Ragnhilds akademiske hjørne
  • Blogg
  • Hverdagen
  • Om oss
  • Akademisk ridekunst
  • AR-blogger
  • Kontakt

Den lille store stjernen

27/4/2018

0 Comments

 
Siden Bobbie ble syk to uker før Michellekurs var det en annen liten pelsdott som fikk muligheten til å vise seg fram. Den muligheten grep han godt om!
Jeg skal ærlig innrømme at det å arrangere Michellekurs uten å ha med seg Bobbie føltes helt, helt, helt feil. Heldigvis har jeg en liten knert som klarer å fylle hjertet mitt med smil allikevel. Dette skulle jo være et langkurs med fem treningsøkter, og selv om jeg sikkert kunne fått noe ut av fem økter med Isco, så føltes det litt mye. Jeg vet liksom så godt veien videre med Isco, mest fordi det er han selv som bestemmer den, så å få fem timer med veiledning fra Michelle virket overdrevent mye. Heldigvis fikk jeg løst det slik at tre av de fem timene mine ble solgt, slik at jeg kunne ha to timer med lilleknert. Det var akkurat passe, og fredagen ble Iscos dag til å skinne ♥
Det ble egentlig ingen treningsøkt i den forstand, det var mer en mulighet for å vise fram hva Isco og jeg driver med, også kom Michelle med noen små tips og triks her og der på hva vi kan ha i tankene videre i treningen. Litt mer som en veiledningstime, enn en undervisningstime. Men uansett hva vi trener på, så er det leken i det som er det aller viktigste. At Isco har lyst å være med, og være kreativ og finne på ting og tang og kommer med forslag selv. Og der er han virkelig helt unik! 

I teorien hadde igjen Michelle mange kloke tanker å dele om seg. Første timen snakket vi om paradene, og om utdannelsen av hestens forståelse av paraden. Om hvordan vi må utdanne hånden før vi setter oss opp på hesten, og for i det heletatt å komme dit er vi nødt til å ha et forhold hvor hesten ser på oss med trygghet og et vesen den har lyst til å være sammen med. Har vi kommet dit handler det om å jobbe først og fremst med kroppsspråk. Når hesten forstår kroppsspråket kan vi legge til hånden som et ekstra element i paraden, og hesten vil dermed forstå hva hånden betyr utifra hva den har lært fra kroppsspråket. Når den så har fått en forståelse av hånden vil vi kunne bruke den på en forklarende måte når vi sitter på hesten for å gjøre en parade. Hvis den fra ryggen ikke forstår paraden utifra setet/kroppsspråk, så vil du kunne forklare med hånden, det den allerede har lært. Smart? Ganske! Og det aller viktigste å ha i hodet, og noe som virkelig har vært en sånn "aha" for meg er følgende setning:
Det er hesten som utfører paraden. Du setter den i gang og ser til at den skjer, men du gjør den ikke.
Et annet ord som gikk igjen under begge teoritimene var motstand. Om hvordan vår oppgave som hestetrener i hovedsak er å unngå og skape motstand. Og da særlig ikke i hestens hode. Prøv selv: Spenn kjevemusklene, og kjenn etter hvordan det forplanter seg nedover i både nakke, skuldre og bryst. Å skape motstand i hestens hode skaper også motstand videre i hestens kropp, og det er et reaksjonsmønster vi ikke ønsker å sette i gang. 
Din oppgave er å holde hesten utenfor motstand. Hvis ikke du gir hesten mulighet for motstand så kan hesten heller ikke produsere motstand.
Den andre teoritimen tok vi for oss de seks sjenklene, og her skal jeg være så lat at jeg bare limer inn link til en blogg skrevet tidligere: Problemløsing med sjenklene
Hvis noen ønsker å få repetert de seks sjenklene og hva dette er, så står det ganske greit forklart i den bloggen, under avsnittet «Seks sjenkler». 

Utover dette var mine karameller fra denne teoritimen da Michelle gikk inn på setets innvirkning. Vi sitter jo stadig og svinger på hesteryggen for å følge hestens bevegelser, men det er viktig at vi ikke svinger for mye. Ofte gjør vi mer fordi vi skal lære oss noe, og dette henger ofte igjen hos oss, at vi blir å svinge alt for mye kontra hva hesten egentlig svinger oss. Vår oppgave der oppe er å fange, korrigere og dirigere kraften - uten å skape motstand. Og det er ikke slik at vi må gjøre mer for at hesten skal gjøre mer. Alt vi gjør, gjør vi for at hesten skal gjøre mindre. Det er ikke slik at vi i en piaffe skal svinge i store baner bare fordi hesten gjør en vanskelig øvelse. Jo mer i balanse hesten er, jo mer stille blir bevegelsen. 

I tillegg ga Michelle oss en tommelfingerregel for svinget i setet, og den var som følger: Mengden av bevegelsen ned i innvendig definerer hvor mye den utvendige siden skal bevege seg. Man skal observere hvor mye hesten roterer og slipper rytteren ned på innvendig side, og det den svinger ned på innsiden skal ikke bli større på utsiden. En god tanke å ha i bakhodet. 

Ellers var det faktisk litt luksus å få lov å sitte på sidelinjen og bare observere, uten å ha med hest. Man får med seg så utrolig mange andre detaljer når hodet ikke er alle andre steder (har hesten min mat, vann, går det greit der ute, hva er klokka, er det snart tid for timen min?). Det var veldig gøy å få lov og observere alle de andre deltakerne, og jeg var også så veldig heldig at jeg fikk lov å gå med noen av hestene på et par av øktene, slik at noen av rytterne fikk lov å fokusere på sitsen sin uten å måtte tenke på hesten. Veldig gøy å få lov å være med på en slik opplevelse, og ikke minst føle selv hvor mye bare små endringer i setet kan gjøre i hånden. 

Så til tross for at kurset på ingen måte ble som jeg hadde tenkt, så satt jeg allikevel igjen med et stort smil da vi var ferdige på søndag. Makan til herlig gjeng å tilbringe en langhelg med skal man lete lenge etter! Og det beste er at vi er klare for en ny runde i oktober. Det gledes allerede! 
Picture
Han er mer enn klar for en runde til i oktober, han her ♥
0 Comments

Klok teori og mye moro

18/6/2017

0 Comments

 
Siste dagen på kurs for Monika ble pittelitt seriøst arbeid, og aller mest kos, lek og bare være sammen. Og en haug av smarte tanker i teorien.
Som nevnt tidligere inneholdt første timen med Monika på dette kurset egentlig alt det jeg følte vi trengte. Den tredje timen ble derfor viet til mest lek og kosing. Jeg merket at Isco var litt mentalt sliten, for selv om han var like fin og like med meg borte som hjemme, så er han jo absolutt ikke vant til å reise og være på kurs. 
Picture
Han får egentlig ikke lov å rulle med utstyr, men på kurs er det litt andre regler enn hjemme ;) Her trener vi på travers i longe, ser dere vel? :D
Mye av Monikas fokus på dette kurset var bogen. Vi har ofte mye fokus på bakpart, og bakpartens evne til å bære. Problemet er at man lett kan ha noen boger som blokkerer bakpartens arbeid. Derfor er en bog med en viss motorikk nødvendig for at bakbeina skal få lov å komme til. Og rundt dette temaet hadde Monika en drøss med kloke tanker som både kan knyttes til bogarbeid, men også til annet arbeid. Monika sier så mye klokt at jeg ikke kan la være å ta det med. 
• Vi ønsker gjerne å beholde det vi får, men det handler like mye om å kunne gå ut av det, fornye det og gå inn i det igjen.
• Føl hele tiden på muligheten for utgang i det du gjør.
• Hva er mellom hjelpen? Det er fornya innganger eller utganger.
• En utgang trenger ikke være helt tilbake til utgangspunktet.
• Vi ønsker å være flytende i hjelpegivningen. Kjenn utgangen i det du gjør. 
• Tvinger du noe til å bli i en posisjon som ikke er i balanse, så blir det vanskelig. Prøv å tvinge noen til å stå på ett ben.
• Finn soner innenfor balansen hvor ting ikke er så vanskelig. 
• Vi klarer å komme til et moment en kort stund, men langtidsarbeidet er å kunne ta hesten dit langsomt. 
• Hvis en hest faller mot tøylen/sjenkel/hjelpere, så er den ikke mellom hjelperne. 
• "Se hva jeg kan med min kropp".
• Vis hesten begge sider av saken og gjør motsetninger. 
• Velg minste motstands vei. Svarer ikke hesten for innvendig sjenkel? Velg en overdreven utvendig sjenkel og prøv så innvendig. 
• Ikke si nei til det hesten gjør, men si ja og spør videre. 
• Ofte faller vi lett inn i "jeg vet ikke"-tanken. Ikke bli i den! Gå tilbake til basic. Der har du alltid et valg. Høyre-venstre? Bøyning? Flytte fram - bak? Langsommere-fortere? Høy-lav form? Høyere-lavere takt? Du kan alltid finne noe dere kan.
• Vær lett og kjapp i hjelpegivningen selv om hesten er tung. 
• For å stoppe kan du gi et lett skenkeltrykk for å stoppe brystkassa. Som å klemme en god venn.
• Fokuser på de små slippene istedenfor trykket.
• Det er umulig å skille det mentale og det fysiske. 
• Vi trenger å tenke at alt er mulig, for det er egentlig det!
• Vi må komme oss vekk fra en svart/hvit-tankegang.
• Ta med deg følelsen av stolthet inn i sitsen din.
• Du er bra nok som du er!
• Ikke bli for "needy".
• Vi trenger ikke være slaver av å alltid være korrekte. Slipp "alt må være riktig"-fokuset.
Og den avslappa timen med Isco, den oppsummerer jeg med bilder :)
Kurshelga med Isco var virkelig en herlig opplevelse, både på mine egne vegne og på de andre kursdeltakernes vegne. Veldig gøy at også Anna Lene og Fjelldølen hadde et supert kurs, og gøy at Isco og Fjelldølen ble skikkelig gode kompiser. Også er det alltid så koselig å komme til Maylen på kurs med herlige Monika, som inspirerer og motiverer. En hestehelg akkurat slik den skal være: Flinke hester, gode venner, masse lærdom, masse latter og herlige minner! :) 
Første timen: Academic art of Isco-ing
Andre timen: Isco jobber med terre-a-terren sin
0 Comments

Han kan jo, bare se!

