Det var veldig tilfeldig at det blei noen filmsnutter av oss denne dagen. Jeg rei kun i kapsun, noe jeg i blant gjør bare fordi det er kjekt å variere litt, og økta vår nærmet seg egentlig slutten. Bobbie hadde gått rimelig greit, og travet hennes var på den gode siden, så jeg benyttet muligheten til å endelig få fanget det på film.

Bobbie har gjennomgått en stor forandring de siste månedene i form av travet hun tilbyr. Tidligere var det meget korte, stutte, markbundne steg, men plutselig en dag tilbød hun noe som holdt på å skyte meg opp i taket. Jeg kalte det svevetrav. Jeg har lurt på hvordan dette egentlig ser ut, og etterhvert som Bobbie har blitt mer og mer stabil i et litt større trav (og jeg har klart å sitte bedre på det), så klarer hun å holde det i lengre perioder av gangen.

Vi snakker altså ikke noe flashy frambein og show (ingen høye forhåpninger her nå), men for Bobbie så snakker vi en total endring. Og derfor tillater jeg meg å juble litt inni meg, bare fordi det er så gøy at ting begynner å skje! Ting jeg aldri hadde klart å tenke at kom til å skje.

Egentlig så var vi veldig ferdige med galoppen denne dagen, men med kamera så måtte jeg bare ha en fatning for å selv få se hvordan det ser ut. Hun strekker seg stadig bedre fremover, og tenker mer frem enn opp i galoppen, noe som er veldig kjekt.

Filmen følger, og som sagt, ingen høye forhåpninger her nå, vi er ikke (og kommer aldri til å bli) noen fancy ekvipasje, men guuuud som vi koser oss!

(PS: I motsetning til longeringsfilmen kan denne faktisk vises i HD.)

Så slik ser nå vi ut på en litt overraskende film-session. For min del er det veldig (veeeeldig) gøy og lærerikt å se. Og filming skal jeg uten tvil få til flere ganger, for guri malla, det er lærerikt å se seg selv ri. Takk til Hanne-Malén som filmet!

Nå har jeg masse som kan jobbes med fremover! Som om jeg ikke hadde det fra før. Supermotivert!

Sånn sett bort i fra at jeg har innsett at filmkameraet mitt er totalt utdatert, så blei det nå (til slutt) en liten filmsnutt av longeøkta Bobbie og jeg hadde på søndag. For det første: Tusen takk til Anna Lene som kom for å filme! Vi avtalte å møtes klokka ti søndags morgen. Da var jeg rimelig sikker på at jeg ville få hallen for meg selv. Tanken var god den, problemet var bare at fire andre hadde tenkt samme tanken. Så på det meste var vi fem stykker i hallen, hvorpå da jeg krevde min plass med longering. Ikke helt etter planen.

Jeg skal alldeles ikke klage på Bobbie, som virker til å bli daffere og daffere for hver nye hest som kommer inn i hallen. Mentalt var hun akkurat så tilstede som hun skulle være (om enn noe uengasjert), men min konsentrasjon blei det litt verre med når man har så mange surrende rundt seg. Derfor blei økta nok ikke den mest optimale, men den blei nå slik den blei, så får jeg ta på min kappe at ikke ting gikk helt som ønsket.

Jeg kan i grunnen si masse om filmen. Først og fremst så gikk redigeringa litt bananas, da dette er første filmen redigert i nytt program. Noen barnesykdommer blei det, men satser på at neste blir bedre.

Ellers er jeg jo egentlig veldig fornøyd med Bobbie minus litt manglende energi. Bare så det er sagt, så er hennes "levade"-forsøk er alldeles ikke noe jeg ber henne om, men at de kommer på venstrehånd er ikke tilfeldig. Mye lettere å gjøre slikt enn å utfordre det venstre bakbeinet sitt.

Det jeg egentlig er mest fornøyd med er vendingene i trav, for hun har hatt en tendens til å eksplodere (og da mener jeg eksplodere ut i en bukketirade av en annen dimensjon) når jeg har bedt henne vende i trav. Det kom seg merkelig nok når jeg klarte å endre kroppsspråket mitt litt. Rart det der! ;)

Galoppen kommer seg absolutt, og det er ingen tvil om at høyrehånd er lettere enn venstre. Men bare det at hun klarer å fatte på venstre er en stor glede! Og videoen viser også vår første galopp-trav-galopp-overgang, noe vi aldri har prøvd før. Veldig artig!

(og at jeg er lat og ikke stiller henne opp korrekt i den vektforskyvingen på venstre hånd er bare tull...)

Så noe er bra, mye skal bli bedre, men sannelig er jeg stolt av frøken fryd som har kommet et godt stykke i longelina. Jeg skal se om jeg en dag får gravd fram noen videoer av longering da jeg var i Danmark, jeg lurer nemlig på om jeg har det. Jeg har iallefall et minne av å henge med rundt i longelina, med en frøken som var alt annet enn selvbærende. Og galoppen var jo ikke tema en gang. Vi la jo longeringa på hylla fordi det ikke var hensiktsmessig. Nå begynner arbeidet å svare seg, og artig er det! Og vi gleder oss masse til veien videre!

Å ri på jordet. En slik barnslig glede man ikke hadde noen betenkeligheter med for noen år tilbake, men nå? Tenk om... Hva om... Hvis nå...

Jeg brukte flere timer på å bestemme meg. Flere døgn faktisk. Men alt var liksom perfekt. Akkurat passe med snømengde på jordet. Bobbie hadde fått gått litt på beitet for å få ut eventuelt krutt (som ikke var der), og hun var i grunnen ganske daff under løshoppinga dagen før. Egen fotograf hadde jeg til og med.

Hvordan kunne jeg ikke friste sjansen for en liten galopp på jordet?

Så, hvaslags utstyr har man på når man skal risikere liv og helse på jordet, da? Bitt frister som nødbrems i tilfelle, rottefelle. Samtidig frister det ikke, hvis man nå skulle ramle av og hesten stikker. Cavemore er hun jo vant til å bli ridd i når vi er ute, men ikke så mye man skulle ha sagt på den hvis hesten skulle finne på noe tull. Sprangsalen sa egentlig seg selv, selv om jeg har lyst å prøve i puta en gang (i fremtiden) også. Som Anna Lene så fint sa: Du kaller det ikke en sal, det er sikkerhetsutstyr! Det ble også cavemoren, med håp om at det skulle gå fint.

