En rideøkt på utebana i magisk solnedgang. En Bobbie som er helt og holdent på plass mentalt. Ei venninne som svinger innom for å ta bilder. Jeg lar bildene tale for seg selv ♥♥♥

Med reneste påskestemningen i februar og en snødekt utebane klarte jeg ikke motstå fristelsen. Bobbie fikk på seg bootsa sine, sal og hodelag, og hun kikket litt skrått da veien gikk forbi ridehuset og ned mot utebana. Der har ikke Bobbie og jeg vært og trent siden november i fjor, og vi har ikke ridd der siden september. 

For de som har fulgt bloggen en stund, så husker dere kanskje at jeg i grunnen ga opp utebana i fjor: Nå orker jeg ikke mer. Jeg klarte allikevel ikke legge tanken helt bak meg, og det ble jo noen få økter ute etter at den bloggen ble skrevet. Men siden i høst har ikke tanken om utebana falt meg inn i det heletatt. Før nå.

Jeg tenkte at det bare måtte gå som det går, men ut ville jeg. Så jeg kravlet med opp på ryggen til Bobbie og startet økta. Banen vår er jo beskjedne 40*80 meter, så jeg fant meg en liten minibane på ca. 20*40, nederst på bana. Denne minibanen har jeg ridd på flere ganger tidligere, og øverste del av "banen", den som er mot skogen har Bobbie flippet på gang på gang. Hun har sett noe skummelt langt inni skogen, og jazzer seg selv opp til det punktet at hun ikke har klart å roe seg ned igjen. Det har ofte resultert i en Bobbie som flyr rundt på banen med rullgardina nede, og beina i alle retninger. Og gjerne så har hun gått fra å være kjemperolig til å eksplodere i løpet av et nanosekund. Som den pysete rytteren jeg er, så har jeg hatt hjertet i halsen noen ganger.

Etter noen runder i skritt konkluderte jeg med at hun virket relativt rolig og mentalt med meg. Skogen virket ikke skummel heller, så vi testet ut litt vendinger, sidebevegelser, og cruiset rundt på banen. Rompa mot skogen, hodet mot skogen, og tenkeørene var på plass. Jeg bevegde meg opp i trav og tenkte at "nå kommer det vel", men Bobbie var akkurat like mentalt med som i skritt, og tenkeørene var fortsatt der. Ikke antydning til spent og kikkete mot skogen. Vi kunne fortsette og cruise - litt fram og ned, litt kortere og samling, vende høyre, vende venstre. Uansett hvor vi rei, så var Bobbie like avslappet og vàr på signalene mine. Akkurat som hun er inne. 

Tilfeldighetene ville at Hanne-Malén hadde muligheten å komme ned og knipse noen bilder av oss. Disse bildene klarte å fange den stillheten og roen jeg følte vi hadde sammen på denne økta. Avslappet, men aktiv. 

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle galoppere. Jeg hadde forventet en hest som var våken, men Bobbie var med. Jeg vet at galoppen kan trigge henne, og få fluene i hodet til å svirre. Ønsket lå ikke i å presse grensene, men bare ha en god opplevelse når det allikevel gikk så bra. Jeg ville avslutte avslappet. Men jeg klarte ikke la være. Jeg måtte prøve. Bobbie fikk beskjed om høyregalopp.

Og høyregaloppen gikk rolig og avslappet for seg. Ingen troll, ingen panikk, ingen problemer. Bare mentalt tilstede sammen med meg. Tankene gikk videre til at det ofte går bra med første galoppen, men når jeg ber igjen så vet Bobbie hva som skal skje, også eksploderer hun. Jeg skiftet hånd og ba om venstregalopp. Bobbie fattet, synes det var tungt, så hun brøyt av før hun fattet igjen, også en gang til. Når vi så fant flyten var det ros herifra til himmelen, og jeg hoppet av. 

Bobbie kastet denne dagen trollene langt til skogs - så langt at de ikke dukket opp i det hele tatt, og hun var helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg etter fem måneder kunne sette meg opp på utebana og ha akkurat samme hesten ute som inne. Nå kjenner jeg Bobbie såpass godt at jeg tør ikke tro at dette nødvendigvis er framtiden, men det var fantastisk å få være slik i nåtiden med henne. Så tar vi framtiden som den kommer. 