2/1/2017

0 Comments

 
Er det rart jeg ler når jeg trener han her? 
Jeg skrev i årsoppsummeringen at jeg kan irritere meg over at jeg etter 1,5 år ikke har klart å lære Isco travers. Når det er sagt, så har vi jo jobbet så smått mot det uten å konkret jobbe med det, og selvfølgelig måtte jeg bare teste for å se hvor landet lå nå. Greia har vært at han skjønner stadig bedre og bedre det å flytte bakparten, men når det skal gjøres i bevegelse så klusser det seg til for han, og det er fortsatt vanskelig. Resultatet denne gangen ble allikevel at Isco faktisk klarte å gå en travers på høyrehånd, bedre enn han har gjort noen gang før. Han fikk selvsagt masse ros, kos og godbit for forsøket, og som den kloke ponnien han er, så skjønte han jo selvsagt at han var flink. Og hva gjør man når man er flink og får ros for det? Man fortsetter å være flink, i håp om å få mer ros, kos og godbiter. 

Jeg plukket opp tøylene igjen og smattet på han for å få han til å skritte. Resultatet? Snurr film. Prøv og ikke le... :p (anbefales å sees med lyd)
Dette er altså et resultat av at jeg, ubevisst, smattet når vi trente inn å flytte bakparten. Isco vet dog utmerket godt, etter gjentatt repetering at smatting betyr "gå fram", og kun det. Men! Når det passer Isco så svarer han slik som på videoen når jeg smatter for å be han om å gå fram. Jeg har, etter at jeg skjønte denne feilkoblingen, vært veldig påpasselig med å skille de muntlige kommandoene (og tøylene som er rundt han signaliserer også "gå frem", ikke "flytt rompa"), og jeg har egentlig lykkes godt med å få han til og forstå "skritte" når alt det andre går i vranglås. Men innimellom, slik som her, så er han bare ekstra flink - synes han selv ;) 
Det er ikke uten grunn jeg sier at Isco er den vanskeligste ponnien jeg har vært borti. For det er jo ikke det at han ikke forstår. Det er heller ikke det at han ikke vil. Og heller ikke at han ikke kan. Det er bare for meg å klare og sette sammen alt riktig. Og det klarer jeg åpenbart ikke helt enda :p Isco vil jo bare vise hvor kjempeflink han er - og det er han jo =D 

Det er ikke rart man ler (og får litt grå hår) når man trener en sånn kreativ og veldig tenkende ponni. Enden på visa ble at jeg måtte gå fram og gå sammen med han noen steg, så vi kom oss videre =D Som sagt - med Isco så følger vi ikke boka. Der er det vi som skriver boka - Iscoboka - og den er veldig morsom å skrive ;) 
0 Comments

Lykkelig lykkepille på "jobb"

12/6/2016

0 Comments

 
Å ha en treningsøkt med Isco innebærer som regel litt bakkearbeid, litt longering og masse moro :) 
Bilde
Den kuleste sprettklumpen i verden =D
Da Isco kom til stallen hadde han med seg hodelaget sitt, da det kun er det vi har brukt for å trene han de gangene han er trent tidligere. På plass på Aalerud vendte raskt treningen seg inn mot akademisk, på en tilpasset måte for shettis. Derfor ble kapsun kjøpt inn fra equinik.no (dagens snikreklame fra meg, men jeg er kjempefornøyd!). Første gangen jeg prøvde å longere Isco i kapsunen med longeline gjorde ikke ponnien annet enn å nyse. Jeg måtte klø meg litt i hodet før jeg skjønte hvorfor, men for det lille hodet ble selvsagt den kroken til longelina alt for tung. Jeg snudde lina og knøyt den fast istedet. Det hjalp, men jeg var ikke helt fornøyd med løsningen. 

Etter litt grubling kom jeg i tanke om Eliza Kristofferstuen som jeg husker blant annet fra diverse nettforum fra tidligere og at hun har solgt lange tøyler. Jeg sendte på Eliza en melding og fikk raskt positivt svar tilbake. Ikke mange dagene etter lå det ikke bare én, men to lange liner til Isco og meg. En kongeblå i fargen, som selvsagt passer Isco helt ypperlig, også en liten overraskelse som jeg faktisk synes var overraskende stilig. Dessuten kler jo alt den smukke ;) 

Isco stortrives med de nye linene sine, og irriterer seg ikke mer over lina på snuta. De er lette og enkle å holde på med, så selv Bobbie har fått låne de blå til Isco som longeline noen ganger.  

Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset bilder av oss her en treningsøkt, og her først et lite glimt fra når vi prøver å være litt "seriøse". 
Noe jeg hele tiden har sagt til meg selv er at Iscos bidrag inn i mitt liv er utvilsomt leken. Derfor er det så viktig at jeg passer på å ikke ta det vekk fra han. Det morsomme er at når jeg plukker av utstyret og longerer han løs, så er han nesten mer mottakelig for formgiving enn med utstyr. Veldig lærerikt er det i hvert fall, og utrolig morsomt å ha en som er så kul og så med. 
Longering løs gir oss allikevel ikke nok lekefølelse, så da er det bare å ta beina fatt og ha det gøy! Vil du være med, så heng på! =D 
Og slik går i grunnen dagene med Isco og meg. I alle fall de dagene vi jobber med dressuren. Han er en takknemlig tass å jobbe med, men utfordrer meg stort i treningen fordi han tenker ofte litt mer og litt lengre enn jeg både tror og tenker selv. Også hender det han er litt shettis og lurer på om jeg virkelig mener det jeg sier, men en hver shettis har tross alt rett til sin egen mening om ting ;)

Herlige lille ponniklump ♥
0 Comments

The academic art of playing, part III

10/4/2016

2 Comments

 
Vi fant leken!
Det er nesten standard oppskrift på helgekurs. Første økta er litt sånn at man må kjenne på hverandre og følelsen på ny plass, andre økta faller ting på plass og man skjønner hvor man er på vei. Tredje og siste økta faller ting helt på plass, man takler det man driver med og det går bra! Dette kurset intet unntak. 
Bilde
Slik blir man etter et kurs med Monika og Isco. Og pass opp - gleden kan være smittsom =D
Vi var første ut for dagen og Isco tuslet med på banen. Jeg hadde det mye klarere for meg hva jeg skulle gjøre og hvordan ting burde være, og ikke minst en boblende glede og entusiasme i magen over at vi i dag skulle ha det gøy. Så da hadde vi det gøy! Jeg tror jeg lar bildene tale for seg denne gangen. 
Trenger jeg å si at jeg var glad? Trenger jeg å si at vi hadde det gøy? Trenger jeg å si at Isco er verdens kuleste lille shettis?

Det er to ord som har brent seg fast etter kurset: Bevegelsesglede og vendbar. 
Bevegelsesglede skal være den viljen og lysten hesten har til å gjøre. Til å bevege seg. Og der har jeg en stor jobb å gjøre med både Isco og Bobbie, mest Bobbie. Men det er utrolig gøy å bli bevisst på det. Det er kun igjennom å vite hva vi kan bli bedre på at vi har mulighet for å bli bedre! 
Vendbar er et annet ord for samling. Hvor fort og bra du kan snu avhenger av samlingsgraden din. Det vil si at istedenfor å fokusere på at «nå skal hesten samle seg», så spør «hvor raskt kan du vende?». ​
Bilde
Jeg fikk jobbe mye med meg selv og mitt hode på dette kurset, men samtidig så er det jo der problemet ligger. Isco kan. Han går både sine versader og traverser, men jeg har vært for teoretisk. Jeg husker da jeg begynte å trene Isco så tenkte jeg på akkurat dette. At meningen med at han kom inn i livet mitt på det tidspunktet var for å finne fram leken igjen. Jeg husker jeg tenkte at jeg må passe på så jeg aldri tar vekk leken og gleden Isco har av å være sammen med meg. Men det klarte jeg. Heldigvis finnes det gode veiledere som hjelper, rettleder og får oss inn på det helt riktige sporet igjen. Bare ved hjelp av små endringer, tips og råd. Og aldri så galt at det ikke kan rettes opp. Jeg visste at et kurs med Monika ville være midt i blinken for Isco og meg, og jeg hadde rett. Takk og lov for fantastiske Monika som gir oss akkurat det vi trenger. 

Selv om han bare er 90 centimeter høy så fyller han et helt hjerte og en hel kropp med glede, og ingen skal komme her å skakke på hodet og lure på hvorfor det skulle være vits i å jobbe med en shettis. Det er akkurat like mye vits som å jobbe med hvilken som helst andre firbeinte venn.

Nå har vi tatt med leken hjem og selv om vi fortsatt havner i situasjonen hvor vi blir stående bom stille og se på hverandre som noen spørsmålstegn begge to, så har jeg lagt det meste av teori bort og leker meg heller avgårde, med en Isco som svirrer hit og dit som bare en shettis kan. Vi har det gøy :) 

I mine øyne har Isco i løpet av denne helgen blitt sertifisert akademisk lekekunst-ponni av ypperste klasse!
2 Comments

The academic art of playing, part II

9/4/2016

2 Comments

 
Å ha et formål er så mye lettere når du har noe konkret å forholde deg til. 
Etter part I kommer ofte part II, så her er det bare å sette i gang og rable ned. 

Vi hadde kommet oss igjennom første timen med såder følelse. Ikke fordi Isco er vanskelig, snarere tvert i mot, menfordi den tobeinte ikke klarer å finne ut av ting. Men ofte hjelper det med en liten mental pause, litt nye tanker og heldigvis en ny mulighet. Jeg vet jo så godt at førsteøkter på kurs fort kan bli litt merkelige, og særlig når man er på kurs for første gang, så vi spankulerte inn på banen med tanker om at det under økt nummer to pleier å falle litt mer på plass. 
Bilde
En tobeint med litt mer kontroll.
Bilde
Og når tobeint'n har kontroll faller ponnien på plass helt automagisk.
Jeg fikk beskjed av Monika at jeg fint kunne tenke litt akademisk innimellom, men hvis jeg kjente at enten jeg eller Isco satte oss fast i den teoretiske tankegangen så skulle vi "snap out of it" med litt lek. Og her var det bare å finne fram min egen energi og være like mye med på leken som Isco, for som kjent trengs det two to tango. 