Maren var snill og blei med, med kamera, og tanken min var i grunnen bare å teste om det i det heletatt gikk an å ri Bobbie på jordet uten at hun tok av. Målet er jo alldeles ikke å frese, målet er å kunne bruke jordet til noe fornuftig trening, og være like rolig og avslappet der som ellers.    

Vi skrittet ned på jordet, og siden økta alldeles ikke var tenkt å vare så veldig lenge, så skrittet vi oss en liten runde på lange tøyler (bare det var et godt tegn!), før jeg ba Bobbie om litt trav. Hun svarte så fint hun bare kunne, og var helt rolig og avslappet.

Med så avslappa frøken hvisket jeg bare ordet "galopp" og Bobbie rullet over i en herlig, avslappet galopp, på lange tøyler i dypsnøen.

Vi prøvde oss på en venstregalopp, men det blei vanskelig (ikke så rart med tanke på at jeg alldeles ikke evner å ri i en sprangsal). Avsluttet med en herlig høyregalopp, før jeg hoppet av etter omtrent fem minutter - strålende fornøyd med trollet, som jeg kanskje lurer på om begynner å bli øøørlitegrann voksen?

Det gikk altså bra. Bedre enn forventet. Mye bedre. Og guri malla så gøy det var. Herlig å kjenne at hun blir bedre i fatningene sine. Herlig å kjenne at hun kan ta det med ro også utenfor hallen. Også var det helt grusomt å ri i sprangsalen, men det får så bare være. Når man har det så gøy, og det går så bra, så skal en sits som bokstavlig talt er "helt på jordet" bli tilgitt for fem minutters lek.

Takk til Maren for forsiktig overtalelse, og ikke minst for herlige bilder av Dronningen og meg!

Bobbie synes løshopping er gøy, men hun er ikke den mest energiske lille klumpen her på jord. Hun startet økta med å hoppe over 85 centimeter stillestående. Kapasiteten står det ikke på. Var verre når vi skulle galoppere i mellom to hindre.

Kristin og jeg har Lyra og Bobbie sammen når vi løshopper, og det går veldig, veldig fint. De orienterer seg til hver av oss, og blir ikke stressa om den andre gir press på sin hest. Planen var egentlig å hoppe en kombinasjon med ett galoppsprang, også fire galoppsprang, men etter litt oppvarming blei vi enige om å la de hoppe over to oxere med ca. 17 meters mellomrom istedetfor. Det passet fint med at Bobbie kunne gå på seks galoppsprang, og Lyra på fem.

Filmen viser hvordan det ser ut når vi løshopper, både mur og skumle kjegler blir ponnipelsene utfordret med. Byr ikke på så alt for mange utfordringer, annet enn at jeg er nødt til å løpe som en liten spirrevipp når den bakerste oxeren blir opp mot 1,05, fordi Bobbie ikke akkurat suger mot hinderet. Men å komme seg over det har hun ingen problemer med.

Filmen var planlagt litt mer fancy, men med et redigeringsprogram som alldeles ikke spiller på lag, så fikk dette bli det beste jeg fikk til. Etter rundt 1 minutt, så hopper Bobbie oxerne feil vei, men Lyra kom litt for tett på i det hun landet etter å ha hoppet dem rett vei, så da snudde hun bare og hoppet tilbake igjen. Ikke helt planlagt, men pytt. Hun klarte da det også. Ellers er de andre gangene de hopper på høyre hånd tilsiktet med marklinje og det hele.

Alt i alt en veldig god økt, med en Bobbie som godt kunne hatt litt mer energi. Men jeg skal altså ikke klage. En rolig Bobbie er gode greier! Og hun hopper jo akkurat det hun skal, så jeg er i grunnen strålende fornøyd.

På vei opp går vi somregel over jordet, og Bobbie har alltid lyst til å gå ut i snøen. Siden Lyra var med slapp jeg Bobbie så hun fikk surre litt rundt løs på jordet, før hun kom i galopp i det "flokken hennes" forsvant inn i utestallen. Morsomt :)

HVA:
Her starter vi med å arbeide med hesten i bevegelse. Selv er det en fordel at du går baklengs, dette for å klare å se hele hesten, og dens bevegelsesmønster. Målet er at hesten skal gå avslappet på en volte, strekt frem og ned med stilling og bøyning. Vi tar altså de to forrige momentene med oss inn i bevegelse. Frem og ned, stilling, bøyning og hoften frem skal beholdes også i skritt.

HVORDAN:
Still deg foran hesten mens den står stille, og be den om å strekke seg frem og ned. Be om stilling og bøyning til den siden du ønsker å starte med, og begynn å gå. Følger ikke hesten med, legger du til pisken i hestens sjenkelleie og oppfordrer den til å bli med deg.

For å beholde stilling og bøyning tar du små lirk i kapsunen, gjerne samtidig som innvendig bakbein løftes. I samme tidspunkt viser du pisken mot sjenkelleiet (legger til ved behov), for å forsterke beksjeden om at hesten skal gå bøyd på volten. Pisken skal kun legges til i det innvendig bakbein løftes fra bakken. Dette fordi det kun er da hesten har mulighet til å flytte beinet sitt. Legger man til pisken i det hesten har beinet i bakken kan ikke hesten reagere. Dette krever litt trening av din egen koordinasjon. Tren først på at du klarer å legge til pisken i det innvendig bakbein løftes, så kan du etter hvert legge til kapsunhjelpen slik at hesten får beskjed fra “alle hold“ om å bøye seg.

Når hesten går der du ønsker at den skal gå, så skal du ikke ha noe vekt i kapsunen. Kjenner du trykk i hånden skal en halvparade stoppe hesten fra å gå på deg. Kjenner du at du må dra i kapsunen for å få hesten med deg, så kommer “sjenkel” (pisken) og ber hesten om å gå frem.

Varier størrelsen på volten. Tenk at jo mindre volte, jo mer bøyning. Hesten skal følge sporet den går på.

HVORFOR:
Starten på arbeid i bevegelse starter på volte. Dette fordi vi ønsker en rett hest. Går vi med hesten på rett spor vil hesten naturlig sette bakparten litt lengre inn enn fremparten, fordi hesten naturlig er breiere bak. Derfor vil vi ikke få en rett hest av å gå rett frem på sporet. Vi bruker volten, slik at vi får utdannet hesten mer lik i begge sider. Vi utdanner altså hesten på høyre og venstre side, for så å få den rett mellom de to sidene.

