I fjor på denne tiden og utover året så stoppet Bobbie og jeg litt opp i vårt arbeid - nesten bokstavelig talt, for vi forsøkte å samle, men det sa bare stopp. Det var ikke noe å samle på. Det var noen bakbein som ikke eksisterte. Som ikke var tilstede for å ta vekt. Så vi måtte få fram. Og jeg snakker ikke fram i tempo, jeg snakker fram med bakbein. Bakbein inn under tyngdepunktet. Bærende bakbein som tar vekt når de er i bakken. Også har jeg i tillegg tenkt fram i form av en egen energi og en evne og vilje til å holde den gangarten jeg ber om i en aktivt, selvgående takt. For det er ikke til å stikke under en stol at Bobbie i utgangspunktet er en liten sofagris som helst skulle sett at livet bestod av å sove, spise og kose. Alternativt så henger vi i taklampa på ridehallen (eller i nærmeste tretopp hvis vi er ute) etter en eksplosjon. Det var liksom den mellomtingen vi gjerne ønsker.

Etter flere måneder med fokus på fram, fram, fram og nevnte jeg fram, så var det veldig gøy å få ri litt for Michelle igjen hvor jeg får bekreftet at fram er blitt mye bedre: Nå skal vi samle - med den fram vi har - slik at vi kan få en enda bedre fram =D 

Jeg har så mange ord og så mange tanker og ikke minst en sånn boblende gledelig forståelse av samling. Og fram. For du forstår ikke det ene uten det andre. 

Mine to rideøkter for Michelle under årets første kurs hadde mye fokus på akkurat det samme som vi fokuserte på under bakkearbeidsøkta. Energien som skulle være og bli benyttet i rammen, samt Bobbies evne til å tenke fram, men føre vekten tilbake. 

Også rideøktene mine ble filmet, og jeg er så glad for å få se det i etterkant. Å se seg selv på video er så utrolig lærerikt og bringer en helt ny dimensjon til det man blir forklart. Mitt store bilde etter rideøktene med Michelle var akkurat denne kombinasjonen av å ta med fram inn i samling og samling inn i fram. Og jeg ser det så godt. Så inderlig godt hva hun mener. Når jeg sitter og rir så henger jeg meg ofte opp i små detaljer og pirk, men det som var så gøy med å se videoen etter kurset var at jeg ser så tydelig hva Michelle mener med at vi skal begynne å ta med skoleparaden inn i arbeidet vårt, også i fram. Bobbie skal begynne å ta mer vekt på sine bakbein. Hun skal flytte hele massen sin fra framparten og bakover. Og jeg ser det, jeg ser så utrolig godt hva Michelle mener. En ting er å få det forklart, men min forståelse for hele greia blir enda mer tydelig når jeg kan se det selv. Jeg digger video! ​

Jeg er som vanlig den første til å se mine feil og våre utfordringer, allikevel så tillater jeg meg selv igjen å være sånn smålig kriblete stolt av Bobbie (og litt meg selv tilogmed), for den veien vi har gått sammen. Det som er litt ekstra morsomt er å kikke tilbake på en av de første filmene fra da jeg rei Bobbie på Enggården for nesten ganske nøyaktig fire år siden. Det er godt å kunne se at det har vært litt utvikling iallefall. Og ekstra morsomt er det å se at Bobbie og jeg jobber med nøyaktig det samme nå som da, bare på et litt annet nivå. Basic er best! 

Tilbake til kurset. Som vanlig fikk jeg en haug av gode tips og råd fra Michelle, og for å ha sortert dem ut og kunne bruke dem til senere så lister vi opp. 