Det er vanskelig å beskrive den følelsen og den mentale tilstanden, men jeg kjenner det så godt. Og jeg kjente at jeg pirket borti noe med det der å være tilstede akkurat her og nå, slippe alt og bare smile og leke i bevegelse. 
Bilde
Her begynner vi å finne litt sving og flyt og faktisk ha det litt gøy - med en selvtenkende, framover Isco :)
To hendelser under denne økta er vel verdt å nevne, selv om ikke vi fikk fanget det på kamera. Den første var når jeg endelig følte at jeg hadde en klokkeklar plan på hvor jeg skulle. Jeg så opp og fram, hadde Isco i god flyt foran meg i trav og jeg så for meg hvordan vi skulle passere hver eneste lille bulk i sanden. På høyre eller venstre side? Isco var helt med på notene. Jeg ble så begeistret, og så stolt over meg selv at jeg ropte ut «nå har jeg en plan!», og ikke før jeg hadde sagt det, så stod Isco plantet på sine fire søte tottelotter og jeg måtte spise mine ord. Litt lavere, men med et stort smil rundt munnen måtte jeg erkjenne at «jeg hadde en plan!». 

Hendelse nummer to var da Monika påpekte at jeg bør ha to måter å rose på. En måte som betyr «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, og en måte som betyr «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros. Mitt problem, som også har gjort seg veldig gjeldene hos Bobbie er at jeg egentlig kun har det første. Og dette fikk jeg virkelig en øyeåpner på mens jeg travet rundt med Isco og han var skikkelig flink. Jeg gikk jo som sagt bak ponnien, ganske tett på, og jeg skal love at når man roser og tenker inne i sitt hode at det er av den typen «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros, mens ponnien selv tolker det som «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, så blir det en aldri så liten kjedekollisjon mellom ponni og menneske. Det er i det minste godt Isco er snill, for ikke bare bompet jeg i han, jeg knakk sammen av latter på ryggen hans, og om ikke annet så løsnet det litt for den gode følelsen. 
Og for å få oss enda mer konkrete, tilstede i nuet og å jobbe mer med å gjøre istedetfor å tenke, så satt Monika og noen gode hjelpere ut en fem-seks hinderstøtter til Isco og meg på bana. Vi skulle ha barrelracing. Eller... Poleracing ble det kanskje? Uansett - vi freste avgårde! 
Bilde
Bilde
Bilde
Bilde
Bilde
Etter å ha lekt litt rundt hinderstøttene og fått et ønske om framover hos Isco selv bare fordi han synes det var gøy, så testet jeg longeringen igjen, og ikke uventet så skar det seg der. Jeg ba om galopp, men Isco travet bare videre. Monika minnet oss på at det ikke er jeg som skal be Isco om å galoppere, men at jeg skal leke meg inn i galoppen sammen med han. Og bare ved litt endring av min tankegang, en påminnelse på at jeg skal tenke mer lange tøyler også i galoppen bare for å ha meg i mer riktig posisjon, og et lite smil, så galopperte Isco villig. 
Bilde
Med rett tankegang får vi til det meste - til og med å ha det kult! =D
Jeg har jo trøblet litt med Iscos venstregalopp, men selvsagt er det slik at når vi er på kurs og har fått noen gode verktøy så funker plutselig alt. Selv venstregaloppen kom uten at vi tenkte over det. 
Bilde
Tøffeste kursponnien!
Jeg avsluttet økta med å slippe Isco løs og løp sammen med han til porten. Jeg må ærlig innrømme at det å kunne slippe ponnien løs på et sted han aldri har vært før, på en ridebane med åpen port og ta fart og løpe rett mot den helt uten bekymringer for at ponnien skal forsvinne ut - det er ganske kult. Men sånn er det jo bare når man har en så kul ponni! 
Jeg trenger kanskje ikke si det, men følelsen etter økt nummer to var bare helt fantastisk og Isco fikk både klapp og kos og den halve desiliteren med kraftfôr han så vel hadde fortjent. Isco og Lili fikk etterhvert kveldsmaten sin og en nuss på mulen, før vi tobeinte tok kvelden med mange smil om munnen. Veldig klare for academic art of playing, part III! Dukker plutselig opp i en blogg i nærheten av deg! :) 
2 Comments

The academic art of playing, part I

9/4/2016

2 Comments

 
Å ha med seg en shetlandsponni på akademisk-kurs gjør at kurset blir litt ekstra morsomt. 
Bilde
Isco og jeg er veldig seriøse utøvere av Akademisk Lekekunst :)
Hvordan har det seg egentlig til at Isco endte opp på kurs med Monika Sanders? Forklaringen er ganske enkel: Som regel har disse instruktørene som kommer til Norge ganske faste kurs. I nærheten av meg har det blant annet vært ett kurs med Monika på senvinteren, også har jeg hatt kurset med Michelle i april. Derfor har jeg de senere år vært med på kurset med Monika sånn i februar/mars, og de fleste av oss som var med på kurset i februar i fjor husker godt hvordan det var. Derfor ble dette kurset flyttet til april i håp om at føret skulle være litt bedre. Selv synes jeg det ble litt tett å ha to kurs med Bobbie med bare to ukers mellomrom, så jeg var litt lei meg fordi jeg ikke fikk med meg Monikakurset. Det er bare en helt superherlig stemning på disse kursene, og masse gode tanker. Så kom jeg plutselig på at jeg for tiden har en liten firbeint til, og veien derifra til å være påmeldt kurset med Isco var ikke lang. 

Og kurset kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg har jo jobbet en del med Isco med en akademisk tankegang i bakhodet, og sant skal sies: Jeg hadde kjørt meg fast. Ikke fordi ponnien ikke kan og får til, men fordi jeg følte at min akademiske, teoretiske tilnærming til treninga hadde tatt vekk mye av gleden til Isco, og dermed også gleden min i treninga. Og uten glede så kommer man seg absolutt ingen vei. Derfor var det helt perfekt å skulle ha med minimus på dette kurset med Monika. 

Lørdag morgen ble Isco lastet på hengeren og vi suste oss en drøy time ned til Bruvoll der kurset skulle være. Vel framme fikk Isco stå i en paddock, mens vi tobeinte gjorde unna den første teoritimen. Skal prøve å sy sammen teorien til en egen blogg seinere. Jeg fortalte Monika litt om hvor vi lå i landet, og at målet, tanken og planen min for kurset var å leke. Finne igjen gleden. Og Monika var ikke så veldig vanskelig å be! 
Bilde
Startet kurset med å vise Monika hvordan vi jobber til vanlig, og Isco tuslet av sted.
Bilde
Ros og godbit er obligatorisk når man trener shettis :)
Monika fikk et inntrykk av oss, også spurte hun om hun fikk låne han litt. Det fikk hun selvsagt og hun kjente litt på han. Isco har alltid vært redd for pisken i form at av han føler at han alltid må se den, og han stivner hvis han føler han blir presset for mye av den. Vi har gått igjennom en prosess på at han nå finfint tåler at jeg har den med, men hjemme har jeg til tider følt at det har vært lettere å få gjort ting uten enn med. Denne tanken skrelte Monika raskt av meg, og tok like gjerne med to pisker når hun skulle ut og kjenne på han. «Han er innkjørt, han tåler drag, så nå er piskene drag» sa hun, også var piskene drag uten at Isco brydde seg noe om dem. 
Bilde
Monika kjenner på Isco og styrer hovedsakelig ved hjelp av pisken.
Nylig var Monika på klinikk med Arne Koets og var ganske inspirert av tankegangen hans. "Krigsinspirert" ridning som har et formål, og Isco ble rakst introdusert for denne typen tankegang. Jeg har vært innom det før med Bobbie, men selv om man sier det så er det noe annet å gjøre det: Ha et formål med det du gjør. Vit hvor du skal! ​
Bilde
Monika med to pisker som dirigerer Isco til en fin form på volta.
​Min følelse av at ting har blitt for kjedelig hadde selvsagt Monika løsningen på, for nå var det om å gjøre å finne noe som Isco følte det verdt å bevege seg for. Han skulle få noe - et formål med det han gjorde. Isco skulle på jakt. På Ragnhildjakt! 
Bilde
Isco har sett seg ut målet og jakten er i gang!
Bilde
Catch me if you can!
Han ble litt overraska til å begynne med, men å følge etter meg gjør han gjerne, så han tok oppgaven på strak hov, og mens Monika med kyndig hånd la til piskene som hjelpere der det var naturlig for han å gå, så ble det en naturlig innlæring for han hvordan han skulle reagere på piskene også. Farlige var de på ingen måte mer. Ved hjelp av meg som "hare" fant Isco en mening og en glede med å bevege seg framover. Og den gleden var det flere som fant.
Bilde
Er det rart vi digger verdens kuleste Monikainstruktør? :)
Monika benyttet også muligheten til å endre min arbeidsposisjon fra "work in hand" til mer lange tøyler-posisjon. Dette med lange tøyler er noe som Bent har tatt inn i arbeidet sitt de siste årene og som stadig blir mer og mer utforsket utover blant hans elever. Kjøring og tømmekjøring er noe Isco er vant til, så hvorfor ikke utnytte det til noe positivt? Samtidig gir denne posisjonen Isco all mulig mulighet til å være den stolte, staselige, fremadtenkende lille krigsponnien han skal være. Når jeg tenker meg om husker jeg Bent en gang sa at lange tøyler er den optimale måten å få vist fram en hest på uten at man har et sjenerende menneske i veien. Og det er litt den tanken jeg ønsker at lille, litt usikre Iscotass skal finne også når vi jobber. Og ikke bare når han er tøffere enn tøffest når han leker med kompisene sine. 
Bilde
Du ville ikke møtt på denne karateponnien i et mørkt smug en sen kveld, nei? At det i det hele tatt er anatomisk mulig er ganske utrolig. Han trenger kanskje ikke bli sååå tøff under trening, men en liten mellomting.
For meg å få to pisker og plutselig gå bak han istedenfor å gå ved siden av han viste seg å være en litt mer vanskelig utfordring enn jeg først trodde. Men jeg prøvde og Isco gjorde sitt beste ut i fra hva jeg klarte å få til. 
Bilde
Her trengs det tydelig litt trening =D
Jeg prøvde og testet og om Isco ikke var vant til pisker fra før, så ble han det i alle fall i løpet av de minuttene jeg kålet rundt med han, for piskene viftet ganske ukontrollert i alle mulige retninger (riktignok ikke på han, bare så det er sagt). Igjen fanget den teoretiske tanken meg og jeg følte meg litt kjip som ikke fikk til det jeg ville og burde få til. Smilet og gleden manglet hos meg. 