Jeg er så glad jeg tok valget om å ri ute!

Årgh... Noen ganger har jeg bare lyst å dunke hodet i veggen. At jeg ikke har skjønt det før... Men nå gir det jo mening. 

Bobbie har en god stund nå vært i litt lett trening. Det startet med at jeg så en merkelig bevegelse i hennes høyre bakbein når hun galopperte på venstre volte i longen. Jeg har vært usikker på om det har vært meg eller henne eller hva det har vært, og jeg har klødd meg i hodet. Det har vært så lite, så å ta det til veterinær har ikke føltes riktig. Samtidig har det gnagd i meg, og jeg har hatt et ønske om å få sjekket det ut. Jeg har ikke hatt samvittighet til å trene som fullt når Bobbie kanskje ikke er tipp topp i kroppen. 

Min første tanke var at dette er noe vår flinke kiropraktor Ellen Schmedling burde se på. Men Ellen bor langt unna og er en travel dame. Jeg sendte dermed en liten videosnutt ned til Ellen og lurte på hva hun tenkte, og eventuelt hvem vi burde kontakte som er litt nærmere geografisk enn det ønskelige førstevalget. Avgjørelsen falt på Line Østerhagen som sammen med sin lærling Marthe ryddet plass til oss på timeplanen og tok turen opp for å kikke på Bobbie. 

Jeg har aldri vært noen utprega barfotentusiast, men da jeg fikk Bobbie hadde hun vært barfot hele livet, og med hennes arbeidsmengde, arbeidsmåter og med gode boots har livet som barfothest vært helt naturlig å videreføre. At barfotinger har en sunnere hov enn skohester er jeg heller ikke i tvil om, så jeg liker tanken på å ha barfothester, og vil veldig gjerne fortsette med det.

Ekstra kjekt har det vært å ha barfothest på innlandet, med stabile vintre og godt snøføre. Bobbie har vært avhengig av boots på tur for å fungere optimalt om sommeren, men vinteren har gitt oss herlige muligheter til lange galoppstrekker på både bilveier og skogsstier. Det vil si - helt til nå. 

Deler av januar var veldig greit, men så kom mildværet, regnet og isen igjen. Den siste tiden har gått med til evige bekymringer om vær og føreforhold. Selv med tilgang på all verdens grus jeg trenger, så hjelper det ikke en tøddel når jeg strør fletta av meg på kvelden, men morgenen etterpå har det kommet et tynt lag med snø, is eller sludd som ligger over grusen, og vi er tilbake til den samme glatte paddocken. 

- Har hestene sklidd og skadet seg? 
- Går de og spenner seg og får ulumskheter i kroppen fra denne glatta?  
- Jeg våkner om morran og lurer på om det har blitt glatt i løpet av natta. 
- Bør jeg tar en tur opp i stallen før jobb for å forsikre meg om at det ikke er glatt? (svaret på dette er som oftest ja)
- Paddocken, som ikke er den største fra før, må sperres av for at det ikke skal være for glatt. 
- Paddocken sperres av i håp om at det lille laget med snø som kom kan fryse på så det ikke blir så glatt allikevel. 
- Er det blitt glatt i paddocken og hestene går ned uten å komme seg opp (har opplevd det én gang med Bobbie). 
- Tør ikke hestene å gå ned til thermobaren fordi det er for glatt?
- At Bobbie ber Isco om å flytte seg, men han klarer ikke fordi det er glatt. 
- Bør Bobbie stå med boots i paddocken? 
   - Får hun gnag av bootsa? 
   - Er det best for henne å gå med bootsa og ha det mindre glatt, eller gå uten og slippe fukt/evt. gnag? 
      Bootsa fører også til at paddocken pigges litt opp - en positiv ting.
- Er det blitt for glatt rundt fôrkassa til Bobbie? Det er ikke tvil om at en barfothov tiner snøen raskere enn en skohov = glattere i en barfotpaddock. 
- Bør jeg strø? Ta på boots? Hva er lurest? 
- Bør jeg åpne paddocken? Ha den lukket? Hva er lurest? ​​
- Glatt paddock = mindre bevegelse = ikke bra for kroppen. 

