Her for en drøy uke siden ble det bestemt at det skulle bygges sprangbane på utebana på stallen, og min umiddelbare tanke var at "nææh, det frister ikke i det heletatt, jeg finner på noe annet..". Sjeldent jeg absolutt ikke har følt noe som helst interesse eller ønske om å hoppe, men denne gangen fristet det bare ikke. Jeg hoppet med Bobbie i oktober, men det var innendørs. Utebana har liksom vært en greie for Bobbie og meg i alle år, og jeg tror jeg begynner å bli litt gammel, for jeg orket liksom ikke tanken en gang. Men så har jo dagene gått, tanken har fått modne seg litt, man har alliert seg med ei venninne i stallen som er omtrent like pysete som meg selv, og når man setter to pyser sammen så klarer man overraskende nok å manne seg opp til mye rart. Så plutselig var det bestemt at Oda og jeg skulle hoppe. Skjønner enda ikke helt hvordan det skjedde. 

Men så satt jeg der i sprangsalen, på utebana, med hinder foran meg, og en Bobbie som hadde helt glemt at det gikk an å stå stille. Lite annet å gjøre enn å bare la det stå til. 

Kan ikke annet enn å si at det gikk over all forventning. Bobbie var kjempeflink, ga meg super ridefølelse, var fram, men ikke for fram, var konsentrert, hun var med på leken og ivrig. Samtidig tok det ikke av, og de spøkelsene som var der beit heldigvis ikke Bobbie så veldig hardt i rompa i dag. Når det går så bra som dette kan man ikke annet enn å være strålende fornøyde med at vi faktisk tør å gå på noen utfordringer innimellom. Det er også veldig betryggende å ha en Oda på bakken som forteller at man er flink, og som lufter tanken om at det kanskje ikke gjør noe om jeg slipper Bobbie piiiittelitt mer fram i galoppen enn hva som egentlig er mitt komforttempo (typ: den korteste arbeidsgaloppen du kan få til, gjerne med tanken mot skolegaloppen...). 

Sprang er jo faktisk ganske gøy! Bare synd jeg glemmer det mellom hver gang jeg hopper :p Neste mentale utfordring nå blir å hoppe med Abbe for første gang. Akkurat i dag kjente jeg at jeg hadde nok med å være nervøs for én ponni, men nå som selvtilliten har fått seg en boost kan det jo hende jeg tør prøve med han og etter hvert.

Bobbie og jeg har litt varierende hell med å ri på utebana oppigjennom årene. Heldigvis har det bedret seg noe, og i rette humøret går det helt greit å ha en rideøkt der ute. Det er faktisk ganske ålreit å kunne trene litt ute i frisk luft også - ihvertfall hvis man kan gjøre det uten frykt for å fly i bakken.

Hovedfokus nå om dagen er min (og Bobbies) forståelse av fram, hvordan man skal svare fram, og det å være kvikk for hjelperne. Noe som også betyr at jeg må være superpresis med hjelperne mine, og ikke sitte i veien og "mase" når jeg ikke mener det. Når man i tillegg har en ponni som ikke krever noe særlig mindre enn perfeksjon, så har jeg litt å leve opp til. Men vi jobber jevnt og trutt, og det er godt å kjenne at det sakte men sikkert blir bedre.

​Jeg hadde nok håpet, trodd og ønsket at jeg hadde klart å holde litt mer liv i bloggen gjennom året enn hva jeg har klart, men det var kanskje litt vel optimistisk. Tre hester i full trening året igjennom tar visst både tid og energi. Selv om ikke tanker, følelser og opplevelser har blitt dokumentert på samme måte som før, så har det absolutt ikke manglet på dem. Jeg har fortsatt som mål å få ut en blogg (om enn noe kortere enn normalt) om hvert kurs jeg har vært på i 2019, men jeg tar kortversjonen her, ispedd andre herlige øyeblikk som jeg  har vært heldig å få bilder av. Men før jeg kikker igjennom minnene fra 2019 kommer de velkjente kakediagrammene.

Ordet som best beskriver året til Abbe tror jeg er konfirmasjon. Han har vokst på veldig mange områder dette året, og kan vel nå kalles innridd. Jeg føler meg trygg med å ri han på tur og bane, hjemme og på kurs, aleine og sammen med andre, i alle gangarter. Mengdetrening mangler vi fortsatt masse av, men det kommer. Totalt har jeg sittet på ryggen hans 70 dager i år, med andre ord har han i gjennomsnitt blitt ridd litt over én gang i uka, hvor omtrent halvparten er bane, og halvparten er tur. Må si jeg føler jeg har truffet ganske godt med mengden ridning på en fersk femåring som er under innlæring. Alt vi har gjort sammen i år har blitt gjort med et stort smil, og han er bare en fantastisk hest med masse gode egenskaper som jeg gleder meg stort til å pakke mer ut i årene som kommer!

Ordet som best beskriver året til Isco vil nok være frihetsdressur.  Jeg vet ikke helt hvordan vi endte opp der, men det har liksom funket like bra å trene han uten utstyr som med, så da har det bare blitt til at jeg ikke har orket å bruke utstyr på han. Lettvint er det også! Eneste jeg tar med meg er longelina hans i tilfelle det er mange andre i hallen så det kan være praktisk å ha et lite snøre. Isco har utviklet seg masse, og vi har hatt mange utrolig morsomme økter. Å få lov å være med på utviklingen av Iscos bevissthet over egen kropp har vært fantastisk, og 2019 er året hvor poletten virkelig falt ned for Isco - han forstod skoleparaden. Gleder meg veldig til å la Isco ta meg videre på veien sin, for i blant føles det ut som om den ponnien ikke har begrensninger for hva han har lyst til å få til. Gøy!

Bare fordi jeg er nysgjerrig så har jeg regnet sammen hvor mange økter jeg har vært ute med hestene totalt i år. Jeg ender på 629 ganger hvor jeg har tatt med meg en av hestene mine ut for å gjøre noe. Det vi si at jeg i gjennomsnitt trener 1,7 hest per dag. Kan i grunnen ikke annet enn å si meg fornøyd med akkurat det, både at motivasjonen er tilstede, og at jeg har klart å opprettholde treningen året rundt. Og jeg må si jeg føler meg privilegert som får lov å oppleve så masse fine øyeblikk hver eneste dag - hele året igjennom!

​Med så mange treningsdøgn og opplevelser så er det noen det er litt ekstra verdt å se tilbake på. Her har jeg samlet noen av årets høydepunkter i korte tekster og noen bilder. 2019 var kort fortalt et fantastisk år!

​Abbe ble kastrert i oktober 2018, og i mars prøvde jeg så vidt å slippe dem sammen for første gang. De kjente hverandre godt fra før etter å ha stått på hver sin side av gjerdet siden Abbe kom til meg, men det er alltid spennende å slippe dem sammen.

Møtet gikk over all forventning, og siden den gang har trioen nå blitt permanent. Nå går de sammen døgnet rundt. 