Tiden gikk fort og magefølelsen etter første økta var rar. Jeg var usikker på om jeg klarte å få fram den entusiasmen og den sanne gleden som Monika hadde. Jeg tvilte på om jeg i det hele tatt kom til å klare å finne det jeg ønsket i løpet av kurset. Jeg hadde jo bare et så stort ønske om å ha det gøy. Hvorfor skal det være så vanskelig da!?
Bilde
Ingen ting galt med verken Isco eller instruktør - det er bare hodet mitt som i blant kommer litt i veien.
Bilde
Etter endt økt er det obligatorisk rullings, selv på kurs.
Jeg satt Isco ut igjen i paddocken, men noen tilfeldigheter gjorde at ei av de som var med på kurset foreslo at Isco kunne stå med hennes ponni, og selv om jeg egentlig er litt skeptisk på å slippe sammen på fremmed plass for så kort tid, så er Isco Isco. Har enda til gode å møte en han ikke går sammen med, og hoppa Lili på 19 år intet unntak. De stod fra første stund sammen som om de ikke hadde gjort annet, så Lili og Isco tilbrakte resten av kurset i samme paddock, med tak og fôrplasser og det hele. Kunne ikke vært mer perfekt! 
Bilde
«Hvorfor spise i hver for seg når man kan spise sammen» tror jeg er Iscos livsfilosofi.
Academic art of playing, part II dukker plutselig opp :) 
2 Comments

En tenkende ponni og en tenkende rytter

17/1/2016

2 Comments

 
Det er så gøy når man ser at kroppsbevisstheten og forståelsen øker hos lille knert. Og jeg blir utfordret med Bobbie. 
Det blir mye skryt, men det er også så vel fortjent av den lille minitassen. Jeg fortalte her om dagen om min lille snarvei til venstregaloppen: Ved hjelp av en bom. Jeg har testet ut dette to ganger til i etterkant. Første gangen jeg forsøkte endte det først i ren høyregalopp, og jeg lurte på om det bare var tilfeldigheter som hadde gjort at vi fant venstregaloppen. Så ble det kryssgalopp, men tredje forsøket fant vi venstregaloppen igjen, og da fant vi den flere ganger.

Andre gangen jeg forsøkte med bom ble det ren venstregalopp fra første forsøk, og Isco galopperte venstregalopp så det klapret i veggene.

Det morsomme var da jeg skulle prøve med bom for tredje gang. Økta var i utgangspunktet en skikkelig god-følelse-økt. Isco var så herlig myk og fin da vi jobbet i skritt og trav, og vi kunne gå helt fin i balanse med hverandre. Han har vært litt løpete på venstrehånd i traven, men denne gangen var han helt regulerbar, lett og fin. Inn og ut av volten og små og store volter – raskere og saktere trav. Isco fulgte pent med.

Versadene i skritt må jeg også trekke fram, for ponnien var myk som smør og gikk bøyd rundt meg som det minste problem. At jeg denne dagen hadde byttet godbiter fra de jeg vanligvis bruker til noen korn med Komplett bør kanskje nevnes. Det var visst en grundig motivasjonsfaktor for den lille tassen som bøyde seg så mye at utvendig tøyle til stadighet ble tatt i bruk. Vi kan vel ikke akkurat snakke om korrekte versader, men den lille kroppen beviser at han er smidig.
BildeIsco med unødvendig bom :)
Da vi skulle i gang med galoppen tok jeg ned en bom og la klar på banen. Isco fikk lov å teste høyregaloppen først og fattet som en helt. Jeg tok han over på venstre side og tenkte jeg skulle prøve å se hva han gjorde hvis jeg ba om venstregalopp uten bommen. Som tenkt så gjort og det Isco da gjorde var helt herlig.

Det tok bare et lite sekund, men det var ikke vanskelig å se at minien tenkte seg godt om. Kroppen sa som vanlig at det er best å fatte venstre foran og høyre bak, men han skjønte at det kunne være lurt å prøve og vrikke litt på rumpa si og overbevise kroppen at den burde lande i ren venstregalopp. Som tenkt så gjort, og Isco galopperte tre sprang i venstregalopp, fattet helt av han selv, uten bom. Det er så gøy å se hvordan den lille kroppen og hjernen jobber intenst for å prøve å få til. Rosen haglet over den lille kroppen, og komplett-korna kom dryssende til Iscos store glede. 

Jeg følte jeg egentlig burde gitt meg, men jeg bare måtte prøve en gang til. Isco travet ut i longen og jeg ba om galopp. Igjen sier kroppen hans at den skal være bøyd som en S og fatte kryssgalopp, men Isco tenker seg igjen om, og overbeviser kroppen sin om å fatte ren venstregalopp. Igjen er det ytterst fascinerende å se hvordan han tenker og jobber og ikke minst får til! Jeg hoppet omtrent av glede, stoppet ponnien og roste han herifra til ridehalltaket og slapp han løs så han fikk rulle. Om ikke han er den kuleste ponnien i verden, så vet ikke jeg.

Nå har vi altså fattet venstregalopp med bom, men bare mens den lå på banen, ikke ved å jumpe over den. Det er så gøy når de forstår!

BildeBobbie og jeg koser oss for tiden, med litt arbeid for hånd, og turer :)
Det blir mange Iscoblogger, men det vil ikke dermed si at ikke det skjer noe med Bobbie heller. Akkurat nå har vi en litt rolig periode ettersom det er noe rart i det ene bakbeinet hennes. Ikke noe halt eller vondt, men et litt unormalt bevegelsesmønster. Vi venter dermed på behandler og har fått beskjed om å holde oss i bevegelse. Så da benytter jeg muligheten til å trene litt på det å jobbe for hånd. Den evig grusomme treningsmåten som jeg aldri har klart å bli komfortabel med. Men bedre blir jeg ikke hvis jeg ikke gjør det, og nå har vi fått en gyllen mulighet til å faktisk gjøre det. Så da gjør vi det. 

Jeg må tenke masse på plassering, måter å gå på, holde tøylene på, hvordan jeg skal gi beskjeder til Bobbie, hvordan vi best kan kommunisere. Hun prøver sitt aller beste, og er som vanlig mye bedre enn meg. Hun stiller krav og jeg har bare med å oppfylle dem. Det som slår meg gang på gang ettersom vi stadig får noen slike innfall om å jobbe litt for hånd er hvor fantastisk genialt det er. Bobbie responderer så utrolig bra på det og det gir meg både noen verktøy som er unike, samt at det gir meg en forståelse for hvor ting ikke helt henger sammen. Blant annet merker man veldig tydelig hvordan hesten faller inn/ut på volten når man går for hånd. Du får plutselig veldig følelsen av å bli dytta på eller dratt i hvis hesten ikke er i balanse. Det med å gå i balanse både i sin egen kropp og med hverandre er veldig avslørende når man går ved siden av hesten sin. Det er også det som gjør det så utrolig gøy og avslørende. 

Bobbie driver med andre ord og utfordrer meg litt for tiden, også venter vi på at noen med litt mer peiling enn meg får sett på kroppen hennes og forhåpentligvis rettet opp litt i det merksnodige bevegelsesmønsteret slik at jeg kan få en unnskyldning til å komme meg unna arbeid for hånd. Selv om det er så gøy når det først funker. Så kanskje Bobbie allikevel skal få utfordre meg litt mer på det punktet. Vi får se hva tiden viser!

​Konklusjonen er uansett at begge ponniene er de kuleste i hele verden :) 

2 Comments

Dressur er til for hesten - eller ponnien

29/12/2015

2 Comments

 
«Hva er liksom planen? Du kan jo ikke akkurat gjøre så mye med han når han er så liten?»
​Ånei? Skal vise deg jeg...
BildeKuleste lilleknert :)
Lille Isco har visst bare blitt hos meg i vinter, og dermed er ponnitrimmen et uunngåelig tema. Det blir noen kjøreøkter for å få opp pulsen litt, men desto flere økter for hånd, da ponnien trenger å få en litt større bevissthet over sin egen kropp. 

Hele greia starta jo med at Isco skulle være selskap til Bobbie i sommer, i påvente at jeg fant en kompis som Bobbie kunne gå med i paddocken. Forsøk ble gjort, men kompis lot vente på seg, og Isco ble bare værende. Og her har han blitt da... Ikke har jeg hjerte til å la den lille knekten bare stå i paddocken å kikke, for er det en som humrer hver gang jeg kommer, og som stiller seg ved porten og ser forhåpningsfullt på meg når jeg beveger meg rundt i stallen, så er det han. Bobbie gjør forsåvidt også det, men det er med et litt mer "jeg er sulten"-blikk, enn Iscos "hva skjer nå?"-blikk. 
​

En annen småtanke bak det å få Isco til stallen var jo å prøve å slanke han litt. Og for slanking trenger vi aktivitet. Da han kom i slutten av juni brukte jeg litt tid på å venne han til vogna igjen. Han har tross alt ikke vært spent for på godt over et år (eller var det nærmere to?). Heldigvis var det ikke noe trøbbel for lille klump, så vogna ble flittig brukt både på tur og bane. 

