28.02.07 Ting kan gå trått, men noen ganger løsner det. Og følelsen når det skjer er ubeskrivelig.

Rutine
Det er foreløpig ingen tegn på at Janko ikke takler Karisma, så jeg tror jeg nå kan si at de to vil gå sammen. Godt at han går sammen med henne. I firetiden var jeg oppe i stallen, og jeg gjorde min vanlige rutine. Møkking, vannskifting og fôrklargjøring. Jeg kan begynne å gjøre klart fôret med kaldtvann nå, men jeg har innarbeida sånn vane på å koke vannet, så jeg har fortsatt å gjøre det. Hentet Janko fra paddocen, og han gomlet litt på ”gresset” på utsiden til Karismas store misunnelse.

Halen, et tragisk kapittel
Tok med Janko inn for å børste over han han. Nå stod han med dekken ute i dag, men det var allikevel nok å børste over. Halen hans er et evig kapittel for seg selv, og med en gang det blir noe som kan ligne på litt varmt ute så skal den + bakenden hans vaskes med grønnsåpe til det omtrent ikke fines noe hale igjen. Jeg har gitt opp å børste over den den siste tiden, for det endte opp med dreads uansett hva jeg gjorde. Og jeg er ikke interessert i å stå og børste den hver dag. Da ender jeg opp med hest uten hale tilslutt. Så vasking for den store gullmedalje skal til så fort tiden strekker til. Jeg fikk iallefall børsta over han, og salte på. Hadde ikke helt plan for hva jeg ville gjøre i dag, men kom meg etterhvert fram til at tur rundt vannet ville være en grei ting. Jeg er egentlig litt ”motstander” av å ri rundt vannet, men nå er det lengesiden vi har gjort det, så da tenkte jeg det var greit. Tenkte også å få trent litt på diverse overganger, og det med å galoppere rolig i bortoverbakke.

Rolige gangarter?
En fin dag i Volda, med opphold. Man lærer seg virkelig å sette pris på det når det først er. Janko og jeg la ut på tur med godt humør. Vi skritta ned forbi Rimi og ned mot vannet. Jobba masse skritt-holdt-overganger, før vi begynte å trave med en gang vi hadde muligheten. Trava et lite strekke, jobba litt mer med overganger før vi fatta galopp. Jeg ventet jo som vanlig energibombe og flaksing bortover i halvveis ukontrollert galopp slik det har vært en ganske lang stund nå. Men neida. Som dalende fra himmelen, Janko galopperte i kort galopp bortover uten tegn til stressing eller masing. Jeg passet på å være myhyhyhyyyk på hånda og rose masse. Han fortsatte i rolig galopp helt til jeg ba om trav igjen. Den satt litt seigt inne, men den kom. Følelsen var herlig! Vi trava uten mye stress, og jeg ba igjen om galopp. Litt sterkere, men ikke noe problem. Galoppen var fortsatt rolig. Vi roa ned til trav igjen, og fatta igjen ny galopp. Bytta på å fatte høyre og venstre, og det gikk nesten bra. Han fatta feil to ganger da jeg ba om venstre, men den kom den og. Han fikk en strekke hvor han fikk løpe fort, fort, men roa så nedi gjen. Det satt iallefall seigt inne, men det kom det og. Så hadde vi en strekke hvor vi hadde litt uenigheter hvorvidt vi skulle stresse eller ta det rolig i traven. Jeg blei etterhvert enig med Janko om at vi holdt det rolig, og da vi var blitt enige om det så skjedde det noe merkelig. Jeg prøvde som vanlig å gi ut litt på tøylen for å rose at han gikk fint. Vanlige reaksjon da er to skritt rolig også løpe beina av seg med snuta i været. I dag var reaksjonen helt motsatt. Jeg ga ut på tøylene og Janko senka hodet. Hæ? En Janko som traver med hodet og jobber overlinje deluxe, på helt lange tøyler uten å stresse? Han prøvde et par ganger å bli litt løpete, og det blei en halvparade og vips så var han tilbake igjen. Slik holdt vi på et langt stykke, trava sikkert fem minutter med innlagte overganger til skritt og opp igjen. Jeg klarte ikke helt tro det, så jeg måtte ha skrittepauser og opp i trav igjen for å bare få bekreftet at dette virkelig stemte og ikke bare var et engangstilfelle. Og joda, det stemte som bare rakkern! Janko trava meget avslappet med hodet nesten i grusen noen ganger og viste null tegn til å stresse. Herlig! Han reagerte til og med bare på setet ved overgang ned til trav. Fremgang, fremgang. Vi jogga rolig avgårde og jeg bare gliste til de fire turgåerne vi passerte. Da jeg kom opp til hovedveien valgte jeg å ri motsatt vei av hjem og opp en bakke slik at jeg fikk en litt annen vei hjem. Deilig med litt variasjon. Vi trava opp bakken og Janko synes det var artig. Vi skritta så hjem, og Janko var superflink og gikk til og med på kumlokk uten å mukke.
Vel hjemme var det masse kos og klapp (og såklart klø), og etterhvert kom også maten flaksende i en trillebår. Janko var meget fornøyd med det og slafsa den i seg. De fikk også kraftfôr etterhvert, og lyset blei slukka og natta blei sagt.

Tanker
Det var en lang periode hvor jeg virkelig følte at ting ikke løsna i galoppen på banen i det heletatt. Jeg var oppgitt og jeg lurte på om jeg i det heletatt ville se noe fremgang. Plutselig en dag løsna det, og den følelsen var fantastisk. Jeg visste da at han kunne, at ting var på rett vei. Har følt noe av det samme med stressinga på tur. Han har liksom ikke gitt seg, og jeg har ikke følt noe fremgang. I dag skjedde det samme på tur. Plutselig bare løsna ting, og jeg vet nå at han kan og at vi er på rett vei. Jeg tror Janko er litt sånn.. ”Nå skal vi tyne mamsen helt til hun nesten ikke veit hva hun kan prøve, også lar vi bare alt løsne!” Vel, såsant ting faktisk løsner så skal jeg på ingen måte klage. Nå veit jeg at han faktisk kan, så da trenger jeg ikke bli oppgitt fordi jeg aldri ser noe resultat. En god dag som skal tas vare på!

27.02.06 Tanken har ikke slått meg, men da Henriette begynte å grave frem bommer og hinderstøtter på trening i dag kom tankene på når jeg sist hadde hoppa. Etter litt tenking kom jeg fram til nesten to og en halv måned. Det resulterer i en meget lykkelig Janko (og Ragnhild)!

Orden i sakene
Treninga begynte halv åtte, så kvart over seks var jeg i stallen. Både Karisma og Janko stod ute i paddocen, og i dag snudde Janko seg etter bilen min da jeg kom. Koselig å få to spissa ører mot meg når jeg kommer. Jeg gikk inn i stallen og møkka over boksen før jeg fant ut at jeg hadde lyst til å rydde i sakene mine. Typisk meg å få sånne innfall når jeg egentlig ikke har tid. Lena hadde rydda i sine saker tidligere på dagen, så det så så fint ut der. Jeg var supereffektiv og fikk hengt opp dekkenhengeren jeg kjøpte på AEG. En ting jeg er meget sikker på at jeg på ingen måte angrer på at jeg investerte i. Jeg fikk opp alt utstyret mitt som har ligget i bøtte og på gulvet, og jeg fikk tømt kassa mi for ulldekkenet og sjabrakene, så nå var det plutselig litt plass der også. Nei, dekkenhenger er en genial oppfinnelse, særlig sånn som man kan stable litt oppover veggen med. Tror jeg skal bli meget glad i den.
​
Pusse, pusse
Henta Janko i paddocen. De stod borterst og jeg plystra. Karisma tok rennefart og kom galopperende mot, og Janko kom sprettende etter. Jeg tok med meg Janko inn og det var tydelig at han og Karisma hadde hatt litt baluba i paddocen i dag, for han var gjørmete på mulen, oppover på beina og under magen. Jeg fant fram børster og gnikka og gnudde til han skiftet form til noe som kanskje kunne ligne litt mer på hest sånn i forhold til troll. Salte på, og tok med meg min fantastiske nye dressurpisk i god tro om at vi skulle få jobbet med galoppen i dag.

Ikke som planlagt
Ti over syv skritta jeg ut fra stallen og rundt halv åtte entret Liv Jorunn og jeg banen. Den var fin med et godt lag med snø blandet med sanda, så forhåpningene om at vi skulle ha galopparbeid i dag var store. Underlaget skulle iallefall ikke være noen hindring for å galoppere. Og galopp skulle det bli gitt. Vi fikk beskjed av Henriette om at en skulle holde hestene og en skulle hjelpe henne å hente noen bommer. Jaja tenkte LJ og jeg, litt dressur over bommer er fint! Vi fikk gravd fram fem bommer. Jeg skulle sparke løs en grønn bom som lå godt tildekt med snø. Jeg sparka og sparka og fant fort ut (på den vonde måten) at det lå en gul bom ganske nærme. Tåa mi fikk rimelig vondt, men det gikk fort over. Vi fikk iallefall lempa inn noen bommer og jeg fikk beskjed om å gå opp på Janko igjen. Dressur over bommer. Jepp! Eller? Henriette lempa også inn fire hinderstativer og vi skjønte etterhvert at det var sprang det ville bli. Jeg med dressurpisk, noe som såklart ikke er noe krise, men LJ rei i dressursal, så hun skulle få det morsomt. Vi korta opp stigbøylene og begynte å ri. Jobba litt med åttetall og varme opp før vi kom på bommene i trav. Janko tok tak deluxe og ville helst leke lokomotiv. Bommene blei etterhvert til et kryss med travbom foran og vi fikk beskjed om å holde galopp etter hinderet. Janko hadde meget lite problemer med akkurat den beskjeden. Det var beskjeden om å holde trav foran hinderet som han sleit med. Vi jobba med at han skulle høre, og det kom seg etterhvert. Jeg fikk også beskjed om å gi ut på tøylene mine over spranget og la Janko få strekke seg fram. Det er jo akkurat dette jeg har vært klar over at jeg ikke har gjort godt nok, men det hjelper så mye å få påpekt det på time. Janko fikk mye større frihet over hinderet og vi flaksa etterhvert over en oxer på 80 cm med toppede ører og et stort smil. Janko var sterk, men med tanke på at han ikke har hoppa på to og en halv måned var det ikke så mye annet å forvente. I forhold til hva jeg kunne trodd var han tildels regulerbar, og han kom seg veldig bare på den lille timen vi rei. Vi fikk etterhvert ri en rekk på diagonalen og så opp mot oxern på langsiden. Janko var også her løpete mot hinderet, men null problem med å komme seg over. At han var superglad for å få hoppe igjen var iallefall tydelig.

Bytt hest!
Jeg rir jo på time med Liv Jorunn og Pokemann. Det kan til tider bli litt stressende, for Pokemann er en hest som hun virkelig må ri frem for å få han til å gå. Med andre ord, ganske stikk motsatt i fra Janko. Så når LJ sitter og smatter for å få Pokemann frem så reagerer Janko med en gang og er helt med. Kan tenke meg det er samme effekt for henne når jeg sitter og prrr’er på Janko. Iallefall, hestene våre er totalt forskjellige, noe vi egentlig har vært klar over etter å ha sett hverandre ri. At vi skulle få oppleve det hadde vel ingen av oss trodd. Henriette stoppa oss og sa enkelt og greit, gå av hestene og bytt hest. LJ og jeg så skeivt på hverandre og undra oss litt. Bytte hest? Nei, seriøst? Joda, bytt hest var Henriettes klare oppfordring. Javel, vi må da høre på trener. Vi hoppa av hestene og kravla noe usikkert på den andres hest. Uvant! Jeg fikk beskjed om å ri, og jeg rei. Rett på hinder. Fikk han på ingen måte i galopp foran hinderet uansett hvor mye jeg brukte sjenkler og pisk. Landa iallefall i galopp og klarte å holde den frem til oxeren med masse beinbruk og stemme og seteridning. Fikk plutselig oppleve hvordan det føltes å bruke beina igjen. Det føltes veldig som om verden stoppa opp i det vi hoppa over oxern på 80, men vi kom oss over uten større problemer. Vi prøvde oss flere ganger, og kom oss over hver gang. Så var det LJ på Janko da. Utrolig artig å se noen andre ri han. Nå skal det sies at jeg på ingen måte hadde sagt ja til forslaget dersom det hadde vært andre enn LJ som skulle ridd han, men jeg er såpass trygg på måten LJ rir på, så jeg tenkte det ville være en interessant opplevelse både for Janko, henne og meg. Janko tok veldig tak mot hinderet og fløy over. Første gangen mista LJ alt av hva som heter kontroll etter hinderet, og rei bare forbi oxern, men andre gangen kom de begge seg fint, men kjapt over. Vi prøvde et par ganger hver med hverandres hester, og det gikk jo greit, men gurimalla så uvant! Trenger ikke legge skjul på at det var godt å komme tilbake igjen på Janko. Jeg er veldig glad for at jeg har en hest som jeg heller må jobbe med å holde igjen enn å få fram. Men nå skal det jo sies at det ser jo mye bedre ut når LJ rir Pokemann enn når jeg rei han. Hun har hatt hesten mange år, og hun veit hvilke knapper hun skal trykke på for å få han til å gå. Hun er jo ute og starter LA dressur med han ogsånn, så hesten kan jo. Men jeg tror både LJ og jeg fikk oss en liten aha-opplevelse. Må innrømme at jeg blei litt glad da jeg etter timen fikk høre at det ikke var noen andre som hadde ridd Pokemann før annet enn kjæresten til LJ som har skritta han på tur, og ei venninne som hadde blitt leid på tur. Utrolig koselig at LJ stoler såpass på meg at jeg fikk prøve Pokemann over hindre. Det var absolutt gøy! Vel, tilbake til egen hest, og hinderhøyden økte til en meter på oxern. Janko og jeg flaksa over lett som en plett og vi ga oss med det. Henriette mente det ikke var noe vits å presse dem noe mer nå som det er lengesiden de har hoppa. Vi hoppa den lave rekken på diagonalen en siste gang for å avslutte med noe lavt. Janko fikk masse, masse klapp og vi trava ut. Han var, tatt i betrakning at det er to og en halv måned siden vi har hoppa sist, utrolig fin. Merker iallefall at dressurtreninga har gitt resultater selv om han blir sterk. Vi fortsetter fremover mot våren og skal trene masse sprang. Det skal bli så bra atte!

Hjem og klø
Vi skritta hjem på lange tøyler og Janko var ikke sein om å klø seg da jeg satt han inn i boksen og tok av han hodelaget. Han fikk etterhvert maten sin og gomlet den fornøyd i seg. Jeg ga kraftfôr og slukka lyset i stallen. En god dag. Veldig gøy å få hoppa igjen, og jeg håper det er noe vi får gjort mer på time. Det er jo sprang som ligger mitt hjerte nærmest sånn egentlig. Skal bli utrolig artig å få hoppa litt baner igjen ogsånn. Målet er vel å klare meg gjennom iallefall en 90-bane på stevne her i Volda i løpet av våren og mot sommeren, muligens vi sikter høyere dersom vi får starta på en større bane. Vi får se hvordan det går. Vi har iallefall hatt en flott start på hoppinga i år!

26.02.07 Janko har hatt fri fire dager, og jeg setter meg optimistisk opp og lurer på hvordan dette skal gå.

​Litt skeptisk
Seks dager siden sist, og forventningene er store når jeg kjører opp bakken til stallen. Lille plutt står i ny paddoc og så ut til å trives der. Fordi det har vært fint vær ute står han uten dekken, og det første jeg la merke til er at dekkenløshet fører til hest med pels i alle retninger. Rett og slett en hest som ser meget shabby ut. Jeg gitt ut av bilen og prata til Janko. Han så ut til å ignorere meg ganske greit. Glemt meg? Neei, ikke på seks dager vel. Jeg gikk bort til paddocen og hadde med meg et eple. Prata til Janko og han kom skeptisk tuslende bort til meg. Mye mer skeptisk enn før. Han tok iallefall eplet og jeg lot han gomle det i seg. Å ta det i to biter var jo uaktuelt, så han fikk hele i munnen og sikla verre enn Niagra falls. Var ikke så frista til å nusse han på mulen da nei. Jeg gikk inn i stallen, la fra meg tinga jeg hadde kjøpt før jeg møkka over boksen til Janko. Utrolig deilig å være tilbake igjen i stallen. Brukte lang tid på masse rart og ingenting. Festa kjørebittet på det nye hodelaget jeg har kjøpt og det tok meg en halv evighet. Det var rimelig spesielt lagd, så måtte ta løs remmer, åpne her og der og tre inn i der og ut der og rundt der og gjennom der før jeg fant ut at det var feil sånn omtrent fire ganger og måtte ta det opp og hele regla på nytt igjen. Fikk festa bittet til slutt og henta Janko fra paddocen. Nå kom han frivillig bort til meg. Han har begynt med det såvidt før jeg dro, og han fortsetter. Herlig! Prøvde hodelaget og fant meget fort ut at det var for lite. Sukk. Så fint, også passer det ikke. Jeg kjøpte jo full og allting! Orka ikke å spikre hull i det da, så fikk ta det seinere en gang. Hang det på plass og henta pussesakene.

Ikke helt fornøyd
Janko så somsagt tildels shabby ut, så jeg ga han en skikkelig ordentlig puss. Fikk retta på litt pels som befant seg både i nordlig og øst/vestlig retning. Følte nesten at han var litt fornærma på meg fordi jeg har vært borte fra han så lenge. Uff, samvittigheten var ikke helt god da jeg hørte at han hadde hatt fri fire dager. Det var ikke helt min tankegang. Og samvittigheten er heller ikke god for at jeg drar til Bardufoss i fem dager. Typisk også at jeg drar så forbaska tidlig på mandag at jeg ikke rekker i stallen (flyet går 06.00), og kommer meget seint tilbake på fredag, så rekker ikke i stallen da heller. Men men. Om å gjøre å nyte de dagene jeg har med han nå. Han fikk seg som sagt en god, god børst og jeg fant fram salen og det vanlige hodelaget.

Hest med futt
Vi var klare for tur, og planen var å ri opp til pumpehuset så Janko fikk løpe litt uten å ta det for mye ut. Vi skritta først opp i skogen. Den bad på riktig så mange utfordringer som måtte forseres på mest mulig markant måte. Første utfordring var en bar flekk blant all snøen. Den måtte vi hoppe over, bukke litt fordi vi var meget stolte over å ha kommet over den bare flekken, og galoppere et par steg med en stk. dinglende Ragnhild på ryggen. Fikk fort stoppa han og vi fortsatte i skritt. Kom så en liten bakke. Ouh! Den må vi jo bare galoppere opp! Jeg ga igjen beskjed om at det var uakseptabelt. Han snøftet litt fornærma men skrittet avgårde helt til en ny liten bakke kom. Trave da i det minste? Neeei, ikke trave. Skritte! Janko fortsatt meget fornærmet, det var da vitterlig mye lettere å trave enn å skritte. Vi kom oss opp bak byggefeltet. Der er det en lang sti hvor det er endel snø. Akkurat så mye og så tung at Janko gikk igjennom og det var tungt for han å gå der. Vi kom oss etterhvert opp til bommen hvor planen var å løpe oppover der det opprinnelig er grusvei. Vi trava og galopperte halvveis opp bakken med varierende enighet om tempoet, men da snudde vi. Jeg så ikke noe poeng i å ri videre. Snøen var megaekkel, og snøen videre oppover mot pumpehuset ville være enda verre. Det skal ganske mye til før jeg snur, men akkurat der så jeg meget lite poeng i å presse Janko i sånn ekkel snø. Vi skritta heller ned igjen i meget godt tempo og vimset heller litt rundt ved høyskolen før vi tusla oss ned til vannet og prøvde å trave rolig en strekke der. Umulig, men dog. Vi holdt i det minste trav. Vendte etterhvert nesa hjemover og det var sannelig der vi endte opp til slutt også. Janko var blitt passe svett, og måtte såklart klø da vi var hjemme. Jeg ga han etterhvert silo og kraftfôret sitt som han slurpa fornøyd i seg. Godt å være tilbake i stallen igjen!

21.02.07 – 25.02.07 Som jeg skrev for en god del dager tilbake så var jeg på vei ned til AEG. Der har jeg tilbragt fem hektiske, men utrolig artige dager.

​Lang planlegging
Som sikkert noen nå har fått med seg så har jeg jobba litt for hest.no under AEG nå. Det hele begynte med at de i høst søkte folk som ønsket å være journalister for siden. Jeg tenkte på det, men var litt skepisk med tanke på mye jobbing ogsånn, så jeg la tanken fra meg. Snakka med Silje på msn og hun sa jeg burde søke, jeg går jo journalistikk og alt. Vel. Jeg tenke at det ikke kunne skade å sende en mail, så jeg gjorde det. Fikk veldig positivt svar tilbake hvor Knut (redaktør) gjerne ville at jeg skulle bli knyttet til redaksjonen. Har ikke vært så mye jobbing for min del før AEG i og med at jeg er tilknyttet TV-redaksjonen, men under AEG fikk jeg virkelig prøvd meg.