♦ Luksusen jeg har nå er at jeg har ridd fram slik jeg skulle. Nå skal hun begynne å balansere fram tilbake. Før var det ikke så mye å komme tilbake med, men nå har jeg mer fram som jeg skal samle på, og det skal jeg! Ellers lander hun på bogen og får vanskeligheter med bøyningen. Det er ikke det at vi er i mål med fram-tanken enda, vi må bare kombinere sånn at mer samling kan føre til enda mer, og korrekt fram. 
♦ Innvendig bakbein skal bære sammen med utvendig bakbein. Så enkelt er det. (hahahahaha.... enkelt....)
♦ Hun får ikke lov å kaste bagasjen fram, verken i samling eller i vendinger (husker vi her en annen velkjent Monika som har snakket om at et annet ord for samling kan være "vendbar" - det var disse sammenhengene som bare dukker opp overalt - fantastisk!)
♦ Jeg skal jobbe med og be om rotasjon. Bogen skal bæres høyere opp. Hun skal senke innvendig hofte under ytterbog. Uansett versade eller travers skal rotasjonen komme først.  
♦ I min statiske sits skal jeg sitte i versade, mens i min fysiske sits skal jeg gi plass til masse av rotasjon. Hun får ikke nærme seg en travers med beina sine, men jeg vil ha traverskraftoverførselen til å komme i form av mer rotasjon - ikke mer sidelengs. 
♦ Tenk utvendig skulder (altså min egen) ned i innvendig stigbøyle.
♦ Bruk utvendig sjenkel som en vekkfrasegbøyende sjenkel slik at hun bøyer innvendig hofte fram. Og ikke glem og løfte utvendig sitteben opp så det er plass til brystkassens rotasjon. 
♦ Når du jobber mot samling: Kjenn først at innvendig bakbein er under sitsen og fram til hånden. Så tilføres utvendig bakbein under sitsen og fram til hånden. Så flyttes vekten tilbake, tilbake, tilbake, tilbake. 
♦ Kraften skal brukes ned i bakken. Vi skal ha Bobbie til å trykke bakbeina ned i bakken, ikke skyve dem baklengs bak seg. 
♦ Ta henne tilbake og driv fram. Kombiner tanken av skoleholdt og piaffe. Ikke la henne kaste seg fram på bogen fra et skoleholdt, men hold henne tilbake og driv fram. 
♦ Ikke slipp fram og over bogen det som er bygd opp i en skoleparade. 

♦ Skoleparaden er for at jeg har noe å bremse opp til. Akkurat når hun tenker skoleparade vil vi ha bevegelse i bakbeina, men følelsen av skoleholdtet skal fortsatt være der. 
♦ Jeg slipper henne for mye fram på bogen i piaffen og mister fram i bakbeina i skoleholdt. Klarer vi å legge sammen de to, så nærmer vi oss både piaffen og skoleholdet. 
​♦ Jobb mer med det som et overraskelsesmoment istedenfor å ri tyngden bakover. Tenk 1-2-3-skoleholdt! Hun skal tenke "svosj, ned på sine bakben". 
♦ Hun forsøker å skyve tyngden bort foran seg og prøver å løse det med litt slow motion. Tenk at bakbeina går på glødende kull. 
♦ Gjør overganger hvor jeg rir fram → fullt med ben på, takt, takt, takt og stoooopp! Skoleparade! Og innen jeg i det heletatt får lov å slippe litt fram igjen skal jeg tenke bevegelse. Tenk som en westernhest som skal gjøre slidestop, men bare uten slidingen. 
♦ Kjenn i sitsen at hun ikke får synke ned framfor min sits. Hun skal holde den løftet, løftet, løftet, løftet, hele veien inn i holdtet. Ta skyvekraften vekk med sitsen, men gi plass til fram, så sitt helt lett. 
♦ Lek med takt! Mer takt, men hold vekten tilbake. Hvis hun får lov å styre så blir hun saktere i samling og hurtigere i økning. Vi skal ha det andre veien. 
♦ Ikke mist versaden i arbeidet. Vi skal ha bæring over utvendig bog.  
♦ Hold henne så rett som mulig og tenk heller å ri innvendig bakbein ut. Ri volten større for innvendig sjenkel. Når innvendig bakbein er mer rett under tyngdepunktet kan det også få mer vekt på seg. 
♦ Nå skal fram bli til bærekraft. Hun løser problemet med å skyve seg i en travers og tar innvendig bakbein innenfor tyngdepunktet. Hun skyver seg dermed ut over utvendig frambein. Så lenge hun lykkes med å gå der så har hun ingen bakben å komme tilbake på. Derfor: Jobb mot retthet, behold fram, og når det er mulig - mer og mer tilbake. Med fram. Jaja, lett som en plett =D 
♦ I galoppen skal jeg tenke at jeg sitter ned i innvendig bak. Her får vi ta alt i små biter (rytter'n driver og lærer seg å ri nemlig - tar litt tid!): Hun går bedre fram, så nå skal vi ha balansert henne tilbake. Synes du har lest det før? Start på toppen igjen, og tenk det samme i galopp :p ​​

Og trodde du det var nok, så tar du feil. Den som skulle tro at du ikke får mye ut av et kurs for Michelle tar også feil. Også på min siste ridetime fikk jeg lass på lass med gode tips og triks å ta med i boka. Historien er den samme, det er bare måten å forklare det på slik at det går inn i nøtta mi slik at jeg sakte men sikkert kan forklare det til Bobbie på riktig måte. Jeg har for ryddighetens skyld valgt å ta inn noe av notatene fra ridetime nummer to inn i tipsene over og kuttet ut det som var mest gjentakende. Men allikevel sitter jeg igjen med et lass tips og råd. 