​Abbe har sakte men sikkert blitt innviet som ridehest i år, og i mars testet vi den første galoppen med meg på ryggen. Abbe svarte som han har gjort på absolutt alt jeg presenterer han for: "Ja! Det prøver vi!" Sjekk instagramposten med video av vår første galopp - jeg kunne ikke vært mer stolt!

​Fantastisk gøy når man har en så magisk flink unghest!

​Det er ikke bare mine egne ponnier jeg har ridd i år. Det er ikke ofte jeg er på ferie, men i år ble det felles familieferie til Gran Canaria i april, og en uke uten hest var jo uaktuelt, så da dro jeg med hele ni familiemedlemmer på ridetur. Det var utrolig koselig å ha med så mange på tur, og jeg var imponert over hvor sporty mange i familien var, for brorparten av dem har aldri vært på en hesterygg før! Men vi hadde en hyggelig totimers tur, som fortsatt blir snakket om.

Jeg hadde ikke turt å håpe på det, men Bobbie fikk være med på årets Bentkurs etter et års pause på grunn av sykdom. Vi hadde (et selvpålagt) press på oss for å få oppdatert væpnerprøven vår, men Bobbie var helt utrolig, og andre økt for Bent så rei vi igjennom en godkjent væpnerprøve. ​

Tradisjonen tro heiv jeg meg med på et Monikakurs i juni/juli. Aldri feil med litt Monika-påfyll. Gutta boys fikk begge to være med og dele på et langkurs. Isco strålte som alltid, og Abbe innviet kurslivet som ridehest - helt uproblematisk såklart. ​

Denne er vanskelig å fatte seg i korthet på, men jeg prøver. Sverigeturen vår i år var fantastisk, magisk, utrolig. Anna Lene, Thea, Therese og jeg hadde i godt over et år planlagt tur til Christofer og Rebecca på HorseVision, og plutselig så var uken i august her! Det var med litt skjelv i buksene jeg bestemte meg for å ta med meg Abbe - en slags konfirmasjonstur. I fare for å gjenta meg selv, han bestod med glans og sa: "Ja, det prøver vi!" til alt jeg foreslo. Denne turen ga meg trygghet i veien videre med Abbe, og jeg fikk prøve meg på frihetsdressur fra både bakken og ryggen - en følelse som virkelig ga mersmak! Abbe og jeg hadde en helt fantastisk tur, og Abbe kunne ikke oppført seg bedre. ​

​Helgen etter jeg kom hjem fra Sverige med Abbe pakket jeg hengeren på nytt og tok med meg Bobbie på tur. Hadde ikke fått nok Christofer-magi (man kan aldri få det), så jeg hadde meldt meg på helgekurset med han i Norge også. Vi kjørte til Drammen og fikk en fantastisk god opplevelse. Det falt ned noen brikker i hodet mitt, og Bobbie ga alt hun kunne. Ting er så mye lettere når den dansepartneren som helst skal føre vet hva hun ønsker. Og da hjelper det å ha en Christofer som forklarer.

For noen år siden var jeg med på mitt første kurs med Arne Koets, en instruktør jeg virkelig trivdes med å ri for. Etter Bobbie ble syk har ikke Arnekurs hatt muligheten til å bli prioritert, men da alle himmelens legemer stod i rett posisjon, åpnet det seg mulighet for rideplass på desemberkurset. Været var meldt tålelig greit for å kjøre nedover, så jeg greip sjansen for å få en siste input dette året. Bobbie fikk være med og var i et kurshumør det er lengesiden jeg har opplevd henne i. Det resulterte i ganske overtenning, men det var bare herlig å kjenne på masse, masse energi. Arne ga som vanlig utrolig mange gode tips og råd, så nå klarer jeg meg i hvert fall uten problemer fram til første kurs i 2020. ​

Med det sier jeg tusen takk til mine fantastiske ponnier for et helt utrolig 2019. Jeg er også ekstremt takknemlig for alle folkene som har vært innom livet mitt i år, det er helt utrolig hvordan hestemiljøet skaper gode, herlige vennskap, med folk som støtter og backer opp, ser utvikling og deler gleder! Både ponniene og jeg ser fram til 2020! ​

Årets første Michellekurs skulle jo bli en opptur. Det kriblet i magen fordi jeg var så heldig å få ha med meg både Abbe, Isco og Bobbie på kurset. Jeg gledet meg som en unge, men det var med et lite snev av bismak.

For å forsøke og forklare en litt kort versjon. Bobbie ble syk i april 2018. Hun hadde fri fram til sånn omtrent september, og ble sakte leid litt og litt lengre for hver dag. Noen tilbakefall hadde vi, men jevnt over var bedringen positiv. Bobbie var så smått med på et kurs for Michelle i oktober, kun to timer, og kun skritt (selv om Bobbie ville vise seg fram så best hun bare kunne). Oktober ble november og desember og opptreningen fortsatte sakte men sikkert i positiv retning. Januar og februar kom, og vi begynte å snuse på alle gangarter i særdeles korte økter, og jeg hadde en Bobbie som var så positiv, så framover, så herlig myk å ri. Jeg storkoste meg. 

Når man trener hest så er det lett å bli inspirert, motivert og engasjert av andres framgang og metoder. Jeg har "alltid" hatt utfordringen med Bobbie at hun er en svært bedagelig frøken (eventuelt hel-elektrisk, hengende i nærmeste taklampe, med energi nok til å lyse opp hele ridehuset i et sekund eller fem). Da vi kom i gang igjen med treningen var Bobbie så fin og fram. Hun var motivert, hun ville gå fram, hun var på. Faktisk så på at jeg ikke klarte å holde henne da vi travet på tur. Hun welsh-travet seg avgårde med høye kneløft og spenstige steg. Bobbie var on fire. Jeg storkoste meg. 

Med så positiv og villig Bobbie fortsatte vi treningen, og jeg synes denne villigheten var herlig. Så jeg ba om litt til, og litt til, og litt til. Ikke fordi jeg synes jeg ba om mye, fordi når man ser hva andre hester rundt forbi blir bedt om å gjøre, så var spørsmålene (les: kravene) mine til Bobbie fortsatt ganske beskjedne, synes jeg. Å trave fram over diagnoalen når jeg ber om det, alle andre klarer det jo? Å holde galoppen til jeg ber om noe annet, kan det være så forbaska vanskelig? Å gå fram av seg selv uten å tolke hvert minste lille pust som stopp? Jeg innså det ikke før jeg plutselig hadde gått for langt.

Plutselig stod jeg der og innså at hver eneste økt med Bobbie var negativ. Jeg følte meg som en diktator som aldri var fornøyd nok, som egentlig aldri var fornøyd i det hele tatt. Bobbie synes kravene mine var urimelige og heller ikke hun hadde noen som helst glede av treningen. Trening var bare et daglig slit med en sur tobeint som stilte kjipe krav. Bobbie var umotivert, jeg var umotivert, og vi hadde egentlig kjørt oss helt fast. Det er unektelig litt kjedelig å stille seg selv det "ulitmate" spørsmålet innen akademisk ridekunst: "Hvem er du i øynene til din hest?" og innse at svaret er "en masete kjerring som aldri er fornøyd"... 