Jeg lurer på om det i Ragnhild akademiske hjørne nå må settes av et lite hjørne i hjørnet til Iscos kjørehjørne. Han fortjener nemlig litt ekstra oppmerksomhet denne lille pelsballen, for sannelig er han en flink liten tass! 

Vi har en kjøretrener på stallen som samlet sammen til maratontrening hos oss. Selv om Isco ikke er helt maratonklar, så spurte jeg om vi fikk lov å være med å kjøre dressur mellom hindringer, og velkommen var vi. Jeg møtte opp litt tidlig og hjalp med å bygge banen før vi fikk gå den og planlegge hvor vi skulle kjøre. Maria, kjøretrener, ga beskjed om at både kusk og groom burde kunne banen, men vi var skjønt enige om at her måtte jeg lære meg alt selv, for noen groom skulle ikke være med i vogna mi. Isco har mer enn nok med å trekke rundt på meg. ​

Det første hinderet bestod av fire porter, mens det neste hinderet bestod av fem porter, og gudhjelpemeg så vanskelig det skulle være å memorere veiene. Etter å ha trasket igjennom det ene hinderet fire ganger følte jeg at jeg husket det, så da gikk jeg videre til neste hinder. Da jeg følte at det satt kikket jeg bort på hinder én og innså at jeg husket hvor jeg skulle kjøre inn, men lite annet. Det ble med andre ord litt tusling, men sakte men sikkert kunne jeg snu ryggen til og se for meg begge hinderne i hodet. 

Etter masse gåing og memorering gikk jeg opp for å hente Isco. Han ble flettet for anledningen, både for å få vekk man fra tøylene og selen, men også for å få litt luft på halsen. Den manen hans er bra tykk. Med selen på plass og fine fletter tuslet vi ned og varmet litt opp før det braket løs. Planen var å kjøre igjennom hinder én i trav som en gjennomkjøring, og for å sjekke at veiene jeg hadde planlagt fungerte. I og med at Isco er pittelitt mindre enn de andre hestene som var med, så hadde vi muligheter til å ta noen veier som ikke nødvendigvis var så veldig fornuftig for de andre. Noen fordeler må vi jo ha selv om vi har korte bein! 

Vi travet oss igjennom det første hinderet en gang og det gikk helt uten problemer. Isco var manøvrerbar som bare det, og veiene bød ikke på noen utfordringer. Etter litt høyttenking med Maria ble vi enige om at hvis jeg kjørte en annen vei enn den jeg egentlig hadde planlagt, så ville han nesten bare gå på høyresvinger, og dermed også muligens klare å fatte høyregalopp i hinderet. Som tenkt så gjort, og Isco jobbet på med innslag av galopp der han orket. Det han fortsatt mangler er litt den framovertanken, så at han får store svinger og mulighet for å jobbe seg litt framover er ingen dum idé. 

Med to gode gjennomføringer i det hinderet beveget vi oss over til hinder to. Dette var en meter smalere mellom hindringene enn hinder én, og selv med en sånn liten tass så merkes det. Jeg hadde bare i tankene at i mellom disse kjeglene skal også en varmblods kjørehest på sikkert 1,65 i mankehøyde kjøre, så hvis de kan, så skal da også vi klare det! 

Her var det litt mer svingete og kronglete, men Isco fløyt igjennom som om han aldri skulle gjort annet. Jeg tenkte at det fikk holde med trav for oss i dette hinderet, men jeg skulle ikke ha kjørt hinderet mer enn en gang før jeg kjente på litt action-savn og smattet Isco opp i galopp på andre runden. 

Og mens vi snakker om galopp. Det første hinderet vi kjørte var jo ganske greit, for der var det til vår fordel så godt som bare høyresvinger. Dermed kunne vi galoppere på med godt mot. Hinder to la istedet opp til venstregalopp. Jeg har jo såvidt sett venstregaloppen i vogna tidligere, men turte egentlig ikke håpe på å finne den under maratonkjøringa. Men sannelig viste det seg at Isco først byttet galopp (!) fra høyre til venstre (!). Det var vel så langt unna vi kan komme et rent bytte som det er mulig, men poenget er uansett at han faktisk klarte å vrikke kroppen sin til å få bytta både foran og bak. I vogn - av seg selv! Det morsomme var at dette fikk jeg ikke med meg da vi kjørte, men jeg så det på film etterpå. 