♦ Få alle fire ben til å gå i samme retning (hørt det før kanskje?). Når vi ser Bobbies frambein skal de gå rett fram, så hun overfører ikke utover, innover, utover.
♦ Hva skjer om du stiller og bøyer mer? Masse innvendig sjenkel, masse utvendig tøyle som flytter halsen lengre inn. 
Innen AR er folk veldig dyktige på å bøye hesten rundt utvendig sjenkel, innvendig tøyle (travers). Men det er knappest noen som kan bøye hesten rundt innersjenkel og utvendig tøyle (versade). 
♦ I trav, bruk små volter med innvendig sjenkel og utvendig tøyle for å få henne til å flytte vekten mer tilbake og ta en stilling og bøyning. Hun skal bøye seg rundt i volten. Tenk at innvendig bakbein skal langt ut. Ikke fordi det skal krysse over tyngdepunktet, men fordi hun er en liten snik som gjør hva hun kan for å unngå å bære på innvendig bak. 
♦ Pisken kan gjerne løftes ut i øyehøyde på utvendig side, så hun bøyer seg vekk fra den og får en bøyning uten å ta i innvendig tøyle. 
♦ Nå er det slutt på å svare i mot utvendig indirekte tøyle, særlig på venstre hånd. Energien og fokuset skal inn i rammen. 

♦ Det samme kan gjøres i galopp (det har jeg bare ikke helt overskudd til enda). 
♦ I galoppen skal hun slippes litt mer fram og ned slik at jeg får følelsen av at hun kommer opp mellom skuldrene. 
♦ Jeg skal variere med å sende henne fram og ned og ta henne litt opp i formen, uten å endre tempo, takt og sving. Neste post på programmet blir å leke litt med stillingen. Litt mer stilling, litt mindre stilling. Etter hvert kan de to kobles sammen, og jeg kan begynne å tenke litt opp, litt travers, litt tilbake og fram og ned - versade. Men som Michelle så pent sa, så deler vi det opp i små kapitler så jeg klarer å bearbeide det. Takk - det trengs!
♦ Også overgangene kan hjelpe gangartene med å bli bedre. Bruk galoppfatningen til å få løftet over bogen som jeg trenger i en skolegangart. 
♦ Leksen i skritt, trav  og galopp er å jobbe med at hun skal lære å ta mer bøyning, og med mer bøyning er det mer rotasjon, og med mer rotasjon er det mer vekt tilbake (samling), i mellom innvendig sjenkel og utvendig tøyle. Er det ikke fantastisk hvordan absolutt alt henger sammen? Jeg synes det er så gøy!
♦ Jeg skal ha bedre respons på hjelperne, særlig innvendig sjenkel og utvendig tøyle. 
♦ Våren og sommerens arbeid blir å bevare fram, føre Bobbie ned på bakbeina som i større grad er der. Ta halvparader og kjenne ned igjennom hesten. 
♦ Jeg skal jobbe med å holde fram, men få løftet over bogen så bakbeina tar mer og mer vekt. ​

Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det er fantastisk. Fantastisk herlig, gøy og motiverende. Og jeg synes det er så spennende å jobbe meg igjennom disse bloggene i etterkant, for det er på den måten jeg virkelig får systematisert og sortert ut hvordan det faktisk har gått og hva vi skal ta med oss videre. 

Men selv om jeg til tider kan virke overdrevent teoretisk og nerdete, så er det tross alt følelsen som er det viktigste. Og aldri før har jeg hatt en slik følelse på et kurs noen sinne. Følelsen av å være hjemme. Følelsen av at det var Bobbie og jeg som var på kurs. Ikke Kurs-Bobbie, Air-Bobbie, Ukonsentrert-Bobbie eller Hoppetusse-Bobbie. Det var Bobbie. Min Bobbie. Vi hadde en liten dose ekstra energi/manglende tålmodighet i forhold til hva vi har hjemme, noe som særlig kom til syne under longeringsøkta. Men aldri slik at det vippet over. Utover det var hodet på plass hele veien, og vi kunne galoppere. Ikke et eneste antydning til hopp, eller sprett eller jetmotor, bare galopp. Bobbiegalopp. 

Første økta på kurs pleier alltid å være en slik økt man skal igjennom. Det skal kjennes litt på kursfølelsen og man skal komme seg på plass. Slik var det denne gangen også. Andre økta pleier å være den økta man jobber seg litt videre, mens tredjeøkta pleier å være den man går rundt med stjerner i øynene etter. For meg ble det litt annerledes, da andreøkta ble den økta jeg satt og gliste på igjennom hele halvtimen. Bobbie var myk som smør. Tredjeøkta var med en Bobbie som var så lik hjemme som hun kan være - både med de problemer og utfordringer vi har. Jeg kunne ikke bedt om noe bedre, for igjennom det fikk Michelle sett akkurat hva vi sliter med, og jeg fikk akkurat den hjelpen jeg trengte for å forhåpentligvis jobbe meg litt videre igjennom dette på egenhånd. 

