Om balanse, sitsens enorme påvirkningsevne og et lite dryss av magi. Det er ikke ofte jeg får til gode oppsummeringer av teorien fra Michellekurs. Det er egentlig ganske synd, da Michelle alltid har mange svært gode poeng. Problemet mitt som både arrangør og deltaker med hest er at det ofte er litt kaos i hodet mitt, og det blir vanskelig å få ned fornuftige notater til en blogg. Men denne gangen klarte jeg å holde hodet på rett plass, og dermed finner noen av Michelles gode formuleringer veien hit. Kan ikke annet enn å si at jeg er ekstremt glad for at jeg får trene for en så kunnskapsrik og detaljert instruktør som Michelle! Michelle jobber utrolig mye med sits, og hvordan små, små detaljer i vår kropp kan påvirke hesten. Selv om jeg på kroppen har kjent hvor lite som skal til i min egen sits for at en hest skal reagere, så har jeg fortsatt litt problemer med å faktisk forstå det. I blant er det så innmari mye lettere å bare dra i den tøylen eller klemme litt med den sjenkelen... Også er det litt imponerende å tenke på hvor mye hestene er nødt til å ignorere når de går der med en på ryggen som ikke helt har kontroll på sin egen kropp. Men den eneste måten å bli bedre på er gjennom å lære seg teorien, og prøve ut i praksis, og da er Michellekursene gull verdt! BalanseMichelle brukte en av teoritimene til å snakke mye om balanse og hvordan dette påvirker hestene. Vi som mennesker har et litt annet utgangspunkt når det kommer til balanse, fordi vårt balansepunkt i magen vår passer med fundamentet vårt, altså beina vi står på. Flytter vi vårt balansepunkt (eller tyngdepunkt om du heller vil) fram eller tilbake, så må vi flytte beina ganske raskt etter for ikke å ramle. Hestene derimot, de har fire bein, og kan helt fint flytte tyngdepunktet sitt ganske mye mer rundt i kroppen uten å velte. De kan for eksempel bruke frambeina som støtte, og balansere mye av vekten sin på dem. Eller så kan de flytte vekten bakover i kroppen slik at bakbeina tar mer vekt. De kan også (meget velkjent) legge vekt ut på utvendig skulder. En annen måte å se balanse på er å se hvor beina plasseres i forhold til hestens tyngdepunkt. Går bakbeinet fram mot tyngdepunktet, eller går frambeina langt bakenfor tyngdepunktet? Og bare for ha det klart så er hestens tyngdepunkt rett under oss når vi sitter på den. Det er derfor vi ønsker å ha hestens bakbein fram til tyngdepunktet når vi rir. Får vi det har vi en hest i balanse. Halvparaden er fraværet av en hver form for motstand. Den er ikke der for å diktere, men for å erfare. Fire momenter i et stegNår hesten går kan vi dele bevegelsen i hestens bakbein inn i fire ulike momenter.
Punkt 3 og 4 har jeg ikke helt styring på selv enda, så jeg velger å la de stå åpne inntil videre. Jeg konstaterer bare at de er med, også får jeg sikkert bedre styr på dem etterhvert. Men vi kan jo utvilsomt slå fast at det handler om det momentet hvor hesten har beinet i bakken og produserer kraften. Allikevel har jeg fått med meg at jo lengre fram i hestens kropp tyngdepunktet er, jo mer dominerende vil akselerasjonen/frasparket være. Jo mer vi har tyngdepunkt bakover i kroppen, jo mer dominerende blir de tre andre delene. Og det er helst det vi ønsker. Har vi en hest som har bakbein som tråkker inn under seg, og med det en hest som går i bra balanse, så får vi et tredimensjonalt ryggsving. Og dette ryggsvinget er det vi skal jobbe med i vår sits. Først må vi ha en åpning for energi fra bakbeina, fram til hånden. Det skal være nok energi til at hesten har kraft til å bære, men ikke for mye slik at hesten ikke rekker å bære. Energien skal rakriktes fram til hånden, uten å gå tapt på veien. Når vi har energi fram til hånden er tunnelen åpen andre veien også, og hesten kan ta i mot en parade. Observere, korrigere, dirigereMichelle har et mantra når det kommer til sits: Observere, korrigere, dirigere. 1: Først og fremst må vi observere hva som skjer i hesten. Hvilken informasjon får jeg fra hestens ryggrad opp i mitt sete? Svinger den meg inn, ut, fram, tilbake, opp, ned, lite, mye? Les av den informasjonen hesten gir deg. Føles alt helt bra, flott - hopp videre til trinn tre! 2: Det er dessverre sjeldent at absolutt alt føles helt bra. Hvis det er noe som føles feil, så får vi gå inn og korrigere det som er feil. Først og fremst ved å gi mer plass der vi ønsker mer hest. Hvis hesten kaster deg ut over utvendig side kan dette korrigeres blant annet ved å ikke bli med ned når hesten slipper deg ned der, men gi plass til at hesten kan fylle ut brystkassen sin på utvendig side når den svinger opp. Korreksjon handler i første omgang om å gi plass til det du ønsker. 3: Når korrigeringen fungerer så går vi over i en dirigeringsfase. Hvis hesten er balansert mellom hjelperne, under din sits, så gjelder det for oss å dirigere gjennom setet hvor hestens energi skal bevege seg videre. Når vi har omtrentlig følelse av at vi er på vei i riktig retning er det bare å gå tilbake til observeringen og kjenne etter om den eventuelle korreksjonen og dirigeringen fungerte som det skulle. Gjorde den det, flott! Nyt det. Gjorde den ikke det? Ta de tre stegene igjen. Hestens evne til å bære er en puls som skal gjenskapes. Vent ikke på at det blir nødvendig å ta en halvparade. Ta en åttendedels parade - en observerende hjelp - for å sjekke at alt er greit. Bevissthet i egen kroppNår det kommer til å lære seg å kjenne hestens bevegelser når man rir så gjelder det å ha et snev av kontroll på sin egen kropp. Hesten er det eneste dyret som når vi sitter på det gir oss samme rotasjon i våre hofter som når vi selv går. Derfor er den beste måten å lære hestens ryggsving (bortsett fra å ri) å gå på våre egne bein. Her kan vi lett lære oss å kjenne etter og bli bevisste på hva som skjer. Den bevegelsen vi kjenner når vi sitter oppe på hesten er ikke bakbeina direkte, men resultatet av hva bakbeina produserer. Bakbeinas bevegelser har en effekt inn i hestens brystaksse, og klarer vi å observere, kjenne og forstå hva brystkassa gjør under setet vårt, så vil det også gi oss en forståelse av hva bakbeina gjør. En hver hest som går i bra balanse over ryggen er behagelig å sitte på. Og hvis man ikke skulle klare å sitte avspent på hesten, så får man ta ned tempo. Å miste sitsen sin tvinger en selv til å ri for sekundære hjelpere, og gjør det umulig både for rytter og hest å lære seg kommunikasjon gjennom setet. Det er også derfor vi jobber mye i skritt, både for at rytter skal få en god nok sits til å gi en bra hjelpgivning, samtidig som at det gir hesten tid til å forstå. I trav går bevegelsene så innmari mye raskere, og det er vanskelig for rytter å kjenne hvis man ikke har et grunnlag og en forståelse for hva man skal kjenne etter, og det gjør det også mer vanskelig for hesten. Halvparaden har til formål å ta hesten tilbake i balanse. Hånden utfører ikke paraden. Hesten gjør det ved å ta vekten tilbake i kroppen. Motstand i håndenDette med balanse, eller rettere sagt manglende balanse kan vise seg på mange måter. En av disse måtene er en hest som gir motstand i hånden. Hvis du har en hest som gir motstand i hånden, så kan du med sikkerhet si at den ikke er i balanse. Denne motstanden du får i hånden kommer av at hesten skyver mer med sine bakbein enn hva den bærer. Løsningen på en ubalansert hest ligger ikke i å "løfte" hesten med hånden. Hvis du har en hest som er tung i hånda, og prøver å løse det ved å løfte hånda/løfte hodet/løfte hesten foran så kan det sammenlignes med at du prøver å løfte stolen du sitter på. Når man først skjønner hvor dumt det er, så slutter man fort å gjøre det. Problemet er at vi mennesker er flinke til å skape motstand. Å dra i en hest er noe som ikke eksisterer i naturen, så vi mennesker skaper ofte problemer i hesten gjennom å skape motstand. Og motstand (uansett hvem den kommer fra) avler motstand. Derfor gjelder det å være den som ikke oppfordrer til motstand. Skal vi korrigere en hest er kunsten å finne muligheter å korrigere den på uten å skape motstand. Ikke inviter til ytterligere problemer ved å gi hesten en anledning til å gå i mot. Og den aller beste måten i gjøre det på er gjennom forståelse for din egen og hestens balanse. Balanse og tyngdepunkt er ikke noe man kan gå i mot. Det gjelder bare å forstå hvordan vi kan bruke det i praksis. Magien ligger i din egen forståelseForståelse er et viktig ord når det kommer til det vi driver med. Både i sitsarbeidet, men også i alt annet av hestetreningen vår. Hvis du som rytter/hestemenneske bare gjør noe fordi noen sier at du skal gjøre det, så vil det ikke hjelpe deg noe på vei. Hvis du som rytter/hestemenneske forstår hvorfor du gjør det du gjør, så er du kommet langt på vei, uavhengig av hvor langt du har kommet i ridningen din eller hvor mange fancy øvelser du gjør. Det å forstå hva vi faktisk driver med er over halvparten av det å faktisk gjøre. Hvis vi gjør noe uten å forstå hvorfor vi gjør det, hva er da poenget med å gjøre det? Magien med det vi driver med ligger i at vi som personer forstår det vi driver med, kan forklare det til hesten vår og lettere få det resultatet vi ønsker.
2 Comments
Isco har virkelig fått utfolde seg på kursfronten i år. Etter frihetsdressurkurset med Rebecca bestemte jeg meg for å ta med han på enda et FD-kurs. Tidligere i år ble det ikke så langt unna meg arrangert kurs i FD med Therese Granlund som også kommer fra Horse Vision. Det hadde jeg ikke mulighet til å være med på, men nytt kurs ble satt opp i august, og jeg slang inn en påmelding. Planen og tanken var egentlig å ta med Abbe, men etter Rebeccakurset skiftet jeg mening. Det var Isco som skulle få utforske dette videre. Isco reiste dermed for første gang aleine på kurs. Litt bekymra herremann, men han senket skuldrene etter hvert, og så lenge han fikk være med meg var alt greit. Det vil si at timene våre var akkurat som å være på hjemmebane. Første timen burde vi nok hatt svømmeføtter og snorkel, for det regna i bøtter og spann. Ingen bilder fra den timen, men hva gjør vel det når minnene fra den bare er helt supre. Therese var en supersøt instruktør og vi startet med å fortelle og vise litt hvem vi var. Hun fanget oss helt spot on, og mente at den ingrediensen vi manglet i vårt arbeid var bøyning. Jeg kunne ikke vært mer enig. Derfor ble de to timene våre brukt til å trene på å få god bøyning, selv om hesten er løs. Bogene skal løsne, og det er noe som er mangelvare hos Isco, så er det smidighet i bogene. Etter tre års trening har jeg endelig begynt å få hull på bevegeligheten i bakparten, men bogene står støtt. Det er så fascinerende alt denne lille kroppen lærer meg! Therese ga meg så masse tips og triks til videre trening av boger, og vi fikk testet oss både på rett og bøyd spor. Vi fikk øvelser på hvordan vi skulle få bøyningen med oss ut på rett spor, og i longeringen. Isco var som vanlig en stjerne, og det slutter ikke å fascinere meg hvordan connectionen hans og evnen og ønsket til å samarbeide er til stede hele veien. Nå skal det sies at jeg hadde han litt løs første økta, men andre økta trente vi frihetsdressur med snor enkelt og greit fordi at når man trener shettis så er det én ting man - uansett hva - ikke klarer å overgå, og det er gress. Ridebanen hadde noen veldig fristende gresstuster, og når jeg var litt for konsentrert i mine egne tanker i håp om å få ting riktig, så var det en liten knert som så sitt snitt til å forsvinne til nærmeste gresstust. Heldigvis ingen hindring for treningen vår, og følelsen av at han hadde vært med meg også om vi knipset av linen var der hele veien. Vi hadde også en teoriøkt, og Therese hadde flere veldig spennende tanker rundt både hest og trening. Det som var så godt var at dette bare smeltes inn i den tankegangen jeg har fra før, så selv om det er litt annerledes, så er det også veldig mye likt. Og ikke minst veldig mye som jeg kan bake inn sammen med den akademiske biten jeg driver med fra før. Blant annet snakket vi om hva det med frihetsdressur egentlig er, hvor friheten gir meg informasjon om hvordan hesten løser en oppgave og beveger seg på egenhånd. Det kuleste med frihetsdressuren (og for så vidt også akademisk) er å oppleve at hesten blir bedre i sin egen kropp også når vi ikke er der for å trene den. Frihetsbiten er noe vi ønsker å trene hesten opp til at den etter hvert tar ansvar for selv, slik at vi kan fokusere mer på dressurbiten, altså det å forme hesten. FD er enkelt forklart å skape bevegelse sammen med hesten. Therese snakket om hvordan vi har et assymetrisk forhold til hesten i form av at vi velger ganske mye for dem og deres liv. Det gir oss også et ekstra ansvar for hesten. Hun snakket om habituering, hun snakket om synkronisitet og hvor viktig det er for hestene. Det var rett og slett veldig interessant å høre på, og ga meg enda flere knagger å henge treningen vår på. Dette kurset var til forskjell fra de andre kursene jeg pleier å være med på bare over en dag, så etter vår andre økt pakket jeg Isco på hengeren igjen og suste hjem slik at han fikk komme hjem igjen til Bobbie. Litt godt med noen korte kurs innimellom også, selv om jeg kjente at følelsen for å lære enda mer absolutt var tilstede. Kanskje blir det noen nye kurs med minsten i 2019? Ønsket er i hvert fall der!