Det jeg fikk med meg mens vi kjørte var at han rett etter byttet brøyt av til trav, travet litt og fattet ny galopp. Og dette ble venstregalopp. Jeg smilte der vi kjørte avgårde i venstregaloppen, og cruiset igjennom noen kjegler - i venstregalopp! Han er altså så kuuuul! 

Etter å ha kjørt hinder to to ganger spurte jeg om vi kunne få lov å avslutte med hinder én. Det fikk vi, og Maria sa til meg at dersom jeg følte at det gikk ordentlig bra, så trengte jeg ikke nødvendigvis kjøre alle portene. Jeg var jo selvsagt helt enig, det gjelder jo å gi seg mens ponnien er på sitt beste. Hvorfor er det da sånn at det er så godt som umulig å få til? 

Isco entret hinderet i galopp. Suste igjennom port en, sladdet seg igjennom port to, galopperte framover rundt til port tre og han var så fiiiiin! Jeg tenkte at "åååh, han er så fiiiin å kjøre, og han er så flink!!! Bare litt til nå, så er vi i mål", men Isco synes det ble for tungt, så han brøyt av til trav og travet veldig fint igjennom port fire og i mål. Jeg burde jo og skulle jo gitt meg etter port tre hvor han var i god galopp og hadde fin tankegang framover, men når det går så himla bra og følelsen er så gooood så er det så vanskelig å innse at "nå bør jeg gi meg". Ikke for det, jeg tror ikke Isco fikk noen traumatisk opplevelse av det hele, men det hadde bare vært prikken over i'en hvis jeg hadde klart å høre på Maria og gitt meg i det Isco var så flink og framover i galoppen. Men pytt! Ponnien var tvers igjennom superdupermegaflink og jeg tror han koste seg litt med maraton. 

Takket være utrolig snille stallvenninner (tusen takk Maren og Hanne-Malén!) fikk jeg både bilder og ikke minst film av Isco og min debut på maratontrening, så hvis noen vil se hvordan det ser ut når en liten pelsball råkker maratonbanen, så snurr film: 

Av Maria fikk vi mange gode tilbakemeldinger. Hun synes han var myk og smidig, og at han var løs og lett å kjøre. Ingenting gleder meg mer enn å høre det. Hun foreslo også at i og med at han er så følsom så kan det kanskje være verdt å prøve et sett med webtøyler istedenfor lærtøylene jeg har, da webtøylene er enda litt lettere og ikke gir så mye tyngde i munnen hans. Jeg vil antagelig med webtøyler også lettere kunne gi ettergift, da de sklir lettere igjennom ringene på selen. Bare litt strek i regninga at jeg ikke kan fordra webtøyler, men pytt, jeg er med på å gi det et forsøk! 

For min egen del så må jeg bare bli flinkere til å bruke blikket mitt, og det gjelder jo egentlig uansett om jeg kjører eller rir den lille eller den store. Ekstra gøy er det jo når man virkelig får merke hvor mye blikket har å si i en slik sammenheng. Svingene mine blir jo betraktelig mye bedre når jeg bare løfter blikket og ser hvor jeg skal, istedenfor å se på den fiiiineste lille ponniknerten. Og mens vi var inne på fin ponniknert - han fortjener et aldri så lite bildegalleri: 

Det skal sies at det er ikke helt det samme å kjøre shetlandsponni som det er å kjøre stor hest, men så mye som Isco gir tilbake i form av innsats og ståpåvilje gjør det hele veldig verdt det. Den utviklingen han har hatt det siste halve året er jo helt fantastisk. Å få menge oss med "storegutta" på en sånn dag var veldig artig, og Isco fikk mange positive tilbakemeldinger fra tilskuere også. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er ganske fornøyd med at han ikke var den mest svette og slitne ponnien etter treninga, og dette til tross for moskuspels i ridehall. Allikevel var det en shettis som var rimelig fornøyd med å komme ut og få rulle seg i snøen etter han fikk av seg selen. 

Forhåpentligvis blir det flere slike hyggelige kjøresammenkomster i løpet av månedene framover. Isco har lyst å trene mer på maraton, for da kommer meningen med dressuren så godt fram. 

...eneste ulempen nå er at Isco, etter han har vært på kurs med sånne store brune og sett de kjøre, har begynt å mase om at han ønsker seg sin egen maratonvogn...