Jeg skal love at jeg blei lang i maska da jeg jobbet Bobbie fra bakken her om dagen, tok henne over på venstre hånd og gikk nedover langsiden i en lett travers, da øynene mine blei dratt ned mot en unormalitet. En grotesk unormalitet. Bobbie manglet halve halen sin! I alle fall nesten. En stor bit av halen til Bobbie er bortevekk. Jeg mistenker at det er noen paddock"venner" på motsatt side av gjerdet, som har tatt en jafs. Men altså. Hikst!

Jeg kan dekke det litt til så det ikke synes så godt, men gosh og huff!

Dette er jo nesten katastrofe. Noen som har hair extensions farge "blond med litt skitt" til salgs? 

Vips, så var dagene flydd avsted. Etter det herlige kurset med Monika fikk Bobbie to avslappende dager og før jeg fikk sukk for meg forsvant jeg til AEG. Så det betød tre nye avslappende dager, helt uten meg. Lørdag rei Anna Lene henne for meg, og søndag var jeg tilbake selv, med en herlig økt fra ryggen. Så kom mandag med en longeringsøkt og tirsdag bestemte jeg meg for å prøve en økt fra bakken. Riktignok kun i kapsun, så slipper jeg å stresse med flere tøyler enn nødvendig. Bobbie var egentlig ordentlig fin, og det morsomste var at hun (les: jeg) stadig får en bedre forstålese av det å jobbe hesten for hånden fra utsiden. Dog, i trav er det altså en uting! Å trave på utsiden av hesten er krevende for en tobeint uten kondis! 

Jeg var så heldig at Maren var med, med kamera, og hun knipset både bilder og film av oss - for en luksus! Veldig artig å se også. Bobbie og jeg jobber jo litt sånn smått mot skoleparaden, og har der hatt noen ordentlig kreative løsninger fra Bobbies side. Istedetfor å vinkle bakparten har Bobbie valgt å skyte rygg. Nå den siste tiden har hun i større grad forstått det å vinkle bakparten sin, men fortsatt sliter jeg med å få hun til å beholde søkningen fremover, så vi har en lang vei igjen å gå. Allikevel velger jeg å vise frem både bilder og film av alle feilene vi gjør, fordi tross alt, så har vi gnåla med dette i over et år, og startet med en hysterisk Bobbie hver gang jeg prøvde, til nå å kunne være ganske rolig i øvelsene. I videoen synes jeg ikke den vektoverføringen med kapsun er noe god da den er litt stressende. De to hvor hun er løs er mer hyggelig! Men da får dere se ulike varianter.

Jeg føler også at galoppen må nevnes. Galopp liksom. For hånd. Meg gående ved siden av Bobbie. I galopp! Haha, jeg synes det er morsomt. Frøkna som for et år siden bukka tulling i longelina, og det å være i nærheten av henne ved en fatning var totalt uaktuelt. Nå er jeg såpass trygg på henne at vi kan fatte for hånd både på høyre og venstre side! Høyregaloppen på filmen har vi aldri fått til så lett før for hånd, og venstregaloppen skal bare bedre seg og bedre seg. Gleder meg til vi kommer dit at vi kan begynne å jobbe med galoppen for hånd! Inntil da storkoser jeg meg med fremgangen!

Så: Snurr film, med de positive ting som er, samt alle de ting som en gang skal bli bedre!

Det er en annen hest som figurerer i filmen også, nemlig Birdie til Maren. Vi har lenge fleipa med at jeg må ri Børd en dag, så da var det bare å gjøre det da. Børd er en westernridd varmblodstraver med noen beskjedne fluer i hodet innimellom. Det er alltid lærerikt og artig å ri andre hester, og Birdie var intet unntak. Fikk kjenne på ryggsving, en god og en litt mindre god side, en hest som faktisk svarer på tøyleføring på halsen, og galopp! Det var rett og slett ordentlig artig. Så nå skal Bobbie og jeg være med på trailtrening en gang! Blir nok også dokumentert forhåpentligvis. Men vi har konkludert med at vi ikke kommer til å konvertere til western helt enda. Westernsal er nemlig grusomt å sitte i, når man er vant til en behagelig ulldott.

En veldig kjekk stalldag, og tusen hjerter til Maren for bilder og film og prøving av Børd!

Når værvarselet sier "hold deg hjemme", så legger vi ut på veien med nesa mot årets første kurs. En vitamininsprøytning av dimensjoner!