De to neste timene med Rebecca ble en del repetisjon av det vi jobbet med fordi jeg trengte tid på å få det inn i kroppen min. Også fikk vi utfordra oss litt videre. Dette med frihetsdressur er så spennende, og eneste grunnen for at jeg har blitt dytta i den retningen er Isco. Innen akademisk har jeg et ganske godt grunnlag og en ganske god teoretisk forståelse. Innen frihetsdressur føler jeg meg som en helt nybegynner, selv om grunnprinsippene innen akademisk har gitt både meg og Isco en god start. Derfor ble økt nummer to med Isco i stor grad bestående av repetisjon av det jeg hadde lært første økta. Isco bare var med, gjorde alt riktig og fortsatte å være drømmeponni. I tillegg hadde vi en teoriøkt med Rebecca før vår andre økt, som gjorde at ting ble satt pittelitt mer på plass. Blant annet dette med posisjonene: Posisjon 1 er at man selv går baklengs og har hesten følgende etter seg, med sticken foran seg i nøytral posisjon om den ikke trengs. Oppgaven til ponnien er å ikke miste meg, og at utvendig frambein alltid skal gå i min retning. Posisjon 2 er at man er omtrent ved hestens ganasje. Ponnien skal komme «i kapp» og plassere seg selv i den posisjonen. Også har Rebecca lagt til posisjon 0 etter posisjon 1, etter at hun følte det manglet en trygghet og visshet mellom å gå fra posisjon 1 til 2. Når du er i posisjon 0 løper du vekk fra hesten og slipper taket på den. Der får du bekreftet om du har skapt så bra kontakt at du kan forlate den. Funker posisjon 1 og posisjon 0 kommer ponnien til å gå og ønske at den skulle hatt et tau for og holdt litt kontroll på dette rampete mennesket sitt. Det finnes også flere posisjoner, men dette var mer enn nok å henge med på for min del. I tillegg så bruker Rebecca sticken når hun jobber frihetsdressur. Dette fordi den har en annen innvirkning enn pisken. Pisken pisker mer, mens sticken er mer… ja… dultende? Også sticken har en hel teori bak seg, og første bud er at den skal bety «rund deg rundt og se på meg». For det er også en greie, det med at hesten skal gi deg sitt utvendige øye. I tillegg har sticken en string som skal bety «kom til meg». Og for at den skal kunne si det, så må hesten være trygg på stringen. Isco fikk være prøvekanin for meg, og jeg kan jo skrive at vi jobbet med å tilvenne Isco stringen, men sannheten er at jeg jobbet med å lære meg teknikken med stringen, mens Isco fortsatt bare gjorde alt riktig og var drømme-lære-ponni. Bare det å håndtere stringen er en liten teknikk i seg selv, men øvelse gjør mester, så jeg prøvde og øvde. Stringen foran i nøytral, ut med stick i bakken, string ut, stick over ryggen, hvile der med string på andre siden, dra over og stick ned i bakken, samle opp stringen og tilbake til nøytral. Gir det mening? Antagelig ikke så veldig, men det er derfor man er med på kurs for Rebecca :p Det var min huskeliste etter timen på hvordan stringen skulle bevege seg. I teoritimen snakket Rebecca også om «dressur»-delen i frihetsdressur. For å få til det så er det så enkelt at du må ha tre ingredienser: Avslapping, bøyning og energi. Rebecca gikk blant annet nærmere inn på dette med hestens energi, og hvordan man kan få til kombinasjonen mellom økt energi uten å øke adrenalinet. Hvordan en gangartsendring oppover for hesten naturlig henger sammen med økt adrenalin, og hvordan vi må endre tankesettet til hesten til å kunne løpe uten at adrenalinet øker. Her er følelsen av at hesten skal ønske å holde seg i kapp med deg hele tiden essensielt. Hun snakket om late hester og om høyenergiske hester og øvelser som hjelper for å påvirke energien i kroppene deres. Hvordan avspente boger henger sammen med avspent mentalitet, og hvordan man bør tenke når man trener de to ulike typene hester. Kort oppsummert: En stressa hest jobber du med å flytte boger, og ligge lenge i samme energinivå. En lat hest jobber du med gangartsvekslinger, jo vanskeligere overganger jo mer energi, raske svar på signaler. Lær hesten hvordan den enklest mulig kan komme til en pause, og det er ved å rose når hesten har attituden «go!». Tilbake til Isco og øktene med han. Nå har han heldigvis lite problemer med energi, i hvert fall i frihetsdressuren. På den siste økta vår jobbet vi videre med min teknikk med sticken og stringen. Rebecca viste meg hvordan jeg skulle kunne lage mer og mer «støy» (ikke nødvendigvis i form av lyd, men bevegelse) med stringen, mens Isco allikevel skal føle seg trygg, og fortsatt ha et ønske om å komme til meg. Startet med å repetere det samme vi hadde lært forrige time, før Rebecca viste meg en sirkulær bevegelse som jeg skulle bruke for å vifte stringen rundt Isco. Makan så vanskelig det skulle være å få den inn i kroppen! Den kom etter hvert på plass sånn omtrent, og Isco var bare med som den mest naturligste ting i verden. Om ikke annet så var det veldig interessant å kjenne i egen kropp hvor vanskelig det var å koordinere innlæringen av en ny ting. Ikke det at jeg skulle gjøre noe vanskelig, men det krevde litt koordinasjon. Moro å kjenne på. Som en liten avslutning på den siste økta vår hadde jeg spurt om Rebecca kunne gi meg en pitteliten innføring i hvordan hun gjør når hun lærer hestene sine å steile. Jeg tror det kunne vært ganske morsomt å lære Isco og steile, blant annet fordi jeg tror det ville gitt han enda mer selvtillit i egen kropp. Rebecca viste meg hvordan hun introduserer det, og jeg fikk teste selv. Isco ble ganske frustrert over at jeg plutselig begynte med rare ting, men i et lite glimt av et moment reiste han seg faktisk litt opp på bakbeina, og rosen kom haglende fra min side. Jeg har liksom sett på Isco og steiling som noe han ville ha vanskelig for å gjøre, for aldri om han prøver seg på noe sånt når han er rundt meg til vanlig. At han skulle svare på det så fort kom som en overraskelse på meg, men veldig motiverende for videre arbeid med øvelsen. Med det var våre tre timer for Rebecca, og vår første introduksjon i frihetsdressur vel overstått. Jeg satt igjen med følelsen av at Isco hadde med meg på kurs, at jeg hadde lært masse, og at jeg har fått satt mer system på det Isco prøver å lære meg. Jeg føler at jeg sitter på kanten av en helt ny verden som jeg kan utforske. Samtidig er hodet, kroppen og hele meg egentlig fullt opp av teori og praksis fra den akademiske verdenen. At jeg tar med meg det jeg har lært fra Rebecca er det ikke tvil om, og at jeg kommer til å bruke masse av det i treningen av Bobbie og Abbe også, det er det heller ikke tvil om. Dessverre er det ikke mange frihetsdressurkurs av den kvaliteten gjennom året i Norge, og med tre hester er det også litt begrenset hvor mye jeg kan legge i kurs på alle sammen. Men Isco kommer til å fortsette og trene meg, og jeg kommer til å fortsette og være interessert i den type trening, også kommer det kanskje ikke til å gå så fort framover med oss, men vi tar i alle fall med oss alle de detaljene vi kan, og er enormt takknemlig for muligheten til å lære av så mange herlige instruktører! Neida, jeg er ikke sponset av Rema 1000. Men hver gang jeg hører på Christofer Dahlgren, så kommer den strofen til meg. Christofer er den som «fant opp» uttrykket «advanced beginners». Det var det han kalte seg selv da han hadde tatt sin mesterprøve. Og jo mer jeg ser av treningen hans, jo mer jeg hører han snakke, jo mer skjønner jeg også begrepet. I tillegg gir tidligere sitater også mer mening, som for eksempel at «basic er ikke basic før du vet hva det er basic for», og «Jo høyere hesten skal utdannes, jo mer basic må du legge i den.». Og det er nok akkurat derfor Christofer er så god, fordi han forstår og ikke minst utfører basic. Heldigvis kan vi som trener for han også få ta en del av den kaka, og å høre på en teoritime med han er bare så innmari verdt det. Jeg har tatt et lite utdrag av noen av momentene fra Christofers teoritime som jeg bare føler må deles. Men denne bloggen kan ikke sammenlignes med å høre Christofer i virkeligheten, så har du mulighet for å dra på kurs med han: Gjør det! I mellomtiden, tygg på de kloke ordene. En hest skal kunne fem ting meget godt før noe som helst annet: Start, stopp, høyre, venstre, bak. Kan hesten de fem tingene har du allerede kommet langt. Veldig langt. Da får du en hest som er trygg på alle rideveier, både volter, diagonaler, kvartlinjer og så videre. I starten av bakketreningen med en unghest er det fokus på tre ting: Retning, gangart, avstand. Hesten skal selv være ansvarlig for de tre tingene, og kjegler kan være en veldig god hjelp for å få avstand på plass. Når den er på plass kan man fortsette med tempo. At man får regulerbarhet i hesten. Gass på og kom tilbake. Det ligger også mye innlæring av de sekundære hjelperne. Jo tryggere hesten er på de sekundære hjelperne, jo lettere er det å plassere hesten tilbake i sitsen når du kommer så langt som å sette deg opp. Husk også at skogen er en viktig del av hestens utdannelse! Det er viktig at du har en rimelig forventning over hva du skal få til med din hest, og hvor fort det skal gå. Christofer har trent så mange tusen (!) hester oppigjennom årene, og han ser på det for sin egen del som en rimelig forventning å bruke 8 til 12 år på å få utviklet en hest. Og han vet hva han skal gjøre. Vi andre må kanskje beregne å ha pittelitt mer tålmodighet. Piiittelitt. Boger er også noe som Christofer har mye fokus på. Bogene gjennomgår tre steg. En bog må være: Myk, lettflyttet og få løft. Myke: De skal være stillbare, bøybare, de skal kunne flyttes og man skal kunne påvirke innvendig framben. Lettflyttet: De skal kunne føres inn og ut (i kombinasjon med at de er myke!) Løft: Mange tenker at hesten skal senke seg bak, men løft foran er også viktig. Det kommer som oftest av stabilitet i bogen, at man kan plassere bogene foran bakparten (da må de være lettflyttet). Stabiliteten får du best gjennom å få utvendig frambein på plass. Og når du rir fungerer tøylene (altså indirekte tøyle: tøyle på halsen) som sjenkler for frambeina. Men pass på at hesten ikke blir som en pingpongball med pels mellom tøylene. Den skal være stabil mellom hjelperne, ikke en som stadig må flyttes fram og tilbake mellom dem. Hesten skal bøye seg vekk fra innvendig tøyle, og strekke seg fram til utvendig, slik at du har den mellom tøylene. Hvis du ender opp med å føle at hendene dine havner over manken på hesten (noe som jo skjer innimellom…) så er det noe på veien som har gått galt. Manken skal jo være mellom tøylene, og er hånda di over manken, så har ikke manken fulgt med tøylene. Det er jo egentlig svært enkelt, men samtidig så vanskelig i praksis. Når du har disse tre faktorene muliggjør du samling. Da har du stabilitet i bogene, og ut i fra den så får du en overgangsmulighet. Og mulighetene du har for å gjøre overganger i alle retninger er det som gjør samlingen din. Samling defineres ikke ut i fra hvor mye på stedet du rir, men muligheten du har for å ri på stedet. Synes det er så fornuftig sagt!
Christofer gjør det så enkelt: Ha hesten mellom sjenklene, mellom tøylene, fram til hånden, midt under setet. Og voila! Så var det bare ut og trene, for å få det til i praksis :p Noen teoritimer fester seg bedre i hjertet enn andre, og etter Isco og Lones magi virket det som om også Monika ble inspirert. Det resulterte i en utrolig fornuftig, tankevekkende og bra teoritime. Å få se Isco og Lone sammen, og alt de kunne oppnå bare gjennom å være seg selv, det var ganske fantastisk. Lone og jeg er to vidt forskjellige personer, men samtidig fungerte begge to helt ypperlig for Isco sin del. Han hadde ingen problemer med å tilpasse seg og sin personlighet til et nytt menneske. Dette kan vi kjenne igjen oss selv i, for avhengig av hvem vi er med, så er også vi ulike personligheter. Vi tar på oss forskjellige roller avhengig av situasjonen. Jeg er én Ragnhild når jeg er på jobb, en annen Ragnhild når jeg er i stallen, også er jeg én Ragnhild når jeg er hjemme i sofaen. Det er ikke veldig mange av oss som har samme rolle når vi er venninne og når vi er datter. Når vi fikk se hvor fint det fungerte mellom Isco og Lone, så innså jeg at også jeg kan være litt annerledes mot Isco innimellom. Jeg kan helt fint gi han litt mer tid, jeg trenger ikke være den jeg «alltid blir» når jeg er sammen med Isco. Jeg kan være litt forskjellig til alle mine hester innimellom. Lett? Nei. Spennende? Ja! Monika snakket så fint rundt dette, for ofte så blir man mye i sitt eget hode, og man går i det samme sporet med den samme hesten hele tiden. Hva med å prøve å gjøre ting litt annerledes innimellom? Det er ikke mye man trenger å endre, men man har hele tiden et valg. Hva kan jeg gjøre med hesten min? Uavhengig av hvilket nivå du er på er det alltids noe du kan gjøre litt annerledes enn du pleier. Vi tok for oss de fleste mulighetene du har, og lista ble faktisk ikke så lang. Du kan variere mellom: Fortere – langsommere Framben inn eller ut Bakbein inn eller ut Bøyning mer eller mindre Formgivning Takt Schwung Ridebaneveier Overganger Spørsmålet du skal stille deg selv er rett og slett: Kan jeg teste ut andre måter å undervise denne hesten? Videre gikk Monika inn på hvordan vi faktisk lærer inn hesten noe nytt. Dette deles inn i tre ulike faser, hvor alle er like viktige. Innlæringsfasen/utviklingsprosess: Her lærer vi hesten noe helt nytt, eller så gjør vi mer avanserte versjoner av det vi allerede har lært. Etableringsfase: Her jobber vi med overganger inn og ut av ting. Gi hesten en sjanse til å tenke, og utvid grensen før du roser. Hvis rosingen blir for etablert på et gitt tidspunkt vil det bli vanskelig å komme ut av det. Komfortfasen: Ta deg tid til å nyte det du faktisk har lært. Nyt det dere kan. For en periode, så la det du har lært være bra nok akkurat som det er. Når man trener hesten sin kan man være i ulike faser på ulike ting. Man kan for eksempel være i komfortfasen på overgangen skritt/holdt, også kan man være i innlæringsfasen på traversen. Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat disse tre fasene føler jeg kommer til å bli en viktig brikke i den daglige treningen min framover. Og ikke minst den siste, hvor man faktisk får lov å si at «det du gjør nå er bra nok!» uten å hele tiden skulle ønske, kreve og drømme om mer. Tenk så deilig å bare få lov å føle seg flink. Spør deg selv hvilken fase du er i, og gir du hesten tid til å faktisk tenke? Vi ønsker ikke fjernstyrte biler som bare responderer mekanisk på hvert minste lille vink. Vi ønsker at også hesten selv skal ha tid til å lære og forstå. Derfor er det også viktig at vi ikke hopper for fort mellom fasene. De gjelder både fysisk og mental utvikling, så vi må gi dem tid til å få satt seg. Det krever at vi som hestetrenere har en form for metodikk som vi jobber ut ifra, og at vi planlegger treningen vår. Og det var her det virkelige gullkornet dukket opp. En tredjeklassing stresser ikke over at hun ikke er på nivå med en femteklassing! Tenk over den, også tenker du over den en gang til. For meg med unghest var dette en veldig god setning. Tredjeklassingen på skolen er ikke stressa og bekymra over at den ikke kan det femteklassingen kan. Akkurat som at Abbe ikke er bekymra for at han ikke kan det Bobbie kan. Jeg som trener derimot kan fort bli blendet og stresset av alle de flinke elevene (hestene) der ute. Jeg kan til og med bli stresset av at Abbe ikke kan det Bobbie kan enda. Men jeg bør heller være stolt av at han så vidt har begynt å lære seg å lese. For det er tross alt det som står i pensumboka hans - ikke skoleparaden. Vi som lærere/hestetrenere har altså et ansvar for ikke å stresse hesten vår opp i klassene. Som skrevet tidligere: Hesten skal ha tid til å tenke og utvikle seg både fysisk og mentalt. Selvsagt er det en fordel at jeg som lærer vet hva som ligger i pensum lengre fram, og vet hva som står på neste side av læreboka som jeg underviser fra, men jeg blar ikke om siden før jeg ser at eleven min henger med både fysisk og mentalt. Er det ikke herlig? Akkurat denne biten ga meg så utrolig mye givende. Når vi jobber med hester, så jobber vi med berøring, og berøring skaper nerveimpulser. Spørsmålet vårt når vi trener hester er derfor hvor sender vi disse nerveimpulsene? Hvis du tar nervesystemet som utgangspunkt for treningen din, så er det så mye lettere når man innser at hesten ikke reagerer helt som du vil (det kan jo hende at det skjer..). Det er ikke hesten som er dum, teit eller frekk. Det er bare nervesystemet som ikke reagerer på den måten det skal. Da blir det med ett litt lettere å forholde seg til uten å dra inn negative følelser i treningen.
Og med disse mange godbitene kunne vi senke skuldrene, og gå ut og trene og være fornøyd med akkurat det nivået vi er på! Selv om han liksom «bare» er selskapsponnien, så må han jo på kurs han også! Minst ett i året. Og da er Monikakurset blitt tradisjon. Minimum en gang i året må jeg få med meg et Monikakurs, og som regel er det Isco som får være stjernen på det kurset ettersom det er tett opptil Bentkurs hvor Bobbie som regel er med. Allerede i fjor meldte jeg meg på kurset, og så lenge fram til to dager og tre undervisningstimer med SuperIsco. I år ble det bestemt at årets Monikakurs skulle være over tre dager og fem undervisningstimer. Selv om det aldri er feil å få hjelp med ponnien sin, så synes jeg fem timer med Isco var litt i meste laget. Jeg føler at med han så er det mest litt guiding på hvor veien videre bør gå, også trenger vi tid til å trene hjemme. Isco er mest sin egen læremester. Jeg var inne på tanken å høre om noen ville kjøpe to av timene mine slik at Isco fikk tre timer, men i mai dukket Abbe opp i livet mitt, og tanken var da klar: Isco får trene de to timene på fredag, også får Abbe debutere på kurs lørdag og søndag. En helt genial oppdeling av kurset med de to gutta, og slik ble planen lagt opp. Min gode venninne Anna Lene kom kjørende tidlig fredags morgen med Iscos reisefølge Fjelldølen, og plukket oss opp. Fjelldølen og Isco er jo kurskompiser, så de suste sammen ned til Maylen hvor kurset skulle være. De var heldige som fikk luksus-suiten hos Maylen, et lite utengangsområde med tak. Der skulle de bo i helga, og de slo seg naturlig nok fort til ro (det var jo tross alt noen gresstrå der som måtte ryddes opp i). Kurset startet med herlig Monika-teori hvor Monika snakket mye om dette med ryggsving. Vi snakket både om ryggsvinget til hesten, men også sett i sammenheng med vårt eget ryggsving. Ikke fordi at vi nødvendigvis trenger å sammenligne hverandre, men fordi at jo mer bevisste vi blir på vårt eget ryggsving (og hvordan det påvirkes), jo enklere skjønner vi hvordan (og hvor mye) vi faktisk påvirker hestens ryggsving. Vi mennesker er «travere», med et ryggsving som går diagonalt gjennom kroppen. Så når jeg setter mitt høyre ben fram følger min venstre arm med. Og i alt det vi gjør så har vi en form for ryggsving. Men hvis vi begynner å gjøre ting litt annerledes enn vi pleier, så vil vi påvirke dette ryggsvinget. Tenk bare hvis du sitter og skriver med penn på papir og plutselig får beskjed om å skrive med den andre hånden. Blir ikke du fryktelig stiv da, og synes dette er veldig vanskelig? Det er ikke umulig, men det er en fysisk prosess vi må gå igjennom, også er det noe mentalt i oss som må overbevise kroppen om at dette faktisk er mulig å få til. Når vi jobber med å forklare noe fysisk nytt til kroppen, så er vi nødt til å ta vekk ryggsving. Vi er nødt til å skape en spenning for å komme over kneika med å forstå og klare det man skal utføre. Med hver nye øvelse vi lærer hesten må vi inn og påvirke hvordan ryggsvinget beveger seg gjennom kroppen. Den langtidsløsningen vi er på utkikk etter er å finne et sted for hesten i alle øvelsene, hvor ryggen fritt kan svinge. For uansett hvor mye vi plasserer bein, så hjelper ikke det noe som helst hvis ikke hesten svinger ryggen. Spørsmålene man må stille seg selv blir derfor: «hvilke forandringer kan jeg gjøre for å få gjennom hestens ryggsving» «hva får jeg mest ut av?» «hvor kan jeg finne at min hest får best sving?» «hvor finnes ryggsving og balanse?» «hvordan kan ryggen svinge slik at vi kan få bakbein til å gå fram?» Ryggsvinget har naturlig nok også tett sammenheng med brystkassen, og brystkassen er et enormt, nervebelagt organ. Oppå der plasserer vi oss selv. Det vil si at vi har en enorm makt oppe på denne hesteryggen. Og hva sier egentlig jeg som rytter til denne brystkassen (og til ryggsvinget)? Uansett hvordan vi vrir og vender på det så kommer vi til å stoppe hestens ryggsving når vi lærer ting. Bare det å gjøre noe som er vanskelig (hvor vi må tenke litt ekstra) gjør at vi mister mye av vårt ryggsving. Naturlig å tenke at det samme skjer for hestene. Oppgaven vår blir derfor å få ryggsvinget i gang igjen, og finne det naturlige svinget og den naturlige brystkasserotasjonen i hesten slik at helheten igjen henger sammen, og bakbeinas aktivitet får plass framover i hestens kropp. Utvilsomt veldig spennende tanker å ta med seg videre i treninga! Isco var absolutt klar for første økt, og det er ganske fascinerende hvordan jeg i en slik treningssituasjon egentlig ikke får med meg så veldig mye. Etter den første timen fikk jeg to ord jeg skulle huske på å ta med videre i treningen med Isco. Det ene ordet klarte jeg å huske fram til jeg satt meg i bilen på vei hjem. Det andre ordet ramlet ut allerede i det jeg gikk ut av ridebanen etter første timen. Jeg fikk det repetert andre timen, og da husket jeg det fram til jeg hadde satt Isco ut sammen med Dølen, også var det bortevekk. Heldigvis fikk jeg repetert dem opptil flere ganger av Monika, og ene gangen var jeg lur nok til å skrive dem ned. Og tror du det var fancyschmancy akademifiserte ord? Åneida. Vente, og overganger. Og når jeg ikke en gang klarte å huske disse to ordene etter økta mi, så kan dere jo tro jeg skal klare å skrive noe om hvordan det gikk. Det går ikke. Utover at jeg husker de to øktene vi hadde med at jeg satt igjen med et smil. Men! Bilder hjelper på hukommelsen, og bilder har vi heldigvis mye av etter en slik helg. Så dette var Iscotime én for Monika. De to ordene Monika ba meg huske på krever kanskje en noe nærmere forklaring. Litt av Isco og min sin utfordring er at han klikkertrener meg. Så fort han gjør noe bra, får han (såklart) ros for det. Derfor blir min oppgave framover å vente, slik at vi kan få enda mer ut av det han tilbyr. Istedenfor å være kjempefornøyd med tre steg kan jeg vente det ut så jeg får fire eller fem steg, kanskje til og med åtte steg. På den måten vil jeg kunne klare å utvide repertoaret hans enda mer.
