Helga 25. og 26. april blir det endelig årets første Michellekurs her i Hamar, på verdens koseligste stall! 

Bobbie gleder seg veldig til å få styr på rytteren sin igjen, og rytteren gleder seg enda mer til å få styr på seg selv. Det er utrolig hvor mange løse, usammenhengende kroppsdeler man får når man setter seg opp på en hesterygg. 

Kurset blir denne gangen med ekvipasjer på flere nivåer, som alle har trent for Michelle før. Jeg gleder meg veldig til å se alle igjen, og håper at enda flere melder seg på som teorideltakere. Det kommer til å bli en herlig helg, med masse tanker, inspirasjon og læring. 

Det er fortsatt ledige teoriplasser på kurset, så det er bare å hive seg med for den som måtte ønske. Jeg vil veldig gjerne ha beskjed innen 19. april hvis du blir med, da jeg er nødt til å planlegge lunsjen. Prisen for å bli med som teorideltaker er 300 kroner for lørdag og søndag, inkludert lunsj på lørdag. Bare å sende meg en beskjed i kommentarfeltet her på bloggen, på facebook eller på 992 36 932 hvis du vil være med! Du er i alle fall hjertelig velkommen! 

Og skulle du tilfeldigvis komme fra Buskerud-traktene å ha lyst til å være med på kurs, så trenger Thea og Therese litt hjelp med skyss, så her har du mulighet for å få blitt med på kurset gratis, mot at du kjører dem og hestepelsene deres! Gull mulighet til å hive seg med på en hyggelig helg, og endatil få det spandert! 

Fram til kurset skal Bobbie og jeg kose oss med litt ridning på bana, litt longering og litt tur. Også håper jeg at jeg får kommet meg en tur eller to bort til stallen vi skal ha kurset på, da Bobbie har vært litt tullete der tidligere, så å teste ut humøret til den røde hoppetussa i hallen før kurset hadde ikke vært dumt. 

Men klare er vi uansett humør, og vi gleder oss skikkelig! Håper vi ser deg der og! :)

Det der hodet altså. Både innvendig og utvendig. Hvordan skal vi egentlig forholde oss til det? 

Denne bloggen er basert på kurset jeg var på med Monika Sanders i slutten av februar. Her ble det mye snakk om hestens hode, både inni og utenpå. Denne bloggen er et forsøk på en oppsummering av noen hodetanker.

Først litt om hestens hode innvendig, og litt om vårt hode også. For når vi er på kurs ønsker vi gjerne at det skal gå så absolutt bra som mulig. Men det er ikke det som er interessant. Det som er interessant er «hva er det laveste nivå vi er på?». Hva er det som funker uansett hvor vi er? 

Ridning er kommunikasjon, og det er den kommunikasjonen vi klarer å ha når det koker rundt oss som er viktig. Hvordan skal vi klare og utvikle den kommunikasjonen? Hvis vi klarer det, da kan vi absolutt si at vi har kommet et steg videre. Da er grunnfjellet vårt enda stødigere.

Det er viktig at vi som mennesker lærer hesten å skape trygghet der vi er. Det starter med den unge hesten allerede til og fra paddocken. Bare den lille veien fra stallen og til paddocken er alt. Og jo mer vi er interesserte i hva som kommer før utdannelsen av hesten, og jo mer jobb vi legger i stegene før utdannelsen, jo enklere blir det når hesten starter i førsteklasse. 

Et av våre store problemer er at det ligger naturlig for oss å krympe sammen når en hest begynner å jasse seg opp. Det er vår måte å skåne oss selv og kroppen på. Det er bare litt dumt at det er stikk motsatt av hvordan hesten tenker. For den trenger at vi blir større når den begynner å jasse seg opp. Vi må bli litt mer hest. 

Det er veldig fort å begynne å røske og rive i hodet på hesten når den ikke oppfører seg. Men å holde fast i hodet skaper gjerne mer stress enn utgangspunktet. Tenk om du hadde hatt et tau på hodet til et menneske. Hadde du tillatt deg selv å gjøre det samme som du ofte kan se blir gjort med hester? Røsking og riving, haling og draing. Ha samme respekt for hestens hode som ditt eget.

Ha heller fokus på beina og kroppen til hesten. I stedet for å flytte hodet, flytt kroppen. Flytt beina. Send beina og kroppen i en retning, og hodet er ikke lengre noe problem (det må liksom naturlig nok følge med resten av hesten). 

Når det kommer til ridningen så har hodet også en viktig rolle, men kun som et resultat på hvordan resten av kroppen fungerer, og ikke så mye annet. En tøyle kan og skal aldri bibeholde en hodeposisjon. Det er det kun bakbeina og ryggen som skal gjøre. 