Å jobbe med hesten på denne måten er også starten på at den får en forståelse for den innvendige sjenkel. Et arbeid du vil nyte godt av når du starter å ri hesten.

HVOR:
Fortrinnsvis på banen, men har du ingen bane, så fungerer en parkeringsplass eller en annen åpen plass. Det er en fordel at plassen er flat og jevn, ettersom du selv går baklengs. Den bør også være av noe størrelse, slik at du får plass til en grei volte. Jo mindre volte, jo vankseligere for hesten (og jo mer svimmel blir du).

UTFORDRINGER:
Det å gå baklengs kan være en utfordring for mange. Her er det dessverre bare trening som gjelder. Det kan også være vanskelig å holde en tilnærmet jevn volte. Her kan du hjelpe deg selv ved å streke opp et sirkelspor i sanden før du starter, eller legge ut en sirkel med flis.

Koordinering av egne signaler kan være en ufordring. Tenk på at signalene i kapsunen ber hesten om å bøye seg inn, mens signalene fra pisken holder resten av kroppen ute på sporet. Her er det igjen viktig at du klarer å se for deg sporet ditt, slik at ikke volten blir mindre og mindre, noe som har lett for å skje når man ber om bøyning. Pass på at hesten ikke får lov å snike seg til å gå på innsiden av deg. Da trenger du mer innvendig sjenkel for å holde hesten ute på volten.

Går hesten inn i volten løses ikke det problemet ved at du tar hånden du holder kapsunen med ut. Det eneste du oppnår da er å miste bøyningen. Få hesten ut av volten igjen går du selv ut av volten, mens pisken hjelper til i sjenkelleiet på innvendig side.

Lykke til!

Helt reell er nok ikke denne historien, for Lloyd var nok litt mer med på leken enn hva bildene gir uttrykk for. Og jeg kan skrive under på at gutta hadde en fantastisk lekerunde på over to timer. Det er så synd at det ikke er plass nok i paddocken de kunne hatt, til at de kan stå sammen på fast basis, men da får vi nøye oss med det nest beste: Livlige playdayter med livlige gutter. Herlig!

Vi er jo så heldige at vi har preparerte ridestier rundt stallen, men innimellom frister det å ri i skogen. Skikkelig skog liksom. For en stund tilbake, før snøen kom, var jeg med ei som heter Nina på en ordentlig skogstur i områdene rundt stallen. Det var med Lloyd, så da leide jeg. Det var ordentlig skogstur, og siden da har jeg hatt lyst til å ri den med Bobbie. Problemet er at jeg ikke helt kunne huske og orientere meg inne i skogen, så jeg turte ikke legge ut på turen uten følge. Nå har jo snøen kommet, og her på tirsdag så jeg at det var tråkka spor inn i skogen der jeg veit tur-ruta går. Jeg tenkte jeg måtte benytte meg av sjansen, så i dag fikk Bobbie på seg sprangsalen, cavemoren og reflekser. Selv var jeg innpakket med boblebukse og varme klær, også bar det ut på tur.

Ned igjennom Aalerudskogen, ut på veien, inn i skogen igjen, og her var det bare å følge det opptråkka sporet. Luksus å ha et spor og følge, for da fant jeg til og med veien.

På vår vei måtte vi over en pitteliten bekk, som var snødd igjen, men som litt lengre ned enn oss fortsatt var islagt, og med sildrene vann under. Dette fikk Bobbie til å spisse ørene før hun stoppet og kastet seg rundt. Damen er nemlig av den oppfatning at bekker sluker Bobbier. Hele.

Jeg fikk etter litt godsnakking forklart henne at bekken ikke skulle spise henne. Hun tuslet over med litt snøfting, og vi fortsatte turen igjennom skogen, som endte ut på en bilvei.

Derifra bar det opp, og over et jorde. Jeg visste at veien vår gikk over det jordet, og jeg hadde en liten barnslig stemme i meg som sa "du må galoppere". Også hadde jeg en fornuftig stemme som sa "tenk om...". Den barnslige stemmen vant, men vi prøvde noen steg i trav først. Bobbie virket helt rolig, så jeg ba om galopp, og hun fattet en fin, rolig høyregalopp. Jeg galopperte en liten stund før jeg tok henne ned i skritt igjen. Svingte henne ned slik at vi fikk litt ekstra plass, og ba om ny galopp. Denne gangen ble det en overraskende venstregalopp! Vi galopperte på løse tøyler til slutten av jordet, og Bobbie gikk over i skritt, også skritta vi veien hjem igjen. Lykke!

Siste strekka hjem hoppa jeg av og leide Bobbie slik jeg pleier. Alltid greit å få igjen varmen i beina og få strekt litt på dem etter en tur i sprangsal. Ikke akkurat hva jeg er vant til. Vi møtte på en eldre dame på spark, som måtte stoppe oss og påpeke hvor "usedvanlig vakker" hest jeg hadde. Jeg kunne ikke annet enn å storsmile og si meg helt enig!

Turen var rett og slett en stor, stor opptur, og vi kosa oss ordentlig mye begge to, tror jeg. Selv om Bobbie synes det stadig dukker opp skumle ting. Som postkasser. Og trær i merkelige formasjoner.

Så nå må jeg bare ta meg sammen og komme meg ut på flere turer, nå som føret er helt fantastisk for en barfoting. Ikke er det for kaldt for en tofoting heller. Det er jo så god trening også, ikke minst for galoppfatningene sin del.

Enden på visa er: Tur er kult!

Det stilles ofte spørsmål om hester som er vanskelige å ri. De vil ikke svinge, de stiver av i halsen, de er ulydige, og de går ikke som de skal. Hvordan fikser man det? Jo, bytt bitt!

Prøv todelt, prøv tredelt. Fullsjekk, halvsjekk. Kimblewick, eller pelham. Gummi, lær eller skumgummi. Sterkere bitt, svakere bitt, ja, kanskje til og med bittløst! Bare bytt bitt, så løser problemet seg!

Eller...?

Jeg lurer: Hvordan skal et bitt - et metallstykke, få hesten til å på magisk vis bruke bakbeina sine bedre? Hvordan skal et bitt - et metallstykke, få hesten til å på magisk vis bli kjempemyk i kroppen? Hvordan skal et bitt - et metallstykke, få hesten til å på magisk vis til å “gå bedre”?