Jeg kunne med andre ord ikke bedt om et mer fantastisk kurs. En ekstra prikk over i'en var jo selvsagt at det på hver sin måte gikk helt supert med alle de andre som var med på kurset også. Det er noe med disse Hamar-kursene ♥ 

Nå er det bare å kose seg fram til Bentkurs, siste helga i mai. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg skikkelig til en ny helg i den akademiske hovedstaden - Gunnerud i Drammen. En helg med den akademiske familien - med hesteglede, nerding, latter og hygge. Det er fortsatt ledige teoriplasser hvis noen skulle ha lyst å bli med. Bobbie og jeg er i alle fall veldig klare for å kose oss! ♥ 

Jeg hadde en god følelse før kurset og heldigvis fulgte den gode følelsen meg hele veien igjennom kurset. Bobbie og jeg ankom stall Lehne hvor vi har kurset fredag ettermiddag og med en god longeringsøkt på egenhånd var vi klare for lørdagen. 

Tradisjonen tro startet vi første økt med litt bakkearbeid og longering. Min utfordring med Bobbie den siste tiden har vært at hun stiver av i kroppen og sliter spesielt med venstre bøyning. Derfor var det godt å få Michelle til å kikke over arbeidet vårt fra bakken, og takket være snille Thea fikk jeg filmet øktene våre. Dette er virkelig et helt magisk verktøy, for det er begrenset hvor mye jeg får med meg i løpet av en økt. Takket være filmene kan jeg studere, nerde og ikke minst få med meg så utrolig mye mer av det Michelle sier enn det jeg klarer å fange opp selv. Film gir meg en helt ny kursdimensjon og jeg er så utrolig glad for at vi kan filme hverandre og dermed få så utrolig mye mer ut av kurset. 

Det Bobbie og jeg fikk fokusere på denne økta var kraftoverførselsretningen i kroppen hennes, og det er ikke til å stikke under en stol at den ofte forsvinner elegant og direkte ut over utvendig bog. Det må vi få fikset på, og jeg prøvde å dirigere Bobbie rundt i håp om å få kraften i en mer riktig retning - innenfor rammen og ikke ut av rammen. 

Jeg har satt sammen en liten film fra kurset som både viser ting som funker og ting som ikke funker. Også viser den litt av den lille positive Kurs-Bobbien om dukket opp innimellom, som svarer litt over evne på paradene. Men jeg har valgt å ta det med bare fordi jeg er så fornøyd over at hun prøver og tester ut. Ellers er jeg strålende fornøyd med at vi faktisk kan jobbe i galoppen, og ikke en eneste gang var det antydning til eksplosjon. 

Får bare si snurr film, også oppsummerer jeg Michelles kommentarer etterpå. 

♦ Vi skal få følelsen av at det ene bakbeinet tar over for det andre. Ikke at framparten er med og bærer vekta. For å få til dette skal vi tenke både versade og travers på en gang i et forsøk på å få en rett hest ​mellom hjelperne.
♦ I travers havner vi ofte for sidelengs. Dette skal vi unngå for eksempel ved å holde innvendig bak mer rett, eller fange ytterbogen inn. Dette gjøres ved halvparade og vekt bakover for deretter å hente ytterbog. Ved å tenke både versade og travers samtidig forhindrer jeg at hun faller ut over ytterbog. Jeg får ikke gjøre mer travers enn at jeg fortsatt har en versade, altså at jeg har med ytterbogen opp og rundt. Tanken skal være 90 prosent versade og 10 prosent travers når jeg gjør en travers. 
♦ Tenk versade. I hvilken retning tramper utvendig frambein? Utover? All den kraften skal inn i rammen ved hjelp av halvparade og hente bogen inn. 
♦ Damen skal ha sin kraft tilbake i sine bakbein og ikke misbruke energien ut over utvendig bog. 
♦ Oppgaven nå framover er å variere mellom rett og versade. Jeg skal tenke mindre sidelengs en periode og jobbe mot rakridning hvor jeg kjenner at jeg har kraften rett i mot meg. Problemet per nå er å ha kraften i min retning. 

