Sprang har ikke vært mye på plakaten dette året. Jeg rei noen bommer den 3. mars og hoppet litt uplanlagt et par hinder den 15. mars. Bobbie har løshoppet tre-fire ganger i år, og det er det vi har sett av slike spraglete pinner. Hva som fikk meg til å planlegge å hoppe - på utebana - det vet jeg enda ikke, men jeg hadde nå lyst til det (av en eller annen merkelig grunn), så da ble det slik. 

I godt selskap med Maren (som jeg skal takke for bilene og filmen) og Axel tuslet vi ned på banen lørdags morgen og banen hadde jeg allerede bygd. To kryss på "diagonalen", en rekk på langsiden og en oxer på kortsiden (kortsiden som forøvrig måler 42 meter, så særlig kort er den ikke).

Bekymringene mine var mange. Bobbie har tidligere vært rimelig bompete når vi har forsøkt oss over noen hinder. Bobbie synes hele langsiden langs skogen er skummel. Genrelt sett er utebana ganske skummel og bomping har foregått også uten hinder. Hva skjer da når man legger sammen to bompefaktorer? Jo - selvsagt: Minus og minus gir pluss!

Vi hoppet først litt rundt på de forskjellige hinderne, og Bobbie var bare helt super! Jeg kunne galoppere rundt, styre mot hinderne hovedsakelig med vekt, ja, rett og slett bare cruise! Kjempegøy var det, og ikke en eneste antydning til hopp og sprett.

Det morsomme er jo at Bobbie er vant til å stoppe hvis jeg slutter å ri, og det kom tydelig fram at vi ikke er helt sammensveiset på sprangbanen enda, for hver minste lille gang jeg kom litt i ubalanse eller ikke var tydelig på at vi skulle fortsette framover, så stoppet hun. "Var jeg flink nå? Ja? Jeg var det, sant?" Så flyten kan vi ikke akkurat si at vi har helt enda, men vi kom oss både over ett og to og tre hinder sammenhengende etterhvert, så jeg skal ikke klage! Og mye heller at frøken Bump stopper etter hinderet, enn at hun bumper.

Siden det gikk så bra fikk jeg Maren til å heve noen av hinderne. Den røde rekken ble som den var, oxeren var samme høyde, men litt breiere, det ene krysset ble en rekk på 60 og det andre en rekk på 70! Vi har kun hoppet 70 sammen én gang før, men vi måtte bare prøve. Og Bobbie hoppet over som om hun aldri skulle gjort annet!

Sprangøkta gikk over all forventning, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er superstolt av Bobbie! Det som er ekstra gøy å tenke på, er at jeg tror at mye av grunnen for at det gikk så bra er alt det arbeidet vi har gjort i dressuren den siste tiden. Mye fokus på galopp, og mye arbeid ute. Og det er virkelig ingen ting som er morsommere å innse enn at den dressuren man strever og jobber med faktisk gir seg utslag på andre arenaer også, være seg tur eller på sprangbanen. Det er en ordentlig god følelse, og det er jo i grunnen derfor jeg rir dressur - for å få en lydig hest, uavhengig av hva vi gjør! And it works! Gøy.

Denne gangen fristet det faktisk til gjentagelse!

Å arrangere kurs 2,5 timer unna der man bor er hakket mer utfordrende enn å ha det nært hjemme. Men takket være meget god hjelp og snille mennesker, så ordner alt seg! Bobbie og jeg reiste ned fredag og kom oss i orden der. Bobbie var ikke sein om å ta seg en rull i ridehuset. Så nå ruller vi visst på fremmede plasser også.

Fredagen ble brukt til forberedelser, samt henting av Michelle og opplading til lørdagen. Den kom fort nok, og vips var vi klare for kurs!

Min første time var groundwork og longering. Med et drivhus av et ridehus var Bobbie alt annet enn fremadbydende, men vi fikk da til noe arbeid. Noe av poenget med disse øktene var også å se hvor mye fokus Bobbie klarer å ha på meg. For det første har hun aldri vært særlig fan av å være aleine i ridehus, og da særlig ikke i fremmede ridehus. Det har vært vrinsking og mer hest mentalt utenfor ridehuset enn inne sammen med meg. Det blir det ikke mye konstruktiv trening ut av. For det andre blir hun veldig lett forstyrret, og med en stor skyvedør åpen, så er det mange ting på utsiden som kan være viktige å følge med på. Men kryss i taket, hun oppførte seg som hjemme!