-13
Dro ned til Oslo med fly fra Volda onsdagen. Så klart var flyet en halvtime forsinka, men med laptop og tilgang på trådløst internett så overlevde jeg det. En time etter jeg forlot Volda landet jeg trygt i Oslo til kapteinens glade stemme over høyttaleren som meldte om -13 grader i Oslo. I Volda var det rundt 0 da jeg dro, og jeg hadde pakka for det jeg. Jeg fant flytoget uten å fryse ihjel, og også det var forsinka. Kom meg etterhvert til Oslo og da var det å møte på to fotografer og gjøre et forsøk på å filme kongen. Skulle lage sak om politihestene der de var med å beskytte kongen. Jeg endte oppå et platå på en stolpe, rundt 180-190 over bakken for å få et godt bilde av kongen. Ikke bare bare å være presse uten å være presse. Fikk iallefall noen bilder og etter å ha vært ute halvannen time i -13 kledd for rundt 0 hadde følelsen i beina mine forsvunnet og jeg var meget usikker på om de fortsatt hang på. Vi fant veien inn til Egon og satt der og varma oss og spiste litt før jeg fikk telefon fra Knut. Han var i Oslo og kunne hente meg så jeg fikk sitte på til AEG.

Kommentering
Det begynner å bli noen dager siden dette skjedde nå, så ting er litt flytende i hvilken rekkefølge det hendte. Ting gikk også ganske i ett, så det meste jeg husker er at det er mye som har skjedd.
Traff på Trine, ei anna som jobber i hest.no, traff på Maria, annonseansvarlig i hest.no og vi tre skulle dele ”hytte”. En flott leilighet med kjøkken, et soverom, hems, stue osv osv. Vi spiste også middag før vi tok kveld. Maria, Trine og jeg blei sittende en stund å snakke, men kom oss i seng etterhvert. Jeg klarer ikke å skille ting fra hverandre, men jeg kan iallefall si at jeg har jobba omtrent fra 08.00 – 00.00 hver dag. Har hatt det utrolig artig og utrolig lærerikt. Jeg blei jo fortalt at jeg skulle kommentere endel klasser og det i seg selv var en enorm utfordring. Jeg har aldri kommentert noe som helst før, og plutselig å skulle kommentere sprangklasser med hester og ryttere jeg aldri har hørt om før var litt av en jobb. Et forsøk på å kommentere ridningen blei det også på noen av klassene, men ja. Jeg er jo på ingen måte noen ekspert og følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg satt og skulle prøve å leke smart. Heldigvis fikk jeg med meg Nina Braaten Johnsen på første klassen jeg kommenterte, og det var utrolig artig. Hun tok seg jo av det ridetekniske, og jeg det ”åpenbare”, så det var artig. Dessverre blei det ikke mer kommentering med henne, så de andre sprangklassene måtte jeg kommentere aleine. Kommenterte jo hele battle of the sexes, fire kvalifiseringer, lagfinalen og den individuelle finalen. Første kvalifiseringene jeg kommenterte lå det mange timers forarbeid bak med å finne ut info om ryttere og diverse. Vanskelig, men fikk vel tak i noe. Kommenteringa gikk lettere etterhvert da jeg fikk litt oversikt, men det var sannelig en utfordring. Bildet er fra boksen jeg satt og kommenterte i. Laptopen min til venstre med info om diverse. Tvskjerm med bildet som blei sendt ut og en tvskjerm med resultatliste, pluss en haug med papirer, vann og litt twist som av en eller annen merkelig grunn forsvant fort.

Da jeg fikk beskjed om å kommentere en eller annen ponnifinale (som Victoria Gulliksen vant) så gikk det jo helt på trynet, for teknikken svikta og jeg så ikke resultatlisten og ja. Alt blei bare rot. Det at teknikken svikta litt var forsåvidt noe som skjedde under flere av sendingene, men men. Man tar ting på sparket, også går det som det går. Jeg har jo som sagt aldri vært borti kommentering før, og jeg er på ingen måte inne i sprangmiljøet sånnsett, så det var rart å skulle si masse om folk jeg ikke ante noe om. Men men. Det var første gang for meg, og jeg håper jeg får muligheten til å gjøre det mer, man kan jo bare bli bedre!

Reportasjelaging
Jeg fikk også prøve meg på å lage reportasjer. Planlegging, finne de gode spørsmålene, gjøre gode intervjuer, leke ”direkte-reportasje-dame”. Joda, jeg fikk prøvd meg på litt av hvert. Ikke alt blei like bra, men jeg ser på det som en læringsprosess, og som jeg sa, det kan bare bli bedre! Det skal iallefall være mulig å se den stallreportasjen som vi kan si at jeg regisserte, og om jeg ikke tar helt feil så kommer det kanskje en reportasje om banebyggerene også. Bildet er Heidi som er med å filmer til stallreportasjen.

Shopping
Så joda, ting har gått i ett, men ikke så i ett at jeg ikke kunne ta meg fem minutter her og der for å shoppe litt. Jeg skulle jo ikke handle så mye, men det blei jo litt allikevel. Så hovedsaklig etter ridebukse, men fant ingen som falt i smak. Litt kresen der ja. Derimot fant jeg: Nye ridehansker, klin like de gamle hvor jeg har klart å miste den ene (de var ødelagte også, så det var på tide). Manstrikker Dressurpisk Hodelag Sjabrak (burgunderrød med sånne fine kanter.. Jeg måtte bare..) Dekkenhenger Tror bare det var det, så det blei ikke SÅ mye, men det går jo penger allikevel. Men nå har jeg iallefall kjøpt litt ting jeg trenger. Jeg synes jeg hadde lov.

Hjem igjen
Dagene gikk som sagt i ett. Det var opp til senteret i åttetiden, siste planlegging for kommentering av klasse som startet klokka ni, så var det reportasjelaging, forberedelse til ny kommentering av klasse, kommentere klassen, gjerne to, ned i hytta i titiden på kvelden, vente på startlister for morgendagens klasse og forberede den til tolv, ett-tiden før det var natt. Også ny dag igjen. Søndag kommenterte jeg den individuelle finalen i battle of the sexes som Stian Øglænd vant. Kjempegøy! Men da jeg begynte å kommentere på søndagen forstod jeg hva foreleseren vår på skolen mener med at man må ta vare på stemmebåndet. Lørdagen hadde jeg kommentert fem eller seks hendelser (klasser og åpningsshow og høydehopping, som jeg kommenterte med Roger Haeslich, artig kar! Han som sitter og vinker på bildet). Da jeg skulle begynne klokka ni på søndagen måtte jeg drikke store mengder vann og hoste og harke et utall ganger i løpet av kommenteringa. Godt jeg hadde en av-på-knapp. Vel. Jeg kommenterte siste klassen før jeg sprang litt rundt og handlet de siste tingene jeg hadde sett meg ut. Så var det å bli fotografert på standen til hest.no, og du og du for et vakkert bilde om jeg får si det selv (tenker da av meg selv). Vel, jeg fikk sitte på til Tønsberg med Huma, også ei av journalistene på hest.no. Der hoppa jeg på bussen til Oslo. I Oslo møtte jeg mamsen i 10 minutter før jeg kom meg videre til Gardermoen og flyet mitt. Det var utrolig nok ikke forsinket, så klokken 16.00 forlot labbene mine Oslo-jord og 17.00 landet de på Volda-jord. Overskya vær, tørre veier og et par plussgrader møtte meg. Det var noe helt annet enn vinteren og snøkaoset på østlandet. Bilen som hadde stått parkert på parkeringsplassen fem dager startet uten problem og jeg kom meg hjem til hybelen. Der var det rett i sofaen og der blei jeg gitt. Fikk kava meg inn i dusjen etterhvert før det var rett i seng. Halv elleve var jeg i seng, og elleve tror jeg at jeg hadde forduftet inn i drømmeland. Hybelen ser helt bomba ut. Klær må vaskes, kofferten må plasseres vekk, ting må ryddes opp. Huff. Tiltak. Krysser fingra for at ryddelysten dukker opp en dag. Forhåpentligvis snart. Jeg har hatt det fantastisk flott, mye jobbing, koselig å treffe nye folk, gøy å få være litt ”ordentlig journalist” og kjenne litt på hvordan det faktisk er å jobbe som det. Skulle virkelig ønske jeg kunne vært der hele uka, men dessverre ga ikke skolen meg fri. Det blir nok en stund til jeg blir å skue på hest.no sin side igjen, men jeg har da mine ting å pusle med, så det kommer nok noe en gang. Det er bare å vente spent.

Janko
Men det er jo ikke bare bare å reise fra en hest i fem dager. Han klarer seg ikke helt selv. Helle, fôrrytteren min som har pleid å ri han på onsdager skulle passe han, også skulle Camilla, søstra til Ingvild ri han på torsdagen. Fikk melding fra Camilla om at hun var blitt syk og ikke kunne ri. Sendte melding til Helle på søndagen og lurte på hvordan det hadde gått, og fikk tilbake at det hadde gått bra. Snakket med henne på mandagen og fikk da vite at hun kun hadde ridd han på onsdagen. Litt ødeleggende da jeg absolutt hadde trodd at hun hadde ridd han iallefall to dager av de fem dagene hun passet han, men. Det var for seint å gjøre noe med, så jeg fikk bare ta det for hva det var. Jeg vil vel tro at Janko har nytt det å ha fri i fire dager. Undret meg også litt på hvordan han ville oppføre seg etter fire dager fri, men det skulle jeg tidsnok få finne ut. En annen ting som har skjedd er at Janko igjen har fått seg kjæreste. Ingvild har fått ny frøken i stallen, ei fjordinghoppe ved navn Karisma. Janko er virkelig helt på trynet forelska (igjen). Så er vi spente på å se hvor lenge det holder denne gangen. Forhåpentligvis litt lengre enn sist. Savnet etter Janko blei faktisk større og større etterhvert, og jeg satt utrolig pris på bloggen min hvor jeg kunne sitte og kikke litt på bilder av plutten. Å jobbe på AEG ga absolutt mersmak, så det er nok på ingen måte siste reportasjen som blir vist hvor jeg har en finger med i spillet. Men det å komme tilbake til Janko var utrolig deilig. Man merker hvor mye man er avhengig av stall-livet når man er borte fra det en stund. Det er utrolig ødeleggende at jeg skal til Bardufoss i fem dager om en uke igjen, men da skal Ingvild passe Janko, og da vil han iallefall komme seg ut litt og få strukket litt på potelankene sine. Og når jeg er hjemme fra Bardu, da er det Janko som skal stå i fokus (ved siden av skolen vel og merke)! Da blir det Janko for alle pengene, kanskje bokstavlig talt.

20.02.07 En dag fri, to dager fri, tre dager fri, det har ingen ting å si på Jankos prestasjoner. Men før han fikk prestere var det fire potelanker som fikk vesentlig forandret form, og tre hester som fikk seg en frivillig/ufrivillig trimtur.

Kosestund
Jeg stressa meg opp i stallen etter å ha svart på diverse mailer og dill på skolen. Rundt kvart på fire var jeg der. Passet veldig greit i og med at hovslageren (heretter referert til som O.) skulle komme rundt fire. Jeg skifta fort til stallklær og henta plutten i paddocen. Han skjønte ikke så veldig masse, for han blei tatt med inn og plassert i midtgangen hvor jeg ga han en real børst. Det trengtes virkelig, for han var grå og brun og diverse andre ulumske farger. Prøvde meg på å børste ut bæsj og diverse fra halen, men ga opp det forsøket. Litt varmere i været nå, så skal den få seg en real vask. Jeg fikk iallefall børsta godt over beina hans så de var rene og pene til smeden kom. Klokka blei fire og Janko og jeg stod og venta. Vi børsta litt mer og koseklødde litt. Janko var veldig snill i dag, for han skulle være veldig snill å klø tilbake på meg. Kjempesøteste lille plutten som bare er god.
Han fikk stå litt fritt i stallgangen, og det mest spennende han fant der var maten han ikke hadde spist opp til frokost. Han dukket virkelig ned i krybba og gomla i seg mat. Når han spiser, så er det stadig flere slike ”baller” som han spytter ut igjen. Merker det også når jeg møkker. Det ligger flere og flere sånne baller rundt om i boksen. Jeg er usikker på om det er at han ikke synes siloen smaker noe godt lengre, eller om det er på tide med en ny tannrasp. Skal ringe veterinær i løpet av neste uke og høre om tannrasp og litt annet ymse, så får vi se om ikke vi finner ut av det.

Juhuuu!
Det tok tid før O. kom, men ti på halv fem dukka han opp. Da var vi klare for å sko. Jeg festa Janko i et leietau på hver sin side, og O. henta utstyret. Jeg fikk et glimt at Fix og Gaski ute på gårdsplassen et helt annet sted enn hvor de egentlig skal være. Jeg kikka ut og så at både Fix, Gaski og Charlot var på luftetur oppe ved paddocen hvor Buddy og Hansi stod. Jeg gikk inn for å hente litt kraftfôr og spurte Lena om hun kunne bli med ut å fange dem. I det vi kom oss ut hadde hestene løpt ned til paddocen igjen og vimsa litt rundt der. De så oss komme ut med kraftfôret, men var meget lite interessert i å bli fanga, så de satte i galopp og bukk og hopp nedover mot veien. Lena stod og så på dem og prøvde å rope på Charlot. Vi håpet Charlot ville ta til fornuft å ta med seg Gaski og Fix opp igjen til stallen, men neida. Har tre hester bestemt seg for å dra på tur, så skal tre hester på tur. De forsvant i galopp oppover veien (heldigvis ikke nedover mot sentrum). Lena og jeg kom med mindre pene ord mens vi løp inn for å hente grima til Fix, leietau og bilnøkler. Jeg spurte O. om han klarte seg, og han bare lo og sa at det gikk helt fint. Vi heiv oss i bilen og kjørte etter flykningene. Langs veien stoppa vi og hørte med ei jente om hun hadde sett tre hester. Joda, det hadde hun, men hun var ikke sikker på om de hadde løpt oppover mot byggefeltet, eller bortover. Vi kikka så langt øya klarte bortover veien og fikk øye på dem nesten borte ved avkjøringa til ridebanen.

De har ikke helt lært trafikkreglene, for de løp tre i bredden og tok hele veien. Det kom en bil i mot dem som antagelig fikk dagens opplevelse. Greit nok at det er mange hester i Volda, men det er ikke så ofte du ser tre stykker flakse avgårde bortover veien i fullt firsprang.

Heldigvis tok Charlot til fornuft og svingte ned en grusvei mot en gård. De to andre fulgte etter, og ikke lenge etterpå kom Lena og jeg. Hestene hadde tatt seg pause ved en bar gressflekk de hadde funnet, og vi fikk kommet bort til dem og festa på dem leietau. Fix var nesten blitt litt svett, og pusta og peste. Hun hadde iallefall fått dagens trim.

Tre hester, to mennesker og en bil
Så kom spørsmålet. Det at både Lena og jeg skulle leie alle tre hestene hjem frista lite, for da måtte jeg sette igjen bilen og gå bort å hente den etterpå. Og det ville vel antagelig tatt meg en ti minutter å gå. Så det var en lite populær idé. At Lena skulle leie alle tre var også noe som funka dårlig i og med at de ikke nødvendigvis er tidenes beste venner hele tiden. Inspirert fra da Monica (gamle sjefen) fanget Sandy (shettis) som rømte tenkte jeg at jeg kunne ta en av hestene i leietau ut fra bilvinduet. Første tanken var Fix, men vi slo den fort i fra oss da frøkna ikke er så glad i biler. Så det blei Gaski. Lena tok Charlot og Fix i hver sin hånd, og jeg satte meg inn i bilen med vinduet oppe og leietauet ut med Gaski dinglende i den ene enden. Han gikk pent vedsidenav bilen, og ferden vår tilbake til stallen startet. Lena gikk også i veibanen, bak bilen, slik at Gaski skulle få ha kompisene hos seg. Jeg satt på varsellysa og vi kjørte avgårde i skrittetempo. Det var en god del biler som passerte oss. Noen kikka veldig rart, men de fleste lo. Greit nok at det akkurat hadde galoppert tre hester avgårde, men å se tre hester bli fraktet på den måten er det nok ikke så mange som har sett før.

Må få si at det var veldig mange av sjåførene som kjørte forbi eller møtte oss kjørte veldig pent, noe vi satt utrolig pris på. Etter ca. ti minutters gange og et stk. slitent venstrebein (clutching til tusen) kom vi oss opp til stallen. For at bilen ikke skulle dø på vei opp bakken blei Gaski pent nødt til å trave etter. Det gikk faktisk, og vi fikk hevet hestene tilbake i paddocen og denne gangen knøyt vi frippeldobbelknute på leietauet som holder porten igjen. Det er litt gøy når man ser tilbake på det, men man trenger ikke flere sånne scenarioer enn nødvendig. Det er slikt det fort kan bli skader av. Noe det heldigvis ikke blei i dag.

Potestussing
Vel tilbake i stallen stod Janko pent og pyntelig i midtgangen og O. hadde allerede fått på han den ene skoen på frembeinet. Planen var å sko med skrubrodder, men O. mente det var like greit å bare sko med de samme skoene som han har gått med, og la han bare slite de broddene helt ned. Synes det hørtes ut som en fornuftig idé, så vi gjorde det. Skodde også med snøsåler igjen, også får jeg bare se om jeg tar en ekstra skoing når snøen er borte, eller om jeg lar de være på til neste skoing. O. mente det ikke ville være noe problem å la de være på heller, så jeg får se.

Janko var veldig flink og stod pent der han blei pynta på potene. Mens O. holdt på med bakbeina fant jeg nytt kosepunkt på Janko. Det resulterte i et sikkelvått jakkeerme, en sliten høyrearm og masse gode følelser. Av alle ting synes Janko det var megagodt å bli klødd i sin høyre munnvik/overleppe. Om man ser for seg hestemunnen, så akkurat der hvor den slutter. Der koste Janko seg glugg ihjel når jeg koste på han. Jeg stod sånn at han kunne støtte hodet sitt på høyrearmen min, mens jeg klødde han i hans høyre munnvik med venstrearmen min. Jeg fikk mer og mer vekt på armen min, og hodet til Janko blei tyngre og tyngre. Han var helt slapp og koste seg virkelig. Mulen lå vel plassert på armen min og den blei bare mer og mer krøllete. Vi stod lenge og bare koste oss, mens O. styrte og ordna med bakpotene. Somregel når jeg koser ansikt så pleier Janko å få nok etter et par minutter, men nå fikk jeg bare mer og mer vekt på armen. Vi måtte tilslutt bli enige om at jeg måtte få tilbake armen min, og at han måtte støtte hodet sitt selv. I det jeg tok vekk armen hadde jeg fått slike fine siklemerker på jakka. Deilig. Kunne ikke mye annet enn å smile, han er jo bare vakker når han gjør sånn.

O. skodde Janko ferdig uten store problemer. Den høyre fremhoven til Janko er litt spesiell, for den går innover på innsiden. O. prøver å rette opp på dette ved å legge skoen ganske mye lengre ut enn hoven, slik dere såvidt kan se på dette bildet. Det er så gøy med en smed som engasjerer seg, for det virker virkelig som om han er interessert i å få ting til å funke. I dag hadde han med seg kamera, så han tok litt bilder av hoven til Janko. Han ville bruke det til å diskutere ”problemet” med andre hovslagere på en slik samling han skulle på. Janko har jo blitt skodd med skoen såpass langt utenfor hoven to ganger nå, og O. måtte bare ha bilde av det, for han måtte vise at det faktisk gikk an å sko en hest så mye på utsiden uten at hesten tråkket den av seg. Første gang han skodde hesten trodde han at han ville få telefon før han hadde kommet seg på ferja om at skoen var ramla av, men den har nå holdt seg på i rundt fire måneder så. Vi satser på at det fortsetter å holde seg slik.

Kaldt
Jeg holdt på å fryse beina av meg, og jeg måtte ha meg noe mat, så jeg tok meg en fem-minutters tur hjemom. I det jeg var tilbake igjen var det Fix som var i ilden med skoinga, og Janko tusla rundt og rundt i boksen. Han kunne ikke forstå hvorfor han ikke fikk mat. Når man står inne i boksen og klokka er mørkt, da er det vitterlig tid for mat, er det ikke? Jeg orka ikke at han skulle være så rastløs, så jeg heiv oppi litt silo til han som han fikk stå og gomle på. Det resulterte i at han blei glefsete etter Fix, så jeg heiv litt silo bort i andre hjørnet av boksen, og satte meg selv ved kanten på krybba. Janko spiste litt, fikk litt av meg men skjønte fortsatt ikke helt hvorfor han ikke fikk maten som vanlig. Klokka blei etterhvert nok til at jeg burde varme bittet og gjøre klart for å ri. Det var nesten så jeg hadde glemt hvordan jeg skulle gjøre det. Det er tross alt tre dager siden sist jeg rei. Jeg henta bittet og sleit med å få det varmt i og med at jeg var så kald på henda selv. Løsningen var å holde bittet i den ene hånda og stryke Janko på halsen under manen med den andre hånda, for så å bytte på. Janko likte løsningen meget godt, såsant han fikk komme med noen små moderasjoner. Som at jeg skulle klø på manken istedetfor under manen. Varmeelementet mitt forsvant litt, men jeg klarte ikke la være å klø han der han ba om det. Fikk uansett varma bittet tilslutt, og salte på både sal, hodelag og reflekser. Vi var klare for første timen på lenge.