Hvis dette bittet, dette metallstykket skulle være så magisk som det ofte blir fremstilt som, så hvorfor er det ingen som har lagd en megastor forretningside av dette? Hvorfor er det ingen som selger “på tøylen-bittet”? Hvorfor er det ingen som selger “hopper høyt-bittet”? Hvorfor er det ingen som selger “piaffe-bittet” som jeg kunne brukt hvis jeg skulle trent piaffe?

Og ikke minst, hvis denne metallstangen i munnen på magisk vis kan gjøre hesten både sterkere og smidigere, så burde det vel fungere på meg og?

Ser det teit ut? Det er ofte slik det fremstilles. Hesten er stiv og vanskelig å ri, prøv og bytt bitt, og dine problemer løses!

Hvordan kan en metallstang løse problemene mine?

Skal jeg fortelle en hemmelighet? Den kan ikke det!

Bittet i munnen skal fungere som en informasjonskanal gjennom toveiskommunikasjon, ikke som en problemfikser for stive kropper. Du skal kunne kjenne i hånden at hesten for eksempel er tung. Da er det setet og sjenklenes oppgave å fikse det problemet. Ikke bittet! Du kan kjenne i hånden at hesten ikke vil stoppe. Da er det trening som skal fikse det problemet. Ikke bittet!

Bittet skal ikke fikse problemer, bittet skal gi informasjon om problemene. Man kan kommunisere med bittet, men man skal ikke ha en monolog. Kommunisere, ikke kommandere. Hør etter hva hesten forteller deg.

Mange sier at “hesten er så tung på bittet”. Det som skjer når hesten er tung på bittet er at hesten ikke bruker bakbeina sine ordentlig, og bærer ikke slik den skal i balanse. Dermed søker den ekstra balanse i hånden din. Da må ridningen din fikse det problemet, ikke bittet.

Du kan gjerne sette på et “sterkere” bitt (som bare betyr at du må ta mindre for å få samme effekt som med et “svakere” bitt), men tror du virkelig at et “sterkere” bitt får hesten din mer løsgjort i kroppen? Tror du at et sterkere bitt gjør hesten din mer smidig? Eller sterk? Eller lydig? Og ikke minst: Tror du at å sette på hesten et sterkere bitt gir hesten mer lyst til å strekke seg frem til hånda di? Eller tror du at den kanskje kan bli lett i hånda fordi den vil unnvike det ekstra presset du gir? Ender du da med en hest som går ærlig frem til hånda? Ender du da med en hest du har kommunisert med, eller kommandert?

Et bitt, en metallstang skal ikke løse problemene dine med hesten. Det kan ikke løse problemene dine med hesten. Det er det ridningen din som må gjøre. Og nei, hesten blir ikke sterkere og smidigere på en uke. Ikke på en måned heller. Men ta tiden til hjelp, så blir du garantert bedre, og da blir hesten også bedre. Og bedre og bedre og bedre. Todelt, tredelt, stangbitt eller bittløst.

Min snille venninne Anna Lene har passet godt på Bobbietroll mens jeg har vært borte, og det spørs om ikke jeg må la hun passe Bobbie litt oftere, for guri det var gøy å komme tilbake igjen. For det første var det deilig å bare få lukte hest igjen, og klø og kose på Bobbie. For det andre var det superartig å ha henne i longelina igjen. Det er så gøy når man ser at hun tenker, og klarer å koble ting sammen, om enn ikke helt på riktig måte enda, men hun er så på rett vei!

Samling i skritt, et moment jeg ikke kan fordra fordi jeg synes det er supervanskelig. Men vi må jo prøve, og veggen er en takknemmelig hjelp. Bobbie mangler litt energi fremover for å få gode samlinger, så vi har prøvd oss på noen travoverganger bare for å få forståelsen for at det skal gå frem også. Hvis jeg smatter for mye på henne, så skjønner hun at hun skal samle seg med vekt på bakbeina, problemet er at hun stopper og går inn i en "skoleparade" eller "levade" istedetfor å fortsette i samlet skritt. Så det er jo ikke at hun ikke skjønner hva hun skal, hun bare mangler noen vesentlige momenter - som å gå frem.

Men ting kommer seg gang for gang, og galoppen har virkelig kommet seg bare på få ganger med arbeidet med å tenke mer frem i fatningene. Hun hadde noen helt nydelige fatninger på begge hender, og hun klarer også å holde venstregaloppen bedre og bedre, noe jeg digger!

Det er morsomt å se at fatningene ikke lengre er et moment for bukking og styring slik det var til å begynne med. Nå kan hun fatte, og galoppere uten problem. Selv om Prinsesse Bobbie fortsatt er overbevist om at det er litt for slitsom aktivitet for slike fine Prinsesser, så har hun virkelig utviklet seg i positiv retning! Det er så artig hvordan ting bare faller på plass når både hest og rytter er klar for det - sammen!

Så noen dagers lett trening og snøleking med Anna Lene har gjort susen, og Bobbie og jeg er klare for å pusle oss fremover mot stjernene! Deilig å være tilbake!

HVA:
Når vi jobber med en hest, så skal vi alltid huske på at vi jobber med et levende vesen som på lik linje med oss tobeinte, har en sterk og en svak side. Derfor er vi nødt til å jobbe med en og en side av gangen, slik at vi får styrket begge sidene. Jobber vi kun med hesten “rett”, vil hesten hele tiden favorisere sin sterke side, og dermed utvikle den mer enn sin svake. Det fører til at den “rette” jobbingen gjør hesten skjev.

Derfor jobber vi alltid med hesten i en stilling, og ofte også en bøyning. Når jeg snakker om stilling tenker jeg på hodets plassering, på atlas (hestens øverste nakkevirvel), atlasvingen og underkjeven til hesten. Når jeg snakker om bøyning snakker jeg om hele kroppen til hesten.

Det vi ønsker oss er at hesten vår en jevn bøyning igjennom hele kroppen, fra hoften og frem til hodeskallen. Etter hvert skal bøyningen kunne reduseres, også skal man kunne stå og leke seg med stilling og minimalt med bøyning fra side til side, mens man ser hesten endre bøyning i kroppen. Gøy!

HVORDAN:
Ved hjelp av kapsunen kan vi be hesten om ikke bare å strekke seg frem og ned, men vi kan også spørre om den kan vri hodet litt til siden. Til å begynne med får man som regel myyye bøyning i halsen, og kanskje ikke fullt så mye reaksjon ned i hoften. Det er nemlig der vi ønsker å se en reaksjon. Hoften. Takket være kapsunen har vi tak i hestens neserygg som igjennom hestens kropp er festet i atlas, ned nakken, manken, brystkasse, ryggen, hele veien ned i hofta (som igjen har videre forbindelse nedover ledda i bakbeina).