Andre timen fikk jeg min første longetime for Michelle på Bobbie. Da jeg var hos Michelle fikk jeg alltid mine setetreningstimer på skolehestene, noe som forsåvidt var ganske greit, for da slapp jeg å "utnytte" Bobbie. Men så er det en gang greit å få litt hjelp på sin egen hest også.

Det er nesten umulig å gjennomgå og vise det vi jobbet med da det er snakk om så små detaljer på endring i kroppen min, at det i grunnen ikke kan sees. Noe som derimot kan sees er min gjennomgående skulderfeil, hvor min utvendige skulder så godt som konsekvent havner for langt bak. Så den jobbes med. Noe som også kom fram for meg da jeg så bildene i etterkant var hvor mye jeg faktisk savner å ha en sal å ri i. Sitsen min har blitt betraktelig verre etter at jeg dro fra Michelle for to år siden, og mye av det er nok grunnet puta. Misforstå meg rett, jeg elsker puta mi, men jeg skulle veldig gjerne også hatt en sal jeg kunne ri i. Så vi får se hva som dukker opp etterhvert. Under følger litt nerdebilder av en noe vanskelig beskrevet sitstime.

Men timen som ble best for meg var uten tvil siste timen. Jeg visste at jeg ville ha en bakkearbeidstime og en sitstreningstime, men hva ville jeg den siste timen? Rimelig inspirert av flotte Stine og Cala som jobbet med handwork. Jeg har liksom aldri jobbet noe handwork da jeg synes det har vært alt for vanskelig, men etter å ha nistirret på Stine, og blitt pushet litt av Michelle, så ble siste timen brukt til å teste ut handwork. Det har jeg gjort "ordentlig" én gang før, og det var under Bentkurset i fjor. Da gikk det i utgangspunktet veldig bra, for Bobbie gjorde alt jeg sa, men jeg hadde jo ikke peiling. Det føltes rett og slett ut som at jeg ble fjernstyrt av Bent, og da jeg kom hjem og skulle prøve hjemme hadde jeg virkelig ikke et kvidder av snøring på hva jeg egentlig dreiv med. Så derfor har det blitt lite av det i etterkant, rett og slett fordi jeg ikke har peiling.

Handwork er også en ting, men det blir stadig mer vanlig med handwork fra utsiden. Og som om ikke man har nok å tenke på, så skal man gå baklengs, på utsiden, gjerne med tøylene i en hånd og en pisk som man helst skal ha litt kontroll på. Det er enda godt at vi starter stillestående!

Det flotte med handwork, og da særlig fra utsiden er at man får en helt unik måte å ramme inn hesten på. Bare denne lille utprøvinga fikk meg for første gang til å føle at jeg virkelig hadde lyst til å utforske dette videre.

Som tenkt, så gjort, og siden kurset har vi i ro og mak jobbet og testet ut handwork for oss selv. Jeg sliter fortsatt med posisjonering, men ting blir stadig bedre. Og nå er det i tillegg gøy å drive med! Så hvis det var noe jeg virkelig tok med meg fra kurset denne gangen, så var det handworken. Og dette skal vi bli bedre på! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Takk til Michelle for herlig undervisning som alltid, og noen særlig gode teoritimer! Takk til alle som hjalp meg med at arrangeringen gikk smertefritt for seg. Takk til Thea K. Nilsen for alle de lærerike bildene fra kurset! Takk til alle de ridende som deltok og gjorde kurset bra. Takk til alle teorideltakerne som deltok - det er så gledelig å se at mange ser gleden og nytten av å være teorideltaker også. Også selvsagt takk til Bobbietufsa - som oppførte seg eksemplarisk, og som rett og slett er verdens beste!

Bobbie har gått fra å være den laveste på rang, den som alltid har skygga banen, den som alltid har gått med alle, til nå å ha fått kallenavnet "terroristen". Misforstå meg rett, det er ikke sagt med så veldig tyngde, men hun har virkelig vist en ny, og sjefete, side av seg selv.

Det så jo veldig, veldig bra ut med Bobbie og Svarta da vi slapp dem sammen i ridehuset, og jeg håpet det virkelig ville fortsette i paddock. Det har det absolutt gjort, og det er uten tvil veldig gemyttelig mellom de to Damene.

Såsant det ikke er mat i bildet.

Bobbie er en liten mat-terrorist, og så lenge det finnes et høystrå i paddocken, så koster det ikke Bobbie en kalori å legge flate ører og klapre med tenna i retning Svarta. Gjerne et galoppsteg eller to også, bare for å si i fra at "det er MIN mat!". Med en gang maten er borte, kan det koses og kløes i alle retninger.