Vi forbinder ofte samling med hodet opp, men når man samler hesten så rir man like mye fram og ned som når man faktisk rir fram og ned, men hodet står bare i relasjon til bakbeina og ryggens aktivitet. Hva som definerer om hesten går fram og ned og sender energien fremover, eller om hesten går samlet og sender energien oppover er vinkelen i bekkenet. Rundheten og den strekte overlinja er lik både i fram og ned og i samling. 

Så det vil si at hvis vi i stedet for å krangle med hestens hode klarer å kontrollere hestens bein, så er vi allerede kommet langt på vei. Har vi i tillegg en retning i hestens kropp, så begynner vi å snakke. 

Kommer retning og ben på plass, så vil kroppen komme på plass, og dermed også hodet på plass. 

Ri, håndter og plasser bena og kroppen til hesten, ikke hodet.

Det var virkelig helt merkelig, for Bobbie fikk akutt vondt i magen mot slutten av en rideøkt. Hun hadde spist normal lunsj, alt virket normalt da vi trente, og plutselig var det som om hele Bobbie bare ville knekke sammen og rulle. Jeg kjente raskt igjen symptomene, og dro hun med meg ut av hallen, fikk av utstyret og ringte veterinær. Den følelsen når du ikke får tak i verken veterinærvakta eller noen av de andre veterinærene i nærområdet, mens ponnien din står der og holder på å knekke sammen av smerte - den er ikke kul. 

Heldigvis fikk jeg tak i veterinærvakta på andre forsøk, og hun var rett i nærheten. Fra jeg merket magevondten til veterinæren var på plass tror jeg ikke det tok særlig mye mer enn 30-40 minutter. Jeg kjenner at jeg er så himla glad for at jeg bor såpass sentralt. 

Symptomene var ikke vanskelige å kjenne igjen, Bobbie hadde gørvondt i magen. Noen bæsjer kom det, så en form for gasskolikk er det nok mest sannsynlig at hun hadde. 

Det var en ny veterinær som jeg ikke hadde hørt om før som hadde vakt, og man er jo alltid litt skeptiske til nye veterinærer, men hun her viste seg heldigvis å ha et veldig behagelig vesen, og være flink både med en smått hysterisk hesteeier, og en ponni med magevondt. 

Bobbie fikk smertestillende, og slange ned i magen med tre liter parafin. Takket være tålmodighet og lite stress klarte veterinæren å få ned magesonden uten dop. Bobbie har sjeldent fått så mye ros av meg, og rompa så mye klødd, som da. 

Heldigvis kom Kristin akkurat fra jobb og bistod veterinæren, mens jeg holdt meg travelt opptatt med å klø rompa. En fin form for stressmestring fra min side. Jeg er verdens mest pysete når det kommer til veterinærer og leger, og blir dobbelt så dårlig når det er dyr inne i bildet, for jeg får så vondt av at jeg ikke kan forklare at det skal bli bedre. 

Jeg var nødt å reise på jobb på kvelden, men takket være verdens beste stallvenninne Kristin, så visste jeg at Bobbie var i trygge hender, og mobilen var aldri langt unna. Heldigvis var det bare positive meldinger jeg fikk igjennom kvelden. Bortsett fra at Bobbie var s-u-l-t-e-n og fornærma fordi hun ikke fikk mat. 

Etter nedlagt parafin er det som kjent ikke noe mat før parafinen er igjennom systemet. Blank bæsj har vært temaet siden gårsdagen, problemet har bare vært at det har vært fryktelig lite bæsj. Jeg var oppe og sjekket henne på kvelden etter jobb, rundt halv to om natta, og oppe igjen klokka kvart på åtte. Bobbie like frustrert hver gang jeg kom for at hun ikke fikk noe mat. Og det rev i hjertet mitt. Kunne jeg bare forklart det til henne... 

Det verste var egentlig at hun så ut til å forstå at vi ikke kom til å gi henne noe mat, så hun sluttet liksom å mase etter det. Hun virket rett og slett både bedrøvet og betutta. Ganske lite fornøyd, men samtidig så tapper. 

Omtrent 24 timer skal det ta før parafinen er igjennom, og det gjorde det og. Litt usikker på klokkeslettet, men en gang mellom fire og halv syv i ettermiddag kom i alle fall den første bæsjen som så litt mer glinsende ut enn vanlig. Jeg fikk "bæsjetelefon" fra Kristin, da jeg igjen var på jobb. Forøvrig ganske sjenerende å sitte på jobb og prate om avføringen til hesten sin. "Er den fast? Hvor mange pærer? Glinser den?". Jeg følte det nødvendig med en aldri så liten beklagelse til kollegaen min, men hestefolk skjønner nok godt hva jeg mener. 