Ved hjelp av å lirke hestens hode litt til høyre, også litt til venstre, så vil vi forhåpentligvis se at det også beveger seg nedover mot hoften til hesten.  

Vær påpasselig på at du allerede nå starter med å trene deg selv i å skifte hånd på pisk og longetau. Hvis du står foran hesten og jobber med den på (hestens) høyrehånd, så skal din høyre hånd holde oppe ved kapsunen, mens din venstre hånd holder resten av longelina og pisken. Jobber du med hesten på venstre hånd (altså med hesten bøyd til sin venstreside), så holder din venstrehånd oppe ved kapsunen, mens resten av longelina og pisken er i høyrehånd. Dette får du igjen for når du fortsetter med longeringen og skal skifte volte.

HVORFOR:
Med en riktig stilt og bøyd hest jobber alle muskler på innsiden i samme retning (sammentrekt), og alle muskler på utsiden i samme retning (strekt). Har man ikke en riktig stilt og bøyd hest, vil musklene i kroppen til hesten jobbe mot hverandre, og det vil ta lengre tid å styrke den.

HVOR:
Dette kan trenes så godt som over alt. I boksen, i paddocken, på banen, på parkeringsplassen, ja, hvor enn du måtte ønske.

UTFORDRINGER:
Allerede her er det mange utfordringer man kan støte på.
Hesten går: Som nevnt i forrige innlegg, så kan hesten ta et lirk i kapsunen som et tegn på at den skal gå. Stopp den da stille opp og prøv igjen.
Hesten overbøyer halsen: Noen hester er veldig flinke på å være banan i halsen. Løsningen her kan være så mangt. Forsøk først å be om mindre. Prøv å bare få stilling, uten så mye bøyning. Man kan også få hjelp av å ha en halsring/leietau rundt halsen på hesten slik at man får støttet med en utvendig indirekte tøyle på halsen.
Ser ingen hoftebevegelse: Tren øyet! Bevegelsen du ser etter er veldig vanskelig å se når man ikke vet hva man ser etter, men den dagen man forstår det, så klarer man ikke se annet. Hold fokus på ett punkt på hestens bakpart (se illustrasjon), og nistirr på det punktet. Bevegelsen kan være så liten at du knapt nok ser den. Det kan også hjelpe å få noen andre til å jobbe med hesten slik at du får sett bevegelsen fra siden.
Får ingen reaksjon i hofta: Noen hester har problemer nedover i kroppen som blokkerer bøyningen fra å komme ordentlig igjennom hele kroppen. Få hesten sjekket av en kvalifisert behandler, og gi deg ellers tid med å jobbe videre med punktene som kommer senere. Kanskje det hesten trenger aller mest er løsgjørende arbeid.

Siden Bobbie står i uteboks har vi oppsalingsmuligheter i "kjeller'n", et lite og varmt rom hvor vi alle har skap og utstyr, samt plass til å pusse.

Med to hester som kjenner hverandre, så går det an å ha to der nede, og her en dag stod Bobbie og Birdie sammen der nede. Det er tre kroker og binde i, og under bindeplassen jeg normalt binder Bobbie lå det noe utstyr til ei som var og rei. Noen sko, jakke og litt diverse. Jeg kjenner ponnifrøken litt for godt, så jeg bandt henne i kroken i det andre hjørnet (av respekt for eiendelene til andre). Der pleier søppelkassa å stå, og det er ingen ting som er så spennende som å rote i søppelkassa, synes Bobbie. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måtte snu den riktig vei igjen og rydde opp etter at Bobbie har veltet den. Så denne gangen, klok av skade, flyttet jeg søppelkassa til andre enden av rommet, godt ute av rekkevidde for Frøken Fryd.

Igjen lå en pappeske som skal kastes, og i den pappesken ligger det et skittent håndkle og noe plastikk. Prinsesse Bobbie brukte ikke lang tid på å innse at hun kjedet seg, og når man kjeder seg, så må man jo finne på noe.

Selvsagt hadde jeg glemt minnekort i kameraet, så jeg fikk ikke filmet da hun løftet den opp og herjet med den, men pytt.

Prinsesse Bobbie har ryddet, og jeg har rotet alt tilbake på plass etter at Damen var ute i paddocken igjen. Så er det klart til at Damen kan rydde igjen neste gang hun skal ned i kjelleren.

Jeg skreiv et innlegg i en tråd på facebook her om dagen. Det lød som følger:

Noe av det jeg synes er så deilig med den akademiske ridningen er at den har tatt vekk trangen etter å "bevise" noe for noen som helst. Jeg trener hesten min etter hva jeg mener er riktig for hesten min, og vår sterkeste konkurrent og målestokk er oss selv. Den eneste som kan "dømme" oss da, det er meg, siden jeg er den eneste som har sammenligningsgrunnlaget fra starten av (og selvsagt treneren min Michelle). Noe som kan være superstort for meg å få til, kan være en uforståelig detalj for en utenforstående. Derfor orker jeg ikke lengre tenke på hva andre synes og tenker, jeg koser meg glugg i hjel med de gledene hesten min tilbyr meg daglig :)

Og de gledene Bobbie tilbyr meg daglig, de kan ikke beskrives verken med ord, eller måles i penger. I går hadde vi en super økt i longelina. Bobbie hadde noen flotte galoppfatninger, hvor vi nå har fått nytt fokus. Det er fint nok å fatte samlet, men det må også gå fremover, så nå leiter vi etter den vanlige galoppen. Heldigvis ikke veldig vanskelig å finne, og når jeg fikk fire flotte galoppsteg fra en ren fatning på venstrehånd, da hoppet jeg i været og ga meg med det. Tenk å være så flink!

Og om jeg hadde et stort smil om ansiktet i går, så veit jeg ikke hva jeg hadde i dag. Det har blitt mange dressurøkter med Bobbie den siste tiden, men det går så bra, og det er så gøy! Så fort jeg fikk orden på hodet mitt, og en treningsplan som jeg tok meg selv i nakken å følge, så kommer jo høydepunktene som perler på en snor. Jeg nevner i fleng: Absolutt alt skrittarbeid vi gikk igjennom i dag trillet avsted akkurat slik det skal. Versader på bøyd og rett spor, samme med travers. De diagonale traversene bare triller avgårde, og vendingene blir stadig bedre. Jeg føler jeg skriver det samme igjen og igjen, men det blir jo stadig bedre! Det som er ekstra gøy er at det nå begynner å kunne bli litt flyt mellom tingene også.

