Da Isco kom til stallen hadde han med seg hodelaget sitt, da det kun er det vi har brukt for å trene han de gangene han er trent tidligere. På plass på Aalerud vendte raskt treningen seg inn mot akademisk, på en tilpasset måte for shettis. Derfor ble kapsun kjøpt inn fra equinik.no (dagens snikreklame fra meg, men jeg er kjempefornøyd!). Første gangen jeg prøvde å longere Isco i kapsunen med longeline gjorde ikke ponnien annet enn å nyse. Jeg måtte klø meg litt i hodet før jeg skjønte hvorfor, men for det lille hodet ble selvsagt den kroken til longelina alt for tung. Jeg snudde lina og knøyt den fast istedet. Det hjalp, men jeg var ikke helt fornøyd med løsningen. 

Etter litt grubling kom jeg i tanke om Eliza Kristofferstuen som jeg husker blant annet fra diverse nettforum fra tidligere og at hun har solgt lange tøyler. Jeg sendte på Eliza en melding og fikk raskt positivt svar tilbake. Ikke mange dagene etter lå det ikke bare én, men to lange liner til Isco og meg. En kongeblå i fargen, som selvsagt passer Isco helt ypperlig, også en liten overraskelse som jeg faktisk synes var overraskende stilig. Dessuten kler jo alt den smukke ;) 

Isco stortrives med de nye linene sine, og irriterer seg ikke mer over lina på snuta. De er lette og enkle å holde på med, så selv Bobbie har fått låne de blå til Isco som longeline noen ganger.  

Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset bilder av oss her en treningsøkt, og her først et lite glimt fra når vi prøver å være litt "seriøse". 

Noe jeg hele tiden har sagt til meg selv er at Iscos bidrag inn i mitt liv er utvilsomt leken. Derfor er det så viktig at jeg passer på å ikke ta det vekk fra han. Det morsomme er at når jeg plukker av utstyret og longerer han løs, så er han nesten mer mottakelig for formgiving enn med utstyr. Veldig lærerikt er det i hvert fall, og utrolig morsomt å ha en som er så kul og så med. 

Longering løs gir oss allikevel ikke nok lekefølelse, så da er det bare å ta beina fatt og ha det gøy! Vil du være med, så heng på! =D 

Og slik går i grunnen dagene med Isco og meg. I alle fall de dagene vi jobber med dressuren. Han er en takknemlig tass å jobbe med, men utfordrer meg stort i treningen fordi han tenker ofte litt mer og litt lengre enn jeg både tror og tenker selv. Også hender det han er litt shettis og lurer på om jeg virkelig mener det jeg sier, men en hver shettis har tross alt rett til sin egen mening om ting ;)

Herlige lille ponniklump ♥

I dag har jeg unnet meg luksusen med å være teorideltaker på kurs. Det er faktisk en skikkelig stor fryd bare å komme, høre, motta informasjon, fylle opp topplokket, og ikke tenke et sekund på om hesten min har vann, om den slapper av, om jeg har pussa utstyret, og alle de tankene man har når man er på kurs. Jeg kunne sitte, nyte og koooose meg, med mange spennende nye tanker. 

Kurset var med besteste Monika, og det er alltid like inspirerende å være på kurs med Monika. Innfallsvinkelen og måten å forklare på er så fantastisk. I tillegg har Monika alltid en spennende ting hun har fokus på, og denne gangen snakket vi mye om biomekanikk og hvordan skjelettet reagerer når vi jobber med hesten - særlig forhold mellom bekken og korsbeinet. Her har jeg mye å lære!

I tillegg fikk jeg muligheten til å spørre om fysisk og statisk sits, noe Monika tok veldig fint for seg på andre timen. Jeg har prøvd omtrent i tre, fire år og forstå de greiene der. Særlig i det siste har dette vært et tema innen teorien jeg nå føler meg klar for å forstå litt bedre. Jeg har bare ikke klart å forstå det. Hva er vel da bedre enn å spørre på kurs, og den som spør får heldigvis svar! Monika tok seg tiden til å ta et dypdykk i sitsen, og startet med å ta for seg hvordan det er vanskelig å skille sits og det mentale. Deretter fikk vi gjennomgått fysisk og statisk sits, og nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fått det forklart, men endelig følte jeg at jeg kanskje kunne begynne å få litt tak på hva det egentlig er. 