Og det er ikke tvil om at parafinen er igjennom, så Bobbie har igjen begynt å få en rolig tilvenning til mat. Har startet med litt betfiber og utvannet høy, mest for å gjøre det litt lettere å fordøye, og passe på at det ikke blir for tørt. Men det viste seg jo også at utvannet høy var kjempesmart i forhold til at når jeg vanner det ut så varer det jo mye lengre. Så selv om hun bare har fått fra 250 gram til en halvkilo til hvert lille måltid hun har fått, så har det allikevel blitt litt følelse av mengde, takket være vannet. 

Rundt syv måltider har det blitt i løpet av ettermiddagen og kvelden. Blant annet takket være fantastisk gode stallvenninner som hjelper til når jeg er låst på jobb (takk Hanne-Malen!). Litt over elleve i kveld var jeg oppe og fôret henne igjen. Og den fornøyde tyggingen til Bobbie kunne jeg sittet og hørt på i evigheter. I tillegg til et halvkilo med utvanna høy så tok jeg omtrent et halvt kilo med ensilage og strødde strå for strå rundt i paddocken. En "naturlig" fôrbegrenser. Da må hun om ikke annet gå litt rundt for å finne maten, og ikke bare sluke alt på en gang. Jeg liker å tro at jeg var litt smart akkurat der. Og jeg må bare få si hvor utrolig glad jeg er i boksløsningen min. I dag har Bobbie stått avlukket fra Svarta, mens i natt har hun fått tilgang til hele paddocken, da med strødd ensilage som hun kan nappe litt i utover natta. Tanken på at hun kan bestemme selv om hun vil stå ute eller inne - jeg elsker det. 

I morgen blir det litt øking på fôrmengden, også håper jeg vi er tilbake på normal fôring i løpet av helga. Nå ser det heldigvis ut til å gå bra denne gangen også, men det er virkelig ingen morsom greie når det står på. Det er så vondt å ikke få forklart, og ikke kunne ta vekk vondten ved et knips. Nå har vi hatt noen runder med kolikk de årene jeg har hatt Bobbie, så jeg vet ikke om jeg tror på meg selv hvis jeg sier at jeg håper vi aldri får det igjen, men jeg håper i alle fall det blir lenge, leeeenge til neste gang. Jeg liker best å ha en frisk Bobbie, men det skal hun ha, hun er en tapper liten sjel! 

La meg ta det fra begynnelsen. Da jeg jobbet i Danmark for tre år siden så jeg for første gang et rideskjørt som Michelle hadde. Et praktisk skjørt som brukes når det er kaldt, og som har en splitt foran og bak, slik at det også går an å ri med det, da det legger seg pent over hesten. 

Jeg har alltid drømt om et slikt skjørt, men det selges veldig få av dem og jeg har ikke lykkes å finne et som jeg kunne tenke meg. Det var et jeg fant en gang, men det krevde litt sparing, og innen jeg tenkte å sette tankene ut i live, så hadde butikken sluttet å selge det. 

En dag i fjor høst så jeg tilfeldigvis at ei jeg kjenner igjennom AR-ridningen, og som jeg møtte under Bent-kurset i 2013, hadde sydd et rideskjørt til seg selv. Det så bare utrolig flott ut, og jeg kommenterte på bildene til Nina at hvis hun noen gang skulle sy flere skjørt, så ville jeg stå først i køen. Hun svarte at hun ikke trodde det ville bli noe mer skjørtsying, så jeg la tanken på hylla og har egentlig ikke tenkt noe mer på det siden. 

Jakten på rideskjørt fortsatte allikevel, og jeg fant et praktisk, lett rideskjørt på uhip.se som jeg har forelsket meg helt i, og har brukt mye igjennom vinteren. 

Men rett etter at uhip-rideskjørtet var kommet i hus, en dag i januar i år, så tikket det inn en lang melding til meg på facebook fra Nina. Her stod det blant annet: 

«Tenkte jeg skulle tilby deg å sy et ullskjørt, bare å kjøpe stoffet, tråd etc.. Enkelt skjørt el dobbelt. Du trenger 3 meter til enkelt. Jeg sydde dobbelt(anbefales), og to farger, og er så fornøyd med mitt. Så utrolig godt og var varmt. Hvis interessert, så sjekk Stoff & Stil.. De har mange fine farger i ullfilt.. Si fra om du er interessert ;) »

Om jeg er interessert!? Jeg holdt på å ramle ut av sofaen. Dette tilbudet kom rett etter at Nina hadde lagt ut noen fantastiske bilder av seg selv med sitt rideskjørt, på hesten sin Dád.

Nina tilbydde seg altså å sy et skjørt til meg. Jeg skulle få rideskjørt! Her måtte jeg starte prosessen med å velge farger, og butikken Stoff og Stil ble trålet for ullfilt. Turen gikk til Oslo, og mamma var med på butikken og hjalp meg med å velge fine farger. Lilla og grått ble fargene, for skjørtet er faktisk slik at jeg kan bruke det på begge sider. I tillegg kjøpte vi for moroskyld med tre pyntestjerner, uten egentlig å ha noen tanke bak det utover at litt pynt er sikkert fint. Nina var ikke sen om å gripe stjerne-tråden og ta den til noe langt utenfor hva jeg kunne fantasere om.  