Vi kommer nok til å prøve å ha de sammen fast, for de går så godt sammen så lenge det ikke er slutten på maten, og litt flytting skal vi tåle. Bobbie er jo heldigvis ikke slem når hun sier i fra, hun bare sier i fra litt tydeligere enn hun noen gang har gjort før.

Ellers lar jeg bildene fra i dag tale for seg selv.

Så det var Bobbies kursopplading! I morgen reiser vi til Drammen på kurs for Michelle! Vi har fortsatt ledige teoriplasser hvis det er noen som har lyst å hive seg med i siste liten. All info ligger på siden i linken over! Bobbie og jeg skal iallefall kose oss på kurs, også kan vi komme tilbake til venninneprat og venninneklø på mandag. Herlig!

En skikkelig stalldag i dag, med masse bilder (tusen takk, Maren!), skravling og hest. Fikk en økt med Bobbie på utebana, og jeg kan så absolutt si at det kommer seg masse. Riktignok hadde vi med oss Birdie som støttehest, men den skumle skogen er stadig mindre og mindre skummel. Det gjør at jeg klarer å slappe mer av, klarer å få gjort mer fornuftig, og klarer å ri litt innimellom. Merk: Innimellom.

Jeg er fortsatt der at alt det Bobbie tilbyr både i trav og galopp er utrolig vanskelig å både forstå og bearbeide i kroppen min. Noe som gjør at til tider ser jeg ut som en filledukke på ryggen hennes. Det begynner å komme seg mot noe jeg kan være litt mer fornøyd med i skritt. Ikke i mål, men ting kommer seg. Bedre ned på innvendig seteben, og bedre frem med min utvendige skulder.    

I trav har jeg nå kommet dit at jeg klarer å sitte på Bobbie når hun tar i litt og faktisk traver. Jada, tok meg bare nesten tre år. Men jeg sitter som en potetsekk, jeg sitter helt i motsatt ende av bevegelsesretningen og jeg gjør altså ikke så mye annet enn å sitte på. Men jeg sitter på, og Bobbie traver så fint og flott, selv om jeg er helt på bærtur. Så da var det bare igjen for meg å innse at jeg må lære meg å ri. Det var det der med hesten og læremester ogsånn. I love it! Jeg føler bare at jeg må bli flink, og det gjerne litt brennkvikt.

Vi galopperte litt også, og kunne faktisk både "samle" og sende frem og ned i galoppen! For hvem som helst andre enn meg, så syntes det nok ikke i det heletatt at vi gjorde det, men jeg kjente den lille "shit, tungt!" når jeg satt meg litt tilbake, og jeg kjente den lille "shit, slitsomt!" når jeg ba henne om å gå frem igjen. Men hun svarte, og vi kan faktisk tenke i den retningen. I galopp! Supergøy!

Selv om galoppen er gøy, så var det som skjedde da vi egentlig var ferdig med økta enda morsommere. Galleriet under oppsummerer dagen.

Og bare fordi det fortener sin egen lille hedersplass. Dette bildet betyr mye. En illustrasjon på hvor langt vi har kommet både i forhold til Bobbies spøkelsestitting på utebana, og galoppen med henne. Nå tør jeg faktisk dette! Og det er en god følelse!

Er det en ting jeg ikke viker på, så er det at Bobbie ikke skal stå aleine i paddock. Hesten min skal i det minste få lov å være hest sammen med en artsfrend de timene jeg ikke er i stallen. Dessverre har Bobbies paddockvenninne den siste tiden reist over regnbuebroen, og Bobbie har dermed stått alene en stund nå. Det gjør meg vondt, men jakten på ny paddockvenn er ikke enkel.

Ikke et vondt ord om stallen jeg står på, men som "utegangsmenneske" av hjerte, så skulle man jo alltids ønsket at paddockene var større. Misforstå meg rett, på stallen er det større paddocker enn på mange andre staller, men generelt sett det å slippe hester sammen på et begrenset område krever at de er gode venner. Det har ikke vist seg å være lett å finne til frøken fryd. Ikke for det, hun er en frøken som er lav i rang (dog, blitt litt mer opprørsk nå på sine "eldre" dager), og går greit med de fleste. Problemet er bare at det ofte er hun som blir hakkekyllingen hvis plassen blir for liten.