♦ I longering gjør hun det bedre, men her fikk jeg tips til en ny hjelper for å få rundhet i innvendig bog: 
   Løft hånden som en travers, men pek pisken nedover mot innvendig skulder. Min hånd som er løftet sier travers, men piskenden sier innvendig skulder ut. På den måten får jeg både travers, men også rundheten i innvendig skulder.
♦ Hånden opp betyr bakparten inn (utvendig sjenkel), mens pisken ned betyr innvendig skulder ut (innvendig inndirekte tøyle) - her begynner vi å bli avanserte altså! Hånden opp og pisken opp illustrerer utvendig sjenkel og utvendig tøyle. Så det så! Her er det naturlig nok viktig at hesten har skjønt hjelperne på forhånd, for ellers blir det vanskelig å få svaret du ønsker. 
♦ Bobbies vanskeligheter med galoppen for tiden er et spørsmål om at jeg får hennes kraftoverførselsretning inn i rammen slik at hun jobber mer med begge bakbein inn og ut av samling, uten at hun får lov å gå på tvers. Hun må få enda mer kraft i bakbeina sine, noe hun ikke gjør selv, så hun løser det på sin egen Bobbiemåte. At hun begynner å bryte av fra galopp til trav er et tegn på at hun synes det er tungt, og fra å gå i lufta i galoppen må vi kunne si at det er en forbedring. 
♦ Målet er å jobbe mer med hjelpegivning i longelina slik at jeg får rotasjonen over bogen og hentet inn bakdelen slik at Bobbie blir mer rakridd i alle gangarter. ​

Bare etter første økt hadde jeg mye å ta med meg videre, men hjernen skulle stappes med mye mer teori og praksis igjennom to rideøkter og teoriøkter. Her er det bare å henge med :)

Det er nesten standard oppskrift på helgekurs. Første økta er litt sånn at man må kjenne på hverandre og følelsen på ny plass, andre økta faller ting på plass og man skjønner hvor man er på vei. Tredje og siste økta faller ting helt på plass, man takler det man driver med og det går bra! Dette kurset intet unntak. 

Vi var første ut for dagen og Isco tuslet med på banen. Jeg hadde det mye klarere for meg hva jeg skulle gjøre og hvordan ting burde være, og ikke minst en boblende glede og entusiasme i magen over at vi i dag skulle ha det gøy. Så da hadde vi det gøy! Jeg tror jeg lar bildene tale for seg denne gangen. 

Trenger jeg å si at jeg var glad? Trenger jeg å si at vi hadde det gøy? Trenger jeg å si at Isco er verdens kuleste lille shettis?

Det er to ord som har brent seg fast etter kurset: Bevegelsesglede og vendbar. 
Bevegelsesglede skal være den viljen og lysten hesten har til å gjøre. Til å bevege seg. Og der har jeg en stor jobb å gjøre med både Isco og Bobbie, mest Bobbie. Men det er utrolig gøy å bli bevisst på det. Det er kun igjennom å vite hva vi kan bli bedre på at vi har mulighet for å bli bedre! 
Vendbar er et annet ord for samling. Hvor fort og bra du kan snu avhenger av samlingsgraden din. Det vil si at istedenfor å fokusere på at «nå skal hesten samle seg», så spør «hvor raskt kan du vende?». ​

Jeg fikk jobbe mye med meg selv og mitt hode på dette kurset, men samtidig så er det jo der problemet ligger. Isco kan. Han går både sine versader og traverser, men jeg har vært for teoretisk. Jeg husker da jeg begynte å trene Isco så tenkte jeg på akkurat dette. At meningen med at han kom inn i livet mitt på det tidspunktet var for å finne fram leken igjen. Jeg husker jeg tenkte at jeg må passe på så jeg aldri tar vekk leken og gleden Isco har av å være sammen med meg. Men det klarte jeg. Heldigvis finnes det gode veiledere som hjelper, rettleder og får oss inn på det helt riktige sporet igjen. Bare ved hjelp av små endringer, tips og råd. Og aldri så galt at det ikke kan rettes opp. Jeg visste at et kurs med Monika ville være midt i blinken for Isco og meg, og jeg hadde rett. Takk og lov for fantastiske Monika som gir oss akkurat det vi trenger. 

Selv om han bare er 90 centimeter høy så fyller han et helt hjerte og en hel kropp med glede, og ingen skal komme her å skakke på hodet og lure på hvorfor det skulle være vits i å jobbe med en shettis. Det er akkurat like mye vits som å jobbe med hvilken som helst andre firbeinte venn.

Nå har vi tatt med leken hjem og selv om vi fortsatt havner i situasjonen hvor vi blir stående bom stille og se på hverandre som noen spørsmålstegn begge to, så har jeg lagt det meste av teori bort og leker meg heller avgårde, med en Isco som svirrer hit og dit som bare en shettis kan. Vi har det gøy :) 

Etter part I kommer ofte part II, så her er det bare å sette i gang og rable ned. 

Vi hadde kommet oss igjennom første timen med såder følelse. Ikke fordi Isco er vanskelig, snarere tvert i mot, menfordi den tobeinte ikke klarer å finne ut av ting. Men ofte hjelper det med en liten mental pause, litt nye tanker og heldigvis en ny mulighet. Jeg vet jo så godt at førsteøkter på kurs fort kan bli litt merkelige, og særlig når man er på kurs for første gang, så vi spankulerte inn på banen med tanker om at det under økt nummer to pleier å falle litt mer på plass. 