Jeg tok så turen til gamle trakter, for morsomt nok står Nina på Grønlund gård i Ski, der har jeg i korte perioder både stått med Bobbie og med Janko for mange år siden. Vi hadde en koselig formiddag med skravling, latter og litt måling. Nina tok mål av meg (aldri før om jeg har blitt tatt mål av for et klesplagg) og noterte sirlig ned. Livvidde, lengde til bakken og hvilke farger som skulle hvor. Stoffet mamma og jeg hadde kjøpt ble avlevert i Ninas varetekt, og siden har jeg bare blitt mer og mer målløs. 

Nina har vært så grei og sendt bilder igjennom hele prosessen. Jeg har hatt mer og mer problemer med å uttrykke hva jeg føler. Men ord som wow, oi, ååååh, næææh og «gisp» har vært mye brukt. For Nina er en kreativ sjel, det er det ikke et sekund i tvil om. Bare se. 

Hva sier man når man får tilsendt slike bilder? Man kan jo ikke annet enn å bli helt varm om hjertet. Tenk... Dette har Nina sydd til meg. Til meg! Jeg tror det fortsatt ikke. 

Mamma var så snill og hentet alt sammen hos Nina, og tok det med da vi møttes i barnedåp forrige helg. Både Nina og jeg var ganske spente i forhold til vesten, for den har Nina sydd fra eget hode, helt uten mål av meg. Ville den passe? 

Jeg fikk kjøpt meg en beige Ulvang-genser, og hele antrekket ble prøvd. Det satt som et skudd. Vesten passet som om den skulle vært skreddersydd, og skjørtet var bare fantastisk. Jeg gledet meg desto mer til å få prøve det med Bobbie. Og med strålende sol og litt snø igjen på jordet benyttet vi muligheten. Snilleste Hanne-Malén tok med kamera i stallen, og stilte opp for å knipse bilder av Bobbie og meg med det fantastiske nye antrekket. Jeg lar bildene tale for seg selv. 

Problemet mitt nå er jo at jeg har fått et så magisk fint rideskjørt at jeg vet ikke om jeg tør bruke det =D Det var i alle fall veldig godt og varmt, og kommer til å bli helt fantastisk å ri med på kalde vinterdager. 

Jeg har enda ikke helt forstått at Nina, sånn helt ut av det blå, har sydd et rideskjørt til meg. Men å kjenne på den gleden det er å få en slik fantastisk overraskelse, det gjør at man får lyst til å gjøre sånne herlig snille ting mot andre. Det føles så fantastisk herlig at et annet menneske har lyst å gjøre noe så stort - for meg! Bruke tid og energi - på meg! Jeg føler meg privilegert og heldig, og jeg håper jeg på en eller annen måte kan klare å gi den samme følelsen til noen andre. For det føles helt fantastisk! (...det blir nok bare ikke igjennom noe jeg syr...) 

Jeg har ikke ord som kan få sagt nok takk til Nina for det arbeidet hun har lagt ned i dette. Takk er liksom ikke nok. Men hva annet skal man si? Tusen takk? Tusen millioner takk? Takk herfra og til månen og tilbake? Jeg får ikke gitt noe tilsvarende tilbake som et rideskjørt, men jeg har en liten greie i tankene som kanskje kan passe et så herlig menneske som Nina. En liten oppmerksomhet som, om ikke annet, er gitt fra hjertet.

Nå kan du lure, nå, Nina :) 

Tusen takk for det nydelige, vakre antrekket du har sydd til meg! 
Du er en fantastisk person! 

I dag var det lang dag i stallen, men hva gjør vel det når man tilbringer tiden sammen med gode venner både på to og fire bein. Og når sola skinner så strålende fra himmelen. 

Selvsagt legger vi til en dag eller to utslått av sjukdom, så er jo absolutt alt som det skal være. Det skal mye til for at jeg ikke drar i stallen, men tirsdag hadde jeg ikke sjans. Onsdag var det så strålende sol og fint vær at jeg bare måtte ut en tur, og Bobbie svettet seg igjennom en tur i både skitt, trav og galopp. Du bare innser at du ikke er helt i form, når du etter noen minutter i trav får sting i siden. Til Bobbies store fornøyelse tok vi ned i skritt igjen.  