Overganger ligger også litt i samme gryta. Istedenfor at Isco gjør noe bra også får han ros for det med en gang skal jeg også ta med overgangene ut av det jeg driver med. Han skal kunne gjøre overganger mellom øvelsene, og særlig inn og ut av samling. På den måten får vi forhåpentligvis mer flyt i arbeidet vårt etter hvert. Det kan hende at jeg har hørt det før under trening av Bobbie også.. :p Når jeg nå bare skulle klare å få med meg to ting fra treningen, så kan jeg jo ikke si at dette var de dummeste tingene å huske på. Absolutt ting jeg skal ta med meg videre i treningen med lilleknert (og flere). Eller... Som han får ta med videre i treningen av meg... Jeg satt Isco tilbake igjen ut til Fjelldølen og forberedte han på at det kom til å bli en time til litt seinere på dagen. Den kommer det mer om i en egen blogg :) Siden Bobbie ble syk to uker før Michellekurs var det en annen liten pelsdott som fikk muligheten til å vise seg fram. Den muligheten grep han godt om! Jeg skal ærlig innrømme at det å arrangere Michellekurs uten å ha med seg Bobbie føltes helt, helt, helt feil. Heldigvis har jeg en liten knert som klarer å fylle hjertet mitt med smil allikevel. Dette skulle jo være et langkurs med fem treningsøkter, og selv om jeg sikkert kunne fått noe ut av fem økter med Isco, så føltes det litt mye. Jeg vet liksom så godt veien videre med Isco, mest fordi det er han selv som bestemmer den, så å få fem timer med veiledning fra Michelle virket overdrevent mye. Heldigvis fikk jeg løst det slik at tre av de fem timene mine ble solgt, slik at jeg kunne ha to timer med lilleknert. Det var akkurat passe, og fredagen ble Iscos dag til å skinne ♥ Det ble egentlig ingen treningsøkt i den forstand, det var mer en mulighet for å vise fram hva Isco og jeg driver med, også kom Michelle med noen små tips og triks her og der på hva vi kan ha i tankene videre i treningen. Litt mer som en veiledningstime, enn en undervisningstime. Men uansett hva vi trener på, så er det leken i det som er det aller viktigste. At Isco har lyst å være med, og være kreativ og finne på ting og tang og kommer med forslag selv. Og der er han virkelig helt unik! I teorien hadde igjen Michelle mange kloke tanker å dele om seg. Første timen snakket vi om paradene, og om utdannelsen av hestens forståelse av paraden. Om hvordan vi må utdanne hånden før vi setter oss opp på hesten, og for i det heletatt å komme dit er vi nødt til å ha et forhold hvor hesten ser på oss med trygghet og et vesen den har lyst til å være sammen med. Har vi kommet dit handler det om å jobbe først og fremst med kroppsspråk. Når hesten forstår kroppsspråket kan vi legge til hånden som et ekstra element i paraden, og hesten vil dermed forstå hva hånden betyr utifra hva den har lært fra kroppsspråket. Når den så har fått en forståelse av hånden vil vi kunne bruke den på en forklarende måte når vi sitter på hesten for å gjøre en parade. Hvis den fra ryggen ikke forstår paraden utifra setet/kroppsspråk, så vil du kunne forklare med hånden, det den allerede har lært. Smart? Ganske! Og det aller viktigste å ha i hodet, og noe som virkelig har vært en sånn "aha" for meg er følgende setning: Det er hesten som utfører paraden. Du setter den i gang og ser til at den skjer, men du gjør den ikke. Et annet ord som gikk igjen under begge teoritimene var motstand. Om hvordan vår oppgave som hestetrener i hovedsak er å unngå og skape motstand. Og da særlig ikke i hestens hode. Prøv selv: Spenn kjevemusklene, og kjenn etter hvordan det forplanter seg nedover i både nakke, skuldre og bryst. Å skape motstand i hestens hode skaper også motstand videre i hestens kropp, og det er et reaksjonsmønster vi ikke ønsker å sette i gang. Din oppgave er å holde hesten utenfor motstand. Hvis ikke du gir hesten mulighet for motstand så kan hesten heller ikke produsere motstand. Den andre teoritimen tok vi for oss de seks sjenklene, og her skal jeg være så lat at jeg bare limer inn link til en blogg skrevet tidligere: Problemløsing med sjenklene
Hvis noen ønsker å få repetert de seks sjenklene og hva dette er, så står det ganske greit forklart i den bloggen, under avsnittet «Seks sjenkler». Utover dette var mine karameller fra denne teoritimen da Michelle gikk inn på setets innvirkning. Vi sitter jo stadig og svinger på hesteryggen for å følge hestens bevegelser, men det er viktig at vi ikke svinger for mye. Ofte gjør vi mer fordi vi skal lære oss noe, og dette henger ofte igjen hos oss, at vi blir å svinge alt for mye kontra hva hesten egentlig svinger oss. Vår oppgave der oppe er å fange, korrigere og dirigere kraften - uten å skape motstand. Og det er ikke slik at vi må gjøre mer for at hesten skal gjøre mer. Alt vi gjør, gjør vi for at hesten skal gjøre mindre. Det er ikke slik at vi i en piaffe skal svinge i store baner bare fordi hesten gjør en vanskelig øvelse. Jo mer i balanse hesten er, jo mer stille blir bevegelsen. I tillegg ga Michelle oss en tommelfingerregel for svinget i setet, og den var som følger: Mengden av bevegelsen ned i innvendig definerer hvor mye den utvendige siden skal bevege seg. Man skal observere hvor mye hesten roterer og slipper rytteren ned på innvendig side, og det den svinger ned på innsiden skal ikke bli større på utsiden. En god tanke å ha i bakhodet. Ellers var det faktisk litt luksus å få lov å sitte på sidelinjen og bare observere, uten å ha med hest. Man får med seg så utrolig mange andre detaljer når hodet ikke er alle andre steder (har hesten min mat, vann, går det greit der ute, hva er klokka, er det snart tid for timen min?). Det var veldig gøy å få lov og observere alle de andre deltakerne, og jeg var også så veldig heldig at jeg fikk lov å gå med noen av hestene på et par av øktene, slik at noen av rytterne fikk lov å fokusere på sitsen sin uten å måtte tenke på hesten. Veldig gøy å få lov å være med på en slik opplevelse, og ikke minst føle selv hvor mye bare små endringer i setet kan gjøre i hånden. Så til tross for at kurset på ingen måte ble som jeg hadde tenkt, så satt jeg allikevel igjen med et stort smil da vi var ferdige på søndag. Makan til herlig gjeng å tilbringe en langhelg med skal man lete lenge etter! Og det beste er at vi er klare for en ny runde i oktober. Det gledes allerede! Time to for Arne ble igjen et sammensurium av helt vilt mange øvelser, tips og triks som jeg kan ta med videre inn i treningen. Vi nerdet masse sits, og hvordan alt henger sammen, både fra Bobbies kropp og opp i meg, og fra min kropp og ned i Bobbie. Hvordan jeg kan bruke skuldrene mine til å flytte Bobbies skuldre i en versade, framfor å bare dra i innvendig tøyle for å få framparten inn. Ved bruk av skuldrene mine for å plassere skuldrene til Bobbie er det også lettere å bruke min innvendig hofte for å plassere Bobbies innvendig bakbein. Sånn for å forklare litt av detaljene. Vi snakker ca. 40 minutter med intenst nerderi på dette nivået. Hodet mitt fikk kjørt seg. Arne lot oss lete etter følelsen av «the freedom to go wherever, whenever», og hvordan dette ikke nødvendigvis kommer ut av den perfekte korrekthet av én konkret øvelse, men heller av muligheten til å skifte mellom ulike øvelser. Og begge måtene å jobbe på har sine fordeler. Bobbie fikk også jobbe med å komme seg mer opp i formen. Det er absolutt ikke til å stikke under en stol at den frøkna helst går med hodet i bakken om hun kan det. Målet er å få bogene mer fri slik at de kan bære hodet høyere. Og i et slikt arbeid vil Bobbie også kunne ha mer frihet til å for eksempel finne travet sitt, eller galoppen sin. En av øvelsene vi fikk jobbe med var overganger mellom skritt, trav, skritt, galopp, skritt, trav, skritt, galopp, hvor jeg hadde fokus på hvilket bakbein jeg ba om å komme opp i gangarten. I trav jobbet vi hovedsakelig med innvendig bak, mens vi i galopp jobbet med utvendig. Målet er å kunne be om hvilken gangart jeg vil fra hvilket bakbein jeg vil (selv om galopp fra innvendig er noe vanskelig), men at både Bobbie og jeg blir bevisst på kommunikasjonen og tydeligheten gjennom setet. For å be om trav fra innvendig og galopp fra utvendig er litt som å jukse litt for ens egen del. Men vi ble enige om at juksing ikke nødvendigvis er feil :p Arne sendte oss også ut i overganger «walk-passage», og jeg bare nikker på hodet og flirer. Etter noen økter for Arne så lærer man seg til å bare nikke, smile og late som man gjør det man får beskjed om. Selv om vi ikke finnes på det nivået i det hele tatt, så er det bare noe med å ta med seg tanken. Vi kan jo ikke akkurat si at vi har ridd overganger mellom skritt og passage, men man får bare trekke litt på skuldrene å tenke «what the heck», hvis ikke man starter en plass, så kommer man heller ingen vei. Og som Arne sa da vi prøvde: «It’s not there yet, but it’s nice preparations». I tillegg hadde han en banktanke med det, og det var at jeg som rytter, når jeg fikk høre «passage», så setter jeg meg litt mer opp, jeg bærer min egen brystkasse bedre, og jeg fant det lettere å sitte på Bobbie. Videre jobbet vi med overganger mellom samlet trav og øket trav, før jeg kom på at jeg kanskje burde nevne at jeg hadde håpet vi kunne kikke litt på den noe vanskelige venstregaloppen vår. Selvsagt fikk vi det, og Arnes tips hang selvsagt igjen med noe av det vi jobbet med i for eksempel de diagonale traversene våre dagen før. Ikke dra nesa inn, flytt frambeina over, og tenk mot piruetten. Istedenfor å ri volter fikk vi heller jobbe med carré, også etter hvert gjøre carré’en til en volte. En carré er ikke annet enn å tenke mer at «nå gjør vi mye, nå gjør vi mindre». Arne forklarte også hvorfor jeg ikke skal bry meg om hvor hodet hennes er plassert når jeg jobber på en volte (eller med en carré). «You’re not looking at where her face is pointing, you are looking at where her bodyparts are relative to one another. Because this one position (altså stillingen i atlas) doesn’t really define her bend. She could take this one rotation and make a bend out of it, hardly any horse ever does. What you essentially is doing (ved å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen) is destroying your structure, and make it again.» Arne sammenlignet det med obersten som kommer opp til senga til en offiser og merker en liten rynke på ene lakenet. Obersten drar dermed av hele sengetøyet og får offiseren til å gjøre alt på nytt. Litt samme greia er det nå jeg blir sittende å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen. På et eller annet tidspunkt vil man jo få det riktig gjennom å rive alt ned og starte på nytt hver gang, men det vil ikke dermed si at det er den enkleste måten å få ting gjort på. Er det rart jeg digger Arne? Måten å forklare på er så logisk – så gjenstod det bare å få det til i praksis, da… :p Jeg skal ikke påstå at jeg fikk det så veldig bra til, men jeg fikk noen sitstips (som blant annet å ta mitt utvendige bein bak og få innvendig hofte fram), og Arne sendte oss ut i en canter halfpass for at jeg skulle få følelsen av at Bobbie må flytte seg med frampart-bakpart-frampart-bakpart. Igjen smilte og nikket jeg og bare «jaja, canter halfpass, nullstress lizzm!». Aldri gjort det før, så pytt! Heller ikke noe vi akkurat fikk til, men ETT steg følte jeg at vi var inne på noe, før alt falt fra hverandre og Bobbie stoppet opp :p Til slutt fikk vi teste noen overganger mellom piaffe og venstregalopp. Dette for at jeg i piaffen (som vi altså ikke helt rir enda, men tanken!) har begge hoftene ganske godt framme, mens når jeg skal opp i venstregalopp må jeg bestemme meg for å sende en hofte tydelig fram for å få riktig galopp. Selv om jeg føler at det teoretisk er way over mitt nivå, så klarte vi faktisk øvelsen ganske godt, og jeg er superstolt over Bobbie som faktisk fattet fine fatninger til Bobbie å være, hver gang jeg ba om det. Overgangene nedover derimot – der har vi på aller høyeste nivå en jobb å gjøre! De var litt mer traktor-godstog-pløyeBobbie, men pytt, det skal komme seg! Alt i alt en super rideøkt for Arne, med en Bobbie som var ganske mentalt med, om enn noe mer elektrisk enn hjemme, noe som igjen førte til en Ragnhild som ikke akkurat rir sånn veldig pent (litt mye hal-og-dra). Men det burde ikke være tvil om at vi har fått med oss lass med ting å tenke på og trene på hjemme. Og som om ikke dette var nok så hadde vi også en teoritime, som omhandla mye om det utvendige beinet, både til hest og rytter, og hvordan dette har kontroll over deg. Hvordan utvendig ben på rytteren i stor grad kan regulere innvendig seteben. Arne hadde også noen andre kloke ting å si:
Og med det pakket jeg Bobbie på hengeren og vi kjørte oss hjem igjen, veldig, veldig fornøyde med en super helg med masse gode innspill. Jeg skulle gjerne ridd flere kurs for Arne i år, men kurskalenderen min sier dessverre at jeg ikke har tid (eller råd…) til det. Jeg håper virkelig jeg får til et nytt et neste år – montro hva vi får til oppgave da? Vet ikke om jeg tør tenke på det en gang. I mellomtiden får vi øve på piaffe, passage og terre à terre - haha :p ...you can't force a flower to grow. Kursplanen min gjennom året er ganske fullpakka, men én gang per år må jeg prøve å få ridd for Arne Koets. Den kloke, pedagogiske mannen som er et oppkomme av praktiske, smarte rideøvelser som hjelper oss videre på veien. I år var det februarkurs som ble aktuelt for meg, og min gode venninne Anna Lene og jeg pakket snippsekken, puttet Bobbie på hengeren og kjørte til Steinseth i Asker. Vel framme startet vi med å få med oss lørdagens teori. Jeg hadde ytret ønske om litt tanker rundt sits, og det kan man jo si at jeg fikk. «Seat. It's not everything, but nearly.» Arne er veldig opptatt av setet, og grunnen for at dette er viktig er fordi du innvirker direkte på hesten med det. «With the bit you comment the past.» Gjennom setet innvirker du direkte og kan forandre ting akkurat når det skjer, så sant du får med deg hva som skjer, vel og merke. Hvis du bruker sekundære hjelpere, være seg tøyler, bitt, sjenkler, spore, pisk osv, så kan hesten velge om den vil svare eller ikke. Hvis du bruker setet direkte (og på rett måte) kan ikke hesten velge å stå i mot. Den blir bare med i bevegelsen. Akkurat derfor er setet så viktig å utdanne. Arne tok for seg dette med den optiske rette linjen man ofte tegner opp når man sitter på en hest: Hode, skulder, hofte, hæl. Han fnyste litt av den, fordi hvor er det den rette linjen skal gå egentlig? Hvis du rir en galoppiruett og kikker på utsiden av rytteren, vil det være en rett linje der? Nupe, men sitsen vil fremdeles være riktig. Så rette, opptegnede linjer holdt ikke Arne med. «Det er veldig sjeldent vi rir og jobber med helt symmetriske hester.» Vil det være riktig å sitte snorrett på en asymmetrisk hest? Nei. Det vil si at mye av det vi gjør er ikke rett i ordets rette forstand ;) Det riktige setet er å sette opp kroppen vår slik at vi beveger hesten i den retningen den skal (ja, for det er jo så lett... :p ). Videre snakket Arne om setebeina, og at vi skal gi hesten plass. Se for deg at energien som produseres fra hestens bakbein forflytter seg som en bølge gjennom hestens kropp: «Ta bølgen, gjør den din egen og form den!» Kanskje litt svevende tanke fordi det er så grøsselig vanskelig i praksis, men jeg både liker og forstår tankegangen. Arne forklarte også hvorfor vi bør jobbe mer med å få ting riktig på innsiden enn utsiden, fordi med en bøyd hest så har man størst plass å gjøre feil på utsiden ettersom den er strekt og dermed gir deg litt større spillerom. Dette gir også større sannsynlighet for trøbbel på innsiden. For å klare å gi hesten den plassen den trenger, så nevnte Arne den magiske muskelen hamstring. For en som meg som knapt nok har styr på hvor jeg har armer og ben når jeg rir, så er det på ingen måte lettere å ha kontroll på det som er inni meg når jeg rir. Hvor er egentlig hamstring? Jeg spurte Arne, og han forklarte morsomt nok at hamstring er den muskelen du strammer hvis du ufrivillig blir kløpet i baken :p Thea, som også var med på kurset, ga meg etterpå en god øvelse som også kunne hjelpe meg å finne hamstringen min: reis deg opp fra stolen du sitter på med kun ett bein. Da kjente jeg virkelig hamstringen min! Og hvorfor denne var viktig? Fordi ved hjelp av en aktiv hamstring klarer du i større grad å bære deg selv, du får åpnet hoftene, og kommet mer fram med dem. Dette gjør igjen at du lettere klarer å sitte på hesten. Forståelig i teorien? Tja.. Forståelig i praksis? Njet :p Vi avsluttet teoriøkta med å snakke litt om de standardfrasene som ofte blir brukt innen ridning (som f.eks det med en «loddrett sits»), og Arne hadde en fin tanke om at det ikke hjelper å følge reglene, hvis ikke du forstår systemet. For meg var det en fin tanke på hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på den teoretiske biten. Fordi jeg vil forstå hva jeg driver med – eller i hvert fall prøver å drive med. Så var det å sette alt dette ut i praksis da. Noe som ikke akkurat er så veldig mye enklere :p Den første rideøkta mi med Arne inneholdt en hel haug småting som jeg kan ta med meg videre. Det er kanskje ikke alle disse rådene som gir mening for alle, da de er klipt rett fra undervisningen til meg. Så er det noe du ikke forstår, så hopp over og lat som du ikke leste det ;)
Som vanlig var selve rideøkta godt nok overveldende med veldig mye tips og triks samlet inn på ett og samme sted. Heldigvis hadde jeg Ivar (www.equestrianfilm.com) som filmet oss, og filmen er som vanlig gull verdt i etterkant. Et lite glimt av treningen med halfpassene våre kan du se her: Det var uten tvil mer enn nok å tenke på etter bare den første økta med Arne. Men her var det bare å få en god natts søvn og lade opp til økt nummer to. Og håpe at Arne hadde glemt galoppen sidelengs :p
