alle de koselige folkene, til ferieselskapet mitt, og Bobbie ble lastet på prinsessetransporten - klar for en 7 timers kjøretur hjem. Bortsett fra litt kø i Oslotraktene kom vi oss trygt hjem til Hamar igjen og poff, så var vi tilbake i hverdagen. Heldigvis med hode og kropp proppet fullt av ting å jobbe med framover. Hadde helt sikkert hatt hodet fullt nok til å trene for meg selv et år framover. 

Snakk om en fantastisk uke hos fantastiske folk, med fantastiske hester og fantastisk selskap. Så fantastisk at jeg gladelig reiser tilbake som ukeselev sensommeren 2019, og jeg gleder meg helt utrolig allerede! Bobbie og jeg blir også å reise ned til Sverige i 2018, men det blir bare for en helg, under Fair to the Horse, hvor jeg skal ri for Marius Schneider. I tillegg er planen å ri for Christofer når han kommer til Drammen i august. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve livet mitt ♥

Første dagen hos C&R brukte vi til å bli kjent med hverandre, og både C&R skulle finne ut hvem Bobbie og jeg er, hva vi driver med og hvordan de best kunne hjelpe oss. Andre dagen fikk jeg av Rebecca starte på å forstå hva vi skulle gjøre, hvordan og hvorfor. For Christofer ble dag to første dagen han fikk se meg ri, så det var først tredje dagen han virkelig åpnet restauranten og serverte meg oppskrifter på hvordan Bobbie og jeg kan jobbe mot å bli enda bedre versjoner av oss selv. For Rebecca fikk jeg plutselig sendt opp i en praktisk tentamen etter mine to dager med lærdom. 

Første økt var også denne dagen for Rebecca. Det startet med at Bobbie fikk et lite Bobbieanfall fordi Stine og Veronica tok med seg hestene sine ut av hallen. Hun hadde fortsatt Pegas der, men DramaQueen Bobbie synes hun måtte få et lite anfall allikevel. Hun gjør ikke så mye, men hun jazzer seg opp, blir urolig og svirrer rundt. Jeg venter henne somregel bare ut, for jeg vet at det roer seg som regel etterhvert. Rebecca så opptrinnet og forklarte i etterkant at i et slikt tilfelle så ville hun gått rett inn i situasjonen og jobbet med å flytte bogen fra side til side, det arbeidet jeg var introdusert for de to forrige timene. Hun forklarte at hennes erfaring var at det var mer nyttig å jobbe med å flytte bog og senke hodet, enn å bare rygge hesten, eller å forsøke og korrigere adferden. Det gir hesten noe å tenke på, det gir den en konkret oppgave, og det er også en øvelse (når den er riktig innlært) som sier til hesten at "nå skal du slappe av". Akkurat den lille situasjonen ga meg virkelig en oppvekker, at jeg faktisk relativt enkelt kan gå inn i en Bobbie-stress-situasjon og konkret trene på at hun skal slappe av i de situasjonene. Hvor enn tåpelig det høres ut så har ikke tanken slått meg før.

Den situasjonen var bare en liten tominutters del av økta, men Rebeccas ord skulle vise seg å være nyttige å ha med seg til slutten av timen. Gjennom økta jobbet vi videre med arbeidet fra dagen før, og fokuserte særlig på bytting av votle, med at jeg først går framover i samme retning som Bobbie, før jeg endrer retning til å gå bakover, får Bobbie inn mot meg, unngår å flytte meg (!), vender om skuldre og får Bobbie ut på ny volte. Deretter kan jeg bytte pisk og tøyler i hånda. Akkurat det punktet med at jeg skal unngå å flytte meg er særdeles viktig for meg å huske på, for jeg har ganske ubevisst alltid viket litt fordi Bobbie kan bli litt mye ponni på vei innover. Med en gang Bobbie fikk forståelse for at jeg holdt min posisjon i vendingen, og at hun skulle rundt meg, så loffet hun bare avgårde som et lite lam. Aldri før har vendinger i longeringen fungert så bra!

Jeg følte jeg begynte å få noe forståelse av øvelsen også i praksis, og akkurat når jeg følte at vi begynte å skjønne det litt begge to, så fikk jeg beskjed teste samme øvelsen i trav. Her kom det fram at innvendig sjenkel i sjenkelleiet (altså pisken) ikke helt var forstått 100% enda, noe som heller ikke kom som en overraskelse. Men vi fikk prøve oss, og vi fikk faktisk en følelse av helt egen selvbæring i trav, med god bøyning gjennom hele kroppen, og løs line. Rebecca minte meg også på at jeg måtte huske å si takk når ting går bra, og det gjøres med å sette seg ned, la hesten komme inn, senke hodet, og ta pause. 

Ettersom Bobbie driftet litt ut av volta i trav gikk vi tilbake i skritt for å befeste reaksjonen på den innvendige sjenkelen enda bedre. Mens vi holdt på med dette nederst i ridehuset fikk Bobbie for seg at Pegas var på vei ut av ridehuset (noe han ikke var), og den lille flua i hodet hennes gikk igjen amok. Rebecca var på oss med en eneste gang, og ba meg ta over situasjonen. Jeg gjorde som vi har trent på de siste dagene. Bobbie fikk beskjed om å flytte seg litt bak, flytte bogen, senke hodet. Rygge igjen, flytte bogen andre vei og senke hodet andre vei. Med et par slike beskjeder la flua i hodet til Bobbie seg til å sove igjen, og Bobbie slappet av. Det var så utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk kan gå inn og løse situasjonen når Bobbie stresser seg opp, og gjett om dette er noe jeg skal ta med hjem!

Bobbie slappet av igjen, og vi avsluttet økta med det. En veldig positiv avslutning for oss begge! ​

Daglige rutiner blir raskt befestet, og igjen knasket vi lunsj på Kinnekullegården før vi suste ned til hestene for økt nummer to for dagen. Her ble rommet i verktøykassa mi for "smidighet" fylt opp i stor grad av Christofer. Målet til Christofer for Bobbie og meg var å gi oss verktøy for å gjøre Bobbie mer smidig, særlig i bogene. Som jeg har notert mens han rei en av sine egne hester: Vi vil ha myke boger. Det er ikke nødvendig med flyttbare boger hvis de er stive. Nettopp dette var det Christofer ville gi oss. Som Stine så fint forklarte det: Bobbie skal bedre abduksjonen i bogene sine, altså evnen til å strekke de fra hverandre. Og min egen forklaring på det: Bobbie skal begynne å ta OL-floka. Hun er blitt bedre i bevegelsene hun trenger hvis hun skulle gått diagonalgang på ski, men hun trenger å øve mer på OL-floka si!

​For å jobbe med smidigheten til Bobbie fikk jeg beskjed om å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Til og med ting jeg har sagt at jeg ikke ser noe poeng med. Kamelhår smaker godt ;) Vi startet med å bøye henne både inn og ut på volten. Både i skritt og i trav. Så fikk vi beskjed om å ri sjenkelvikninger over diagonalen i skritt. Det er en øvelse vi aldri har prøvd oss på før, men vi ga det et forsøk, og det var jo ikke vanskelig å kjenne at man manglet litt evnen til å bevege seg sideveis, altså: vi manglet en god abduksjon. Det er ikke å stikke under en stol at vi ikke akkurat kom oss så veldig mye diagonalt over den banen. 

Christofer introduserte oss videre for en helt ny øvelse som jeg aldri har hørt om før: Redopp. Redoppen deles i versade eller travers, og vi testet begge deler på begge hender. Forestill deg at du rir på en vanlig høyre-volte. Så går du over til å ri versade på denne høyrevolten. Fra versaden ber du om enda mer tverring på volten, slik at hesten til slutt går på tvers av voltesporet, med frambeina på innsiden av voltesporet og bakbeina på utsiden av voltesporet. Hesten beveger seg på tverren bortover. 

Derifra går du tilbake til en vanlig høyrevolte, også går du inn i en travers på høyrevolten. Fra traversen ber du om enda mer tverring, slik at hesten også her går på tvers av voltesporet, men nå med bakbeina på innsiden av voltesporet, og frambeina på utsiden. Bildet er ikke akkurat korrekt illustrert, men gir kanskje en idé om øvelsen. Når man har kommet seg helt på tvers fortsetter man å gå et stykke på volten på tvers, slik at kroppen virkelig får beveget seg sideveis.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette er en øvelse som kan hjelpe mye med OL-floke-bevegelsene til Bobbie. Hun synes denne øvelsen var ekstremt vanskelig, og vi fikk bein i alle retninger og mange kreative forslag. 