I trav begynner endelig jeg å få et snev av kontroll på kroppen min, noe som gjør ting så salig mye lettere, både for Bobbie og meg. Men å få kontroll og noe logikk i det ryggsvinget til Bobbie er vanskelig. Noen ganger svinger det som bare rakker'n, mens andre ganger er det stumt som en østers. Heldigvis blir det stadig mer og mer flyt, og det er så gøy å kjenne! Bare den bøyningen på venstrehånd kommer ordentlig igjennom, så er vi et godt stykke på vei.

Nå skulle jeg ønske vi kunne travet hele økta, men jeg må ta meg i å ta noen pauser innimellom. Det aller, aller morsomste i dag var da jeg i trav bestemte meg for å teste ut en diagonal travers på høyrehånd. Vi bare fløyt! Aldri har vi hatt en så god diagonal travers på høyre før. Nei, ikke på venstre heller, for den saks skyld. Det var bare herlig! Så sant jeg ser linja mi og veit hvor vi skal og hva jeg vil, så er liksom ting så lett. Tenk at det skal være så vanskelig å vite hva man vil når man rir. Plan og struktur er alfa og omega, altså, men det sier jo seg selv. Hvis læreren ikke vet hva han eller hun skal lære bort er det jo ikke lett for eleven å forstå. Så plan, plan, plan. Da blir det GØY! :)

Jeg har vokst opp i Oslo, så at jeg skulle bli hestejente var ingen selvfølge. Takket være magien på Søndre Aas Gård fikk hesteinteressen den beste starten den noen sinne kunne fått. En perle i utkanten av Oslo, som jeg, jo eldre jeg blir, ser hvor fantastisk var for meg, mine tanker om hester i dag, ja hvordan hele livet mitt har blitt.

Da jeg var 13-14 år kom shetlandsponnien Katti til gården. Hun skulle ha føll og fikk føll på våren/sommeren 2001 en gang. Det var samme tid at livet mitt ble snudd på hodet. Min kjære pappa, som til tross sin veldige hesteallergi, kjørte meg til stallen og ridning, og stilte opp og tok bilder av Kvikken og meg på sprangstevne på rideleir. Han døde brått i fra meg, sommeren 2001.

Jeg husker ikke mye fra livet mitt på gården i den perioden, men jeg husker at Anne og Arve som driver gården fortalte meg at det nye hoppeføllet til Katti, det skulle hete Runa. Pappa het Runar.

I september 2001 konfirmerte jeg meg, og konfirmasjonsbildene ble tatt ute på et av jordene på gården, sammen med føllet Runa.

Våren 2013 fikk jeg beskjed fra Gården om at Runa var dårlig og skulle avlives. Jeg har aldri hatt noe med henne å gjøre, men da jeg fikk den beskjeden måtte jeg til Oslo, og mamma og jeg kjørte til Gården og fikk låne med oss Runa ut på en liten tur. Mamma hadde med epler og gulrøtter, og Runa gomlet av hjertens lyst, akkurat slik en shetlandsponni skal.

Vi fikk snakket sammen en liten stund, og gomlet enda litt flere epler og gulrøtter, også dro Runa oss rundt i grøftekantene for å snike til seg noe grønt gress som knapt nok hadde begynt å spire.

Det finnes ikke ord som kan beskrive betydningen Runa har hatt for meg, til tross for at jeg aldri kjente henne. Jeg har bare alltid visst at Runa har vært på Gården, og har hatt et så godt liv som hun kunne hatt. Og hva det har betydd for meg at Anne og Arve valgte å kalle opp Runa etter pappa... Ord er ikke nok.

I dag minnes jeg dem begge, men pappa mest.

Gratulerer med dagen pappa.

HVA:
Det aller første hesten bør lære er å strekke hodet sitt frem og ned. Dette er noe absolutt alle hester kan - bare se på dem ute på beitet. Det som er utfordringen vår er å lære dem å gjøre det når vi ber dem om det.

HVORDAN:
For å lære hesten å strekke seg frem og ned, er det beste verktøyet du kan ha en kapsun + noen godbiter. Hesten skal her at hodet skal følge trykket fra kapsunen, og da spesielt nedover. Lirk forsiktig i kapsunen, å henge i den eller ta seige tak hjelper lite. Da skaper du bare mer motstand enn samarbeid. Lokk gjerne nedover med en godbit samtidig som du legger et lett press på kapsunen. Etter noen repetisjoner bør hesten fatte tegningen. Når den svarer riktig med å ta hodet ned, slipp opp for presset, men ikke mer enn at du lett kan lirke deg til frem og ned igjen, hvis hesten tar hodet opp.

Ha korte treningsøkter. Alt fra et halvt minutt kan være nok. Etter hvert når hesten forstår signalet, så øk tidsintervallet hvor hesten skal stå avslappet med deg.

HVORFOR:
Det er flere grunner for at hesten skal lære seg å strekke seg frem og ned, både fysisk og psykisk. Fysisk fordi en hest som strekker seg frem og ned strekker overlinjen, og får en avspent kropp. En hest som ikke kan strekke seg frem og ned, vil heller aldri få en riktig og god samling.

I tillegg gir frem og ned-strekkingen hesten plass mellom atlasvingen (beinet som stikker ut fra hestens øverste nakkevirvel) og underkjeven - bedre kjent som ganasjen. Igjennom dette området ligger vesentlige funksjoner som pusterør og spyttkjertler, og vi kan jo selv tenke oss hva som skjer dersom dette området klemmes sammen. Tvinger man hesten "på tøylen" uten at man har lært den å strekke seg frem, klemmer man bare sammen atlasvingen og underkjeven. 

Psykisk betyr det at hesten strekker seg frem og ned, at hesten stoler på deg, og lar deg ha ansvaret for eventuelle farer som måtte lure. En hest som senker hodet er avslappet i sine omgivelser. Ingen hest kan lære hvis den ikke slapper av.