Bilde
KjøreIsco på banen tidligere i år.
Bilde
Vi driver med litt sprell innimellom også.
Bilde
KjøreIsco på tur med vogna si.
Bilde
Neimen, Isco, du er på slanker'n!
Samtidig startet det nøysomme arbeidet med å introdusere Isco for akademisk. Mest for moroskyld, men med baktanken om at dressur er til for hesten. Isco er en hest (ponni, men pytt), så dressur er til for han. Dressuren er til for å smidiggjøre, løsgjøre, styrke og balansere en hest, og hvorfor ikke da også en shetlandsponni? 
Bilde«Hvorfor skal ikke også jeg få dressurere meg myk og fin i kroppen?»
Problem én kom veldig fort til overflaten: Isco er lav! Med sine 90 centimeter på sokkelesten er det ikke langt ned til bakken. Min lærdom sier at når man starter en hest innen akademisk så starter man med å senke hodet for trykk fra kapsunen. Det tok meg raskt over til problem to: Ingen av mine kapsuner passet Isco, og siden planen var at jeg ikke skulle ha han så lenge, så fristet det ikke å legge x antall kroner i en spesialsydd en. Det problemet løste jeg med å bruke hodelaget hans inntil videre. Etter hvert har jeg gått over til å bare trene han i grima, men ved å feste tøyler i sideringene på grima. Man tager hvad man haver. Problem tre: Selv om ikke jeg er særlig høy med mine 166 centimeter, så kjenner jeg at jeg er tilbøyelig til å få ryggproblemer om jeg skal jobbe Isco fra bakken, eller i groundwork-posisjon. Dette løste jeg med å starte rett på handwork (som jeg virkelig ikke føler at jeg behersker) og tenke at de feil og mangler vi har, de får vi bare ha. 

I tillegg har jeg hatt en superutfordring med å tydeliggjøre kroppsspråket mitt. På en shetlandsponni er marginene veldig små når det kommer til posisjonering, for du mener du står ved skuldra, men på et lite pust står du plutselig ved bakparten. Og jeg skal love at en shettis kan snu seg på en femøring, og gjerne under armen på deg når du går for hånd. Og plutselig står ponnien andre vei (jada, vi har prøvd det og...). Men vi begynner etterhvert å få sånn tålelig teken på det. Den som ønsker å øve seg på å planlegge veiene sine bør trene med en shettis.


Når de første startproblemene var overkommet kom vi inn på neste runde med utfordringer. Isco er i utgangspunktet livredd pisken. Dette gikk heldigvis raskt over ved at jeg bare hadde den med både når vi jobbet for hånd og kjørte. Nå tåler han den, men han stivner fortsatt i blant når den dukker opp på steder han ikke er vant til å se den. Som for eksempel på utvendig skulder. Men det har jeg tro på at vi kommer vekk fra framover.

​Etter hvert som vi har jobbet oss framover har vel det jeg vil kalle hovedutfordringen kommet til syne: Det er veldig vanskelig for en så liten og rund kropp og forstå at den kan bevege seg uavhengig av hverandre. Isco er liksom en vandrende pelsball som beveger seg i den retningen hodet beveger seg - som et tog. Med alle vognene på linje, etter hverandre. Dette har gjort at arbeidet vårt med stilling, bøyning og volte har gått over all forventning. Nå i det siste har jeg virkelig følt at vi begynner å få en god forståelse av hverandres kropp og soner, og han både øker og minsker volten helt supert. Så sant hodet får gå først og kroppen følge etter. 

Traversen derimot... Der har jeg følt jeg har skallet hodet i veggen. Jeg har prøvd alle triks i boka og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har rost hver minste lille bevegelse i retning travers, men når jeg ser tilbake på kalenderen nå, så har jeg brukt rundt fire måneder på å klare og forklare traversen til Isco. Jeg har klødd meg i hodet, jeg har vrangstilt, jeg har stått stille, jeg har bevegd meg, jeg har stått langs veggen, gått langs veggen, jeg har vært borte fra veggen, jeg har pirket med pisken, jeg har viftet med pisken, jeg har lagd lyd med pisken, jeg har hatt pisken på feil side, jeg har pirket og jeg har lirket. Jeg vet ikke hva jeg ikke har prøvd. Men Iscos forståelse har sittet langt inne (les: Min evne til å forklare har ikke vært god nok). Motivasjonen har igjen vært en tegneserie som jeg drar fram i ny og ne - stripa fra Nemi som jeg synes burde henge inne i alle staller: 

Bilde
BildeIsco får en velfortjent belønning etter en travers-økt i stallgangen.
Etter fire måneder har det gått et lite hull på byllen! Sakte men sikkert ser jeg et lyspunkt i enden av traverstunnelen. Iscos vei mot traversen har omtrent vært som følger: 

Med enorm vrangstilling kunne han flytte rompa inn mot midten. Jeg prøvde så å be om mindre vrangstilling, men han følte han var nødt til å se pisken på utsiden, så han hadde flere grunner til å være så vrangstilt. Den pisken er nemlig ikke til å stole på, mener han. I tillegg var det helt uforståelig for han at det gikk an å flytte en kroppsdel (bakpart) uten den andre (frampart). 

Etter hvert kunne jeg be om ørlite grann mindre vrangstilling, og slik fortsatte det til jeg plutselig en dag hadde en Isco som kunne se rett fram og fortsatt flytte rompa inn. Problemet da var at han var rett i øyeblikket jeg ba om rompa inn, men i det han utførte det kom skulderen først inn, også rompa. Og vips, så var vi igjen vrangstilt. Så her måtte det legges til en forståelse for å holde skulder ute samtidig som rompa kom inn. Igjen en stor utfordring for mister-beveger-seg-som-en-ball-uten-ledd.

Masse, masse repetisjoner, trening på stallgangen de dagene det har vært glatt, rompe hit, rompe dit, uten frampart, uten hodet - det har vært en laaang vei å gå for både en liten Iscokropp og en Iscohjerne. 

Slik status er per i dag har jeg sett en forståelse for at pisken opp betyr rompe inn, og de fleste gangene uten skulderen. På høyre hånd. Jeg har tilogmed dristet meg til å gå et steg eller to, med varierende hell. Venstre hånd tar jeg for meg etterpå. 

BildeInnimellom er det best å bare riste litt løs.
Noe som alltid skjer når traversen begynner å komme er at forståelsen for innvendig sjenkel forsvinner litt. Uten at vi skal skryte på oss at den innvendige sjenkelen er lært veldig godt inn før vi startet med den utvendige, så har også Isco her hatt sine "hjerne i kryss"-momenter, hvor han har, flink som han er, flytta rompa inn bare han har sett pisken. Vi begynner nå så smått å få kontroll på både innvendig og utvendig. 

La meg legge traversen litt på hylla og ta for meg det andre arbeidet vi har drevet med. I vogn har det kommet veldig tydelig fram at Isco er en høyregaloppør. Han fatter aller helst høyregalopp, egentlig uansett om vi er på rett strekke eller på volte den ene eller andre veien. Høyregalopp is the thing, mener Isco. Jeg kan både for lite om kjøring, og mangler noen verktøy der til at jeg føler jeg får fikset det problemet i vogna (man har jo liksom bare tøylene, også pisken som han allikevel synes er litt skummel), så derfor har også kjøringa gitt meg ekstra motivasjon til å jobbe han litt for hånden i håp om å løse galopproblemet. Og sannelig viser det seg at han har akkurat det samme problemet uten vogn. For en overraskelse ;) 

Når jeg jobber han for hånd jobber vi både i skritt og trav på volte, og jobber der med å danse sammen. Bevege oss sammen inn og ut i balanse i vår egen kropp og i forhold til hverandre. Vi jobber ikke med så mye annet enn å bevege oss sammen, både i form av retning og tempo. Og en liten anelse mot versaden. Her har jeg ikke merket sånn utpreget stor forskjell på sidene hans, men når jeg sender han ut i longeline og ber om galopp er det tydelig. Isco har ingen problemer med å fatte høyregalopp i longen, men venstregaloppen blir så godt som alltid kryssgalopp. Venstre foran og høyre bak. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd utallige fatninger, men bare en brøkdel av forsøkene blir riktig. 
​
(filmen er halvannen måned gammel, så jeg liker å tro at longeringen vår har kommet pittelitt mer på plass enn på filmen.)

BildeVenstregaloppen finnes der - vi må bare finne den i treninga og.
Det har dog vært veldig interessant å se han løs, noe jeg også ofte har. Vi løper rundt på banen sammen og leker, og her fatter han venstregalopp uten problem når det er nødvendig. Han foretrekker fortsatt høyregaloppen løs, men han har flere ganger vist at kroppen hans finfint kan galoppere venstregalopp. Så han kan, men når han blir satt i en ramme gjør smidigheten, løsgjortheten, styrken og balansen det vanskelig for den lille kroppen hans. 

Jeg er litt treig med dette med høyre og venstre, så det var bare her for noen dager siden at lyspæra gikk opp for meg. I traversarbeidet har Isco den senere tiden vist seg veldig flink på høyrehånd, og her vil jeg nå si at han forstår traversen godt. Men på venstrehånd sliter han. Det er markant stor forskjell på de to sidene og både forståelsen hans og evnen til å utføre "rumpa inn" på venstre hånd. Noen som ser sammenhengen? 

Bilde
Pønker-Isco. I blant trekker han for rullgardina og synes han har gjort nok :)
Bilde
Andre ganger er det best å legge seg ned og tenke litt på det.
Det er så gøy å vite at nøkkelen til venstregaloppen så godt som helt sikkert ligger i det stillestående arbeidet vi gjør med traversen på venstre hånd. Etter hvert vil det overføres til skritt, trav og kanskje også en dag en ren venstregalopp. En liten ponnis forståelse av bein-stabling, stabling av kroppen, koordinering av bevegelser. Det er mye som skal på plass! Men jeg er ikke et sekund i tvil om at jeg har funnet nøkkelen til problemet, nå gjelder det bare å få låst opp døra. Med en liten Isco kan det godt ta tid, men tid har vi da mye av. Uansett er det utrolig gøy å følge han på veien, og ikke minst å kjenne de utfordringer han gir meg i forhold til å være lærer for hesten. Jeg føler meg i utgangspunktet ganske trygg i det arbeidet jeg gjør fra bakken, men Isco er så langt i fra Bobbie som han kan være, så hjernen min vrir seg til stadig med nye utfordringer i den lille kroppen. Jeg kan bakkearbeid/longering med Bobbie ganske godt. Nå skal jeg også bli godt på bakkearbeid (eller handwork) og longering med Isco.