Nå skal det sies at redoppen egentlig skal gjøres i galopp, så Bobbies siste forslag var ikke så gæli, men for min del tror jeg det er greit vi lærer oss den i skritt sånn i første omgang. 

Jeg fikk en teoretisk forståelse av øvelsen og vi fikk prøve den begge veier. Jeg ble fort enig med meg selv om at dette er noe vi kunne trenge å trene mer på hjemme. Bobbie synes det var enklest å forstå oppgaven på venstre hånd, hvor versaden gikk ganske greit, mens traversen var litt verre. På høyrehånd var begge deler litt vanskelig, men vi puttet den i verktøykassa vår, og tok den med hjem for videre jobbing.
​
Christofer sendte oss dermed ut i trav på volte, og med samme oppgave her: finne et jevnt trav hvor jeg kan bøye Bobbie både inn og ut av volten. 

Vi tok smidiggjørings-øvelsene med oss, og ble raskt kastet ut i neste oppgave: Galopp. Kommer det som noen overraskelse, også her startet vi med stilling, kontrastilling, stille tilbake, travers på volten, og tilbake igjen. Alt for å bare ha evnen til å smidiggjøre og løsgjøre kroppen hennes i alle mulige retninger. Den magiske energien som vi hadde andre dagen var litt forsvunnet, men hun jobbet iherdig på, og jeg må si jeg var stolt av henne som prøvde sitt aller beste og ga gass. Vi jobbet rimelig mye mer i galopp enn hva vi pleier.

Kan tro hodet mitt kokte over etter denne økta, og jeg visste ikke helt om jeg gledet eller gruet meg til dagen etter. Silje hadde nemlig spurt meg om jeg kanskje kunne tenke meg å bytte en time med henne, slik at jeg fikk to timer for Christofer, og hun fikk to timer for Rebecca den dagen. Jeg hadde sagt ja, med visshet om at timene for Christofer er mer fysisk krevende enn timene for Rebecca. Ville Bobbie orke to ganske aktive timer etter hun allerede har gått 6 timer på 3 dager? Ville hodet mitt overleve to ganske aktive timer? Før den tid fikk Bobbie lov å gomle masse betfiber, gulrøtter og høy, og bli overlesset med rosende ord. Jeg var virkelig så innmari stolt av henne, og innsatsen hennes! 

Vi var fem ukeselever hos Christofer og Rebecca den uken vi var på plass. Fire av oss norske, og ei hyggelig svensk dame med en superfin welsh. Undervisningstimene var lagt opp slik at vi var to og to som fikk undervisning samtidig. Min første time den andre dagen var for Rebecca, mens Silje trente Pegas for Christofer. Bobbie var helt cool med en annen hest i hallen, og for Rebecca fikk vi jobbet oss videre med det vi startet med på første økten. Bobbie skulle bøye seg rundt innvendig sjenkel, og denne økten fikk jeg en liten diamant å ta med meg videre: Når man legger til innvendig sjenkel skal målet være at hesten svarer med å gi deg ditt utvendige øye. 

Noe av problemet jeg kjente var at Bobbie forsvant ut av volten, og at jeg følte jeg måtte holde henne inne på volten med longelina. Det var et symptom på at Bobbie ikke helt hadde forstått hjelpen enda, at den innvendige sjenkelen er noe hun skal bøye seg rundt, ikke vike vekk i fra. 

Vi brukte mye tid på at jeg i det heletatt skulle forstå hva jeg faktisk dreiv med. En ting er å få noe nytt forklart, en annen ting er å forstå hva man driver med. En tredje ting er å faktisk utføre det i praksis. Her kom det tydelig fram at jeg trengte litt hjelp med å koordinere kroppen min. Bare det å utføre et voltebytte måtte forklares veldig detaljert for at kroppen min skulle få det med seg:

Start med å be om masse, masse bøyning ved innvendig sjenkel slik at hesten faktisk gir deg utvendig øye. Ta noen steg bakover med egen kropp, og mens hesten gir deg sin utvendige skulder vender man sine egne skuldre om og sender hesten ut på ny volte med ny bøyning.

Lett? Pøh.. I tillegg kom koordineringen med tøylehånd og piskhånd og byttet av det, samt at jeg skulle huske på at pisken skulle senkes når jeg fikk den reaksjonen jeg ønsket: at Bobbie holdt kontakt med meg. Tommelfingerregelen for meg ble at når det var slakk i longelina skulle pisken senkes. Noen ganger trenger man bare noen sånne enkle holdepunkter som gjør det hele litt mekanisk til å begynne med, men etterhvert sitter det mer og mer i kroppen. 

Det høres ut som om vi gjorde så lite gjennom den ene timen, men det var så utrolig mye. Jeg husker at denne økten fortsatt virket overveldende for meg, og jeg gikk med tanken om at jeg skulle finne meg selv i min egen kropp. Samtidig var jeg helt imponert over hvor godt Bobbie tok det nye tankesettet, og det aller morsomste var at Rebecca hadde fanget opp en liten detalj i mitt kroppsspråk rundt Bobbie. Skifte av volte har alltid vært et problem, for Bobbie har som regel eksplodert når vi har prøvd det. Som en følge av det har jeg blitt ganske usikker i kroppsspråket mitt hver gang vi skal tenke i den retningen. Ved å trene på voltebytte på den måten jeg gjorde med Rebecca fikk jeg med ett blitt mye, mye tryggere i min egen kropp. Hun fikk meg til å forstå at jeg ikke skal vike for Bobbie (noe jeg trodde jeg ikke gjorde, men som jeg plutselig innså at jeg gjorde), men sende Bobbie, med løse boger, rundt meg. Med en fin og løsgjort Bobbie ble det plutselig ikke noe problem. ​

Etter å ha kikket på Christofer og Rebecca trene noen av sine hester og en ny velsmakende lunsj på den lokale restauranten var vi klare for time to for dagen. Bobbie startet med å jazze seg såpass opp på stallgangen at hun røyk det ene bindetauet. Det stod tross alt bare én annen hest inne i stallen som holdt henne med selskap, og det var jo ikke godt nok... Bobbie hoppetusse altså.. Når Bobbie i tillegg innså at vi skulle være aleine i ridehallen denne økta fordi hun andre som skulle trene for Rebecca samtidig som oss skulle trene på toleransebanen, så ble det baluba. Vi kom oss sånn halvveis inn, uten tøyler festet i hodelaget (det hadde jeg jo pussa og glemt å feste på - uproft). Utrolig nok så fikk jeg kastet meg på en noe elektrisk Bobbie, og Silje lurte på om hun skulle hente Pegas som selskap for Bobbie. Jeg kjente at hun var energisk, men ikke ukontrollerbar, så jeg takket nei og valgte heller å ri med den ekstra energien. Litt ironisk å komme for å trene og håpe man kan få hjelp med de problemene man har hjemme, som er daffe-Bobbie, også eksisterer ikke den hesten når man er borte. 

Det jeg dog har lyst til å gå inn på, og som jeg vet også mange fra kurset hadde lyst at jeg skulle skrive en blogg om er de tre paradene. For dette var temaet i Michelles ene teoritime, og det er et tema som har kommet snikende i teori-bloggene mine de siste årene uten at jeg har vært klar over det selv. Jeg finner selv notater tilbake til Bentkurset i 2013 (!), hvor jeg skrev følgende i bloggen Utdannelsen av hånd og sits: 

- Det er mange som ser på hestebeina som er i lufta, for å vurdere om hesten går fint eller ikke. Det kan brukes som et vurderingsmoment, men desto mer viktig er det å se på beina som settes i bakken: Hvor lander benet, og gjør det nytte for seg der det lander?

I den ene bloggen fra Bentkurset i 2016 er jeg mer inne på temaet, men med visshet om at jeg egentlig ikke forstod det og klarte å fange opp essensen i det: 

"Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke!"