At hesten kan strekke seg frem og ned er det aller første som skal læres, da det er alfa og omega for videre trening. Har man ikke en hest som har lært å strekke seg  frem og ned, så vil man fort møte på problemer en gang hesten blir spent. Med en såkalt innlært “strekningsberedskap” vil en spent hest kunne løses opp mye fortere, både i kropp og hode, enn en hest som ikke har lært seg å strekke seg frem og ned.

HVOR:
Dette kan trenes så godt som over alt. I boksen, i paddocken, på banen, på parkeringsplassen, ja, hvor enn du måtte ønske.

UTFORDRINGER:
Mange hester synes det er unaturlig at du lirker i kapsunen og ber den senke hodet, uten at den skal bevege frambeina. De tar lirkingen i kapsunen som et signal på at den skal gå. Da er det bare å forsiktig stoppe den igjen, og prøve en gang til. Det kan være en hjelp å stå langs en vegg.

Noen trauste hester reagerer ikke på trykket fra kapsunen uansett hvor mye du hiver og henger i den. Bruk da godbiter for hva det er verdt, men vær veldig obs på timingen når du trykker og slipper kapsunen, slik at hesten ikke lærer seg å senke hodet for å få godbit, men at den etter hvert kobler kapsunen med å senke hodet.

Noen nervøse hester tør ikke senke hodet fordi de føler de må passe på alt som skjer rundt seg. Bruk da heller tid på miljøtrening slik at hesten føler seg komfortabel i ditt nærvær, og tør å stole på deg.

Det er meldt rimelig kaldt i dagene fremover, så lørdagen blei brukt til turdag, siden jeg veit at turridning blir minimalt når kulda slår inn for fullt.

Fikk med meg Maren og Birdie, og etter fire ombestemmelser på hvilken tur vi skulle ri, så kom vi oss ut på glatta. Selv med boots var det fortsatt glatt, så jeg hadde tre ombestemmelser på turrute igjen, før vi gikk for den trygge Rønningstadrunden. Til og med litt trav kunne underlaget unne oss i dag, så de firbeinte fikk strukket litt på beina.

Jeg har fått nytt kamera, og ser at jeg ikke er blitt helt venn med filmfunksjonen på det enda. Her tror jeg ting skal utforskes litt mer.

Etter turen satte jeg Bobbie ut igjen i paddocken, og da var det noen som drysset et lag melis over henne!

Det må nok være fordi hun er så søt!

I dag var hun også veldig søt, da vi rei en god økt i hallen. Med en gang jeg får på plass hodet mitt, og har en plan som jeg følger, så blir øktene våre så utrolig mye mer givende og gode. Om jeg så beskjedent får si det selv, så fikk vi noen utrolig gode diagonale traverser i dag, noe som var veldig gøy å kjenne. Vendingene var ikke helt borti natta de heller. I trav klarte jeg sånn nesten å være strukturert, og Bobbie hadde noen herlige versader, også på venstre hånd - hurra!

Alt i alt to gode dager med melisponnien min!

Jeg lar meg aldri slutte og fascineres over hestepelsens fantastiske egenskaper.

Akademisk ridekunst har en ganske logisk og standarisert oppbygging av utdanningsskalaen. Man starter med utdanning fra bakken, innlæring av sidebevegelser, longering og trening av gangartene, deretter rir man, eventuelt fortsetter arbeidet for hånden, eller begge deler. Hesten bygges opp med sidebevegelsene versade og travers, for så å jobbes mer mot samling. Dette arbeidet starter selvsagt i skritt, men føres etter hvert videre i trav og galopp.

Hele tiden handler det om å jobbe med en positiv, avspent hest, så det aller, aller, aller første du skal lære hesten er at det å være på ridebanen sammen med deg er en kul ting. Det skal også være et sted hvor både hest og rytter kan slappe av. Uten avspenthet kommer man ingen vei.

I de påfølgende bloggene skal jeg prøve å ta for meg hvordan jeg ville arbeidet med det grunnleggende arbeidet med en fersk hest. Mange trenger hjelp i startfasen, og jeg håper disse bloggene kan bidra til noe. De vil (dessverre) ikke gå veldig dypt i materien, da er jeg redd jeg ville skrevet meg i hjel. Men de gir forhåpentligvis en liten pekepin på hvordan man kan starte med akademisk.

Når det er sagt, så er det ingen ting som kan erstatte en instruktør som er der fysisk og hjelper deg med timingen og utførelsen. Så forsøk gjerne for deg selv, men du vil ha stort utbytte av å være med på kurs innen akademisk ridekunst, selvsagt som ridende deltaker, men jeg garanterer deg at du også får mye ut av å være med på som teorideltaker.

Følg med for første blogg av i alt ni stykker, med de (forhåpentligvis) spennende temaene: Frem og ned, stilling og bøying, frem og ned på volte, versade, travers, diagonale travers (inkl. renvers og piruetter), longering, arbeid for hånd og ridning.

Lykke til på din vei inn i den akademiske ridekunsten!

"Dette er ikke som å ri Janko" advarte jeg mamma om da hun børstet Bobbie når hun var på besøk hos meg på nyttårsaften. Mamma har ikke akkurat ridd så veldig mange ganger, men hun var blant annet med på en tre timers fjelltur med Janko uten problem for noen år siden. Det gikk helt fint!

Siden det var nyttårsaften, og siden turstiene våre var gjeniset hadde jeg egentlig tenkt å ta med mamma i ridehuset. Jeg veit at mamma ikke ser poenget med å ri i ridehuset, så etter litt tenking bestemte jeg meg for at vi kunne skritte en runde på jordet istedet. Det ville bli en liten følelse av tur om ikke annet.

Bobbie fikk på seg kapsun, pute og boots, og mamma fikk hjelmen min. Vi trasket avsted nedover jordet. En Bobbie med senket hode, og en mamma med stort smil.

Nederst ved jordet hadde vi en liten sving, hvor planen egentlig var å følge hele jordekanten oppover. Bobbie våknet litt, så jeg ba mamma styre henne inn på en volte motsatt vei. Hun hørte fint på mamma, og voltet tilbake både en og to ganger. Men så begynte det lille dametrollet å forstå tegninga, og med meg litt for langt unna gikk det ikke mange sekundene før Bobbie testet ut et par steg i trav. Jeg prøvde å rope at hun måtte få snudd Bobbie, men Damen visste nå hva hun kunne få til. Mamma har alldeles ingen forutsetning for å holde seg på i trav uten verken stigbøyler eller noe som helst, så det gikk jo som det måtte gå: Mamma mista balansen.

