|
Hvordan går det egentlig med oss? Her om dagen var Maren så snill å campe på en stol i ridehallen med filmkameraet sitt, og som alltid er det utrolig lærerikt å se resultatet. Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det igjen, jeg savner en sal. Jeg venter og venter, og forhåpentligvis dukker det opp om noen måneder, men jeg kan jo ikke la være å ri før den tid. På en måte føler jeg at det går veldig bra i ridninga for tiden, men jeg føler meg også ganske begrensa av det å ikke ha sal. Ikke det at jeg tror den er løsningen på alle våre problemer, men jeg vet at en sal vil gjøre at jeg for det første kan klare å balansere meg bedre (for guri malla, jeg har blitt skakk med tiden). For det andre vil jeg føle meg tryggere når Bobbie flakser litt (noe hun absolutt gjør mindre for tiden, men fortsatt dukker det opp i ny og ne). For det tredje vil det forhåpentligvis gjøre at Bobbie kan føle seg litt friere i og med at jeg ikke mister balansen så lett. Og akkurat det tror jeg ikke hadde vært så veldig dumt. I tillegg så vil jeg i større grad føle meg litt tryggere med sporer, noe jeg veldig gjerne skulle hatt for å kunne slappe litt mer av i sjenklene (nå velger jeg helst å ri uten, i og med at jeg ikke vil finne ut hva som skjer dersom hun skulle finne på å bumpe litt og jeg kommer ut av balanse med sporer). Noe jeg også har nevnt før når jeg har lagt ut filmer og/eller bilder er at jeg er min egen største kritiker. Det er så mye jeg skulle ha hatt bedre, og jeg ser ting og tang jeg skulle ha endret på. Men jeg velger allikevel å legge det ut, for det er her vi er nå, og slik er det jo bare med den saken. Vi kan ikke være bedre enn hva vi er. Heldigvis hjelper film meg til å bli mer bevisst ting som skal jobbes med (sånn ca. en million ting). Og ja, jeg rir med cavemore. Jeg varierer mye mellom det og bitt, men denne gangen ble det cavemoren. Jeg manglet en del ærlig søkning fram til hånden denne økta, noe som egentlig kjentes ganske rart ut, for hun pleier alltid å være "der". Men jeg er nå i bunn og grunn rimelig fornøyd med henne uansett! Det er én ting jeg føler er verdt å trekke fram i denne filmen, og det er travet vi har på slutten. Der har vi travet vårt! Det bør ikke være så vanskelig å se at Bobbie fort kan bli ganske bundet og kort i stegene, men den siste travstrekka vi har på kortsiden, over diagonalen og i en liten travers ned langsiden er bare magi! Så blir hun litt kort på kortsiden igjen, før hun langer ut på langsiden, før jeg hopper av. Der har vi travet jeg ønsker. Det svinger, det flyter, det er trav! Og at jeg fikk det så lenge på en gang, det er jeg ikke vant med, så det var en skikkelig godfølelse. Den dagen vi kommer dit at vi får det travet, den flyten og den løsheten med inn i alt det andre arbeidet vårt, da blir jeg glad da!
Ellers tenker jeg kort at jeg er stadig mer og mer fornøyd med versadene våre. Vendingene i skritt kommer seg, men skal bli mer samlet (hun ble også ekstra lang denne dagen). Travet kommer seg stadig, det gjelder bare å finne den gode flyten fram, og derifra finne en god samling. Galoppen er mest noe vi gjør for den mentale biten, ikke så mye hensikt sånn dressurmessig, men den er fin å ha som et element. Det er også en mening med at jeg starter med noen fatninger og litt galopp før jeg traver henne, bare for å få inn at selv om vi har galoppert noen steg, så betyr ikke plutselig alle signaler dermed galopp. Og Michelle hun har (selvsagt) så rett, så rett, når hun sier at neste steg på utdanningsskalaen for Bobbie og meg nå er at Bobbie virkelig skal lære seg å bruke de bakbeina sine, og tråkke fram til tyngdepunktet. Jeg ser det jo, og jeg forstår det. Hvis nå vi bare kunne fått en magisk oppskrift på hvordan vi faktisk gjør det. Iiih, ridning er vanskelig! Men sånn omtrentus der er vi nå, og alt i alt er jeg stolt av lilledamen som bare lærer meg så masse gang på gang. Nå er det bare å fortsette arbeidet, og se hvor veien går! Jeg gleder meg :) Tusen takk til Maren for filming - sannelig er det gull verdt!