Selv i notatene mine fra teorikurset med Christofer snakket vi om parader, og han navnga tre av dem, men ikke før jeg kom hjem igjen og jeg startet å gå igjennom notatene mine klarte jeg å trekke koblingen med at Michelle og Christofer hadde snakket om nøyaktig samme ting. Men det var først da Michelle forklarte greiene at jeg forstod det. Eller følte at jeg fikk fanget tanken litt grundigere enn før. Forstå det skal det vel ta litt tid før jeg klarer sånn helt inn i ryggmargen, men den teoretiske biten tror jeg begynner å sitte. For er det noe som er godt med Michelle, så er det at hun er en racer på å forklare ting slik at det blir forståelig. 

Jeg har alltid hørt at man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin. Derfor ble den ene teoritimen for Michelle særdeles interessant, for her følte jeg virkelig at jeg fikk fanget opp noe som ble min sannhet. Spørsmålet er om jeg klarer å formulere det ut igjen like bra som Michelle forklarte det på teorien. Men jeg gir det et forsøk, mest for å få det enda klarere for meg selv. 

Vi snakket altså om halvparader. Og som et lite sidespor så fikk jeg plutselig forklart enda en av disse "masete mantraene" som man til stadighet hører om, nemlig: "hold armene inntil kroppen!". Man vil jo ikke, og skal jo ikke ha kyllingvinger når man rir. Men hvorfor skal man ha armene inntil kroppen? Fordi når man tar halvparaden, så tar man kroppen og vekten tilbake i hesten, og da følger armene automatisk med. Det er ikke armene/hendene som skal halvparaden, den skal gjøres med hele overkroppen, og armene følger bare automatisk med. I en ideell verden følger også hestens vekt med bakover. Tar armene halvparaden drar vi bare i hestens hode, og det er nyttesløst. Så hele kroppen skal med, både vår egen og hestens. Og plutselig, når jeg hadde en forståelig forklaring på hvorfor, så ble det mye enklere å holde armene inntil kroppen mens jeg rei. Ikke at jeg nå sitter som en prest og aldri glemmer meg mer, men korreksjonen av meg selv kommer mye oftere, og armene får slappe av langs kroppen. Smart!

Vi startet med å gå igjennom hva en halvparade er, og sitatet over er for godt til ikke å utheves. Det er ihvertfall helt sikkert at ikke alle mine halvparader kjennes slik ut :p Men å sikte etter den følelsen er veldig, veldig spennende. Det er også viktig at vi ikke glemmer hva formålet med en halvparade er:

Og for å konkretisere hvilke problemer vi kan støte på, og hvilke løsninger vi har på problemene, så har vi valgt å gi halvparadene navn.
• 1/8 parade - Denne halvparaden sjekker at alt er bra, at alt er som det skal og at det føles godt. 
• 1/4 parade - Dette er den løsgjørende halvparaden hvor vi lukker innvendig hånd og kjenner at hesten søker ut til utvendig tøyle.
• Halvparaden er der vi kjenner at vi kan få hesten tilbake i balanse. 
• 3/4 parade - En korrigerende parade som bremser hesten ned. Vi tar tempo så langt ned at motstanden forsvinner. Deretter tar vi en halvparade og får hesten tilbake i balanse. 
• 1/1 parade - Et helt holdt. Dette er også en korrigerende parade som bremser hesten ned. Også her er det viktig at halvparaden blir gjennomført etter den hele paraden er tatt, og at hesten blir tatt tilbake i balanse.

Det som er viktig å huske her: De to korrigerende paradene forbereder muligheten for at hesten kan gjennomføre en halvparade. Man lærer ikke hesten noe hvis man bare stopper den, uten å bringe den tilbake i balanse. 

Henger du fortsatt med? Det høres kanskje vanskelig ut, men disse navnene er bare gitt for at vi som ryttere skal skjønne hva som kan gå galt. Dette gir oss en bedre forståelse av situasjonen, og dermed også en bedre mulighet for oss å rette opp i den. Det er egentlig "oppfunnet" for at ridningen skal bli lettere for oss. 

Nå har vi altså fem halvparader, men så har vi også tre ulike parader, som står i motsetning til tre ulike ettergifter.

• 1. ettergivning: Vi starter med den første ettergivningen som er den første "descente". Det er å ri hesten frem og ned, du tenker litt mot versade, tar magen litt fram mot innvendig skulder på hesten, og du rir hesten fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. 
• 1. parade: I motsetning til den første ettergivning har vi den første paraden, som er en parade som tar hesten fra 1. ettergivning og opp i horisontal balanse. Man retter overkroppen litt tilbake og får hesten med seg opp i horisontal balanse.
• 2. ettergivning: Denne ettergivningen blir tatt innenfor hesten som er i den horisontale balansen. Man kommer litt fram i overkroppen (og hendene) og leker med spillet i den horisontale balansen. 
• 2. paraden: Motsvaret til den andre ettergivningen. Man kommer litt tilbake i overkroppen (og hendene) og leker, sammen med andre ettergivning, med spillet i den horisontale balansen. 
Disse to første paradene ligger i hovedsak og jobbes ut i fra vår overkropp. 
• 3. paraden: Her går vi ned i bekkenet i vår egen sits, og dette skal speiles med at hesten tar mer vekt på bakparten. Vi jobber her med hestens bekken og bakbein.
• 3. ettergivning: Når hesten setter seg slik vi ber om, og tar med oss på de bærende bakbeina, så vil den tredje ettergivningen komme av seg selv. Hesten blir lett foran. 

Og mens jeg sitter og skriver dette, så har jeg Bents bok ved siden av meg, og med mine nye notater skjønte jeg plutselig den ene bildeteksten hans på en helt ny måte:

There are three main reactions to the giving hand, but the seat is always the primary aid.
• The stomac is taken forward, the hand is lowered and given forward. The horse stretches forward-down, swinging with its hind foot more forward (active).
• The seat stays in the middle position while the hand is giving. This leads to a basic lightness. All halts should come from lightness and return to lightness.
• Guérnière's famous "descente des mains" can prove if the horse is really collected and carries the rider on its chest with the shoulders and neck carried from behind.

Denne bildeteksten fikk jeg plutselig en helt ny forståelse for! Genialt. For ikke å snakke om at jeg nå plutselig så sammenhengen mellom dette, og det vi før har snakket om som vi har kalt det åpne, det nøytrale og det lukkede sete. Kjære vene, nå ramler det jo tanker ned i hodet på meg i skytteltrafikk her! Hadde jeg orket hadde jeg hoppet opp i sofaen og ropt "Eureka!". 

Alt dette og alle disse tankene, bare fordi Michelle ga en teoritime om det, og hadde fokus på det under kurshelga. Henger du fortsatt med i bloggen? Isåfall skal jeg gjøre mitt beste for å få hjernen din til å snurre enda litt mer, for noe vi virkelig fikk brynet de små grå på var når disse paradene skulle tas. For det er jo selvsagt ikke tilfeldig. 

​Hos de fleste hester er det nemlig slik at det er et bakben som bærer mer, og som griper bedre fram enn det andre bakbeinet. Start med å finne ut hvilket bakbein dette er. Gjøres enklest i fra bakken, sånn at vi faktisk kan se det. Med visshet om hvilket ben som er det sterkeste/svakeste, så skal vi når vi rir tenke at paraden vi skal ta i overkroppen skal tas i retning med overkroppen mot det bakbein som bærer mest. Den burde være grei å følge med på. Men så kom det som ble vanskelig å henge med på, fordi innfallsvinkelen kan være så mangt. Michelle har valgt den innfallsvinkelen som Bent forklarer, og jeg er helt sikker på at det kommer flere blogger fra meg senere som sikkert kan forklare dette mye, mye bedre. Bær derfor over meg på at dette er et forsøk på å forklare noe jeg ikke helt har styr på selv enda, men jeg tror dette skal være sånn omtrent riktig: 

• Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep tråkker fram. 
Eller sett på en annen måte (men som gir akkurat samme resultat): 
• Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep tråkker fram.

