|
Det finnes ingen bedre følelse enn å kjenne at ting man prøver på fungerer, blir bedre, og ikke minst gjør hesten min bedre. Jeg vet ikke hvorfor, men har i den senere tid ridd Bobbie mye i kun kapsun. Det fungerer utmerket når vi bare pusler litt rundt. Uten at det egentlig er poenget, for poenget i dag var trav. Det magiske, herlige, nydelige travet som Bobbie begynner å tilby, og som jeg begynner å klare å ri. Det startet med ett steg før jeg havnet ut av balanse, så har det blitt to og tre, og nå får jeg stadig mer. Både i forlenging av steget, og ikke minst at vi klarer å beholde mer og mer ryggsving i samlet trav. Den følelsen kan knapt nok beskrives med ord. Det skal ingenting til for at vi mister det. En liten spenning i kroppen min, eller en liten ubalanse, så er vi tilbake i putletravet vårt. Eller hvis jeg puster litt for tungt, så stopper vi. Men nå begynner vi å kunne finne tilbake til det gode travet. Det er ikke bare et blaff som dukker opp i ny og ne. Rett og slett kjempegøy å sitte og kjenne på forskjellene og magien. Jeg var så heldig at Maren filmet to korte snutter av oss i dag, hvor jeg for første gang fikk se selv hvordan den ridefølelsen hun gir meg ser ut. Og sannelig var det gøy å se. Generelt sett kan jeg si at følelsen stemmer overens med det jeg ser - heldigvis. Og bedre skal det bli! Skulle jo ha lagt ut snuttene, men de bare kåler seg på pc'en min, så det får bli en annen gang. Inntil videre får jeg kompensere med et superlite, uklart, dårlig bilde fra filmen, som samtidig viser en Bobbie jeg liker godt å se. 
Det er en glede å se at Bobbie begynner å få med seg bakbeina bedre i en mer åpen form. Lykke!
Fineste konse-ørene på en myk og herlig selvbærende Bobbie på kapsun. Det er vanskelig å bli lykkeligere!
Det aller kjekkeste var egentlig når Maren spurte om Bobbie hadde "begynt å trave slik hele tiden, nå?". Det er en stund siden Maren har sett Bobbie og meg, og hun var en av de første som for noen måneder tilbake virkelig fikk se Bobbies "svevetrav". Da varte det bare noen små steg. Veldig morsomt at endringen i Bobbie også er synlig for andre! Da smiler Ragnhildhjerte litt ekstra!
0 Comments
Stallvenninne Kristin har som mål å løshoppe en gang i uka. Når det passer seg hiver Bobbie og jeg oss med. I dag fløy damene høyt! I alle fall høyt i våre øyne. Lyra spratt over en meter oxer, mens Bobbie forserte den på hele 1.10. Men dagen startet en god stund før det. Jeg fikk besøk av Maren, ei som jeg har undervist litt tidligere, og som nå for tiden går på Fjordane Folkehøgskole på Eid. Alltid koselig med litt hestemenneskebesøk, og vi måtte jo selvsagt ta med Bobbie ned for litt akademifisering, siden det ikke er hva Maren får mest av oppe på vestlandet. Nå er det ikke mange jeg lar sitte på Bobbie, men Maren fikk skritte henne litt rundt, og det er faktisk gøy å se at det jeg har lært Bobbie funker når andre rir henne også. Maren fikk fine både versader og travers på begge hender, og de fikk også prøve seg på diagonale traverser. Ordentlig bra gikk det, og de var så flinke begge to.  Sjeldent andre setter seg på Bobbie, men Maren får lov :) Jeg tok over tøylene etterhvert, og jobbet Bobbie litt for hånd i trav. Sannelig fikk vi ikke til en aldri så liten galoppfatning også. Moro!  Frøkna er rimelig artig å jobbe for hånden for tiden. Maren var snill og knipset bildet :) Så var det løshoppinga som foregikk litt seinere på dagen. Vi varmet opp over en liten kombinasjon med kryss og en lav rekk. Så blei rekken litt høyere, før den utvidet seg til en oxer, også blei den oxeren bare breiere og høyere. Men ikke en eneste gang vegret eller nølte Damene. Lyra, som har hoppet litt mindre enn Bobbie fikk overveldende ros etter å ha hoppet over en meter, mens Bobbie fikk utfordre seg på 110. Intet problem, sa Damen!  Oppvarming.  Lett som en plett.  