Jeg hadde en ganske kul aha-opplevelse i dag, da jeg hadde med meg og trente Bobbie. Det har slått meg de siste gangene jeg har tatt henne med ned for å trene på formiddagen, at jeg tror ikke det er helt riktig tidspunkt for Bobbie å trene på. Særlig ikke nå for tiden. Nå skal formiddagen brukes til å soooole seg, nemlig. Hun står og slumrer i paddocken og bare nyter sola, veldig lite motivert for jobbing, og det merkes også. Skrev blant annet følgende facebookstatus her om dagen: 

Her er supermotiverte Bobbie under trening i dag. Jeg kunne løpe, hoppe, smatte og være så energisk jeg bare ville. Bobbie kunne kanskje vurdere å skritte. Og noen skoleholdt. Men ikke så mye eller mange. Det var best å bare stå stille og steke i sola. Så da gjorde vi det. Jeg liker å tenke på det som at vi i dag har trent på opptaket av D-vitamin. Det passet Bobbie ypperlig :)

Vi hadde blant annet en situasjon hvor jeg tok meg selv i at hun longerte meg. Hun stod ganske på midten av banen og jeg hadde gjort en sving for å få hun til å endre retning. Hun stoppet, og jeg fortsatte energisk fram i håp om at hun skulle komme etter. Det gjorde hun ikke, så der løp jeg rundt på en volte, mens hun stod i midten og kikket på. Noen ganger er man glad man er aleine i hallen, ja... 

Men noen lyspunkter var det også - virkelig. Plutselig kunne jeg longere Bobbie løs på den midtre (!) storvolta i trav. Ingen vegger på oppsiden eller nedsiden, og Bobbie pleier alltid her å trekke ned til porten. Men takket være en ny tankegang med "stick to me", så var det mye lettere og visualisere for meg hvordan jeg burde stå for å få forklart Bobbie hva jeg ønsket, og vips, så skjønte hun det. Kanonkult! 

Og plutselig fikk jeg også en mye større forståelse for at det nesten alltid går galt når jeg skal få Bobbie til å skifte hånd i volta i trav. Så fra nå av skal vi trene masse på invitasjon inn til meg. 

Det som er ekstra morsomt er hvordan man plutselig forstår kunnskap man egentlig lærte for et halvt år siden. Michelle snakket jo om akkurat det samme med å få bogen til å følge under kurset i september. «The unicorn» som hun snakket om. Forstod jeg det da? Ja, jeg trodde det. Gjorde jeg det? Nei. Forstår jeg det nå? Tjah.. Bedre i alle fall! Man forstår ting først når man er klar for det, og akkurat nå har denne brikken falt på plass, til tross for at jeg hørte om akkurat det samme for et halvt år siden. Først nå var hodet mitt klar for å forstå det. Kanonkult det og! 

Også Bobbie og Svarta fant det for godt å klø i dag. De klødde jo hele tiden da de ble satt sammen i sommer, men har vært litt avventende nå i vinter. Jeg mistenker det har noe med at behovet ikke har vært der, og at Svarta har gått med dekken. Men i dag stod hun uten, og de benyttet muligheten til litt pelskos. 

Når man ser hestene stå sammen slik, så synes jeg det er vanskelig å forstå at noen vil ha hestene sine alene. De koser seg så sammen at man blir jo helt kokvarm rundt hele hjertet. Tenk å ikke få lov å bli klødd litt på når det klør. De har så godt av det, og de viser med hele seg at de synes det er helt herlig. Nei, takke seg til gode firbeinte venner, sier jeg. Det er en fryd for øyet og hjertet.

Celt fikk seg en økt i hallen med meg, og det er alltid spennende å trene andre hester, og Celt intet untak. Han er ganske i andre enden av Bobbie, og det manglet i alle fall ikke på energi der. Liten guttefant med kløe i beina, og litt lopper mellom øra, men veldig spennende å jobbe med siden det blir noe helt annerledes enn Bobbie. Hovedoppgaven til Celt i dag var å puste, for han eeeer så flink gutt, også kan han gjøre alt for godbiter. Han kan i grunnen gjøre alt for litt klø. Egentlig kan han gjøre alt bare fordi han kan det. Så da gjør han det. Og noen ganger kan det bli litt mye når hesten går sidelengs på skrått både versade og travers fire ganger i løpet av to og et halvt sekund, samtidig som han smilte og helst ville trave. For han kan det og, nemlig! Men vi klarte å puste litt og bare skritte til slutt, så da tuslet vi opp igjen til stallen og vennene. 

Alt i alt en lang, solfylt hestedag i stallen med to og firbeinte venner. Kan det bli bedre? 

Hvem drømmer vel ikke om å ha en hest som svever rundt på banen med deg på ryggen i fullstendig harmoni. Ingen ser at du gjør noe, men hesten svarer på hvert minste vink. Hver minste tanke. 

Denne bloggen er basert på teoridelen fra kurset jeg var på med Monika Sanders, siste helga i februar. Her snakket vi om at hesten vi har skal være mellom hjelperne, og ikke til stadighet bevege seg fra korreksjon til korreksjon.