Det er så deilig at teorien ligger her, og jeg har hørt den ørten ganger før, men avhengig av hvor jeg er i min ridning og min utvikling og på min vei, så er det ulike sannheter som går opp for meg. Og jo flere ganger jeg hører teorien, jo mer og mer klart blir det for meg. Heldigvis! 

Nå skal det dog sies at selv om jeg følte jeg fikk grepet fast i hva dette med fysisk og statisk sete er i dag, så er det kun i teorien. Det vil ikke dermed si at jeg forstår det i praksis. Man skulle kanskje tro at jeg reiste hjem for å teste ut min nye teoretiske kunnskap, men jeg måtte nesten flire litt av meg selv da jeg kom hjem til ponnitrolla og følte meg superinspirert til å trene. På bommer! Det var det Monika snakka om i teorien for ett år siden:

«Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis.»

Det tar litt tid før teorien får festet seg så godt at jeg har overskudd og mulighet til å sette den ut i praksis. Så spør meg igjen om et års tid om fysisk og statisk sits, så kanskje jeg begynner å få noe kjøtt på beina rundt det temaet da =D 

Enden på visa (bør vel avslutte snart, da dette egentlig startet som en facebookpost som bare ble litt for lang...) ble at jeg hadde to fantastiske økter med Bobbie og Isco. Jeg dro fram fire bommer og brukte toppen på muren som bomholdere slik at jeg fikk noen opphøyde bommer. Begge fikk være løse og tok arbeidet i skritt over bommene veldig bra. Da jeg ba om trav tok Bobbie litt av, mente dette kunne være løshopping og spant over travbommene i galopp. Hun fikk på seg en kjapt lagd halsring av longelina, bare så det var mulig å kommunisere med henne. Da gikk det smertefritt, og hun var bare superkul, med kjempeløft på beina, og helt tydelig en annen bevissthet rundt sine egne bein og bevegelsen av dem. Hun viste klart og tydelig at vinkling av de store ledd i bakbein også er noe Bobbie kan. Det var bare det å ha en grunn for å gjøre det, og bommer er genialt. 

Litt mer flyt og energi kan med fordel komme, men til å være en av de første gangene vi virkelig har prøvd dette, så er jeg herlig fornøyd. Jeg la også opp to galoppbommer til Bobbie og løslongerte (!) henne over dem. Bare det at jeg faktisk kan løslongere henne til en viss grad nå er kanonkult. Galoppbommene var veldig vanskelig for Bobbie å få rett steg på, men hun prøvde så godt hun kunne, og fikk noen gode sprang over de to bommene et par ganger. Og gledelig for meg så har jeg før alltid hatt galoppbommer til Bobbie på 2,5 meter. Denne gangen la jeg ut på tre meter, og det passet helt supert. Kan ikke annet enn å glede meg over den flinke Damens utvikling! 

En annen flinkis var Isco. Vi har lekt i dag, sånn på ordentlig. Jeg har løslongert han og, og der er problemet i større grad at han går på for liten volte rundt meg enn at han forsvinner. Han er den kuleste ponnien i verden. Jeg fikk til å skifte vei i trav både til høyre og venstre, men morsomt nok stiller også han spørsmålstegn hver gang jeg prøver å få han over fra venstrevolte til høyre volte. Bobbie gjør akkurat det samme, og jeg klarer ikke knekke koden på hva jeg gjør feil. Men med to hester som stiller store spørsmålstegn med hva som skjer når vi skal bytte igjennom volten fra venstre til høyre, så sier det jo seg selv at den tobeinte klusser det litt til. Mulig jeg må filme meg selv en dag. 