Fremme på Stall Sissener fikk Bobbie tildelt en koselig, åpen boks, og med litt mat så klarer Damen seg hvor som helst. Hun stod inne, mens vi tobeinte deltok på Monikas teori, som denne gangen baserte seg på primær- og sekundærhjelperne. Et tema som viste seg å være spot on for min del. Oppsummering av første teoritime i stikkordsform er som følger:
* Hestene er høyre og venstrehendte, slik som oss.
* Vi må overbevise hesten om at den fint kan "skrive med feil hånd".
* Sammenhengen mellom bakbeinas bevegelse som henger sammen med brystkassens rotasjon som igjen henger sammen med løft i bogene. Den kan også vendes på, altså at en sammenklemt bog vil gjøre det vanskelig for brystkassen å rotere, altså vanskelig for bakbeinets innundergripen.
(Det vil igjen si at det er helt ulogisk å bruke to sjenkler på en gang, da det klemmer brystkassen sammen og forhindrer bakbeinet innundergripen)
* Det er vanskelig både for hest og menneske å gjøre noe om man er i ubalanse. Prøv å stå på ett bein og skriv med feil hånd.
* Bittet er laget for å løse opp spenninger, derfor kan ikke spenning i bittet tilføres, siden det bare vil skape mer spenning. Hvis bittet lager spenning, vil hesten naturlig spenne i mot.
* Vi leter etter å få følelsen etter to individer som har én balanse. Den balansen er en skapt balanse.
* Det er fem steg alle gangarter må igjennom:
    - Senke hodet, strekningsberedskap.
    - Ta en stilling, bøyning og formgivning begge veier. Kan ikke hesten det jobber vi kun med den sterke             siden.
    - Likesidige hjelpere, flytte hesten inn og ut.
    - Diagonale hjelpere.
    - Rakridning - få hesten i balanse på det sporet jeg rir.
* Mine hjelpere skal bygge en ramme rundt hesten slik at hesten forstår.
* Vår viktigste jobb på hesteryggen er å forstyrre hesten minst mulig!

Så med det i minnet kikket jeg på noen av ekvipasjene før det var klart for Bobbie og meg. Målet med økta for min del var å få testa det å longere Bobbie et annet sted enn hjemme, i alle gangarter. Jeg forsøkte det på Michellekurset i september med noe flyvende resultat. Vi startet med å kikke igjennom alt av bakkearbeidsøvelser: versader, travers, diagonal travers, vending, diagonal travers, renvers på begge hender, og bortsett fra litt surr i renversen fikk vi (heldigvis) tommel opp fra Monika på det. Litt samling også, noe jeg selv har vært usikker på, men selv det fungerte i følge Monika, så da er jeg på rett vei.

Filmen viser litt av vårt bakkearbeid, men kameraet bestemte seg dessverre for å gå tom for batteri da vi skulle longere, så ingen bevis fra den delen. Det skal dog sies at Bobbie kunne følgende: Skritte, overganger skritt-holdt-skritt, versader og travers i skritt + noe samling. Trave, overganger trav-skritt-trav + trav-holdt-(nesten)trav, versade og travers i trav + samling. I både skritt og trav kunne hun skifte hånd, og det at hun skiftet hånd i trav på nytt sted var bekreftelse nok for meg at det gikk bra!! Det har jo tidligere vært en liten antenning for henne, hvor hun har eksplodert. Galoppen på høyre gikk supert, og selv om hun kom med et lite hoppeti, så forholdt jeg meg helt rolig, også fortsatte hun videre i rolig galopp. Venstregaloppen fikk vi også, om enn ikke like bra som høyre, men det kan jeg jo heller ikke forvente, for vi sliter jo med akkurat det samme hjemme.

Vi fikk med andre ord vist akkurat hva vi pleier å gjøre hjemme, og bare det er en stor seier i seg selv. Tidligere har Bobbie vært et lite troll på nye steder, og første økta på nytt sted (som jeg da bevisst har valgt å ta aleine fredag) har vært et mareritt. Denne gangen kunne vi komme direkte til nytt sted, og fikk vist akkurat de tinga vi kan og de tinga vi ikke kan med en nøyaktig like avslappa Bobbie som hjemme. Hurra!!

Teoritime nummer to startet med Monikas fine setning: "Dette kan også trenes oppe fra bakken!" Standarden var altså satt. I følge Monika selv ble denne andre teoritimen "hippie-økta", en økt om litt følelser og denslags. Høres kanskje litt "slarvete" ut, men i mine øyne var det en av de bedre øktene. Åh, det er så mye med AR som bare er så sant.
* Let etter øyeblikkene hvor hest og rytter er sammen. Hvordan kan vi finne de øyeblikkene? En piaffe trenger ikke være det "magiske" man skal oppnå, du kan like gjerne får den magiske følelsen av å være sammen når du ber hesten om å senke hodet.
* Se kvaliteten i det dere gjør nå!
* Uansett utdanningsgrad kan man finne glede der man er.
* Primærhjelpen (setet) skal alltid komme først.

* Hvis sekundærhjelpen (tøyler/hånd og sjenkler) ødelegger primærhjelpen har ikke sekundærhjelpen noen funksjon!
* Når hesten svarer på sekundærhjelpen overtar primærhjelpen igjen.
* En primærhjelp krever mye tilstedeværelse (dette skriver jeg under på!).
* Det er veldig lett for at det blir misforståelser mellom hva primærhjelpen sier og hva sekundærhjelpen vil.
* Vi kan komme oss veldig, veldig langt med sekundærhjelp, men med tiden kommer vi til et punkt hvor vi ønsker å ri mer for primærhjelpen.
* Møter du veggen, spør "hva må jeg gjøre for å forandre meg".
* Husk å ta utgangspunkt i at du skal speile hesten.
* Begynn å åpne seg selv slik at man kan gi slipp.
* Det er seks deler man kan jobbe med:
    Hodet
    Frempart
    Rygg
    Bakpart
    Min kropp
    Det mentale
* Hesten har forstått en øvelse hvis øvelsen kan gjøres ut i fra alle seks delene.
* Disse seks delene gir nyanse i treningen.
* Hvis det er balanse i øvelsen er det mulig å gjøre en forflytning.
* Ikke dumforklar for hesten. Skjønner den 1+2 = 3, så skjønner den det.
* Ikke korriger hesten for noe den ikke har forstått!
* Den vanskeligste tingen vi driver med når vi jobber med hestene våre er å forandre oss selv mentalt.
* Målet vi leter etter er følelsen "ingenting". At hest og rytter er ett, og at kroppene forflytter seg sammen.
* Dagens mantra: Hendelse * Reaksjon = Resultat. Det vil si at hvis resultater blir det samme og det samme uten å bedre seg, så må reaksjonen på hendelsen forandres dersom resultatet skal endres.

Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me!

Det morsomste med hele denne økta var at i det vi startet litt med å trave, så fattet Bobbie galopp på galopp, både på rett og bøyd spor. Så ivrig på galoppfatningene har hun aldri vært før, men vi fikk skryt for dem av Monika, så ingenting er mer positivt. Vi kom også dit at vi skulle prøve galoppfatninger, og det er faktisk (bortsett fra da vi prøvde veldig haltende for Bent), første gang vi galopperer et annet sted enn hjemme. Bobbie fattet som forventet høyregaloppen fint, men sleit litt mer med venstre. Noe jeg også gjør. Det å beholde poteten langt ned i magen når man galopperer er så vanskelig!

Det beste minnet fra denne økta har i grunnen ingen ting med verken potet, versader, travers eller galopp å gjøre. Det har med da det kom et rimelig stort snøras fra taket i plasthallen vi rei i. Bobbie, som ved tidligere anledninger både på kurs og hjemme gjerne spretter sidelengs for en lyd ingen andre enn hun selv hører, skvatt tre steg avsted. Jeg klarte for en gangs skyld å forholde meg rolig, og Bobbie stoppet etter bare noen små meter og var helt rolig igjen, og vi kunne fortsette akkurat der vi slapp. Jeg gliste fra øre til øre!

Monika konkluderte med at både Bobbie og jeg kan det vi skal, teknisk. Nå skal jeg lære meg å føle. Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :)

Siden vi ikke hadde oppstallingsmuligheter på stallen kjørte Bobbie og jeg til Gardermoen ridesenter hvor hun fikk stå for natta. Dagen i dag startet med at jeg forsov meg (godt gjort), men kom heldigvis i tide, og fikk med meg Monikas tredje teoritime.
* Det aller viktigste du lærer hesten er ryggsving.
* Hesten skal tørre å svinge med rytteren på. Når man setter seg opp forstyrrer man hestens naturlig balanse, noe som naturlig gir en spent hest. Derfor må den lære seg å svinge med oss på. Gjør den ikke det får vi heller aldri noen ridning.
* Finnes det ikke ryggsving finnes det ikke ridning!
* En piaffe er ingen piaffe hvis du ikke har sving. En hest kan fint løfte "armer og bein", men uten dynamikk i hele kroppen har ikke øvelsene noen hensikt.
* Ved å ta vekk sving tar vi vekk bærekraft, og vi får en taktforskyving i skritt.
* Det har ofte mer med motorikk å gjøre, enn styrke.
* Før en samtale med kroppsdelene dine. Finn ut hva som er symptomet og hva som er problemet. Hvis høyre skulder er for langt bak kan det løses ved å ta skulderen frem, ved å ta albuen frem eller ved å ta venstre skulder bakover. Forskjellige innfallsvinkler kan gi samme svar.
* Din viktigste rideleksjon er når du lærer om ryggsving slik at du etterhvert kan begynne å analysere ryggsving og lese hva som skjer i hestens kropp.
* Hvis du skal bruke sitsen din til å lese hva som skjer i kroppen til hesten, er du nødt til å ha en avslappet kropp. Du kan ikke analysere noe med en spent kropp.
* Du skal høre hjemme på ryggen til hesten. Ikke være en URO: Uidentifisert ridende objekt.
* For å komme dit er du først og fremst nødt til å være en god passasjer.
* Slipp ryggen fri!
* Mitt mål er å sitte funksjonelt, ikke korrekt. En korrekt sits er det noen andre som definerer. For meg er det eneste korrekte det som er funksjonelt.
* Vi er nødt til å forandre oss, og da må vi i blant gå til ytterpunktene for å overbevise kroppen om at det er greit.
* Ikke gå fra hesten i hjelperne. Ta hesten med med hjelperne.
* Ikke la hjelperne bli statiske. Ta vekk sekundærhjelp og la primærhjelp ta over.
* Ingen ting er verdt å ødelegge sitsen for!
* Gi hesten flere sjanser til å lytte til primærhjelpen.
* Stol på din sits og la den få føle hva som skjer.

Jeg tok turen til Gardermoen for å hente Bobbie, som krevde kos, kos og mer kos da jeg møkket boksen hennes. Lastet henne på hengeren, kjørte til Sissener igjen, lastet av, og stod i ridehuset en halvtimes tid før det var vår tur. Rei i dag også, og hadde trygghet nok til å ri uten stigbøyler. Bare det å kunne transportere henne slik fra stall til stall, og ha en hest som var helt med da vi startet rideøkta var en fantastisk følelse.

Oppgaven min lå i å tenke potetsekk, slappe av i sitsen min, og imponere Monika. Jeg hadde aldri trodd det var så slitsomt å slappe av, men gosh, det tar på! Ikke minst å klare å slappe av i alt man liksom skal gjøre. Trave for eksempel. Monika ga meg en helt ny måte å sitte på, hvor jeg skulle fjøre i magen istedetfor i korsryggen, og vips så fikk jeg faktisk vondt i magemusklene mine! Utrolig fascinerene, men det mest fascinerende var responsen jeg fikk i Bobbie. Det føles ut som om jeg nærmer meg å finne nøkkelen til svevetravet hennes. Det hjalp å få beskjeder som "ha skuldrene i magen" og "vær piruetten". Det hele handler om at jeg skal føle. Slappe av i kroppen og føle. Utrolig spennende, men utrolig vanskelig!

