Grunnlaget for et nytt vennskap skal legges. Om jeg får si det selv så føles starten meget god. Lørdag for en uke siden kom Abbe til Norge. Siden da har det blitt mange opplevelser både for han og meg, og jeg tar meg i å føle meg nesten litt for trygg på den unge herren. Han er jo så grei! Bli med på Abbes første uke i Norge - den har vært full av inntrykk og opplevelser. Jeg har også vært så veldig heldig at jeg har fått med meg Maren en tur i hallen, hvor hun tok noen bilder av en herlig økt Abbe og jeg hadde. Det kjennes litt ut som om jeg har hatt denne fireåringen i femten år, og det er nesten skremmende hvor trygg jeg føler meg sammen med han! Allerede etter en uke er han så positiv, interessert og villig til å være med meg at jeg får nesten tårer i øynene av å tenke på det. For et fantastisk utgangspunkt jeg har fått for videre arbeid med en slik vakker personlighet! Trykk på bildene for å se større versjoner + bildetekster :) Jeg klarer egentlig ikke fatte at denne nydelige karen finnes i livet mitt. En ting er at han er rimelig grei å se på utvendig, men personligheten hans overgår utseendet en lang gang. For en spennende vei det skal bli å gå med denne herligheten! Han skal få lov å være akkurat den kule gutten han er, også får vi se hvor livet bringer oss. Foreløpig koser jeg meg glugg ihjel med han, og en ting er sikkert: Jeg gleder meg hver eneste dag til å dra i stallen og få tilbringe tid med Abbe!
Ponnilykke! ♥
0 Comments
Noen ganger må man bare følge hjertet. Og det kjennes foreløpig veldig riktig! Velkommen i familien, Abbe ♥ Jeg har i lengre tid tenkt tanken at det hadde vært gøy med en ridehest til, en som kunne gi meg enda mer erfaring, kunnskap og utfordringer. Men veien fra tanken til virkelighet har egentlig vært så fjern at jeg ikke har tenkt den. Økonomi, tid, det ville jo isåfall bli snakk om tre hester - eller to og en halv da, så høres det litt mindre ut :p Som hestejenter flest så hender det jo at man ramler innom kjøp og salg-sider uten at man egentlig legger noe mer i det enn at man vil se hva som befinner seg der ute. I februar dukket det opp en annonse på en svensk hesteside som fanget oppmerksomheten min, men jeg var fornuftig, ristet på hodet og tenkte at nei, det passet seg ikke med en fireårshingst. Ikke skulle jeg ha hingst heller, det er jo så tungvint når man har hoppe og uff og nei... Jeg er jo tross alt et fornuftig menneske! La tanken fra meg og livet seilte videre helt til april. Da dukket denne fireårshingsten opp, annonsert på nytt. Shit, tenkte jeg og klarte ikke helt å legge fra meg tanken denne gangen. Jeg sendte en mail til eier Tania, med tanken om at "man kjøper jo ikke hest om man bare sender en mail". En mail ble til veldig mange mail, og plutselig, i begynnelsen av mai var jeg og min trofaste ponnipartner Anna Lene i Sverige og hilste på Abbe for første gang. "Man kjøper jo ikke hest om man bare drar og ser på den", sa jeg til meg selv. Første møtet med Abbe var helt herlig. En søt gutt som var høflig, cool, framover og behagelig. En hest jeg følte meg trygg på. Vi møttes på løsdriften hans, jeg fikk børste han, vi leide han langs bilveien til naboens ridebane hvor jeg fikk både se Tania longere han, og jeg fikk håndtere han litt. Da jeg leide han hjem fra naboens ridebane kunne jeg ikke annet enn å smile. Da Anna Lene og jeg satte oss i bilen på vei hjem og vi kjørte ut av oppkjørselen var tanken "dette var dumt...". Vel vitende om at jeg aldri kom til å tilgi meg selv om jeg lot denne sjansen gå fra meg. Abbe virket å være den perfekte hesten for meg. Fire år, lite trent i form av "vanlig" trening. Han er godt miljøtrent, har vært med på ting og tang, innridd, men ikke mye ridd, og hadde sist rytter på ryggen i november. Han er høflig, har en behagelig personlighet, perfekt alder for å starte det jeg ønsker å drive med, han ser gullegodt ut, og han virker bare som en helt fantastisk type. Ballen startet å trille, bitene falt på plass, lommeboka ble forberedt på en kontinuerlig, årelang slankeoperasjon, og litt over en måned etter første mail med Tania kjørte Anna Lene og jeg atter en gang til Sverige - denne gangen med henger