Med Isco dropper jeg travbommer, for med de korte beina har han veldig problemer med å tråkke bakbeina langt nok fram til at han kommer over travbommer. Bakbeina lander liksom midt på bommen. Målet er jo at også ponnitrolla skal ha mentalt gode opplevelser med dette, så med Isco holder vi oss til skritt og galoppbommer. For galoppbommer takler han supert, og han fikk galoppere over alle fire et par ganger. Allikevel lå fokuset mest på jobbe løs og ha det gøy sammen. Trenger jeg å nevnte at dette var tross alt det Monika lærte oss forrige kurs ;) Som sagt: Det tar litt tid før teorien gir seg utslag i praksis. Men når den først gjør det så blir ting så utrolig morsomt! 

Den gleden Isco og jeg hadde ble ikke noe mindre av at jeg testet om han begynner å forstå kommandoen for å legge seg. Jeg dreiv og ryddet bommer, også gikk jeg bort til han sånn litt ut av det blå og pekte på bakken og spurte om han ville legge seg. Han ble umiddelbart med på tanken, og la seg ned! Snakk om kul type! Som regel er det han som tar initiativet også har jeg lagt på kommandoen når han har vært på vei ned, men i dag var det helt tydelig jeg som kunne få han inn på tanken. Han er altså den grommeste lille knerten i hele verden! 

Nå ser jeg at enden på visa mi ble ganske så lang, men noen ganger bobler jeg litt over av glede både på grunn av de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få tilbringe tid med og oppleve ting sammen med, og ikke minst de to herlige, besteste pelsballene som gjør dagene så gode. Og når man bobler over av glede, så må det boble et sted, og det blir bloggen. En aldri så liten bobleblogg en lørdagskveld før man gleder seg stort til å tilbringe søndagen i stallen med de to beste pelstrolla i hele verden!

Jeg kjøpte for flere år siden høynett fra det som da het Knutemakeriet. Har vært utrolig fornøyd med disse høynetta på alle måter. Maskestørrelse (3*3 cm), materiale (mykt nok for muler), holdbarhet som har vært helt upåklagelig (ikke en skramme i dem etter så godt som daglig bruk inne og ute i tre år). Problemet var da jeg så behovet for noen nye høynett, men Knutemakeriet hadde sluttet å selge sine fantastiske nett. Hva gjør man da? Jo, man kunne selvsagt ikke vært så vanskelig som meg, og kjøpt Caisas høynett, men disse er firkanta og flate i toppen. Jeg ville ha runde som kunne snurpes sammen (jada, jeg er kravstor much). 

Første bud var å klippe til tråder. Jeg ante ikke hvor lange jeg trengte, så magefølelsen sa at jeg skulle klippe til litt lengre tråder enn det nettet jeg hadde som utgangspunkt. Nå har jeg vært så lite smart at jeg har glemt å måle trådene mine, men jeg tror jeg startet med tråder på rundt 160 centimeter. På mitt originale høynett var det 23 tråder, så jeg klippet gladelig opp 23 tråder, hvorav den ene tråden var noen centimeter lengre, for den skal ha en knute på seg som skal danne bunnen av nettet. I det jeg var ferdig med å klippe og skulle til å knyte bunnen på nettet innså jeg at trådene jo så klart skulle være dobbelt... 

Jeg tenkte jeg bare fikk prøve å knyte allikevel, så jeg gjorde et forsøk. Bla igjennom galleriet under for å se en gjennomgang av prosjekt høynett, og hvordan nettet jeg endte opp med ble seende ut.

Høynett har det i alle fall blitt! Riktignok ikke så store som jeg hadde planlagt, men jeg har funnet ut at jeg finfint kan lage høynett hvis jeg ønsker. Og skal jeg prøve igjen, så skal jeg starte med ekstremt lange tråder. Da jeg målte det minilille høynettet jeg lagde først fant jeg ut at høynettet omtrent blir fire til fem ganger (!) så lite som tråden du starter med. Lager du et høynett med litt større masker, så trenger man selvsagt ikke fullt så mye tråd, men knutene og "sikksakken" spiser mer av tråden enn man skulle tro.  