0 Comments
Endelig kom sola! Og jeg var ikke vanskelig å be - Damene skulle på tur.  Jeg er vel den som kom heldigst ut på dette bildet, sånn rent størrelsesmessig (selv om jeg ser litt firkanta ut). Det er kanskje ikke nødvendig å si, men proporsjonene er nok pittelitt feil her. Jeg kjenner at min turmotivasjon stadig blir større, og med varme solstråler og blå himmel så spratt jeg nesten ut av senga og dura i stallen til morran i dag. Damene skulle få lufte seg på tur! De var ikke helt forberedt på det jeg skulle dra dem med ut på, men vi kom oss nå hjem igjen. Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi ikke akkurat har den beste kondisen, men vi jobber i det minste med saken. Så 12 kilometer er nok ikke så langt for noen, men for andre (som oss) er det mer enn langt nok, i alle fall slik ting er nå. Største delen av turen foregikk i skritt, men med første delen i ganske bratt oppoverbakke, og deler av turen på flat grusvei som oppfordret til trav, så ble det litt pusting allikevel.  Turtroll nr. 2 lurer fælt på hva som skjer. Lite vet hun hva som venter henne. Når man først legger ut på en totimerstur, og har to hester man skal trimme, så er ingen ting bedre enn å ta med seg den ene på slep. Bobbie fikk gleden av å være påheng i dag, men det var på ingen måte påhengsmotor hun var. Når det er sagt, så var hun flink, altså. Veldig flink! Bortsett fra de tre gangene hun streika. Første gangen var da vi trava bortover grusveien. Plutselig bare gikk hun ned i skritt. For da skulle Damen skritte nemlig. Andre og tredje gangen bare stoppa hun. Og for dere som har ridd med håndhest, så veit dere kanskje hvor ufattelig upraktisk det er når håndhesten stopper sånn helt ut av det blå. Har mulig fått litt lengre armer i dag. Men når vi fikk prata litt sammen og jeg fikk fortalt henne at vi faktisk måtte hjem også, så tusla hun etter. Bobbie har alltid vært en frøken som har hatt følelsene litt utenpå kroppen. Det er ganske lett å se hva hun tenker og mener. De to siste kilometerne på vei hjem var det ikke så vanskelig å forstå hva Bobbie mente.  Frøkna er tydelig i sin tale etter ei mil på tur. Men alt i alt: Totimerstur er deilig! Og etter hvert vil forhåpentligvis frøken fryd komme i bedre form, så kanskje vi kan bruke litt kortere tid på løypene. Og selv Svarta som egentlig er i ganske grei form, var rimelig sliten etter dagens tur.  Vi så sooooola!  Svarta var stødig tethest, og geleidet oss opp igjennom høstfargene.  Rufsedamene som trasker seg på tur. Svarta fikk være bootsbærer for Bobbie, som fikk lufte tottene de siste kilometerne hjem.  GPS'en var ganske på villspor de fire første kilometerne. Vi gikk først ganske så rett fram på Sankt Mikales Veg før vi gikk oppover veien der 11km-merket er. Og litt unøyaktig da vi fra 5-7 km rei samme vei fram og tilbake. Men det viser en grovskisse av ruta. Det var rett og slett en superherlig tur, som ble avslutta med at Damene fikk stupe ned i lunsjen som ble servert i det øyeblikket vi kom hjem. Nå får bare været holde seg nogen lunde pent, så skal vi trimme mer, vi!
Det er så gøy, så virkelig gøy, når ting plutselig faller på plass. Det ene lille øyeblikket når hjernen bare føler og forstår hva kroppen gjør! Ridning. Så lett, og samtidig så vanskelig. På tur i dag fikk jeg en sånn opplevelse som man noen ganger har, når en ting bare faller på plass.