Oxeren begynner å få litt høyde. Jeg må jo bare le av frøken fryd. Særlig den siste gangen. Hun tar virkelig ikke i mer enn hva som er absolutt nødvendig. Å bruke mer kalorier enn man må ville jo vært på kanten til kalorimisbruk. Og vi vet jo alle at dét er en stygg uting nå i disse juletider. Uansett så er hun en superstjerne, og i morra satser vi på ridning, og ingen skumle julebjeller (de var forøvrig med opp og ned til hallen i dag, og det gikk nesten helt greit). Må jo også bare nevne Lillemann som fikk frese litt rundt i hallen han og. Godt for en liten kropp det. Selv om hinderne var superskumle, som vanlig, så fikk han faktisk frest seg over dem noen ganger, til enormt masse ros. Men noen bilder av det blei det ikke, for der krevdes det full fokus på hesten. Men alt i alt en ordentlig koselig økt med løs Lloyd.  Fikk såvidt knipset ett bilde av den sorte fare der han koste seg løs. I dag skulle jeg ri Bobbie. Fast bestemt. Gledet meg masse faktisk, til å ha hallen for meg selv, og kose meg med å nerde sits. Det blei bjelleklang istedet. Av en eller annen grunn er Bobbies store frykt her i verden dombjeller. Hva passer vel da mer enn å ha sin helt egne dombjellekrans å bjelle med slik at lyden tilvennes. Greia var bare at jeg ikke helt hadde tenkt å gjøre det i dag. Men slik blei det gitt. Dombjellekransen lå over puta mi, og i det jeg var klar for å sale på flytta jeg kransen fra puta. Og Bobbie - hun fikk totalt panikk. Bare et lite bjell med kransen, og hun fornemmelig stod stiv som en pinne og skalv. Sporene og hjelmen blei tatt av, puta glemt og kapsunen kom på etter at Bobbie to ganger hadde glemt at jeg stod foran henne, og tråkket forbi meg i lettere panikk. Bare etter å ha hørt litt bjelleklang. Så ned i hallen bar det med bjellekrans rundt halsen min. Bobbie var ikke overbevist, men etter litt jinglebells ble det til at jeg fikk hengt den rundt halsen hennes, og vi kunne gå både versader, travers og trav med bjelleklang.  Ikke helt fornøyd bjelleponni, men tålbart. Før jeg blei helt gal av bjellene tok vi begge en bjellepause og jobbet litt mer for hånden uten bjeller, før vi hadde litt løpeløs-"trening".  Kapsun, tøyler og bjellekrans er fint når man skal "stenge porten", som for tiden er ødelagt. Godt jeg har hest som ikke går på "gjerdet". Bobbie hadde funnet verdensfreden igjen helt til vi skulle ut igjen. Da jeg kom til å rasle med bjellekransen i utgangsporten sa Damen takk og farvel og galopperte ned til enden av ridehuset, overbevist om at hun hadde selveste julemonsteret i hælene. Flere ganger kom hun travende opp igjen til meg som stod og bjellet med kransen, men bråsnudde i det hun nesten var kommet opp. Vanskelig det der å både komme til bjellekransen som bjellet ved den skumle inngangen, og meg, så Bobbie måtte tenke lenge på det. Hvis jeg stod lengre inn på banen kunne hun tørre å komme til meg som bjellet med kransen, men siden inngangen også er et skummelt moment i Bobbies liv, så blei det litt for mye forlangt. Jeg fikk på henne grimen, la fra meg kransen, og bandt hun fast for å få møkka. Som regel går hun løs, men litt binde-trening er også fint. Selv om Bobbie alldeles ikke er enig.  Uttrykket til Bobbie lyser "hvorfor i all verden må jeg stå fast her, når du står der?". Dronning Bobbie har sine egne meninger om slike ting, nemlig. Så det blei den ridninga. Vi tar det igjen en annen dag tenker jeg. Om ikke annet så fikk vi jobbet enda litt mer med versadene for hånd fra utvendig side, og mens piruettene stadig blir mer sentrerte fra innvendig side, sliter jeg stort med dem fra utvendig side. Men pytt. Øvelse gjør mester! Og bare så det er sagt. Bobbie bar bjellekransen opp til stallen igjen. Sååå tøff, da!  Besteste Bobbietottene :) Noen julegaver treffer bare helt blink! Denne gjorde det! Pakken var tynn og flat, og hang sammen med en annen gave. At det skulle være tidenes julegave, det kunne ikke falle meg inn da jeg fant den i posten, fra gode venner fra Volda-tiden min: Liv Jorunn og Per Ove. Noen har fanget opp et ønske som ble ytret for mange måneder siden. Helt tilbake i juli faktisk. Jeg har snakka om det med Liv Jorunn, men så har ting falt i fisk, og glemt. Av meg, i alle fall. Bakgrunnen for gaven var denne bloggen: Kan du hjelpe Pronto?  