Programtrening
Vi skritta bort til banen og på veien bort traff vi på en gammel dame som stoppet og kikket på oss. Jeg kunne ikke annet enn å stoppe og prate litt med henne. Kjempesøt dame som sa hun egentlig burde tatt bilde av oss og sendt inn til Møre. Koselig. Janko fikk opp dampen da han la merke til Pokemann svinge ned veien til Vassbotnen. Det var en hest jo, den måtte vi ta igjen. Det gjorde vi også i det vi nærmet oss banen. Vel fremme på banen så vi at den var rimelig hard, så Henriette sa at galopptrening var noe vi la på hylla for i dag. Det var veldig greit, og vi fikk allikevel utretta mye. Jeg var spent på hvordan Janko ville oppføre seg med tanke på tre dager fri og ikke akkurat hardtrening den siste tiden. Det gikk mot alle odds, og han brukte energien sin kun på positive ting. I dag kjente Ragnhild virkelig hva en halvparade er! Janko samlet seg fra første stund og vi jobbet på stor og liten storvolte (i den grad det finnes). Målet var å ha gjevnt tempo og gjevn bydning. Det fikk jeg ved at jeg faktisk satt i salen og ikke stod i stigbøylene i det Janko stressa seg. Henriette er utrolig god på å se ting. Både ting jeg er klar over og ting jeg ikke er klar over. Veldig godt å bli retta på, og faktisk kjenne at det hjelper. Det skal så ufattelig lite til fra min side før Janko skyter nesa i været, men så skal det også så ufattelig lite til for at han går som en pusekatt. Artig, artig. Litt trening på framdelsvendinger og Janko (og jeg) viser litt tendenser til ”her rir vi de to første stegene også bare forsvinner resten inn i.. intet..”. Så prøvde jeg å faktisk ri hvert steg. Janko synes det var snodig å ikke få bare gjøre to skritt riktig og de fem andre som han ville, så han måtte tenke litt på det før han var enig med meg at vi kunne få det til. Og det gjorde vi, bedre enn før. Ting kommer seg! Vi fikk en liten skrittepause mens Liv Jorunn skulle ri litt. Da hun hadde ridd var det min tur, og jeg rei opp midtlinja, gjorde holdt ved X, rei fram, ut til den ene siden hvor jeg tok en timetersvolte ved midten av banen (B eller E), opp midtlinja igjen med sjenkelvikning ut til sporet. Sjenkelvikningene kommer seg absolutt, og jeg kan nå legge mye mer press på han uten at han flyr til månen av den grunn. Prøvde å bare legge til pisken (jeg la den virkelig bare pent på rompa hans), og fikk et bakbein ut som svar. Men rompa kom på plass og jeg fikk et par seg. Han skjønner ikke helt tegninga med hvorfor mamsen sitter oppå og maser om at vi skal gå sidelengs ogsånn. Det funker da megafint å gå rett fram! Videre jobba vi med timetersvolter i hvert hjørne for å få på plass hjørnene. Jeg fikk endel finfine volter og Janko går virkelig bra nå. Store deler av timen rei jeg i arbeidstrav, og Janko er en drøm å sitte på når han går. Nå har også tempoet kommet seg mye bedre på plass, og vi hadde ikke et eneste innslag av hest med snuta på månen i dag. Kanonbra! Eneste som er nå er at jeg faktisk må tørre å ri frem. Jeg synes jo det er så fantastisk gøy at lille plutt klarer å gå sakte, så jeg vil helst gå så sakte som mulig hele tiden. Men sannelig har ikke plutten flere gir også i trav. Etter litt forklaring fra Henriette slapp jeg Janko litt bedre frem, og fikk meg en liten ahaopplevelse der og. Han kan jo faktisk gå flott med litt større steg også. Mistet ikke noe av samlingen, ingen ting. Det var ikke snakk om noe økning, det var bare et litt mer normalt tempo siden jeg har blitt litt for treig på mine eldre dager. Det skal endres på. Største delen av timen i dag skulle jeg tro jeg satt på en liten rosa (gul) sky og svevde, jeg er bare superfornøyd. Også merker jeg hvor mye lettere det er for meg å sitte riktig når han går bra. Jeg klarer å strekke meg i været, samle skuldrene, rette meg opp, ha beina mer riktig og rett og slett sitte bedre. Henriette minte meg også på det et par ganger at med en gang Janko stresser seg opp så skal jeg bare slappe enda mer av. Jeg prøvde, og du og du, det funka! Nei, det er en ganske fantastisk følelse når man faktisk får respons på hver minste lille ting. Som halvparadene jeg snakka om. I dag tok jeg en liten halvparade (og den var liten) hver gang jeg kjente at Janko holdt på å falle ut. Vips, så var han tilbake igjen under meg. Rett og slett en herlig følelse. Jeg tror Janko og jeg er på rett vei. Nå har jeg i dag meldt meg på kurs med Ove igjen både i mars og i påsken, og antagelig også i juni. Det tror jeg skal bli knallbra. Gleder meg allerede. Frem til da skal vi mest sansynlig fortsette med de ukentlige treningene med Henriette, også skal vi nå se at det blir noe av Janko og meg etterhvert også. Vi skritta tilbake til stallen hvor det ventet kvelds. I dag blei den servert passe lunken og Janko slukte med godt humør.

Stille fra meg en stund
I morra så bærer det ned til AEG for min del. Der skal jeg være til søndag og tusle rundt, så da blir det nok litt stille fra meg her. Janko skal hovedsaklig passes av faste onsdags-fôrrytter Helle, men Camilla skal ri han på bane iallefall på torsdag, og mulig en dag til om hun rekker. Tror Janko vil ha det veldig bra, også får jeg komme sterkere tilbake en uke når jeg kommer hjem fra AEG, før jeg blir borte i fem dager til. Men, den tid den sorg. Først og fremst, AEG, here I come!

19.02.07 Igjen en rolig dag. Begynner å savne å ri nå. I morra kommer smeden, og da skal ting ordnes.

Paddocproblemer
Sukk. Janko hadde trengt Charlot opp i et hjørne og stått og hamra løs på henne. Stine hadde tatt ut Charlot og i morra er det tilbake til normale tilstander med Janko i den ene paddocen, og de tre faste hestene i den andre paddocen. Han får bare stå aleine en stund. Får se om Karisma kommer, og håpe og krysse alt for at han takler å stå med henne. Om hun ikke kommer får nok Janko stå aleine en periode dersom vi ikke finner på noe annet lurt. Han ser iallefall de andre hestene, også får det bare være sånn en stund. Vi skulle hatt større paddocer.

Bæsjplukk
Bare en ny fancy overskrift for møkking. Så kjedelig å ha x antall overskrifter som heter møkking. Jeg møkka veldig godt over boksen til Janko. Har begynt å ha ”tissekanter” både bak og på sidene nå. Ikke så breie kanter, men i og med at han allikevel ruller all flisa si opp etter veggen, så gjør det ikke noe at det ligger sånn. Brukte lang tid på møkkinga i dag også, for sikkert 15 minutter av tiden jeg stod der gikk med på skravling med Stine og Linn. Fikk iallefall møkka godt over boksen. Lagde også mat til lille plutten før jeg henta han fra paddocen. Nå har han faktisk begynt å komme til meg, kjempepositivt! Tydelig at det har vært baluba der, for Janko hadde gjørmemerker på halsen og var gjørmete til langt oppover beina. Tenkte jeg egentlig burde spylt over han, men lot være. Får heller ta det i morra. Dersom jeg får det som jeg vil blir jeg å være lenge i stallen i morra. Håper på å få tatt inn Janko før hovslager kommer sånn at jeg får spylt av beina hans. Kan umulig være deilig å være hovslager på en hest med megagjørmebein. Så vi satser på at jeg blir tidlig ferdig på skolen i morra.

Skeptisk
Tilbake til dagen i dag. Janko kom rett inn til mat og var fornøyd med det. Jeg pusla rundt en liten stund før vi ga kvelds. Maten var tydelig litt varmere i dag enn hva den pleier, for Janko tura bort, tok en bit, lagde en rar grimase, rygga tilbake og stod og skrapte litt. Igjen lista han seg bort, så skeptisk ut, tok en bit, rygga tilbake og smatta litt. Kikka på ny bort på krybba og skrapte litt. Hele plutten lyste ”ey, dette var litt for varmt!”, men han kunne ikke la vær å spise heller, det var jo kraftfôr som var servert! Han blei mer fortrolig med det etterhvert og slafsa i seg alt. Jeg lukka alle dørene som skulle lukkes, slukka lyset og sa natta til hestene. Får prøve så godt jeg kan å komme meg i stallen i morra. Håper det ordner seg med skolen. Det er ikke bare bare å være i internpraksis.

18.02.07 Nytt forsøk på å ha Janko og Charlot i paddoc sammen. Litt fremgang ble observert. Jeg tok med meg Janko ut på leietur, og jeg var litt usikker på om jeg hadde med meg en hest eller hund.

På ny sammen i paddoc
Vi prøvde med høye forhåpninger å sette Charlot og Janko sammen igjen i dag. Vi bytta litt på rollene, for i dag blei Janko satt inn til Charlot i ”hennes” paddoc til forandring fra i går hvor Charlot blei satt inn til Janko. Han var meget interessert i å snuse rundt og finne ut hvem som hadde stått der. Det virket veldig som om han tok det litt mer med ro enn i går. Vi stod og så litt på dem, og Janko snuste rundt og rundt og smakte litt på treverket. Vi gikk inn og jeg stod i boksen til Janko og spionerte på dem ut vinduet. Janko var fortsatt ikke helt fornøyd med å ha Charlot så nærme seg, men det var på ingen måte så mye jaging som i går. I dag holdt han seg til å gnage litt på rompa hennes, hun flytta seg, og han ga seg. Fikk også vite litt ting om Janko i går som jeg ikke visste. Blant annet at han blei kastrert som seksåring og kanskje ikke helt har hatt den letteste oppveksten her i verden. Så det forklarer noe av oppførslen hans ganske godt egentlig. Nå håper jeg det ordner seg med han og Charlot i paddoc slik at de kan stå der frem til han skal på beite.

Dyrke silo?
Jeg møkka iallefall over boksen til Janko med det ene øyet klistra ut vinduet. Tror jeg aldri har brukt så lang tid på å møkke boksen som idag, men med et øye ut vinduet, en hånd på mobilen (prøvde å skrive melding) og samtidig skulle møkke. Det tok tid. Blei iallefall ferdig og gikk så løs på drikkevannet hans. Igjen har Janko prøvd å annlegge zoologisk hage der. Jeg tror jeg må ha en liten prat med han om at silo har dårlig groevne sånn i utgangspunktet, og å drukne det i vann hjelper dessverre lite. Vannet blei bytta og bøtta, uten zoo, blei plassert inn i boksen hans igjen.

Lille vofsen min
Jeg henta Janko fra paddocen, og tok han med til stalldøra. Der kledde jeg av han, slang dekkenet inn og festa på han to reflekser på beina. Vi var klare for tur. Var litt usikker på hvor jeg ville gå, men traska meg opp i mot byggefeltet. Trava opp en bakke og fant fort ut at kondisen min på å gå er rimelig grei, men å løpe i oppoverbakker. Der mangler jeg endel. Janko var helt med og kasta på hodet og synes det var superkult! Han ville helst løpe avgårde, men en arm fra meg opp i været hindret han fra å gjøre det. Vi gjorde overgang til skritt, og Janko måtte stoppe og kikke litt. Han fikk lov, for da fikk jeg tilbake pusten. Janko kikka litt hit og dit og undersøkte. Vi gikk videre og hele turen gikk i skritt, stopping, kikking, snusing på bakken, vingling frem og tilbake fra grøftekantene bak meg, spise litt gress, og litt traving. Vi kosa oss rett og slett. Janko fikk gjøre ganske mye som han ville så lenge han ikke stressa seg forbi meg. Da var det arm opp og stemme som sa hold deg bak. Han hører veldig fint på meg, og leser signalene mine godt. Det var en gang han kom litt for langt foran meg i trav, og jeg prøvde å stoppe han ved å dra. Det gikk, men det kom seigt. Gikk jeg foran han, eller med hodet hans ved skuldra mi, da stoppa han med en gang jeg stoppa.

Jeg fikk til tider inntrykk av at jeg gikk på tur med en hund. Janko stoppa, snuste i grøftekanten, fulgte noen spor, fulgte med bak seg når noen kom gående bak, vimsa litt hit og dit. Herlig egentlig. Så nå har Janko både vært hest, lama og hund. Montro hva det neste blir? Vi var ute i en halvtimes tid og det virket som om Janko var fornøyd med det. Vel inne var det rett på do og klø litt. Ikke det at han var noe svett for turen, men klø må man da såklart. Han fikk siloen sin og jeg satt kraftfôret under krybba. Stod og snakka litt med Stine, Lena og Linn før jeg kjørte meg hjem. I morra blir det nok også fri på Janko i og med at skoen er så løs som den er. Så kommer smeden på tirsdag, og da blir det også time. Det tenker jeg skal bli artig. Lengesiden vi har ridd på trening nå, så det er sannelig på tide.

17.02.07 I dag var planen å ta en rolig tur rundt i sentrum bare for å få litt miljøtrening. Planen blei lagt på hylla og Janko fikk seg enda en ny frøken å bli kjent med. Jeg klarer ikke lese plutten.

Det så ut som om det skulle gå bra..
Planen i dag var egentlig å ri en tur rundt i sentrum, men først skulle vi prøve å sette Charlot inn i paddoc med Janko så kanskje de to kan stå sammen. Fix har jo flytta ut fra paddocen, så vi tenkte kanskje det ville gå greit med Charlot i og med at hun er ei 16 år gammal hoppe som for det meste står i et hjørne og bare koper. Vi satt Charlot inn til Janko og de første minuttene så det ut til å gå riktig så bra. Charlot overså Janko totalt, og for første gang så var det faktisk han som måtte dilte etter for å få oppmerksomhet. Janko tassa etter Charlot uansett hvor hun gikk, og hun ga blaffen i Janko. De tassa rundt i fem-seks minutter og Janko var støtt og stadig oppi rompa på Charlot, men blei bare vifta vekk.

Janko kom seg etterhvert opp på siden av Charlot og stod og gjespa. Og gjespa, og gjespa, og gjespa. Charlot gikk litt rundt, og Janko fulgte etter. Og gjespa. Jeg mener jeg har fått med meg at gjesping er et tegn på underkastelse, og det var jo helt utrolig til Janko å være. Men han stod nå en gang sånn og trimma kjeven. Stine og jeg stod å fulgte med. Det så riktig så lovende ut. Til å begynne med.

..men så feil kunne man ta
Så gikk det litt tid og Janko blei tøffere og tøffere i trynet. Øra kom mer og mer bakover. Etterhvert begynte han å jage på Charlot. Uansett hvor hun stod så gikk han etter henne og beit henne i rompa. At ikke hun sparka tilbake var et under. Han regelrett jagde henne rundt i paddocen.
Og slik holdt de på. Charlot stod musestille i et hjørne og Janko stod omtrent på midten. Så gikk det et minutt eller to også gikk Janko, utifra hva jeg kunne se, helt uprovosert bort og jagde vekk Charlot. Slik holdt de på. Gang på gang på gang. Jeg fatter ikke hvorfor Janko ikke ga seg. Charlot gjorde nå ikke noe galt. To ganger prøvde han å virkelig gå på henne, men med litt streng ”Øøøøy!” fra meg så droppa han det. Iallefall godt å se at han har respekt for meg, selv bare ved stemmebruk.
Han fortsatte å jage og jage og jage. Charlot stakar løp, i den grad det er mulig i den paddocen, rundt og rundt og prøvde å delvis svare, men hovedsaklig å komme seg unna. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor Janko gang på gang på gang skulle angripe henne, så fantastisk unødvendig.

De har stått sammen før uten noe problem, men da hadde de større plass. Tydelig at han synes det var noe liten plass nå. De herja og styra og vi stod der i sikkert 25-30 minutter og fulgte med på dem. De roa seg ned en liten peridode og vi bestemte oss for å ta dem inn. Janko blir satt ut aleine i morra, men vi skal prøve å ha dem litt mer sammen. Det kan jo hende det roer seg etterhvert. Det som er kjipt er om Janko skal ødelegge dekkena til Charlot. Nei, det skal virkelig ikke være lett. Det som er er at jeg fatter ikke hvorfor Janko gang på gang på gang skulle angripe Charlot. Greit nok at hun ”stod i veien”, men hun flytta seg nå med en gang han viste tegn til å ville flytte henne. Nei, jeg ikke forstå meg på hest!
Børsting og mat
Planen om tur blei litt sånn skrinlagt etter vi hadde stått så lenge ute. Jeg var blitt kald. Tok med Janko inn i boksen og han skjønte mindre, for der var ikke den nye flisa spredt utover, men lå bare i en haug midt på. Det var jo nesten litt skummelt, så han vrei seg rundt uten å komme nær flishaugen. Jeg sparka den utover, og da var ting greit igjen. Henta en gulrot til lille plutt som stadig er forvirra over at han ikke får gulrot når jeg henter han. Han fikk en hel en, og virket ganske fornøyd med det. Jeg henta børstene og børsta over plutten. Han godkjente alle børstene og stakk busten på hovskrapa inn i nesa for å være sikker på at jeg kunne bruke den. Da jeg tok høvene og kjente på skoa var avgjørelsen om å gi Janko fri i dag understreket. Skoen hans er ganske løs. Jeg får se om jeg kanskje klarer å hamre den på igjen i morra slik at jeg får tatt han med ut på en liten tur bare så han får strukket på beina. Tenker å gi han fri på mandag også så skoen henger på til skoinga på tirsdag. Det skal bli godt, for høvene er fire mil for lange nå. Børsta over han før jeg ga han mat. For første gang har han faktisk mast på maten. Jeg la den oppi krybba, og han stod og skrapte litt med frambeinet. Før har han pleid å bare komme gående og smake litt mens jeg fyller opp. I dag stod han bare og skrapte helt til jeg sa at han kunne få komme bort, da kom han luskende.

Stine synes det var så gøy med betfiberet, så hun blei sittende å røre i det. Kjempefascinerende! Jeg hadde oppi olja, multivitaminene, saltet, ølgjæret og gulrøttene og Stine fikk røre enda mer. Huhu! Små barn, små gleder. Vi ga hestene kveldsmaten og Janko gomla det fornøyd i seg til tross for at det var litt varmt. Varm mat går ned på høykant. Vi sa natta til dem og jeg kjørte hjem. En ikke så alt for lang dag i stallen, men det er nå greit inniblant det også. Tar det litt rolig nå med løs sko, også får vi heller intensivere etterhvert. Nå bli det forsåvidt en roligperiode for Janko, for jeg reiser til Oslo/Tønsberg på onsdag, men han skal nok få trimmen sin allikevel. Kan ikke stoppe helt opp selv om jeg drar, så det skal løses.

16.02.07 Forelskelsen er definitivt gått over. Forbi, borte vekk, null, nada, zero. Men det hindrer ikke Janko i å være drømmehesten de luxe på banen. Ridninga i dag gikk over all forventning.

En (møkking), to (hent hester), tre (puss og sal på)
Opp i stallen rundt kvart over tre, og henta Linn på veien. Vel oppe i stallen var det den rutinemessige møkkinga og vannskiftinga som stod på plakaten. Det gikk som vanlig fort og greit og jeg henta Janko i paddocen. Regnet har inntatt Sunnmøre igjen, så Janko stod med dekken ute. Det har heldigvis ikke regna så veldig mye, så Janko var ikke veldig våt på halsen. Børsta iallefall godt over han og fikk all pels myk og god. Han har mista litt pels under magen, så det går mot lysere tider nå. Linn henta Fix fra paddocen og fant fort ut at det var et par hull i dekkena hennes. Etter en nærmere undersøkelse av frøkna fant hun et blødende sår ved halen til Fix. Tydelig Janko som har gått litt løs på henne og truffet uheldig med en brodd. Såret var ikke ille, så det vil gro. Men Linn har ikke lyst å risikere dekkena til Fix, så fra og med i morra så blir Janko aleinehest i paddocen, da Fix flytter tilbake til sin gamle paddoc. Så frem til Karisma kommer så får Janko stå aleine. Det var snakk om at vi kanskje skulle prøve å sette Charlott inn til Janko, for hun er en type hest som bare står i en krok og kikker uansett. Men vi får se. Skjønner meg ikke på den hesten jeg, stupforelska en dag, killermaskin neste dag. Håper det går greit med Karisma når hun kommer. Jeg salte på og kledde på full mundur på hodelaget, både høy og lav nesereim. Dog, den lave nesereima hadde minimalt å si i og med at det er alt for få hull, pluss at jeg har brukt den så lite at den utvider seg litt for hver gang vi bruker den. Men, jeg hadde nå festa den i håp om at den kanskje skulle ha litt å si.