Jeg er virkelig, virkelig glad i høynetta mine fra Knutemakeriet, men etter mine uker med de nye høynetta kjenner jeg at jeg lett kan bli like glad i disse. Og det positive med at dette er knutefritt er at det tørker enda fortere enn de med knuter. Så etter én natt på tørka var de grønne netta tørre og klare til bruk igjen. Det kan likes! 

Mitt eget nett har enda ikke blitt brukt i slik "ekstremvær", så jeg har ikke fått testet det som frossent og hvordan det tørker enda, men det kommer vel for en dag. 

Nå er det noen måneder siden jeg lagde denne bloggen, men det tok litt tid før jeg publiserte den. I mellomtiden har jeg også gått til anskaffelse av Caisas høynett som henger på veggen i boksen, og dette er jeg også veldig fornøyd med. Så per i dag er det i hovedsak de to grønne nettene pluss ett Caisas høynett jeg bruker for å fôre mine to. 

Konklusjonen min etter dette er vel egentlig at hvis man har tid og lyst så er det null problem å knyte sitt eget høynett - så lenge man har hansker på seg. Men selv kjenner jeg at det er ganske lett å betale de 200-300 kronene det koster for et høynett som kommer fiks ferdig i posten, klart til bruk. Særlig når kvaliteten er så god som den er, både knutefritt og godt materiale. Forhåpentligvis også holdbart, noe tiden vil vise. Er det halvparten av holdbarheten til Knutemakeriet sine, så skal jeg absolutt være fornøyd! 

Alt i alt et spennende prosjekt, men å starte et nytt Knutemakeri tror jeg nok ikke blir min bane. Uansett har det vært veldig morsomt å prøve, og det ble jo faktisk et brukbart resultat. Det er ikke til å stikke under en stol at det er litt gøy å ha noe man har lagd selv. Neste utfordring blir å finne polyestersilkeline som ikke er hvit... 

På kurset med Michelle brukte vi første teoritimen på å gå igjennom hva som egentlig kan gå galt når vi rir, og hvordan vi fikser det. Jeg får som regel sjeldent med meg hele teoritimer (slik er det å være arrangør), men noe fikk jeg med meg, og fokus denne gangen lå på hjelpere.

En hjelp er det vi bruker når hesten faller ut av balanse. Målet og ønsket vårt er at hesten skal gå i balanse slik at kraften den produserer går fra bakbeina, opp over ryggen og gir et løft over bogen. Dette trenger vi fordi vi som ryttere påfører hesten ekstra vekt på framparten, og for at hesten ikke skal belastes og få skader fordi vi rir den, så trenger vi å lære den å bære vekten bakover på bakbeina.

Når vi så vet hva sitsen gjør så kan vi ta en kort sving innom tøyle og hånd, for dette er ikke det samme. Hånden er det direkte tøyletaket som har innflytelse på hestens hode, mens med tøyler menes den indirekte innflytelsen tøylen har på hestens hals/skuldre. Tenk på det litt som westernridningens neckreining.

Det som er viktig å ha i tankene er at vi styrer ikke hesten i hodet. Det er beina vi ønsker at hesten skal balansere seg på og flytte.

Og for å flytte hestens bein så har vi blant annet sjenklene våre til å hjelpe oss med å forklare hesten hva vi ønsker/ikke ønsker. Vi deler det inn i seks ulike sjenkler, men dette er ikke seks ulike trykkpunkter på hesten hvor sjenkelen skal brukes, men seks ulike måter å identifisere og korrigere problemer på. Også her er det viktig å skille mellom innvendig og utvendig sjenkel siden hesten skal svare ulikt på de to sjenklene.

De seks sjenklene vi har er følgende:
• Direkte sjenkel: Den sjenkelen som kommer og får enten innvendig eller utvendig bakbein til å reagere framover. For eksempel: Du ønsker at hesten skal bevege seg fra holdt til skritt.

• Omkringsegbøyende sjenkel: Dette er alltid den innvendige sjenkelen og ber hesten om å bøye seg. For eksempel: Hesten går rett og mangler bøyning. Da kommer den omkringsegbøyende sjenkel og ber hesten om å bøye seg.
• Vekkfrasegbøyende sjenkel: Dette er alltid den utvendige sjenkelen, og denne kan fungere som et tillegg til den omkringsegbøyende sjenkel. Siden det er den utvendige sjenkelen kan man se for seg hesten bøyd på en volte. For at hesten skal holde bøyningen innover kan utvendig sjenkel hjelpe med å holde bakparten inne på volten. Altså at hesten bøyer seg vekk fra sjenkelen.