Pronto er misunnelig på Iscos skilt. Og en ting var å finne ut hva som skulle stå på skiltet, men å få tak i et slikt skilt da. Det viste seg å være verre enn vi trodde. Det viste seg at vi måtte bestille fra nett, men så er det jo slik at klokken slår og tiden går. Lykken var derfor stor da jeg pakket opp gaven fra Liv Jorunn og Per Ove og innså at det var et skilt! Et skilt til Pronto! Endelig skulle også han få være like tøff som kompisen!  Stolt Pronto kikker på julegaven! Men hva var det som skulle stå på skiltet? Både Anna Lene og jeg klødde oss i hodet og lurte på hva vi egentlig hadde landet på. Et raskt tilbakeblikk i gamle blogger, og skilt-teksten blei avgjort. Noen utfordringer ble det siden bokstavrekka inneholdt absolutt alle bokstaver, også æ og ø, men ikke å. Og hvilken bokstav trengte vi? Jo, Å. Men vi er ikke snauere enn at en sprittusj ordner prikken over å'en, og på en to tre var Prontos vognskilt en realitet.  Nå har han all grunn til å være fornøyd den lille knerten, også ser vi fram til vi får den på vogna, slik at vi kan vise hvaslags tøffinger vi egentlig er!
Takk Liv Jorunn og Per Ove! Kuleste julegaven! Dette er altså bare det verste føret jeg kan huske. Med barfothest er det enda mindre morsomt. Heldigvis har man noen fantastiske stalleiere som gjør livet enklere.  Grus er en nødvendighet for at de barfota tottene skal kunne ferdes trygt rundt i paddocken, og på veiene ellers, slik føret er nå. Uten sko på tottene er livet en utfordring i Hedmark nå. Gradstokken ligger rundt -2 og +5, og det kommer snø og regn om hverandre, noe som gjør at bakken ligner mer en gigantisk, ruglete skøytebane enn noe annet. Med barfothest er det en kraftig utfordring, for nå finnes det ikke lengre igjen snøflekker de kan "søke dekning" i. Alt er is. Speilblank, polert is. Da er det fantastisk å stå på en stall hvor alt bare ordnes før man får sukk for seg. Tidligere hadde både Kristin og jeg kjøpt strøsand for å være forberedt på holkeføre, men vi fant jo fort ut at en 10 kilos-sekk og en 15 kilos-sekk tilsammen var som et spytt i havet, i forhold til mengden blankis som er i paddocken. Og paddocken er ikke stor en gang. Snille stalleier dumpet da en traktorskuffe med grus inn i paddocken, og den har vi strødd utover. Problemet er bare at det oppå der har kommet både snø og regn to ganger, så vi kunne skimte grusen under isen.  Alle veiene, selv Lloyds "bakvei" blei strødd! Jeg stod i stallen i dag og møkket, og var litt bekymret for veien inn til Lillemann Lloyd, da han blir leid inn på "baksiden" siden det er kortest. Der var det nå ren skøytebane, og jeg tenkte jeg måtte skrive på tavla at Lloyd måtte leies inn andre vei, siden der var det strødd. Så hører jeg en brumme-lyd, og sannelig er det ikke stalleier som kommer kjørende og gruser også "bakveien" til Lloyd. Han gruser også opp veien helt inn til paddocken til Bobbie og Lyra, og når han er ferdig med å strø grus, spør han om jeg vil ha resten av grusen i skuffa i paddocken. Jeg takker veldig fornøyd ja til det, og får strødd enda litt mer til de barfota tottene. Slike enkle ting som litt grus er bare helt magisk i en barfoteiers hverdag, og verdsettes mer enn man skulle tro. Takket være to små traktorskuffer med grus er paddocken til Bobbie og Lyra (og også paddocken til Lloyd) trygg å ferdes i på blankholka, selv om man ikke har sko.  Verdens snilleste stalleier som fikser og ordner grus i paddocken. Det betyr utrolig mye!  Trygt frem til vannet er det viktig å komme.  Mye tryggere paddockliv for barfota tottelotter når man får servert grus. Alle veiene vi ferdes på ellers rundt på stallen er også grusa, så vi kommer oss faktisk rundt på gårsdplassen og ned til ridehallen uten boots. Alt takket være stalleier som gjør livet som hesteeier på Aalerud stall helt fantastisk!