Drømmehest
Vi skritta bort til banen. Det er ufattelig bra at hovslager kommer på tirsdag, for høyre fremsko til Janko er litt løs, og høvene er så lange som fy. Ringte jo på han i forrige uke og hadde håpet han kunne komme i løpet av denne uka, men han kunne visst ikke før førstkommende tirsdag. Det skal iallefall bli bra, det er etterlengtet. På vei bortover tenkte jeg som vanlig å trene litt på start stopp. Det merktes veldig godt at det var lengesiden vi hadde trent på det. Første gangen jeg ba om holdt var det skilpadde-i-sirup-tankegang i hodet hans: ”Hm.. Mamsen legger vekta bakover.. Hm.. Mamsen klemmer med oversjenkel.. Hmm! Mamsen sier prrrr.. Hmhmhm! Mamsen drar litt i tøylene.. HMMM! Mamsen legger vekta mer bakover, klemmer mer med oversjenkel, sier prrrr høyere og drar mer i tøylene. Åh! Var det DET som var signalet for å stoppe ja! Jeppjepp, husker det nå! Vent litt’a, så skal jeg se om jeg klarer å gjøre det.” Holdtet kom rett før gode ord og klapp. Vi jobba oss sakte men sikkert framover og etterhvert hadde skilpadden kommet ut av sirupen, så ting gikk litt raskere. Vel fremme på banen samlet jeg opp tøylene og tenkte jeg skulle gjøre som Henriette har foreslått, ta galoppen tidlig i økta så han får lære seg at det ikke er noe poeng å stresse i traven etterpå. Som tenkt så gjort. Han samla seg i skritt med en gang, så jeg gikk fort over til trav. Der var det litt stjernetitting og lokomotiv-leking et par minutter før han fort skjønte at det var unødvendig. Han er litt snål også, for han veit så forbaska godt at han må ned i holdt om han stresser seg opp i traven, men han må stresse litt hver bidige gang. Så vi holdt-trav-holdt-trava litt og bæng, plutselig så var alt greit. Tempo satt og plutten gikk avslappa. Benytta muligheten til å fatte galopp og jeg skal ærlig innrømme at jeg var nervøs for hvordan det ville gå. Nå har vi ikke vært på banen på lenge, og de galoppene på turene har vært heller stressfulle. Løpete fra Jankos side, draete fra min side. Jeg ba om galopp og det tok et halv sekund før Janko oppfatta det. Litt dårlig halvparade fra min side. Vi galopperte iallefall og jeg har aldri opplevd en så tretaktig galopp på den hesten før. Galoppen bare satt. Den bare var der. Han gikk så godt i form som han kan i galopp, ryggen var godt under han, og jeg klarte faktisk å ri han. Jeg slappa helt av, han gikk som en drøm. Vi galopperte ca halvannen runde før jeg ba om trav. Og traven kom. Uten noe slosskamp what so ever. Den bare var der. Det var masse, masse ros ute og gikk og Janko var lite stressa. Vi bytta hånd og galopperte på andre hånd også. En pitteliten smule mer tempo nå, men på ingen måte noe jeg gadd å bry meg om. Tretakten er funnet, og jeg veit nå virkelig at Janko kan. Det er helt utrolig at jobbinga på tur den siste tiden virkelig har gitt resultater (selv om jeg aldri hadde trodd det med tanke på alt stresset vi har hatt). Jeg roa ned til trav og jobba i det en stund. Joda, han var nå stressa, men vi holdt på et par minutter med trav-holdt-trav, og ting roa seg mye fortere enn sist. Janko er ikke dum, han tar ting fort, så så lenge jeg er konsekvent så ordner ting seg etterhvert. Det er også veldig artig, for jeg merker nå tydeligere og tydeligere på han når jeg blir anspent. Med en eneste gang jeg spenner meg så er hodet i været og ryggen borte vekk, og med en gang jeg klarer å slappe av, da særlig på innvendig tøyle, så er Janko der igjen. Han vil jo virkelig, så så lenge jeg gjør ting riktig så går han som en drøm. Jeg roa ned i trav og Janko gikk godt i traven så jeg gjorde jo det man ikke skal gjøre, jeg fatta en ny siste galopp. Også denne blei flott, og nedgangen kom noe treigere enn sist, men vi var i tra etter en halv runde og det er jo en helt utrolig forbedring. Igjen roa vi ned i trav og ting gikk veldig greit. Han samla seg fint, lite stress og var bare skjønn. Masse, masse ros blei gitt og han fikk lange tøyler. Vi hadde ikke ridd mer enn 20 minutter, men jeg fulgte Siljes tankegang i dag om at less is more. Han var rett og slett helt kanon. Vi skritta ut av banen og vendte nesa hjemover.

Årets første gress
På vei hjem møtte vi på Linn og Fix som var ute på leietur. Janko humra fornøyd til Fix bare sånn for å være sikker på at han er helt snodig. Vi tok følge tilbake til stallen. På vei opp bakken stoppa Janko, og det så ut som om han skulle på do. Jeg hoppa av og Janko stod bare og kikka. Jeg venta på at han skulle gå på do, men neida. Han bare stod. Fix forsvant inn i stallen og Janko bare stod. Jeg skjønte at han ikke ville komme til å gå på do uansett, så jeg tok han med opp til stallen. Der skulle han ikke inn, så vi tusla litt rundt på gårdsplassen og vimsa. Han er litt søt, for det er ikke det at han blånekter å gå inn i stallen, han bare stopper foran døra og kikker litt hit og dit. Jeg lot Janko få gå litt dit han ville og han vimsa rundt. Han ville bort å spise på det lille gresset som har dukket opp fra under snøen, men han fikk ikke lov i og med at han hadde på seg hodelag. Jeg fortalte han at jeg hadde en veldig god plan, så jeg tok han med meg inn, salte av han, tok på han grime og hodelag og tok han med ut så han fikk vimse litt mer. Han vimsa seg fort bort til gresset og gomla fornøyd i seg. Ikke det at jeg forstår at det kan være så godt, men det var tydeligvis spisbart.

Gaski synes livet var meget urettferdig der Janko stod på utsiden av paddocen og fikk faktisk tak i gress mens han selv ikke rakk noe. Bra vi har sterke tregjerder på paddocene iallefall. Jeg stod ute i rundt fem minutter med Janko før jeg tok han med meg inn og satte han i boksen. Han fulgte villig med, søte plutten. Vel inne fikk han siloen sin en halv gulrot og masse kos. Rett og slett en kanondag og det er så utrolig deilig at galoppen har løsna for fullt. Nå kan det ikke gå så mange andre veier enn frem og opp!

15.02.07 Ingvild har aldri prøvd å snørekjøre med hest, ei har jeg med Janko. Med andre ord, en finfin kombinasjon som måtte utprøves. Det blei også avtalt at jeg skulle stå på ski bak Welly igjen. I dag har rett og slett vært en snørekjørende, lang dag.

Vi prøver noe nytt
I ettiden var jeg ferdig på skolen og jeg dro opp for å hente Ingvild og akebrett. Vi dro så ned til stallen hvor jeg fiska inn Janko fra paddocen med en gang, uten godbit. Det var jo litt katastrofe da, for Janko skal jo ha godbit når jeg henter han, også var det ingen der. Men han fulgte allikevel med inn og han fikk luksusbehandling med en Ingvild på den ene siden som børsta, og en meg på den andre siden som børsta. Det gikk fort å pusse over han, og vi salte på med sal og hodelag, pluss snørekjøringsselen. Vi var klare til dyst. Jeg var litt skeptisk til hvordan Janko ville reagere på akebrettet, men det har jo gått greit når vi har passert dem før, så jeg håpet han ikke ville reagere på det. Ingvild fikk ri Janko bort til Markavegen og jeg gikk med akebrettet. Prøvde først å ha det litt bak Janko, og det var ingen reaksjon. Endte med at jeg til slutt omtrent hadde det mellom beina hans og han bare tassa avgårde. Akebrett er iallefall ikke farlig. Vi kom oss bort til veien hvor Ingvild fikk prøve å bare trave litt med Janko før vi fiksa selen. Da hun hadde gjort det klipsa vi på taua på selen og begynte å trekke. Det tok Ingvild sånn omtrent fem meter før hun ramla av, og klarte i samme slengen å ødelegge snora på akebrettet.
Vi fikk ordna alt igjen og var klare for take-off. Denne gangen gikk det rimelig mye bedre, og vi jobba oss avgårde. Janko mente galopp var en fin ting, jeg stemte for trav, og vi hadde våre diskusjoner mens Ingvild hang på bak og blei bombandert av kladder. Janko fikk jobba seg godt oppover bakkene med både meg på og med å trekke Ingvild. Det kommer en stikkvei opp til venstre som Janko har vært litt interessert i før. Jeg var obs på at han ikke skulle stikke opp den veien, men var tydelig ikke obs nok, for idet vi var så godt som forbi kasta Janko seg rundt og smatt opp veien. Salen sklei som bare det, og jeg gikk av på en mer eller mindre elegant måte. Ingvild ramla såklart av og lå og bada i snø bak oss. Jeg sa klart fra til Janko at det var uakseptabel oppførsel og vi fiksa salen igjen før vi fortsatte videre på veien. Vi holdt på et godt stykke oppover, og Janko fikk jobba seg. Fant etterhvert ut at det kunne være greit å snu så ikke Janko blei dødsliten. Som tenkt, så gjort. Ingvild fikk kravla seg nedover og Janko fikk gå på lange tøyler og strekke ut. Vel nede festa vi på tauet igjen og Janko fikk trekke Ingvild hjemover. Her var Janko og jeg meget uenige om tempoet. Han mente galopp, jeg krevde trav. Det er så utrolig slitsomt at han er så gira på tur. Når han først får galoppere en gang så skal han fortsette å gjøre det om så til han kreperer. Vi holdt i trav en god stund før vi tok en liten galopp til. Den var han forholdsvis rolig i, takk og lov. Slapp krangling, men hadde en diskusjon for overgangen til trav.

Vel tilbake ved begynnelsen av veien tok vi av selen, bestemte oss for å la akebrettet ligge og heller hente det seinere. Jeg rei Janko et stykke på vei hjem, men bytta med Ingvild etterhvert så hun fikk ri siste delen. Hadde først en liten fotoshoot av Janko og meg.
Vel hjemme slapp jeg bare Janko ut i paddocen helt naken. Han var svett, men med nesten ti grader ute så jeg ikke på de som noe problem. Var borte og sjekka han flere ganger om han frøys, noe han ikke viste noen tegn til å gjøre. Han fikk også smake på bananskall. Han har ikke spist det før, men i dag fikk han i seg deler av det, og deler av det kom også ut igjen. Ikke helt fornøyd med skallet.

Lang ventetid
Klokka var bare rundt halv tre, og jeg hadde avtalt med Linn, Lena og Øyvind at jeg skulle være med dem å stå på ski i firetiden. God tid med andre ord. Så da var det om å gjøre å finne på ting som kunne få tiden til å gå. Møkke boksen til Janko var et fint sted å begynne, og som tenkt så gjort. Det gikk relaltivt fort for seg, så da måtte jeg finne andre ting å gjøre. Jeg tok med meg trillebår og møkkagreip ut og fant ut at jeg kunne møkke over paddocen også. Stilte meg opp i paddocen med trillebåra og Fix synes den var enormt interessant, så uansett hvor jeg gikk så fulgte hun etter. Søtt med nysgjerrige hester. Janko stod i en krok og titta. Noe var frosset fast, så Ingvild henta en spade og vi fikk kakka løs det verste. Vi fikk tilsammen fyllt nesten en stor trillebår med møkk, så det var en grei jobb å få gjort. Klokka var rundt tre og jeg kjørte Ingvild hjem og kjørte tilbake i stallen igjen. Fortsatt hadde jeg endel tid å slå ihjel før klokka nærma seg fire. Jeg tusla rundt og bare vimsa før jeg plutselig hørte masse hvining. Gikk ut i paddocen og så bare Fix klemt opp i et hjørne og en Jankorompe som var mer i lufta enn på bakken. Jeg hoia til Janko som straks slutta. Jeg tror jeg med trygghet kan si at forelskelsen på Fix er over, og at kjærlighet har gått litt mer over i hat. Jeg skjønner ikke hva det er altså, så forelska han var for et par dager siden, og nå takler han ikke trynet på den hesten. Rare dyra. Ting roa seg iallefall rimelig kjapt i paddocen og jeg gikk inn igjen og fortsatte med å gjøre ingenting. Fant ut at jeg kunne pusse over hodelaget, så som tenkt så gjort. I mens jeg pussa kom Lena opp, så jeg fikk litt selskap. Hun møkka over boksene til hestene sine, og vi venta og venta på Linn.

Stallkos
Nærmere ti på halv fem kom Linn og Øyvind opp, og de hadde med seg masse kjeks, lefser og kakao. Kjempegenialt! Jeg hadde jo vært i stallen siden ett og hadde ikke spist siden i ellevetiden på skolen, så jeg var sulten. Vi gomla i oss lefser og kjeks og alt og kosa oss som bare det. Jeg blei mye mer pigg etter jeg hadde fått litt ”mat” i magen. L&L gjorde klare hestene og Øyvind og jeg gjorde minst mulig. Til tross for syv, åtte varmegrader bestemte jeg meg for å ha på dressen min. Greit om man skulle falle. L&L rei bortover og Øyvind og jeg samla sammen tau og ski og diverse vi skulle ha med oss og kjørte bort til Markavegen. Der venta vi en liten stund før de kom med hestene.

Bedre forhold i dag
I dag hadde vi bytta ut longetauet mitt med kjøretøylene til Lena så Øyvind skulle få litt avstand til Fix. Med mange varmegrader danner kladder seg rimelig fort under potelankene til hestene. De kladdene er ikke like morsomme å bli bombandert med. Så det var greit med litt avstand. Jeg hadde også god avstand til Welly, men det hjalp pent lite da Lena økte farten fra kort galopp til hakket raskere. Det var forsåvidt ikke noe problem å holde seg bak selvom det gikk rimelig fort. Problemet kom da en stor kladd kom flyvende fra Wellys bein og rett bakover mot meg og leppa/nesa mi. ”Smokk!” er lyden jeg har inntrykk av kom, og jeg kunne ikke annet enn bare å slippe tauet og seile pent i bakken. Det gikk heldigvis bra, det bare svei litt i leppa. Jeg haika med Linn, Fix og Øyvind bort til Welly og vi fortsatte i kort galopp. Da slapp jeg unna kladdene iallefall. Vi kom til bakken vi pleier å løpe fort, fort opp, og det gikk fort fort opp i dag og. Jeg klarte utrolig nok å holde meg på beina, følte meg nesten litt stolt da ja. Vi mista Linn, Fix og Øyvind, så vi fortsatte oppover i et rolig kort trav. Fix og Linn kom etterhvert galopperende opp etter oss og fortalte at Øyvind hadde mista skia. Han hadde en rar patent med noe tau for å få den på seg, så han måtte få knytt den på igjen noe som tok litt tid. Lena og jeg fortsatte litt oppover før vi snudde og skritta nedover. Jeg hang på i sjabraken til Welly da det ikke var nok gli til at jeg klarte å komme meg nedover for egen maskin. Etterhvert traff vi på Linn og Øyvind og de snudde så fortsatte vi alle nedover. Øyvind og jeg stod bak Fix de strekkene det ikke var bratt nok til at vi kunne stå selv. Vel nede på flatmark festa vi selen på Welly igjen, og vi fortsatte i trav og etterhvert galopp bortover. Hele veien tilbake til bilen var en flott strekke hvor verken Øyvind eller jeg falt og Welly og Fix gikk i et utrolig flott tempo. Kanonkult! Vi kom oss tilbake til bilen uten knall og fall, tok av tau og kjøretøyler på hestene slik at de fikk skritta hjem. Øyvind og jeg pakka oss inn i bilen og kjørte tilbake til stallen og venta der med å gomle kjeks til L&L kom. Før de kom hadde jeg tatt inn Janko som villig blei med inn til kvelds. Storfornøyd gomlet han på den. Da L&L var kommet sa jeg hadet til dem og kjørte hjem. Klokka var rundt seks og jeg hadde tilbragt fem timer i stallen. Fem fine og artige timer!

13.02.07 Jeg trodde jeg hadde fått med meg de fleste veiene i Volda nå. Så feil kan man ta. Denne gangen blei det ikke tur med Lena, men med Stine og Charlot.

Slått opp?
Jeg mistenker at Janko er litt player. For i dag da jeg kom opp så var han over hodet ikke interessert i Fixen, stod heller og ba henne flytte seg slik at han fikk stå der han ville. Men vi får bare se det an, de stod nå tett inntil hverandre i perioder også så. Jeg møkka boksen og i dag var det back to old days. Bæsjen var bløt som bare det. Uff, jeg skjønner ikke jeg. Andre som har tips på remedier jeg kan bruke for å få fastere mage på han? Bytta vann og satt på vannkokeren med vann til fôret. Hentet Janko fra paddocen og Fix synes det var litt fælt at han blei henta uten at hun fikk være med, men hun roa seg fort. Børsta over Janko og salte på. Holdt bittet over fôrbøtta og helte varmtvannet over bittet og ned i fôret. Fortsatt like genial.

Ut på tur
Stine og jeg visste ikke helt hvor vi ville ri, men vi fant en vei opp i skogen hvor vi tusla avgårde. Et godt stykke i knedyp snø, så hestene fikk jobba seg godt. Janko blei faktisk svett tiltross for at vi bare skritta. Begynte på kjente veier, men Stine visste om litt andre veier som førte oss ned til lærerskolen, og videre derifra tusla vi hjem igjen. Vi var ute i rundt tre kvarter kan jeg tenke meg. Ikke den tøffeste turen sånnsett, men Janko fikk trimma seg godt ved all den snøgåinga. Og jeg fikk tips på en haug nye veier som jeg kan utforske når jeg har tid og lyst. Spennende, spennende!

Rullerulle
Vel hjemme salte jeg av og det tok ikke lange tiden før Janko rulla seg. Søteste lille plutten. Jeg henta Fix fra paddocen, satt henne inn og bytta dekken på henne. Ga Janko silo og gjorde klart fôret hans. Stine og jeg blei stående å snakke en stund og vips så var vi de siste i stallen, så da tok vi fôringa. Janko slafsa fornøyd i seg sin halv-varme lunsj og jeg tror han var fornøyd med den. Har helt gått i surr med dette fôrryttergreiene, men det er jo slik at i morra så har jo Helle Janko. Har ikke snakka med henne, så er ikke 100% sikker på om hun skal ha han, men jeg finner ut det i morra. Om hun skal ha han blir det fridag med masse pensumlesing og oppgaveskriving for min del. Time will show.

12.02.07 Hadde lyst til å trimme meg selv litt i dag også, og med lånt sele tok jeg med meg Janko ut og tømmekjørte et godt stykke. Det er noen ganger jeg skulle ønske jeg hadde med meg en som kunne tatt video av oss, og i dag var en av de dagene.

Fortsatt like forelska
Jeg kom opp i stallen og så fort Janko og Fix henge over hverandre i paddocen. I det jeg gikk ut av bilen tok det ikke lange tiden før jeg hørte dem også. Hvin og pip og skweek og gudveithva. Gikk ned for å si hei til turtelduene og joda. Janko demonstrerte med diverse kroppsdeler at han var meget fornøyd med å ha Fixen ved siden av seg. Heldigvis er han ikke klok nok til å skjønne hva han skal gjøre, så vi slipper bedekking og styr. Det kunne fort blitt litt slitsomt. Ser for meg at Linn og jeg måtte ned på apoteket og kjøpt større mengder vaselin til Fix. Man kan ikke gjøre så mye annet enn å flire av tanken.
Velvel, nå har jeg fått en seksuelt frustrert hest som ikke har snøring på hva han egentlig skal gjøre. Men du og du så søte de er!

Møkking som alltid
Jeg møkka som alltid over boksen til Janko. Han hadde litt mye tiss i boksen sin i dag, men han hadde ikke drukket særlig mye. Kanskje Fix sendte noen merkelige vibber tvers over stallen som gjorde at han bare måtte tisse mye. Ellerno? Satt på vannkokeren for å gjøre klart vann til fôret og tusla ned til paddocen for å hente Mr. Flørt. Linn blei med for å ta inn Mrs. Flørt, og i dag gikk Janko pent bak meg til tross for at Fix gikk inn først. Han har det altså med å oppføre seg selv om han er stupforelska.

Vel inne så jeg tydelige merker på han at han hadde fått luksusmassajse av Fixen, for pelsen lå litt hit og dit og var litt vått av sikkel. Det er så utrolig godt å se at de to koser seg sammen. Nusseligste pånnisene! Jeg la også merke til at han har bevegd seg mye mer enn før, for beina hans var ikke fylte i det heletatt, noe som er kjempepositivt. Greit nok, de har ikke store plassen å bevege seg på, men tydeligvis stort nok til at han får bevegd seg slik at beina er bedre.
Skal jeg gå først?
Jeg kledde på Janko kjøreselen, og tok fram hodelaget som jeg allerede hadde bytta bitt til jaktkandaret på. Glupe meg multitaska litt, så jeg holdt bittet over fôrbøtta til Janko og helte oppi det varme vannet over bittet og ned i bøtta. Genialt. Varmt bitt på null komma svisj, og varmt vann i maten. Det hender jeg virkelig glimter til.
Kledde på Janko hodelaget og festa kjøretøylene. Kledde på han beinreflekser og kledde på meg selv refleksvest. Vi la ut på tur, og Janko var storfornøyd med å få lov til å gå først. Vi skritta ned rundt Rimi, forbi byggmix, under undergangen, bort mot vannet og inn mot fotballbanen før vi vendte nesa hjem.

Vi jobba med skritt og overgang til holdt. Hadde endel terping på det å stå stille over lengre tid. Janko er ikke flink til det, han blir fort utålmodig dersom det ikke skjer noe. Så det trenes på. Snakka masse med han, og folk som gikk forbi var kjempekoselige og smilte og hilste. Ikke hver gang de ser ei jente fly bak en hest og si ”fliiiiiiiink Janko.. Dyyyyyktiiiige veeeennen..” Hadde noen strekker hvor vi trava også, og Janko var kanon. Litt løpete, men nå fikk han virkelig ikke lov til å løpe fort, for jeg har ikke sjans til å følge etter. Så vi tok det med ro og Janko var flink. I skritt gikk han utrolig godt fram og gikk med godt overtramp og fin og avslappa i nakken, rett og slett nydelig. Vi prøvde å bøye og tøye litt til høyre og venstre, men jeg kan jo ikke det i utgangspunktet, så det blei mest til sikksakkkjøring frem og tilbake på veien. Litt stilling fikk vi til. Først bare til høyre, men så også til venstre, og da var Ragnhildmamma riktig så stolt.