• Forvarende sjenkel: Dette kan være både innvendig og utvendig sjenkel, men det er når sammesidig sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en versade og hesten tråkker sitt utvendige bakben for langt ut. Da kan utvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å forsvinne ut.
• Omrammende sjenkel: Dette kan også være både innvendig og utvendig sjenkel, men denne fungerer når motsatt sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en travers og tråkker for mye sidelengs (tverrer) med utvendig bakbein. Da kan innvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å gå for langt inn.

• Samlende sjenkel: Målet vårt når vi samler hesten er å ta vekk skyvet og kun bevare bæringen i hestens bakbein. Det vil si at den samlende sjenkel kommer på en takt hårfint før hesten egentlig skulle løftet bakbeinet.  
​
Det høres kanskje teoretisk og tungt ut, men det er ikke mer komplisert enn at disse seks sjenklene gir oss som rytter mulighet til å fikse de fleste problemer som kan oppstå. Utfordringen ligger selvsagt i at rytteren må forstå hva problemet er, og hesten må være utdannet til å forstå en korrekt respons på hjelperne.

Og akkurat derfor er følelsen så viktig. Følelsen at du vet og forstår hva som skjer i hestekroppen og din egen kropp. Det kan hjelpe å se for seg en silhuett på hvordan du vil at det skal være. Når den silhuetten ikke passer med virkeligheten, så kan alarmen gå. Det første stedet man da går for å korrigere er seg selv, og det første spørsmålet du bør spørre er om du gir plass nok til det du ønsker. Hvis ikke sitter du og jobber mot deg selv. ​Jeg skal love deg at ridningen er vanskelig nok i utgangspunktet - om ikke vi skal sitte å jobbe i mot oss selv i tillegg.

Jo stødigere vi er i teorien, jo lettere er det å få tid til å føle, tenke, vurdere og reagere deretter. Og jo mer vi trener i praksis, jo lettere blir det å forstå teorien. Lite annet å gjøre enn å avslutte med: Lykke til! :) 

På skrittetur med Bobbie så jeg plutselig en sti som jeg ikke har sett før rett i nærheten av stallen. Dermed fikk Isco bli med på oppdagelsesferd. Nå for tiden føles det utvilsomt best å svirre rundt i skogen, under trærne - i skyggen. 

Dessverre endte stien Isco og jeg utforsket midt i et hogstfelt, men når man har med seg en sånn liten pelsball så kan man virre litt rundt. Og vi tok oss en liten virr rundt i skogen - over grøfter og stokker gikk det :)

Isco er i hovedsak mest opptatt av å prøve og spise på slike turer. Jeg vurderer nesten munnkurv på han - da kan han være med som håndhest med Bobbie også uten at jeg får dratt av armene mine. Men i blant får han plutselig innfall om at vi skal suse avgårde, så da er det bare å henge på. Bli med på tur og utforsking av nye stier du og! :) 

Vi fant en annen vei hjem, og jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk lettere panikk da jeg klarte å gå rett inn i et helt spindelvev. Kjente ut som det var vevd akkurat til å passe ansiktet mitt, og dekket fint fra panne til hake - øre til øre. Det ble noe febrilsk vifting med armer og en Isco som lurte litt på hva jeg dreiv med. Jeg burde vel ha dårlig samvittighet for å ha ødelagt nettet til Eddy, men jeg ser heller på det som et bidrag til å holde Eddy sysselsatt en stund til. Vi vet jo alle at det går litt trått i arbeidsmarkedet i Norge for tiden. Synd om det skulle gå ut over Eddy og, så jeg har bare god samvittighet. Særlig etter at jeg spytta edderkoppspinn og dro tråder vekk fra både hår og skuldre. Heldigvis er skogen mest kos!