Hvilken av disse to måtene man velger å vinkle det på spiller ingen rolle, for begge to gir samme resultat. Spørsmålet er bare hvor det er enklest for min hjerne å forstå det. For meg er den siste absolutt det enkleste å forstå og gjennomføre i praksis. Blir jeg med det korte bakbeinet fram, så må jeg også sitte tilbake igjen når det lange bakbeinet går fram for å klare å bli med det korte fram igjen i neste steg. Reaksjonen i vår kropp på de to setningene er lik, men spørsmålet er bare hvilken måte det er enklest for deg å tenke på. 

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det har med at vi ønsker å få et jevnt steg fram i hestens bakbein. Ved å hjelpe til med balansen på denne måten, så bidrar vi til å hjelpe med å forbedre det svake bakbeinet, eller sett på en annen måte: Vi sitter iallefall ikke i mot, eller gjør det vanskelig for det svake bakbeinet å svinge bedre fram. 

Praktisk eksempel: Hvis jeg har en hest som har et kort steg på venstre bak, så vil jeg ta overkroppen min framover i det venstre bak er i lufta, også vil jeg ta overkroppen min tilbake i det venstre bak er i bakken (som også kan sies som at høyre bak er i lufta). 

Og bare sånn at det er sagt, så er det ikke snakk om at man skal sitte som en vippe på toppen av hesten og vingle fram og tilbake som et tre i vinden. Dette er bare enda en konkretisering og bevisstgjøring av hva vi gjør, ikke gjør, antagelig gjør for mye av og hva vi bør gjøre. Alt handler bare om at vi som ryttere klarer å identifisere hva det er vi driver med, og deretter ha noen verktøy å bruke for å håndtere utfordringene vi kommer oppi. 

Denne måten å tenke på bruker vi i den første og den andre paraden. Den tredje paraden handler om at vi legger ekstra vekt på det stående bakben, og her hadde hjernen min kokt over, så da gikk hånda mi i skrivestreik. Michelle avsluttet også teorien uten å gå så veldig dypt inn på den tredje paraden, og det kjentes absolutt greit ut for oss alle. Vi så ut som en gjeng kokte geleklumper som lurte på hva som egentlig hadde truffet oss. På en måte følte vi oss veldig mye klokere, og på en annen måte sleit vi med å forklare hva vi egentlig hadde hørt, og vår egen forståelse av det.

Da Eli og jeg satte oss ned og studerte en av de ridende måtte vi bare slutte å snakke med hverandre, for vi hadde helt ulik oppfatning av hvordan det var enklest for oss å forstå dette. 

Og for å legge en ekstra dimensjon på det hele, så beskriver altså Bent dette på bakben som går fram. Men det som egentlig er av interesse, og som er viktig, er at vi ved å jobbe med det bakbein som er i luften, så legger vi vekt/tar vekk vekt fra det bakbeinet som er i bakken. Det vil si at vi er med å påvirke hvordan beinet i bakken jobber. For det bakbeinet som er i luften, det produserer ingen ting, det er det beinet i bakken som gjør. Så det vil altså si at det finnes en måte til å tenke på (som jeg har klart å tenke ut helt selv, etter å ha sittet på stuegulvet og gynget fram og tilbake):

Du kan også si (hvis det føles enklere for deg):
• Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep er i bakken.
eller:
• Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep er i bakken.

Men akkurat dette med vekt på bakbein, samling, og å gå dypere inn i den 3. paraden ogsånn, det tar vi en annen gang, for det ble bare litt for mye. Velger også glatt å overse det faktum at jeg ikke helt har fanget det poenget med hvordan det bærende og det løftede bakbein henger sammen. Jeg skjønner jo den elementære teorien at når et bein løftes så bærer det andre, men jeg har ikke helt fanget sammenhengen mellom løft og bær og fram og tilbake og bakbein fram og frambein bak og, og, og... Jeg lar det glatt ligge med god samvittighet! Man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin, mener jeg å ha lest et sted :p 

Forvirra? Ikke tro at vi på kurset ikke gikk rundt glødende i toppen. Dette var heavy stuff! For meg har det dog vært en befrielse å få skrevet ned dette slik at jeg kan lese det om og om og om igjen. Jeg har fått rydda opp hodet mitt, satt det i mitt eget system, og nå tror jeg at så lenge jeg holder fast på mitt mantra som er "fram i overkroppen når kort bakbein går fram", så skal jeg klare å få litt mer praktisk kjøtt på beinet rundt dette temaet etterhvert. 

Og når jeg fikk så mye ut av bare en liten teoritime, tenk bare på alt som er blitt sagt gjennom et helt tredagerskurs! Proppfull hjerne much. Takk og lov for videofilming av timene slik at jeg kan snike meg tilbake og høre de kloke tingene som er sagt. 

Etter kurset ble det nesten umiddelbart bestemt datoer for Michellekurs i Hamar 2018, og foreløpig kan det se ut som om det blir to av dem. Ønsket om langkurs på begge kurs er ytret, så det spørs om det ikke blir det. En herlig gjeng med folk som var med på kurset, og som også er med til neste år. Ofte er jeg litt tung og sliten etter et kurs, og særlig langkurs, men denne gangen var det som om jeg fløy på vinger. Faktisk slik at jeg lurer på om jeg skal ha Bobbie hjemme på flere kurs og bare ri hjemme hvis jeg får det til i praksis. Ikke fordi hun ikke kan reise, men fordi det virkelig letter hjernevirksomheten min. Det er en ting mindre å passe på. Trenger ikke tenke på fôr, pakking, lure på om hun har nok vann, om hun har velta vannbøtta, osv. osv. Det var bare å ri og sette henne ut igjen til Isco også full konsentrasjon på de andre kursdeltakerne og andre ting en kursarrangør må ta seg av. Jeg får vurdere det til neste år! Men sett av datoene 27. - 29. april og 5. - 7. oktober 2018. Da blir det superkurs på Hamar igjen, med full hjerneoppfylling! Vi gleder oss!

Første økt: Kurset med det rare i
Andre økt: Et bedre inntrykk

Søndagen kom, og etter lørdagens siste økt var jeg optimistisk på at det ville gå greit å ri på siste økta. Så sant ikke Bobbie hadde gjort noen merkelige akrobatiske krumspring i løpet av natta. Jeg ville legge alt til rette for at det ikke skulle bli noe trøbbel, så jeg fikk låne filtsalen til Stine for denne økta. Litt spennende å ri i noe slikt for første gang på et kurs, men jeg har hørt mye bra om den, så jeg regnet med det ville gå greit. Jeg hadde tross alt klart meg gjennom en barbakøkt dagen før. 

For å følge boka tok jeg med Bobbie inn og viste henne fra bakken de første minuttene. Vi kikket over versaden og traversen og så at det fungerte, pluss at Bobbie ville vise hvor umåtelig flink hun var på skoleparaden. Hun har noe med å bare skulle gjøre alt så mye mer enn hjemme når hun er på kurs. Vi fikk dermed kommentar på at Bent ikke er interessert i endeproduktet, men i veien dithen. Som han sa: «Sirkushesten husker øvelsen. Den akademiske hesten forstår hjelpen.» Så derfor er heller ikke endeproduktet viktig innen den akademiske utdannelsen, men veien dit. Heldigvis klarte vi også å vise at vi også kunne gjøre det i mellom "ingenting eller endeprodukt", og som Bent så klokt sa: «Grunnen for at jeg alltid sjekker hesten fra bakken er at jeg vil ikke sette meg opp på en hest som ikke hører.» Det i seg selv er jo egentlig ganske fornuftig. 

Selv om man i blant skulle ønske at de problemene man har i skritt kunne fordufte som dugg for solen når man gikk opp i trav, så er realiteten på ingen måte slik. De samme problemene i forhold til "suppleness" følger oss glatt opp i trav, og blir egentlig bare mer synlige. Til tross for at vi alle er klar over Bobbies (og mine) problemer med løsgjøring, kastet Bent oss ut på dypt vann. Etter et par runder med litt trav fram og ned nevnte Bent at når man har litt samling, og når man har en god fram og ned kan man begynne å eksperimentere med "fram og opp". Plutselig fant jeg meg selv jobbe i overganger i trav, mellom samling mot piaffe, lenging fram og ned, samling mot piaffe og overgang til "fram og opp". 