Siste strekka vi hadde i trav gikk han kanon. Han svevde avgårde i en flott høy form og hele hesten bare letta. Så nakken hans bakfra og den hadde stor flott bulk på seg og han var rett og slett bare vakker! Jeppjepp, hvor er videokamera når man trenger det. Roa ned til skritt og han fikk skritte på lange tøyler resten av veien hjem.
Vi skvatt begge to av en schæfer som plutselig spratt fram fra et eller annet sted. Den befant seg bak et gjerde, men boffa etter oss. I de øyeblikkene sånt skjer er jeg så glad for at jeg har Janko, for han tok to galoppsteg frem (jada, hesten kan gå i kort galopp også!) også tassa han avgårde igjen. Vi måtte stå en stund og vente på å få gå over veien. Janko synes det var litt kjipt, men han stod tildels pent. Vi gikk over veien, og var hjemme hvert øyeblikk. Trente litt på rygging også, og han rygga finfint ett og ett steg av gangen. Ikke veldig rett bakover alltid, men bra nok for meg. I det vi skulle opp bakken til stallen kom det en bil som stilte seg i veien. Hun skjønte fort at jeg skulle opp der hun stod, så hun rygga tilbake og Janko og jeg fortsatte oppover. Jeg måtte teste Janko litt på hva han ville si dersom jeg ba han om å snu. Mistenkte at det ville by på litt protester. Jeg snudde han og utrolig nok skritta han villig nedover veien igjen. Siden han var så flink snudde jeg rett opp igjen og tassa opp til stallen. (Og som en kommentar til bildet: Ikke det at Janko er staselig når han speider etter noe i mørket. Neiiida..)

Janko viste ikke det minste tegn til å være sliten. Det var litt verre med meg, men jeg har nå bare godt av å få både litt kondis og litt trening selv. Vil ikke påstå jeg hadde sliti meg helt ut da men. I vår skal jeg ta med Janko på ordentlig joggetur i grime og med leietau. Da skal vi trimme Ragnhild da. Jeg tok av Janko selen, hadde litt kosestund og det viste seg det at mamma fortsatt hadde teken på gode kløplasser. Leppa kom fortere enn man klarer å si eplekake, og der blei den værende helt til jeg slutta etter en fem-seks minutter. Jeg klødde han også litt under magen i gjordleiet, og han er litt morsom, for med en gang jeg gjør det så detter hodet hans helt ned på bakkenivå. Koseplutten min!

Jeg ga mat til plutten, gjorde ferdig kveldsen hans (som hadde fått litt rart utseende mens vi var borte) og satt den klar under krybba. Sa natta til Jankodyret og brumma meg hjemover. I morra skulle det vært trening, men det er utsatt til kanskje torsdag for banen er omtrent asfaltert (iallefall stivfrossen). Jeg får se hva jeg finner på, begynner å savne baneridning nå, føler at det er en stund siden.

11.02.07 En lang, lang tur med Janko hvor vi prøvde å lokalisere bremser. Ikke alltid like lett, men vi fant noe som kunne ligne sånn etterhvert. Også har Janko fått seg kjæreste! Jeg har aldri sett den hesten oppføre seg så tullete, men i dag tok han virkelig kaka. Helt på trynet forelska.

Pusling aleine i stallen
Jeg dro opp i stallen i ett-tiden og hestene stod fornøyde ute i sola. Jeg kledde av Janko dekkenet og lot han få stå litt naken. Gikk inn i stallen og begynte å møkke boksen hans. Kan med glede konstantere at magen hans er så godt som helt stabil nå, så Biolaen i maten har hjulpet som bare det. Skal nå prøve å trappe ned litt med Biola og se om magen fortsetter å holde seg stabil. Det er jo litt kjedelig om jeg må fortsette å gi han Biola hele resten av livet.

Men når en ting har blitt bra, så må man jo såklart finne seg noe annet å bekymre seg for. Janko har så lenge jeg kan huske lagd klumper av siloen som han spytter ut igjen. Han tar altså noen stå med silo, putter den inn i munnen, tygger den sammen til en klump og spytter det ut igjen. I den siste tiden så tror jeg at jeg har merket en økning i disse klumpene. Og jeg begynner å lure litt på om han faktisk ikke klarer å tygge det. Jeg hadde jo tannrasp på han rett etter han kom, men det kan jo hende at han trenger det på nytt. Hm! Man skal virkelig få ting og tenke på når man har disse dyra altså.

En liten luftetur på egenhånd
Da boksen var møkka, vannet var skifta og alt klart henta jeg Janko i fra paddocen og børsta over han. Jeg hørte så mange rare lyder, men tenkte at det bare var Lassi som følte seg litt ensom der ute. Men det var urovekkende mange lyder, så jeg tenkte med meg selv at dersom jeg hørte en lyd til så skulle jeg gå ut og sjekke. Innen det kom en ny lyd så kom Ingvild og Andy inn og sa at jeg måtte komme ut å se. Borte ved paddocen til Lassi stod Fix og Gaski. De hadde knukket den øverste planken i porten sin og antagelig hoppa over de resterende to plankene. Charlot som også deler den paddocen synes Fix og Gaski bare var teite, så hun stod igjen. Jeg henta en bøtte med kraftfôr og fikk lett tak i Gaski. Ingvild fikk tak i Fix og vi satt dem inn i paddocen til Charlott igjen. Andy henta et leietau som jeg knøyt over som erstatning for planken, og da holdt de seg inne. Jeg gikk inn igjen til Janko, salte på han og var klar for tur.

La meg få løpe da!
Planen i dag var å ri lang tur, og planen blei fulgt. Jeg hadde kledd på Janko det tredelt bittet med både høy og lav nesereim. Jeg vurderte jaktkandaret, men tenkte jeg skulle gi han en sjanse på det tredelte. Vi skritta ned mot Rimi og bort forbi stadioen før vi la på vei rundt vannet. Der jobba vi masse fatninger i galopp også fort ned i trav igjen. Det blei endel drakamper der, for Janko så på ingen måte poenget med å slutte å løpe når han først hadde begynt. Tempoet synes jeg der og da var noe raskt, men sånn i etterkant så var det egentlig ikke det. Problemet ligger i at når vi har galoppert så blir Janko så fantastisk gira, så han skal iallefall ikke skritte igjen. Han kan skritte om han får helt lange tøyler, men det er jo ikke noe gunstig å måtte slakke helt ut på tøylene hver gang vi gjør overgang til skritt etter galopp, så vi jobba masse med å ta det med ro i skritt. Det blei veldig mange overganger fra trav til holdt. Jeg ba om skritt, han trava, jeg sa holdt, han stod, jeg ba om skritt, han trava osv. osv. Da det hadde roet seg sånn nogenlunde prøvde vi en ny kort galoppstrekke. Også her blei det en heftig diskusjon hvorvidt han skulle ned i trav igjen eller ikke, og jeg angret maksimalt på at jeg ikke rei på jaktkandaret. Han er som en seig snile som er dyppet i sirup når vi skal gjøre overgang fra galopp til trav i bortoverbakke altså. Jeg må jo forstå at det er gøy å løpe! Vi måtte ha en liten skrittepause fordi opp Vassbotnen var det hardt som fy. Jeg lot Janko få skritte på lange tøyler og han tusla avgårde, lykkelig og uviten om at turen på ingen måte var slutt. Da vi kom opp mot ridebanen tok vi inn veien der og Janko skjønte ikke helt hva som skjedde. Dette var da ikke veien hjem? Planen var å ri veien Linn og jeg rei for et par dager siden og jobbe med overganger der og. Der er det litt helling oppover, så det er en liten smule enklere å bremse han. Vi jobba oss fremover i trav og fokuserte på å ha et pent og rolig trav uten å stresse. Han gikk i en veeeldig åpen form, men det var ikke det som var fokuset mitt i dag, så han fikk lov. Så lenge han hørte på det tempoet jeg sa vi skulle ha så var det greit. Vi jobba oss oppover, og da vi kom til en bakke vi pleier å galoppere blei Janko dødelig fornærma da han bare fikk lov til å trave opp. Han sa tydelig i fra at han godt kunne løpe, med det resultat at han måtte skritte oppover. Huff, da synes han synd på seg selv. Vel opp den bakken fortsatte vi videre og jobba med fatninger og nedganger. Fatningen satt både høyre og venstre, og nedgangene kom seg etterhvert de også. Dessverre har jeg en mistanke om at de kom fordi Janko begynte å bli sliten. Da vi nærmet oss stien vi skulle ta av prøvde jeg så hardt jeg kunne å få han til å fatte venstregalopp, men det var uaktuelt. Uansett hvor mye jeg stilte og bøyde og tøyde så blei det høyre. Tydelig han var sliten. Jeg ga opp venstregalopp-prosjektet og ba han heller fatte høyregalopp også fikk han ros for det. Vi skritta inn stien med mye snø og Janko måtte også i dag jobbe godt for å komme seg avgårde. Nå hadde han heldigvis et spor å gå i, og det var perioder jeg omtrent så at han sikta seg inn på å gå i de samme sporene som var gått i før. Kan ikke bruke mer enrgi enn nødvendig må vite. Vel ute fra stien var veien opp til Roger kjørt på med traktor, så der var det godt for Janko å gå. Hadde planer om å fortsette galoppjobbinga opp mot Roger, men Janko var fortsatt litt blåsebelg, så jeg lot han bare få skritte opp. Da vi kom på toppen var jeg usikker på om jeg skulle orke å ri om Driveklepp. Jeg fant ut at jeg ikke gadd å skritte ned bilveien, så jeg tok veien over. Der fikk Janko lov å fatte galopp, og nå kom venstregaloppen uten noe problem. Vi galopperte rolig oppover og rakk faktisk å si hei til en dame som kom gående nedover.

Oppe på toppen hadde vi en liten diskusjon vedrørende galopp-trav, men vi blei enige og det var i trav det gikk. Roa ned til skritt og jeg er litt usikker på hvordan jeg la merke til det, men jeg så iallefall at den nederste nesereima hadde sklidd av han. Jeg har bare brukt den reima en gang før, og det samme skjedde da. Den har ikke helt fått utvida seg ordentlig enda. Jeg hoppa av og festa den litt strammere, og kunne ikke unngå og ta bilde av plutten. Svett som bare rakkern med herlig sikkel i munnviken og skumming under hodelaget. Gutten har virkelig fått trimma seg.
Hele resten av veien hjem foregikk i skritt. Jeg måtte skritte et stykke på bilvei, og det kjørte en hel haug med biler forbi oss. Alle var kjempehensynsfulle og roa ned farta. Janko kunne ikke brydd seg mindre om bilene der han tusla nedover, kjempefornøyd med å ha fått lange tøyler. Nede hos Liv Jorunn møtte vi på Edle og blei stående å snakke litt med henne før vi fortsatte helt hjem. Janko fant en snøklump som han blei kompis med på vei hjem. Det synes ikke så godt på bildet, men han stoppa faktisk for å klø seg på denne snøklumpen. Søte plutten. Vi kom oss helt hjem og jeg salte av og slang på han det røde ulldekkenet hans.

Kjærestepar!
Jeg var rimelig glad for at det kun var et par minus i dag, for Janko skulle ut igjen i paddoc med Fix. Lassi skal tilbake til eieren sin, og Ingvild skal ha hestefri en uke. Linn og jeg har lenge planlagt at Janko og Fix kan få stå sammen i paddoc den uka Ingvild har hestefri, for det hadde vært litt kjedelig for Janko å stått aleine. Både Linn og jeg hadde lyst til å være der når vi slapp dem ut sammen for første gang, bare for å se hvordan det gikk. Så da jeg var kommet tilbake fra tur var det tid for å slippe dem sammen og se hvordan det gikk. Det blei litt av et scenario. Første hilsen, snuse, snuse.

Fix demonstrerer at hun er en dame av kaliber og det er bare å passe seg for henne. Litt kostbar må hun jo spille.

Men så synes hun kanskje at Janko var litt kjekk da, så hun begynner å skvette som bare det rundt i paddocen.

Janko prøver å virke veldig uinteressert i Fix, men han klarer ikke la være å gå bort og lukte på der Fix har markert. Og det lukta jo kvinnfolk! (og for de med øye for detaljer så kan man også se andre steder at Janko synes Fix var tiltrekkende selv om han ikke helt turte å innrømme det med en gang)

Fix er veldig interessert i Janko, men han prøver å være så avvisende som mulig. Pøh, han tar da ikke hvemsomhelst? Han tusla rundt i paddocen, spiste litt rester av høy, kikka litt nedover veien, lata som om han var helt uinteressert. Fix derimot, hun hang i rompa til Janko uansett hvor han gikk. Kom hun for nærme kom det et ”iiiiih” fra Janko og en rompe nærmet seg. Viktig å leke kostbar må vite.

”Erre du driver med’a? ”Neeei, bare.. snuser litt” ”Hmm.. Okei da!”

Etter at Janko hadde lekt veldig uinteressert og kostbar et par minutter (selv om flere av hans kroppsdeler ikke helt sa det samme som han), så fant han ut at han kanskje kunne se hva denne frøkna egentlig ville. Fix var ikke sein å be, så hun skvetta både i øst og vest i det Janko viste litt interesse. Morsomme og søte dyra!

Vi konkluderte med at Janko og Fix går riktig så godt sammen, så at de skal få stå sammen den uka her tror jeg ikke skal by på noen problemer. Vi gikk inn og lot turtelduene få finne mer ut av hvor det stod.

Lassi drar
Jeg hadde lovt Ingvild å hjelpe henne med å laste Lassi på hengeren, og litt over fire var hengeren klar. De hadde parkert nede ved veien, og Ingvild leide Lassi ned. Med en gang Lassi så hengeren spratt hun avgårde med Ingvild sånn delvis på slep. Ingvild fikk stoppa henne, og jeg tok over. Ikke noe vits at Ingvild, som ikke har lasta så mye hest før skal begynne å krangle med Lassi den siste dagen. Ikke det at jeg skal skryte på meg å ha lasta så mye hest i mitt liv før, men jeg kunne jo prøve. Jeg godsnakka med Lassi og vi blei fort venner. Vi fikk gått helt frem til hengeren, og etter litt overtalelse fikk vi satt frembeina på hengern. Jeg var litt skeptisk selv med hvordan hun ville gå på i og med at det var enkelthenger, og i og med at Ingvild har stått i to timer før for å få henne på henger. Lassi virka litt skeptisk, men med masse kos og klapp, og litt bolle så kom hun seg lengre og lengre innpå. Helt til hun fant ut at dette ikke var gøy og rygga sakte ut igjen. Jeg lot hun få rygge litt ut, men holdt igjen. Lokka henne enda litt mer frem og hun stilte seg i samme posisjon. Frambeina inne på hengeren og bakbeina på lemmen. Lengre ville hun ikke gå. Hun rygga ut en gang til og begynte å hoppe og sprette litt. Hun fikk seg et smekk med pisken og skjønte tegninga på at det å styre rundt var unødvendig. Jeg festa henne i longetauet istedetfor i leietau. Da hadde jeg litt større mulighet for å kunne slippe ut på tauet i tilfelle hun fant ut at hun skulle rygge bakover og jeg stod bak bommen. Vi gikk igjen på og hun kom seg ikke lengre enn med frembeina på innsiden og bakbeina på lemmen. Jeg ba Ingvild ta over der jeg stod og holde tauet og lokke henne fremover. Selv gikk jeg bak og tok med meg en pisk. La den bare på rompa hennes og hun tok et skritt frem. Skikkelig flink frøken! La den på en gang til og vips, hesten var inne.

Festa kjettingen (med gummi rundt) bak Lassi så fort som bare det, og smalt opp lemmen på en-to-tre. Hesten var inne uten noe stress. Hun fikk masse gulrøtter, bygg, boller og bare kosa seg masse. Hun var enig med seg selv at det var litt kjedelig å stå der, så litt tramping og litt skraping før de begynte å kjøre. Jeg fikk melding fra Ingvild om at alt gikk bra da de stod og venta på ferja. Hun spiste høy og koste seg. Så Lassi er nå kommet tilbake til eieren sin og hadde visstnok hatt et lykkelig møte med shettiskompisen sin.

Koko hester
Jeg begynte etterhvert å få dårlig tid for jeg skulle på revy. Jeg gikk opp i stallen og blei møtt av en Linn som stod utenfor paddocen og så heller fortvila ut. ”Ragnhild, jeg får ikke tak i Fix, de løper bare rundt og rundt og rundt meg!” Janko og Fix er jo blitt det radarparet. Janko stoler tydeligvis på henne, for han hadde rulla seg. Jeg måtte le. Linn prøvde å gå inn til Fix igjen og hun freste avgårde så langt det er mulig å frese rundt i den paddocen. Janko la merke til at jeg kom, så han stod stille. Fix stod helt oppi han med hodet over ryggen hans. Linn fikk tak i henne, og jeg tenkte jeg bare kunne ta med Janko inn også i bare grima. Har jo leid han i bare leietau inn før, og han er jo en engel å leie, så å ta han inn i grima så jeg ikke for meg som noe problem. Linn gikk først med Fix, og jeg tok Janko et stykke bak. Plutselig spretter han fram og prøver å ta igjen Fix. Armen min fikk seg et lite rykk og jeg prøvde å være streng med Janko å si ”grr”. Selv om han er forelska så kan han da allikevel oppføre seg. Han fikk tydelig beskjed om at han skulle gå bak meg. Inni meg kunne jeg ikke annet enn å smile stort. Så utrolig artig at han er helt på trynet forelska i Fix. Han er virkelig helt med. Det er deilig at han trives med Fix, og jeg håper de kommer til å kose seg den uka her. Skikkelig koselig å se på dem iallefall! Jeg vil vel si at Janko er litt på barnerov, for Fix er bare fire og et halvt år, men men. Alder ingen hindring for følelser! Dagens moral! Søteste, søteste hestene!

10.02.07 I dag blei det mye frem og tilbake før vi fant ut at vi skulle ut og stå på ski bak hest. Det endte jo som det må ende med knall og fall, utrolig masse latter, slitne hester og skiståere. Det blei også tid til en liten kosetur på Janko sammen med Ingvild og Lassi.

Tidenes kosestund
Jeg dro opp i stallen i totiden, henta Linn og miniski oppe hos Ingvild på veien. Vi fikk med to par ski, noe som viste seg å være veldig greit, da Lena sine ski manglet reimer. I stallen møtte vi på Øyvind og Lena som allerede var kommet opp. Jeg møkka fort over boksen til Janko, og hadde ganske lite å gjøre siden vi skulle prøve at jeg stod på ski bak Welly. Jeg måtte da vente på at Linn og Lena skulle bli ferdige med å møkke og å sale på, så jeg tusla meg ned i paddocen til Janko, kledde av han dekkenet og grima og lot han få stå litt naken. Så lenge det ikke regner så kan han egentlig bare stå uten dekken men. Det er jo dette sunnmørsværet, plutselig så begynner det å regne.

​Jeg klappa litt på Janko og fant fort ut at han var i ”det” humøret i dag. Koseleppa spratt frem og han lente seg på meg ”å, mamma, kløøø meeeg!”. Jeg stod lenge og koste og klødde på Janko. Han fortalte meg hvor jeg skulle klø, og det begynte litt på halsen, før vi fortsatte ved manken. Der skulle jeg holde på en stund før jeg kunne gå litt lengre bakover og klø mer på ryggen og mot krysset. Dersom jeg mot formodning skulle slutte å klø og flytte meg litt flytta Janko seg veldig tydelig etter og stelte seg helt inntil meg ”klø litt mer’a!”.

Vi flytta etterhvert fokus til rompa, halerota og krysset, og jeg kløde og klødde og klødde. Prøvde en gang å flytte meg litt, og det endte med at jeg fikk en rompe pent plassert fremfor meg og helt oppi meg ”klø litt mer’a, det er jo bare sååå godt!”. Jeg hadde jo ikke hjerte til å slutte, så jeg tror jeg blei stående i et kvarter, kanskje nærmere tjue minutter og bare kose og klø på plutten.

Det var utrolig herlig å føle at han virkelig koste seg og hadde det bra. Snakk om å bygge tillitsbånd. Vi kosa oss maks begge to!
Ulempen med hestekløing er at hesten sjeldent er veldig rein i pelsen. Det resulterer i noget møkkete fingre.

Klare for snørekjøring
Welly er ikke innkjørt og er generelt sett en hest som er litt stressa. Så hvordan han ville fungere som snørekjøringshest var vi veldig skeptiske på. Vi skulle prøve litt på et av jordene utenfor stallen først. Dersom det viste seg å funke ville Lena og Linn ri Welly og Fix bort til Markaveien og Øyvind og jeg skulle kjøre bort. Vi fikk oss ut på jordet, fikk festa trådene i snørekjøringsselen på Welly og han tok det hele med veldig ro. Jeg stod bak, og å stå på miniski i dypsnø bak en hest som går i skritt er t-u-n-g-t! Vi prøvde litt trav også, og Welly gikk helt flott. Vi tenkte at dette ville gå greit, så Linn og Lena rei bortover mens Øyvind og jeg pakka oss inn i bilen og kjørte bort. Vel fremme snørte Øyvind og jeg på oss skia og vi festa tau på hetsene og vips så var vi klare for the ride of our lives. Vi begynte i skritt, men det er virkelig et mareritt å stå i skritt, så vi gikk fort over i trav. Lena, Welly og jeg fremst og Linn, Fix og Øyvind bakerst. Det er jo traktorspor innover Markaveien, så vi tenkte å være smarte at hestene gikk i traktorsporet og at Øyvind og jeg stod i midten. Øyvind fant etter en to-tre fall ut at det ikke var særlig gunstig å stå i midten, for han var veldig flink til å få skituppen ned i snøen og da sa det pladask gitt. Jeg følte meg jo særdeles flink som klarte å stå når Øyvind dreiv og falt så mye.