Jeg fikk beskjed av Monika at jeg fint kunne tenke litt akademisk innimellom, men hvis jeg kjente at enten jeg eller Isco satte oss fast i den teoretiske tankegangen så skulle vi "snap out of it" med litt lek. Og her var det bare å finne fram min egen energi og være like mye med på leken som Isco, for som kjent trengs det two to tango. 

Det er vanskelig å beskrive den følelsen og den mentale tilstanden, men jeg kjenner det så godt. Og jeg kjente at jeg pirket borti noe med det der å være tilstede akkurat her og nå, slippe alt og bare smile og leke i bevegelse. 

To hendelser under denne økta er vel verdt å nevne, selv om ikke vi fikk fanget det på kamera. Den første var når jeg endelig følte at jeg hadde en klokkeklar plan på hvor jeg skulle. Jeg så opp og fram, hadde Isco i god flyt foran meg i trav og jeg så for meg hvordan vi skulle passere hver eneste lille bulk i sanden. På høyre eller venstre side? Isco var helt med på notene. Jeg ble så begeistret, og så stolt over meg selv at jeg ropte ut «nå har jeg en plan!», og ikke før jeg hadde sagt det, så stod Isco plantet på sine fire søte tottelotter og jeg måtte spise mine ord. Litt lavere, men med et stort smil rundt munnen måtte jeg erkjenne at «jeg hadde en plan!». 

Hendelse nummer to var da Monika påpekte at jeg bør ha to måter å rose på. En måte som betyr «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, og en måte som betyr «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros. Mitt problem, som også har gjort seg veldig gjeldene hos Bobbie er at jeg egentlig kun har det første. Og dette fikk jeg virkelig en øyeåpner på mens jeg travet rundt med Isco og han var skikkelig flink. Jeg gikk jo som sagt bak ponnien, ganske tett på, og jeg skal love at når man roser og tenker inne i sitt hode at det er av den typen «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros, mens ponnien selv tolker det som «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, så blir det en aldri så liten kjedekollisjon mellom ponni og menneske. Det er i det minste godt Isco er snill, for ikke bare bompet jeg i han, jeg knakk sammen av latter på ryggen hans, og om ikke annet så løsnet det litt for den gode følelsen. 

Og for å få oss enda mer konkrete, tilstede i nuet og å jobbe mer med å gjøre istedetfor å tenke, så satt Monika og noen gode hjelpere ut en fem-seks hinderstøtter til Isco og meg på bana. Vi skulle ha barrelracing. Eller... Poleracing ble det kanskje? Uansett - vi freste avgårde! 

Etter å ha lekt litt rundt hinderstøttene og fått et ønske om framover hos Isco selv bare fordi han synes det var gøy, så testet jeg longeringen igjen, og ikke uventet så skar det seg der. Jeg ba om galopp, men Isco travet bare videre. Monika minnet oss på at det ikke er jeg som skal be Isco om å galoppere, men at jeg skal leke meg inn i galoppen sammen med han. Og bare ved litt endring av min tankegang, en påminnelse på at jeg skal tenke mer lange tøyler også i galoppen bare for å ha meg i mer riktig posisjon, og et lite smil, så galopperte Isco villig. 

Jeg har jo trøblet litt med Iscos venstregalopp, men selvsagt er det slik at når vi er på kurs og har fått noen gode verktøy så funker plutselig alt. Selv venstregaloppen kom uten at vi tenkte over det. 

Jeg avsluttet økta med å slippe Isco løs og løp sammen med han til porten. Jeg må ærlig innrømme at det å kunne slippe ponnien løs på et sted han aldri har vært før, på en ridebane med åpen port og ta fart og løpe rett mot den helt uten bekymringer for at ponnien skal forsvinne ut - det er ganske kult. Men sånn er det jo bare når man har en så kul ponni! 