En hver hest er en læremester. Også en hest på 90 centimeter. Så hva er planen med ponnien jeg liksom ikke kan gjøre så mye med bare fordi jeg ikke kan ri han? Det er å få en smidigere, sunnere, mer likesidig og balansert liten ponniklump, akkurat som alle andre prøver på med hestene sine. At Isco bare er 90 centimeter og jeg aldri kan ri han er da vel ingen hindring eller gjør arbeidet noe mer kjedelig av den grunn :) 
Bilde
Det er lite annet å gjøre enn å smelte for en slik liten ponniklump ♥
Oppi dette arbeidet med en usymmetrisk liten ponniklump så har det dukket opp noen spørsmål. Dersom du faktisk har lest deg helt ned hit, så blir jeg veldig glad om du legger igjen dine tanker om akkurat dette, for selv er jeg ganske rådvill. 
​

Jeg er avhengig av å holde forbrenningen oppe og magevolumet nede hos den lille ponnien. Dette gjøres selvsagt mest effektivt i galopp, og gjerne i vogn. Magefølelsen min sier at det er akkurat like "galt" å galoppere kun på høyre hånd, som det er å galoppere kontragalopp eller kryssgalopp på venstrehånd når han er spent for. Burde jeg bare la være å galoppere i vogna til jeg har fått venstregaloppen på plass? Går det greit om jeg bare galopperer han på høyre hånd? Burde jeg la han galoppere, men bestemme hvilken galopp selv på venstre hånd? Skyter jeg meg selv i foten hvis han får lov å bli enda mer stabil i kontragalopp på venstrehånd i vogna?

Hadde han vært en ren AR-ponni hadde jeg lagt galoppen på hylla en periode, men den er et så viktig pulsverktøy at også dette sitter langt inne. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg kun galoppert på tur (og da antagelig 95 prosent høyregalopp), men inntil videre er tur uaktuelt grunnet føret. Hva med i longelina? Bør jeg droppe venstregaloppen? Bør jeg droppe galopp i det hele tatt (da er vi tilbake på at han helst bør bevege seg litt i alle gangarter)? Så langt det er mulig har jeg prøvd å ha han løs og galoppere fritt - da har jeg god samvittighet, for da velger han selv. Det er bare ikke alltid dette er et alternativ, og målet er jo at han skal få galoppert venstregalopp også. Hva ville du tenkt og gjort? 


Uansett: Høyre- eller venstregalopp, ponni eller hest - gurimalla for en morsom, spennende og lærerik reise vi er på! Shetlandsponni eller shire: 

Dressur er til for hesten! ​​​...eller ponnien... :)
Bilde
Også er det viktig å kose seg...
Bilde
...masse :)
2 Comments

En lite innslag av hverdagsmagi

19/10/2015

0 Comments

 
Det skjer så mye for tiden, men innimellom må man bare stoppe opp og smile.
BildeBare fordi han er en liten vakring <3
Har så mye jeg skulle ha blogget om, men det får bli noen små drypp innimellom. Som for eksempel når man tar med lille Isco-knert ned i hallen etter tre dager med fri. 

Torsdag var Bobbie og Isco på den årlige Ellen-turen, hvor begge to fikk både tannsjekk og kroppssjekk, og begge to fikk tommel opp. Fredag og lørdag stakk jeg av til Oslo Horse Show en liten tur og har hatt to supre dager! Ponni 1 og 2 hadde dermed fri disse to dagene. I dag var jeg tilbake igjen i egen hesteluft, og Bobbie fikk tusle seg på tur i det fine høstværet, mens Isco skulle få seg en tøy-og-bøy-økt i hallen. Og det gjennomførte han med glans. 

Vi jobber litt med å jobbe oss igjennom signaler fra bakken, for det er ikke så lett å bruke akkurat de samme signalene på en stor hest som på en sånn liten knert. Også har vi prøvd å se litt på traversen, eller, snarere "du kan flytte på rompa di uten å flytte framparten... Jo, det er helt sant, jeg lyver ikke"-øvelsen. Den har sittet veldig langt inne hos Isco, og derfor føles det som et lite innslag av magi når du står ved siden av ponnien og surrer med tøyler (som er litt lange) og pisk i alle himmelretningen for å prøve og få kontroll, og ponnien vagger litt spørrende på rompa før han bestemt tar et steg inn. 

Det var som om han sa "se hva jeg kan, jeg skjønner hva du mener!" Jeg ble helt perpleks og spurte han om han hadde lyst å vise meg traversen i dag, også ba jeg om den med pisken over rompa. Og som den mest naturlige tingen i verden, så tok Isco rompa inn igjen. Ble noen godbiter på ponnien i dag, ja... :) 

På høyrehånd synes han fortsatt det er litt vanskelig å flytte rompa inn uten å flytte skuldrene inn, men med den prosessen som tydelig har foregått i topplokket på Isco siden sist vi trente, så har jeg absolutt troen på at høyrehånd også kommer sånn helt plutselig.

Siden han så ut til å forstå det så godt på venstrehånd måtte jeg friste lykken og prøve litt i bevegelse, men der er han bare veldig søt, for med en gang jeg tar pisken på utsiden så må han stoppe, snu seg mot den og se hva den gjør der, før han kan reagere. Så flyt har vi fortsatt ikke, men fra å ikke forstå noe som helst til å faktisk ha forstått hva jeg ber om, og så tydelig ha forstått hva jeg ber om, så er vi kommet langt på vei allerede. 

At Iscopisco i tillegg avsluttet økta med å fatte riktig galopp i longen på begge hender satt prikken over i'en på økta. Det har vi nemlig aldri prøvd før, så det kunne vi tydeligvis! 

Disse små, herlige magiske øyeblikkene :) 

0 Comments

Rød hoppetusse på kurs

26/9/2014

1 Comment

 
Så går det ikke alltid slik man hadde håpet, trodd og ønsket. Bobbie dro fram et lass av gamle spøkelser fra skapet, og var bare en rød hoppetusse som ga meg grå hår da vi var med på årets siste Michellekurs.
Det har jo gått så bra den siste tiden. Bobbie har vært helt fantastisk, og gitt meg noen magiske opplevelser når jeg har jobbet henne for hånd de siste par ukene. Helt til torsdag. Da var det som om en bryter skrudde seg av i hodet hennes, og hun var bare stressa. Jeg tenkte at det var tilfeldig, og grublet ikke noe mer over det. Fredagen fikk Elin og jeg kjørt Bobbie og Celt til stallen hvor kurset skulle være, og jeg hadde en helt ok økt med henne der, ikke noe stort verken den ene eller den andre veien, men greit nok. Lørdagen kom og Bobbie forsvant.

Jeg har i grunnen ikke ord som kan beskrive det godt nok. Hun var bare forferdelig trykkete, tung, stiv, og delvis eksplosiv. Ikke nødvendigvis fysisk, men mest psykisk. Begge øktene på lørdag satt jeg igjen med følelsen av at jeg kommanderte kroppen hennes til å gjøre øvelsene, som hun jo forsåvidt gjorde greit nok, men hun fantes ikke tilstede mentalt. Jeg fikk ikke kommunisert med henne. Og de gangene jeg såvidt fikk kontakt med henne, så gikk det et par sekunder, så var hun låst i sin eget lille stressboble, hvor hun spenner kjeven og er umulig å få noe fornuftig kontakt med.
Picture
Bobbie foreslår masse rart når hun ikke er helt med.
Andre økta lørdag var det vel egentlig ikke så mange andre enn meg som faktisk merket at Bobbie var borte, for hun gjorde jo i hovedsak det jeg ba om. Hun var bare ikke der. Og det stresset hennes. Jeg får bare vondt av det. Hun skal jo ikke gå rundt og forbinde det at vi er sammen med stress. Men denne gangen gjorde hun det. Og det var ingen ting jeg kunne gjøre for å fikse det. Sukk.
Picture
Det så ofte helt greit ut for det blotte øyet, men kroppen var tilstede, ikke hodet. Noe jeg kunne kjenne, og ikke så mange se.
Jeg håpet at ved å ta med Celt inn i ridehallen for søndagens økt, så ville det bedre seg. Og det gjorde det til en viss grad, hun var litt mer tilstede, men ikke mer enn at jeg akkurat kunne gjøre de tingene hun er helt 100 prosent komfortable med hjemme. Gikk jeg pittelitt over det, så stresset hun seg opp igjen. Det var så frustrerende. Jeg vil ikke ha en stressa hest når vi trener! Samtidig så må jeg pushe henne litt over grensene noen ganger, for å komme oss videre. Problemet er bare at hun nå begynner å bli så sterk og eksplosiv i samlingene, at jeg ikke alltid stoler på i hvilken retning all den energien kommer ut. Og når du jobber for hånd, så er du ganske utsatt.
Picture
Hun har vært så grei å jobbe for hånd fra utvendig side hjemme, men på kurset måtte jeg flere ganger gå på innsiden bare fordi hun forsvant fra meg da jeg gikk på utsiden.

Det var mange tanker i hodet mitt under øktene. Mest frustrasjon og nedstemthet. Også i etterkant var det det, men det tok ikke lange tiden før jeg ble penset inn på et annet spor. Bobbie viste omtrent 70 - 80 prosent av hva hun gjør hjemme. Særlig siste lørdagsøkta var god. Vi gikk våre versader, traverser, diagonale traverser, vendinger og renverser fra utvendig side, og på søndag kunne vi jobbe med samling og touchere pisken på halerota uten at hun eksploderte. For fire måneder siden ville ponnien gått i lufta om hun var der hun var mentalt, og samtidig ble touchert.
Picture
Hun sa i fra at hun synes jeg pushet henne, og hun var tung i hånda, men hun eksploderte ikke - ikke helt.
Picture
Ikke akkuat en eksplosjon, bare Bobbie som synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener, og prøver noe "Bobbiestuff" istedet.
PictureEr ganske glad i den lille hoppetussa fordi om hun er litt merkelig noen ganger. Det er sikkert jeg og!
Så det er bedring tross alt. Det er bare så himla irriterende at hjernen kobles så veldig ut innimellom. Men jeg setter det på "rød hoppe med egne meninger"-kontoen, og kjente at jeg faktisk ikke var så skuffa som jeg fort kunne vært. Bobbie er og blir Bobbie. Og da jeg fikk henne kunne disse dagene dukke opp rett som det var. Nå er de virkelig av de sjeldne.