Men jeg skulle jo ikke være så høy i hatten selv. Bråkjekk som jeg er der vi galopperte avgårde i kort galopp så sa jeg jo at vi godt kunne løpe litt fortere. Og er den en hest som kan løpe så er det Welly. Lena ga på og jeg fløy etter. Helt til jeg ikke fløy etter lengre. Jeg prøvde å si til Lena at vi kunne roe ned, så hun roa ned litt. Problemet er at hesten har bremser og det har ikke jeg. Dvs. at når hesten roer tempoet så blir det litt slakk på tauet. Også blir det plutselig ikke slakk på tauet mer. Og det rykket som kommer da, det trenger ikke være særlig stort for å få meg i ubalanse når man er i den farten vi var i. Jeg landa veldig pent på høyre rompe/lår, og det var noe jeg skulle få kjenne utover dagen.

Vi kom oss oppover og oppover uten så mange store fall. Øyvind og jeg bytta hest en liten periode, og jeg freste avgårde etter Fix. Herlig å både se så positive hester, og ha det så gøy. Øyvind og jeg bytta tilbake og Lena, Welly og jeg galopperte oppover bakkene. Etter et godt stykke og med to svette hester bestemte vi oss for å snu og ri tilbake. Siden veien opp til setra er oppoverbakke er jo veien tilbake nedoverbakke. Dessverre hadde nok Øyvind og jeg bomma litt på smøringa, for det gikk ikke mye fremover. Vi orka ikke gå nedover med skia på beina, så både Øyvind og jeg fikk haike med Fix der det var relativt flatt, og i de bratteste bakkene så stod vi nedover. Det endte for min del med alt for god fart og fall hver gang, men mykt å lande så ikke fler harde landinger som da jeg ramla etter Welly. Vi kom oss ned til flata, festa på selen til Welly igjen og freste avgårde i raskt trav bortover. På strekka klarte jeg å gå på trynet et par-tre ganger, men landa godt, så det gikk finfint. Hadde en strekke hvor jeg virkelig var ute å kjørte både i grøftekanten og med en ski her og en ski der, men jeg klarte på en eller annen utrolig måte å finne igjen balansen og fortsette.

Vel fremme ved bilen var vi passe slitne. Vi fant ut at vi hadde vært ute i underkant av en time. Grei trim iallefall. Jeg var kjempestolt for at jeg hadde holdt meg på beina i det vi hadde gjort overgang fra trav-skritt-holdt, men Fix synes jeg fortjente å smake bakken en gang til, så hun kom bort til meg og ga meg en dytt. Hadde jeg stått på beina hadde det ikke vært noe problem i det heletatt, men siden jeg hadde på meg ski og stod på blanding mellom is og snø så blei det plutselig bein og armer i alle retninger og vips så satt jeg pent plantet på bakken. Linn holdt på å le seg ihjel, og i det Fix ser bort på meg med toppa ører og øyne som sier ”Næh, sitter du der du??” så kunne jeg ikke så veldig mye annet enn å le selv.

Linn og Lena skritta avgårde og Øyvind og jeg satt igjen og bare slappa av i to-tre minutter. Vi skulle etterhvert ha oss inn i bilen og det var da jeg kom på at Lena hadde fått bilnøklene før vi begynte å snørekjøre, fordi jeg hadde ikke lyst til å miste dem. Jeg gaula så høyt jeg kunne, og heldigvis hørte Lena meg, så hun kom tilbake med nøklene. Øyvind og jeg så for oss at vi måtte gått tilbake til stallen (20 minutters gange i den tilstanden vi var i), og tilbake igjen til bilen. Nei, takk og lov for at vi fikk bilnøklene. Vi lasta oss inn i bilen og kjørte tilbake til stallen. Der kom etterhvert Linn og Lena og de pakka inn to svette hester og ga dem mat. Kjempeflinke hadde de vært!

Også var det min egen hest da
Planen var egentlig å ri Janko på en ordentlig jobbetur i dag, men jeg var passe sliten, så å ha en treningstur med Janko frista virkelig ikke. Ingvild hadde enda ikke vært i stallen, så jeg sendte melding til henne og lurte på om hun skulle ri snart, for isåfall kunne vi ri på tur sammen. Hun sa hun skulle komme, så jeg pusla litt rundt med både det ene og det andre, som blant annet å møkke boksen til Ingvild og å bytte bitt tilbake til trinsebittet før hun kom. Henta inn Janko da hun kom og børsta lett over han. Salte på hodelag og Ingvild fikk låne salen min, så jeg rei barbak. Fikk bein opp av Ingvild og vi var klare for tur. Det blei en helt grei tur opp Kalsethola. Skritta størsteparten av veien, hadde en liten travstrekke og en liten galoppstrekke. Janko er bare totalt elskverdig å sitte på barbak i galopp. Sålenge det er oppoverbakke iallefall. Kjempeherlig.

Vi kom oss hjem igjen, og da var det siloforing til dyra, og natta natta til hestene. En artig dag, og snørekjøringa var uforglemmelig! Ufattelig gøy å kunne gjøre sånne ting inniblant, og mulig vi skal prøve det en gang til, da med Janko og Lena bak på kjelke (pyse, tør ikke stå på ski).

09.02.07 Magefølelsen jeg satt igjen med fra i dag var ikke særlig god, men. Man skal vel ikke ha det hele tiden heller. Rei på tur med Lena og begge hestene var helt på tuppa.

Stressa hester
Planen var egentlig å ri på en jobbetur i dag hvor Janko skulle få jobbe litt overganger osv. I det jeg kom opp i stallen lurte Lena på om vi skulle ri sammen, så jeg sa ja til det. Hun ville bare ri rundt vannet, så jeg blei med såsant vi rei motsatt vei enn hva jeg rei i går. Det var greit, og etter møkking og bytting av bitt (til jaktkandaret) la vi ut på tur i kulda. Vi skritta avgårde på lange tøyler, og skritta bort mot ridebanen og ned Vassbotnen. Hestene gikk fint helt til vi kom i bunnen av Vassbotnen og skulle trave. De to første stega gikk bra, også gira de hverandre opp så både Lena og jeg satt og jobba livet av oss for å få dem til å forstå at vi faktisk skulle ta det med ro. Etter en laaaang strekke tok de det noe med ro og vi bestemte oss for å prøve en liten galopp. Janko fikk rakett i rompa så jeg bremsa rett ned til trav igjen. Glad jeg hadde jaktkandaret da, ellers hadde det blitt en forferdelig slosskamp. Siden han fikk galoppere så lite blei han fryktelig fornærma og plasserte snuta i sky og trampa avgårde i trav. Vi roa ned og prøvde oss på å fatte ny galopp. Det gikk noe bedre, men jeg la merke til at Lena og Welly mangla, så jeg stoppa Janko (etter et godt stykke bremsestrekke). Welly var gira som bare Welly kan være, så Lena tok det helt med ro. Vi bytta på å skritte og trave oss bortover. Det var egentlig bare stress og styr, og jeg fant til slutt ut at jeg ikke orka og krangle med Janko, så jeg lot han bare gå i trav. Vi kom oss etterhvert rundt vannet og rundt Rimi før vi tassa oss hjemover. Jeg jobba Janko litt i kort trav – skritt – kort trav-overganger bortover fortauet (med snø på) bare for å få sagt i fra at jeg likte å ha noe å si. Han hørte veldig fint på det og vi kom oss etterhvert helt hjem. Welly var kjempesvett fordi han hadde stressa sånn, snåle hesten.

Vi satt inn hestene og ga dem etterhvert mat. Janko hadde fått skikkelig snøskjegg. Jeg salte av plutten og smelta vekk snøen fra skjegget hans.

Vannkoker
Jeg følte meg egentlig litt satt ut da vi kom tilbake. Dagen hadde ikke helt blitt slik jeg hadde trodd, og ting var bare feil. Jeg pusla rundt med mitt og sa til Lena som hadde gjort seg ferdig at hun bare kunne gå hjem, jeg skulle ta fôringa. Hun gikk ned og jeg fikk surre litt rundt i stallen for meg selv noe som var litt godt. Jeg varma vann til fôret til Janko i min fantastiske nyinnkjøpte vannkoker. Det som ikke falt meg inn var jo at greit nok at man kan gi hester varm mat, men ikke kokvarmt, så jeg måtte vente. Satt maten uttafor stallen i håp om at den skulle kjøle seg ned litt, pusla rundt, rydda litt og tok inn Lassi som jeg hadde lovt for Ingvild. Maten blei noe kaldere og jeg ga mat til hestene. Janko var søt da han fikk maten, for han er ikke vant med varm mat, så han strena bort, tok en jafs, gikk til andre enden av boksen og skulte bort på krybba. Han stod og kikka litt før han lista seg bort igjen og slafsa i seg resten. Tar det som et tegn på at han likte varm-maten sin. Jeg sa natta til hestene og slukka lyset i stallen med et lite håp om at morgendagen vil bli bedre.

08.02.07 I dag blei en skikkelig daffetur rundt vannet med Ingvild og Lassi. Deilig å bare ta det med ro iblant også.

​Kosestund
Jeg var oppe i stallen klokka litt over tolv i dag og Janko var akkurat satt ut. Jeg snakka masse til han der han stod i paddocen, og det så virkelig ut som om han fulgte med på hva jeg sa og snakka tilbake til meg med måten han oppførte seg på. Søte plutten. Jeg gikk inn til han og tok av han dekkenet så han skulle få stå litt ”naken”. Han har jo pels, så det er ikke noe problem når det er opphold. Tok med dekkenet inn, møkka over boksen og henta Janko i paddocen. I dag var han i kosehumør så i det jeg strøyk han på halsen så kom koseleppa, og jeg blei stående å klø han en stund. Han er så søt, for det er ikke alltid han er i kosehumør, men noen ganger så holder han på å falle sammen bare jeg tar på han. Nusseligste!

Opp og ned er fortsatt like langt
Ingvild fikk låne salen min, så jeg rei barbak. Fikk bein opp, og hun klarte også i dag å nesten kaste meg over. Varmedress er glatt. Vi la ut på tur og rei bare en skrittetur rundt vannet. Hadde en liten travstrekke, men det gikk litt for fort for min del, så vi roa ned igjen. Fikk rista litt mye på innvollene mine. Janko tusla bare avgårde og jeg fant ut at jeg måtte prøve å turne litt oppå han. Stod litt på kne der han tusla av gårde, han kunne ikke brydd seg mindre. Så tenkte jeg at jeg kunne prøve å sitte baklengs på han. La beinet over på siden på han men jeg hadde ikke helt beregnet at jeg hadde glatt dress på meg, så fortere enn jeg klarte å si snøkrystall stod jeg på bakken. Janko stoppa pent og lurte på hva jeg dreiv med. Ingvild lo og jeg fant meg en brøytekant hvor jeg fikk hoppa meg opp på han igjen.

Godvenn med søppelkassa
I dag er tydeligvis dagen hvor søpla blir henta i Volda. Det vil si at alle de skumle, hestegnagende søppelkassene står langs veien. Jeg tenkte at Janko skulle få hilse på en som han var ganske skeptisk til, så jeg brukte litt tid på å få han til å gå bort til den. Det gikk veldig bra, og Janko lukta og undersøkte den. Han forstod at den ikke var farlig og han blei faktisk veldig god venn med søppelkassa. Så god venn at han fant ut at han kunne klø seg på den. Jeg sa nei, men det tok ikke mer enn et sekund før han klødde seg så kraftig at hele søplekassa velta (den var heldigvis tom). En tom, veltende søppelkasse lager gjerne litt bråk når den faller på hard grusvei, og Janko skvatt som bare det. Godvennen hans var ikke mye godvenn lengre. At jeg ikke ramla av imponerte meg faktisk. Jeg kunne jo ikke gi meg med det, så han måtte pent innfinne seg med å gå bort å hilse på søppelkassa igjen. Det var ørene på stilk og liste seg fram etter overbevisning fra de høyere makter (altså meg). Vi fikk avklart at den ikke var så veldig farlig. Vi skritta videre hjemover og hilste på en søppelkasse til langs veien. Det var helt i orden, så jeg tror ikke han kommer til å ha mareritt om hestebeingnagende søppelkasser i natt.
Rett ut
Vel hjemme tok jeg bare med Janko ut i paddocen og tok av han hodelaget. La ut mat til han og Lassi som kom ut etterhvert. La de i to bunker slik at de ikke behøvde å krangle om maten.

Janko kosa seg med maten, lille hårete, vakre pelsdyret mitt.

Mat-trøbbel
Ingvild og jeg gir jo betfiber til dyra våre, og i betfiber skal det være vann. De fleste vet at når det er 10 minus ute og du har vann i den temperaturen, så blir det gjerne til is. Det hadde skjedd med maten til Lassi i går, så vi måtte finne på noe lurt. I og med at vi ikke hadde noen til å ta inn hestene bestemte jeg meg for å ta med betfiber hjem, legge det i bløt hjemme og ta det med opp i stallen når jeg skulle ta dem inn. Så da blei det betfibersvelling i gangen min. Ingvild og jeg har jo snakka om å kjøpe vannkoker til å ha i stallen. Med kokt vann så tar det fem-ti minutter å bløte opp betfiberet. Og så kaldt som det er nå så hadde ikke det vært dumt. Da jeg kom hjem lå det en reklamebrosjyre fra Nille på bordet hvor det på fremsiden stod vannkoker til 49,50. Gjett om jeg skal ned å kjøpe i morra! Det blir mye turer for tiden, men sånn er det når banen er frosset. I morra tenker jeg å ri seint, så om han blir litt svett da så gjør ikke det noe, da får han bare stå med dekken natta over. Satser på å finne litt løpeområder i morra slik at vi får jobba litt med overganger og rolig galopp. Daffeturer er deilig i blant men i morra skal det trenes. Har vi ikke bane så trener vi på tur. Verre enn det er det ikke. Det er så utrolig deilig å ha muligheter selv om banen er ubrukelig. Også gleder vi oss masse til banen blir ridbar igjen!

07.02.07 I dag har jammen vært en koselig dag! Linn og jeg var tidlig i stallen og rei lang tur. En tur med både hyl, skrik, latter, snøvassing, skritt, trav og galopp på halv tolv (og litt på hel tolv også), supre og positive hester, og for ikke å glemme dagens høydepunkt (iallefall for Linn): Da Ragnhild trillet av Janko. At jeg endelig fikk somla meg til å ta KR-I kurset var heller ikke en negativ ting.

Snøstorm inne
Linn og jeg skulle på grønt kort kurs klokka seks i kveld, så vi blei enige om å ri tidlig. Skulle hente Linn kvart over ett, så ti over ett låste jeg til min store fornøyelse opp bilen og fikk opp døra uten probelmer. Litt kjipere var det at frontruta igjen hadde frosset på innsiden, men i dag fant jeg en annen skrape, så jeg skrapte av vinduet innvendig. Det så ut som om det hadde vært snøstorm i bilen, men jeg fikk vekk nok til at jeg kunne se, så jeg kjørte avgåre og henta Linn.

Biola, møkking og manglende vann
Vi kjørte oss opp i stallen etter vi hadde vært en kjapp tur innom Rimi for å kjøpe Biola til Janko. De solgte ut yoghurtbeger til 5 kroner som går ut på dato i morra, så det passa meg perfekt. Jeg bruker jo et halvt beger dagen så. Vel oppe i stallen møkka jeg raskt over boksen til Janko. Uavhengig av hvor mye flis jeg har i boksen hans er det nesten ikke noe flis i midten når jeg kommer. Mistenker at han koser seg med å rulle flisa godt opp etter veggene om natta. Fikk iallefall retta på flisa, og gikk for å gjøre klart fôret. Skulle gjøre klart Lassi sitt også, så jeg tuslet fornøyd inn på rommet vi har vann og skrudde på vannkrana. Null vann. Prøvde de to andre vannkranene også, nix. Vi var vannløse. Sa i fra til Lena som sa de skulle få ordna det, men de fikk ikke gjort det med en gang. Jeg sa det gikk greit, for jeg hadde nok vann i vannbøtta til Janko til å ha oppi fôret. Så det løste heldigvis det problemet. Vannet fikk jeg fikse seinere.

Kosestund
Jeg henta Janko fra paddocen og tok han med inn. Det tok meg ikke lange stunden før jeg la merke til litt rødt helt øverst ved hoven, pluss på litt snø som satt fast på hoven. Jeg tenkte han hadde klart å fått seg et spark av Lassi eller noe. Det var ikke mye greiene, så tenkte jeg skulle se over det når jeg kom inn. Og ja, det svarte hakket som er der skal være der. Janko hadde et kutt (om man kan kalle det kutt når det er på hoven) da han kom, så smeden skar ut litt slik at det ikke skulle begynne å råtne. Om en liten stund så vokser det seg nok ut av hoven. Det har allerede vokst en god del ned etter jeg fikk han.

Vel. Tok med plutten inn og børsta godt over han. Han stod bare og nøyt det. Det er sjeldent han står så godt som på tvers i boksen når jeg pusser han, men i dag synes han det var en fin ting å gjøre. Han flytta seg etterhvert, og jeg begynte å børste ansiktet hans med kosebørsten. Vi hadde en fin liten samtale og Janko lot meg få holde på lenge. Kosedyret mitt. Sjekka også over beinet hans, og jeg fant ikke noe sår. Det falt litt på plass da jeg fikk vite av Ingvild seinere i dag at Lassi hadde fått seg endel småsår i dag. Så antagelig var det litt blod fra henne han hadde fått på seg.

For en sjelden gang så tok jeg meg tiden til å bruke manbørsten til det den virkelig skal brukes til; Å børste manen. Må gudene vite hvor lengesiden det er siden jeg har børsta den manen. Børsta den ikke sånn veldig ordentlig, men fikk ut noen floker. Janko så virkelig ut som et lite skolelys der han stod med nybørsta man og lugg.

Dessverre så er det slik at Janko ikke liker å være pen på håret, så han motarbeider meg hver minste lille gang jeg prøver å gjøre han fin. Bedre å se litt shabby ut si. Jeg fortalte Linn hvor jeg tenkte meg på tur, og at jeg tenkte å ri barbak. Lurte på om hun ville være med på langtur, og det ville hun. Hun ville også ri barbak, men med en Fix med helt nedklipt man så slang hun på en stigbøylereim som halsring. Jeg kledde på Janko hodelag og krøyp ned i dressen min. Vi var klare for tur. At klokka var to og sola stod på som fullt gjorde at humøret var på topp.

Godt rideføre
Livet er og vil alltid bli urettferdig. I dag fikk jeg smake det ved at Linn måtte ha bein opp på lille fjordingen Fix på 140. Siden det bare var oss to i stallen så var det jo ikke så mange andre enn jeg som kunne gi henne bein da. Jeg fikk henne opp, og henta Janko. Jeg tror jeg aldri har prøvd å hoppe på han med dress før, men jeg fikk prøvd meg i dag. Kom ikke opp på første forsøk, men andre gang jeg prøvde fikk jeg kava meg opp. Vi skritta avgårde med godt mot. Janko synes Fix stressa verre, så han gikk bak henne med øra rett til siden og traska avgårde. Vi skritta mot ridebanen, men rei forbi den. Også i dag var gleden stor da veien vi rei på hadde traktorspor. Janko og Fix i hvert sitt traktorspor. Vi skritta avgårde og etterhvert våkna Janko litt og han skritta godt frem. Vi prøvde å trave litt bortover, men balansen til Linn er ikke helt på plass, så vi roa fort ned til skritt. Skritta et godt stykke til før vi kom til oppoverbakkene. Vi kom til bakken som Janko og jeg pleier å løpe opp. Janko var meget klar over dette og sa i fra at han godt kunne løpe. Vi gjorde overgang til trav og etter fire-fem steg galopperte vi. Jeg var litt usikker på hvordan det gikk med Linn i og med at hun aldri har galoppert på Fix barbak før, men det gikk bra, så vi fortsatte oppover i rolig galopp. Godt for Janko at han automatisk må jobbe litt i galoppen og ikke bare kan ruse avgårde. Det tok meg ikke lange tiden å finne ut at å galoppere barbak i oppoverbakke med dress er glatt. Siden Janko galopperte så rolig tok jeg tøylene i en hånd og en stor tjafs med man i den andre hånden og oppover bar det. Det var mye mer behagelig.

Dypsnø
Vi roa ned til skritt et lite stykke før vi hadde en ny liten galopp. Kjempeherlig å galoppere oppover. Jeg var litt usikker på hvor veien vi skulle inn gikk, men kjente meg faktisk igjen, så jeg fant veien. Det var ikke gått et eneste menneske der, men den stien kjenner jeg, i motsetning til den i går, så vi tok sjansen på å gå inn der. I det hestene gikk vekk fra traktorsporet og tråkka seg inn der skjønte vi fort at snøen var dyp. På bildet er Linn og Fix som jobber seg fremover i elegant stil. En nogen lunde pekepin på hvor dyp snøen var er ved å se på det høyre frembeinet til Fix. Man kan jo selv tenke seg Janko som måtte jobbe seg frem i denne dypsnøen som ingen hadde tråkka i. De gikk med snø opp til magen, så det å gå fremover var noe de måtte jobbe med. Følelsen av å sitte på Janko der han virkelig jobba seg fremover var herlig. Fix fikk gå først et lite stykke helt til hun streika og fant ut at dette var alt for slitsomt for henne så det gadd hun ikke. Jeg og Janko gikk først og han kava seg fremover i en blanding av skritt, trav og galopp. Fikk noen ”på stedet”-galoppbyks bare for å komme seg litt over snøen, og jeg tror virkelig han koste seg der han jobba seg fremover, for det var ikke snakk om å snu eller stoppe på noen måte. Han gikk bare målrettet fremover. Utrolige plutten min!