på slep. Med meg hjem ble Abbe, og lørdag - etter 6,5 timer som en prest på hengeren - stod han i paddock ved siden av Bobbie og Isco, vel innlosjert på Aalerud. Det var ikke mer enn et kneis på nakken, to vrinsk og noen travsteg, så var det greit for alle tre at de stod ved siden av hverandre. Fantastisk å kunne ha familien samlet! De første timene på Aalerud på lørdag gikk helt fint for seg, og Abbe slo seg til ro særlig ute, og han slappet også greit av inne selv om det var litt mer spennende der med så mange hester rundt seg. Når denne bloggen blir skrevet har Abbe vært på plass to dager. Begge dagene har vi testet hvordan det er å stå på stallgangen, vi har gått aleine ned til hallen hvor vi har løpt litt løs, og vi har vært en liten runde i skogen nedenfor utebana. Ikke mye jobb akkurat, men vi har så smått begynt å kommunisere. Og bare etter to dager ser jeg allerede super endring. Første dagen var det å stå på stallgangen ganske krise, for da er man aleine, også vet man at det er mange fine hester rett utenfor. I dag var det fortsatt litt stress, men det gikk veldig mye bedre! Å gå ned til hallen har gått helt fint, men porten var ekstremt skummel første dagen, så da har vi gått inn døra de andre dagene (det var liksom bare å sende han inn uten noen problemer). I dag var tilfeldigvis Matilde (datter på gården) i hallen da vi skulle ut, så jeg fikk benyttet muligheten til å få porten åpnet og lukket for oss. Abbe reagerte veldig mye mindre i dag enn sist gang, så jeg har tro på at han venner seg fort til den. I hallen har vi bare leid litt og startet, stoppet og rygget noen få steg. Han er superfin og lydhør, og hvis han glemmer seg er det bare å løfte pisken litt opp foran han, så står han skolerett. Jeg har Monikas ord langt framme i pannebrasken: Sloss aldri med et hode Så pisken er med, og istedenfor å dra i hodet, så stopper jeg heller beina. Helt genialt, også så logisk! Fortsatt så er han ukonsentrert i hallen, og heldigvis har jeg hatt muligheten til å slippe han løs begge dagene jeg har vært der, og bare fra i går til i dag var forskjellen enorm. Han har nemlig funnet ut at det befinner seg en annen kjekkas i hallen når vi er der nede, og han er faktisk ganske spennende! I går løp han seg helt svett fordi han skulle tøffe seg for denne kjekkasen, men i dag kunne han til og med ta noen pauser hvor han kom bort til meg, så meg, og fikk med seg en liten godbit. Jeg har hørt en plass at veien til en manns hjerte går gjennom magen, så jeg tenkte å teste ut ;) Uansett hva er det aller viktigste at han forbinder meg med noe positivt og hyggelig. For det er det jeg skal være! Den kule som gjør gøye ting sammen med Abbe! =D Etter vi har vært i hallen har vi tatt oss en runde ute, rundt utebana. Det tar ca. 3 minutter å gå, så det er bare en liten sving, men Abbe har fulgt pent med, og trippet ved siden av. Jeg må gå litt fortere enn jeg er vant med, men det er bare bra! All framdrift jeg kan få, det takker og bukker jeg for. Jeg skal ikke ta vekk et eneste snev av framdrift fra denne karen, det er helt sikkert! I dag var vi også så heldig at Jon-Egil kom på besøk og trimmet høvene. Ettersom Abbe hadde hatt 1,5 dager å venne seg til stallgangen på, så tok vi trimmen utenfor paddocken - et sted han følte seg trygg og ganske rolig. Litt krøll ble det, men tatt i betraktning at det er dag to på nytt sted hvor vi kaster han ut i hovtrim, så sier jeg meg absolutt fornøyd. Vi har lovt å trene litt mer til neste gang! Men bare han får litt mer ro i kroppen på området, så tror jeg vi er mye nærmere noe! Alt i alt oppsummerer jeg de siste dagene som komplett galskap, pur glede og stjerner i øynene. Jeg er så takknemlig for muligheten jeg har fått fra Tania med å overta gullgutten, og jeg nyter så innmari godt av den gode jobben hun har gjort med Abbe i de to årene hun har hatt han. Det er fantastisk å få ta over en hingst som leies på slakt leietau over gårsdplassen (dog, med litt lyd), og som bare oppfører seg som en prins i alle situasjoner jeg drar han med i, selv om han synes det er litt stressende og rart. Jeg ser så innmari fram til framtiden med Abbe, og alt hva vi kan finne på av morsomme ting. Jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med han, og til å bygge opp et vennskap med denne vakre personligheten. Det føles bare ut som om han og jeg kommer til å få det enormt kult sammen, og det er en skikkelig god følelse når man først gikk til det steget å tok han med seg hjem fra Sverige! Den første dagen han kom føltes det litt overveldende. Nå føles det bare helt, helt, helt riktig, og veldig, veldig spennende! De gale har det godt, sies det. Jeg har det enda bedre! Følg oss gjerne på Instagram for daglige oppdateringer av ponnigalskapen: hestehverdagen