Det er så vanskelig å beskrive ridetimen(e), for selv om vi egentlig gjorde en hel masse, så gikk det meste på å føle. Kjenne etter, slappe av og tenke på hva som skjer. En ting er at det er vanskelig å skrive om en følelse, men å ta bilde av en følelse er jo enda verre. Men tekst eller bilder spiller i grunnen ingen rolle, det viktigste er en følelsen jeg sitter igjen med i magen etter kurset, og den er helt fantastisk! Jeg har nemlig forstått for n'te gang at det "eneste" som mangler er at jeg må lære meg å ri. Igjen. Det er så kult!

Jeg reiste hjem med tårer i øynene. Så glad for alt Bobbie har gjort for meg i helga. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fortalt henne hvor stolt jeg er av henne! Hun har reist godt, hun har tatt mye innetid helt fint, hun har vært helt rolig på alle rideøktene, hun har ikke latt seg skremme av takras, hun var støttehest med mulen i matposen mens en av de andre hestene lekte rodeo på ridebanen, hun ankom Gardermoen helt upåvirket, hun taklet å stå inne over natta, hun hadde ingen problemer med å reise ti minutter i bil fra Gardermoen for å bli ridd på time, også halvannen time på henger hjem igjen. Jeg har krevd mye av henne utenfor normale rutiner i helga, og alt har hun bare godtatt uten å stresse et sekund. Hun har rett og slett vært helt, helt fantastisk! Og hva hun gir av seg selv under øktene. At vi faktisk kan jobbe med både det vi jobber med hjemme, og komme oss videre i arbeidet, det er en helt utrolig herlig følelse. Hun har tilogmed uten noe krøll fattet galopp på begge hender i nye omgivelser!
Jeg er så STOLT av Bobbie at jeg bobler helt over! =D

Jeg skylder en STOR takk til en av de flinkeste instruktørene jeg veit om! Monika er helt unik i sin formidlingsevne både under teorien og under ridningen. Det er en rolig og avslappet, med også litt humoristisk atmosfære rundt Monika som gjør at man bare koser seg. Hun kan faget sitt så utrolig godt og legger så mye inn i hver ekvipasje at det er en fryd å være med på kursene hennes! Takk for videre guiding Monika, jeg skal finne både min rullende magepotet og Buddha - lover!

I tillegg må jeg få si TUSEN takk til snille Kristine Øihaugen som så veldig snilt tok seg av kameraet mitt på de to rideøktene. Det er alltid spennende å overlate kameraet til andre, men da jeg kikket igjennom bildene etter lørdagen blei gliset bare breiere og breiere. Kristine har uten tvil tatt hestebilder før og visste hva hun dreiv med! Jeg spurte om hun kunne ta bilder igjen i dag, og det gjorde hun. TAKK for at du dokumenterte det jeg virkelig trengte å få dokumentert i dag, Kristine. De bildene fra dagen i dag var virkelig gull verdt! Og takk til den som filma (Silje? Nina?)!

Også tusen takk til Ingrid for godt arrangert kurs, og for overnattingsplass!

Og ikke minst alle dere superhyggelige medkursister som kom med så utrolig mange varme ord at jeg ble jo helt rørt. Det må være noe spesielt med AR som, uansett hvor man er, samler en så fantastisk gjeng med mennesker!

I dag legger jeg meg med en ordentlig godfølelse i magen! Håper Bobbie gjør det samme :)

For et smil jeg gikk av banen med i dag. Jeg har i det siste presset meg litt til å trene på utebana. Føret er fint, været er fint - en 40*80-bane for seg selv. Hey, hvorfor ikke? Jo, spøkelset er svaret på hvorfor jeg må presse meg til å trene der nede. Men det går stadig bedre, og dagens longeringsøkt må sies å være en av de bedre! For første gang hadde jeg akkurat den samme Bobbie som jeg pleier å ha inne, igjennom hele økta. Det er en stor forbedring! Selv da det gikk en hest ut av hallen og forsvant, samt da det gikk hest inn i ridehallen hadde hun bare noen små sekunder med ukonsentrasjon, også var det full fokus igjen. Tidligere har hun vært lettere panisk hvis slike ting har skjedd.

I tillegg så vi ikke spøkelset i dag. Sist vi longerte på utebana holdt vi oss lengst vekk fra skogen, men i dag testet jeg grensene litt, og vi stod iallefall midt på bana og longerte uten at Bobbie blei bitt i hasene. Hun var helt avslappa hele tiden og kunne både skritte, trave og galoppere uten problemer. Selv de samme feilene fikk vi kikka på. Når vi er på venstrehånd synes Bobbie det er mye lettere å gjøre alskens "skoleparader" og "levader" og diverse istedetfor å gå frem i skritt. For skritt kan bety trav, og trav kan bety galopp, og venstregalopp er tunge greier, altså! Jeg måtte til og med bli med henne og "galoppere" for at hun skulle orke å fatte. Hadde jeg løpt ved siden av henne for et halvt år siden hadde hun eksplodert og forsvunnet til Kina.