Mitt hoftesving. Hestens ryggsving. Ned og frem, opp, tilbake. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt det, kjent det, tenkt over det, følt på det. Både på hesteryggen og når jeg går på egne bein. Jeg har forstått bevegelsen. I det jeg løfter beinet senkes hofta mi, og i det jeg setter beinet i bakken og går steget heves hofta mi. Baklengs sykling. Jeg har kjent alt dette, både på ryggen og på bakken. Jeg har også kjent min bevegelse i beinet frem og ned i det jeg skal gi sjenkel. Skuldersving. Tilbake og opp med utvendig skulder i det innvendig hofte faller ned. Jeg kjenner det, jeg kan det, jeg får det til. Det kjennes naturlig. Jeg gjør det samme når jeg går, for jeg er ingen passgjenger. Jeg forstår greia. Og: Jeg har skjønt at bevegelsen min på hesteryggen er lik bevegelsen min når jeg går. "Tenk at hestens bakbein er dine bakbein." I dag fikk jeg føle det! I dag var første gang siden jeg startet med AR at kroppen min og hodet mitt faktisk klarte å kjenne hele sammenhengen mellom å gå på egne bein på bakken og gå når man sitter på hesteryggen. Jeg har forstått det før, men i dag følte jeg hele helheten. I dag ble følelsen av det å gå på egne bein, og det å "gå" på hesteryggen en sannhet for kroppen min. I dag følte jeg at jeg gikk når jeg rei. Så ufattelig kult! Jeg var på ridetur med Svarta og Bobbie i dag. En avslappende skrittetur, med Bobbie som håndhest. Og mens vi rei nedover lukket jeg øynene og bare kjente på Svartas bevegelser og mine bevegelser. Pling, sa det, og vips så var det på plass. Jeg faller fortsatt fort ut, men slapper jeg av klarer jeg nå å få med hele kroppen i gå-bevegelsen. Det er som når du lærer å sykle. Det er ikke mulig å få til, men du øver og øver, og plutselig får du det til. Og da skjønner kroppen det. Det er blitt en sannhet for deg. Det ble det for meg i dag. Jeg kan ikke annet enn å gjenta meg selv: Så ufattelig kult! (også har jeg to veldig snille hester som bare tusler avsted på tur mens jeg sitter med øynene lukket og bare kjenner) Etter kurset med Michelle snudde vi på flisa, og nå rir vi masse igjen. Det er så gøy! ...også så vanskelig! Kurset med Michelle i slutten av september gikk jo ikke helt som ønsket, da Bobbie var noe fraværende i topplokket. Det som er så fint med å ha kommet litt på vei i den akademiske ridekunsten er at man stadig får flere bein å stå på. Da jeg startet med Bobbie så det ganske smalt ut da vi startet intenst med groundwork. Etter hvert når det bedret seg kunne vi fortsette med ridningen, fordi det var det som var mest hensiktsmessig for Bobbie da. Naturlig skulle vi fortsatt med longering, men det har vi tatt i etterkant. Så har vi skiftet mellom ridning og groundwork, med en dæsj longering innimellom. Så begynte jeg å få forståelsen for handwork.
Hjelperene er de samme. Kommunikasjonen er den samme. Språket er det samme. De forskjellige arbeidsformene er bare ulike verktøy for å komme til det samme målet. Og når man som menneske klarer å håndtere verktøyet, så kan man begynne å bruke det for å lage kunst - i alle fall forsøke. Og misforstå meg rett, jeg snakker ikke om meg selv nå! Jeg nerder fortsatt med å lære meg håndtverket, men har etter tre år begynt å få en forståelse for de fire måter å jobbe hesten på. Fra bakken, for hånden, i longa og fra ryggen. Det gir meg så mange herlige muligheter! Det var så godt da jeg etter 2,5 måneds arbeid for hånd, og ikke noe baneridning i det heletatt, kunne sette meg opp på Bobbie og ri på den mest fantastiske hesten jeg har sittet på. Det var som om steget var blitt større, evnen til å lenge seg var blit større, evnen til å samle seg var blitt bedre, og styrken var blitt dobbel. Mine måneder brukt på bakken har ikke utvilket min sits, men det har bidratt til at Bobbie er sterkere og har en bedre egenbalanse, noe som gir meg større frihet i å feile i min sits, siden hun har styrken og balansen til å bære det. Også var det godt da jeg følte at vi møtte veggen i håndarbeidet bestemte meg for å ikke gå inn i noen kamp der, men bare angripe utfordringen fra en annen side. Og der møtte jeg ingen vegg, snarere tvert i mot. Jeg fant bare en veldig flink og