Så hva gjør man? Hesten kommer ikke til å forandre seg. Så da må jeg forandre måten jeg er med sammen med hesten. For det er liksom lett. Nei, vent... Det var det visst ikke. Hvordan kunne jeg helt ærlig og helt oppriktig legge vekk alle mine krav, ønsker, drømmer for min Bobbiefrøken, og tillate meg selv å bare være sammen med henne, se hva som skjer og ikke ha lyst på mer? Jeg tror det gikk en god måned med masse turridning og andre påfunn, før jeg i det heletatt klarte å finne et lite lyspunkt. "Samlet" galopp i longe. En ting Bobbie synes var pittelitt kult å gjøre. Samlet i gåseøyne fordi det kan ikke kalles en ordentlig samlet galopp, men hvem bryr seg. Jeg hadde funnet et ørlite holdepunkt, en aldri så liten ledestjerne i noe som ellers virket ganske mørkt. Så jeg grep fatt i den og begynte så smått å jobbe rundt det.

Tilbake igjen til veldig korte økter som vi hadde i begynnelsen av opptreningen. Ingen tanker om hva andre får til, hva andre gjør. At andre kan ri runde på runde i galopp, fint for dem. Bobbie kan også det, men da ødelegger jeg gnisten hennes, jeg ødelegger arbeidsviljen og motivasjonen, jeg ødelegger henne fordi jeg kommanderer henne. Og LadyDivaQueens liker ikke bli kommandert. Så da gjelder det å finne andre måter å få LadyDivaQueens til å ville jobbe. Enklere sagt enn gjort. Men det lille lyspunktet var der. Og det var omtrent så langt vi hadde kommet da Michellekurset inntraff. 

Bobbies første økt ble fra bakken. Og Damen var så til de grader i kurs-modus. Vi hadde knapt nok kommet inn døra til hallen før hun kravlet seg opp i en levade, bare fordi hun ville vise seg fram. Og resten av bakkearbeidsøkta gikk med til å la Bobbie få vise fram det hun hadde lyst til, samt å få på plass masse små detaljer i min kropp, som forhåpentligvis vil gjøre arbeidet vårt enda lettere. 

Andre timen fikk jeg jobbe med sits, og jeg har ikke ord for hvor magisk det føltes å endelig få litt sitshjelp av Michelle igjen. Det er så alt for lenge siden jeg har fått trent ridningen min for trener, og jeg har virkelig følt behovet for å få et par ekstra øyne på meg. Jeg skal love at det hjalp! Vi gjorde ikke store, fancy ting, men jeg fikk virkelig følelsen av at jeg fikk rettet meg opp. Det problemet jeg føler jeg sitter med hele tiden er at jeg ikke får min utvendige skulder med meg fram på høyrehånd, og med litt justering av sal, min posisjon i salen og mine hofter så sa det svipp, også hadde jeg ikke noe problemer med min utvendige skulder.  

Midt oppi alt dette mentale styret med Bobbie, og tanker om å legge vekk ambisjoner og bare være helt happy-go-lucky, så passa det jo selvsagt ufattelig dårlig at året i år er det året vi skulle oppdatere væpnerprøven vår. For å bevise at man fortsatt er aktiv innen den akademiske ridekunsten, og at man henger med på den enorme utviklingen som skjer, så må man oppdatere prøven sin hvert femte år. Jeg kan ikke forstå at det allerede er fem år siden jeg tok prøvene mine, men kalenderen sier visst så. Et slikt "press" kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, og tankene har vippet mellom å be om utsettelse et år eller bare hoppe i det og la det stå til. Bentkurset var en måned etter Michellekurset, så jeg hadde fortsatt litt tid å bestemme meg, også ville jeg ri igjennom programmet en gang for Michelle for å se hvor i verden vi lå an. Godt å få en tommel opp fra henne om at det faktisk er mulig å gjennomføre om ikke annet. Det var dette brukte jeg min tredje time til. 

Michelle ga meg noen konkrete tips i forhold til gjennomføringen min av prøven, og jeg tok med meg tipsene i bakhodet. Heldigvis stemte de ganske godt med min egen følelse av hva som kunne vært bedre. Heldigvis synes hun det generelt så greit ut, så da hadde vi i hvert fall tommel opp fra Michelle hvis jeg skulle bestemme meg for å ri den for Bent. 

Fjerde og siste time for Michelle (i løpet av tre dager, altså) ble timen hvor alt kræsjet. Hvertfall for min del. Planen var egentlig at Abbe skulle ha denne timen, men han var så innmari sliten etter sine tre timer de to forrige dagene, så da fikk heller Bobbie bli med. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å ta Abbe allikevel. Samtidig fikk vi virkelig satt fingeren på problemet vårt. 

Jeg startet å ri som normalt, men da vi skulle opp i trav var Bobbie den daffe, seige Bobbie som bruker en halv langside på å vurdere om hun kanskje muligens orker å gå opp i trav. Jeg blir så sint og frustrert i de situasjonene! For det første, hvorfor må alt hun skal gjøre bortsett i fra å stå stille være et ork? Hvorfor må jeg ALLTID ikke bare be om noe, men be om det på en måte som jeg føler er "stygg" (jeg må liksom alltid gå til henne for å få en respons (forsterke hjelperne mine), det holder aldri at jeg bare ber om noe)? Så gikk jeg til henne da, med klar beskjed om at "du må opp i trav!". Og da traver hun, med et aldri så lite sukk og hun gir meg følelsen av at jeg har tvunget henne til det. Hun gjør det ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Men samtidig, hvis Bobbie får velge, så hadde hun mest sannsynlig stått stille hele økta... Også blir jeg lei meg og frustrert fordi jeg føler meg som verdens verste tyrann.. Hvorfor klarer jeg å gjøre treningen med gutta så lystbetont, men ikke med Bobbie? Hvorfor må hver eneste treningsøkt med Bobbie føles ut som om det bare er jeg som har lyst til det og ikke hun? Hvorfor må hver eneste treningsøkt føles ut som om at det er jeg som bærer rundt på henne og ikke motsatt? Hvorfor er det aldri gøy å trene mer?  

Tårene kom bare trillende og jeg følte meg bare crap. Som jeg har gjort omtrent hver eneste gang de siste månedene med treningsøkter med Bobbie. Det føles ut som om jeg vil så mye mer enn henne. Og hvem er jeg som har rett til å sitte og "piske" henne rundt til å gjøre ting? Det er en ganske slitsom følelse å kjenne på at man skal være to sjeler som vil hva to kropper kan, mens realiteten bare er at man er en sjel som vil hva to kropper kan.

Ridetimen min ble omforvandlet til en halvveis terapitime istedenfor (stakkars Michelle, er ikke bare hestene og den praktiske hestetreningen hun trenger å forholde seg til). Michelle hadde heldigvis som vanlig noen kloke ord og betraktninger å komme med, men som hun sa, det hjelper ikke hva hun sier, så lenge jeg føler det annerledes. Men tankene hun delte med meg var gode å ta med seg.