For min egen del fikk jeg dessverre lite ut av timene med Michelle. Mye min egen feil også, for jeg ble bare mer og mer frustrert ettersom timene våre gikk, og det hjalp ikke så veldig på hvor flink jeg var på å ta i mot beskjeder. Jeg lullet mest rundt i min lille boble selv og. Og ja, tro du meg, jeg har stilt både meg selv og Michelle spørsmålet om det er jeg som er grunnen til at Bobbie stresser seg så opp på kurs. Men jeg får ikke det til å stemme. For det første burde jeg vært mye mer stressa når jeg rir for Bent enn for Michelle, men på alle tre Bentkurs jeg har ridd har Bobbie vært super. For det andre, så var Bobbie herlig å trene da vi var i Drammen sist og rei for Michelle. Så jeg får det ikke til å stemme at det er meg. Det er ikke ofte jeg skylder på hesten, men det er levende individer vi driver med, og de har sine ups and downs de og, noe de selvsagt skal ha lov til. Bare pittelitt surt at det kom akkurat nå. Og hvem vet, jeg er nok ikke helt uskyldig oppi det hele jeg heller, men denne ene gangen føler jeg meg faktisk vel med å si at Bobbie er Bobbie. En rød hoppetusse med egne tanker om tingenes tilstand innimellom. Også har jeg det egentlig helt greit med det.

Heldigvis var det mange andre grunner til at helgen var helt, helt super. Alle de andre som var med på kurset hadde enorm framgang. Det var så utrolig gøy å se gleden hos de andre ekvipasjene som fikk opptur etter opptur! Hos meg var det naturlig nok noen som festet seg bedre enn andre, og jeg er nødt å nevne Anna Lene og Norne, Elin og Celt og Nina og Lucky. Også Eli og Rögn, og Marte og Farmen må også nevnes. Og Camilla og Katrine som jeg ikke hadde møtt før, men som også dro fra kurset med stjerner i øynene.

Anna Lene og Norne hadde tre supre timer til tross for at Norne har hatt mye fri i sommer, og nå er det skuldersvingen i trav som skal på plass. Jeg gleder meg til å ta fatt på den sammen med Anna Lene! Norne var bare den fantastiske stjernen som han er, og det er alltid en fryd å se Anna Lene på Kongen.
Picture
Elin og 3,5 år gamle Celt var med på sitt første kurs, etter å ha hatt tre timer for meg i forkant. Jeg var så stolt av dem begge to, da de kom inn på banen som en helt ny ekvipasje. Ting vi har jobbet med tidligere satt som spikret, og Celt var en ordentlig flink gutt på sitt første kurs. At de fikk testet ut travershjelpen for første gang var også utrolig artig å se. Etter at Celt prøvde å klatre opp på vantet, skjønte han plutselig hva han skulle, og da var det jo som om han ikke hadde gjort noe annet før. Gleder meg virkelig til å jobbe videre med dette superparet fremover!
Picture
Nina og Lucky var jeg så heldig å få longere en time, mens Michelle jobbet sits med Nina. Lucky er en utrolig søt og høflig herre, så det var en fryd å gå der sammen med han. Og den følelsen i hånda når Nina gjorde noe riktig i sitsen sin og Lucky bare falt på plass. Veldig herlig følelse! For ikke å snakke om da Nina fikk oppleve følelsen av å samle hesten sin kun for setet. Da fikk vi alle gåsehud, og Nina satt med gledestårer i øynene. Herlig!
Picture
Michelle gir Nina følelsen av det "å føre", og hvordan det skal føles for hesten når vi er en trygg "dansepartner".
Eli hadde en enorm utvikling i setet sitt i løpet av de to dagene, og det var helt fantastisk å se kroppen hennes forme seg fra å sitte i dobbel takt, til å finne god trygghet i ryggsvinget.
Picture
Eli fikk "spabehandling" av Michelle - den luksusen det er å sitte en halvtime på sin egenhest og bare få føle hvordan det beveger seg under seg.
Marte og Farmen var med på sitt første kurs, og jeg var helt imponert både over hvor fantastisk søt Farmen var, og hvor flink Marte var til å ta til seg så masse nytt på en gang. Det er ikke bare-bare å hive seg med på et AR-kurs og skulle lære så masse som er helt nytt!
Picture
Camilla og Katrine fikk jeg dessverre ikke sett så mye av at jeg fikk dannet meg et ordentlig bilde av dem - slik er det dessverre når man er arrangør, da må noe kikking vike for andre organisatoriske ting som må gjøres. Men også de hadde jeg inntrykk av at hadde et topp kurs.
Picture
Picture
Så for min egen del med Bobbie så blar jeg bare fort over disse sidene i den store Bobbieboka, men heldigvis har jeg med meg veldig mye teoretisk og i tankene om hvor veien går videre. Så gjelder det bare at lilletrollet henger med i hodet, så jeg kan få tid til å tenke på det jeg skal forsøke å forklare til Bobbie.

Disse hestegreiene er altså ikke lett. Her skal jeg lære Bobbie noe som Bobbie må vise meg slik at jeg forstår det, før jeg kan forklare henne hvordan det skal gjøres. Vanskelig!

Heldigvis har dagene i etterkant av kurset vært helt gull, så Bobbie er tilgitt i alle bauer og kanter. Så nå er det bare å ta fatt på seks spennende måneder uten noe planlagt instruksjon og se hvor vi ender opp ved neste kurs i april.

Man vet aldri med en rød hoppetusse - det er det som gjør veien så innmari spennende!
Picture
Michelle og Bobbie tar seg tid til en liten prat.
1 Comment

Nå er det bare å begynne

19/7/2014

0 Comments

 
For andre gang i 2014 tok Michelle turen til Norge, denne gangen til Drammen. Jeg og Bobbie fikk gjort mye, og jeg sitter igjen med én ting.
Å arrangere kurs 2,5 timer unna der man bor er hakket mer utfordrende enn å ha det nært hjemme. Men takket være meget god hjelp og snille mennesker, så ordner alt seg! Bobbie og jeg reiste ned fredag og kom oss i orden der. Bobbie var ikke sein om å ta seg en rull i ridehuset. Så nå ruller vi visst på fremmede plasser også.

Fredagen ble brukt til forberedelser, samt henting av Michelle og opplading til lørdagen. Den kom fort nok, og vips var vi klare for kurs!

Min første time var groundwork og longering. Med et drivhus av et ridehus var Bobbie alt annet enn fremadbydende, men vi fikk da til noe arbeid. Noe av poenget med disse øktene var også å se hvor mye fokus Bobbie klarer å ha på meg. For det første har hun aldri vært særlig fan av å være aleine i ridehus, og da særlig ikke i fremmede ridehus. Det har vært vrinsking og mer hest mentalt utenfor ridehuset enn inne sammen med meg. Det blir det ikke mye konstruktiv trening ut av. For det andre blir hun veldig lett forstyrret, og med en stor skyvedør åpen, så er det mange ting på utsiden som kan være viktige å følge med på. Men kryss i taket, hun oppførte seg som hjemme!
Andre timen fikk jeg min første longetime for Michelle på Bobbie. Da jeg var hos Michelle fikk jeg alltid mine setetreningstimer på skolehestene, noe som forsåvidt var ganske greit, for da slapp jeg å "utnytte" Bobbie. Men så er det en gang greit å få litt hjelp på sin egen hest også.

Det er nesten umulig å gjennomgå og vise det vi jobbet med da det er snakk om så små detaljer på endring i kroppen min, at det i grunnen ikke kan sees. Noe som derimot kan sees er min gjennomgående skulderfeil, hvor min utvendige skulder så godt som konsekvent havner for langt bak. Så den jobbes med. Noe som også kom fram for meg da jeg så bildene i etterkant var hvor mye jeg faktisk savner å ha en sal å ri i. Sitsen min har blitt betraktelig verre etter at jeg dro fra Michelle for to år siden, og mye av det er nok grunnet puta. Misforstå meg rett, jeg elsker puta mi, men jeg skulle veldig gjerne også hatt en sal jeg kunne ri i. Så vi får se hva som dukker opp etterhvert. Under følger litt nerdebilder av en noe vanskelig beskrevet sitstime.
Men timen som ble best for meg var uten tvil siste timen. Jeg visste at jeg ville ha en bakkearbeidstime og en sitstreningstime, men hva ville jeg den siste timen? Rimelig inspirert av flotte Stine og Cala som jobbet med handwork. Jeg har liksom aldri jobbet noe handwork da jeg synes det har vært alt for vanskelig, men etter å ha nistirret på Stine, og blitt pushet litt av Michelle, så ble siste timen brukt til å teste ut handwork. Det har jeg gjort "ordentlig" én gang før, og det var under Bentkurset i fjor. Da gikk det i utgangspunktet veldig bra, for Bobbie gjorde alt jeg sa, men jeg hadde jo ikke peiling. Det føltes rett og slett ut som at jeg ble fjernstyrt av Bent, og da jeg kom hjem og skulle prøve hjemme hadde jeg virkelig ikke et kvidder av snøring på hva jeg egentlig dreiv med. Så derfor har det blitt lite av det i etterkant, rett og slett fordi jeg ikke har peiling.

Handwork er også en ting, men det blir stadig mer vanlig med handwork fra utsiden. Og som om ikke man har nok å tenke på, så skal man gå baklengs, på utsiden, gjerne med tøylene i en hånd og en pisk som man helst skal ha litt kontroll på. Det er enda godt at vi starter stillestående!
Det flotte med handwork, og da særlig fra utsiden er at man får en helt unik måte å ramme inn hesten på. Bare denne lille utprøvinga fikk meg for første gang til å føle at jeg virkelig hadde lyst til å utforske dette videre.