behagelig hest! Da er det liksom greit å møte veggen allikevel, du kan bare gå rett igjennom den og starte med andre ting på den andre siden. Og vi tester jo litt. Det er alltid slik at du kan sjekke arbeidet ditt i gangarten over. Travet ditt vil aldri bli bedre enn hva skrittet er. Galoppen aldri bedre enn travet. For en god stund tilbake la jeg galoppen på hylla for en stund. I arbeidet for hånd har Bobbie stadig tilbudt galoppfatninger, men vi har holdt oss i skritt og litt trav. Nå når jeg har satt meg opp igjen har jeg ikke kunne motstå fristelsen og bare prøve et par fatninger for å kjenne. Det er som natt og dag. Hun har fått mye bedre styrke, hun fatter mye bedre, hun galopperer mye bedre og er mye mer jevn. Selv om hun fortsatt ikke holder lenge, så holder hun lengre enn før, og det kjekkeste er at nå skal det veldig mye til for at vi ikke klarer venstregaloppen. Det er et tydelig bevis på at ting har bedret seg. Husker da vi startet med galopp, da var venstregalopp ikke eksisterende. Så fikk vi en fatning hist og her i longen, men det var tungt og vanskelig. Nå kan vi fatte like godt venstre som høyre, selv om det selvsagt fortsatt merkes at venstregaloppen er den svake, så er den blitt så mye bedre. Det som dog er skummelt er all den eksplosiviteten som bygges opp i Frøken Spjoing. Vi jobber mye med å strekke fram og ned uten å falle fram i trav, men tilsvarende da også samling, for å ikke forsvinne fram over bogen. Og jeg er ikke i tvil om at det har blitt rimelig mye mer trøkk i bevegelsene til Bobbie det siste året. Nå gjelder det bare å få hodet til å følge med kroppen. At samling betyr avslappet ro, og ikke eksplosiv elektrisitet. Jobber jeg litt for mye galopp føles det ut som om jeg spenner en fjør litt stramt, også skal det bare et lite "piff" til, så spretter fjøra i lufta. Og det lille piffet kan være alt fra noe jeg gjør, til en lyd hun hører, eller et "ingenting". Med så mye oppbygd energi, og den berømte Damen med egne meninger, så kjenner jeg at ønsket om en sal og et par stigbøyler er stort. På en lettantennelig, spent fjær føler man seg litt vinglete i en pute uten stigbøyler. Forhåpentligvis dukker det opp en sal etterhvert. Da vil jeg føle meg litt tryggere i å utforske det neste kapitlet i boka "Bobbie". For nå er jeg igjen der, som jeg var for litt over et år siden, bare da i longeringen: "...jeg føler [...] at hun ligger fjorten hakk foran meg i utdanningsskalaen [...]. Det er morsomt at hun begynner å forstå, og at kroppen hennes begynner å henge med, men jeg har litt lyst å henge med jeg også. Jo flinkere hun blir, og jo mer hun kan, jo vanskeligere er det for meg å skille mellom signalene jeg gir. Akkurat nå er vi i en mellomfase hvor hun plutselig har forstått en hel masse, men hvor verken hun eller jeg helt har styr på hva som betyr hva. Og da blir løsningene noe alternative. Det er som om jeg skulle skrevet det nå. Og jeg får ikke sagt det nok. Denne veien jeg får lov å utforske med Bobbie, og de tankene jeg får lov å sitte og gruble på om kveldene - jeg er så takknemmelig, og det er så gøy! Kan vi kalle oss filmstjerner nå montro? Vi blir vel verken a-kjendiser, eller b-kjendiser av dette, antagelig noe nærmere u-kjendiser. Her en dag i vår kom sjefen til meg på jobb og spurte: "Ragnhild, du har hest. Rir du på tur i skogen?" Jo'a, svarte jeg. Og vips så fikk Bobbie og jeg filmrolle! Og vi skulle galoppere. Hoho. Følg ekstra godt med 3 minutter ut i filmen - og for guds skyld ikke blunk! Det kan hende du går gilpp av det! Jeg minnes filmdagen som ganske interessant, da de måtte ha meg til å løpe en eksakt retning i forhold til bilveien de kjørte på og filmet fra. Det ville si at vi måtte galoppere hjemover mot stallen. Og dette var filmet i vår en gang, så før Bobbie hadde vært ute og lufta labbene så mye på jordet, og ikke ridd så mye med fart på tur. Filmfolka skjønte fort at de ikke hadde så veldig mange sjanser på å få dette i boks. Damen var noget ivrig på sin vei hjem, for å si det slik, men jeg tror vi klarte å få fire galopper hjemover, og vi lever enda! Uansett, det var artig å være med på, og gøy å se hva det skulle brukes til.