For en fantastisk helg, fantastisk instruktør, fantastiske hester og fantastiske ryttere. Årets siste Michellekurs fylte hodet til randen. Dette skulle være det kurset hvor jeg for første gang skulle få muligheten til å arrangere kurs på min egen stall. En ekkel kverkebakterie satte veldig effektivt en stopper for det, og i siste liten måtte jeg omorganisere kurset. Heldigvis, takket være en utrolig samarbeidsvillig stalleier fikk vi på kort varsel lov å holde kurset på stallen vi har hatt Hamar-kursene de siste årene. Dette gjorde det også mulig for meg å få ridd mine timer for Michelle, bare på min stall. Høsten som skulle være så full av kurs og lærdom har blitt dratt ned til et minimum, så det å få lov å ri for min egen trener på hjemmebane var i hvertfall et veldig godt plaster på såret. Årets siste Michellekurs var lagt opp til å være et langkurs, så vi samlet troppene allerede på torsdagen, og fredag var det bare å dra Bobbie ut av frokosten tidligere enn normalt, for vi fikk æren av å starte ballet klokka ni fredags morgen. Startet som vanlig med en bakkearbeid/longetime, og fortsatte kurset over de to neste dagene med tre ridetimer. Siden vi hadde hele 5 timer å ta av så fikk også Isco en liten time for Michelle ♥ Jeg skal ikke late som om jeg ikke fikk masse ut av ridetimene for Michelle, for det gjorde jeg. Faktisk så masse at det problemet jeg har kjent på i skritt og trav hvor jeg har vanskeligheter for å bøye til venstre, etter kurset ble så bra at jeg fikk problemer til høyre istedenfor. Jeg tar i mot forandringen med et smil og klør meg bare litt i hodet på hva jeg skal gjøre nå. Men tips og triks det fikk vi. Tanker og følelser som skal modnes og bearbeides og plukkes fram etterhvert som vinteren sniker seg over oss. Jeg klarer ikke å sette ord på alt vi fikk med oss i verktøyskuffen vår på stående fot akkurat nå, men gi meg vinteren, også vet jeg at små drypp vil plukkes fram fra underbevisstheten når de er klare for det. Det jeg dog har lyst til å gå inn på, og som jeg vet også mange fra kurset hadde lyst at jeg skulle skrive en blogg om er de tre paradene. For dette var temaet i Michelles ene teoritime, og det er et tema som har kommet snikende i teori-bloggene mine de siste årene uten at jeg har vært klar over det selv. Jeg finner selv notater tilbake til Bentkurset i 2013 (!), hvor jeg skrev følgende i bloggen Utdannelsen av hånd og sits: - Det er mange som ser på hestebeina som er i lufta, for å vurdere om hesten går fint eller ikke. Det kan brukes som et vurderingsmoment, men desto mer viktig er det å se på beina som settes i bakken: Hvor lander benet, og gjør det nytte for seg der det lander? I den ene bloggen fra Bentkurset i 2016 er jeg mer inne på temaet, men med visshet om at jeg egentlig ikke forstod det og klarte å fange opp essensen i det: "Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke!" Selv i notatene mine fra teorikurset med Christofer snakket vi om parader, og han navnga tre av dem, men ikke før jeg kom hjem igjen og jeg startet å gå igjennom notatene mine klarte jeg å trekke koblingen med at Michelle og Christofer hadde snakket om nøyaktig samme ting. Men det var først da Michelle forklarte greiene at jeg forstod det. Eller følte at jeg fikk fanget tanken litt grundigere enn før. Forstå det skal det vel ta litt tid før jeg klarer sånn helt inn i ryggmargen, men den teoretiske biten tror jeg begynner å sitte. For er det noe som er godt med Michelle, så er det at hun er en racer på å forklare ting slik at det blir forståelig. Jeg har alltid hørt at man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin. Derfor ble den ene teoritimen for Michelle særdeles interessant, for her følte jeg virkelig at jeg fikk fanget opp noe som ble min sannhet. Spørsmålet er om jeg klarer å formulere det ut igjen like bra som Michelle forklarte det på teorien. Men jeg gir det et forsøk, mest for å få det enda klarere for meg selv. Vi snakket altså om halvparader. Og som et lite sidespor så fikk jeg plutselig forklart enda en av disse "masete mantraene" som man til stadighet hører om, nemlig: "hold armene inntil kroppen!". Man vil jo ikke, og skal jo ikke ha kyllingvinger når man rir. Men hvorfor skal man ha armene inntil kroppen? Fordi når man tar halvparaden, så tar man kroppen og vekten tilbake i hesten, og da følger armene automatisk med. Det er ikke armene/hendene som skal halvparaden, den skal gjøres med hele overkroppen, og armene følger bare automatisk med. I en ideell verden følger også hestens vekt med bakover. Tar armene halvparaden drar vi bare i hestens hode, og det er nyttesløst. Så hele kroppen skal med, både vår egen og hestens. Og plutselig, når jeg hadde en forståelig forklaring på hvorfor, så ble det mye enklere å holde armene inntil kroppen mens jeg rei. Ikke at jeg nå sitter som en prest og aldri glemmer meg mer, men korreksjonen av meg selv kommer mye oftere, og armene får slappe av langs kroppen. Smart! En halvparade er følelsen av fraværet av en hver form for motstand. Vi startet med å gå igjennom hva en halvparade er, og sitatet over er for godt til ikke å utheves. Det er ihvertfall helt sikkert at ikke alle mine halvparader kjennes slik ut :p Men å sikte etter den følelsen er veldig, veldig spennende. Det er også viktig at vi ikke glemmer hva formålet med en halvparade er: Formålet med en halvparade er å flytte hesten tilbake i balanse. Og for å konkretisere hvilke problemer vi kan støte på, og hvilke løsninger vi har på problemene, så har vi valgt å gi halvparadene navn. • 1/8 parade - Denne halvparaden sjekker at alt er bra, at alt er som det skal og at det føles godt. • 1/4 parade - Dette er den løsgjørende halvparaden hvor vi lukker innvendig hånd og kjenner at hesten søker ut til utvendig tøyle. • Halvparaden er der vi kjenner at vi kan få hesten tilbake i balanse. • 3/4 parade - En korrigerende parade som bremser hesten ned. Vi tar tempo så langt ned at motstanden forsvinner. Deretter tar vi en halvparade og får hesten tilbake i balanse. • 1/1 parade - Et helt holdt. Dette er også en korrigerende parade som bremser hesten ned. Også her er det viktig at halvparaden blir gjennomført etter den hele paraden er tatt, og at hesten blir tatt tilbake i balanse. Det som er viktig å huske her: De to korrigerende paradene forbereder muligheten for at hesten kan gjennomføre en halvparade. Man lærer ikke hesten noe hvis man bare stopper den, uten å bringe den tilbake i balanse. Henger du fortsatt med? Det høres kanskje vanskelig ut, men disse navnene er bare gitt for at vi som ryttere skal skjønne hva som kan gå galt. Dette gir oss en bedre forståelse av situasjonen, og dermed også en bedre mulighet for oss å rette opp i den. Det er egentlig "oppfunnet" for at ridningen skal bli lettere for oss. Nå har vi altså fem halvparader, men så har vi også tre ulike parader, som står i motsetning til tre ulike ettergifter. • 1. ettergivning: Vi starter med den første ettergivningen som er den første "descente". Det er å ri hesten frem og ned, du tenker litt mot versade, tar magen litt fram mot innvendig skulder på hesten, og du rir hesten fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. • 1. parade: I motsetning til den første ettergivning har vi den første paraden, som er en parade som tar hesten fra 1. ettergivning og opp i horisontal balanse. Man retter overkroppen litt tilbake og får hesten med seg opp i horisontal balanse. • 2. ettergivning: Denne ettergivningen blir tatt innenfor hesten som er i den horisontale balansen. Man kommer litt fram i overkroppen (og hendene) og leker med spillet i den horisontale balansen. • 2. paraden: Motsvaret til den andre ettergivningen. Man kommer litt tilbake i overkroppen (og hendene) og leker, sammen med andre ettergivning, med spillet i den horisontale balansen. Disse to første paradene ligger i hovedsak og jobbes ut i fra vår overkropp. • 3. paraden: Her går vi ned i bekkenet i vår egen sits, og dette skal speiles med at hesten tar mer vekt på bakparten. Vi jobber her med hestens bekken og bakbein. • 3. ettergivning: Når hesten setter seg slik vi ber om, og tar med oss på de bærende bakbeina, så vil den tredje ettergivningen komme av seg selv. Hesten blir lett foran. Og mens jeg sitter og skriver dette, så har jeg Bents bok ved siden av meg, og med mine nye notater skjønte jeg plutselig den ene bildeteksten hans på en helt ny måte: There are three main reactions to the giving hand, but the seat is always the primary aid. • The stomac is taken forward, the hand is lowered and given forward. The horse stretches forward-down, swinging with its hind foot more forward (active). • The seat stays in the middle position while the hand is giving. This leads to a basic lightness. All halts should come from lightness and return to lightness. • Guérnière's famous "descente des mains" can prove if the horse is really collected and carries the rider on its chest with the shoulders and neck carried from behind. Denne bildeteksten fikk jeg plutselig en helt ny forståelse for! Genialt. For ikke å snakke om at jeg nå plutselig så sammenhengen mellom dette, og det vi før har snakket om som vi har kalt det åpne, det nøytrale og det lukkede sete. Kjære vene, nå ramler det jo tanker ned i hodet på meg i skytteltrafikk her! Hadde jeg orket hadde jeg hoppet opp i sofaen og ropt "Eureka!". Alt dette og alle disse tankene, bare fordi Michelle ga en teoritime om det, og hadde fokus på det under kurshelga. Henger du fortsatt med i bloggen? Isåfall skal jeg gjøre mitt beste for å få hjernen din til å snurre enda litt mer, for noe vi virkelig fikk brynet de små grå på var når disse paradene skulle tas. For det er jo selvsagt ikke tilfeldig.
Hos de fleste hester er det nemlig slik at det er et bakben som bærer mer, og som griper bedre fram enn det andre bakbeinet. Start med å finne ut hvilket bakbein dette er. Gjøres enklest i fra bakken, sånn at vi faktisk kan se det. Med visshet om hvilket ben som er det sterkeste/svakeste, så skal vi når vi rir tenke at paraden vi skal ta i overkroppen skal tas i retning med overkroppen mot det bakbein som bærer mest. Den burde være grei å følge med på. Men så kom det som ble vanskelig å henge med på, fordi innfallsvinkelen kan være så mangt. Michelle har valgt den innfallsvinkelen som Bent forklarer, og jeg er helt sikker på at det kommer flere blogger fra meg senere som sikkert kan forklare dette mye, mye bedre. Bær derfor over meg på at dette er et forsøk på å forklare noe jeg ikke helt har styr på selv enda, men jeg tror dette skal være sånn omtrent riktig: • Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep tråkker fram. Eller sett på en annen måte (men som gir akkurat samme resultat): • Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep tråkker fram. Hvilken av disse to måtene man velger å vinkle det på spiller ingen rolle, for begge to gir samme resultat. Spørsmålet er bare hvor det er enklest for min hjerne å forstå det. For meg er den siste absolutt det enkleste å forstå og gjennomføre i praksis. Blir jeg med det korte bakbeinet fram, så må jeg også sitte tilbake igjen når det lange bakbeinet går fram for å klare å bli med det korte fram igjen i neste steg. Reaksjonen i vår kropp på de to setningene er lik, men spørsmålet er bare hvilken måte det er enklest for deg å tenke på. Hvorfor er dette så viktig? Jo, det har med at vi ønsker å få et jevnt steg fram i hestens bakbein. Ved å hjelpe til med balansen på denne måten, så bidrar vi til å hjelpe med å forbedre det svake bakbeinet, eller sett på en annen måte: Vi sitter iallefall ikke i mot, eller gjør det vanskelig for det svake bakbeinet å svinge bedre fram. Praktisk eksempel: Hvis jeg har en hest som har et kort steg på venstre bak, så vil jeg ta overkroppen min framover i det venstre bak er i lufta, også vil jeg ta overkroppen min tilbake i det venstre bak er i bakken (som også kan sies som at høyre bak er i lufta). Og bare sånn at det er sagt, så er det ikke snakk om at man skal sitte som en vippe på toppen av hesten og vingle fram og tilbake som et tre i vinden. Dette er bare enda en konkretisering og bevisstgjøring av hva vi gjør, ikke gjør, antagelig gjør for mye av og hva vi bør gjøre. Alt handler bare om at vi som ryttere klarer å identifisere hva det er vi driver med, og deretter ha noen verktøy å bruke for å håndtere utfordringene vi kommer oppi. Denne måten å tenke på bruker vi i den første og den andre paraden. Den tredje paraden handler om at vi legger ekstra vekt på det stående bakben, og her hadde hjernen min kokt over, så da gikk hånda mi i skrivestreik. Michelle avsluttet også teorien uten å gå så veldig dypt inn på den tredje paraden, og det kjentes absolutt greit ut for oss alle. Vi så ut som en gjeng kokte geleklumper som lurte på hva som egentlig hadde truffet oss. På en måte følte vi oss veldig mye klokere, og på en annen måte sleit vi med å forklare hva vi egentlig hadde hørt, og vår egen forståelse av det. Da Eli og jeg satte oss ned og studerte en av de ridende måtte vi bare slutte å snakke med hverandre, for vi hadde helt ulik oppfatning av hvordan det var enklest for oss å forstå dette. Og for å legge en ekstra dimensjon på det hele, så beskriver altså Bent dette på bakben som går fram. Men det som egentlig er av interesse, og som er viktig, er at vi ved å jobbe med det bakbein som er i luften, så legger vi vekt/tar vekk vekt fra det bakbeinet som er i bakken. Det vil si at vi er med å påvirke hvordan beinet i bakken jobber. For det bakbeinet som er i luften, det produserer ingen ting, det er det beinet i bakken som gjør. Så det vil altså si at det finnes en måte til å tenke på (som jeg har klart å tenke ut helt selv, etter å ha sittet på stuegulvet og gynget fram og tilbake): Du kan også si (hvis det føles enklere for deg): • Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep er i bakken. eller: • Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep er i bakken. Men akkurat dette med vekt på bakbein, samling, og å gå dypere inn i den 3. paraden ogsånn, det tar vi en annen gang, for det ble bare litt for mye. Velger også glatt å overse det faktum at jeg ikke helt har fanget det poenget med hvordan det bærende og det løftede bakbein henger sammen. Jeg skjønner jo den elementære teorien at når et bein løftes så bærer det andre, men jeg har ikke helt fanget sammenhengen mellom løft og bær og fram og tilbake og bakbein fram og frambein bak og, og, og... Jeg lar det glatt ligge med god samvittighet! Man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin, mener jeg å ha lest et sted :p Forvirra? Ikke tro at vi på kurset ikke gikk rundt glødende i toppen. Dette var heavy stuff! For meg har det dog vært en befrielse å få skrevet ned dette slik at jeg kan lese det om og om og om igjen. Jeg har fått rydda opp hodet mitt, satt det i mitt eget system, og nå tror jeg at så lenge jeg holder fast på mitt mantra som er "fram i overkroppen når kort bakbein går fram", så skal jeg klare å få litt mer praktisk kjøtt på beinet rundt dette temaet etterhvert. Og når jeg fikk så mye ut av bare en liten teoritime, tenk bare på alt som er blitt sagt gjennom et helt tredagerskurs! Proppfull hjerne much. Takk og lov for videofilming av timene slik at jeg kan snike meg tilbake og høre de kloke tingene som er sagt. Etter kurset ble det nesten umiddelbart bestemt datoer for Michellekurs i Hamar 2018, og foreløpig kan det se ut som om det blir to av dem. Ønsket om langkurs på begge kurs er ytret, så det spørs om det ikke blir det. En herlig gjeng med folk som var med på kurset, og som også er med til neste år. Ofte er jeg litt tung og sliten etter et kurs, og særlig langkurs, men denne gangen var det som om jeg fløy på vinger. Faktisk slik at jeg lurer på om jeg skal ha Bobbie hjemme på flere kurs og bare ri hjemme hvis jeg får det til i praksis. Ikke fordi hun ikke kan reise, men fordi det virkelig letter hjernevirksomheten min. Det er en ting mindre å passe på. Trenger ikke tenke på fôr, pakking, lure på om hun har nok vann, om hun har velta vannbøtta, osv. osv. Det var bare å ri og sette henne ut igjen til Isco også full konsentrasjon på de andre kursdeltakerne og andre ting en kursarrangør må ta seg av. Jeg får vurdere det til neste år! Men sett av datoene 27. - 29. april og 5. - 7. oktober 2018. Da blir det superkurs på Hamar igjen, med full hjerneoppfylling! Vi gleder oss! Når planer går i vasken på løpende bånd, så får man bare lage nye planer. Å være med som teorideltaker på kurs med Christofer og Rebecca Dahlgren var ikke helt planen, men allikevel en veldig god plan B. Som jeg hadde gledet meg til dette kurset. Bobbie skulle trenes for Christofer, og Isco skulle være med for Rebecca. Jeg hadde stjerner i øynene bare av å tenke på det. Men med en stall i karantene grunnet kverke så ble det kjapt opplest og vedtatt at verken Bobbie eller Isco kom seg noen verdens plass. Å gå glipp av dette kurset med ponnitrolla har vært litt vanskelig å svelge, særlig siden mine to har vært friske hele veien. Heldigvis er ikke jeg rammet av karantenen, så selv om ponniene måtte bli igjen hjemme tok jeg meg turen til Drammen for å være teorideltaker på kurset. Og selv om det ikke var helt det som var drømmen og planen, så er det å være teorideltaker minst like bra som å være rytter, bare på en litt annen måte. Man får en helt annen ro til å følge med på ekvipasjene, og til å suge til seg inntrykk og kunnskap. Påfyll av kunnskap, det ble det. Jeg kom hjem med ikke mindre enn 10 (!) hånskrevne notatsider, og et hode proppfullt av tanker og inspirasjon. Det som er fint med Christofer er at han gjør alt så enkelt. Irriterende enkelt. Skulle egentlig ikke vært lov å gjøre ting så enkelt, for det høres så enkelt ut, og jeg tror på han når han sier det så enkelt, også står jeg hjemme med mine egne ponnier og vet knapt om vi skal gå fram eller tilbake. Men er det én ting jeg sitter igjen med etter kurset så er det mantraet om at man først og fremst skal lage seg en god ridehest. Deretter kan man fokusere på å få en god skolehest. For hvordan skal man kunne klare å gjøre et skoleholdt om man ikke kan gjøre et vanlig holdt? En felle mange ramler - inkludert meg selv. For Christofer er det fem ting som skal sitte når man snakker om ridehester, og det er start, stopp, høyre, venstre og bak. Dette må funke bra, og det må være så mye presisjon at du kan stoppe hårfint fra hvilken som helst gangart med benet ditt på en gitt bokstav på ridebanen. Jobb først og fremst med å få en funksjonell ridehest! I tillegg er det tre ting som Christofer mener er viktige: 1. Hesten skal forstå hjelpen. 