Som tenkt, så gjort, og siden kurset har vi i ro og mak jobbet og testet ut handwork for oss selv. Jeg sliter fortsatt med posisjonering, men ting blir stadig bedre. Og nå er det i tillegg gøy å drive med! Så hvis det var noe jeg virkelig tok med meg fra kurset denne gangen, så var det handworken. Og dette skal vi bli bedre på! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Takk til Michelle for herlig undervisning som alltid, og noen særlig gode teoritimer! Takk til alle som hjalp meg med at arrangeringen gikk smertefritt for seg. Takk til Thea K. Nilsen for alle de lærerike bildene fra kurset! Takk til alle de ridende som deltok og gjorde kurset bra. Takk til alle teorideltakerne som deltok - det er så gledelig å se at mange ser gleden og nytten av å være teorideltaker også. Også selvsagt takk til Bobbietufsa - som oppførte seg eksemplarisk, og som rett og slett er verdens beste!
Picture
Meget velfortjent etter å ha vært flink frøken!
Picture
Bestejenta!
0 Comments

Galopp for hånden

26/2/2014

2 Comments

 
Nå er det lengesiden jeg har trent for hånden. Hovedsakelig fordi jeg synes det er så vanskelig, så da er jeg veldig flink på å unngå det. Men så er det jo så gøy når det funker. Og det gjør det jo!
Vips, så var dagene flydd avsted. Etter det herlige kurset med Monika fikk Bobbie to avslappende dager og før jeg fikk sukk for meg forsvant jeg til AEG. Så det betød tre nye avslappende dager, helt uten meg. Lørdag rei Anna Lene henne for meg, og søndag var jeg tilbake selv, med en herlig økt fra ryggen. Så kom mandag med en longeringsøkt og tirsdag bestemte jeg meg for å prøve en økt fra bakken. Riktignok kun i kapsun, så slipper jeg å stresse med flere tøyler enn nødvendig. Bobbie var egentlig ordentlig fin, og det morsomste var at hun (les: jeg) stadig får en bedre forstålese av det å jobbe hesten for hånden fra utsiden. Dog, i trav er det altså en uting! Å trave på utsiden av hesten er krevende for en tobeint uten kondis! 
Picture
Kaoskontroll å prøve å gå fra utsiden. Easy? Not.
Jeg var så heldig at Maren var med, med kamera, og hun knipset både bilder og film av oss - for en luksus! Veldig artig å se også. Bobbie og jeg jobber jo litt sånn smått mot skoleparaden, og har der hatt noen ordentlig kreative løsninger fra Bobbies side. Istedetfor å vinkle bakparten har Bobbie valgt å skyte rygg. Nå den siste tiden har hun i større grad forstått det å vinkle bakparten sin, men fortsatt sliter jeg med å få hun til å beholde søkningen fremover, så vi har en lang vei igjen å gå. Allikevel velger jeg å vise frem både bilder og film av alle feilene vi gjør, fordi tross alt, så har vi gnåla med dette i over et år, og startet med en hysterisk Bobbie hver gang jeg prøvde, til nå å kunne være ganske rolig i øvelsene. I videoen synes jeg ikke den vektoverføringen med kapsun er noe god da den er litt stressende. De to hvor hun er løs er mer hyggelig! Men da får dere se ulike varianter.
Picture
Er mange feil, men samtidig er jeg stolt over hvor mye lengre vi har kommet enn da vi startet! Og Bobbie forstår stadig bedre hva det vil si å vinkle bakparten. Så skal vi bare jobbe videre med alt det andre.
Jeg føler også at galoppen må nevnes. Galopp liksom. For hånd. Meg gående ved siden av Bobbie. I galopp! Haha, jeg synes det er morsomt. Frøkna som for et år siden bukka tulling i longelina, og det å være i nærheten av henne ved en fatning var totalt uaktuelt. Nå er jeg såpass trygg på henne at vi kan fatte for hånd både på høyre og venstre side! Høyregaloppen på filmen har vi aldri fått til så lett før for hånd, og venstregaloppen skal bare bedre seg og bedre seg. Gleder meg til vi kommer dit at vi kan begynne å jobbe med galoppen for hånd! Inntil da storkoser jeg meg med fremgangen!

Så: Snurr film, med de positive ting som er, samt alle de ting som en gang skal bli bedre!
Det er en annen hest som figurerer i filmen også, nemlig Birdie til Maren. Vi har lenge fleipa med at jeg må ri Børd en dag, så da var det bare å gjøre det da. Børd er en westernridd varmblodstraver med noen beskjedne fluer i hodet innimellom. Det er alltid lærerikt og artig å ri andre hester, og Birdie var intet unntak. Fikk kjenne på ryggsving, en god og en litt mindre god side, en hest som faktisk svarer på tøyleføring på halsen, og galopp! Det var rett og slett ordentlig artig. Så nå skal Bobbie og jeg være med på trailtrening en gang! Blir nok også dokumentert forhåpentligvis. Men vi har konkludert med at vi ikke kommer til å konvertere til western helt enda. Westernsal er nemlig grusomt å sitte i, når man er vant til en behagelig ulldott.
Picture
Picture
En veldig kjekk stalldag, og tusen hjerter til Maren for bilder og film og prøving av Børd!
2 Comments

Jinglebells, jinglebells, jinglebells - STOP!

27/12/2013

2 Comments

 
I dag skulle jeg ri Bobbie. Fast bestemt. Gledet meg masse faktisk, til å ha hallen for meg selv, og kose meg med å nerde sits. Det blei bjelleklang istedet.
Av en eller annen grunn er Bobbies store frykt her i verden dombjeller. Hva passer vel da mer enn å ha sin helt egne dombjellekrans å bjelle med slik at lyden tilvennes. Greia var bare at jeg ikke helt hadde tenkt å gjøre det i dag. Men slik blei det gitt. Dombjellekransen lå over puta mi, og i det jeg var klar for å sale på flytta jeg kransen fra puta. Og Bobbie - hun fikk totalt panikk. Bare et lite bjell med kransen, og hun fornemmelig stod stiv som en pinne og skalv.

Sporene og hjelmen blei tatt av, puta glemt og kapsunen kom på etter at Bobbie to ganger hadde glemt at jeg stod foran henne, og tråkket forbi meg i lettere panikk. Bare etter å ha hørt litt bjelleklang.

Så ned i hallen bar det med bjellekrans rundt halsen min. Bobbie var ikke overbevist, men etter litt jinglebells ble det til at jeg fikk hengt den rundt halsen hennes, og vi kunne gå både versader, travers og trav med bjelleklang.
Picture
Ikke helt fornøyd bjelleponni, men tålbart.
Før jeg blei helt gal av bjellene tok vi begge en bjellepause og jobbet litt mer for hånden uten bjeller, før vi hadde litt løpeløs-"trening".
Picture
Kapsun, tøyler og bjellekrans er fint når man skal "stenge porten", som for tiden er ødelagt. Godt jeg har hest som ikke går på "gjerdet".
Bobbie hadde funnet verdensfreden igjen helt til vi skulle ut igjen. Da jeg kom til å rasle med bjellekransen i utgangsporten sa Damen takk og farvel og galopperte ned til enden av ridehuset, overbevist om at hun hadde selveste julemonsteret i hælene. Flere ganger kom hun travende opp igjen til meg som stod og bjellet med kransen, men bråsnudde i det hun nesten var kommet opp. Vanskelig det der å både komme til bjellekransen som bjellet ved den skumle inngangen, og meg, så Bobbie måtte tenke lenge på det. Hvis jeg stod lengre inn på banen kunne hun tørre å komme til meg som bjellet med kransen, men siden inngangen også er et skummelt moment i Bobbies liv, så blei det litt for mye forlangt.

Jeg fikk på henne grimen, la fra meg kransen, og bandt hun fast for å få møkka. Som regel går hun løs, men litt binde-trening er også fint. Selv om Bobbie alldeles ikke er enig.
Picture
Uttrykket til Bobbie lyser "hvorfor i all verden må jeg stå fast her, når du står der?". Dronning Bobbie har sine egne meninger om slike ting, nemlig.
Så det blei den ridninga. Vi tar det igjen en annen dag tenker jeg. Om ikke annet så fikk vi jobbet enda litt mer med versadene for hånd fra utvendig side, og mens piruettene stadig blir mer sentrerte fra innvendig side, sliter jeg stort med dem fra utvendig side. Men pytt. Øvelse gjør mester!

Og bare så det er sagt. Bobbie bar bjellekransen opp til stallen igjen. Sååå tøff, da!
Picture
Besteste Bobbietottene :)
2 Comments

    Bloggen

    Her leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre.
    Ønsker du å lese de bloggene som er litt mer enn hverdagsblogger tar du en titt på fanen "AR-blogger".

    Arkiv

    January 2022
    March 2021
    February 2021
    January 2021
    July 2020
    June 2020
    May 2020
    April 2020
    January 2020
    April 2019
    March 2019
    January 2019
    November 2018
    September 2018
    August 2018
    July 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    March 2018
    February 2018
    January 2018
    December 2017
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    August 2017
    June 2017
    May 2017
    April 2017
    March 2017
    February 2017
    January 2017
    December 2016
    November 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    July 2016
    June 2016
    May 2016
    April 2016
    March 2016
    February 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    September 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    April 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    December 2014
    November 2014
    October 2014
    September 2014
    August 2014
    July 2014
    June 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    February 2007
    January 2007
    December 2006
    November 2006
    October 2006

    Kategorier

    All
    Abbe
    Akademisk Ridekunst
    Arbeid For Hand
    Bakkearbeid
    Barfot
    Bobbie
    Diverse
    Isco
    Kjøring
    Kurs
    Longering
    Løs
    Løshopping
    Rideøkt
    Sprang
    Teori
    Tur

Powered by Create your own unique website with customizable templates.
  • Blogg
  • Hverdagen
  • Om oss
  • Akademisk ridekunst
  • AR-blogger
  • Kontakt