Så jeg har prøvd å få Bobbie til å bli venner både med den ene og den andre. Den ene var ikke venn med Bobbie, og den andre ble ikke Bobbie venn med. Så da prøvde vi den tredje, nemlig dølahoppa Svarta. Og etter deres første møte, så må jeg i alle fall si at jeg har et lite håp. Uten at jeg tør juble for mye, for det er helt annerledes å stå i paddock med mat, kontra å møtes på en 40*80 utebane eller en 20*60 hall, men førsteinntrykket mellom de to damene var ikke det verste.

Jeg lar bildene tale for seg selv.

Nå har jeg vært med på å slippe så mange hester sammen, at jeg vet at man ikke skal ta det første slippet som et tegn på hvordan ting kommer til å gå. Minimum en uke i paddock må til, men et godt utgangspunkt må jeg vel kunne si at vi har fått. Så nå skal vi prøve å la de gå litt mer sammen før vi prøver dem sammen i paddock.

Forhåpentligvis går dette bra! Kryss fingrene for Bobbie sin del!

Det er noe med den følelsen av at det er din hest som er din læremester. Sånn virkelig. Jeg har etter Bentkurset og Monikakurset fått en mye større forståelse for begrepet balanse, noe som har fått meg til å føle meg totalt i ubalanse. Derfor har jeg ikke ridd så mye, og heller jobbet med å bedre Bobbies egenbalanse. Som om ikke hun skal ha nok med å balansere seg selv, om ikke hun skal ha en ubalansert Ragnhild på ryggen. Det har tydeligvis gitt resultater.

Fra å være ponnien som bukket i galoppfatningene, som synes galopp var no' herk, som var villbasse og stakk i galoppen, så tilbyr hun den nå selv - også når jeg rir. Jeg ber om trav, hun fatter galopp. Ja, det er bare en fatning foreløpig, også stopper hun gjerne og lurer på om hun har vært flink, men hun tilbyr det. Og om jeg ber om trav, hun tilbyr galopp og jeg sier galopp, så holder hun galoppen en stund. Til jeg havner i ubalanse.

Jeg rei henne i dag for første gang på lenge i hallen med kapsun og pute. I skritt hadde vi de beste versadene langs nesten hele langsiden. Løs innertøyle, utvendig skulder over innvendig hofte, bare flyyyte! Jeg hadde kontroll på min kropp. I traven fikk jeg galopp, og de gangene jeg fikk trav, så fikk jeg med rygg, så jeg ble hevet ut av balanse = Bobbie stopper. Hun forteller meg så tydelig når jeg ikke klarer å sitte i balanse, men det var et sted i økta jeg måtte pent spørre henne om hun kunne være så vennlig og kanskje la mutter'n få gjøre litt flere feil sånn at jeg faktisk får tid til å kjenne litt hva som skjer før det stopper opp.

Greia er det at jeg knapt nok skal puste feil før Bobbie stopper. Og jeg skal love at det er ganske lett å puste feil når man ikke helt er i balanse. Og klemmer jeg meg for hardt fast med låra, eller lener meg for mye fram (eventuelt tilbake med stive hofter), så stopper hun.

Det føles som å sitte på en hest som kan en million forskjellige signaler, også kan du selv bare åtte. Skritt, trav, galopp, versade, travers, stopp, sving høyre og sving venstre. Problemet er at Bobbie kjenner på alle nyansene i mellom alle de åtte og den millionen. De kjenner ikke jeg enda. Derfor får jeg stopp i galopp. Derfor får jeg galopp i trav. Derfor får jeg passagesving i trav (som om ikke det hiver meg ut av balanse). Derfor får jeg en ponni som stopper med et hode som bøyer seg bak til sjenkelen min og sier "Jeg er flink, mutter'n. Heng med'a! (PS: Kan jeg få en godbit?)"

Det er ren og skjær luksus å få kjenne på hvor utrolig flink hesten din faktisk er. Også er det utrolig inspirerende for meg å tenke at jeg skal klare å ri på det Bobbie tilbyr - en dag. Når hun er så herlig og tilbyr så masse flott, så kan jeg jo ikke annet enn å lære meg å sitte på det. I balanse.

Jeg har vært litt hippie den siste drøye måneden, og jeg kommer nok fortsatt til å være litt hippie, men for første gang i dag kjente jeg at jeg gleder meg ordentlig til Michellekurset. Da skal jeg i allefall ha en økt med Bobbie fra bakken og i longelina for å få kikka på ting der, også har jeg bestemt meg for at jeg skal ha en økt med sitstrening, hvor Michelle longerer Bobbie og jeg får sitte på og bare kjenne. Det er akkurat hva jeg trenger nå, kjenner jeg.

Så kanskje en dag kjære Bobbie, blir jeg like flink som deg. Kanskje.