Snøbad
Det som er morsomt med den veien er at det er to ganske smale steinplater over to grøfter som vi må gå over. Den første gikk greit og Janko skritta fint over. Den neste var litt smalere (vi snakker såpass smal at det ganske nesten nøyaktig går en hest over i bredden, det er kun en steinfjøl liksom). Janko så litt skeptisk på den og jeg spurte om han kunne gå over. Njææ, han var litt tvilsom, før han fant ut helt av seg selv at han kunne hoppe over. God idé! Særlig med en stk Ragnhild på toppen som ikke var veldig forberedt på et hopp. Jeg havna over på høyresiden til Janko, og det var ikke mye annet å gjøre enn å hengi seg til tyngdekraften. Jeg tror lyden da jeg traff snøen var noe som kan ligne på ”floff!”.

Et så deilig fall tror jeg at jeg aldri har vært med på før, det var helt herlig. Janko stoppa med en gang, men jeg tror og jeg holdt i tøylene hele tiden. Jeg blei bare liggende i snøen å le, og Linn kunne ikke annet hun heller.

Jeg fikk basa meg ut av snøen på et vis. Tidenes koseligste fall! Flere sånne sier jeg på ingen måte nei til. Jeg fikk trilla meg ut av snøen og kravla meg opp på to.
Kunne ikke la muligheten gå meg hus forbi til å ta noen bilder av Linn og søte Fixen. Herlig par de to.
Jeg tok også et bilde av Janko som hadde bada mulen sin i snøen. Jeg mistenker her at kameraet led litt under fallet, for jeg så i etterkant at det var litt snø på det. Og når jeg kom hjem og så dette bildet tror jeg kanskje det ikke hadde det så veldig bra. Heldigvis er kameraet mitt veldig samarbeidsvillig, så det fiksa seg selv ganske fort. Kanskje det bare frøys litt.

Opp og ned er like langt, bare med forskjellig vanskelighetsgrad
Så kom jo det store. Jeg måtte jo opp på Janko igjen. Skulle jeg gått den veien ned igjen så ville jeg dødd rimelig fort tror jeg. Greit nok så var det tegn til traktorspor der, så det var ikke så dypt som i stad, men det var dypt nok. Jeg fant fort ut at om Janko stod i traktorsporet og jeg på kanten så kom jeg høyt opp og tenkte at det ikke ville bli noe problem. Jeg tok sats og tenkte ikke på at i det jeg hoppa til så svikta snøen under meg. Den var nemlig ikke hva man kan kalle hardpakka. Plutselig stod jeg hakket lavere enn planlagt og å ta sats når man står med snø opp til midt på leggene er vanskelig. Jeg rygga Janko litt og prøvde på nytt. Denne gangen gikk det og vi var klare for å tusle videre.

Nyter livet
Linn tok noen kjempefine bilder av Janko og meg hvor vi virkelig nyter været, snøen, livet og alt!

Eller, jeg nyter iallefall alt, Janko synes det er litt kjedelig å stå stille og være fotomodell, så han sjekker ut om det er noe spennende som skjer rundt han.

Siste delen av turen
Vi kom oss videre og hadde en rolig trav opp mot Roger (jeg aner ikke hvem Roger er, jeg bare veit hvor han bor, for veien vi rir opp heter Rogerveien). Fix insisterte på å gå bak Janko for ikke pokker om hun gadd å tråkke opp spor selv. Linn kom med masse rare lyder der vi trava oppover, men hun holdt seg på. Forbi Roger skritta vi, og vi fortsatte opp mot Driveklepp. Oppover der blir det brøyta, så veien var knall å ri på. Janko sa i fra at han godt kunne trave. Vi trava og jeg spurte Linn om vi skulle galoppere. Joda, det var greit, så vi galopperte. Hadde til å begynne med kort galopp (kort i Jankos forstand nå for tiden), men jeg kunne ikke dy meg og gassa på. Janko strakk virkelig ut og jeg bare nøyt å sitte der barbak og virkelig følge hestens bevegelser. Jeg fikk roa han ned til kortere galopp og trav uten større krangler. Flink plutt! Både Linn og jeg holdt på å bli tatt av tyngdekraften i overgangen ned til trav, men vi holdt oss begge på og skritta videre. Hele resten av veien hjem foregikk i skritt da det var bare nedoverbakker og asfalt. Ned bilveien kom det en stor lastebil forbi oss. Fix var ikke helt fornøyd med det og stakk ut rompa litt, Janko reagerte heldigvis ikke.

Klø
Vi kom oss etterhvert hjem. Vi måtte gå over det ene beitet hjem da veien opp til stallen blei brøyta. Janko er jo ikke overbegeistra for traktorer, så det var likegreit at det ikke var plass til oss på siden av den. Kom opp i stallen og da var det masse kos og klø og klapp på lille plutt, og han måtte jo såklart klø seg litt selv også.

Hestespisende monster på hjemmebane
Planen i dag var jo å ikke ri plutten svett, men jeg klarte ikke å unngå det. Han var litt svett, så jeg slang på han ulldekkenet og skulle leie han ut i paddocen. På vei ut stod den store hestespisende traktormonsteret stille og brumma. Janko danset en liten salsa i det han kom ut stalldøra for han hadde jo ikke forventa at den skulle stå der. Jeg klappa og klødde masse, og han lista seg nedover med meg som stødig beskyttelse mellom han og monsteret. Bare han gikk stille nok nå så ville ikke det store, buldrende, hestespisende vesenet ta han. Såklart var jo jeg megasuperteit som skulle ha han til å hilse på denne store blå saken, og fysj og fy. Hele Janko var i helspenn, men det skulle ikke mye overtalelse til for at han skulle komme ganske nærme traktoren. Koselig å se den tillitten han viser meg ved å faktisk stole nok på meg til å undersøke ting jeg forteller han ikke er skummelt. Det var tydelig at traktoren ikke ville bli Jankos bestevenn sånn uten videre, men han fikk sagt hei til den og masse kos og klapp da vi hadde gått forbi.

Paddocliv
Slapp Janko ut i paddocen. Lassi stod og sperra veien, så jeg husja henne vekk så Janko fikk kommet seg inn. Vel ute i paddocen viste Janko tydelig hva han mente om at Lassi stod ved utgangen, og ordnet fort opp i det problemet.

Jeg gikk inn for å ordne ferdig maten til Janko og ha oppi silo. Da det var gjort tassa jeg igjen ned til paddocen og hadde med meg noen druer. Janko var grinete på Lassi så jeg sa i fra at han bare kunne slutte med det, også gikk jeg bort til Lassi og ga henne en drue. Janko var tydelig fornærma, så da jeg gikk mot han for å gi han de siste druene tok han noen byks bort fra meg. Om jeg ikke ville til han skulle jeg sannelig ikke få komme til han heller nei. Nusselig med sjalu hest. Jeg spurte pent om jeg kunne få komme bort, og da var det greit. Han fikk de siste druene og jeg knipset noen bilder av vakreste plutten. Ingen skal iallefall få si at Janko ikke kler burgunderrødt!
Både Janko og Lassi var urolige i paddocen og stod bare å kikka og småtrava rundt. Skjønte ikke helt hvorfor, men når jeg flytta blikket litt lengre ned på sletta, så forstod jeg det. Bål.

Janko fulgte virkelig nøye med på det. Kanskje han har vært brannmann i sitt tidligere liv? Jeg sa iallefall hadet til han, fiska med meg Linn og kjørte hjem.

KR-I kurs
Klokka fire var jeg hjemme og klokka seks var jeg kommet meg på skolen for å ha KR-I kurset for å få grønt kort. Sannelig på tide at jeg får dette grønne kortet nå. Det var et utrolig greit kurs, og hun som hadde det Monica S-ettellerannet var kjempeflink. Jeg kan ikke påstå jeg lærte mye nytt, men nå har jeg iallefall hatt det. Det som var morsomt var at da jeg prestenterte meg selv og Janko så spurte hun om ikke jeg hadde blogg på hest.no. Joda, det måtte jeg jo si at jeg hadde. Og da sa hun at hun hadde vært inne og sett litt på den og hun synes Janko bare var så fin! Også var det ei anna på kurset som lurte på om ikke jeg hadde vært med på Ove-kurs en gang, og joda, det hadde jeg jo. Ja, for hun hadde nemlig ei venninne som også hadde vært med og hun hadde snakka om hvor fin den kaldblodsen var. Tenk! Janko er samtaleemne rundtom! Jeg kunne jo ikke blitt stoltere hestemamma! Hun Monica er aktiv innen kjøremiljøet, så hun prøvde jo å rekruttere oss alle til å kjøre. Hun sa at jeg bare måtte skaffe meg vogn til Janko og få kjørt han og kommet meg ut og starta stevner. Jeg er nå litt skeptisk til akkurat det med stevnebiten, men jeg kjente det kribla etter å få kjørt litt. Må få fiksa meg noe greier snart altså. Hun spurte litt om han, og jeg sa jo at jeg bare hadde han på fôr men at jeg har muligheten til å kjøpe han. Hun praktisk talt avbrøyt meg i det jeg sa det og sa bare ”Kjøp han!”. Kan tro hodet mitt er i kok for tiden. Alt i alt en kanonfin dag, både turen, dagen i stallen, kurset og alt! Herlig!

06.02.07 Sola har funnet veien til Sunnmøre og det utnyttes på det aller aller beste. Janko og jeg la ut på tur i kulda og jeg kan gledelig melde at bremsene og skrittet som manglet i går har tildels blitt funnet igjen.

Det kribler
Jeg var ferdig på skolen i totiden, og hadde siden klokken åtte om morgenen håpet på at været skulle fortsette å være slik det var. En ridetur i sola hadde på ingen måte vært å forakte. Da jeg kom hjem var jeg nødt til å lese litt, så jeg satt meg ned med boka i fanget. Sola jobbet for harde livet med å titte inn vinduet og fortelle meg hvor fantastisk fint var ute. Jeg klarte å beholde konsentrasjonen i rundt femti minutter, da holdt det. Så lyst til å dra i stallen som jeg hadde i dag er det lengesiden jeg har hatt. Jeg spratt i rideklærne og forsvant til stallen så fort jeg kunne. Planen i dag var å ri i dress, så jeg tok på meg joggebukse og to gensre, pluss varme sko. Rideskoene mine uten for holder ikke når gradestokken kryper seg ned mot minus åtte, ni grader. Noe annet som ikke er særlig fornøyd med så mange minus er bilen min. I dag slapp den meg med nød og neppe inn på passasjersiden slik at jeg fikk dytta opp døra på førersiden. Brummet opp til stallen og sa tittei til en oppmerksom Janko som kom til porten for å høre om han skulle inn.

Hansi på tur
Lena kom opp og hun gikk helt i sin egen verden inn stalldøra. Jeg var på vei for å hente trillebår som da står rett ved stalldøra, og sier lett ”bø” i det hun kommer inn. Hun skvetter som om hun skulle sett spøkelser og demoner og det som verre er, og jeg holdt på å le meg skakk. Snakk om å gå i sin egen verden. Hun slapp ut Hansi så han kunne få gå litt for seg selv ute på tunet. Han er forfangen, og står for tiden inne. Men når det er folk i stallen får han lov til å gå litt rundt på tunet og kose seg for seg selv. Han er nå søt da.

Rutine
Møkka over en boks som var full av flis. Tydelig at han hadde kost seg i natt med den hele sekken med flis som jeg hadde på i går. Plutt fortjener kun det beste, så. Magen har ikke stabilisert seg noe, men det tar vel litt tid før biolaen begynner å virke så. Får bare fortsette å gi og se om jeg ser resultater. Skifta også vann og satt fôret i bløt. Når jeg skal ut å ri så trenger jeg jo en hest, og da er gjerne Janko et populært valg. Eller som han nå kan bli kalt, isbjørnen. Det var helt utrolig deilig å hente helt tørr hest i paddocen i dag, og selv om han har mista masse pels, så har han sannelig endel igjen.

Siden sola var så fint måtte vi ta noen bilder av vakre plutten. Jeg får jo virkelig ikke nok av å se på han. Skjønne vesenet!

Kledde av Janko dekkenet inne og selvsagt lyste det bare en bæsjeflekk opp fra rompa hans. Janko har virkelig dreisen på det der. Jeg børsta godt over han. Måtte benytte sjansen nå som han var helt tørr. All stiv pels blei bamsemyk og vi stod lenge og bare gnikka og kosta og hadde det fint. Ansiktet fikk også gjennomgå og det er noe som alltid blir satt pris på. Så lenge Janko selv får bestemme hvor lenge jeg skal holde på, noe han somregel får.

Litt kaldt
I går rei jeg jo tur i snøsludd og masse snø smelta jo på salen. Camilla lånte salen min litt seinere på kvelden, så regner med den blei litt våt da også. Når da gradestokken plutselig finner ut at syv, åtte minus er en fin ting synes både salen og hodelaget at det er blitt litt i det kaldeste laget. Deler av salen var faktisk frossent, og hodelaget hadde fått en noget merkelig form. Tøyde og bøyde litt på hodelaget så det mykna opp litt. Det gikk heldigvis greit. Det var ikke noe galt med salen annet enn at den så litt kald ut.

Klare for tur
Jeg droppa reflekser på Janko, satsa på at det ville være lyst frem til jeg kom hjem. Han skulle få sprade rundt uten fortøyet sitt i dag. Selv krøyp jeg inn i dressen min, pakka på meg skjerf og hjelm med ørevarmere og store tykke hansker. Siden sola faktisk har gjort sitt inntog benyttet jeg sjansen på å få bruke mine fantastiske solbriller kjøpt på shell (de blei dessverre tatt av ganske fort da sola fant ut at det å gjemme seg bak fjellet var en fin ting). Stine var i stallen i det vi skulle ri ut, så jeg fikk henne til å ta noen bilder av plutt og meg på vei ut på tur.

Finnes det noe vakrere? Hesten altså. Jeg har ikke gul hest, jeg har gullhest!

Vakkert
Når sola gjør sitt inntog i Volda må man benytte seg av sjansen til å ta bilder. Jeg har jo en forkjærlighet for å ta bilder av plutt, men innimellom blir det bilder av andre ting også.

Å la dette blikkfanget gå meg hus forbi kunne jeg bare ikke.
Men jeg måtte jo virkelig prøve å utnytte lyset litt og få tatt noen bilder av plutten også. Hoppa av han og han var som vanlig litt samarbeidsvillig og litt ikke samarbeidsvillig under fotoshooten, men noen bilder blei det da av nydelige klumpen min. Slik som dette.

Og siden jeg er på trynet forelska i plutten så må jeg bare spamme med litt flere bilder av han.

Vakre, vakre kjæresten min!

Turen
Jeg hadde plan på hvor jeg skulle ri. Tanken var å prøve meg opp mot Høgedalen (eller den lille dalen eller hvilken nå dal det er) og ned skogen. Vi begynte med å ri rundt vannet, siden veien oppover er en avstikker fra den veien. Rundt vannet var det brøyta og egentlig litt hardt, men det gikk greit å løpe litt på kantene. Vi hadde litt terping på at trav skal foregå i nogen lunde rolig tempo før vi fattet en liten galopp. Og i dag satt tingene på plass. Janko fatta galopp og vi hadde en rolig, kontrolert og herlig galopp bortover. Ikke mye haling fra min side når vi skulle trave igjen. Fatta ny galopp hvor han hadde skjønt tegninga og blei litt sterkere. Fikk allikevel roa ned igjen på en akseptabel strekke (iallefall i sammenligning med i går).
Det var til stor glede jeg så at det hadde kjørt traktor opp veien mot Høgedalen. Det gjorde at vi fikk et rimelig godt spor å ri i. I det vi tok av veien så Janko oppoverbakke og han var hellig overbevist om at jeg ba om trav. Jeg fortalte han at det bare var noe han innbilte seg. Han spurte om jeg kanskje tok feil, men jeg fortalte at jeg nok dessverre hadde rett. Vi skritta et stykke oppover før vi la om til trav. Fatta så en liten galopp og holdt det rolig. Janko synes det var litt teit at han måtte holde seg i traktorsporet, så han løp helst litt hit og dit noe som gjorde at han plutselig mista grepet litt her og der. Heldigvis fatta han hva han holdt på med etterhvert og konsentrerte seg litt mer. Vi roa ned til skritt, for han pusta. Det er rimelig bratt oppover der, og med snøføre i tillegg, så tar det på. Skritta et par minutter før vi galopperte opp til toppen med et lite avbrekk i trav hvor jeg bytta galopp på han. Greit at han iallefall er lydig på galoppsjenkel.

Vi skritta oppover og Janko fulgte nøye med fremfor seg. Hvem veit hva for slags hestebeingnagende vesner som kunne sprette frem fra skogen? Han var blitt noe svett, så jeg bestemte meg for å ta det med ro resten av turen.

Vi skritta oppover og oppover og synet som møtte oss var fantastisk. Fjellene mot Ørsta lå snødekte og badet i lyset fra solnedgangen. Det var rett og slett vakkert.
Da vi kom til toppen og nærmet oss der jeg trodde vi skulle ta av for å gå ned i skogen. Det viste seg at den ikke var brukt i vinter og når jeg kun har ridd den veien en gang før så ville jeg ikke ta sjansen på å dra Janko ut på en sti jeg ikke ante hvor endte. Janko ville heller ikke, så vi skritta litt videre bare for å forsikre meg om at jeg ikke hadde bomma på nedgangsstien. Vi fant en annen sti hvor det var gått kanskje ett menneske for fem snøfall siden. Janko fortalte at han godt kunne gå inn der, så han fikk lov til å gå litt inn. Da jeg så at snøen rakk han til under magen snudde jeg han og fortalte at det ville være galskap av oss å ri ned der nå. Han var forsåvidt enig og vi bestemte oss for å skritte samme veien vi kom opp tilbake igjen. Janko skritta i godt tempo nedover, og han ble kommandert til et lite stopp på veien for å få tatt bilde av hele Volda.

Så, slik er altså Volda en februarettermiddag. Rotevatn har fått is på toppen og fjorden kan sees helt til venstre i bildet.

Nusselige mulen
Vi skritta videre nedover og Janko strakk virkelig ut. Vel nede hadde han ingen protester på at vi fortsatte rundt vannet istedetfor å gå samme veien hjem. Jeg satt meg uten stigbøyler og bare dilla avgårde. Fant etterhvert ut at jeg begynte å fryse litt på beina, så jeg hoppa av og tusla vedsidenav han bortover veien. Det var faktisk deilig å gå litt. Janko dilta etter meg uten at jeg leide han. Stoppa når jeg stoppa, løp når jeg løp. Nusseligste lille plutten. Og det søteste på hele Janko var mulen. Når det er masse minusgrader ute, og Janko har pusta og pest masse, ja, da sier naturens lover at Janko skal ha snøskjegg. Det er jo bare rett og rimelig det.

Er ikke mann uten hår på brystet
Jeg var glad jeg hadde valgt den lange veien hjem så Janko fikk skritte ordentlig ut og fått vekk litt svette. Men før den tid kom så måtte pelsen hans vise alt hva den var god for, og sannelig blei ikke Janko en skikkelig mannemann med ordentlig hårete brystkasse. Disse naturfenomenene er artige å iaktta. Jeg fant etterhvert ut at jeg hadde gått nok og bestemte meg for å hoppe på igjen. Jeg hadde i løpet av turen gått på Janko tre ganger fra høyre side, så bestemte meg for å gå på fra venstre side nå. Det eneste problemet var at høyrebeinet mitt var innstilt på å sette seg i stigbøylen, og jeg reagerte ikke på det før jeg hadde heist meg opp og var på vei for å legge beinet over. Følte meg passe dum, så gjorde en elegant manøver med å ta foten ut av stigbøylen og slenge beinet over. Kom meg på og vi skritta videre hjemover. Lot Janko få gå helt i sin egen verden og satt bare med armene ned og fortalte han med venstre sjenkel at han skulle holde seg på høyresiden av veien. Vi tusla hele veien hjem i rolig tempo. Siste delen opp til stallen hoppa jeg av og leide.

Fornøyd Janko
Jeg tok med Janko inn, sleit litt med å få av hodelaget. Hakereima er ikke så veldig samarbeidsvillig, men med litt lirking fikk jeg løsna det. Tok også av Janko salen og slang over han ulldekkenet slik at han ikke skulle fryse. Pusla litt rundt med diverse, blant annet lagde istand kraftfôret hans før jeg ga han silo. Plutten konsentrerte seg fælt om å finne de beste stråene.

Noe dårlig sikt
Jeg henta inn Lassi fra paddocen og slapp hun inn til mat. Blei stående å snakke litt med Sofie, ei ny jente som skal ha Gaski på halvfôr noen ganger i uka. Virka som ei veldig koselig jente. Hun rei ut på tur og jeg tenkte meg hjem. Den tanken måtte jeg visst holde ganske lenge. Første problem var å komme seg inn i bilen. Jeg fikk ikke nøkkelen litt inn i låsen på førersiden, så jeg måtte over på passasjersiden å låse opp. Det gikk med nød og neppe. Gikk tilbake til førersiden for å få åpna døra. Uaktuelt. Prøvde bak på førersiden, uaktuelt. Så bak på passasjersiden og der fikk jeg etter litt haling og draing dratt opp døra. Tenkte jeg da kunne dytte opp førerdøra fra innsiden. Neida, det var bare å droppe. Så jeg satt i baksetet, satt bilen i fri og starta den så den skulle få varme seg litt. Henta isskrapa og gikk ut for å skrape frontruta som så omtrent slik ut som på bildet.