Selv om ordet ikke ble brukt under undervisningstimen min måtte jeg høre med Bent under lunsjen, bare for å være sikker. Og ja, "fram og opp"-tankegangen er tanken mot passage. Dette er en tankegang man ikke kan ha uten å ha samlingen med "bending of the haunches", eller å ha en korrekt fram og ned, for en korrekt fram og opp blir en kombinasjon av alt dette - både samling og fram og ned. Det henger så godt sammen, og selv om jeg selv ikke helt føler at vi er der enda, så var det veldig gøy å leke seg med tanken iallefall! 

Bobbie og jeg fikk leke oss mellom de ulike overgangene, og uten at vi fikk noe super-resultat, så fikk vi noen steg hvor jeg kjente følelsen av hva Bent mente, og jeg kjente at det travet som i blant dukker opp hjemme, men i enda større grad enn på kurs, det er Bobbie og Ragnhild på rett vei. Problemet er at jeg på ingen som helst måte evner å sitte på et slikt trav (o kjernemuskulatur, kom til meg), så etter fem, seks steg så fant både Bobbie og jeg det for godt å gjøre holdt og rose litt. Rose hesten altså. Ikke de ubrukelige magemusklene mine :p 

Litt galopp ble det også tid til, og her tok (ikke overraskende) Bent oss på kornet - igjen. Kan du gjette hva som er problemet vårt i galoppen? *trommevirvel* Suppleness! Resultatet på vår manglende "suppleness" er at Bobbie faller ut på utvendig skulder. Jeg skal være veldig påpasselig med å ikke blokkere utvendig brystkasse i å rotere opp på utvendig side. I tillegg skal det tøyes, bøyes og overdrives stilling og bøyning i skritt og trav, for å jobbe mot en enda mer smidig hest. Vi fant et par veldig fine sprang i venstregalopp, og da vi skulle over i høyregalopp måtte Bobbie ha et lite utbrudd. Heldigvis ingen problemer for meg å holde meg på, og Bents reaksjon var bare morsom. "Yes, no, eh.. øh... Let's try again!" Forsøk nummer to ble to fine galoppsprang, før Bobbie bestemte seg for å bytte galopp med bakbeina - av alle ting. Hvor den kom fra aner jeg ikke. Men det var litt mye energi der, og Bents råd var å få enda bedre kontroll over "supplenessen" slik at all den fine energien som først kommer når hun er i det humøret, faktisk kan brukes til noe. Det er synd om all den energien går til spille ut over en utvendig skulder eller i hopp og sprett fordi hun ikke føler seg smidig nok, eller ubalansert til å holde galoppen. Og akkurat det er veldig sant, og føles veldig riktig. Bare også veldig vanskelig.

Siste økta føltes bare riktig ut. Den føltes sånn som alle andre Bentkurs har føltes. Litt over the top av ting å få med seg, å gjøre, og å huske på, men det er akkurat slik det skal være. Takket være videoopptak får jeg med meg nærmer 100% av alle de glupe tingene som blir sagt, i motsetning til det jeg husker sjøl fra en time. Men følelsen var god, Bobbie var god og jeg skal bli litt bedre ;) 

At Bent i tillegg dro oss fram som et positivt eksempel under den siste teoriøkta, på en ekvipasje som støtte på et problem på første økt, men som gjennom å gå tilbake i en god basic, kan jobbe seg opp igjen til der man er - det ga meg en ekstra god avslutning på årets kurs. 

Men ingen skal tvile på at årets Bentkurs har gitt meg så mange tanker i hodet at jeg får helt vondt. Og jeg prøver å sortere iallefall noen av dem ut i denne bloggen: Et par nye briller som skaper forvirring

​Dette skulle være kurset jeg skulle ri. Kurset hvor jeg skulle få hjelp med ridningen, få vise hvor langt vi har kommet og få hjelp til å komme videre. Mine planer, tanker og ønsker endret seg drastisk etter første time for Bent, og jeg klarte å skrape alt av planer, tanker og ønsker vekk og starte på bunn. Sett på det sånn i etterkant er egentlig dette noe av det jeg er virkelig stolt av etter kurset. At jeg klarte å virkelig nullstille meg etter den første (ganske tøffe) økta, og gå inn helt åpen for hva som måtte komme av gode eller dårlige ting. Heldigvis fikk jeg en opptur. 

Om det var tilfelle eller ikke vil jeg aldri få svar på, men for å være helt sikker på at Bobbie skulle være godt nok varmet opp i kroppen tok jeg henne ut av paddocken nesten tre kvarter før timen min og tok henne med på leietur opp og ned hele Gunnerudbakken. For dem som ikke har vært på Gunnerud før, så ligger gården i bunnen av en drøyt bratt og lang bakke. Om det gjorde noe for prestasjonen aner jeg ikke. Vi har aldri før "varmet opp" på den måten, men det kan jo hende det gjorde Bobbiekroppen godt å få bevege seg litt ekstra. ​

Jeg kom inn og startet bare å jobbe Bobbie fra bakken. Versader, travers, litt holdt, noen skoleparader. Selv synes jeg Bobbie har vist bedre skoleparader hjemme, men vi fikk faktisk skryt av dem. Godt å få bekreftelse at det ser bra ut, når jeg samtidig føler at jeg vet hvilke ingredienser som må til for å gjøre det enda bedre. I teorien altså - i praksis trenger vi litt mer trening ;) 

Etter fem korte minutter med arbeid spurte Bent hva jeg ville gjøre. Om jeg ville se videre på ting i groundwork/longering, eller om jeg ville gjøre noe annet. Hodet mitt jobbet rimelig intenst der og da på hva jeg skulle velge, men i og med at jeg ikke hadde fått noen kommentarer på at Bobbie så ekkel ut i kroppen, i og med at jeg kom til kurset med tanken om å ri, så prøvde jeg meg på å si at jeg gjerne kunne tenke meg å ri. Nå hadde vi fått bekreftet at det ikke var noe vesentlig galt med Bobbie, så da kunne vi heller prøve å finne ut hva som var feil med rytter'n ;) Bent nikket bekreftende, og Bobbie fikk dermed på seg hodelag. Jeg ba en stile bønn til høyere makter om at dette måtte gå bra. Aldri før har jeg ridd Bobbie barbak på kurs (jeg rir henne egentlig aldri barbak, selv ikke hjemme), men jeg ønsket å strippe det ned til så lite som mulig, i håp om at vi kunne få en god økt. For dem som kjenner Bobbie litt fra før, så vet dere risikoen med Bobbie på kurs, men jeg tok sjansen og håpet ikke AirBobbie skulle ta turen innom. 

Vi startet også her helt fra begynnelsen, med stilling og bøyning i skritt. Her sa Bent seg fornøyd, og han kom med kommentaren "This is a totally different walk then what we saw this morning. Now it's proper walk. Earlyer it was "oh my god, what happened to this horse"." Bent virket fornøyd og jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene litt. I alle fall i forhold til tilbakemeldingene og stemningen på timen. Var fortsatt rimelig på tuppa over å ri flyveponnien barbak på kurs. Er det noe jeg virkelig har satt pris på den siste tiden er det jo stabiliteten jeg har hatt i den nye salen min. Nå følte jeg meg rimelig ubalansert og naken. Etter bare et lite halvminutt med ridning fikk jeg nesten frie tøyler: "La oss prøve å samle. Eller hva enn du ønsker: versade, travers, renvers, diagonal travers, piruett, samling - samme det - og se om vi kan få bakbeinas arbeid til å nå framparten."

Og deretter gikk det i grunnen slag i slag. Vi jobbet med halvparadene fra magen/overkroppen, og timingen på når dette skal skje. Jeg kan jo si det slik at å klare å føle, tenke og ikke minst gjøre samtidig som man rir og hører på Bent - det er på ingen måte lett. Men jeg prøvde, også kjenner jeg at dette virkelig var et verktøy jeg skal ta med meg i etterkant og bruke tid på å lære meg å forstå og føle. Selv å se videoen fra timen gjør at jeg må virkelig vri hjernen for å forstå timing og alt. Poenget (tror jeg) er iallefall at man kan ta en halvparade på innvendig eller utvendig bakbein når det er i luften. For å få til dette må man være dynamisk i kroppen sin, slik at når det gitte bakbeinet er i luften tar man magen/overkroppen tilbake, mens når beinet er i bakken tar man magen/overkroppen fram. Eller så kan man ta en halvparade på begge bakbein. Tror dere det var lett? Og alt dette fikk jeg servert i løpet av én 20-metersvolte. #følte-meg-pepret. Jeg må bruke tiden hjemme å tenke og kjenne på dette.