Hvis vi ønsker å oppnå den totale harmonien vi søker, så er vi nødt til å lete etter følelsen av at hesten er i balanse mellom hjelperne. Her er det ofte veldig fort gjort, særlig for oss AR-ryttere, å bli tråkkende rundt på den samme volten, og vi nerder oss rundt. Minutt etter minutt, time etter time, dag etter dag. «Flytte bogen bare litt mer hit, bakparten bare litt mer dit.»

Og voltearbeid er viktig det, misforstå meg rett, men voltearbeidet vil få en helt annen mening hvis man begynner å bruke det til noe.

Vi ønsker gjerne å legge opp treningen vår så pedagogisk som mulig for hestens del. Og så lett som mulig. Også er det jo alltid gøy å komme fram til et delmål ganske kjapt. Men hvordan kan vi klare det? Den enkleste måten å gjøre det på er å gi hesten en grunn for å gjøre det den skal gjøre.

Å svirre rundt på en bane er egentlig ganske meningsløst for en hest. Som Bent så fint en gang sa, hvis man ser en elg løpe rundt på en sirkel i skogen, så blir den mest sannsynlig sett på som helt gæ'ærn, og skutt. Men hvis vi ved hjelp av noen kjegler for eksempel kan gjøre det litt enklere for hesten å forstå hvorfor den skal svinge akkurat der. Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis. 

Når vi trener hester kan det ofte være lurt å lete etter muligheter på uventede steder. «Den situasjonen jeg er i nå - hvordan kan jeg utnytte den på best mulig måte?» 

Har du en hest som skvetter, så kan du kanskje utnytte den ekstra framdriften til noe positivt. Den ekstra energien du får av ri på utebane istedenfor inne kan brukes til en bedre samling. Det finnes muligheter på uventede steder.

Fire timer teori og tre økter med Bobbie var det som måtte til for å gi meg en skikkelig klar for å ta fatt på 2015. Det er alltid slik når vi bikker nyttår og det begynner å bli noen måneder siden sist kurs. Vi har jobbet jevnt og trutt vinteren igjennom, men vi kommer så til et punkt hvor vi lurer litt på veien videre. Slik ting har vært i det siste, så er det ikke tvil om at Bobbie vet godt hvor veien videre går. Hun tilbyr så mye spennende at jeg blir helt svimmel noen ganger. Problemet er bare at jeg ikke helt klarer å henge med i svingene, så da er det greit å få en Monika som kan bekrefte at Bobbie er den store stjernen jeg tror hun er, og gi meg noen retningslinjer å følge videre. 

Jeg var så heldig at jeg fikk melde meg på en uke bare før kurset, for jeg var litt bekymret for været. Det skulle jo foregå på utebane, og jeg har faktisk tenkt tilbake og tror ikke at Bobbie og jeg har trent ute en eneste gang i dårlig vær. Vi har liksom alltid hatt tilgang til hall, og vi har ikke vært redd for å bruke den, for å si det slik. Ute trener vi jo stadig, men da i fint vær. Uheldigvis var det det stikk motsatte vi fikk på kurset, men vi fikk bevist at vi er tøffere enn toget (mener vi selv i alle fall).

Jeg var så luksusheldig at jeg fikk låne hengeren til Anna Lene, og kjørte ned tidlig (alt for tidlig) lørdag morgen, og var framme litt på halv ni. Bobbie fikk komme ut i en stor paddock, og så sitt snitt til å showe litt for de rundt. 

Været allerede på morgenen var litt usikkert, så Bobbie fikk ganske raskt på seg kjøkkenhåndkleet sitt (altså dekkenet). Etter å ha funnet henne hutrende og skjelvende i paddocken opptil flere ganger tidligere i høst, så tok jeg ingen sjanser. Det var ikke le i paddocken, så da fikk dekken duge. Og det dekkenet bodde hun i resten av kurset. 

Bortskjemt
Prinsesse Bobbie var ikke sen om å si i fra at hun synes godt hun kunne få servert noen bedre kvister enn de ferdig-opptygde som allerede lå i paddocken hennes. Og en lakei kan jo ikke gjøre annet enn å lystre sin prinsesse, så da kursarrangør tilba meg en sag og ga meg fritt leide i skogen bortenfor ridebana, så var det bare å gyve løs, da. 

For det første vet du at du har en bortskjemt liten ponniklump når du i det heletatt tenker på å sage ned trær til pelsdotten når du er borte på kurs. For det andre er det ganske morsomt å reise på kurs og oppleve at det å tilby hesten litt kvist er det mest naturligste i verden, så en grein eller to ofres gladelig. 

Bobbie var i alle fall strålende fornøyd med innsatsen (det skulle da bare mangle, spør du meg). 