Etter økta kunne jeg slippe henne, også tuslet vi sammen ned langs gjerdet. Stoppet jeg, stoppet hun, helt avslappa. Hun var faktisk så trygg at hun snudde rompa mot meg (som stod mot skogen) for å bli klødd.

Så alt i alt: Hurra! For en god følelse å kunne slappe av sammen på utebanen. Noen tilbakeslag blir det nok, men vi er iallefall på rett vei. Deilig!

Lloyd har vært i min varetekt i noen måneder nå, men det er på tide at han finner seg et ordentlig hjem å bo i og et menneske/mennesker som vil bruke tid med han. Lloyd er en 4,5 år gammel svart welsh cob hingst, som er veldig letthåndterlig og omgjengelig til hingst å være, men begynner nå på en stall med 16 hopper, å merke at våren er på vei. Koselig å humre pent til damene, men han gjør ikke mer enn det.

Lloyd er meget godt sosialisert, og fungerer veldig fint i vallakflokk. Slik jeg oppfatter han er han ca. midt på treet når det kommer til rang. Selv om han er hingst er han enkel å slippe med andre vallaker, siden han har gått med andre fra han var liten tass.

Lloyd er en uslepet svart liten diamant som i løpet av sine 4,5 år ikke har blitt jobbet mye med. Han er uproblematisk å håndtere i det daglige. Har jobbet han litt innen bakkearbeid med akademiske prinsipper, og han er en meget følsom og lettlært herre. Her har man alle muligheter for å skape sin egen stjerne, og uten at jeg selv har veldig peiling, så synes jeg at han har et godt bevegelsesmønster.

Selv har jeg hatt bitt i munnen på han noen ganger, og han har prøvd å ha pute på ryggen med gjordt spent under magen. Det var ikke noe problem, men krever selvsagt mye mer tilvenning før det blir en rutine. Han er kun jobbet i kapsun til nå.

Hans nye hjem bør (jeg er fristet til å skrive skal) selvsagt tilby han hestekompiser å stå med ute og mye utetid. Han er per i dag en velfungerende barfothest. Ny eier bestemmer selv om han skal beholdes som hingst eller ikke.

Ta kontakt med meg hvis du vil vite mer om Lloyd, også kan jeg videreformidle kontakt til eier (avtale om pris tas med henne). Godt hjem vil bli prioritert. Hvem kan vel ikke tenke seg en liten, søt Lillemann? :)

Bakgrunn for denne bloggen:
Akademisk fra A til K
Mål 1 - Frem og ned
Mål 2 - Stilling og bøyning
Mål 3 - Frem og ned på volte
Mål 4 - Versade

HVA:
Travers er den andre sidebevegelsen man lærer hesten. I versaden jobber hesten med innvendig bakbein med en bøyd muskulatur. I en travers jobber hesten med et utvendig bakbein fra en strekt muskulatur. Derfor er traversen i utgangspunktet tyngre for hesten å utføre. Traversen er også kalt “sluta” på svensk, eller “quarter in” på engelsk.

Traversen kan gjøres enten ved å flytte fremparten ut fra sporet, eller bakparten inn fra sporet, eller en kombinasjon. Traversen hjelper deg med å utdanne begge bakbeina, for en travers er ingen travers hvis du ikke fortsatt har innvendig hofte fremme, stilling og bøyning i kroppen, og innvendig bakbein med.

I traversen har man en mer rettere hals (altså mindre bøyning) enn i en versade, men stillingen skal alltid være på plass.

HVORDAN:
Min erfaring med traversen er at den enklest læres inn ved en vegg. Dette fordi du da eliminerer hestens muligheter til å svare feil på beskjeden du gir. Når du står ved veggen tar du pisken over på utvendig hofte av hesten, og lærer den å vike rumpetten inn for det. Jeg pleier alltid å fokusere på én side av gangen, slik at når jeg starter med å lære inn traversen holder jeg meg på samme plass på banen, med samme bøyning. Først når hesten begynner å forstå det godt på den ene siden overfører jeg det til andre siden.

Det kan være en fordel å ha stilt opp hesten slik at den står med innvendig bakbein foran det utvendige. Siden det er utvendig bakbein som skal flyttes frem og inn mot tyngdepunktet gjør du det lettere for den å starte mot den riktige bevegelsen når den har utvendig bakbein bakerst.

Noen forstår det kjapt, andre bruker lengre tid. Føl deg frem på hvor mye du skal kreve av den i starten. Sett ikke kravene for høyt, og ros hvert minste lille forsøk hesten tilbyr slik at den ikke mister motivasjonen for å prøve. Etter hvert øker du kravene med å beholde en liten stilling mens bakparten kommer inn. Husk at hesten ikke skal trykke mot deg. Uansett hva, så er dette “no go”.

For noen hester så kan det være lettere å forstå at rumpetten skal inn hvis du lar hesten få ta ett eller to steg frem i det du ber den om å ta bakparten inn.

Det kan etterhvert være hjelp i å peke pisken bakover via halsen, slik at du understreker at hesten skal holde fremparten ute på sporet.

Når hesten har forstått signalet i holdt, så er det bare å videreføre det i skritt, med ett og ett steg av gangen. Etter hvert vil du kunne gå nedover langsidene, og derifra tar du traversen videre igjennom hjørnene. Når traversen begynner å sitte i hjørnepasseringene kan du begynne å bevege deg litt vekk i fra sporet. Enten ved å prøve deg på en volte, eller ved å flytte sporet ditt en meter eller to innenfor langsiden. Etter hvert vil du kunne gjøre traversen på både rette og bøyde spor.