Skuffelsen var ganske stor da det gikk opp for meg at all isen var på innsiden av ruta. Jeg krabba inn i førersetet fra baksetet på bilen og tenkte jeg kunne skrape litt på innsiden. Problemet er at bilruter er lagd med en sånn fin bøy på som gjør at rette isskraper funker heller dårlig. Så da var det bare å sette seg tilbake med P4 og vente på at bilen skulle bli såpass varm at jeg kunne se. Hele seansen tok meg sikkert ti minutter, og etterhvert gadd jeg ikke vente mer, så jeg kjørte rett ned til Shell og kjøpte anti-frysespray til låsen og anti-fryse-dings til dørene. Kom meg trygt hjem og satser på at jeg får opp bilen i morra. Det er egentlig Helle-dag i morra, men hun er opptatt med revy, så jeg skal ha han selv. Får se hva vi finner på, kanskje vi drister oss ut på litt banetrening? Har så utrolig lyst til å kjøre, men jeg har ikke vogn, så det er vanskelig. Må se om jeg kan få ordna noe snart. Skal iallefall få kjørt litt når våren kommer. Men i morra? Nei, vi tar det som det kommer.

05.02.07 I dag har vært en interessant dag. Det har vært dagen hvor Ragnhild ikke får beskjed om at ridetimen er flytta. Det har vært dagen hvor Janko mest har hatt lyst til å glemme at jeg satt oppå (og til tider også klarte det) og det har vært dagen hvor ordet ”gå” forsvant fra ordforrådet til lille plutten. Det har med andre ord skjedd litt.

​Ordentlig
Jeg hadde nøye planlagt tiden min i dag slik at jeg skulle rekke timen som begynte 15.45. Litt over halv tre kom jeg i stallen etter å ha virkelig sneglet meg opp bakken. Jeg kom meg opp med nøøøød og neppe. Det har snødd endel i natt kan man si. Fikk parkert ved sidenav paddocen til Janko og han fulgte spent med på meg i det jeg kom ut av bilen. Jeg lurer på om han begynner å kjenne igjen bilen min, for han blir alltid så oppmerksom når jeg parkerer den. Jeg gikk ut og stakk til han en liten gulrotbit. Han var meget fornøyd med det.
Jeg gikk inn for å møkke, noe som blei gjort riktig så nøye i dag. Hadde også på en hel sekk med flis, noe Janko synes var nesten litt rart da han kom inn. Det var jo masse ny flis og lite Jankolukt. Klokka hadde sneket seg til litt over tre, og jeg børsta godt over Janko. Det er litt morsomt når det snør ute, for bakbeina hans, som vanligvis er fylte er ikke det når han står ute i snøen. Jeg fikk løs litt pels, men han mister ikke så mye nå som han gjorde for en stund tilbake. Litt tidlig å slippe all pelsen i månedsskiftet januar/februar.

For en stund tilbake la jeg merke til at han hadde hatt et sår på rompa hvor det løse skinnet fulgte pelsen på vei ut. Nå er det ikke lenge før håret har vokst såpass mye ut at skinnet forsvinner. Det er fortsatt ganske fascinerende hvordan naturen selv ordner opp.

Ragnhild ordner også opp
Det er ikke bare naturen som ordner opp, jeg gjør også det. Henriette hadde bedt meg om å ri Janko med nedre nesereim også, så pliktoppfyllende som jeg er satt jeg på den nede nesereima på han. Problemet var at den var alt for slakk. Uten hulltang fant jeg fram hammer og spiker og spikra fem nye hull i nesereima. Jada, fem hull høres mye ut, men det det måtte faktisk til fant jeg ut etterhvert.

Da jeg tok på Janko hodelaget festa jeg nesreima på det tredje hullet av de nye. Det satt passe stramt, og vi var klare for trening. Også i dag trosset påkledninga mi været, jeg holdt meg i ridebuksa mi, med regnjakka mi med sikkerhetsvest og to gensre under. Den eneste forskjell fra i går var at jeg hadde tatt på meg strømpebukse så kanskje lårene mine ville være litt mer tilstedeværende på vei til banen.

Tomt
Jeg var passe stressa da jeg skulle ut så jeg leide Janko mot døra. Hadde glemt å lukke døra inn til fôrrommet, så jeg stoppa Janko før døra og fortalte han pent at han måtte stå stille mens jeg gikk bak han og lukka døra til fôrrommet. Gikk fram til Janko igjen og skulle ut. Da kom jeg på at hjelmen min kanskje var en god idé å ha. Jeg måtte igjen gå tilbake og hente den. Da den var hentet regnet jeg med at klokka begynte å bli såpass mye at jeg burde skritte godt på bortover, noe jeg også gjorde. Da vi kom ned til Markaveien trava vi bortover og Janko var veldig oppmerksom opp mot banen (som ligger på oversiden av Markaveien). Jeg fortalte han at vi straks skulle få hilse på Pokemann, så han kunne bare ta det med ro. Det hadde kjørt en traktor bortover Markaveien, og da jeg skulle opp mot banen og ikke så noen spor skjønte jeg ikke helt logikken. Hadde Liv Jorunn kommet seg til banen fra oversiden? Det ville nå vært veldig rart, da det er meget sjeldent vi rir den veien. Ikke noe menneskespor var det opp til banen heller. Snodig. Jeg rei iallefall opp og skritta rundt på banen en stund. Jeg hadde ikke med meg mobilen, for det er ikke lommer i jakka mi som kan holde den på plass. Ingen Liv Jorunn eller Henriette dukka opp, så jeg begynte å tenke. Klokka var 15.45 nå? Joda, jeg resonerte meg frem til at det var den. Timen skulle begynne 15.45? Joda, det var det som stod i meldinga. Det stod i meldinga at det var mandag treninga skulle være. Det var mandag i dag? Joda, det var det også. Det eneste logiske jeg kom fram til var at det måtte være neste mandag, og at jeg bare hadde misforstått. Men jeg synes det og var rart i og med at vi hadde da vitterlig snakka om ”i morra” da vi prata om ny time i går. Vel vel. Jeg skritta rundt på banen i ti minutters tid, ingen kom. Fant ut med meg selv at jeg ikke orka å ri rundt der selv, fordi føret var ekkelt. Masse tung snø.

Løpeee
Jeg tok med meg en forvirra Janko ut fra banen og bestemte meg for å ri en joggetur rundt vannet istedet. Vi skritta ned Vassbotnen og med en gang vi var i bunn begynte vi å trave. Han trava i relativt rolig tempo på lange tøyler et godt stykke. Flink! Da vi kom til en strekke vi har galoppert på før var han ikke like flink til å trave rolig. Jeg tok opp tøylene og fortalte Janko at vi faktisk bare skulle trave. Og vi travet i varierende tempo. Etterhvert fattet vi galopp, og vi hadde større diskusjoner om i hvilket tempo galoppen skulle foregå i. Planen min var å galoppere en kort strekke for så å trave litt også fatte ny galopp. Planen til Janko var å galoppere, galoppere, galoppere, galoppere. Etter veldig mye haling og draing i tøylene og diverse andre metoder å få han til å sakke farten ned til trav igjen kunne han nesten være enig, og vi trava et lite strekke før vi fatta ny galopp. Bytta også på høyre og venstregalopp, og det var ikke noe problem. Så vi får se på det som det positive med dagens tur. Tre ganger hadde vi slosskamp om nedgangen fra galopp til trav. I galopp hadde vi et par strekker hvor han virkelig fikk strekke på beina og det er absolutt ikke usansynlig at de raske galoppene kan ha noe med saken å gjøre at han er så seig i nedgangene. Men han skal allikevel høre når jeg ber om nedgang, uansett hvor artig det er å virkelig få strekke på beina. Også kom den morsomme delen. Jeg fortalte Janko at vi skulle skritte. Janko synes trippetrav var mye bedre. Vel, vi tok med oss Henriettes tips fra i går, og holdt var tingen. Hele strekka fra porten og bort til campingen (en strekke på kanskje 100 meter?) var latterlig. Vi stod, trippa to skritt, stod, trippa to skritt, stod osv. Etterhvert blei det å stå stille, skritte to skritt, trippe to skritt, stå stille, skritte to skritt, trippe to skritt. Vi klarte etterhvert såvidt det var å bli enige om at skritt var en fin gangart så lenge Janko fikk gå med litt lange tøyler. Jeg stressa ikke noe mer med det da vi skritta på asfalten, men med en gang vi kom på grusen igjen ved fotballbanen jobba vi med litt kortere tølyer. Samme prosedyren, men litt forbedring var å kjenne. Nå klarte jeg i det minste å stoppe han før han fant fram trippinga si. Vi skritta litt, og trava litt. Traven var noe roligere, og vi klarte faktisk å trave et godt stykke uten for mye stress. Måtte gi oss med det da vi traff på veien igjen. Skritta forbi Rimi og Janko så en stort hestespisende monster på den andre siden av veien som han måtte bråstoppe for og bare si ”wæææææ” med hele kroppen. Det var nemlig en snøfreser som spruta ild (okei, det var snø, men jeg er overbevist om at Janko trodde det var ild). Så det var øra på stilker og hveren muskel spent. Jeg klappa på halsen og sa såså og fikk han til å gå tre skritt frem. Da måtte han igjen iaktta dette skumle monsteret, men når jeg fikk fortalt han at det aldri kom til å spise han opp kunne han skritte videre. Ikke lenge før stallen møtte jeg Maren, ei som har hest her i Volda. Hun lurte på om jeg ikke skulle ri på time, og jeg forklarte hva som hadde skjedd. Hun sa hun synes det var rart, for hun hadde sett Henriette og Liv Jorunn kjøre forbi for en stund siden. Jeg skjønte lite, og rei opp til stallen. Sjekka mobilen, og sannelig var det ikke et tapt anrop fra Liv Jorunn og en melding. På meldinga stod det ”Håper jeg huska å fortelle deg at vi rir 1615 – 17??”. Klokka var da 16.35, så det hadde vært liten vits for meg å ri bort til banen. Det ville tatt meg et kvarter, og da ville jeg hatt ti minutter med time. Kjedelig! Men jeg får tatt igjen timen seinere en gang, så det går vel greit. Hadde gleda meg til time i dag, men men.

Dekkentrøbbel
Jeg salte av Janko og vurderte opp og ned og frem og tilbake om jeg skulle ha på han dekken eller hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte først å ta på han ulldekkenet og la han stå ute med det. Men så er det litt kjedelig å la han stå ute med det fine ulldekkenet, så da tenkte jeg at jeg kunne ha regndekkenet over. Jeg tok på han begge. Så kom jeg på at han antagelig ikke var noe svett, at han bare var våt, så det ville nok ikke vært krise om han stod uten dekken. Så jeg tok av regndekkenet igjen. Men så kjente jeg på halsen hans, og han var jo litt varm, så da lot jeg han få ha på seg ulldekkenet og satt han ut med bare det. Det skal sannelig ikke være lett nei!

Luksusmiddag igjen
Satt ut Janko til Lassi og gikk inn for å gjøre klart fôret og rydde. Det hadde snødd ganske greit mens vi var på tur og hjelmen min bar preg av dette. Hang den opp til tørk, noe jeg også gjorde med gårsdagens sjabrak og sjabraken jeg brukte i dag. Om det er tørt til i morra har jeg mine tvil på, men. Litt tørrere.

Før jeg var i stallen i dag stakk jeg innom Rimi og handla Biola. Nå skal jeg virkelig få bukt på denne ustabile magen hans håper jeg. Jeg tenkte å kjøpe en literskartong, men det var med bringebærsmak eller blåbærsmak, så jeg kjøpte bare naturell yoghurt. Jeg blir stadig imponert over maten til Janko, for det virker som om han spiser sunnere enn ganske mange andre både tobeinte og firbeinte. Det ser jo nesten godt ut slik det ser ut på bildet. Når jeg har blanda det sammen ser det litt annerledes ut, men det virker som om han liker det. Håper bare det at biolaen ikke gjør at han rynker på nesa. Jeg har mine tvil. Jeg gjorde klart silo og høy, og stod en stund og snakka med Lena og Stine som hadde kommet. Sendte melding til Camilla og hørte om hun kunne ta inn plutten for meg og noe hun kunne. Så han fikk stå lenge ute i dag. På banen har ting løsna i galoppen. På tur har det ikke løsna. Enda. Tenker meg at det blir litt mer turer på jaktkandaret for å i det heletatt ha muligheten for å si ifra at det skal stoppes. Slik det blei i dag var jeg glad det ikke kom folk. Jeg hadde klart å stoppe han om jeg virkelig ville, men det hadde ikke blitt pent. Det er virkelig bedre å kunne si ifra enn å sitte å dra og dra og dra og dra og dra. Så får vi holde oss til tredelte på banen, for det funker flott. Også skal jeg på skikkelig lang fresetur, kanskje i morra, hvor Janko skal virkelig få strekke på potene sine. Men han skal allikevel få høre på bremsene vi skal få installert. Vi jobber oss sakte men sikkert fremover og koser oss masse med det!

​04.02.07 I dag blei det Henriette-trening, og det var nesten så jeg gråt av glede på vei hjem fra treninga. Finere plutt skal man virkelig lete lenge etter!

Tidlig nok i stallen
I dag skulle jeg ha god tid før trening, så jeg dro opp i femtiden. Skulle ikke ri før halv syv, så jeg burde rekke over det meste da. Møkka fort over boksen til plutten. Kunne hatt på mer flis, men det var nok til at det holder seg til i morra. Bytta også vann før Ingvild og jeg gikk for å hente dyra i paddocen. Janko hadde veldig lyst på inn. Vel inne måtte jeg kle av Janko dekkenet pent og forsiktig da jeg ville riste av snøen på toppen utenfor boksen.

Henta børstene mine og fant fram tohåndssvetteskrapa mi. Skrapa Janko på halsen og nedover bogen og beina. Plutselig så det ut som om han produserte krem, for jeg fikk store hvite kremaktig ting av beina hans. Det var kjempesnålt. Jeg har jo opplevd at hester har skummet før fordi de har vært svette, men dette var bare at han var våt, og det var ekstremt mye. Det var virkelig som om han var innsmurt i krem. Snålt. Børsta iallefall over resten av Janko og henta utstyret. Såklart, når man beregner litt ekstra tid, da får man alt for god tid. Klokka var bare ti over halv seks, altså en halvtimes tid til jeg skulle ri ut. Jeg pusla rundt og vimsa den halvtimen og fikk tiden til å gå. Salte etterhvert på Janko og kledde på meg selv. Jeg er så utrolig lei av å ri i regnbukse, så i dag hadde jeg bestemt meg for å trosse været og ri bare i ridebukse samma søren hvor mye det regna. Jeg hadde også tatt på meg en tynn regnjakke med to gensre under i motsetning til de to genserne og tykk jakke og regnjakke utenpå som jeg har hatt før. For å ikke fryse tok jeg på meg sikkerhetsvesten og regna med at det ville være god nok påkledning.

O lykke
Vi var klare for å ri bortover og jeg tok med Janko ut. Det sludda/snødde, noe som egentlig var ganske greit med tanke på bekledningen min. Vi skritta oss bortover mot banen uten større problemer. Det eneste var at halvveis på veien var jeg sikker på at jeg hadde mista låra mine. De kjentes iallefall ikke. Litt kaldt ja. Regna med det ville endre seg når vi begynte å ri, og sannelig så rett jeg fikk. Vi begynte rett på i dag. Bøy og tøy i trav på serpentiner med tre buer. Janko har virkelig kommet seg og trenger nå ikke den sedvanlige ”løpe et par runder med nesa i sky” før han roer seg. I dag var det rolig tempo fra første stund, herlig! Da vi hadde serpentinert oss litt skulle vi først ri versader på den åpne delen av storvolten vi rei på. Det gikk. Såder. Jeg spenner meg og sliter med å koordinere hjelperne, men vi håper det kommer seg etterhvert. Vi skulle så ri travér, og vi fikk et skritt her og der, men både Janko og jeg synes det er vanskelig, så det blir litt knøling og stress. Også her fikk vi et skritt her og ett der. Det er ikke lett når man føler at man skal dele hesten i tre med bakparten ett sted, fremparten et annet sted og nesa på plass. Samtidig som man skal holde kontroll på sine egne armer og bein. Nei, ingen skal påstå at ridning er lett. Da vi hadde jobba litt med å få rompa dit vi ville bytta vi hånd ved en bakdelsvending som gikk såder. Så var det galoppen som stod for tur. Poenget var ikke å galoppere mye, men å få en god galopp, og å få endel fatninger. Janko hadde noen veldig gode fatninger, og i dag var han mye mer lydhør på nedgang fra galopp til trav. Det tar fortsatt sin tid, men ikke like lang tid som før. Fremgang! Vi galopperte litt på begge hender og var superfornøyde med det. Også det at han roer seg ganske greit ned etter vi har galoppert er flott. Vi hadde så en liten pause hvor vi snakka litt og Janko synes det var lite kult at han måtte stå i snøen mens Henriette stod under paraply, så da spurte han like gjerne om ikke han også kunne få stå under paraplyen, og det fikk han såklart. Så Henriette og hodet til Janko stod under paraplyen, og jeg tror han koste seg godt, for under der var det en som klødde og sa pene ord om hvor flink og snill han var. Da vi hadde prata litt og Janko hadde fått fri fra snøen en liten stund leita vi fram ny konsentrasjon og vi skulle forsøke å jobbe videre med travéren på volta. Det tok meget kort tid før vi fant ut at det bare var å glemme. Janko synes det var meget urettferdig at Pokemann fikk trene på galoppbytter mens han selv bare måtte trave. Så da skulle det traves i turbotempo med nesa i sky. Travéren blei lagt i glemmeboka og vi jobba med å roe ned. Hver bidige gang han så mye som stressa seg litt opp blei det holdt i noen sekunder før vi rei fram igjen. Vi holdt på i sikkert fem-seks minutter og må gudene vite hvor mange holdt vi hadde. Janko roa etterhvert veldig ned, og kjære gud som han gikk. Jeg klarte å virkelig rette meg opp, sitte i salen og bare sveve med han. Stabilt runde på runde, små volter, store volter. Plutten er flink! Vi bytta hånd og han var like pusekatt der. Liv Jorunn og Henriette stod bare å så på oss der vi fløyt avgårde. Vi prøvde oss ikke på noe travér selv om han roa seg. Trenger ikke putte mer inn i hodet på han enn nødvendig. Roa ned til skritt, og overgangen ned var bare perfekt. Føler virkelig at samlingen begynner å sitte nå som jeg faktisk klarer å beholde den i overgangene også. Ned til holdt er fortsatt litt trått, men satser på at den og kommer etterhvert. Janko fikk lange tøyler og masse, masse klapp og gode ord.

Sliten plutt
Jeg skritta opp til veien sammen med Liv Jorunn og hun kommenterte hvor mye han har roa seg siden jeg fikk han. Og ja, det er helt ekstremt. Og ja, det er fantastisk gøy! Plutten min er flink! Vi skritta hjemover på lange, lange tøyler. Janko var noe misfornøyd med at vi skritta litt forbi stallen for at han skulle få strekke ut lenge nok, men han godtok det. På vei opp bakken leide jeg han, og han fulgte villig med. Vel inne slapp jeg han inn i boksen og han stod med hodet ned klar for å bli tatt av hodelaget på. Jeg tok av både hodelaget og salen og jeg måtte smile, for han var tydelig sliten. Det er sjeldent jeg ser Janko stå helt stille når vi kommer hjem fra trening, men i dag gjorde han det. Han stod bare helt stille med hodet nedover og så rett og slett sliten ut. Tydelig at han virkelig gir alt på treninger. Og i dag var han utrolig flink. Jeg klødde han litt, og han bare stod og hang. Han fikk summa seg etterhvert og spurte pent etter mat, noe jeg ga han. Prøvde å gi han en melonbit, noe han putta gladelig i munnen og spytta like gladelig ut igjen. Ikke populært. Ga bitene til Lassi istedet, og hun var meget fornøyd med det. Janko fikk heller en potetbit og det blei satt større pris på.

Jeg rydda sammen rotet mitt, en haug av ting jeg skulle ha med hjem og tørke. Jakka mi, hanskene mine og hjelmen min. Burde vurdert å putta meg selv i den haugen også, for ridebuksa mi var klisj. Det andre utstyret hang jeg på plass også kosta jeg over stallen. Da det var gjort fôra jeg kraftfôr til Fix’ store glede. Hun hadde stått og humra og fulgt hvert eneste steg jeg hadde tatt siden vi kommet tilbake. Janko var også fornøyd med å få maten sin, og jeg sa natta til hestene, slukka lyset og kjørte hjemover. Føler at galoppen virkelig har løsna nå, så nå skal det virkelig jobbes! Hjemmeleksa til neste trening (når enn den blir) er å trene galopp tidlig i økta slik at jeg får jobba vekk problemet med at han blir så løpete etter vi har galoppert. Når vi har jobbet i galoppen skal jeg ta han ned i holdt hver eneste gang han stresser. Er jeg bare konsekvent med dette, og kjenner jeg Janko rett så skal det ikke ta lange tiden før det kommer seg det også. Og når det er på plass, da.. Da begynner ting virkelig å lukte bra! Jeg er så fornøyd med Jankoplutten min at jeg veit omtrent ikke hvor jeg skal gjøre av meg!