Akkurat nå gleder vi oss mest til at elgjakta blir ferdig slik at skogen blir ridbar igjen, for da skal vi ut og galoppere mer! Med et jorde som er slått rett utenfor stalldøra, så var det bare å benytte sjansen mens turveiene våre var begrenset grunnet elgjakta. Det er med en liten sånn skrekkblandet fryd at jeg tar med Bobbie ut på jordet, men hun viser seg å takle det stadig bedre, så jo flere ganger vi gjør det, og jo mer rutine det blir å løpe på jordet, jo bedre blir det jo. Men det er sjeldent hun blir så ivrig som hun er i begynnelsen på en jordeøkt. Jeg var så heldig at Hanne-Malén var i stallen, og hadde med kamera, så hun tuslet med oss ut på jordet og knipset noen bilder av fresinga vår. Jeg var i grunnen kanonstolt over Bobbie, som kun kom med ett bump, og det var i protest da jeg la til pisken foran på bringa hennes fordi hun tok tak og prøvde å rågaloppere mot stallen. Ikke tale om, frøken! Vi ble enige om både tempo og tyngde i hånda etterhvert, så jeg konkluderer med at økta var uten tvil vellykket! Vi er så veldig heldig at vi har Mjøsa Hesteklinikk like i nabolaget, og der arrangeres det mange utrolig spennende foredrag. Jeg stakk innom forsker Cecilie Mejdells foredrag om hestens termoregulering, og her er noen av hovedpunktene.  Bobbie med et "naturlig dekken" i fjor vinter. Selv om pelsen hennes er kort, er det ingen tvil om at den fungerer. Cecilie er en velkjent forsker innen hestemiljøet, og har forsket på flere forskjellige ting innen hest - blant annet denne artikkelen fra 2011, hvor det kommer fram at hester har det best i flokk. Nå har Cecilie og noen medhjelpere, blant annet hundetrener Turid Buvik i Trondheim, trent opp hester til å forklare om de vil ha dekken eller ikke på seg. På bakgrunn av det har hun kunne trekke noen konklusjoner om hester og dekkenbruk. Først og fremst understreket Cecilie at det er sunt for hester å være ute! De får frisk luft, fri bevegelse (de må ha nok plass!), de bør ha selskap av andre hester, og de bør ha noe å tygge på. Så det bør ikke være noen tvil om at hester er dyr som bør stå ute i løpet av dagen. Dessverre er det slik her i Norge at vi har en kort beitesesong, og en lang vinter med til dels kjedelig vær. Selv om hester er termotolerante dyr og tåler et mye bredere spekter av temperaturer enn oss mennesker, så har de også en grense. Og den grensen er individuell fra hest til hest. Noen hester, og noen raser er genetisk tilpasset området og klimaet de bor i for å holde en jevn kroppstemperatur. Cecilie tegnet opp en generell graf som viste hvordan hester tåler temperaturer.  Cecilie ville ikke akkurat sette noen konkret temperatur på det, men brukte 5-15 grader som komfortsone for den gjennomsnittlige hest, -5 til + 20 grader som da hesten var termonøytral, altså at hesten ikke trengte å gjøre noe for å holde seg varm, og cirka -20 og + 30 som øvre og nedre kritiske temperatur. Hun passet dog å understreke at disse temperaturene varierer mellom faktorer som raser, alder, fôring, nedbør også videre. Til sammenligning så har vi mennesker vår komfortsone sånn ca. mellom 22 - 27 grader. Da kan vi klare å gå nakne rundt i huset uten å fryse og uten å være for varme. Bare det viser at selv om vi fryser vil det ikke dermed si at hesten fryser. En hest mister mest varme igjennom bein og hodet. Den holder mest på varmen i kroppen. Hesten taper hovedsakelig varme igjennom hudoverflaten, men også via pust, møkk, urin og eventuelt melk.  Illustrasjonsbilde av en thermofotografert åring i -16 grader. Hvite og røde områder er der den taper mest varme (altså der den er kaldest), blå og lilla er der den taper minst (altså der den er varmest). Men hva er det som gjør at hesten mister varmen?
 Halmseng er mer isolerende enn flis eller annet. Pronto fryser ikke om vinteren.  Halm gir både varme og fordøyelseaktivitet. Og hva gjør at hesten øker varmen?