Så lenge hesten går langs veggen er det bakparten som skal inn (illustrasjonen nederst). Når hesten blir tryggere på signalene kan du forsøke å flytte fremparten utenfor sporet (illustrasjonen øverst), i stedet for bakparten inn. Det krever at sporet ditt er et stykke på innsiden av veggen.

Se for deg sporet ditt, gi traverssignalet med pisken opp, men istedetfor å bli gående på sporet slik du gjør når du går langs veggen flytter du kroppen din noen små steg utover, og med det gir hesten signal om å ta fremparten ut, mens traverssignalet holder rompa på sporet du har sett for deg. Illustrasjonen i midten er en mellomting hvor du flytter fremparten litt ut og bakparten litt inn.

HVORFOR:
Traversen lar hesten jobbe med to av sine utvendige bakbein fra en strekt muskulatur. Ved innlæring av traversen har du sammen med versaden det verkøyet du trenger for å utdanne alle fire bakbeina til hesten. Der i fra går veien mot samling.

HVOR:
Her er det sterkt anbefalt med en fysisk sperring på utvendig side, være seg ridehus, ridebanegjerde eller en vegg på et hus, hvis man ikke har annet.

UTFORDRINGER:
Her er det mange ting man kan støte på, men nesten uansett hva, så kan de problemene som dukker opp relateres til tidligere oppgaver som må forfines. Forståelsen for halvparaden kan bli satt på prøve (for noen helparaden i form av “ikke gå meg ned”), stilling og bøyning må nok repeteres. Når man begynner å bevege seg utenfor veggene kan hesten lett falle ut med både skuldra og/eller bakparten. Gå da tilbake til veggen og sørg for at hesten forstår at det er bakparten inn.

Husk å rose for små, små, små fremskritt!

Lykke til!

Noen ganger må man bare juble av glede. Bobbie og jeg har jobbet lenge med vektforskyving rundt på alle fire beina. Hun forstår prinsippet, problemet har vært at når jeg har bedt henne om å flytte vekten bakover, så har hun istedetfor å vinkle hofta og senke bakparten, skutt rygg. Greit at de skal løfte ryggen, men Bobbie har senket manken, løftet opp lendepartiet og egentlig gjort ganske lite i bakparten. Not quite right.

Hele den greia har vært ganske frustrerende, for jeg veit jo at jeg har gjort noe galt, også er spørsmålet hvor mye lengre skal vi presse det i håp om at det blir rett, eller risikerer jeg bare da å lære henne noe som er helt feil? Jeg har vært usikker, men har fortsatt så smått, og i dag... Helt ut av det blå, så vinkler Bobbie hofta si som om hun aldri skulle ha gjort annet før, og halerota senkes. En bevegelse jeg knapt har sett hos henne før. Og ikke bare en gang, og ikke bare på den ene hånda. Neida, plutselig kunne Bobbie senke og vinkle hofta si på begge hender uten problemer. Og jeg måtte teste flere ganger om det faktisk stemte at hun fikk det til. Hver gang fikk jeg positivt svar! Bobbie vinklet hofta riktig(ere)! Det var riktignok tungt da jeg ba henne om det, men hun svarte mye mer riktig enn hva hun noen sinne har gjort tidligere.

Selv da vi egentlig var ferdige og jeg hadde tatt av henne hodelaget ba jeg hun om å senke bakparten, og det gjorde hun uten problem, også løs. Hiiihii, barnslig glede!

Fortsatt er hun ikke like frem og nedsøkende som hun skal være når hun senker bakparten, men hey! Rom ble ikke bygd på en dag, og bare denne endringen er et massivt steg i riktig retning. Kult!

Noen ganger skulle virkelig kamera vært tilstede. Men jeg får bare krysse fingra på at dette ikke var en engangshendelse, men at hofta til Bobbie stadig er på vei til å plasseres mer riktig i arbeidet vårt. Gøy!

Mellom hallen og utebana i stallen er det en svær parkeringsplass. Her synes Bobbie det er veldig spennende å gå og lukte og sniffe på bæsj og andre spennende lukter som måtte dukke opp. Her for noen dager siden gikk hun i grøftekanten av parkeringsplassen og sniffa seg bortover brøytekantene før hun plutselig stoppet opp ved en snøhaug. Der blei hun stående, og slikket intenst på snøen. Såpass intenst at da jeg prøvde å dra henne vekk snudde hun seg først to ganger tilbake samme vei, og da hun ikke fikk lov til det prøvde hun å snu seg andre vei. Tydelig veldig interessert i den snøen.

Siden det ikke blir brøyta med noe annet enn traktor og snøfres der nede tenkte jeg for meg selv at det måtte være noe veisalt av noe slag som hadde ligget igjen i skuffa til stalleier etter han hadde brøyta et annet sted. Selv om det i bakhodet mitt hørtes litt søkt ut at det skulle bli med helt dit, men. Jeg har dratt Bobbie vekk derifra, for det må da være begrensa hvor smart det er å spise salt som jeg så for meg har liggi på veien og gitt smak på noen snøklumper.