Siden været var litt alternativt hadde vi satt opp et telt-tak midt på ridebana. Vi var litt spente på hvordan noen av hestene ville reagere på dette, men jeg regnet med at Bobbie ville ta det ganske cool. Og der tok jeg heldigvis ikke feil. 

Første økta vår valgte jeg naturlig nok å jobbe fra bakken/i longelina, og det ble en knallmorsom økt. 

Vi fikk først trene på en ganske ny måte å tenke på når vi jobber bakkearbeid. Tidligere har vi alltid jobbet med mye fokus på innvendig sjenkel, altså pisken fra bakken når vi jobber bakkearbeid. Faren med det er at vi ganske raskt kan komme til å sende hesten ut av balanse over utvendig bog. Derfor bruker Monika heller noe hun velger å kalle "stick to me". Istedetfor å jobbe med bøyning fra innvendig sjenkel jobber vi med at bogen til hesten skal følge meg hvor enn jeg går. 

Forskjellen fra mitt vanlige bakkearbeid var at pisken mye oftere fanget inn utvendig bog, og med en gang Bobbie fattet poenget, så hadde hun flere momenter hvor hun fikk en ordentlig god bøyning igjennom hele kroppen, uten at hun forsvant ut over bogen. 

Tanken med "stick to me" skulle jeg ha med meg inn i longearbeidet, noe vi må trene litt mer på hjemme for å få det ordentlig til, men vi fikk i alle fall tanken presentert. Og i longen fikk Bobbie og jeg prøve oss på noe spennende og nytt. 

En ting jeg fikk bekreftet etter helgens kurs var at de tingene jeg har vært inne på i mitt eget hode i løpet av vinteren (heldigvis) har vært riktige. Det som var deilig med dette kurset var å få litt ord på tankene, og få dem litt mer konkrete. Jeg har jo tenkt masse på overganger den siste tiden, og på kurset var det holdt-overgangen som fikk jobbet seg. 

At Bobbie kan holdt, det er det ingen tvil om. Det er bare å slippe tøylene det, så står hun parkert. Er hun riktig med, så er det bare å puste litt feil, så står hun også parkert. Men det er mer et stopp, ikke et holdt. For å stoppe ved å legge vekten på bakparten, det har vi egentlig aldri trent på. Vi har nesten aldri trent på holdt i det store og det hele. 

Så det ble oppgaven denne timen. Monika fikk låne Bobbie og viste først hva hun mente, og vi jobbet både fra skritt, trav og galopp. Målet var at jeg skulle være overdrevet tydelig i kroppsspråket mitt. Skal vi fram, så skal vi fram, og skal vi tilbake, så skal vi tilbake. 

Og det sier jo seg selv. Hvis man ikke kan et ordentlig holdt på bakparten, så kan man vanskelig gi et "halvholdt", eller en halvparade. Det å innarbeide et godt holdt, det gir meg i alle fall en mye enklere vei mot en godt halvparade. Og enkle veier liker vi. 

Bobbie viste raskt at hun forstod prinsippet. Nå gjelder det bare at jeg klarer å utvikle språket mitt slik at vi kan klare å kommunisere oss igjennom dette også. 

Jeg fikk igjennom denne timen tent en lyspære i forhold til det å lære hesten å stoppe ut i fra et trykk. Klarer jeg å få til det så blir veien mot samling antagelig ganske mye lettere. Jeg kjenner at dette skal bli så ufattelig spennende å utforske videre! 

Økt nummer to (i regn og vind) ville jeg ri. Takk og lov for rideskjørt! Bobbie oppførte seg som en stjerne, og fokuset lå på akkurat det samme som det gjorde i longeringen. Jeg fikk noen gode tips i forhold til hvordan Bobbie og jeg skal kommunisere et holdt på bakparten, og for første gang skal jeg starte og bruke begge sjenklene. For å stoppe ønsker jeg å få begge bakbeina under, med rundhet i overlinjen, må magemusklene trekke seg sammen, og den uavhengige undersjenkelen kommer her inn. Og gud, så vanskelig å legge til begge sjenkler, og samtidig åpne i setet for at ryggen skal få lov å runde seg. 

Jeg skjønte poenget, men trenger nok litt tid på å få inn teknikken, og ikke minst å klare å forklare Bobbie hva jeg egentlig ønsker. Vi skal enkelt og greit bare bli enda litt flinkere til å kommunisere. 

Monika tipset meg også om rygging som et moment vi kunne ta med inn i treningen. Vi har liksom ikke fokusert noe som helst på rygging etter at det ble tatt ut av væpnerprøven. Istedet har det vært skoleholdt. Så det å innføre ryggingen igjen var litt vanskelig både for Bobbie og meg, men det er absolutt et moment som kan bidra til økt forståelse for vekt på bakparten. 

Så vi fikk prøve oss med overganger fra skritt og trav ned i holdt, og til rygging og/eller skoleholdt. Jeg måtte bare bestemme meg hva jeg ville før jeg gjorde det. Vanskelig å forklare Bobbie hva vi skal hvis jeg ikke vet selv. 