​- Hun er den hun er. Innimellom har vi hester som er slik, som ikke er selvgående. Forhåpentligvis vil hun kunne gi mer når hun blir sterkere og smidigere i sin kropp, og inntil da så forsøker vi å fikse de smådetaljene som gjør at hun blir det. Jeg ser ingen ting som ikke er fair overfor hesten. Du er ikke i nærheten av å være ond med henne. Det er ikke som om hun står med ørene bakover, sparker og viser uvilje til å gå. Du har en helt vanlig ridehest som er bra på den måten at hun ikke gjør noe hun ikke skal. Men hun er ikke gratisarbeid. Som jeg ser det så synes jeg hun trives med det hun gjør. Det er bare oss selv som ikke liker den siden av oss, når vi må være den personen som pusher. Vi vil heller ha hester som sier "her får du, hva vil du ha? Vil du ha dette? Hva med dette?" Men det er ikke Bobbie. Du skal hjelpe henne med å få det beste ut av henne ved å se til at hun utnytter den positive energien hun har, selv om den i en drømmesituasjon helst skulle vært dobbelt så stor. 

Michelle dro også fram tårene mine en gang til da hun sa at alternativet hvis man føler at ambisjonene er helt på forskjellig planet, så får man gå hver sin vei og selge. Det er jo bare så uaktuelt som det kan bli. Bobbie er nok ikke en type hest jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle hatt ny, men man selger ikke sin beste venn, sin professor og sin læremester gjennom snart åtte år. Da er det bare for meg å komme meg igjennom den fasen, løse problemet og finne ut av det. Bobbie forandrer seg ikke uten at jeg forandrer meg, så jeg må bare lære meg hvordan jeg best kan jobbe med hennes mentalitet. Finne ut hvordan jeg kan være et menneske som jeg klarer å være, og som jeg trives med å være i selskap med henne. Det krever åpenbart enormt mye av meg, for jeg gikk og kjente på denne følelsen flere måneder før kurset uten å evne å gjøre noe med det. Og nå, når denne bloggen skrives, en god stund etter kurset, så har jeg fortsatt ikke klart å fjerne meg helt fra den "gamle" meg. 

Så det ble både tårer og snørr og en Bobbie som bare trekker på skuldrene og rister litt på hodet over sin halvskrullete tobeinting. Like mye terapi som ridning akkurat denne økta, men så var det vel akkurat det vi (altså, jeg...) også trengte. Det føltes litt ut som om jeg fikk et litt bedre tak i hvem jeg må være sammen med Bobbie, og for å få til å bli den personen måtte alle ambisjoner legges på hylla. Det passet jo utmerket dårlig når gjennomridningen av væpnerprøven for Bent stod en måned fram i tid. Men det er ikke alltid ting kommer når de skal, så da gjelder det bare å takle det på best mulig måte. 

Selv om min siste økt ble avsluttet med tårer i øynene istedenfor stjerner i øynene kunne jeg allikevel se tilbake på et helt magisk kurs med Michelle, med treningsøkter med alle tre superponniene mine, masse konstruktive tilbakemeldinger, og en aldri så liten personlig reise i hvem jeg er og vil være som menneske.

Da Abbe kom til meg som hingst gikk det ikke lange stunden før jeg kjente på følelsen av at det ikke var rettferdig for Abbe å være en aleine-hest. Det går i mot både magen og hjertet å ha en hest som står aleine. Abbe fikk som hingst hilse på Isco, og han var ikke dust, men han var litt for hingstete og herjete til at det var komfortabelt å ha dem sammen uten at jeg var tett på og kunne bryte inn i leken. Isco var også veldig usikker på Abbe som hingst, en adferd jeg har opplevd hos Isco tidligere også, sammen med hingster. Så selv om det ga sosialisering for Abbe, så var det under nøye overvåking. Å slippe Abbe som hingst med Bobbie var av naturlige årsaker uaktuelt. Etter noen tenkerunder ble Abbe kastrert i oktober, og etter det har jeg bare tenkt og vurdert når det rette tidspunktet for å slippe dem sammen ville være. Først og fremst måtte alt av guttebassehormoner være ute av Abbekroppen, så hvertfall seks uker. Pluss litt til. 

Abbe har lekt med Isco noen ganger etter han ble kastrert, og det har vært interessant å følge utviklingen dem i mellom, for Isco har tatt mer og mer styringa, og den usikre Isco sammen med Abbe som hingst har blitt den selvsikre Isco sammen med Abbe som vallak. Allikevel er det absolutt en x-faktor å skulle putte inn ei hoppe sammen med to gutter. Jeg har sett at Isco har tatt ganske styringen over Bobbie når han møter andre vallaker sammen med henne, og Bobbie er jo egentlig ganske grei, men hoppe er hoppe. I tillegg har Bobbies rekonvalesens etter polynevropatien gjort at jeg har vært tilbakeholden med å slippe henne løs på utebana. Stress og uro er ikke positivt for en PN-hest, så jeg ville strekke det til det lengste før hun fikk slippe løs og potensielt eksplodere. 

En siste faktor har enkelt og greit vært broddene. Alle mine går med sko nå, og risikoen for skader med et broddspark er ekkel. Iscos størrelse er også noe å ta med i beregningen, for om han sparker mot Abbe og treffer riktig, så treffer'n rett i kneet. Det er ikke helt ønskelig.

Nå har vi rundet mars, og ønsket om å slippe alle tre sammen har bare vokst i meg. I dag var dagen. Jeg hadde nøye tenkt ut tidspunkt, vindretning, skytetthet og telt over antall spøkelser i skogen. Introduksjonen skulle nemlig foregå på utebana, i mangel på andre store, inngjerda områder. Tanken min var at det var best å bare slippe dem alle tre sammen, lukke litt øyne og håpe det gikk fint. Hadde også tatt med lunsjen deres ned, så de kunne få spise den der nede slik at jeg fikk se hvordan de fungerte sammen rundt mat. Takket være god hjelp fra snille fôrrytter Anna fikk vi med oss trioen ned til utebana, og på én-to-tre så slapp vi dem. 

Alle disse bekymringene og tankene i forkant kunne jeg enkelt og greit bare ha droppet. De tuslet litt rundt som om det var den største selvfølge at de skulle gå der sammen. Bobbie sendte ett spark i retning Abbe, og han ble litt fornærmet, også travet og spratt de pittelitt (Bobbie orket to sprett), før de tuslet rundt og lurte litt på hva de egentlig gjorde der nede. Abbe lurte på om han kunne få komme ut på utsiden av porten til meg, men jeg prøvde å fortelle han at meningen var at han skulle sosialisere med de to andre. 

Siden stemningen var så avslappet fikk de servert lunsjen sin. Bare for å se hvordan de reagerte, så la jeg maten bare i tre hauger, ikke veldig langt fra hverandre. Bobbie og Isco delte en, og Abbe spiste den midterste. Det var ikke antydning til sure miner, og det tok ikke lange tiden før Abbe inviterte seg selv inn til haugen Bobbie og Isco delte (og som ble litt spredt utover). Ingen reagerte på hverandre i vesentlig grad, og hvis det var en som synes den andre var litt for tett på, så var taktikken å gå vekk selv, framfor å jage vekk den andre. 