Hver eneste dag har Bobbie strena bort til den samme plassen på parkeringsplassen (som er veldig ulogisk retning å gå i forhold til det å gå tilbake til stallen). Her en dag blei Kristin (stallvenninne) med bort og så Bobbie gnage av snøklumpen. Kristin bøyde seg ned og kjente på den, og utbryter "dette er jo ikke snø! Det er rent veisalt!". Bobbie slikket hemningsløst på saltet, tydlig meget fornøyd med sammensetningen. Siden det da viser seg å være store klumper av rent salt, og ikke noe som er brøyta av en vei, så har Bobbie fått lov å gå bort og smake litt på det hver gang vi går forbi, og hun viser meget tydelig at hun gjerne vil bort dit.

Dette er altså ponnitrollet som ikke finner på å røre en saltstein til vanlig. Det har hun heller aldri gjort. Alt av saltsteiner som finnes er forsøkt: Rød, hvit, himalaya ogsåvidere. Hun har aldri spist salt frivillig. Bortsett fra nå da. Veisalt! Så spørsmålet er om jeg kanskje nå må kontakte Statens Vegvesen og høre om de har en pose veisalt til overs? Trenger det nemlig til hesten min... Som om ikke jeg var en noget besynderlig hesteeier fra før av.

Noen som slår denne?

Det er lite som er så befriende som å kjenne at ting bedrer seg. Først og fremst hadde vi en veldig grei longeringsøkt på utebana i går. Det å være på utebana i seg selv er en utfordring for Bobbie, for det er et stort, skummelt spøkelse som biter Bobbier i bakbeina hver gang hun får rompa til skogen. Det at vi dermed kan ha en tilnærmet normal longeøkt, både med skritt, trav og galoppfatninger uten at hun tar salto en eneste gang, det er bra! Nå skal sant sies at vi utfordret ikke skjebnen ved å være helt nederst ved gjerdet, men vi tar det pø om pø. Et steg av gangen. Bare det at vi kunne ha en hel longeøkt uten noe som helst tull er pluss i boka! Da vi var ferdige slapp jeg Bobbie løs, også gikk vi sammen ned langs det skumle gjerdet. Hun fem meter innafor, vel og merke, men hun skvatt ikke en eneste gang, og alle de gangene jeg stoppet (jeg gikk altså helt ved gjerdet), så kom hun bort til meg for godbit, uten å være redd. Hurra!

Og etter at Bobbie fikk lov å gå med meg på ryggen over jordet, så har hun ikke akkurat blitt mindre interessert i å utforske jordet. Med meg til fots blei det begrensa hva hun fikk lov til på vei opp igjen til stallen, men litt måtte hun sniffe seg rundt etter. Tror vi brukte nærmere ti minutter rundt på plassen utenfor ridehallen.

I dag hadde jeg en rideøkt i hallen, denne gangen med kapsun og pute. Ingen hopp og sprett i dag, så jeg holdt meg på. Gleden(e) i dagens økt var for det første noen stadig bedre parader i holdt, et godt skrittarbeid, og det aller beste var venstregaloppen! Bobbie har (som vist på longeringsvideoen) større problemer med venstregalopp enn høyregalopp. Det samme har jeg. Et av mine største problemer har vært at jeg ikke har kjent om hun har fattet riktig eller ikke, så det å rose henne, og det å oppfordre henne til å holde den videre har vært utfordrende siden jeg ikke har visst om den har vært rett eller gal. I høyregalopp har jeg ikke noe problemer med dette, så gleden var rimelig stor da jeg for første gang i dag helt bestemt kunne kjenne at jo, hun fattet rett venstregalopp. Og ikke bare en gang, men to. Og ikke bare ett steg, men en fremovertenkende, frem og ned-venstregalopp i tre-fire steg. Åh, for en glede! Hadde tenkt å jobbe litt mer i trav etter galoppfatningene, men jeg har en vane for å hive meg av ponnitroll når hun er så flink, så en super venstregalopp blei avslutningen på dagens økt.

Smil!

HVA:
Versaden er første sidebevegelsen man starter å lære hesten. En versade er også kjent som “öppna” på svensk, eller “shoulder in” på engelsk. Lettest er det nok å forstå versaden hvis man tenker den som på engelsk, altså skulder inn.

Hesten går med en stilling og bøyning slik beskrevet tidligere, den går frem og ned, og for å få en versade ønsker vi bare enda litt mer innundertramp av innvendig bakbein. Det at man plasserer skuldrene litt innenfor sporet, gjør at man helt naturlig får innvendig bakbein til å nærme seg tyngdepunktet.

En versades mål er å få kraftoverførsel til utvendig frembein slik at hesten får løft over utvendig skulder. Det vil også si at en versade kan ikke måles som god eller dårlig ut i fra hvor mange spor den blir ridd på, men ut i fra hvilken hensikt den har i hestens kropp.

En versade kan gjøres på flere forskjellige måter, enten ved å flytte frempart inn, eller ved å flytte bakpart ut. Man kan også gjøre begge deler, både flytte bakpart ut og frempart inn. Når vi jobber hesten fra bakken er det mest hensiktsmessig å be om bakpart ut først.

HVORDAN:
Start versadearbeidet på volten. Når du har vent deg til å gå med hesten baklengs, og du er komfortabel med å legge til sjenkel (pisken) i riktig tidspunkt kan du på volten ved hjelp av pisken be om litt mer aktivitet fra innvendig bakbein i det hesten løfter det. Tenk at du flytter bakparten litt ut av volten, mens kroppen din gir plass til hestens skuldre innover.