Jeg hadde lyst å prøve litt trav også, selv om jeg vet at det ville være å utfordre skjebnen. Bent ga meg to valgmuligheter: enten starte rett opp i et fremovertrav, eller samle og starte et samlet trav. Av sikkerhetsmessige årsaker valgte jeg det siste ;) 

I trav gikk det knapt en halv volte før Bent igjen var tilbake på halvparadene i mage/overkropp som skal times med stegene. Og for dem som kan huske tilbake til følelsen av å lære seg travsving i sin egen kropp, så vet man hvor utrolig mye fortere det går enn skrittsving. For å gjøre en lang historie kort: Les hele det avsnittet over én gang til, bare tenk på at det ble gjort i trav. Puh!

Bobbie var litt daff i traven, så for å få litt mer energi utfordret jeg igjen skjebnen og ba om noen galoppansprang i håp om at det skulle hjelpe. ​Det ga oss vel egentlig ikke så veldig mye mer sprut, men det var veldig gøy å kunne be om litt galopp uten å kjenne noe som helst fuzz. Salen har nok gjort både Bobbie og meg mye mer trygg på hverandre i galopp. Jeg har fått bedre balanse, Bobbie har fått bedre balanse, og når vi da tok vekk salen, så klarer vi fortsatt å holde balansen begge to, slik at galoppen blir en positiv greie. Når vi fattet en venstregalopp og galopperte en kvart volte med kommentaren "ya, gooood. That was a really good canter" fra Bent, så synes jeg skjebnen var nok utfordret og jeg hadde fått den gode kurs-følelsen helt tilbake igjen, så jeg hoppet av og avsluttet timen. ​

Bent avsluttet med at det var godt å se at hun beveget seg bedre enn første timen, og selv om jeg fortsatt sitter igjen som et spørsmålstegn med hva som egentlig skjedde den første timen, så falt jeg ganske kjapt til ro med at det vil jeg aldri få vite, men så lenge time to gikk bra, så gikk jeg kvelden i møte med et smil. Det var en virkelig god følelse. ​

Jeg skjønte ikke hva som traff meg, og det var kanskje like greit der og da, for hadde jeg fått tatt det inn over meg hadde jeg nok ikke vært rak i ryggen så lenge. Fra å komme til kurset med ordentlig godfølelse, følelse av at vi kunne noe, følelse av at vi har kommet så mye lengre enn sist, at vi er på en så spennende vei sammen og ikke minst gleden over å endelig få tilbakemelding på arbeidet vårt, til å bli spent totalt beina på og mageplaske så det sang, med ansiktet ført ned i grusen. Skikkelig. Mentalt mageplask, vel og merke, for Bobbie var heldigvis super kursponni, helt mentalt tilstede og gjorde akkurat som jeg ba om. Gode, snille Bobbie.

Skrev det sitatet på en instagrampost i går, og det er så sant. De siste par dagene har hjernen bare gått på høygir. Igjen møter jeg meg selv i døra når det kommer til treningen av Bobbie. Det er ikke til å legge skjul på at hun på hjemmebane er en heller bedagelig frøken som aller helst ikke gjør så veldig mye mer enn hun må, og gjerne litt mindre enn det. Jeg har i lengre tid følt at jeg trenger mer reaksjon på sjenkel fra henne når jeg rir, og vi har havnet i en litt kjedelig sirkel hvor ting har blitt tungt og negativt for oss begge. Samtidig synes jeg det er så gøy og motiverende å ri nå, fordi jeg har en sal som gjør ridningen så mye mer behagelig. Jeg skal ikke si enkel, for det er det ikke, men det har gjort så milevis forskjell. Jeg bare gleder meg til å ri. Samtidig med den litt sure bismaken på at jeg vet jeg må være så streng med Bobbie for at hun skal gå frem. Vanskelige greier. 

På mandag var planen min egentlig å longere, men jeg fikk et innfall om å ta med Iscos lange tøyler ned, for det kunne jo være morsomt å prøve og jobbe henne litt for hånd. Jeg gjør egentlig aldri det med Bobbie, men jeg jobber jo Isco en del lange tøyler, så hvorfor ikke prøve en gang igjen med frøken pøken. Vi varmet opp med litt versader og travers før vi kikket litt på traven. På venstre hånd fanget Bobbie umiddelbart opp samling i trav, og hun jobbet nesten seg selv mot piaffen. På høyre hånd fattet hun umiddelbart galopp om jeg ba om nedkorting av tempo og økt takt. Jeg måtte smile og tenkte at det er mer vanskelig å samle seg for henne på høyrehånd, så hun velger heller galoppen. Jeg lot det passere uten noe mer fuzz rundt det - jeg klarer liksom ikke være misfornøyd med fire-fem galoppsteg for hånd istedenfor samling mot piaffe. ​

Når jeg satte meg opp for å ri på tirsdag slo det meg. Vi hadde varmet opp og jeg skulle kikke på galoppen. Startet på venstrehånd, og ba om galopp, men Bobbie svarte med samling i trav istedenfor. Jeg fant galoppen etterhvert, men inntrykket jeg satt med var at venstregaloppen var vanskelig for henne å fatte. På høyrehånd fattet hun uten problemer. 

Det som ble litt interessant med denne sammenligningen var at jeg for hånd tenkte at travsamling på høyre hånd var for vanskelig, så derfor valgte hun galopp. Mens når jeg rei var inntrykket at galoppen på venstrehånd var for vanskelig, så derfor valgte hun samling. Hun har samme fysiske reaksjon fra bakken og for hånd, men min opplevelse av situasjonen, og min innfallsvinkel på problemet ble helt annerledes i de to tilfellene. Egentlig en veldig interessant greie å kjenne på!

Og mens jeg har drodlet og tenkt rundt dette, så har jeg også tenkt på min oppfattelse av situasjonen under trening. Nå skal det sies at Bobbie har blitt flinkere til å svare fram. Vi har fortsatt en god vei å gå, men vi kommuniserer mye bedre. Jeg har også blitt flinkere til å sortere ut hva jeg faktisk ber om. Merkelig at hennes respons og min evne til å forstå hva jeg ber om henger sammen.... :p

Jeg har i fortsettelsen av dette tenkt litt rundt det der å være fornøyd med det man har når man trener. Ikke fordi at ting ikke skal bli bedre, men fordi at man får en helt annen mental innstilling til ting når man starter med å være fornøyd. Det er bedre å være glad for det man har og se hvordan man kan forme det så smått litt i en eller annen retning, framfor å konstant gå rundt å være misfornøyd med det man har og aldri føle at ting er bra nok. Samtidig er det ikke rettferdig av meg overfor Bobbie å prøve og forandre hele personligheten hennes til noe hun ikke er. Hun er ikke en superelektrisk gangartsmaskin som spruter ut steg bare jeg kiler henne med sjenkelen. Men hun tør å overvinne sin egen frykt ved å gå over en stor bekk når jeg ber henne om det. Hun fatter galopp fra skritt og jobber intenst med å følge (den noe ukoordinerte) kroppen min når jeg prøver å forme henne i galoppen. Hun synes det er helt grusomt å gå fram, men etter repeterende trening så gjør hun det når jeg ber om det. Hun ER blitt bedre, og hun ER flink! Jeg har ingen grunn for å være misfornøyd med henne, og prøve å forme henne til noen hun selv ikke er.  

Så med et litt annet perspektiv så har vi de to siste gangene begge to smilt etter treningsøktene våre. Det har vært en annen følelse over dem. Vi har verken gjort så mye mer eller mindre enn hva vi gjorde forrige uke, men mitt perspektiv har endret seg litt. Fra å hele tiden ønske mer, til å se hva vi kan gjøre med det vi har. Noen ganger er det ikke mer enn en litt annen vinkel som skal til :) ​

Jeg lekte litt med tanken på å ha Bobbie alene i hallen også siste timen, for den energien jeg hadde kjent på andre timen var egentlig litt morsom å leke med. Samtidig var litt av poenget å få vist Michelle hva jeg jobber med hjemme, så med litt sjonglering av timer, så fikk vi ordnet det så den store forelskelsen fikk være tilskuer på Bobbies siste time på kurset. Da senket Frøken Fryd skuldrene og var med ett den ponnien jeg pleier å ha hjemme. 