Bobbie protesterte fordi mamma var i ubalanse, og serverte sine nå stadig mer velkjente bomp. Heldigvis var de noe i samsvar med mammas bevegelsesretning, så det gjorde at det uungåelige fallet iallefall ble noe mindre flyvende.

Mamma hadde ikke noe annet valg enn å la seg falle, og omtrent før hun traff bakken hadde hun ropt til meg og forsikret meg om at det gikk fint. Jeg, som den veldig sympatiske datteren jeg er, responderte med å si at "Så bra! Jeg fikk bilder av det!".

Bobbie hadde en salig løpetur opp til stallen med høye kneløft og halen rett ut. Alle hestene i paddockene alarmerte Kristin og Maren om at "her skjer det noe!", så de fikk huka inn Bobbie, uten at noe skade var skjedd. 

Jeg hadde ikke ridetøy på meg, men fikk bein av Kristin og skrittet Bobbie ned til samme plassen. Frøken Fryd hadde tankene på å gjøre akkurat samme sirkustriks med meg, men jeg minte henne på at det nå var jeg som satt på ryggen hennes, og når hun skjønte det, så var det bare å gi henne lange tøyler og skritte opp igjen.

Jeg ba mamma om å hoppe opp på Bobbie igjen, og sammen skrittet vi siste rest opp i stallen. Jeg gikk bare litt nærmere denne gangen. Mamma fortalte at hun fort skjønte at det beste ville være å la seg falle av, istedetfor å bli sittende på når hun stakk, så hun hadde delvis med vile trillet av da Bobbie hadde begynt å bumpe. Smart valg! Også blei hun nesten litt stolt da Maren så igjennom bildene jeg hadde tatt, og konkluderte med at det var noen imponerende hopp hun hadde klart å holde seg på. Det skal jeg si meg enig i!

Så min konklusjon er at jeg har en supertøff mamma (!), og et lite ponnitroll atter en gang skriver under på at hun er Damen som gjør som det passer henne. Bølletroll som heldigvis blei tilgitt av mamma med noen gulrøtter og litt klø. Og mamma var skjønt enig i at dette ikke var helt som Janko. Slik er det nå en gang med røde hoppetusser.

En liten titt inn i krystallkula i dag. Siden arbeidet i skritt gikk så bra i går, tenkte jeg at jeg i dag skulle gå igjennom programmet som er i bakkearbeidsprøven, samt litt longering av frøken fryd.

Det tok ikke lange tiden før jeg innså at jeg er vant til å gå baklengs, men når du skal gå følgende baklengs, sammenhengende, da blir du faktisk litt sliten:
Diagonal, diagonal, langside travers, langsside versade, diagonal travers, vending, diagonal travers tilbake, renvers rundt hjørnet, holdt og rygging, også på andre hånd: langside travers, langside versade, diagonal travers, vending diagonal travers tilbake, renvers rundt hjørnet, holdt og rygging.

Heldigvis fungerer øvelsene greit nok, det eneste vi mangler er samlingen, men haff! Samling i skritt, da. Jeg forstår det ikke. Det er vanskelig, det!

Så fant vi tid til litt longering, og forsøkte oss optimistisk på vendinger i trav. Tjohei. Eksplosjonene har i stor grad sluttet å komme i galoppfatningene, men dæven døtte, det er noe som trigger damen når jeg ber henne skifte volte i trav. Eksplosjonus maksimus. Kunne nok lært henne galoppskifte på null komma svisj, for hun kaster seg til side. Litt farlig foreløpig, men vi får plukke det i fra hverandre og trene litt forsiktig på det etterhvert.

Ellers hadde Bobbie noen flotte fatninger. Hun har jo vært veldig flink og forstått greia med en mer samlet fatning. Problemet er at hun glemmer å tenke frem. Så i dag klarte hun faktisk fra trav å galoppfatte seg inn i holdt. Jeppda. Fatningen kom, så stod hun bom stille. Man kan jo ikke annet enn å le, men det er på tide å få litt framdrift i denne galoppen, så etter litt forklaring kunne Bobbie galoppere både på høyre og venstrehånd. Litt verre på venstrehånd enn høyre, men hun har faktisk aldri hatt så godt, flytende, avslappende og fremovergalopp på venstrehånd før, så det blei en høypitchet "jaaaa!", Bobbies sedvanlige slidestop, og det var den økta. Kjempegøy å finne en brukandes venstregalopp også!

Så hva sier krystallkula? Joda, fortsetter vi slik, så må vel dette gå bra? Jeg må bare trene mer på å gå baklengs, og jeg må forstå samling i skritt. Også litt mer terping på fremovergalopp, så kanskje vi får til noe fornuftig fra ryggen etterhvert også? Veien frem er bare veldig, veldig spennende!

Det er en sånn typisk "vinterdepresjon". Jeg kommer ut i disse måneder, det er en stund siden sist undervisningstime, og jeg føler meg litt lost. Hvor skal jeg, hva skal jeg, hva bør jeg gjøre, hva bør jeg ikke gjøre, gjør jeg det jeg gjør rett?

Det resulterer i veldig ustrukturert trening hvor Bobbie i grunnen gjør det jeg ber om, men det finnes ingen struktur, det finnes ingen mål og mening med det jeg gjør. Jeg gjør litt, litt datt, og er veldig flink til å unngå det vi synes er litt vanskelig.

Så hva gjør man når man føler seg litt motløs? Man skriver en litt sutrende melding til beste Michelle, får et langt, herlig svar tilbake, tar med seg Michelle på skulderen på neste rideøkt, legger opp en plan for økta, og følger den!

Da får man en super økt, kun fokus i skritt, kun diagonaler, skifte av hånd, litt samling, kjenne at setet også kan fungere samlende, og gi seg med det! Flink Bobbie, og flink Ragnhild som la en plan og klarte å følge den. I morgen gjør vi det samme, vi (jeg) fortsetter med struktur!

Hvor god tid har du når du er i stallen, og hva bruker du tiden din der på? Tenker du på jobbdagen i morgen? På hva du må handle til middag? Eller er du tilstede i nuet? Slik hesten alltid er.

Har du tid til å legge merke til de små detaljene som kan dukke opp helt ut av det blå?

Som for eksempel når et høystrå, helt av seg selv har lagt seg på den regnvåte pelsen til hesten din, og helt av seg selv formet seg som et hjerte.

Da må man bare smile litt ekstra :)