Siden det er jul bare en gang i året, så må jeg bare få dele disse bildene. Det passer seg liksom så dårlig om en uke eller to. Historien bak dette er i grunnen ganske morsom. Det har seg nemlig slik at min kjære mamma har et sånt delvis prinsipp om å ikke kjøpe hesteting til meg i gave. Bortsett fra én gang for en god del år siden, da hun fant ut at hun skulle kjøpe noe av det mest irrasjonelle man kan eie som hesteeier, nemlig et juledekken. Og ikke nok med det, det fulgte også med sånne jule-bein-ting. Det er jo omtrent så ubrukelig som det kan være, også tar det plass, men det har allikevel fulgt meg igjennom noen flyttelass fra stall til stall. Jeg tror kanskje jeg har tatt bilder med Janko med det en gang, men er sannelig ikke sikker. Når vi da i år nærmet oss jul fikk jeg et innfall for meg, at i år skulle det tas nissebilder, og jeg allierte meg med Maren og Birdie (Maren eier forøvrig de røde reinsdyrhorna som gjorde bekledningen enda mer perfekt). Jeg tok bilder av henne og Birdie med nisseoutfit, også tok hun bilder av meg og Bobbie med nisseoutfit. Som tenkt så gjort, og sanneligminhatt så blei ikke været akkurat så perfekt som det kunne bli for nissebilder. Så til tross for min (noe minkende?) kameraskyhet, så kan man gjøre mye når man har på seg en nisselue, og ikke minst, når hesten uten tvil ser ti ganger mer teit ut enn deg selv. Det er noe med det at skal man først gjøre det, så gjør man det i det minste ordentlig!    Jula er tiden for å dele har jeg lært, så da deler vi :)  TiggeBobbie lurer på om jeg ikke har mer gulrotsnacks på lur.   En liten julesuss, eller hva Bobbie?  Suss tilbake!  Med det ønsker Bobbie og jeg alle en riktig god jul og et godt nytt år! Og tusen takk til Maren for bildene!
Når du setter deg opp på hesten, og det eneste du har å kontrollere den med er en halsring og en pisk... Da føler du deg ganske avslørt. Noen ganger får jeg et innfall av en annen verden. Hva er vel bedre enn å trene Bobbie med halsring når Kristin også skal ned med Lyra. Da veit jeg rimelig sikkert at Bobbie ikke finner på noe bøll (les: skvetter og hopper til av lyder). Dessuten skulle det ikke være krise om jeg skulle miste kontrollen og Bobbie fant det for godt å klenge på Lyra. De står jo i paddock sammen. Så på med kapsun med tøyler, bare sånn for å være litt høflig i tilfelle BobbieBomp skulle finne på å være helt tull, så satte jeg meg opp med pisken i høyrehånd og halsringen i venstre.  Kapsunen og kapsuntøylene var bare til pynt. Halsringen var min sekundære hjelper idag. Artig å utfordre seg selv! Av en eller annen grunn har versadene nå blitt vår "easything", mens traversene er vanskelige. Så også i halsring fikk vi til versader relativt lett på begge hender. Traversen var det verre med, men etter litt lirk og lur, så fikk vi både noen traverssteg, og en vending på begge hender.