I 2013 skrev jeg artikkelen "En norsk forbannelse?" for hest.no. Den omhandlet den stygge sykdommen polynevropati, og jeg fikk satt meg godt inn i tematikken. Derfor var det ikke vanskelig å skjønne hva som rammet Bobbie for en måned siden. Jeg skrev tilbake i 2013 to artikler om polynevropati for hest.no, etter å ha vært på foredrag, og snakket med forsker på sykdommen, Siv Hanche-Olsen. Lite visste jeg da at den erfaringen jeg tilegnet meg da dessverre skulle bli veldig relevant for min egen del. En norsk forbannelse? Forsvinner ikke om du lukker øynene I begynnelsen av april i år fikk vi noen hester på stallen som viste det klassiske tegnet på polynevropati: Overkoding på bakbeina. Bobbie og jeg fortsatte treningen som normalt, for så lenge man ikke merker noe, så er det jo bare å trene som man pleier. Fredag 13. april, en uke etter at det var 100% sikkert at noen av hestene på stallen hadde det, rei Bobbie og jeg på tur uten i det heletatt å tenke tanken på at hun kanskje også kunne få det. Vi skrittet bortover en grusvei og jeg kjente plutselig et veldig unormalt bevegelsesmønster i bakparten et lite sekund. Jeg rynka litt på øyenbryna og tanken slo meg med en gang, men det kunne jo kanskje være at hun bare snubla. Turen fortsatte, og litt lengre borti veien skvatt hun og hoppet til. Landingen hennes var på ingen måte normal, men man lurer jo bare på om man er blitt helt paranoid. Både trav og galopp testet vi ut, og det gikk helt uten problemer. Med nesa på vei hjemover igjen hadde vi det mest fantastiske øka travet hun har hatt noen sinne, aleine på tur. Etterhvert roet vi ned til skritt og tuslet på lange tøyler hjemover. Helt ut av det blå forsvant hele bakparten under meg og magefølelsen min var egentlig ikke i tvil. Jeg hoppa av og leide henne hjem igjen, i helt vanlig skritt uten noe som helst. På vei fra kjelleren og ut i paddocken igjen gikk Bobbie som vanlig bak meg, og ut av det blå hørte jeg bare noen rare lyder, og rakk å snu meg såpass at jeg registrerte at Bobbie hadde hatt noen unormale bevegelser. Spor i grusen hadde det også blitt etter hva enn det var hun hadde gjort. Med tanken om polynevropati i bakhodet var ikke magefølelsen min god. Ikke i det heletatt. Men jeg ville få det bekreftet. Jeg ville at noen skulle se at hun koda over for å være helt sikker. Fikk med meg to venninner til å kikke på en rideøkt dagen etter, og jeg rei i hallen i håp om å klare og framprovosere det. Det sies jo at løst underlag er der de ofte koder over mest. Vi rei skritt, trav og galopp, vi rei krappe vendinger og vi rygga, men ingen tegn til noe som helst. Vi leide opp igjen til stallen og ingen så noen ting. Var det bare uflaks og litt uheldige bevegelser dagen før? Jeg var et følelsesmessig vrak. Ny dag kom, og jeg og ei venninne hadde plan om å leie Bobbie en runde for å sjekke enda mer nøye om vi kunne se noe overkoding. Så langt kom vi ikke for det ble observert at Bobbie koda over i paddocken tidlig på dagen. På en måte så var jeg veldig glad for at det ble oppdaget så raskt og at vi var sikre på at hun hadde det. På den andre siden ble jeg helt knust. Det finnes ingen behandling eller medisin for polynevropati. Da hun fikk det visste jeg heller ikke hvordan dette ville utvikle seg. Det vet jeg forsåvidt fortsatt ikke. Derfor var det noen ytterst nervepirrende dager den første tiden, hvor usikkerheten man går og kjenner på, om hvilken vei dette bærer er helt grusom. Etterhvert som dagene og ukene har gått slår man seg litt mer til ro med tingenes tilstand, selv om det hele tiden er en