 Hestens hårlag er selvsagt vesentlig når det kommer til om hesten fryser eller ikke. Isco fryser ikke om vinteren, i alle fall. Hva spiller inn hos hesten? Forholdet mellom hudoverflate og kroppsmasse har noe å si. En stor hest har mindre varmetap enn en liten hest, og en rund hest har mindre varmetap enn en smal hest. Hestens hårlag og hudens tykkelse har selvsagt noe å si, og kroppsholdet hesten er i. Fett isolerer. I tillegg har hestene et slags radiatorsystem i beina. Det vil si at det kalde blodet som er på vei inn i kroppen blir varmet opp av det varme blodet som er på vei ut i beina. På den måten sparer de energi. Alder har også stor betydning for hesten når det kommer til termoregulering. Særlig har unge dyr mindre evne til å regulere kroppen etter t emperaturen, så føll og ungdyr takler ikke temperatursvigningene så godt som andre. Etter Cecilies forsøk viser det seg at det er pelskvalitet og kroppshold som betyr mest for hva hestene foretrekker av dekkenbruk. Rase har ikke hatt så mye å si i forsøkene. Hva kan hesten gjøre om den fryser? På kort sikt så har hesten flere forskjellige måter å takle det at den enten er for varm (vil øke varmetapet), er for kald (vil redusere varmetapet), eller at den er for kald (vil øke varmeproduksjonen). Når hesten føler seg en av disse tingene sender den beskjed til kroppen om at det er for varmt/for kaldt, og hesten kan reagere deretter - enten ved automatiske tiltak, eller ved å gjøre noe fysisk. Er hesten for varm kan den enten utvide blodkarene i huden og svette, den kan øke pustefrekvensen, dne kan drikke, eller den kan oppsøke vind og/eller skygge. Er hesten for kald kan den trekke sammen blodkarene, pelsen kan reise seg, halen presses inn, hesten prøver å ta liten plass der den står, den kan oppsøke ly/varme og den kan stå med kroppskontakt med andre hester.  For å unngå varmetap kan hesten reise hårene og blant annet lede vann vekk fra kroppen. Underhårene er helt tørre. Denne pelsen fungerer som den skal. Er hesten for kald, kan den også øke varmeproduksjonen ved å løpe eller skjelve, den kan spise mer, og den kan oppsøke sola. På lengre sikt kan den tilpasse seg forholdene bedre ved å regulere pelslengden (kort/lang utifra hva som er hensiktsmessig) og evt. spise mer for å øke forbrenningen. Leskur er det beste Cecilie henviste til et forskningsprosjekt gjort av en annen jeg har vært på foredrag med tidligere: Grete H. M. Jørgensen, som holder til på Bioforsk på Tjøtta. Hun har testet ut hvorvidt hester uten dekken bruker tilgang til leskur både med og uten varme. 22 hester ble testet (ulike rasetyper), totalt 152 observasjoner ble gjort. Hestene var oppstallet på natten og i paddock om dagen. De hadde tilgang på to leskur, og det ble byttet på hvilket av dem som det var varme i, for å utelukke effekten av at hesten foretrekker skuret til en gitt side. Hestene fikk stå to timer ute og "kjenne på været" før tilgangen til leskurene ble åpnet. Resultatet var som følger:  Hyppigste brukere av leskur er "små varmblodser", som Cecilie i en bisetning nevnte at var slik som welsh cob og slike type hester. Jeg tok meg selv i å nikke erkjennende. Ellers ser vi at hestene ikke ser ut til å plages nevneverdig av dårlig vær, og ønske seg inn i ly, og at kaldt eller varmt leskur er litt hipp som happ. Trente hester til dekkensvar Så var det dette med dekkenbruk og ikke. For å komme fram til hva hestene likte hadde Cecilie og hennes medhjelpere gjennomført en to ukers treningsprosess hvor hestene hadde lært seg å "trykke" på en plate med et tegn på. En blank plate betydde ingen endring, en plate med vannrett strek betydde dekken av og en plate med horisontal strek betydde dekken på (eller om det var motsatt, det husker jeg ikke, men er heller ikke relevant). Ved hjelp av klikkertrening fikk de lært opp 23 hester på to staller til å fortelle dem hva de ønsket. De fikk alltid to valg. Hvis de stod med dekken fikk de den blanke plata "ingen endring" og plata med vanrett strek, "dekken av". Hvis de stod uten dekken fikk de den blanke plata og plata med loddrett strek. Cecilie