Det var enkelt og greit en sann nytelse å stå og se på de spise sammen. For de gjorde virkelig det - spiste sammen. Abbe og Bobbie stod en periode mule mot mule og gomlet, og ingen av dem synes det var noe rart med det. Litt forsiktig begge to, bare, men fortsatt ingen sure miner. Virkelig en helt fantastisk opplevelse, av harmoni og svært fornuftige, ydmyke ponnier. 

Nå vet jeg såpass at dynamikken mellom hester ikke blir befestet på en times tid, over et lunsjmåltid. Men ingen kan ta fra oss at den første opplevelsen med trioen samlet gikk over all forventning. Det ble bare enda mer bekreftet da Bobbie og Abbe stod sammen med meg ved porten for å få gulrot, og Isco kom gående og lukeparkerte seg midt mellom de to store. Ingen sure miner, ingen sinte ponnier, bare forventningsfulle pelser, glade for gulrot. En super opplevelse med supre ponnier! Forhåpentligvis det første steget i riktig retning mot en velfungerende, sosial trio som kan ha glede av hverandre i hverdagen.

Hvordan går det med Bobbie? er et spørsmål jeg ofte får. Hva skal jeg svare? Jeg trekker på skuldrene og kan ikke annet enn å svare «vet egentlig ikke».

Er det lov å være frustrert? Å være lei seg og oppgitt? På den ene siden synes jeg at jeg kan det. På den andre siden er jeg virkelig av de heldige. Bobbie er ikke hardt rammet, hun er ikke og har ikke vært veldig syk. Hun er egentlig knapt nok syk. Men hun er ikke frisk. Tror jeg? Det er så vanskelig det her!

Polynevropati. Sykdommen hvor du ikke kan ta en blodprøve og finne ut om hesten er frisk. Du kan ikke ta røntgen eller ultralyd og se om hesten er frisk. Den eneste måten du kan finne ut om hesten begynner å bli frisk er å gjøre det den ikke skal gjøre hvis den skal bli frisk: bevegelse.

Den eneste måten å finne ut om Bobbie er bedre på er ved å prøve. Prøve å gå turer, prøve og bevege henne, se hva som skjer. Men når man vet at det er fri og ro som gjør at hesten blir frisk, så frister det helt ærlig ikke så veldig masse å bevege på henne. For man vil jo at hun skal bli frisk, og gjerne så fort som mulig. Men hestene blir ikke fort friske av dette. Det tar tid.

Jeg skrev tilbake i 2013 to artikler om polynevropati for hest.no, etter å ha vært på foredrag, og snakket med forsker på sykdommen, Siv Hanche-Olsen. Lite visste jeg da at den erfaringen jeg tilegnet meg da dessverre skulle bli veldig relevant for min egen del. 

En norsk forbannelse?
Forsvinner ikke om du lukker øynene

I begynnelsen av april i år fikk vi noen hester på stallen som viste det klassiske tegnet på polynevropati: Overkoding på bakbeina. Bobbie og jeg fortsatte treningen som normalt, for så lenge man ikke merker noe, så er det jo bare å trene som man pleier. Fredag 13. april, en uke etter at det var 100% sikkert at noen av hestene på stallen hadde det, rei Bobbie og jeg på tur uten i det heletatt å tenke tanken på at hun kanskje også kunne få det. Vi skrittet bortover en grusvei og jeg kjente plutselig et veldig unormalt bevegelsesmønster i bakparten et lite sekund. Jeg rynka litt på øyenbryna og tanken slo meg med en gang, men det kunne jo kanskje være at hun bare snubla. Turen fortsatte, og litt lengre borti veien skvatt hun og hoppet til. Landingen hennes var på ingen måte normal, men man lurer jo bare på om man er blitt helt paranoid. Både trav og galopp testet vi ut, og det gikk helt uten problemer. Med nesa på vei hjemover igjen hadde vi det mest fantastiske øka travet hun har hatt noen sinne, aleine på tur. Etterhvert roet vi ned til skritt og tuslet på lange tøyler hjemover. Helt ut av det blå forsvant hele bakparten under meg og magefølelsen min var egentlig ikke i tvil. Jeg hoppa av og leide henne hjem igjen, i helt vanlig skritt uten noe som helst. På vei fra kjelleren og ut i paddocken igjen gikk Bobbie som vanlig bak meg, og ut av det blå hørte jeg bare noen rare lyder, og rakk å snu meg såpass at jeg registrerte at Bobbie hadde hatt noen unormale bevegelser. Spor i grusen hadde det også blitt etter hva enn det var hun hadde gjort. 

Med tanken om polynevropati i bakhodet var ikke magefølelsen min god. Ikke i det heletatt. Men jeg ville få det bekreftet. Jeg ville at noen skulle se at hun koda over for å være helt sikker. Fikk med meg to venninner til å kikke på en rideøkt dagen etter, og jeg rei i hallen i håp om å klare og framprovosere det. Det sies jo at løst underlag er der de ofte koder over mest. Vi rei skritt, trav og galopp, vi rei krappe vendinger og vi rygga, men ingen tegn til noe som helst. Vi leide opp igjen til stallen og ingen så noen ting. Var det bare uflaks og litt uheldige bevegelser dagen før? Jeg var et følelsesmessig vrak. 

Jeg sitter jo på en stor verktøykasse for å trene hest, også stillestående kan jeg fint ha mange treningsøkter. Men jeg tør ikke det en gang. I og med at denne sykdommen går på nervene, og på bakbeina, så tør jeg ikke belaste dem på noen måte utover det hun selv gjør. Jeg kunne jo trent masse skoleparader og vektforskyving, men jeg vil bare ikke risikere noe feil belastning på bakbeina. Derfor har bare Bobbie helt og totalt fri. Den eneste bevegelsen hun får er den hun selv står for i paddocken - og det er jo ikke så overveldende mye. Noe som jeg kanskje i lengden håper er bra, og bidrar til en raskere helingsprosess. 

Jeg har hele veien vært i tett kontakt med forsker Siv rundt dette, uten at hun kan gjøre så veldig mye verken fra eller til. Årsaken til at hester blir rammet av dette er det ingen som vet, og vi på stallen tenker oss både gule, grønne og blå, uten å bli noe som helst klokere. Men at det er en forferdelig sykdom, det er vi alle helt enige om. Å lese om de tilfellene på nettet som det absolutt ikke går bra med gir heller ingen god følelse...