2. Hjelpen du gir skal ikke gjøre at ting blir dårligere. Du skal beholde samme følelsen som du har fra før. Ikke tap gangarten selv om du gjør øvelser (særlig travers). 3. Når dette er på plass skal hesten være regulerbar - høyere, lavere, fortere, saktere. Og vips, så har du ridningen. Det er jo så enkelt (i teorien...). For min del bestod kurset mye av å fange opp tips og triks rundt en litt daff hest. Jeg har en frøken som har daffet seg gjennom en hel sommer, og vi jobber masse med å forfine sjenkel- og seteresponsen, og å skape bevegelsesglede. Det som er ekstra gøy med å være teorideltaker på slike kurs er at man kan ha såpass fokus på alle de andre (som garantert også har noe lignende problemer som en selv), og plukke med seg akkurat de godbitene man vil. Derfor består mine notater mye av det Christofer sa om daffe hester. Fordi jeg ønsker å ha en huskeliste til meg selv til senere anledninger, så kommer kortversjonen av mine notater her: • Hesten skal kunne start, stopp, høyre, venstre, bak. • Du skal alltid ha følelsen av at du skal kunne gjøre en galoppfatning fra samlingen i trav. • Bruk pausen som motivasjon når hesten selv gir energi. Ikke gi pause før hesten selv tilbyr energien. • Slapp av i sitsen din slik at du ikke forstyrrer bevegelsen. • Å svare på en oppgave uten å bremse = dyktig hest! • Lenging av hest = langsom takt, høyt tempo. • Samling av hest = høy takt, langsomt tempo. • Brems ikke hesten ned i samling - øk takten! • Tempo, takt og form forandres i samling. • Ikke forveksle takt med tempo. Inn i samling fokuserer du på å regulere takten, ikke tempoet. • Hold tempoet! Regulér takten i tempoet. • Den unge hesten rir du fra skallen til bogen til bakdelen. Den eldre hesten rir du fra bakdelen til bogen og skallen. Har du problemer med hodet eller bog - løs det bak. • Rygging er sete + hånd, evt. pisk på bogen. • Hesten skal gå fram fra en rygging med en drivning: sjenkler. Og drivningen skal de være sikre på. • Samling er noe man skal ri inn i - man må kunne ri bakbein frem! • Finn gangarten det er enklest i. • Få opp aktiviteten i hesten. • Vær nøye med at hestene ikke ser ut som "Dawn of the Dead". De skal ha bevegelsesglede. • Har hesten lav energi, ha fokus på takt inn i samling. Har hesten høy energi, jobb med tempoet uten å forandre takten. • Spørsmålet i en samling er hvor mye du tillater av skyvekraft. • En hest skal være: avspent, lett, i balanse og ha rundhet. • Vi lærer skolene for at hesten ikke skal gå skolene. • Det er stor forskjell på å gjøre ingenting og å be om mindre. • De aller fleste kan be hesten om å gjøre mer av noe annet istedenfor mindre av det den gjør feil. • Avspenthet handler om hvordan hesten tar informasjonen. • La hesten fylle ut sjenkel istedenfor å vike fra. Ri en travers for plassen du kan gi på innvendig sjenkel, og la hesten fylle inn området. • Du skal alltid føle at hesten kan lenge sin hals. • Fram og ned er en følelse - ikke noe hesten trenger å gjøre. Christofer tok også for seg de tre halvparadene, som jeg først innså at jeg forstod etter kurset med Michelle (som det også kommer en blogg om). Han presenterte dem bare på en litt annen måte enn hva Michelle gjorde, men etter Michellekurset så jeg plutselig sammenhengen og forståelsen for Christofers forklaring ble enda mer tydelig. Han snakket om halvparaden til Steinbrecht som den ettergivende halvparaden. Om den Boucheristiske halvparaden som den andre halvparaden, og Guernieres halvparade som den samlende halvparaden. Hvor målet i seg selv er en parade uten sjenkel, uten hånd - descente de maines, et descente de jambes. Og jeg har ikke ord for hvor morsomt det er å lese notater om igjen, med ny kunnskap og plutselig forstå hva det var man egentlig skrev ned første gangen man skrev det ned. Paradene kommer det mer om i en seinere blogg. Og som om ikke det var nok at jeg fikk hodet stappet fullt av akademisk tankegang, så fikk også Rebecca utfolde seg en time med teori. Jeg husker kurset jeg var med på i fjor, hvor jeg tenkte at "nææh, sånn frihetsdressur er ikke det jeg ønsker å fokusere på", men da Rebecca snakket så ble jeg bare helt fascinert. Litt mer åpent sinn kom jeg med denne gangen, og jeg ble heller ikke skuffet. Utrolig interessant innfallsvinkel hun har i treningen av hest, hvor man har den reagerende hest, og den agerende hest. En reagerende hest kan ikke arbeide fornuftig, så målet må være å få en agerende hest slik at den kan høre hva jeg som menneske sier. Hester i reagerende fase evner ikke å lære noe som helst. Det interessante er at for å få en hest som lytter, så trenger man tydelige rammer. For jo mer tydelig vi klarer å være, jo mer konsekvent vi klarer å være, jo lettere er det for hesten å forstå hva vi mener, ønsker og vil. Og for å vite det trenger vi å være bevisste selv på hva vi gjør og ikke gjør. Vi tok utgangspunkt i en hest som skulle hengertrenes, og fikk forklart alle de fem fasene en hest kan gå igjennom i en slik prosess: fra den flyktige hesten → skeptiske hesten → aksepterende hesten → nysgjerrige hesten → til den trygge hesten. Selv om vi tok utgangspunkt i hengertrening er dette et tankesett som kan tas med i all slags arbeid. Rebecca tok for seg hvordan hun ville gjort hvis en hest skulle hengertrenes eller utsettes for noe annet den var engstelig for, og igjen satt jeg med følelsen av at "ja, selvsagt, så enkelt". Men på en annen side er alt enkelt når man vet hvordan man gjør det, og akkurat det er det ingen tvil om at både Christofer og Rebecca vet. De er et fascinerende par med utrolig med kunnskap, forståelse og erfaring. Etter teorien var det igjen rideøkter, og igjen masse inspirerende, motiverende og gode tanker. Masse skravling med gode venner ble det også tid til. Det er alltid godt å møte den herlige akademiske gjengen med så mange fantastiske mennesker. Etter åtte timer fullproppet med masse nye tanker var det bare å suse de 20 milene hjemover igjen, stikke innom stallen og susse på to ponnimuler og hviske dem i øret at mutter'n nå var inspirert og at de gjerne kunne begynne å trene litt rygging på egenhånd, for det ville absolutt bli en detalj i treningen framover. En av de fem grunnstegene hos en ridehest som på ingen måte har vært på plass hos verken Bobbie eller Isco. Jeg tror ikke de gjorde det den natta, men nå, to måneder etter kurset er de blitt ganske gode på rygging begge to. Selv om jeg ikke fikk konkret hjelp med mine to pelsdotter, så er det helt utrolig hvor mye den ene dagen som teorideltaker har gitt meg inspirasjon i etterkant. Det føles nesten ut som om vi har ridd på kurs selv. Moralen er: Har man mulighet, så bli med som teorideltaker! Det er utrolig lærerikt og du kan fokusere på en helt annen måte enn når du har med egen hest. Og har du mulighet for å høre Christofer og Rebecca en gang - grip den! Det er så vel verdt det!
Når ting ikke går som man hadde planlagt så åpnes det for andre muligheter. Som et tretimers teori og praksiskurs med Christina Drangel på Mjøsa hesteklinikk. Det er alltid interessant å få nye innfallsvinkler og ny inspirasjon. Når muligheten for å bli med på et lite kveldskurs med Christina Drangel og integrert ridekunst åpnet seg, så fikk jeg kastet meg rundt og blitt med. Etter tre timer hadde jeg fått påkoblet noen nye øyne, fått demonstrert noen nye øvelser og fått tenkt meg grundig om. Det morsomme med sånne kurs er at man blir så bevisst sin egen kunnskap, eller rettere sagt "mangel på kunnskap", etterfulgt av forståelsen om at dette med hest virkelig er en livslang reise... Christina startet sitt foredrag med å forklare litt om seg selv og sin bakgrunn, før hun spurte oss i publikum om vi hadde hørt om den tyske dressurskalen. De fleste av oss har vel hørt om den, uten at vi nødvendigvis kan den på rams på stående fot, men den er altså som følger: Rytme, avslapping/løsgjorthet, kontakt, impulsjon, retthet og samling. Denne skalaen tror ikke Christina på. Kjente at jeg synes det er litt morsomt med folk som er såpass direkte. Hun mener at det som bør komme aller først er å «rakrikte» hesten – uten at vi har noe godt norsk ord på det, men rett-ri kan kanskje funke? Ri hesten rett? Rettgjøre? Vi kaller det rett-ri også håper jeg alle forstår. Det er vel lett kan man kanskje tenke? Er ikke det bare å ri rett fram, også er hesten rett? Å nei, så langt derifra. For å klare å rett-ri en hest er man nødt til å vite hva det er som er skjevt, og alle hester er skjeve fra naturens side. Mennesker og. Christina hadde en artig øvelse for oss hvor hun ba oss legge armene i kors. Når alle hadde gjort det ba hun oss være oppmerksomme på hvilken hånd som stikker opp. Også skulle vi skifte slik at motsatt hånd stakk opp. Det krever både litt tankevirksomhet og litt konsentrasjon fra vår side. Det anbefales at du starter med å ta opp den hånden du skal ende opp med å ha på toppen, legg den på plass, og bytt deretter resten. Kjenn så på hvor feil det føles å sitte med armene feil vei i kors. Og ta med den tanken også når du skal i gang med å rett-ri hesten din. Både for deg og for hesten din er det som føles rett i kroppen ikke nødvendigvis rett slik vi ønsker at det skal være rett (eller slik vi forestiller oss i hodene våres at er rett). Så, med utgangspunkt i at vi er skeive så er første bud å forstå hva skjevhet er og lokalisere hvor din hest er skeiv. Dette gjør Christina ved hjelp av noe hun kaller den store og lille bogen. Den store bogen er den som er høyere opp, lengre fram og lengre ut, mens den lille bogen er den som er lavere, lengre ned og lengre inn. Det er rett og slett en fysisk greie, som man med et litt trent øye kan se seg til. Vi fikk kikke på to hester, en døl og en quarter, og vi hadde gjettelek på hvilken side disse hestene hadde sin store og sin lille bog. Det var litt morsomt å igjen føle at man var noen år tilbake på sin egen utdannelsesvei, for plutselig fikk jeg den følelsen jeg hadde da jeg stod på kurs med Stefanie Staudinger for mange år siden og vi så på hoftebevegelser. Der ble det pekt, forklart og nikket enstemmig, mens jeg verken så noe bevegelse eller forstod hva jeg skulle se etter. Litt samme følelsen hadde jeg her for min egen del. Jeg så, og innså at folkene rundt meg så noe jeg ikke helt evner å se enda. Jeg trodde ikke hoftene bevegde seg så mye som de gjør første gangen jeg lærte meg å se på dem, men nå ser jeg dem på en helt annen måte. Jeg tror det blir litt slik med disse bogene også. Nå som jeg har fått en tanke om stor og liten bog kommer jeg sikkert til å se mer av det framover, og trene øynene opp til å bli flinkere å se. Vi tok utgangspunkt i hester med liten høyrebog og stor venstrebog, da begge våre demohester hadde det. Dette er hester som typisk har mest man til høyre side, plasserer høyre frambein bak seg når den stopper, kan være litt lavere i draktene på høyrebenet og foretrekker venstre galopp. Når man så har definert utfordringen med sin hest og stor bog, liten bog – hva gjør man da? Det første Christina gjør er å stille opp hesten likt på alle fire. Enkelt? Nei. Bare prøv selv. Den skal stå parallelt med frambein og bakbein, den skal ha like mye vekt på alle beina. Dette gjøres flere ganger daglig, også i vanlig håndtering av hesten. Inn og ut av boksen, rett og slett hver gang hesten stopper ønsker Christina at den skal stille seg opp ordentlig. Deretter gjelder det å aktivere flexormønsteret på hesten. Her handler det om hestens evne til å bære sin rytter. En hest ute i naturen tar ikke skade av sin uliksidighet, men når vi begynner å legge vekt på den og sette fart i den så blir belastningen større. De fleste vet at biler som trekker til en side bør i bestefall en tur innom en bensinstasjon og få litt jevnere trykk i dekka, eller i verste fall innom et verksted og loppe bileieren for noen tusenlapper. Irriterende er det å kjøre med også. Og når de fleste kan forstå at en bil ikke bør være uliksidig, så bør man også forstå at en hest ikke har så godt av det. For at hesten skal klare å bære deg som rytter på en måte den ikke tar skade av, så er den nødt til å bruke sitt flexormønster, altså magemusklene og kjernemuskulatur (i motsetning til sitt extensormønster). I naturen tar hesten utgangspunkt i sitt extensormønster, mens vi ønsker at den skal bruke sitt flexormønster, altså «koble inn transversus» (magemuskel) for å løfte ryggen. Her viste Christina enkelt og greit en øvelse for å få dette til å skje: Kil hesten under magen. Mange har sett det før, når hesteterapeuter tar henda under magen på hesten og klemmer litt til. Reaksjonen er at hesten løfter ryggen. Dette gjorde Christina ofte med sine hester, og når hun sa ofte, så mente hun ofte. Hvertfall 5-6 ganger om dagen, og minimum før og etter hun rir. Da stilte hun dem rett opp og stod og kilte mens hun telte til 100 på hver side av hesten, slik at ryggen kom opp. Og dette er arbeid som gjøres allerede før man setter seg opp på ryggen til hesten. Å lære den at kiling under magen (noe sjenklene kan ta over jobben for etterhvert – selv om de ikke kommer helt under magen), det betyr at magemusklene skal stramme seg og ryggen skal heves. Skulle ikke hesten forstå denne bevegelsen og denne reaksjonen fra bakken, så er det ikke naturlig at den skal forstå det fra ryggen. Ved at man står stille tar man bort elementene fart og bevegelse, noe som gir hesten mulighet til å kjenne etter hva som faktisk skjer. Alt vi gjør, gjør vi i mønster, og det gjelder å se det mønsteret vi eller hesten gjør ting i, og finne et mønster som kan være mer fornuftig enn det vi selv gjør. For ridehesten gjelder det at vi kan overbevise den om at det finnes en måte å bære sin kropp på som den ikke tar skade av over lengre tid. Vårt problem er at vi ofte setter oss opp på en skjev hest, og dersom vi ikke har kunnskap om hvor skjevhetene ligger, så blir vi en del av skjevheten selv. Det vi tror er rett, og som kan kjennes rett ut, kan fort være skjevt. Da vi gikk ut på banen for å se litt ridning i praksis, og jeg skal ærlig innrømme at det er godt å kunne se en slik demo, hvor det foregår mye fra bakken, og når de rir så vises det alt arbeidet man kan gjøre i skritt. Ikke noe stress med øvelsene, ikke noe fuzz med fancy ting, bare god, tålmodig forståelse og detaljert grunnridning. Fra økten ute på banen fanget jeg opp et par sitater som jeg synes var interessante: • En av tingene en hest må forstå er at den kan strekke nakken uten at den trenger å gå fram. • Løsgjorthet er ikke avslapping. Det er å være befridd for negativ spenning. (har vi hørt det før montro? Les avsnittet under brystkassebildet: Kiropraktorens syn på hestetrening) • Få det «as god as it gets – now». • Et tjuv-triks for å få halsen direkte over mot å være mer rett er å flette manen på feil side. Funker aller best på hester med litt tykkere man enn fire fjon :p • Lydighet er underordnet når man lærer hesten å forstå. • Når jeg jobber fra bakken lærer jeg ikke hesten å følge meg og min kropp, mer signaler, for når jeg setter meg opp er jeg plutselig borte. • Ikke start med å varme opp 20 minutter før du får bogene på plass. Aldri mer skal du «boge» omkring. • Jeg rir med utgangspunkt i hestens uliksidighet, ikke fra et oppsatt program. • Alltid ha hånden foran manken når du rir. Da virker den framover. Har du den bak manken virker den bakover. • Jeg kan dempe den store bogen, men det er vanskelig å lokke fram den lille bogen (selv med en sukkerbit). Derfor jobber jeg mest på den siden hvor jeg har mulighet for dempe den store bogen. Dvs. på en hest med en liten høyrebog og en stor venstrebog jobbes det mye på venstre hånd, bortsett fra i galopp, da ris mest høyrevolte. • Vær uhyre nøye, vær tro til konseptet og tanken og resultatene vil komme. • Slurv ikke med noe. Snarveier gjør bare veien enda lengre. Alt i alt vil jeg oppsummere kurset som et tankevekkende, inspirerende og lærerikt kurs. Det er mye som samsvarer med den tankegangen jeg har fra før, også var det noen ting (som jeg har valgt å ikke ta med her) som var, om ikke stikk motsatt, så iallefall på god vei helt i andre retningen av hva mitt hode sier er logisk. Men desto mer interessant å få høre om og kunne gruble videre på for min egen del. Selv følte jeg at det er godt å kjenne at det stadig er flere som får inn en treningsmåte for hestene sine som skaper holdbare hester framfor å ri dem i stykker, og jeg digger teorien som legges i det. Selv om Christina beskrev seg selv som en empirist og en praktiker så var det allikevel teori i bakgrunnen. Jeg kommer garantert til å ha enda mer fokus på bogene framover, selv om det allerede har vært mye fokus etter blant annet årets Monikakurs og jeg kommer til å analysere både stor og liten bog på både Bobbie og Isco. Jeg kommer også til å dytte på magemuskler og prøve å stille dem opp rett, bare for å se hva det kan gjøre.