Da vi var ferdige ble vi spurt om vi kunne være støttekontakt til neste hest som skulle inn på banen. Tenk - Bobbie på kurs - støttekontakt! Kuleste, besteste ponnien. Jeg løp for å hente litt mat (for å unngå at jeg måtte stå og klø Prinsessen en halvtime), og siden det regna, og var ekkelt vær, så plasserte jeg oss like gjerne begge to under teltet. Når det nå allikevel stod der, så kunne det jo brukes. 

Lørdagskvelden ble tilbrakt i kjempekoselig selskap med Maylen og Hilde. Skravling til langt på kveld, og du kan jo bare lure på hva hovedtemaet var. Jeg var så heldig at jeg fikk sove hos Maylen, så jeg slapp å reise hjem. Bobbie ble innlosjert i en koselig boks for natta. Hun har ikke stått på boks på flere måneder, men det gikk helt greit. Litt stress som forventet, men maten hadde da forsvunnet i løpet av natta. 

Søndagen startet med at jeg ble overfalt av husets lille pusekatt (var det Ludvik den het montro?), som intenst insisterte på å være med meg på do. Jeg prøvde å skyfle den ut døra med beinet, men det var bare å gi opp, for her skulle det koses, mente pus. Jeg er ikke så fan av do-selskap, så jeg fikk såvidt det var lempet pus ut, men pus var på ingen måte fornøyd. Bildet på siden taler sin sak. 

Bobbie fikk igjen komme ut med kjøkkenhåndkleet sitt og fikk gomle frokost mens vi hadde morgentimen med teori. Så var vi igjen klare for å være støttekontakt, denne gangen for ei lita kaldblodshoppe på tre år som var med på sitt aller første kurs. Hun synes verden var litt skummel, så Bobbie fikk bli med for å vise at banen var et helt ok sted å være. 

Da vi hadde fått svingt litt rundt kjegler og kjent at bogen fulgte tøylene skulle vi plusse det sammen med overganger. Holdt - skritt - holdt. Holdt - trav - holdt. Holdt - galopp - holdt. Jeg har aldri med vilje prøvd galoppfatning fra holdt, men vi prøvde, og sannelig svarte ikke frøkna helt kanon. Vi fikk galoppfatning, og noen herlige steg i galopp, før vi stoppet igjen. Det var veldig vanskelig å få inn timingen på å klemme med sjenkler og å slappe av ellers, men da har vi noe å trene på. 

Vi skulle også prøve høyregaloppen fra holdt, men Bobbie fattet ikke like lett der som på venstrehånd, så var jeg litt spent på grunn av underlaget, så da droppet vi bare høyregaloppen, travet litt som avslutning, og ga oss med et stort smil. Bobbie overrasket stort i snøværet, og var superflink. Jeg har fått en hel haug med gode tips og triks som skal utforskes videre framover. 

Å få veiledning av Monika er alltid en glede, for det er noe med Monikas tilnærming til hestene som bare er så behagelig og herlig. Det kjennes bare godt etter et kurs med Monika. Og det er sjeldent jeg får med meg så mange tanker fra et kurs. Både igjennom teorien, og igjennom praksis. 

Mine hovedlyspærer som ble tent igjennom kurset kan kjapt oppsummeres i en liten liste: 

• "Stick to me". Ikke la hesten falle ut over utvendig bog ved å jobbe den for mye fra innsiden. Gjelder både fra bakken og ryggen.
• Jobb holdt. Ikke bare å stoppe, men å ri inn i holdtet. Begge sjenkler på for å få bakbeina inn under hesten. 
• Tenk hodet ned og manken opp. Rundhet!
• Overganger. Og ikke bare gjør dem, men bruk dem til noe. La overgangen til holdt ha noe å bidra med i overgangen opp igjen. 
• Start, stopp, høyre og venstre. Det er så enkelt at vi glemmer å trene på det. Hvor god er du på å ri hjørner for eksempel? Serpentiner? 

Også har jeg ti sider med notater fra teoritimene. De hang så innmari godt sammen med de tankene jeg selv har vært inne på den siste tiden, men alt ble liksom ryddet opp i og satt i system igjennom noen kloke ord fra Monika. Det gjør det også så mye lettere for meg å se veien framover. Jeg skal se om jeg ikke klarer å få formulert det ut på et vis etterhvert. 

Men alt i alt har det til tross for været vært en helt fantastisk helg, med en gjeng superkoselige mennesker som jeg gleder meg til å møte igjen! Og Bobbie - hun er veldig takknemlig for å ha fått litt mer styr på den kålormen på ryggen!

Tusen takk for at vi får ta del i dine tanker og din erfaring, Monika! Den er gull verdt!