gikk ganske i dybden av treningsmetoden uten at jeg orker å gå i detalj på det. Og resultatet på testingen av hestene viste noe så enkelt som at man kommer langt ved bruk av sunn fornuft. Alle hestene ønsket å stå uten dekken når det var sol og over 17 grader. Så godt som alle ønsket dekken på når det var svært kaldt, mye vind eller regn/sludd. Og i de andre værtypene valgte hestene ganske ulikt, men det gikk igjen at hvert individ valgte ganske likt fra gang til gang. Og at hesteeierne ofte trodde noe annet enn hva hesten ønsket. Hva med barbering? Selv om dekkenforskningen viser at hester er individer med forskjellige preferanser, så viste det seg (naturlig nok) at barbering av hest førte til et ønske om dekken. Cecilie var ganske klar i talen de gangene hun kom inn på det med barbering. Hvis du klipper hesten er det du som tar over alt ansvar for hestens termoregulering. Det vil si at du påtar deg et mye større ansvar enn om hesten får beholde pelsen sin, og du evt. ser deg nødt til å legge dekken oppå pelsen. Da kan den fortsatt termoregulere seg selv. En barbert hest bør på høst og vinter kanskje skifte dekken opptil tre-fire ganger om dagen for at den skal takle de svingende temperaturene. Har du mulighet til det? Med pelsen i behold kan hesten selv bestemme om "dekkenet" skal være tykt eller tynt, igjennom de mulighetene hesten har til å styre sin egen termoregulering. Så dersom du klipper hesten, så tar du av den et dekken som kan være både tykt og tynt, og du gir deg selv ekstra arbeid - og et stort ansvar. En annen ting Cecilie var veldig klar på var at flere lag med dekken er lite hensiktsmessig. Poenget med dekken er at det er luften som gir varmen. Jo flere lag du har på hesten, jo mer trykker du hårene sammen og jo mindre luft blir det til å isolere. I følge Cecilie øker et ekstra dekken varmen med bare ti prosent. Det er også flere negative sider ved dekken, som at det hindrer sosial kroppspleie, det kan hindre fri bevegelse, det kan gi slitasje på hår og hud og det forstyrrer de naturlige mekanismene for termoregulering, som det å reise hårene i kaldt vær, og svetting i varmt vær.  Leskur (dette er ikke helt ferdig enda) er det beste for hestene å ha tilgang til, men siden ikke alle kan ha det, kan dekken være en nødvendighet. Så hva gjør man? Jeg satt igjen med følelsen av at det beste man kan gjøre er å bruke sunn fornuft. Leskur er uten tvil det beste, for da kan hesten i mye større grad regulere selv utifra omgivelsene. Den kan søke le når det er nedbør og mye vind, og den kan søke skygge når det er sol. Men alle har ikke tilgang til leskur, så da kan dekken være et godt hjelpemiddel. Mitt inntrykk var at barbering ikke er særlig lurt, og det gir deg selv et mye større ansvar overfor hesten din. Vi mennesker pakker nok lettere på hestene våre dekken enn hva de egentlig trenger, for i følge en undersøkelse Cecilie har gjort i Norge og Sverige så viser det seg at 91 prosent av hesteeiere i Sverige bruker dekken alltid eller av og til, mens 84 prosent i Norge bruker dekken på hesten av og til. Hele 69 prosent i Sverige klipper hesten sin, mens 35 prosent i Norge gjør det (skal dog sies at denne undersøkelsen nok ikke er helt representativ da den har hatt henholdsvis 2075 svar i Norge og 3686 svar i Sverige). I Norge bruker 59 prosent dekken inne, mens 74 prosent bruker dekken inne i Sverige. Når man ser slike tall er det kanskje verdt å huske at de absolutt aller fleste hester er født med en velfungerende pels. Alt i alt et lærerikt foredrag som ikke nødvendigvis ga meg så mye nytt, men som satt ting litt mer i system for meg, og som la noen kjekke tall på bordet. Fikk meg nok også pittelitt over mot å være en ørliten smule mer dekkenvennlig. Men det aller beste jeg satt igjen med var at tanken min om å få lagd om boksen til Bobbie til et leskur som hun kan ha tilgang til dag og natt, kjennes enda bedre ut nå.  