Det er alltid gøy med nye innspill! Siste dagen på kurs for Monika ble pittelitt seriøst arbeid, og aller mest kos, lek og bare være sammen. Og en haug av smarte tanker i teorien. Som nevnt tidligere inneholdt første timen med Monika på dette kurset egentlig alt det jeg følte vi trengte. Den tredje timen ble derfor viet til mest lek og kosing. Jeg merket at Isco var litt mentalt sliten, for selv om han var like fin og like med meg borte som hjemme, så er han jo absolutt ikke vant til å reise og være på kurs. Mye av Monikas fokus på dette kurset var bogen. Vi har ofte mye fokus på bakpart, og bakpartens evne til å bære. Problemet er at man lett kan ha noen boger som blokkerer bakpartens arbeid. Derfor er en bog med en viss motorikk nødvendig for at bakbeina skal få lov å komme til. Og rundt dette temaet hadde Monika en drøss med kloke tanker som både kan knyttes til bogarbeid, men også til annet arbeid. Monika sier så mye klokt at jeg ikke kan la være å ta det med. • Vi ønsker gjerne å beholde det vi får, men det handler like mye om å kunne gå ut av det, fornye det og gå inn i det igjen. • Føl hele tiden på muligheten for utgang i det du gjør. • Hva er mellom hjelpen? Det er fornya innganger eller utganger. • En utgang trenger ikke være helt tilbake til utgangspunktet. • Vi ønsker å være flytende i hjelpegivningen. Kjenn utgangen i det du gjør. • Tvinger du noe til å bli i en posisjon som ikke er i balanse, så blir det vanskelig. Prøv å tvinge noen til å stå på ett ben. • Finn soner innenfor balansen hvor ting ikke er så vanskelig. • Vi klarer å komme til et moment en kort stund, men langtidsarbeidet er å kunne ta hesten dit langsomt. • Hvis en hest faller mot tøylen/sjenkel/hjelpere, så er den ikke mellom hjelperne. • "Se hva jeg kan med min kropp". • Vis hesten begge sider av saken og gjør motsetninger. • Velg minste motstands vei. Svarer ikke hesten for innvendig sjenkel? Velg en overdreven utvendig sjenkel og prøv så innvendig. • Ikke si nei til det hesten gjør, men si ja og spør videre. • Ofte faller vi lett inn i "jeg vet ikke"-tanken. Ikke bli i den! Gå tilbake til basic. Der har du alltid et valg. Høyre-venstre? Bøyning? Flytte fram - bak? Langsommere-fortere? Høy-lav form? Høyere-lavere takt? Du kan alltid finne noe dere kan. • Vær lett og kjapp i hjelpegivningen selv om hesten er tung. • For å stoppe kan du gi et lett skenkeltrykk for å stoppe brystkassa. Som å klemme en god venn. • Fokuser på de små slippene istedenfor trykket. • Det er umulig å skille det mentale og det fysiske. • Vi trenger å tenke at alt er mulig, for det er egentlig det! • Vi må komme oss vekk fra en svart/hvit-tankegang. • Ta med deg følelsen av stolthet inn i sitsen din. • Du er bra nok som du er! • Ikke bli for "needy". • Vi trenger ikke være slaver av å alltid være korrekte. Slipp "alt må være riktig"-fokuset. Og den avslappa timen med Isco, den oppsummerer jeg med bilder :) Kurshelga med Isco var virkelig en herlig opplevelse, både på mine egne vegne og på de andre kursdeltakernes vegne. Veldig gøy at også Anna Lene og Fjelldølen hadde et supert kurs, og gøy at Isco og Fjelldølen ble skikkelig gode kompiser. Også er det alltid så koselig å komme til Maylen på kurs med herlige Monika, som inspirerer og motiverer. En hestehelg akkurat slik den skal være: Flinke hester, gode venner, masse lærdom, masse latter og herlige minner! :)
Tredje og siste timen for Michelle bestemte vi oss for å ha kompaniskap av Fjelldølen i hallen. Bobbie var plutselig som hjemme. Jeg lekte litt med tanken på å ha Bobbie alene i hallen også siste timen, for den energien jeg hadde kjent på andre timen var egentlig litt morsom å leke med. Samtidig var litt av poenget å få vist Michelle hva jeg jobber med hjemme, så med litt sjonglering av timer, så fikk vi ordnet det så den store forelskelsen fikk være tilskuer på Bobbies siste time på kurset. Da senket Frøken Fryd skuldrene og var med ett den ponnien jeg pleier å ha hjemme. Vi fikk jobbet oss igjennom både skritt, trav og kom oss tilogmed også opp i galopp denne timen. Uten eksplosjoner og annet fuzz. Michelle var enig med meg i at Bobbie godt kan bli litt mer reagerende på sjenkel, og særlig jobbet vi med den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen. Det var ganske interessant å kjenne forskjellen på når den i en skrittpiruett hadde en innvirkning, og når den ikke hadde en innvirkning. Så er det bare å jobbe med min forståelse av når den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen skal være en utvendig vekkfrasegbøyende sjenkel og når den skal være en galoppsjenkel. Jeg skjønner jo at dette har noe med setet mitt å gjøre, jeg må bare klare å få sortert det ordentlig både teoretisk, og ikke minst få formidlet den teorien ned i kroppen min. Det som er så morsomt nå for tiden er at timene mine ikke i like stor grad som før består av tradisjonell undervisning. Det er mer veiledning, rettledning og observering av det arbeidet jeg selv gjør. Samtidig koker hodet mitt ofte over i slike sammenhenger. Jeg tenker gjennom teoritimene, jeg prøver å kjenne, prøver å analysere og tenke. Michelle tok også for seg følelsen av å kjenne hvilket bakbein som bærer/ikke bærer og sende halvparader ned i et gitt bakbein. Dette er vissnok noe Bent har fokus på. Høres bare sånn passe vanskelig ut, og var absolutt ikke noe lettere i praksis. Under teoritimene med Michelle snakket vi blant annet om det å ha et formål med det vi gjør, om å sitte på hesten og ha en plan. Som Michelle sa: Ri med intensjonens kraft. Vi kan ikke bare tenke hva vi vil, for en tanke er flyktig. Men hvis vi rir med intensjonens kraft ligger det en vilje bak. Og klarer vi å vite hva vi vil gjennom å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så blir det også mye lettere å forklare til hesten. Det er en grunn for at vi kaller det akademisk ridekunst ;) En annen ting som slo meg på kurset, i samsvar med teoritimene var noe jeg "alltid" har hørt, helt fra de første kursene med Bent, at det finnes tre faser i å sitte på en hest: 1. Stay up there - hold deg på, fall ikke av. 2 - Ikke sitt i veien for hesten. 3. - Begynn å ta innflytelse. Michelle har mye fokus på dette, og har mange gode tanker og illustrasjoner. Vi bør som ryttere blant annet ikke være dårligere bagasje på hestens rygg enn hva en kasse bananer er. Tenk hvordan en kasse bananer alltid følger hestens bevegelse. Der er vi mennesker litt i bakleksa, for vi ramler fort ut av balanse. Målet vårt er å hjelpe hesten til å ikke balansere i feil retning. Vår sits må være i balanse så vi ikke sitter i veien for vår egen intensjon. Alle disse tingene som Michelle tok opp i teorien gikk så direkte inn på det jeg jobber med for tiden. For selv om Bobbie er en lat frøken på hjemmebane, så gjør det ihvertfall ikke ting enklere og mer energigivende om jeg blir sittende i veien for den energien som kommer. Så selv om ridning handler om følelse så må vi også forstå. Å forstå er 10 prosent. Å føle er 90 prosent. Men du kan ikke føle om du ikke forstår. Og det er akkurat der jeg føler at jeg er. Jeg må forstå. Jeg må forstå hvordan sitsen min kan fungere enda mer detaljert slik at jeg faktisk får til det jeg ikke klarer. Problemet mitt per nå er at jeg har en frøken som sovner av sjenklene fordi de blir brukt både til sidebevegelser og til å gå fram. Jeg må få sortert ut hvordan jeg kan få min kropp til å formidle sidebevegelser på en måte og tempo og takt på en annen måte. Ikke rart Bobbie er forvirret og slapt reagerende på beskjedene mine når jeg ikke helt vet verken hva jeg gir beskjed om, eller hva jeg burde gi beskjed om. Den siste timen ble en god time ettersom Bobbie var seg selv i stor grad. Jeg fikk også gode tips og råd av Michelle, og ikke minst så fikk jeg satt igang hodet mitt i forhold til at jeg må sortere ut hva jeg egentlig gjør oppå der. Alt i alt må jeg oppsummere kurset som et interessant kurs sånn ridemessig, og Bobbie viser fortsatt at selv om hun begynner å bli voksen, så er hun fortsatt den Bobbien hun alltid har vært. Den røde welsh cob hoppetussa ;) Forskjellen fra denne gangen til tidligere er at jeg nå føler meg klar for å takle den røde welsh cob hoppetussa, og det er en kanongod følelse! Så selv om kurset på ingen måte gikk som jeg hadde trodd og planlagt, så gikk det allikevel bra. Og det er en kul følelse! En annen kul følelse er alle de positive og glade menneskene som var med på kurset. Det var en helt herlig stemning og gjeng. De er og blir noe magisk med disse Michellekursene i Hamar, og det slår liksom ikke feil. Magien gjorde også at det var oppholdsvær lørdag og søndag, og mandagen etter kurset når alle var trygt hjemme (på sommerdekka sine) dekte værgudene hele Hamar med et ordentlig tykt lag med snø. Takk og lov for at vi ikke fikk det under kurset!
Nå er det bare å lade opp til årets Bentkurs hvor jeg mistenker vi får enda mer å tenke på, samt begynne planleggingen til det neste Michellekurset i oktober. Jeg gleder meg veldig allerede! Når jeg trener Bobbie er det alltid et eller annet jeg fokuserer litt mer på enn noe annet. Nå for tiden er det blikket. Jeg har alltid hatt inntrykk av at jeg har vært flink til å bære hodet mitt ganske greit når jeg rir. Det har jeg også sett på bilder. Jeg bøyer ikke hodet ned, men blikket mitt... Selv om hodet balanserer sånn tålelig greit på toppen av kroppen, er blikket mitt så godt som alltid ned. Jeg tror jeg kan gjenskape hvert eneste hårstrå i manen til Bobbie, for den har jeg studert nøye. Veldig nøye! Jeg er nemlig en av dem. En av dem som ser ned når jeg rir. Og jeg vet vi er flere. Mange. I det siste har jeg prøvd noe veldig skummelt, og noe veldig uvant. Jeg har i blant løftet blikket mens jeg rir. Foreløpig er det litt skummelt, så jeg faller rask tilbake til den gamle, trygge (og selvsagt veldig fine) manen til Bobbie. Allikevel har jeg fått noen aha-opplevelser når jeg har turt å kikke litt opp, og for å minne meg selv (og kanskje andre) på hvor lurt, viktig og mye bedre det er å se opp enn ned, så samler jeg opp alle de positive effektene jeg har kjent av å se opp. • Vi starter med det åpenlyse: Du ser hvor du rir! Alltid en fordel. • Du slipper å ri ned medryttere. • Når du ser hvor du rir er det mye lettere å planlegge hvor du skal ri. Planlegging gjør at du får mye større struktur i treningen og merker om hesten faller inn/ut. Du får raskere korrigert hesten når den faller ut av rammen, fordi du har en plan på hvor den rammen skal være. Resultatet er at du rir mer konsekvent og at hesten lærer fortere. • Du får en bedre holdning. Du sitter bedre, og får en mer selvsikker holdning som igjen smitter ned på hesten. Selv opplever jeg at når jeg ser opp har jeg også mye lettere for å holde albuene inntil kroppen, noe som igjen gjør at jeg får en mer overbevisende sits. • Du bærer ditt eget hode. Vi jobber for at hesten skal bære sitt eget hode og ta vekten bakover. Det blir ikke noe lettere når vi selv sitter og sender vekten framover fordi vi ikke klarer å bære vårt eget hode. • Du bruker kroppen mer naturlig. Når man aktivt bruker blikket for å se hvor man skal, så følger også kroppen mer automatisk med. Hvis man sitter og ser ned i hestens man må man selv tenke over hvor man skal plassere alle kroppsdeler når du f.eks skal svinge. Ser du hvor du skal svinge, så følger kroppen automatisk med. • Det blir lettere å føle hva som faktisk skjer i hesten når vi ikke lar oss prege av blikket. Det å trene kroppen på å føle hva som skjer framfor at blikket på hestens hode leder oss til følelsen er ofte to vidt forskjellige ting. Og jo bedre du blir til å føle hva som skjer, jo lettere er det også å være i forkant av det, og å påvirke det. Å se opp gir en helt annen ridefølelse. Egentlig er det bare positive ting med å se opp når man rir, og det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Sånn rent bortsett fra at ens egen hest er den vakreste i verden og at man selvsagt aldri kan se seg mett på sin egen edelsten. Så jeg er nok ikke helt kurert enda, men jeg prøver ;)
Jeg var så heldig å få delta på et helgekurs med fire forskjellige foredragsholdere, og én av dem var Julia Rohrbach - en herlig ærlig kiropraktor som talte hestens sak. Julia Rohrbach er i utgangspunktet veterinær og dressurrytter, men jobber nå som lærer på IAVC, og har gjort det de siste syv årene. Det var over middels interessant å høre på Julia, for hun var ikke redd for å kalle en spade for en spade. - Hvis alle hadde ridd som dette hadde jeg ikke hatt noen jobb, sa Julia og viste fram et bilde på powerpointen sin. - Jeg har kunder som vet at måten de rir og trener hesten på er gal fra et biomekanisk utgangspunkt, men de er nødt til å gjøre det fordi det er slik spektakulære bevegelser som dommerne premierer og som vinner konkurranser. Du ser hester med bein her ute, sa Julia og strakk armene sine langt fram og opp, før hun fortsatte: - Dette er feil, selv om dommere gir poeng for det, og folk vinner med det. Det var befriende å høre en så tydelig og klar stemme som taler hestens sak. Og hun var på ingen måte i mot ridning, men hun var veldig klar på at det måtte foregå på hestens premisser. For å få til det er vi nødt til å ha kunnskap - kunnskap om hvordan hesten fungerer. Derfor hadde Julia delt opp foredraget sitt i to deler: «Hva er normalt?» og «Hva kan gå galt?». Det normale er at en hest er skapt for å bevege seg i skritt med hodet ned og lete etter mat i rundt 17 timer i døgnet, de sover tre-fire timer, og resten av tiden bruker de på å slumre, leke eller eksplosivt løpe vekk hvis de føler seg truet. Den posisjonen de har når de flykter fra fare i naturen er ikke en hensiktsmessig posisjon å bevege seg i, men det er dessverre en vanlig posisjon å se på ridehester. Ingen hester går som ridehester helt naturlig, så vi er nødt til å lære hesten hvordan den skal bruke kroppen sin på en fornuftig måte når den blir ridd. For noen hester er dette lettere enn for andre. Viktigst for ridehesten er engasjerte bakbein, men vi kan ikke glemme resten av kroppen. Alt av hestens energi er laget fra bakbeina, i motsetning til hunder og katter som drar seg fram med frambeina. Det hesten skal gjøre er å komprimere bekkenet, putte bakbeina under seg og skyve seg framover Videre framover i kroppen har vi ryggraden. Den skal bevege seg, og det kan den bare når den er stabilisert mellom hestens overlinje og bryst- og magemuskler. Hesten kan fint bære uten å bruke muskler, men da henger den på ligamenter og ledd og det er over tid skadelig. Når hesten bærer seg selv mellom overlinjen og magemusklene vil den løfte brystet opp mellom frambeina. Et resultat av dette er at hodet naturlig henger i loddplan. Og hun la ekstra trykk på ordet henger! Hodets plassering er et resultat av om hesten bærer brystkassa si, som igjen er et resultat av om bakbeina bærer. Åh, jeg synes det er så godt og gøy å høre! Julia introduserte et nytt begrep for meg, og det var virkelig smart. Vi snakker mye om avslapping/relaxation, og for meg har det vært et viktig ord i trening av hest. Julia påpekte at hvis man jobber bare med avslappede muskler så vil det ikke være mulig å ri, for hesten vil kollapse. Og det er jo forsåvidt sant. Jeg slapper av i musklene når jeg ligger på sofaen, ikke når jeg trener. Det Julia kalte det var «positive tension», eller oversatt til norsk, «positiv spenning». Dette handler om at hver muskel i kroppen jobber positivt for den bevegelsen man ønsker. Energien jeg putter inn i bevegelsen og kreftene som trekker meg ned bevares i systemet og bidrar til neste del av bevegelsen. Hvis man tenker på en spranghest, eller på en dressurhest som skal gå passage, så er det viktig at alle muskler fungerer, samarbeider og "eksploderer" samtidig for samme øvelse. Hvis hesten har litt vondt et sted vil den helst ikke hoppe hinder eller gå passage, men så har den en rytter på ryggen med en pisk som sier at den skal hoppe eller gå passage. Da vil den forsøke å finne en alternativ måte å hoppe eller gå passagen på, fordi den er redd for smerten. Julia demonstrerte dette selv ved å hoppe på stedet. Når hun hoppet korrekt, så hoppet hun gjennom hele kroppen og alle musklene jobbet samtidig om samme oppgave. Så latet hun som at hun hadde vondt et sted, og da hoppet hun bare ut fra beina, ikke fra hele kroppen. Hopper hun for lenge slik, så blir det fort skader. Derfor er positiv spenning meget viktig under vår trening av hest. Vi gikk videre inn på det som kan gå galt når vi trener hest. Her skilte Julia mellom to grunner til at ting gikk galt. Enten er det et akutt traume, eller så er det hva Julia kalte «wear and tear», noe vi kan oversette til norsk med «slitasje». Jeg ble faktisk litt overrasket når Julia anslo at hele 90 prosent (!) av de hun behandlet kom på grunn av slitasje, mens bare 10 prosent var på grunn av akutt traume. Flere ganger ble hun presentert med hester med et akutt traume, men etter å ha gått gjennom det så viser det seg at det bunner i slitasje allikevel. Julia hadde en fin beskrivelse på hvordan en skade utvikler seg. Hester er laget for å gå, og er utrolig flinke til å kompensere for smerte. De vil gjøre alt for å fortsette og gå. Har vi en hest som fungerer normalt kan vi få en «functional disorder». Denne kan være symptomatisk eller asymptomatisk, men ofte vil man ikke merke noe til den fordi hestene er så flinke til å kompensere. Etter litt tid vil dette utvikle seg til en struktuforandring, noe som fortsatt kan være asymptomatisk. Hvis vi ikke vi gjør noe med det vil det bli symptomatiske strukturforandringer av det, og det er først her de fleste hester kommer inn for en halthetsundersøkelse. Det sier seg selv at man da har gått en vei allerede for å komme så langt. I hestens kropp er det visse punkter som er mer utsatt for slitasje og skader enn andre. Julia tok for seg de viktigste, og jeg tar det på engelsk for å unngå at jeg oversetter feil: • The poll: Julia kom her inn på det vi kaller «rollkür», eller som har blitt modifisert til det litt penere «low, deep and round». Hun forklarte at tanken bak dette er at hvis vi strekker nakken så langt ned, så strekker vi ligamentet på toppen av hestens ryggrad og dermed drar brystkassa opp. Tanken bak dette er god, og det er faktisk dette som skjer. Problemet er at dette ligamentet som blir strekt fortsetter videre bakover med strekk. Det vil si at bekkenet også blir strekt, og det er umulig for hesten å sette bakbeina under seg. Hester som blir ridd med rollkür er dermed veldig ofte såre i lumbar og sacroiliac-området. Så bortsett fra innvirkningen på ryggraden, så er dette, direkte oversatt fra Julia: «virkelig ingen god idé. Det er veldig dårlig for hesten.» Vi har også hester som er «forcefully ridden up» - med en ekstrem overstrekk i hestens nakke. En slik hest er, sitat Julia «totally screwed up». Den vil klare å bevege seg slik en stund fordi den er sterk, men det er ingen sunn måte å ri hesten på, og den vil med tid gå i stykker. • The lower cervicals, C6 og C7: Hvis en hest blir holdt igjen foran vil C6 og C7 klemmes ned. Nervene rundt her går inn i en nervebane som ligger under skulderbladene og går ned i frambeina. Derfor vil stor belastning på C6 og C7 kunne gi seg utslag som frembeinshalthet. Dette er en region som ofte er belastet, særlig i dressur og hos islandshester. • Suspensory ligament: Gaffelbåndsskade: Hovedgrunnen til at unge konkurransehester tas ut av sporten, og dette er «det store problemet» innen veterinærmedisin nå til dags. For 25 år siden var ikke dette noe problem. Hvis du ser en olympisk konkurranse for 30 år siden ser du hvor "stive" og "lite fleksible" hestene der var. De senere år har hestene blitt avlet for mer og mer fleksibilitet, men ikke for nok stabilitet. Disse to tingene er nødt å henge sammen. Dette ligamentet forhindrer at kodeleddet slippes ned, og det styrkes fram til 4-5 årsalderen når hesten har nådd sin voksne vekt. Ryker det, så heles det også veldig sakte. Derfor er dette en stor utfordring for konkurransehester som må prestere utover sin naturlige bevegelse. Det er dette ligamentet som må kompensere for andre bevegelser i kroppen som ikke jobber korrekt, og dette gjelder ikke bare for dressurhester, men vi ser også mye av det samme hos ekstreme islandshester. Julia var så lite begeistret for det som kan kalles "flashy frambein" at hun sa "Den eneste måten å løfte frambeinet så høyt på er å dra det opp med nakkemusklene. Hele biomekanikken er totally screwed, men det ser spektakulært ut". • Lumbosacral junction og sacroiliac joint (SI): En asymmetrisk bevegelse her forplanter seg videre og gir dårlig bevegelse i ryggraden. • Patella: En komplisert mekanisme som bidrar til at hesten kan "låse" leddet og ha full vekt på beinet nesten uten å bruke muskler. Beinet låses når det har full vekt på beinet, og det sier seg selv at med patellaproblemer og en dårlig "låsemekanisme" så vil det skape problemer videre opp i kroppen. "Enkelt" oppsummert: Klarer du å få hesten til å ha fleksiblitet i bekkenet, løfte brystkassa si og bære seg seg, så vil den holde seg sunn. For det er jo så enkelt i praksis :p Det siste viktige poenget til Julia var at mange rir hestene sine for lenge. Hvem har ikke hørt folk si «jeg må bare jobbe den i en halvtimes tid, så mykner den!». Julia var tydelig på at det de aller fleste da opplever er at hesten er sliten og musklene slutter å jobbe i mot deg. Det er verken positivt fysisk eller mentalt for hesten. Tenk på det neste gang du føler du må "krangle" i de første 20-30 minuttene av rideøkta før det "løsner". Antagelig er det bare hesten som mentalt og fysisk kaster inn håndkleet, og det er ingen god læringssituasjon. Det er egentlig ingen læringssituasjon i det hele tatt. Og tenk på hva ridningen egentlig er for deg og hva den gjør med deg. Julia har bedt kunder om å begynne å spille golf istedenfor å drive med hest. Hvis du er stresset hver dag og hesten er stresset hver dag, så er det nok ikke hester eller dyr du bør drive med. Ønsker du å drive med hest - sett deg inn i alt rundt hesten: Korrekt ridning, korrekt skoing, gode omgivelser å ha hestene i, god fôring, godt utstyr og en godt team rundt hesten med veterinær og kiropraktikk. Selv synes jeg det var veldig godt å høre en fagperson som i så stor grad talte hestens sak, og det er godt å se at det finnes et så sterkt fagmiljø som utdanner flinke kiropraktorer rundt om i både Norge og resten av Europa/verden. Det er godt at det finnes folk som tør å kalle en spade for en spade og tale i mot utviklingen som vi har sett i sporten (og som heldigvis virker til å snu igjen). Selv synes jeg det var kjempeinspirerende og motiverende å høre på Julia, og jeg tar med meg mye videre i min egen trening også. Det er så gøy å lære mer, og dette kurset var absolutt en vitamininnsprøytning!