Vi fikk jobbet oss igjennom både skritt, trav og kom oss tilogmed også opp i galopp denne timen. Uten eksplosjoner og annet fuzz. Michelle var enig med meg i at Bobbie godt kan bli litt mer reagerende på sjenkel, og særlig jobbet vi med den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen. Det var ganske interessant å kjenne forskjellen på når den i en skrittpiruett hadde en innvirkning, og når den ikke hadde en innvirkning. Så er det bare å jobbe med min forståelse av når den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen skal være en utvendig vekkfrasegbøyende sjenkel og når den skal være en galoppsjenkel. Jeg skjønner jo at dette har noe med setet mitt å gjøre, jeg må bare klare å få sortert det ordentlig både teoretisk, og ikke minst få formidlet den teorien ned i kroppen min.

Det som er så morsomt nå for tiden er at timene mine ikke i like stor grad som før består av tradisjonell undervisning. Det er mer veiledning, rettledning og observering av det arbeidet jeg selv gjør. Samtidig koker hodet mitt ofte over i slike sammenhenger. Jeg tenker gjennom teoritimene, jeg prøver å kjenne, prøver å analysere og tenke. Michelle tok også for seg følelsen av å kjenne hvilket bakbein som bærer/ikke bærer og sende halvparader ned i et gitt bakbein. Dette er vissnok noe Bent har fokus på. Høres bare sånn passe vanskelig ut, og var absolutt ikke noe lettere i praksis. 

Under teoritimene med Michelle snakket vi blant annet om det å ha et formål med det vi gjør, om å sitte på hesten og ha en plan. Som Michelle sa: Ri med intensjonens kraft.
Vi kan ikke bare tenke hva vi vil, for en tanke er flyktig. Men hvis vi rir med intensjonens kraft ligger det en vilje bak. Og klarer vi å vite hva vi vil gjennom å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så blir det også mye lettere å forklare til hesten. Det er en grunn for at vi kaller det akademisk ridekunst ;) 

En annen ting som slo meg på kurset, i samsvar med teoritimene var noe jeg "alltid" har hørt, helt fra de første kursene med Bent, at det finnes tre faser i å sitte på en hest: 1. Stay up there - hold deg på, fall ikke av. 2 - Ikke sitt i veien for hesten. 3. - Begynn å ta innflytelse. Michelle har mye fokus på dette, og har mange gode tanker og illustrasjoner. Vi bør som ryttere blant annet ikke være dårligere bagasje på hestens rygg enn hva en kasse bananer er. Tenk hvordan en kasse bananer alltid følger hestens bevegelse. Der er vi mennesker litt i bakleksa, for vi ramler fort ut av balanse. Målet vårt er å hjelpe hesten til å ikke balansere i feil retning.

Alle disse tingene som Michelle tok opp i teorien gikk så direkte inn på det jeg jobber med for tiden. For selv om Bobbie er en lat frøken på hjemmebane, så gjør det ihvertfall ikke ting enklere og mer energigivende om jeg blir sittende i veien for den energien som kommer. Så selv om ridning handler om følelse så må vi også forstå. 

Og det er akkurat der jeg føler at jeg er. Jeg må forstå. Jeg må forstå hvordan sitsen min kan fungere enda mer detaljert slik at jeg faktisk får til det jeg ikke klarer. Problemet mitt per nå er at jeg har en frøken som sovner av sjenklene fordi de blir brukt både til sidebevegelser og til å gå fram. Jeg må få sortert ut hvordan jeg kan få min kropp til å formidle sidebevegelser på en måte og tempo og takt på en annen måte. Ikke rart Bobbie er forvirret og slapt reagerende på beskjedene mine når jeg ikke helt vet verken hva jeg gir beskjed om, eller hva jeg burde gi beskjed om.

​Den siste timen ble en god time ettersom Bobbie var seg selv i stor grad. Jeg fikk også gode tips og råd av Michelle, og ikke minst så fikk jeg satt igang hodet mitt i forhold til at jeg må sortere ut hva jeg egentlig gjør oppå der. Alt i alt må jeg oppsummere kurset som et interessant kurs sånn ridemessig, og Bobbie viser fortsatt at selv om hun begynner å bli voksen, så er hun fortsatt den Bobbien hun alltid har vært. Den røde welsh cob hoppetussa ;) Forskjellen fra denne gangen til tidligere er at jeg nå føler meg klar for å takle den røde welsh cob hoppetussa, og det er en kanongod følelse! Så selv om kurset på ingen måte gikk som jeg hadde trodd og planlagt, så gikk det allikevel bra. Og det er en kul følelse! 

Årets første Michellekurs tok en litt annen vending enn jeg hadde både tenkt og sett for meg. I samtalen til Michelle og meg på vei fra flyplassen snakket jeg om hvor daff og lat Bobbie var for tiden, om hvordan jeg måtte være så streng med henne for å i det heletatt få henne til å gå frem, og hvor frustrerende det var for begge to. Jeg håpet å kunne få litt hjelp med akkurat dette problemet, men Bobbie sørget for at kursopplevelsen min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. 

La oss ta det fra begynnelsen, for heldigvis var ikke Bobbie slik hele kurset. Alt startet fredags kveld etter at Bobbie fikk reise til stallen vi skulle ha kurset på. Fordi jeg måtte hente Michelle på flyplassen tok Anna Lene ansvar for Bobbie etter at hun kom til stallen med sin nye kurshest, Fjelldølen. Bobbie og Fjelldølen stod tilfeldigvis i paddock ved siden av hverandre, og som de eneste to hestene som skulle stå inne på natta, så fikk de også boks tvers over gangen for hverandre. Lørdag tok Anna Lene og satt dem ut i paddock igjen, og dagen gikk sin gang fram til Bobbie og jeg skulle inn på vår første økt. ​

Her var Bobbie sånn omtrent seg selv, men fokuset lå absolutt i all hovedsak på meg. Jeg har jo fått meg ny sal, totalt annet enn hva jeg har hatt før, og ganske uvanlig i forhold til hva som er vanlig innen akademisk. Michelle rynket litt på øyenbryna da jeg fortalte hva slags sal jeg hadde kjøpt meg, derfor var jeg litt spent for å sette meg opp. Salen er en WOW-sal, en "vanlig" dressursal med dypt sete og med "giant high fixed block" (store kne/lårputer). Ganske motsatt av hva jeg har hatt før, og ganske motsatt av hva hva vi AR-ryttere pleier å gå for. Men nå er det en gang slik at jeg har følt meg så mye mer komfortabel i denne salen enn min forrige sal, så da ble det en slik. Gleden over å høre Michelles forståelse for hvorfor jeg har gått for en slik sal var desto større. Hun satt også ord på følelsen min, og det er at jeg kommer mye mer opp fra ryggen til Bobbie. Fordi denne salen har bomjern får jeg mye mer den "A-følelsen" når jeg sitter på henne, og jeg har mye større mulighet for å sitte over henne, framfor å sitte "oppå" henne. Ikke det at målet er å sitte langt over hesten, men når man har en ponni med litt bred rygg, og selv er en person med ikke så alt for brede hofter, så er det godt med en sal som gjør at vi kan passe litt bedre sammen, uten at hoftene mine konstant føles for smale. 

Når det er sagt at jeg har fått meg ny sal, så vil det ikke dermed si at jeg ikke har en jobb å gjøre her. Kanskje enda større jobb enn i min gamle, akademiske sal. Her må jeg virkelig jobbe for å sitte riktig, for jeg kan ikke komme på Bentkurs med en slik sal og sitte som en ku :p Så Michelle ga meg masse gode tips og råd, og for første gang fikk jeg virkelig følelsen av en teoriting jeg har hørt om i "alle de år". Nemlig dette med å gi plass på utvendig side. For første gang fikk jeg virkelig følelsen av at jeg kunne gi plass på utvendig side. At kroppen min satt såpass over Bobbie at det var fysisk mulig for meg å få til. Veldig gøy å kjenne!