Selv om Bobbie foreløpig viser lite symptomer, og dagene er et følelsesmessig virrvarr av optimisme og tilbakeslag, så har jeg innfunnet meg med at det blir fri over sommeren på frøkna. Hvordan vi skal få det til på en hyggelig måte vet jeg fortsatt ikke. De fleste som har hester som er friske nok til å gå på beite (noe Bobbie egentlig foreløpig er), blir sendt på beite. Men å ha en Bobbie som ikke trenes på beite vil jo være den klare oppskriften på forfangenhet, og det er jo bare helt uaktuelt. Så hvordan jeg løser sommeren på en litt hyggelig måte for Bobbie sin del får jeg finne ut av. En ting som er sikkert er at alt av kurs, treninger og happendings er avlyst for vår del. Michellekurset jeg arrangerte i slutten av april gikk for vår del fløyten, jeg har meldt meg av Bentkurset, og plassen for Marius Schneider på Fair to the Horse i Sverige er solgt. Så får vi ta høsten etterhvert som den kommer nærmere. Det river meg i hjertet å måtte gi slipp på alle de fantastiske opplevelsene Bobbie og jeg skulle ha sammen i sommer, og særlig har Fair to the Horse vært umåtelig vond å gi slipp på.

Allikevel blir disse kursene småtterier i det store bildet. For det aller viktigste er at Bobbie blir frisk. Jeg vet at dette er en stygg sykdom som kan utvikle seg negativt flere måneder etter de første symptomene er sett. Jeg har lest om hester som det har gått fort nedover med på kort tid, og som har måtte gi tapt for sykdommen. Slik skal det bare ikke gå for oss... Jeg håper av hele mitt hjerte at Bobbie blir frisk igjen fra denne stygge, unødvendige, ekle sykdommen, og at vi kan komme tilbake igjen der vi skal være ♥

Å kjøre presisjon er alltid morsomt, så da Maria inviterte til Påskepresisjon sa Isco at han ville være med! Da Maria sa at man kunne ri også, hadde ikke Bobbie noe valg :p Vi var mange som skulle være med, i alle aldersklasser både på hest og kusk, så banen ble bygd relativt enkelt, men desto morsommere å kjøre. Vi gikk banen, og innså fort at noen av ballene var byttet ut med egg! Pent pynta påske-egg til og med! Til vår store glede var egga litt små, så de satt enda bedre fast på kjeglene enn det ballene gjorde. Dessuten røpte Maria at de var kokt, så vi slapp eggerøre i ridehallen. Men fine, det var de! 

Dommeren trengte litt tid på å bestemme seg for vinneren, noe som var fullt forståelig, så vi tok presisjonskjøringa først før vi fikk vite hvem som hadde vunnet. Isco var første kar ut på bana, og for aller første gang ble vi utfordret på en bredde som faktisk passa vogna. Når vi har vært med på presisjonstreninger tidligere har vi aldri orka å ta inn kjeglene til Iscos bredde ettersom vi somregel kjører med større hester. Derfor har jeg egentlig aldri kjørt "ordentlig" presisjon, ettersom kjeglebredden alltid har vært ganske stor. Dette har egentlig passet meg helt ypperlig, for da blir det jo litt lettere for meg :p Men denne gangen lekte vi ikke bare presisjon, det var seriøs konkurranse, så vogna mi ble målt til 90 centimeter, og jeg fikk plussa på 30 centimeter på kjeglene. Jeg skal love at for meg som er vant til å kjøre på "normal" bredde, så virket disse kjeglene plutselig veldig smale. Så smale at vi måtte dobbeltmåle for å sjekke at det var riktig, og det var det dessverre.

Siden jeg var først fikk jeg varma opp litt i hallen før dommer'n og publikum kom inn og vi var plutselig klare for start. Jeg hadde hatt et akutt moment med total blackout, og "jeg husker ikke banen!", men jeg kom meg over det, fikk banen på plass i hodet, og følte meg sånn passe klar da fløyta kvitret om at jeg kunne starte. 

Runden gikk sånn tålelig greit, med litt trav og litt galopp. Et nestenkræsj i en kjegle (som utrolig nok ble stående med ballene der de skulle), pluss litt kluss i den enkle kombinasjonen som var satt opp gjorde at tiden trakk litt ut, og runde nummer én endte med en rundetid på 1.41. Siden jeg var først hadde jeg jo ingen å måle meg med, så jeg visste ikke om det var bra eller dårlig.

Heldigvis var det slik at vi skulle kjøre to runder, og vinneren skulle kåres av den som hadde beste totaltid. Derfor var det bare å samle tømmene og gjøre seg klar til en ny runde. Jeg visste at jeg kunne gjøre det bedre enn førsterunden, og Maria tipset meg om å ha pittelitt mer kontakt på tøylen slik at Isco fikk litt tydeligere signaler og vi kunne unngå sånne nestenkræsjer. Beskjeden ble mottatt, og etter en liten pause fikk vi nytt startsignal. Runde nummer to så slik ut:

Herregud, som jeg smilte da jeg kjørte i mål! Jeg var så stolt! Isco har utvikla seg så enormt, fra å frese rundt uten balanse, og bli sliten etter en langside i galopp, kan vi nå galoppere en hel bane på 14 porter, og han trekker framover hele veien. Fortsatt skal vi rydde litt mer opp i den galoppen, og vi skal få funnet fram enda mer fart på det jevne, men dette var virkelig over all forventning! Fra 1.41 på første runden kan jeg med trygghet si at vi grusa oss sjøl, og klinka til med en andre runde på 1.19! Ikke hadde vi skumpa til en eneste ball heller, selv om vi kjørte på ordentlige porter for første gang i vårt liv =D 

Jeg bare kriblet over av stolthet og glede over den lille ponnifisen som har blitt så utrolig flink. Han fikk av seg vogna, og det i seg selv var en god ting med hele greia. Her var det god oppvarming, to kjappe runder også ferdig. Veldig motiverende for ponnien og få lov å gi seg på topp! Isco fikk rulle i hallen før vi tuslet oppover og han fikk servert en velfortjent porsjon med betfiber, og en ekstra gulrot. Jeg tror også Isco var stolt over seg selv. 

Ute i paddocken igjen fikk han beskjed om å fortelle litt til Bobbie om hva som ventet henne, mens jeg tuslet ned i hallen igjen for å kikke litt på de andre som kjørte. Bobbie skulle ikke i ilden før litt seinere. Nede i hallen igjen var det flere som hadde kjørt, men jeg fikk informert om at Isco forsatt hadde den beste rundetiden med sine 1.19, og jeg kunne nesten ikke tro det. Etter alle hadde kjørt var Isco-tiden kun slått av én ekvipasje: Pernille og fjordingen Balder, som kjørte en runde på 1,13. Utover det kjørte trener Maria en runde med sin egen hest, Cepi, utenfor konkurranse, og hun kjørte på 59 sekunder. Men Maria kjører liksom VM ogsånn, så hun telles ikke :p Men det som var spennende var å se sammenlagt-tiden etter at alle var ferdige. Sjekk den herlige blandingen av hester, kusker og ryttere som var med på denne morodagen!

Bobbie var siste hest inn på banen, og jeg gikk etterhvert opp og hentet henne. Hun var forholdsvis rolig mens vi varmet opp litt på parkeringsplassen, men da vi skulle inn i hallen var det ei frøken hvis blod begynte å boble. Tuva som hadde ridd før meg var på vei ut mens vi gikk inn, men jeg spurte pent om hun kunne være igjen i hallen mens jeg rei, for ellers bekymret jeg meg for at jeg ville henge i taklampene (og det er høyt opp dit altså...). 