Selv har jeg bare en anbefaling å komme med: Får du en gang mulighet til å bli med på et teorikurs, så gjør det! Du lærer så mye! Biomekanikk, kiropraktikk, tannhelse og saltilpassing. En hel helg viet til disse fire temaene var vel verdt både tidsbruk og pengebruk. Da jeg fikk høre om teorikurset som skulle arrangeres på Nes ridesenter, halvannen times kjøretur hjemmefra, så var det bare å melde seg på. Dette ville jeg ha med meg, og jeg var virkelig glad for at jeg tok turen! Nå har det seg slik at jeg allerede har skrevet en artikkel om selve kurset som er publisert på hest.no: Teorikurs som engasjerer. Artikkelen forteller litt om hvordan det var, men selv så sitter jeg igjen med et lass med notater, fra fire veldig spennende foredrag. Noen av hovedpunktene fra foredragene er for gode til ikke å deles, så her kommer en grov oppsummering av noen av de elementene jeg fikk med meg etter to dager på kurs, med åtte timer per dag. Det sier seg selv at jeg ikke kan dele alt jeg har lært - neste gang får man bli med på kurs selv. Jeg lover - det er verdt det! :) Det første foredraget vi fikk var fra kiropraktor Phil Milner, en av lærerne på International Academy of Veterinary Chiropractic (IAVC). Han fortalte oss om hva kiropraktikk faktisk er, og hva det gjør. Og nei, en kiropraktor flytter ikke bein på plass. Det en kiropraktor gjør er å se om ting fungerer korrekt, og ser på forandringer i bevegelsessystemet. Muskler er nøkkelen til det som skjer i kroppen, og de stabiliserer ledd. Derfor kom mye av Phils foredrag til å handle om nettopp muskler. Et av ordene som Phil tok for seg var ordet «adaption», fritt oversatt til adapsjon, eller tilpasning. Når man driver med noe er det viktig at musklene man trenger for å drive med det man ønsker er tilpasset nettopp det formålet. Når noe går galt, for eksempel at hesten plutselig får en seneskade, så er det kroppen som ikke har klart å tilpasse seg. Det er dette trening, og da særlig styrketrening, handler om. Du må remodellere kroppen slik at leddene klarer å takle det stresset du påfører dem. Du må trene hesten og deg selv i den sporten og de tingene du har lyst til å gjøre. Du må samtidig gjøre de tingene du ikke liker å gjøre. Du må gjøre ting som er vanskelig. Hesten må lære hva den skal gjøre, og den må tilpasse seg og sin kropp til det du ønsker den skal gjøre. Aldri hiv deg ut i ting dere aldri har gjort før på et "medium nivå" - det gjelder både deg og hesten. Bygg dere opp! Vet du hva den største årsaken for skader på mennesker i sporten er? Manglende balanse, tenker du kanskje? Eller manglende styrke? Nei, den største årsaken er manglende søvn! Vi mennesker, og hestene våre også, har noe som Phil kalte en «adaptive range». Inni denne boksen puttet han både at du er sunn, får nok søvn, nok trening, god ernæring, ditt følelsesmessige stressnivå er lavt, og at du generelt har det godt. Hvis disse faktorene er på plass er din «adaptive range» vid, og kroppen din er godt rustet for å takle de utfordringer du skulle møte. Er du derimot stresset og sover lite er også risikoen for at det går ut over kroppen din, gjennom at musklene ikke klarer å støtte opp der de skal. Du som rytter kan også være en begrensende faktor i din hest sin «adaptive range» hvis du har noen skavanker selv. Derfor er det viktig at du som rytter forstår dine svakheter og jobber med å gjøre dem bedre. Kjernemuskler var noe Phil kom inn på, og her er det egentlig ingen bønn. Dette er absolutte nøkkelmuskler for alle ryttere, særlig dressurryttere. Jeg kjenner at jeg vrir meg bare ved tanken. Kjernemuskulaturen må trenes, og denne styrken er essensiell for å forhindre skader. I tillegg er den essensiell for å utvikle seg til en god rytter. Ryttere med svak kjernemuskulatur har en tendens til å kompensere for det ved å ha mer hest i hånden. Man klarer ikke sitte på hesten og balansere og støtte seg selv, så man kompenserer med å støtte seg i tøylen. Let go of your horse's head! Vi må trene vår kjernemuskulatur, og Phil nevnte blant annet adduktorene (innsiden av lår), lumbalcolumna (nedre del av ryggsøylen), hoftebøyerne, gluteus medius (mellomste setemuskel), samt skuldre og nakke som viktige momenter å jobbe med. I tillegg fikk vi tilsendt en hel haug med øvelser han mener er gode for ryttere å trene på - google it hvis du vil ha tips: • Curl up - han illustrerte det med en ball mellom hender og knær. • Wall bug • Bridge and bridge variations • Leg lowering - illustrert med at man har det ene benet opp etter veggen. • Bird dog - kan gjøres bare med armer, bare med ben, både armer og ben diagonalt eller sammesidig. • Dead bug • Modified curl up • Plank and plank variations • Side bridge/side plank • Abdominal roll outs • Chops and lifts • Loaded carries - Farmer's carry (vekt i hver hånd), waiter's carry (vekt med strak arm over hodet), suitcase carry (vekt i en hånd). Til avslutning påpekte Phil at bevegelse er nøkkelen til det meste. Vi er nødt til å trene oss selv og øve på det vi er dårlige på, og vi som ryttere er nødt til å være i form for at hesten skal kunne prestere sitt beste. Move, strengthen, repeat, maintain. Sååå... Hvor mange er flinke til å trene selv? Jeg skal ikke være den som rekker opp hånda først... Men han har utvilsomt et poeng! Jeg skal vurdere å bytte ut kveldens sjokolade med en sit-up istedet. Vurdere... Hvis det er noen som ønsker å ta på seg utfordringen "motivere Ragnhild til å trene - bare litt hver dag, kanskje?" så er den herved kastet ut på anbud! Jeg ønsker dere lykke til!
Uansett om du trener eller ikke, så kan jeg på det sterkeste anbefale å lese neste blogg, for det var også et veldig spennende foredrag, fra kollegaen til Phil, Julia! Siste ridetimen min for Arne oppsummeres best med en film. Den siste ridetimen for Arne oppsummerte i grunnen de to første. Vi fikk repetere flere av de øvelsene vi hadde vært igjennom de to forrige timene, samt noen spennende (og vanskelige) nye ting. På denne timen hadde hodet mitt kommet litt mer på plass. Ikke det at det gjorde ting så mye lettere, men jeg forstod iallefall bedre hva jeg skulle. Nå gjelder det bare å få kroppen min med på laget. Det kan kanskje ta litt tid. Bobbie var også denne økta litt daff, særlig i forhold til den første økta, men takket være Arnes stadige skyts av ting vi skulle gjøre holdt vi energinivået helt greit oppe. Jeg føler jeg "utleverer" meg selv litt med en såpass lang film, men pytt. Det er her vi er :) Det er vel ikke akkurat noe spørsmål om at denne mannen er en klok instruktør. Siden kurset har jeg ikke klart å slutte og tenke på de siste ordene Arne sa. Don't think your horse down. Det sitatet oppsummerer liksom hele kurset i en liten setning som samtidig sier så mye. Det hadde vært naturlig å avslutte bloggen her, men jeg har noen små punkter igjen fra den siste teoritimen som jeg også har lyst å ha med, bare fordi jeg mener de er verdt å ha i mente, i hovedsak fordi jeg føler de var ganske spot on for Bobbie og meg. Som for eksempel at hester forstår ikke "just a moment". Når vi som ryttere rir og faller litt ut av det - ikke stopp det du driver med for å "samle" deg opp. Fortsett å ri og finn tilbake til rytmen du var i. Hvis du spiller piano kan du finfint droppe halvparten av notene uten at pianoet bryr seg om det. Det kan du ikke med en hest. En annen ting Arne var inne på var at du kan gjøre hestens bevegelse mindre og mindre til de passer deg og din sits, men for hestens motivasjon og mulighet så er det mye bedre om du bare kommer deg ut av veien for den og lar den gjøre sitt. Ridning handler om å gjøre alle de små tingene riktig, og de små tingene er egentlig ganske lette å gjøre. Som å ta en utvendig skulder på seg selv bak, eller å gi plass under innvendig hofte, eller å ta hestens skulder inn i en versade (i motsetning til å dra munnen bakover). Men så skal alle disse små tingene gjøres samtidig, og det er det som gjør ridningen vanskelig. Å jobbe med setet og sitsen er å påvirke hesten gjennom dens ubevissthet. Setet påvirker hestens reflekser. Jobber man med sekundærhjelpere (sjenkler/tøyler) så må hesten først lære hva den skal gjøre, også må den tenke over hva den skal gjøre før den gjør det. Hvis man da i tillegg klarer å få setet og sjenkler til å si samme ting samtidig så vil hesten mye kjappere forstå hva du faktisk mener, enn om setet sier "bøy deg til høyre" og sjenklene og tøylene sier "bøy deg til venstre". Og akkurat derfor er det så uhyre viktig å jobbe med sin egen sits. Både for å gjøre veien lettere for hesten, men også for å gjøre veien lettere for deg selv. Også må jeg bare få ta med en kort, kjapp setning som jeg synes er så viktig: «Alle hjelpere har en start og en slutt!». Vi er veldig flinke til å legge på hjelpere og bruke dem. Er vi like bevisste på å ta dem vekk og slutte og bruke dem? Mine siste notater fra teoritimen er følgende setning: «Ta energi, lagre den og send den i den retningen du vil.» Har vi hørt noe lignende før, montro? Om energi og retning? Jeg drar fram en setning fra Michelles siste kurs: «Når du har kraften - få den inn i en retning som fyller ut rammen.» Og akkurat derfor tror jeg det gikk så bra å ri for Arne. Selv om jeg var spent på hvordan det ville gå når en ihugga akademiskrytter som meg dro meg ut på et kurs for en som ikke instruerer akademisk, så var det allikevel flust av likheter. Som jeg skrev i den første bloggen var det også noen ulikheter, men for å ikke forvirre meg selv bestemte jeg meg for at det er ikke noe jeg fokuserer på. De spørsmålene får heller noen som kan mer enn meg ta seg av. Jeg trakk med meg likhetene og brukte kurset til å bygge videre på det jeg allerede vet, samtidig så fikk jeg nye innfallsvinkler og løsninger og tanker om både ridningen rent fysisk, men kanskje mest mentalt. Nå skal det jo sies at Arne ikke er en som underviser dressur med en sportslig bakgrunn, noe som også gjør at han har et litt annet fokus enn en sportskonkurranserytter. Og jeg likte det! Det jeg er mest fornøyd med etter kurset er den følelsen av at vi som har surret rundt i vår akademiske boble faktisk har kommet et stykke på vei. Jeg sa det til Arne en gang i løpet av kurset at jeg ikke visste at vi var så flinke. Jeg visste ikke at vi kunne slike ting vi gjorde på kurset. Men det kan vi visst. Vi skal selvsagt bli bedre, men er det en ting jeg har blitt hevet ut på i løpet av denne høsten så er det galopp. Først i form av Christofferkurset i august, også ytterligere med Arne. Jeg klarer allikevel ikke la være og tenke at grunnen til at vi kan gjøre slik, å bare hive oss ut i galoppserpentiner på et kurs, det er fordi at vår basic er så trygg. Vi har jobbet og jobbet og jobbet basic for Michelle, og uten den gode basicen så hadde vi ikke kunne gjort det vi fikk beskjed om av Arne. Så skal bare den basic-grunnmuren utvides litt etter litt. Høstens kurs har hevet oss (meg i hovedsak) ut på dypt vann, men vi svømmer fortsatt og gleder oss til å bruke vinteren på å komme ordentlig opp til overflaten igjen slik at vi til våren igjen på nytt kan hives ut på dypt vann på nye kurs :) Kurset med Arne ble rett og slett en skikkelig avsluttende opptur på kurssesongen, og Bobbie og jeg har masse å både jobbe med og tenke på framover. Vi føler oss privilegerte som har mulighet til å lære fra så mange flinke instruktører, og slik det ser ut nå så blir med på et kurs med Arne i mars 2017 også! :) Les den første bloggen fra kurset her: Hiver oss ut på noe nytt
Les den andre bloggen fra kurset her: Når det får tid til å modnes Noen ganger kan timer for instruktør føles litt tunge både fysisk og mentalt. Dette var en slik time, men jo mer jeg har tenkt på den i etterkant, jo mer stikker allikevel denne timen seg fram som den som ga meg mest. Starten på dagen min ble ikke helt som planlagt ettersom jeg klarte å lukke meg inne i min egen bil. Heldigvis kom jeg meg ut i god nok tid til å få ordnet alt med Bobbie før vi skulle inn til vår første time klokka ni. Denne timen for Arne ble en "lett" time med fokus på skritt og trav siden Bobbie også skulle gå en time til senere på dagen. Vi ønsket ikke å ta piffen helt ut av henne. I motsetning til dagen før var den gode kursenergien så godt som forduftet, og igjen satt jeg med den Bobbie jeg vanligvis har hjemme. En litt tung, seig og daff frøken som helst skulle ønske hun kunne bli klødd på rompa og fått servert godbiter istedenfor å bruke magemusklene til mer slitsomme ting, som å bære rundt på meg. På en måte er det helt luksus og ha en Bobbie med litt ekstra kursenergi og den ekstra piffen som hun hadde første timen. Det gjør jo ridefølelsen og mestringsfølelsen ganske god. På en annen måte er det veldig fint å ha "hjemmeBobbie", for det er jo tross alt hun jeg i all hovedsak jobber med hjemme. Det er også i all hovedsak den Bobbien jeg trenger hjelp med. Selv om Bobbie var litt daff var det allikevel ikke mangel på oppgaver som drysset i vår retning. «Sidemovements, sidemovements, sidemovements»! Vi skulle teste ut versaden på fire spor for å se om vi kunne strekke den lengre enn det vi pleier. Og selv med versaden på fire spor skulle vi avslutte versaden i hjørnene med å virkelig sende rompa ut på en stor sirkel, og holde framparten på en liten sirkel. Vi skulle jobbe med renversen som er gymnastiserende. Vi skulle jobbe diagonale traverser med fokus på overgangen fra versaden gjennom hjørnet og inn i den diagonale traversen. Vi skulle jobbe med overgang fra renvers til versade hvor hestens bein fortsetter akkurat der de er, men bøyningen blir ny (jeg har hørt det før, men her slo virkelig sammenhengen mellom versade og renvers meg). Vi fikk med andre ord mye å jobbe med. En ting var det fysiske vi skulle jobbe med, men det som gjorde denne timen virkelig god var alt det smarte Arne sa under denne økta. Blant annet at min venstre hofte fungerer som en brems som bruker opp energi (kan tro jeg har trøblet med den i etterkant, etter at jeg har blitt så bevisst det). Men det som virkelig har festet seg var hans fokus på mentaliteten oppi det hele. Jeg er blant annet veldig rask til å bruke pisken for å skape energi. Jeg vifter med den, lager lyd med den, slår meg selv på leggen for å lage lyd, rett og slett bruker den for å få opp energien i den noe late hoppetussa. Uten nødvendigvis at det gir så mye resultat. Så dette var Arnes tanker om saken: «Å holde oppe energien har mye mer å gjøre med å ikke være i veien for bevegelsen. Det trenger ikke nødvendigvis være at dere går så fort, men vi må være aktive og ha "smoothness". Hvert steg skal fortsette inn i neste steg, som en sirkel som går rundt uten pause. Jeg ønsker å flytte hesten så fort jeg kan, men jeg vil heller ikke tvinge den. Hvis jeg tvinger den, så vil det, veldig ofte når det virkelig gjelder, ikke fungere allikevel. Hovedtingen du skal tenke på er å lukke øynene å la det skje uten å være i veien. Men det å ikke være i veien er en aktiv ting å gjøre. Du må aktivt ikke være i veien for henne, og danse med din hest. Hun trenger litt mer gnist, for hun er veldig flink til å gå tilbake til å sove. Hun skulle vært litt mer glad for arbeidet sitt. Da hjelper det ofte å starte ting kjapt nok, og gi plass med hofta sånn at hun kan utføre det du ber om uten å bli begrenset. Vær forsiktig med hvordan du bruker pisken. Hun vet at du er misfornøyd med henne. Din intensjon påvirker hvordan du fysisk innvirker på henne. Det handler ikke om du slår eller ikke slår din hest. Spørsmålet er om du føler deg skuffet over din hest, eller om du føler deg konstruktiv med din hest. Og dette påvirker din fysiske sits. Se hvor mye ekstra gnist du kan gi henne ved å legge til positivitet. Se opp, pust dypt slik at du får mer oksygen og føler deg mer våken. Det samme skal du føle med hesten. Bygg opp bøyning og høyde i hesten gjennom bruken av hoftene. I blant kan et lite tapp med beinet kvikke opp hesten mer, men husk at du kun har et visst antall patroner i din revolver. Fortsetter du å "skyte" er du plutselig uten ammunisjon. For hver tøylehjelp du kan kvitte deg med, jo mer energi får du som regel. Ikke fortell henne hva du ikke vil ha - fortell henne hva du vil ha! Det er så lett å være skuffet over den manglende energien. Flytt heller fokus over til å gi henne motivasjon!» Ordene er så smarte, så gjennomtenkte og samtidig så spontane og spot on for meg og for Bobbie. Å høre ordene gir mening i teorien. Å utføre i praksis er bare hakket mer vanskelig. Hvordan i all verden skal man få det til? Jeg hører at Arne sier at jeg ikke gir plass. Jeg hører han si at hofta mi begrenser bevegelsen. Allikevel klarer jeg ikke la være å husje på Bobbie fordi hun faller