Jeg trenger kanskje ikke si det, men følelsen etter økt nummer to var bare helt fantastisk og Isco fikk både klapp og kos og den halve desiliteren med kraftfôr han så vel hadde fortjent. Isco og Lili fikk etterhvert kveldsmaten sin og en nuss på mulen, før vi tobeinte tok kvelden med mange smil om munnen. Veldig klare for academic art of playing, part III! Dukker plutselig opp i en blogg i nærheten av deg! :) 

Hvordan har det seg egentlig til at Isco endte opp på kurs med Monika Sanders? Forklaringen er ganske enkel: Som regel har disse instruktørene som kommer til Norge ganske faste kurs. I nærheten av meg har det blant annet vært ett kurs med Monika på senvinteren, også har jeg hatt kurset med Michelle i april. Derfor har jeg de senere år vært med på kurset med Monika sånn i februar/mars, og de fleste av oss som var med på kurset i februar i fjor husker godt hvordan det var. Derfor ble dette kurset flyttet til april i håp om at føret skulle være litt bedre. Selv synes jeg det ble litt tett å ha to kurs med Bobbie med bare to ukers mellomrom, så jeg var litt lei meg fordi jeg ikke fikk med meg Monikakurset. Det er bare en helt superherlig stemning på disse kursene, og masse gode tanker. Så kom jeg plutselig på at jeg for tiden har en liten firbeint til, og veien derifra til å være påmeldt kurset med Isco var ikke lang. 

Og kurset kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg har jo jobbet en del med Isco med en akademisk tankegang i bakhodet, og sant skal sies: Jeg hadde kjørt meg fast. Ikke fordi ponnien ikke kan og får til, men fordi jeg følte at min akademiske, teoretiske tilnærming til treninga hadde tatt vekk mye av gleden til Isco, og dermed også gleden min i treninga. Og uten glede så kommer man seg absolutt ingen vei. Derfor var det helt perfekt å skulle ha med minimus på dette kurset med Monika. 

Lørdag morgen ble Isco lastet på hengeren og vi suste oss en drøy time ned til Bruvoll der kurset skulle være. Vel framme fikk Isco stå i en paddock, mens vi tobeinte gjorde unna den første teoritimen. Skal prøve å sy sammen teorien til en egen blogg seinere. Jeg fortalte Monika litt om hvor vi lå i landet, og at målet, tanken og planen min for kurset var å leke. Finne igjen gleden. Og Monika var ikke så veldig vanskelig å be! 

Monika fikk et inntrykk av oss, også spurte hun om hun fikk låne han litt. Det fikk hun selvsagt og hun kjente litt på han. Isco har alltid vært redd for pisken i form at av han føler at han alltid må se den, og han stivner hvis han føler han blir presset for mye av den. Vi har gått igjennom en prosess på at han nå finfint tåler at jeg har den med, men hjemme har jeg til tider følt at det har vært lettere å få gjort ting uten enn med. Denne tanken skrelte Monika raskt av meg, og tok like gjerne med to pisker når hun skulle ut og kjenne på han. «Han er innkjørt, han tåler drag, så nå er piskene drag» sa hun, også var piskene drag uten at Isco brydde seg noe om dem. 

Nylig var Monika på klinikk med Arne Koets og var ganske inspirert av tankegangen hans. "Krigsinspirert" ridning som har et formål, og Isco ble rakst introdusert for denne typen tankegang. Jeg har vært innom det før med Bobbie, men selv om man sier det så er det noe annet å gjøre det: Ha et formål med det du gjør. Vit hvor du skal! ​

​Min følelse av at ting har blitt for kjedelig hadde selvsagt Monika løsningen på, for nå var det om å gjøre å finne noe som Isco følte det verdt å bevege seg for. Han skulle få noe - et formål med det han gjorde. Isco skulle på jakt. På Ragnhildjakt! 

Han ble litt overraska til å begynne med, men å følge etter meg gjør han gjerne, så han tok oppgaven på strak hov, og mens Monika med kyndig hånd la til piskene som hjelpere der det var naturlig for han å gå, så ble det en naturlig innlæring for han hvordan han skulle reagere på piskene også. Farlige var de på ingen måte mer. Ved hjelp av meg som "hare" fant Isco en mening og en glede med å bevege seg framover. Og den gleden var det flere som fant.

Monika benyttet også muligheten til å endre min arbeidsposisjon fra "work in hand" til mer lange tøyler-posisjon. Dette med lange tøyler er noe som Bent har tatt inn i arbeidet sitt de siste årene og som stadig blir mer og mer utforsket utover blant hans elever. Kjøring og tømmekjøring er noe Isco er vant til, så hvorfor ikke utnytte det til noe positivt? Samtidig gir denne posisjonen Isco all mulig mulighet til å være den stolte, staselige, fremadtenkende lille krigsponnien han skal være. Når jeg tenker meg om husker jeg Bent en gang sa at lange tøyler er den optimale måten å få vist fram en hest på uten at man har et sjenerende menneske i veien. Og det er litt den tanken jeg ønsker at lille, litt usikre Iscotass skal finne også når vi jobber. Og ikke bare når han er tøffere enn tøffest når han leker med kompisene sine. 

For meg å få to pisker og plutselig gå bak han istedenfor å gå ved siden av han viste seg å være en litt mer vanskelig utfordring enn jeg først trodde. Men jeg prøvde og Isco gjorde sitt beste ut i fra hva jeg klarte å få til. 