ekkel grå sky som lusker i horisonten, uten at man vet hvilken retning den tar: om den blåser avgårde og forsvinner, eller om den kommer nærmere og blir større. Bobbie har vært syk en måned nå, og jeg regner med at det blir noen måneder til. Forhåpentligvis uten forverring av symptomene. Jeg kan ikke annet enn å håpe. Selv om artiklene mine ble skrevet for fem år siden, er de fortsatt relevante i dag. Siv har dessverre ikke kommet markant lengre i forskningen sin, og driver i hovedsak med å samle inn informasjon om tilfeller. Polynevropati er en sykdom som hester heldigvis kan bli friske av (men den er også dødelig - avhengig av hvor hardt hestene blir rammet). Den eneste "medisinen" er hvile. Siden Bobbie foreløpig viser veldig lite tegn til overkoding (bank veldig hardt i bordet), så får hun gå i paddocken sin som normalt sammen med Isco. Hun er jo en bedagelig personlighet og tar heldigvis livet med ro. Hun får bli med ut i rundkorallen vi har på stallen, og får tusle litt rundt der hver dag, bare for å få litt avveksling i hverdagen. I blant leier vi de 30 meterne det er å gå rundt låvetrappa, og nå som gresset såvidt har begynt å komme fram, så gnager vi litt gresstuster som finnes rundt på stallområdet. Jeg var litt optimistisk en dag hvor jeg leide hun til postkassene og tilbake (kanskje 100 meter). Da koda hun over på vei hjem igjen, så det har vi ikke gjort igjen. Jeg sitter jo på en stor verktøykasse for å trene hest, også stillestående kan jeg fint ha mange treningsøkter. Men jeg tør ikke det en gang. I og med at denne sykdommen går på nervene, og på bakbeina, så tør jeg ikke belaste dem på noen måte utover det hun selv gjør. Jeg kunne jo trent masse skoleparader og vektforskyving, men jeg vil bare ikke risikere noe feil belastning på bakbeina. Derfor har bare Bobbie helt og totalt fri. Den eneste bevegelsen hun får er den hun selv står for i paddocken - og det er jo ikke så overveldende mye. Noe som jeg kanskje i lengden håper er bra, og bidrar til en raskere helingsprosess. Jeg har hele veien vært i tett kontakt med forsker Siv rundt dette, uten at hun kan gjøre så veldig mye verken fra eller til. Årsaken til at hester blir rammet av dette er det ingen som vet, og vi på stallen tenker oss både gule, grønne og blå, uten å bli noe som helst klokere. Men at det er en forferdelig sykdom, det er vi alle helt enige om. Å lese om de tilfellene på nettet som det absolutt ikke går bra med gir heller ingen god følelse... Selv om Bobbie foreløpig viser lite symptomer, og dagene er et følelsesmessig virrvarr av optimisme og tilbakeslag, så har jeg innfunnet meg med at det blir fri over sommeren på frøkna. Hvordan vi skal få det til på en hyggelig måte vet jeg fortsatt ikke. De fleste som har hester som er friske nok til å gå på beite (noe Bobbie egentlig foreløpig er), blir sendt på beite. Men å ha en Bobbie som ikke trenes på beite vil jo være den klare oppskriften på forfangenhet, og det er jo bare helt uaktuelt. Så hvordan jeg løser sommeren på en litt hyggelig måte for Bobbie sin del får jeg finne ut av. En ting som er sikkert er at alt av kurs, treninger og happendings er avlyst for vår del. Michellekurset jeg arrangerte i slutten av april gikk for vår del fløyten, jeg har meldt meg av Bentkurset, og plassen for Marius Schneider på Fair to the Horse i Sverige er solgt. Så får vi ta høsten etterhvert som den kommer nærmere. Det river meg i hjertet å måtte gi slipp på alle de fantastiske opplevelsene Bobbie og jeg skulle ha sammen i sommer, og særlig har Fair to the Horse vært umåtelig vond å gi slipp på. Allikevel blir disse kursene småtterier i det store bildet. For det aller viktigste er at Bobbie blir frisk. Jeg vet at dette er en stygg sykdom som kan utvikle seg negativt flere måneder etter de første symptomene er sett. Jeg har lest om hester som det har gått fort nedover med på kort tid, og som har måtte gi tapt for sykdommen. Slik skal det bare ikke gå for oss... Jeg håper av hele mitt hjerte at Bobbie blir frisk igjen fra denne stygge, unødvendige, ekle sykdommen, og at vi kan komme tilbake igjen der vi skal være ♥ |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|