Du kan også jobbe med versaden på rett spor. Vær først komfortabel med å gå med hesten med stilling og bøyning på rett spor. Deretter er det “bare” å gi hesten litt mer plass innover på sporet, altså gjennom å flytte seg selv litt lengre inn for sporet og invitere hesten med seg inn. Tenk at hesten skal starte på en volte. I det hesten løfter sitt innvendige bakbein kan det hende at du må hjelpe til med pisken for å få den til å forstå at det innvendige bakbeinet skal fortsette mer i retning rett frem, og ikke bli med rundt på volta.

HVORFOR:
Versaden er første steg i arbeidet mot å utdanne hestens fire bakbein. Her starter vi med å arbeide med høyre og venstre bakbein som et innvendig bakbein. Når man har styr på versaden og traversen, har man også styr på hestens fire bakbein (høyre som innvendig, høyre som utvendig, venstre som innvendig og venstre som utvendig). Når hesten er likt styrket i alle fire bakbein kan man begynne å samle mer og mer, slik at hesten tar mer vekt på sine bakbein.

HVOR:
Her kan det være en fordel å være på en bane, eller i det minste en flat plass, og gjerne med gjerder eller en fysisk avgrensing slik at man lettere klarer å gå sånn nogenlunde beint selv.

UTFORDRINGER:
Her begynner det å bli mye å huske på og ha styr på, så mange av de forrige utfordringene kan vise seg å ha mangler som kan være lurt å fikse før man går videre. Det kan være vanskelig å holde sporet sitt, men ta i så fall hjelp av å tegne voltesporet med f.eks flis, slik at du har noe å forholde deg til. Hesten kan lett gjøre volten mindre siden du ber den om å få skuldrene enda mer inn. Da er det viktig at innvendig sjenkel (pisken) er på plass og holder bakbeinets retning fremover.

Holdt i versaden kan fort bli en utfordring, da hesten gjerne vil svare med å skyte ut skuldren. Ta et steg tilbake, tren med mindre bøyning, og bruk gjerne veggen som hjelp på utvendig side.

Når man starter med versaden på rett spor er det viktig å passe på at man selv flytter seg langt nok inn fra veggen, slik at man oppfordrer hesten til å komme inn med skuldrene.

Lykke til!

Noen dager blir bare bedre enn andre. I går brukte jeg deler av dagen på å undervise, og da jeg kom i stallen var planen å ri. Etter stallarbeidet mente kroppen min at sofaen var mer fristende enn ridning, men med noen late dager på plakaten var det ikke noe snakk om, jeg skulle ri.

Litt lat er man jo, så utstyret blei kapsun. Puta har jeg alltid ridd i den siste tiden, men Bobbie har vært veldig rolig, så jeg droppa den. Var aleine i hallen, så mobilen fikk oppgaven med å spille litt behagelig klassisk musikk, og jeg startet treningsøkta med en veldig rolig Bobbie. Vi fikk ridd igjennom det meste av det vi skulle, men i det vi var på vei fint og travende mot porten så følte jeg meg litt som en tegneseriefigur. Du vet slike som henger igjen i lufta mens det under dem forsvinner? Bobbie var plutselig tre meter til høyre for hvor både jeg og tyngdepunktet mitt var. Det kom som lyn fra klar himmel, så før jeg fikk sukk for meg var det bare å innse at bakken var neste stopp.

Heldigvis klarte jeg, slik jeg somregel klarer, å lande på beina, med tøylene i hånda. Fordelen med å ri barbak. Bobbie skvetter heldigvis aldri langt (bank i bordet).

Så da var det bare å finne krakken igjen, kravle opp, og fortsette der vi slapp. Like rolige og avslappa som før. Selv galoppfatning på høyre og venstrehånd fikk vi til. En god økt med god musikk og god hest. Veldig glad for at jeg pushet meg selv til å ri, for jeg vet jo akkurat hvor god følelse det gir!

Fra ridehallen og opp i stallen må vi gå enten opp veien, eller over jordet. Bobbie vet jo godt at når hun kommer opp får hun eple og mat, men allikevel har hun alltid en intensjon om å gå rundt på jordet og bare kikke. Siden jeg er lite interessert i å traske rundt i dypsnøen med henne i leietau, har jeg lovet henne at hun en dag skulle få gå hvor hun ville, men med meg på ryggen. Pleier nemlig alltid å leie henne opp.

En kjapp vurdering tilsa at hvis jeg først skulle falle av på jordet, og valgene mine var å ri i kapsun eller grime, så ville jeg hatt omtrent like lite å si, så det blei grime. Grime med tøyler, og vi la ut på jordet. Bobbie litt forundret over at hun fikk bestemme både retning og hastighet (i form av holdt eller skritt vel og merke). Og Bobbie skrittet rundt på jordet, tok noen pauser, snudde, og gikk alt annet enn hva for meg var en logisk vei. Men så lenge hun selv visste hvor hun skulle, så var det greit. Og å følge den oppbrøyta stien, det var helt uaktuelt. Lille frøken fryd er bare helt herlig noen ganger. Den følelsen av å skritte rundt i snøen på jordet til godt over knærne hennes, hvor hun bestemte hvor vi skulle, også bare gikk vi der sammen. Herlig! Falt jeg av gjorde jeg heller ikke.

Rett og slett en fantastisk Bobbie-dag!