Jeg prøvde og testet og om Isco ikke var vant til pisker fra før, så ble han det i alle fall i løpet av de minuttene jeg kålet rundt med han, for piskene viftet ganske ukontrollert i alle mulige retninger (riktignok ikke på han, bare så det er sagt). Igjen fanget den teoretiske tanken meg og jeg følte meg litt kjip som ikke fikk til det jeg ville og burde få til. Smilet og gleden manglet hos meg. 

Tiden gikk fort og magefølelsen etter første økta var rar. Jeg var usikker på om jeg klarte å få fram den entusiasmen og den sanne gleden som Monika hadde. Jeg tvilte på om jeg i det hele tatt kom til å klare å finne det jeg ønsket i løpet av kurset. Jeg hadde jo bare et så stort ønske om å ha det gøy. Hvorfor skal det være så vanskelig da!?

Jeg satt Isco ut igjen i paddocken, men noen tilfeldigheter gjorde at ei av de som var med på kurset foreslo at Isco kunne stå med hennes ponni, og selv om jeg egentlig er litt skeptisk på å slippe sammen på fremmed plass for så kort tid, så er Isco Isco. Har enda til gode å møte en han ikke går sammen med, og hoppa Lili på 19 år intet unntak. De stod fra første stund sammen som om de ikke hadde gjort annet, så Lili og Isco tilbrakte resten av kurset i samme paddock, med tak og fôrplasser og det hele. Kunne ikke vært mer perfekt! 

Academic art of playing, part II dukker plutselig opp :) 

Klokka er ikke mer enn halv ti om morgenen, det har vært nede mot seks-syv minusgrader om natta, og bakken er fryst. Jeg gjør meg ferdig med møkkinga mens jeg kjenner sola stadig tar mer tak både i meg og i den frosne bakken. Bobbie står og slumrer i solsteika - på denne tiden, etter frokost er det vanlig prosedyre. Isco pleier nok å gjøre det samme, men nysgjerrigheten hans klarer ikke la være, så han fotfølger meg mens jeg møkker. Når jeg er ferdig kjører jeg ut trillebåra og gjør meg ferdig med de praktiske tingene før jeg igjen går inn til hestene. Isco står og venter, og jeg setter meg ned i boksen deres sammen med en nysgjerrig Isco som lurer på om jeg har noe godt i lommene. 

Etter å ha sjekket ut og innfunnet seg med at han verken fikk noe godt eller at jeg orket å klø han, så ble vi bare værende sammen. Han stod med hodet på mitt hode og sniffet meg litt i ansiktet. Jeg skal love at det er lite som kiler så mye som noen forsiktige Isco-værhår på kinnet. Slik satt/stod vi sammen - lenge. Han fant til slutt roen sammen med meg, og vi bare var. Slike stunder er ubetalelige. 

Etter hvert kom Bobbie tuslende opp og hun så at jeg satt i boksen. Bobbie er ingen beskjeden frøken, og vet at når jeg er i nærheten så vanker det enten kos eller godbiter. Jeg prøver i blant å fortelle dem at noen ganger så er det hyggelig om vi bare kan være sammen uten krav om noe fra noen sider, men Bobbie synes det er uhørt at jeg ikke kan gjøre noe når jeg først allikevel er der. Og særlig når jeg sitter på et så passende sted som på bakken! Dette sa Damen tydelig i fra om, og selv om bildene ikke er de beste, så måtte jeg bare prøve å få fanget noen glimt av hva som egentlig skjedde. 

Bobbie bare elsker å bli klødd på sin bakre del. Om det er rompa eller bakbeina kommer litt an på dagsformen, men hun er ikke et sekund i tvil om at når jeg er i nærheten og ikke gjør så mye, så bør jeg vitterlig kunne brukes til litt kløing. Jeg prøvde å fortelle henne at vi nå bare satt og koste oss, men hun var en liten smule insisterende kan man si. Hun er nå ganske så søt om jeg får si det selv. 

At jeg i tillegg fikk en superkul økt på utebana med Bobbie etter kosestunden, det satte ikke akkurat en demper på den gode stemningen. Galoppfatningene sitter stadig bedre, og galoppen blir stadig mer taktfast og balansert. Om enn ikke i lange perioder av gangen så begynner jeg virkelig å finne noe godfølelse i galopp også. Det er kult! Og bare tenk. Vi trener galoppfatninger - på utebana, uten det minste av raptus! Det er ihvertfall kult det! 

Og Isco jobber iherdig med å bli kvitt pelsen sin. Litt hjelp fra meg får han innimellom, og da renner det av. 

Alt i alt en veldig koselig dag med pelsballene, for kosestund er gull i grunn ♥