Volter gikk hun uten problemer, og selv i trav kunne vi leke oss litt, om enn hovedsakelig med start og stopp, og volter. Men også der fikk vi til noen steg i versade og travers, for ikke å snakke om samling på høyrehånd. Hvem trenger bitt, tøyler, hodelag, når man har en slik fantastisk lite ponnitroll! Avslørende nok var det hvor "avhengig" jeg er av tøylene, for det var bare ytterst fristende å ta halvparader når det etter min smak gikk litt fort. Men de funket dårlig på halsringen, så da var det bare å gjøre enda mer i setet, eller i "verste fall" stoppe henne opp og prøve igjen. En veldig artig økt, og ikke minst både bekreftende og lærerik i form av at jeg fikk bekreftet at det vi sliter med til vanlig også kom til syne nå uten ekstra hjelpemidler som tøyler. I tillegg blir man utrolig bevisst sitt eget sete og sin egen kropp, noe også Bobbie ble. Siden jeg ikke hadde noen sekundære hjelpemidler til å forklare henne hva jeg egentlig mener, men som kroppen min kanskje ikke sier, så måtte hun bare svare på det kroppen min sa. Ikke alltid lett når jeg selv ikke helt alltid har kontroll på hva den faktisk sier. Men vi klarte oss veldig fint (spør du meg, det er tross alt andre gang vi har prøvd oss på noe slikt), og det var både gøy, befriende og lærerikt. Det er en spesielt god følelse, når du kan slippe hesten din helt løs i ridehuset, og bare ved hjelp av en pisk og noen godbiter, så gjør man akkurat de samme tingene som med utstyr. Bobbie ble med ned i hallen i dag, og for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, så hadde vi hele hallen for oss selv. Det ble litt arbeid i longelina først, noe som gikk akkurat så bra som det kunne gått. Versadene og traversene sitter bedre og bedre, samlingen i trav kommer seg, og stoltest av alt er jeg over at vi nå begynner å få ro over vendingene i trav også. Galoppfatningene funker bedre og bedre på høyrehånd, mens venstrehånd klarte hun å fatte riktig galopp begge gangene i dag. Bare det er jubel i seg selv. Allikevel er det arbeidet løs i dag som imponerer meg. Hun følger meg stadig mer uten å gå vekk, og i dag kunne vi gå versader, travers både på midtlinja og langs sporet på begge hender. Vi kunne også gå piruetter begge veier, og om enn ikke bøyningen og stillingen er helt korrekt alltid, så synes jeg det er utrolig artig å jobbe henne løs.  Frøken snupp etter endt økt, med sitt stadig mer velkjente "varemerke": Tunga på tørk. En god prat hvor man skravler, grubler og tenker, er et deilig avbrekk i hverdagen. En god prat hvor du får muligheten til å lette hjertet, dele tanker og meninger, reflektere over treningsfilosofier, og kanskje aller viktigst, glemme tid og sted for en liten stund. Akkurat slike prater er gull verdt i en ellers hektisk tid.
Den praten hvor du bare sitter på stallgulvet, hvor det ikke er for kaldt, kanskje har du med deg noe godt å tygge på (kjeks kan anbefales), også er man innom alt og ingenting av temaer. Noen verdensproblemer blir løst, andre blir bare bekreftet at er der, men ikke gjort noe med. En prat om alt og ingenting er godt å ha en gang i ny og ne, men husk på at du foretar praten på et varmt sted nå når gradestokken begynner å krype nedover. Før man vet ordet av det har man stått i en halvtime utenfor paddocken og skravlet, mens beina har blitt blå, og fingrene stive. Men det var jo så hyggelig! Å rive seg løs er en utfordring. Akkurat i det man bestemmer seg for at nå må man gå før fingrene knekker av, så kommer man inn på et nytt tema. Et meget viktig tema, faktisk. Så viktig at også det bare må diskuteres ferdig. Brrr... Men det var jo så hyggelig! Grip sjansen en dag (bare kom deg inn). Slå av en prat med en stallvenn, la tiden fly og bare slapp av. Det er hyggelig! Helt til man, etter et par timer, innser hva klokka faktisk har blitt, og man haster avgårde til det man egentlig skulle gjort på den tiden man hadde skravlet. Støvsuginga får utsettes til dagen etter, det avslappende avbrekket var verdt det! På kalenderen i dag har det stått 21. desember. For noen tilsvarer det bitte-bitte-lille-julaften, for andre så er det synonymt med lysere tider. I dag har nemlig sola snudd. Men hvordan kan det egentlig bli lysere tider? Alt går jo så bra! Jeg sitter her og ser tilbake på dag etter dag, uke etter uke, ja, det begynner faktisk snart å bli måned etter måned. Oppturene tar liksom ikke slutt. Bobbie gir meg bare mer og mer i ridninga, og ellers er hun bare en stor kosegris.  Hvordan kan det gå mot lysere tider når det på det mørkeste er så lyst som det er nå? Man føler seg relativt glad og priviligert når man får lov til å dele dagene med et slikt fantastisk vesen!  Snilleste kosedyret som tilogmed deler ut generøse kyss!  Selv om det er dressuren det går supert i for tiden, så går også løshoppinga går så det suser. Og avveksling er alltid godt. Når alt går så bra, så kan jeg ikke si annet enn at jeg virkelig gleder meg til vi går mot enda lysere tider. Hvor vil dette ta veien, mon tro? Jeg gleder meg til å finne det ut, og forhåpentligvis får jeg med deg på reisen!
|