Ridningen av presisjonsbanen foregikk på samme måte som kjøringa, bare at portene ble enda smalere. Tror de lå på i underkant av en meter i bredde, og jeg forstår hvorfor de som rir working equitation knyter opp halen til hesten sin. I tillegg fikk vi to porter med sukkerbiter på innsiden, som gjorde dem enda smalere, bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig. 

Første runden med Bobbie gikk egentlig veldig bra, sett bort i fra noen små jump her og der, at hun var sterk som en okse, og ville helst bestemme det meste, både av gangart og tempo selv. Det ble en kombinasjon av litt trav og litt galopp, og vi kom i mål på en tid 1.11. Også med henne ble det en liten pause før vi fikk startsignal for runde to:

Som dere kanskje ser av den siste delen av filmen, så var det en grunn for at jeg tok det litt piano og holdt det bare i trav på andre runden min :p Bobbie var rimelig framover, og fresh, og jeg følete jeg satt på en tikkende bombe. Men da vi kom i mål på den andre runden, så slang Maria ut kommentaren om at det var en skikkelig feig runde :p Dette til tross for at vi faktisk var et sekund raskere enn førsterunden, med 1.10. Det gikk en liten rød fyr med horn gjennom meg, og jeg tenkte at søren heller. Jeg spurte om å få ri runden en gang til, utenfor konkurransen, og det fikk jeg. Etter en noe spenstig start (siste klipp i filmen) fikk vi ridd runden i hovedsak i galopp. Dessverre fikk filmfotografen min litt hikke, så den runden fikk jeg dessverre ikke med på film, men her var Bobbie egentlig veldig fin. Også hadde jeg Maria på sidelinjen som ropte "bare la det gå fram nå! La det gå fram!". Det er utrolig hvor mye mer man tør når man bare har noen på siden som sier til en at det går bra. Bobbie fikk lov å gå litt mer fram, selv om jeg synes det virket litt skummelt. Men det funket, og vi kom oss igjennom med en ordentlig god følelse (selv om Bobbie var sterk som fy). Det som var litt interessant var at til tross for en del galopp var vi bare 2 sekunder raskere enn runden vi trava. Det andre som var litt interessant var at jeg fikk de 7 første portene på film, og selv om følelsen min var at det gikk ganske superfort, så gjorde det jo absolutt ikke det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd at man føler det går så det griner, også ser man film etterpå og ser seg selv i en passe grei arbeidsgalopp. 

Bobbie fikk absolutt stor stjerne i boka hun og, til tross for litt hopp og sprett, men det hadde jeg vel egentlig forventet. Det morsomme var at for en pyserytter som meg var dette var nesten bedre enn sprang, for her kunne jeg få de samme grunnene for å ri en konkret vei, men uten å måtte hoppe hinder. Snakk om genialt! 

Jeg synes det var så gøy at jeg har sagt til Maria at hun nå har en fast rytter på presisjonstreningene framover også :p Målet må være at Bobbie blir like flink som Isco så også hun kan ta sånne løyper i galopp =D ​

Etter å ha parkert Bobbie i paddocken, selvsagt etter en velfortjent bøtte med betfiber til henne også, så samlet vi troppene i kantina for å gå igjennom resultatene. Først ble Bjørgs påskeegg kåret til det fineste påskeegget, noe som virkelig var velfortjent! Alle fine detaljer, og hva er vel finere enn påskeegg med hest på? 

Deretter ble vinneren av presisjonen kåret, og sanneligminhatt ropte de ikke opp mitt navn! Med sine to runder på 1.11 og 1.10 hadde Bobbie den totalt raskeste tiden. Dermed ble vi vinnere av det fine påskeegget til Bjørg. Og vet dere hva som lå inni det ene egget? Et gavekort på en kurs-lunsj fra Bjørg! Da håper jeg det blir en sånn "enkel lunsj" - slafs! =D 

Og ikke nok med det. Av alle 13 startende kom Isco på en fantastisk 4. plass! Slått av to ridende (hvorav den ene var meg selv :p), og bare én kjøreekvipasje. Lille, beste, kuleste kjøreponniknerten! Beviser at man ikke trenger å ha lange bein for å gjøre det bra! Man trenger bare å bevege de korte beina litt raskere, og ta kloke svinger ;) Han kommer garantert til å få glede av de små Isco-gulrøttene som lå i det ene påskeegget =D

Uansett plassering var jeg gørstolt av begge ponnitrolla. Isco for at han fant flyten, at vi klarte å kjøre på smal avstand, og at han virkelig ga alt. Bobbie for at hun fant motivasjon for bevegelse, også skal vi bare kanalisere den energien litt mer i riktig retning. Viktigste var at vi begge hadde det skikkelig gøy! Presisjonsridning er bare dressur med mening! Jeg strålte som en sol hele resten av dagen, og kunne virkelig ikke hatt en bedre dag. Både herlige mennesker og fantastiske hester. Stolt av de to kuleste ponniene i hele verden!

Etter masse inspirasjon, tanker, tips og triks både fra Christofer i november, og fra Arne nå i februar så har ridninga mi endret seg en del den siste tiden. Føler jeg selv iallefall. Jeg har hatt min fantastiske Wow-sal i nesten et år nå, og selv om jeg føler jeg sitter så godt som jeg aldri har sittet i noen sal, så fritar ikke det meg fra at jeg må kjempe som en helt for å få sitsen min på plass. Jeg startet med stigbøylene i en viss lengde som både føltes og så riktige ut, også gikk det en liten stund før jeg måtte innse at jeg burde ta dem et hakk opp for å finne balansen. Jeg har variert litt på mellom hull 2 (kortest) og 3 (lengre), men her om dagen fikk jeg plutselig for meg at nå skulle de ned til hull 4, og det har virkelig vært en stor forandring for meg. Tidligere var hull 4 en utopi å tenke på fordi beina mine klarte absolutt ikke strekke seg så langt ned. Nå føles det bare godt!

Jeg har slitt som en gal for å klare å sitte nede i trav på hun hoppetussa som har funnet ut at hun (iblant) kan trave. Ikke bare lunte, men trave. Hoftene mine og kjernemuskulaturen min er ikke helt med på notene der enda. Men! Da jeg fikk stigbøylene ned til fjerde hull fikk jeg endelig åpnet enda litt bedre opp foran i lysken, uten at jeg skal påstå at det er særlig behagelig, men det hjalp meg stort med å sitte bedre, og mer i bevegelsen. Fortsatt spretter jeg rundt som en sprettball på speed noen ganger, men alt i alt så klarer jeg mye bedre å sitte i traven takket være disse litt lengre stigbøylene. 