i søvn. Problemet er vel ikke bare meg som er i veien? Nja.. Bobbie er en bedagelig frøken. Arne ga meg også rett i det - hun faller fort i søvn. Men det er jo i bunn og grunn jeg som har trent henne til å bli sånn de fem siste åra. Så nå må vi bare finne veien tilbake igjen til alt det hopp og sprett jeg har vært så engstelig for tidligere. Nå vil jeg ha den energien, den spiriten og den livligheten. Det føles i grunnen ikke som at vi har gjort noe feil, vi har bare gått den veien vi (jeg...) måtte gå. Nå må vi bare gå litt andre veien igjen, og Arne forsøkte så godt han kunne å rettlede oss gjennom å sende oss gjennom masser av sidebevegelser. Håpet var å få opp energien, for jo mer energi man sitter på, jo lettere er det også å sitte ute av veien for bevegelsene. Men jeg får jo ikke energi hvis jeg sitter i veien for bevegelsene, så her endte vi uansett tilbake til meg. Setet mitt skal fortelle om hesten skal falle ned i manken eller ikke. Hvis ikke jeg bærer min egen brystkasse, så gidder i alle fall ikke Bobbie å bære sin. Forsåvidt rettferdig nok at vi kan ta ansvar for vår egne kropp. Jeg skulle hele tiden passe på skuldrene mine, og at de er vendt i bevegelsesretningen. En ting er at min kropp skal speile hennes kropp, men gjennom å få skuldrene mine på plass og mer med i bevegelsen, så letter også dette for min hoftes evne til å bevege seg. Arne merket nemlig at magemuskelen til Bobbie begynte å jobbe først når jeg løftet hoften, og ikke når jeg tappet med beinet. Som han sa: «It's not that tapping your leg always is wrong - it's just to make you think about it.» Og å tenke på det har jeg i grunnen gjort siden. Arne fokuserte også mye på dette med knær og knærnes tilhørighet til sitsen, samt hvordan de kan brukes på best mulig måte. Jeg klarte ikke helt å fange opp den tydelige essensen i dette, men han sørget i alle fall for at jeg husket at utvendig kne hele tiden skulle ligge bak. Og innvendig kne skulle for eksempel peke mer mot Bobbies mule, eller mer inn i volten. Dette utgjør blant annet forskjellen på en piruett og en diagonal travers. En ny tanke der. Alt i alt kom Bobbie seg fint igjennom timen, og selv om ikke godfølelsen var der på samme måte som etter første time, så har det i etterkant allikevel vært denne timen jeg har vært takknemlig for at var en av de to timene mine som ble filma. Sånn til å begynne med synes jeg det var litt kjedelig at jeg ikke fikk filma første timen, for der var Bobbie virkelig fresh, med og framme for hjelperne. Men når jeg vel hjemme kunne sette meg ned og se og ikke minst høre gjennom denne andre timen med Arne, så er jeg virkelig glad for at jeg fikk den filmet. Både fordi det er lærerikt å se hva jeg gjør, men også fordi da kunne jeg få med meg alle Arnes godbiter en gang til. Og virkelig få sortert dem ut. For Arne tok meg virkelig på kornet når det gjelder Bobbie, og det traff så godt at jeg kjente det kneip litt. Kommentaren på at hun kunne hatt litt mer gnist og litt mer egenvilje er så sann. Men vi skal finne den igjen, for jeg vet den er der. Den var jo der dagen før. Arne prøvde å oppsummere økta for oss. Hva jeg burde tenke på. Og som vi akademiskryttere ofte er kjent for, så er det jo å være litt akademiske. Litt for tenkende. Arne prøvde å bryte det ned til "bare å gjøre". Istedenfor å fokusere på alle øvelsene valgte Arne å tenke litt annerledes. Han har fem punkter han fokuserer på, og kan du de fem punktene, så har du i grunnen hele ridekunsten i dine hender. Han vil ha: • "Bending": Mer eller mindre, til høyre eller venstre. • "Elevation": Mer eller mindre. • "Impulsuon": Mer eller mindre (som regel mer). • "Engagement of the hindelegs to a spesific place: Mer eller mindre til siden, direkte under tyngdepunktet, eller til og med forbi tyngdepunktet, bare fordi man kan det. • "A gait": skritt, trav eller galopp. Har du lært deg de fem tingene er det bare å begynne og sette dem sammen til bilder. Da gjelder det bare for rytteren å ha en forståelse av det bildet man ønsker. Noen ganger kan det være nødvendig at man overdriver bare for å lære seg å justere det. Deretter kan man bestemme seg for hva som funker best akkurat for den hesten, men du må først være i stand til å gjøre det. Som han sa, så evner alle gode ryttere å putte nesa til hesten til bringen på dem - de bare gjør det ikke. Selv om ridetimen der og da føltes litt tung er jeg så uendelig glad for den i etterkant. Og jeg er så uendelig glad for at Ivar Mauritz-Hansen stilte opp og filmet oss med tipp topp kvalitet på både lyd og bilde, slik at jeg fikk muligheten til å skrive akkurat denne bloggen i etterkant. Det gjør hele kurset så innmari mye mer lærerikt. Alle bildene i bloggen her er screenshots fra filmen Ivar tok av oss, og i neste, og siste blogg fra kurset, så kan det hende det dukker opp en liten videosnutt av oss. Mens du venter på den bloggen kan du jo alltids høre på sangen jeg gikk og sang på gjennom hele kurset: Klarer du gjette hvilken det er? Les den første bloggen fra kurset her: Hiver oss ut på noe nytt
Les den siste bloggen fra kurset her: Don't think your horse down Etter våre fem år som akademisk ekvipasje tok jeg med meg Bobbie på vårt første kurs for en ikke-akademisk instruktør. Å oppsummere det i form av noen ord her på toppen går ikke, så her er det bare å lese bloggen(e) :p Du føler at standarden blir satt når du ankommer kurset du skal være med litt utpå dagen, tusler opp på tilskuerplassen for å se litt på undervisningen, blir lagt merke til av instruktøren, som tar av seg hatten og bukker pent til deg. Man blir jo nesten litt forskrekket. Men det fikk meg til å smile, og sånn bortsett i fra noen veldig konsentrerte fjes innimellom, så var det vel smil som i hovedsak gikk igjen gjennom helga. Jeg følte meg som tidenes mest masete kursdeltaker i forkant av kurset. Jeg kjenner jeg er særdeles bortskjemt med de kursplassene vi har vært på til nå. Særlig det med utemuligheter. Det var det ikke på dette kurset, så jeg var spent på Bobbie som bokshest. Jeg er rask til å tenke at alle slike ting fort kan være en stressfaktor hos frøken fryd. Ikke det at å stå på boks er noe problem, men når naboer forsvinner kan det fort bli litt krise i Bobbieverden. Også får jeg jo litt vondt i hestemammahjertet av å ikke ha ponnitroll ute. Derfor ble også valget om å reise ned lørdag tatt. Men det var jeg også litt spent på, for vi har alltid reist på kurs fredag og fått en gjennomgangsøkt hvor jeg har fått en pekepin på hvilken Bobbie jeg hadde med meg på kurs. Nå ble det bare å kjøre drøye to timer ned, stå litt på boks mens jeg hørte på teori, og rett ut på ridetime på helt nytt sted. Bekymringsfaktorene for den tobeinte var med andre ord mange nok - og helt uberettiget. Selv om Bobbie alltid kommer til å være Bobbie så må jeg kanskje snart lære meg at hun begynner å bli både reisevant og litt mer voksen. Alt gikk egentlig helt smertefritt, og Bobbie taklet det "normale" kurslivet ganske så uproblematisk (selv om jeg fortsatt synes det er litt vondt i hestemammahjertet å ikke ha ponnitroll ute, så vi kompenserte med stadige rusleturer på området). Kursholderen var nederlandske Arne Koets, som blant annet har ridd ved Fürstliche Hofreitschule i Bückeburg i Tyskland. Navnet hans kom for første gang opp for meg i forbindelse med at jeg var på besøk hos kiropraktor Ellen Schmedling, og hun anbefalte meg å ri for Arne. Jeg har sett noen bilder og video av Ellen som har ridd for han, og det har sett veldig hyggelig ut. Når en av mine instruktører, Monika Sanders, fikk ri for han med godt resultat, følte jeg at jeg kunne "tørre" og melde meg på et kurs selv. Når det ble arrangert et i oktober var jeg heldig og fikk rideplass. Så her satt jeg da, på et oppholdsrom på et ridesenter i Asker og skulle høre på teorien til Arne. Heldigvis var det mye kjent, og selv om Arne hadde noen betraktninger om akademisk og spørsmål til måten ting blir beskrevet på der, så overlater jeg glatt det til de som kan mer enn meg om den saken. Han konkluderte selv med at han antagelig burde spørre Bent selv. Jeg valgte å ikke la meg forvirre over ting som kanskje var litt annerledes, men plukket med meg en haug av godbiter å tygge på framover. Og de var det mange av. Jeg er så kjedelig at jeg bare skriver ned de få notatene jeg gjorde meg gjennom teoritimen uten noen videre forklaring. Det er hovedsakelig for min egen del, slik at jeg har til senere. I forhold til det Arne faktisk snakket om er dette bare en brøkdel, men det var det jeg fanget opp. • Bevegelsen du gjør i din hofte forplanter seg gjennom hele deg - som et lyn. • Du kan ikke få hesten til å bruke ryggen hvis du "drar i endene" (drar foran og sparker bak). Se for deg at du holder et tau i hver ende. Det kan henge ned, og du kan få det rett, men du kan ikke få det opp. For å få det opp er du nødt til å løftet tauet fra undersiden (hestens magemuskler må løfte ryggen). • Vi vil løsne ryggmuskelen, og det er stor forskjell på «stretching and relaxing». Det er mye tyngre å strekke enn å slappe av. • Hodets posisjon har lite å si med hvordan ryggmusklene arbeider. Det som er viktig er å få løftet «tauet» fra undersiden. Det vil si at det er magemusklene som skal løfte ryggen. Manken skal opp og vinkelen i bakbeina skal minskes. • Bøyningen kan løse mange problemer. Å starte direkte med stilling kan by på problemer, for du kan fort sette hesten ut av balanse (f.eks ut over utvendig skulder). • «Get out of her way and let the horse do the fancy stuff. Make space for it!» • Vær forberedt på det som kommer. • Tenk på at det går bølger gjennom hele hesten. Disse bølgene må formes av setet. • Hestens skuldre med dine skuldre. • Å rotere kneet (altså rytterens kne) inn gjør at rytterens hofte gir hestenes hofte mulighet til å komme fram. • Vi trenger versaden for å ta hestens masse over bakbeina. • La hestens innvendige ryggmuskel få lov å trekke seg sammen, komme opp og jobbe. • Hvis bøyningen ikke er riktig får du trøbbel med alt annet. • Hvis ikke hoftene er «alligned», så vil ikke resten fungere. • Prøv å nå målet ditt med minst mulig energi - ri for setet istedenfor sekundærhjelpere. • Å ri uten tøyler får deg til å bi mer oppmerksom på hva kroppen din gjør. • To hender kan gjøre mer skade enn én hånd. Jeg kjente jeg var spent på hvordan min første ridetime kom til å gå - noe jeg forsåvidt hadde grunn for. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier drømt om at vi kom til å trene på det vi trente på. Jeg synes det kan være stressende å ri for Bent, da han har en tendens til å pepre oss med oppgaver som bare må gjøres før man egentlig rekker å tenke. Det skulle vise seg å være barnemat i forhold til Arne. Starten begynte med åttetallsvolter, og skifte av hånd. Skifting av hånd fikk jeg påpekt at jeg gjorde alt for seint, så håndskiftet skulle skje i løpet av ett (!) steg. «Boom, and you change the lead.» Dette som en forberedelse til galoppbytter en gang i framtiden, for der har du ikke mer enn ett steg å forberede deg på. Vi fortsatte videre med et særlig fokus på overganger mellom versader, travers og renvers. I begynnelsen slet jeg litt med å henge med, særlig på overgangene til renvers. Ikke fordi overgangen i seg selv er vanskelig, men fordi det stoppet seg helt i hodet mitt på om jeg skulle fortsette på volten jeg var på, eller om jeg skulle skifte volte eller hva jeg egentlig skulle gjøre. Den følelsen når man bare føler seg helt lost fordi man ikke klarer å se for seg øvelsen man skal gjøre. Heldigvis kom det seg etterhvert. Det var heller ikke rart jeg slet litt med å henge med i svingene, for vi snakker maks fem steg i hver øvelse. Prøv å koordinere kroppen på så kort varsel. Liksom ikke så enkelt - hilsen Ragnhilds kropp. Og dette var bare i skritt. Neste oppgave ble i trav, og det ble ikke akkurat noe enklere. Her skulle vi ri serpentiner, med valgfri sidebevegelse på rettstrekkene, noe som i hovedsak ble versade eller travers, da renversen ble litt kålete å få til, med alt for mye omstilling. Eller, det vil si, i hovedsak ble det ganske lite, for hodet mitt klarte virkelig ikke henge med på både sving og koordinere rideveier, hjelpere og min egen kropp. Bobbie travet dermed ganske fornøyd fram og tilbake på en litt sjanglete serpentinbue, og gjorde et halvhjertet forsøk på å henge med på sidebevegelsene jeg ikke helt klarte å koordinere. Er jo ikke vant til å tenke så mye når jeg rir (men det bør jeg jo bli). Jeg trodde vi nærmet oss smertegrensa på hvor mye vi kunne og klarte, men så feil kunne jeg ta. Vi var såvidt i gang. Vi hadde jo ikke sett på galoppen enda. Galopp er noe Bobbie og jeg gjør sånn omtrent ned en langside, og kanskje innimellom prøver vi oss på en 20-metersvolte. Det er sjeldent jeg er ved å falle av hesten min når hun står stille, men da Arne ga oss den første (!) galoppøvelsen vår var jeg ikke langt fra å gå rett i bakken. «Så rir du de samme serpentinene du har ridd i trav, bare i galopp.» sa han med selvfølgelighet i stemmen. Jeg tror han så på meg at jeg var litt himmelfallen. Han fortsatte like selvfølgelig: «Just see what happends, and let it happend.» sa han. Fortsatt med et himmelfallent blikk fra sin elev. Så han modererte seg (heldigvis) litt, og ba meg om å ta ned i skritt på rettstrekkene, stille om, og fatte ny galopp. Jeg ristet bare på hodet og tenkte som Pippi: «jaja, dette har vi aldri gjort før (faktisk aldri vært i nærheten av), så det kan vi helt sikkert!», og ba Bobbie om galopp. Heldigvis var Bobbie helt fantastisk denne timen. Hun hadde litt ekstra positiv kursenergi, uten at det boblet over, så hun svarte bare på et lite vink fra setet/sjenkler når jeg ba hun om å fatte galopp. Dermed ble disse galoppserpentinene intet problem. Vi galopperte serpentine, tok ned i skritt, fattet ny galopp og inn i ny serpentine. Da vi hadde tilbakelagt noen slangelinjer ristet jeg bare på hodet og sa til Arne at jeg egentlig ikke hadde trodd at vi var så flinke at dette var noe vi kunne gjøre. Men med en Bobbie som var litt mer med enn vanlig, så gikk det som smurt. Litt stolt av oss begge to der, ja. Jeg synes egentlig vi hadde fått mer enn nok å jobbe med, men Arne var visst ikke ferdig med oss helt enda. Neste øvelse ble noe han kalte et fancy, vanskelig navn som jeg aldri klarte å plukke opp, men han forklarte den til meg. Vi skulle komme galopperende ned langsiden, bruke den oppovertanken vi får i galopp inn i en direkte overgang til en halv skrittpiruett slik at vi vendte oss tilbake igjen dit vi kom fra. Så var det direkte overgang opp i galopp igjen, ned langsiden, ned i skritt før vi tok en halv piruett tilbake igjen, og opp i galopp. Jeg skal love deg at langsider på ingen måte kjennes som langsider når man skal drive med sånne ting. De kjennes mer ut som korte kortsider. Men Bobbie og jeg forsøkte, og igjen takket være hennes lille ekstra piff, så fikk vi sannelig til dette også! Litt mer knot til venstre enn til høyre, men vi fikk følelsen av øvelsen, og med så alt, alt, alt for mange nye inntrykk kunne jeg sette en superflink Bobbie tilbake i boksen, med litt ekstra høy å gomle på. Det holder alltid en Bobbie fornøyd, og var virkelig velfortjent. Jeg bare digger når hun har den lille ekstra energien uten at det bobler over. Kort oppsummert så var tankene mine etter den første timen med Arne at jeg skal huske på å gi plass under innvendig seteben slik at den innvendige ryggmuskelen kan jobbe. Samtidig skal jeg fokusere på hvor knær og hofte er plassert - særlig knær. Og skuldrene må heller ikke glemmes. De skal være med i bevegelsen hele veien. Og utover det så gikk jeg rundt og gliste resten av kvelden. Med mange nye inntrykk kunne jeg etter en avslappende kveld, krype til køys i bilen min. Jeg hadde bestemt meg for å sove i bilen og laget til min egne lille hule bak i bilen hvor jeg egentlig sov helt greit. Problemet startet da jeg våknet søndag morgen og innså at bilen er bygd slik at man ikke får opp bakdørene fra innsiden. Jeg var fanget i min egen bil og kom meg absolutt ingen plass. Det var en rimelig sær følelse. Det var ei til som sov i bilen på stallen, men selv om jeg prøvde å etterlyse henne på Facebook fikk jeg ikke respons. Heldigvis kom hun tilfeldigvis ut av bilen etter at jeg hadde sittet og tvinnet tommeltotter et godt kvarters tid, og med litt heftig banking på ruta fikk jeg oppmerksomheten hennes og ble sluppet ut av bilen. Dermed kunne Bobbie gjøres klar til dagens første av to timer. Les den andre bloggen fra kurset her: Når det får tid til å modnes
Les den siste bloggen fra kurset her: Don't think your horse down |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|