Bobbie har det best med den fantastiske pelsen sin, og skal i vinter både få ha pels og leskur. Det blir godt for både henne og meg! ...jeg er bare pittelitt utsikker på akkurat hva det er som kommer til å bli tynnest. Hesten eller lommeboka? Jeg er ikke den som pleier å hive meg rundt på ting og tang, og spesielt ikke når det gjelder fôr. Bobbie er en ponni som alldeles ikke trenger noe som helst ekstra av noe som helst siden hun med det spekklaget hun har opparbeidet seg, hadde klart seg fint igjennom en istid om så skulle være. Så kraftfôr har vært et veldig ikkeeksisterende tema for oss. Helt til det ganske ut av det blå ramlet inn en tanke om å sjekke ut noen sånne diettfôr som blir tilbudt. Jeg sjekka litt rundt, og endte opp med tre alternativer. Simple Systems Metaslim, St. Hippolyt EquiGard og Marstall Vito. Etter å ha studert innholdsfortegnelser nøye konkluderte jeg med at de tre var relativt like forsåvidt, men magefølelsen sa noe om Simple System Metaslim, og som min gode stallvenninne sa, så er magefølelsen den man bør følge. Bare synd magefølelsen ikke har et fnugg av økonomisk sans.  Forhandler ble kontaktet, og i dag fikk jeg levert to sekker på ti kilo hver til den nette pris av 2400 kroner. Nei, det er ikke tastefeil, nei det mangler ikke et komma (og ja, jeg håper ikke mamma leser dette...). Vi kan jo si det slik at jeg (i alle fall lommeboka mi) håper på det sterkeste at dette fôret bare er oppskrytt og ikke fungerer i det heletatt. Fordelen med at det er hinsides all fornuft dyrt er jo at jeg garantert ikke kommer til å se noen virkning på Bobbie som ikke er der.  Dette er nok det nærmeste du kommer brunt gull. Men nå skal jeg gi det en prøveperiode på tre måneder og se om det kan ha noen effekt på Damen som for tiden går under kallenavnet "melassebolla". Produsenten reklamerer for at det skal hjelpe mot fettdepoter, at det er tilpasset hester som har lett for legge på seg, at det balanserer metabolismen/forbrenningen til hesten på en bedre måte, og ja. Ordene er mange og fine, spesielt på hjemmesiden deres. Jeg har bare til gode å tro på det en forhandler sier. Jeg må si det - jeg er skeptisk! Men jeg gir det et forsøk, så gjenstår det bare å se om det også kan hjelpe en lettere overvektig welsh cob-frøken også. Selvsagt passer jeg på som en hauk over den andre fôringa til Bobbie også. Alt av fôr blir målt og veid til hver minste lille milligram, og jeg gleder meg som en unge til julaften på at analysene på grovfôret vårt kommer. Det blir alltid en sånn liten blindperiode nå på høsten før svaret på det nyslåtte fôret kommer, men det skal tilpasses grundig når vi får analysesvarene, som heldigvis skal være rett rundt hjørnet. Det er heller ikke til å stikke under en stol at AR ikke akkurat er den mest kondisjonsmessige treningsformen, noe jeg også har tenkt å gjøre noe med i tiden fremover. Planen er å komme meg mer ut på tur, og trene litt mer tempo og puls der. Har allerede blitt lovet god hjelp av "Svetlana" (bedre kjent som varmblodstraveren Birdie, med ustoppelig energi). Det er bare en liten strek i regninga akkurat nå, siden det er elgjakt og jegerne setter stor pris på å unngå å jage oppskremte dyr rett i fanget på oss. Så vi holder oss for tiden mest i nærheten av hjemme. Men puls og kondis skal opp, samtidig som prosjekt Metaslim går av stabelen.  Slik ser Bobbie ut per i dag, med en nakke av dimensjoner.  Fettpølsa på nakken har bulka seg. Så får vi bare ta tiden til hjelp og se om det hele kan gjøre at Frøken Formfull kan få en litt mer hyggelig kroppsfasong. Uansett hva, så er det garantert noe som blir slanket i denne prosessen. Enten (forhåpentligvis) så er det hesten og lommeboka, eller så er det bare lommeboka. Noe blir i alle fall tynnere. Det skal bli utrolig spennende å se (om det er noen) resultater!  Bobbie synes godt kraftfôret kunne smakt litt bedre (de brune prikkene på gulvet er gullfôr som hun har spytta ut - hikst!). Men jeg satser på hun venner seg til smaken, for det har hun i grunnen ikke noe valg på. Har du erfaringer med Simple System, og kanskje også Metaslim (finnes det virkelig noen som er like crazy og betaler så mye for fôr der ute?)? Fortell meg gjerne om dine erfaringer i kommentarfeltet - alltid gøy å høre hva andre har av opplevelser!
|