Ellers fikk jeg kommentarer på at beina mine må lengre bak, og det ser jeg på alle bilder jeg legger ut og. Jeg har en enorm jobb å gjøre i forhold til hofteleddsbøyerne mine, å få strekt ut dem. Jeg blir veldig fort sittende i stolsits, med litt for mye vekt på rompa, litt for langt bak i salen, og beina trukket opp. Den magre trøsten jeg har er at jeg vet om problemet, og at jeg stadig sier at hestekropper ikke blir forandret på en dag. Det gjør ikke menneskekropper heller. Så jeg jobber intenst med det - det tar bare litt tid. 

Vi jobbet også mye med skulderposisjon, hvor jeg er veldig flink til å bikke overkroppen inn istedenfor å vri skuldrene inn. Mange ting som skal kjennes på, føles på og nye mønstre som skal læres. 

Uansett hva, så møtte jeg heldigvis full forståelse av Michelle for å gå for en slik type sal, og om hun i løpet av den første timen ikke skjønte hvorfor jeg virkelig føler den kommer til sin rett i forhold til at jeg føler meg mye tryggere og stabil, så fikk hun tydelig demonstrert det på time to. ​

Første økt på årets Michellekurs hadde gått smertefritt for seg. Bobbie hadde skrittet rundt og latt meg kjenne på følelsen av sete og sits i min nye sal. Den andre økta bestemte Bobbie seg for at jeg skulle få demonstrere hvor godt jeg sitter i den nye salen. ​

Som skrevet i den første bloggen fra kurset hadde Bobbie fått en ny venn på kursstallen, nemlig Anna Lenes Fjelldølen. De stod inne sammen, tvers over gangen for hverandre, og de sto ute i paddock ved siden av hverandre. Da jeg skulle inn på økt nummer to på lørdagen salte jeg på Bobbie som vanlig ute, og ventet litt slik at den som hadde time før meg fikk gått ut før vi gikk inn. Et sånn "sikkerhetstiltak" jeg benytter meg av for å unngå at Bobbie opplever å bli forlatt inne i ridehallen. For Bobbier kan det nemlig være ganske kjipt hvis Bobbier er i det rette humøret. ​

Hun var helt grei å stå ute og vente med, men da vi gikk inn i den tomme hallen for å starte timen vår startet balubaet. Det var som om noen trykket på en bryter i det vi gikk inn porten. Aldri før har jeg opplevd at hun har vært så bortevekk mentalt at jeg ikke en gang får parkert henne foran en krakk for å stige opp på henne. Hun jazza seg så opp at jeg ikke hadde annet å gjøre enn å gå. Jeg måtte kle av saltrekket i fart, og det samme med jakka mi. Jeg slengte det fra meg på bakken, mens Anna Lene løp etter oss og plukket det opp. Bobbie skulle på ingen måte stå stille. Så hva gjør man i en slik situasjon? Jo man prøver bakkearbeid. Jeg plasserte meg foran henne, men kjente fort at det var risky business, for her var det snakk om et lite løft på skuldrene fra min side, og Bobbie ville eksplodert opp i galopp. Da stod jeg farlig nærme noen frambein.

Derfor ble det noe vi egentlig aldri gjør - work in hand, i håp om å finne noe form for kontakt med den forstyrra hjernecella. Bobbie svarte på det fysiske jeg ba om, men mentalt var hun fortsatt heeelt på viddene. Dette var ikke mye akademisk ridekunst, dette var krisehåndtering :p Etter noen runder på begge hender og et par minutters arbeid vurderte jeg det dithen at Bobbie ville klare å parkere stillestående i ca. 15 sekunder - lang nok tid til at jeg fikk hevet meg opp på ryggen hennes. Det holdt såvidt. Jeg kom meg opp og tok en rask avgjørelse på at det stillestående arbeidet ventet vi med til en senere anledning :p ​

​Vi prøvde litt av hvert for å få Frøken Fryd tilbake til jordens overflate. Det første vi prøvde endte egentlig bare mer med at hun forlot den. Vi testet ut å gi henne en del øvelser å tenke på - og noe velkjent noe: skritt (evt. trippetrav), holdt, rygg og fram. Det eskalerte i større og større grad til at hver gang vi gjorde holdt, så svarte Bobbie super-mye-mer enn hun skulle, og jeg satt på en ponni på to bein.

Heldigvis føler jeg meg på ingen måte utrygg når hun gjør sånt, men hun var fortsatt såpass lite med mentalt at både Michelle og jeg ble enige om at det kanskje var litt tryggere å bruke energien framover istedenfor at hun fikk anledningen til å bruke den oppover. Så vi droppet ryggingen som trigget Bobbie, og jobbet heller mot et samlet trav. Tankegangen var: "Du har masse energi du trenger å gjøre av en plass? Se her, her har du rammen din. Kos deg!" Det gikk noe bedre, men jeg skal ikke si at det gikk bra :p Halvtimen gikk med variasjoner mellom skritt og trav, samlet og lenget, og forsøk på å se om det gikk an å få noe som helst kontakt med Bobbie. ​

Vi kunne, utrolig nok, avslutte med en hest som stoppet for at jeg slapp tøylene, og da var det bare å hoppe av, rose masse og leie henne ut fort som fy. Avslutte på et godt mentalt sted. Vel ute var Bobbie plopp tilbake til gode gamle Bobbie. Der så hun jo Dølen. Trollefrøken :p ​

Jeg kan ikke si at vi hadde et eneste steg gjennom timen som var biomekanisk korrekt, eller sånn veldig kroppslig hensiktsmessig og utdannende for Bobbie. Allikevel er det lengesiden jeg har avsluttet en time hvor jeg har vært så stolt! Stolt av meg selv for at jeg håndterte situasjonen jeg havnet i (og som jeg veldig sjeldent havner i) på en (om jeg får si det selv) utmerket måte! =D

I tillegg er jeg stolt over at grunnarbeidet vårt sitter mer og mer. Hadde dette vært et kurs for to år siden ville jeg vært i kjelleren. Jeg husker en blogg jeg skrev om et Michellekurs hvor Bobbie var mentalt bortevekk og jeg var så lei meg og så tung etter kurset: Rød hoppetusse på kurs. Så bortevekk som hun var på det kurset i 2014 var ingenting i forhold til hva hun var denne gangen. Men denne gangen hadde jeg verktøyene klare til å takle det Bobbie serverte, og jeg kunne gi Bobbie en god avslutning på timen, jeg kunne smile og rose, og jeg kunne være glad. Følelsen av godt grunnarbeid, god forståelse og i bunnen en god kommunikasjon som selv ikke forsvinner til tross for at Bobbie tok seg en mental tur til månen og tilbake - den er det lite som slår.

Jeg føler også at salen virkelig kom til sin rett denne timen. Ikke én gang følte jeg meg utrygg. Jeg kunne sitte hele veien og bare være der, uten å føle at jeg ble kastet ut av balanse eller vinglet. Bobbie fikk virkelig vist hvor lurt det har vært å investere i den salen =D 

Nei, vi var ingen pen ekvipasje. Nei, vi gjorde ikke mye rideteknisk bra. Nei, vi kunne på ingen måte få vist det vi gjør hjemme. Nei, vi fikk egentlig ikke så mye fornuftig sånn rent læremessig ut av den timen. Men klapp på skuldra til meg for å håndtere situasjonen bra, og kunne gi Bobbie en stødig ramme. Klapp på skuldra til Bobbie som faktisk holdt seg innenfor rammen, til tross for at hun var helt bortevekk. Selv om hun var luftig, så eksploderte hun ikke slik hun har gjort før. Hun holdt seg på matta og innenfor det jeg ba om (selv om det ble litt mye noen ganger bare).

Jeg fikk altså så mye ut av den økta! Jeg fikk til og med kjenne på følelsen av piaffe, så nærme vi noensinne har vært det. Ikke fordi hun nærmet seg noe som lignet piaffe, men fordi hun hadde energien som jeg har lett etter hjemme, og som vi trenger i samlingene våre. Vi mistet mye annet som vi har hjemme, men jeg fikk en smak av noe jeg ikke har kjent før. Jeg fikk energi. Slikt smiler man av :) 

Nå gjenstår det bare å finne fram den herlige energien samtidig som hodet er på plass. Kanskje også det kommer en dag? ​