​Vi nerdet masse sits, og hvordan alt henger sammen, både fra Bobbies kropp og opp i meg, og fra min kropp og ned i Bobbie. Hvordan jeg kan bruke skuldrene mine til å flytte Bobbies skuldre i en versade, framfor å bare dra i innvendig tøyle for å få framparten inn. Ved bruk av skuldrene mine for å plassere skuldrene til Bobbie er det også lettere å bruke min innvendig hofte for å plassere Bobbies innvendig bakbein. Sånn for å forklare litt av detaljene. Vi snakker ca. 40 minutter med intenst nerderi på dette nivået. Hodet mitt fikk kjørt seg.

Arne lot oss lete etter følelsen av «the freedom to go wherever, whenever», og hvordan dette ikke nødvendigvis kommer ut av den perfekte korrekthet av én konkret øvelse, men heller av muligheten til å skifte mellom ulike øvelser. Og begge måtene å jobbe på har sine fordeler.

​Bobbie fikk også jobbe med å komme seg mer opp i formen. Det er absolutt ikke til å stikke under en stol at den frøkna helst går med hodet i bakken om hun kan det. Målet er å få bogene mer fri slik at de kan bære hodet høyere. Og i et slikt arbeid vil Bobbie også kunne ha mer frihet til å for eksempel finne travet sitt, eller galoppen sin. 

En av øvelsene vi fikk jobbe med var overganger mellom skritt, trav, skritt, galopp, skritt, trav, skritt, galopp, hvor jeg hadde fokus på hvilket bakbein jeg ba om å komme opp i gangarten. I trav jobbet vi hovedsakelig med innvendig bak, mens vi i galopp jobbet med utvendig. Målet er å kunne be om hvilken gangart jeg vil fra hvilket bakbein jeg vil (selv om galopp fra innvendig er noe vanskelig), men at både Bobbie og jeg blir bevisst på kommunikasjonen og tydeligheten gjennom setet. For å be om trav fra innvendig og galopp fra utvendig er litt som å jukse litt for ens egen del. Men vi ble enige om at juksing ikke nødvendigvis er feil :p
​
Arne sendte oss også ut i overganger «walk-passage», og jeg bare nikker på hodet og flirer. Etter noen økter for Arne så lærer man seg til å bare nikke, smile og late som man gjør det man får beskjed om. Selv om vi ikke finnes på det nivået i det hele tatt, så er det bare noe med å ta med seg tanken. Vi kan jo ikke akkurat si at vi har ridd overganger mellom skritt og passage, men man får bare trekke litt på skuldrene å tenke «what the heck», hvis ikke man starter en plass, så kommer man heller ingen vei. Og som Arne sa da vi prøvde: «It’s not there yet, but it’s nice preparations». I tillegg hadde han en banktanke med det, og det var at jeg som rytter, når jeg fikk høre «passage», så setter jeg meg litt mer opp, jeg bærer min egen brystkasse bedre, og jeg fant det lettere å sitte på Bobbie. 

Videre jobbet vi med overganger mellom samlet trav og øket trav, før jeg kom på at jeg kanskje burde nevne at jeg hadde håpet vi kunne kikke litt på den noe vanskelige venstregaloppen vår. Selvsagt fikk vi det, og Arnes tips hang selvsagt igjen med noe av det vi jobbet med i for eksempel de diagonale traversene våre dagen før. Ikke dra nesa inn, flytt frambeina over, og tenk mot piruetten. Istedenfor å ri volter fikk vi heller jobbe med carré, også etter hvert gjøre carré’en til en volte. En carré er ikke annet enn å tenke mer at «nå gjør vi mye, nå gjør vi mindre».

Arne forklarte også hvorfor jeg ikke skal bry meg om hvor hodet hennes er plassert når jeg jobber på en volte (eller med en carré). «You’re not looking at where her face is pointing, you are looking at where her bodyparts are relative to one another. Because this one position (altså stillingen i atlas) doesn’t really define her bend. She could take this one rotation and make a bend out of it, hardly any horse ever does. What you essentially is doing (ved å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen) is destroying your structure, and make it again.»
Arne sammenlignet det med obersten som kommer opp til senga til en offiser og merker en liten rynke på ene lakenet. Obersten drar dermed av hele sengetøyet og får offiseren til å gjøre alt på nytt. Litt samme greia er det nå jeg blir sittende å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen. På et eller annet tidspunkt vil man jo få det riktig gjennom å rive alt ned og starte på nytt hver gang, men det vil ikke dermed si at det er den enkleste måten å få ting gjort på.

​Er det rart jeg digger Arne? Måten å forklare på er så logisk – så gjenstod det bare å få det til i praksis, da… :p Jeg skal ikke påstå at jeg fikk det så veldig bra til, men jeg fikk noen sitstips (som blant annet å ta mitt utvendige bein bak og få innvendig hofte fram), og Arne sendte oss ut i en canter halfpass for at jeg skulle få følelsen av at Bobbie må flytte seg med frampart-bakpart-frampart-bakpart. Igjen smilte og nikket jeg og bare «jaja, canter halfpass, nullstress lizzm!». Aldri gjort det før, så pytt! Heller ikke noe vi akkurat fikk til, men ETT steg følte jeg at vi var inne på noe, før alt falt fra hverandre og Bobbie stoppet opp :p 

​Til slutt fikk vi teste noen overganger mellom piaffe og venstregalopp. Dette for at jeg i piaffen (som vi altså ikke helt rir enda, men tanken!) har begge hoftene ganske godt framme, mens når jeg skal opp i venstregalopp må jeg bestemme meg for å sende en hofte tydelig fram for å få riktig galopp. Selv om jeg føler at det teoretisk er way over mitt nivå, så klarte vi faktisk øvelsen ganske godt, og jeg er superstolt over Bobbie som faktisk fattet fine fatninger til Bobbie å være, hver gang jeg ba om det. Overgangene nedover derimot – der har vi på aller høyeste nivå en jobb å gjøre! De var litt mer traktor-godstog-pløyeBobbie, men pytt, det skal komme seg!

Alt i alt en super rideøkt for Arne, med en Bobbie som var ganske mentalt med, om enn noe mer elektrisk enn hjemme, noe som igjen førte til en Ragnhild som ikke akkurat rir sånn veldig pent (litt mye hal-og-dra). Men det burde ikke være tvil om at vi har fått med oss lass med ting å tenke på og trene på hjemme. 

Og som om ikke dette var nok så hadde vi også en teoritime, som omhandla mye om det utvendige beinet, både til hest og rytter, og hvordan dette har kontroll over deg. Hvordan utvendig ben på rytteren i stor grad kan regulere innvendig seteben. Arne hadde også noen andre kloke ting å si:

• At sjenkelen er den som skal bety fortere fram er en dårlig idé. Det gir deg alt for få muligheter til andre ting.
• Utvendig bakbein er det beinet som brukes mest i øvelsene vi rir, bortsett fra versaden.
• Forbered hestens bøyning med stilling, men ikke vær avhengig av stillingen for å få bøyning.
• Ikke ri versader med for mye tverring. Tråkker den over blir det vanskelig å få bakbein til å bære.
• Versaden er til for å få hesten til å flytte seg til «the center of gravity».
• Samlende øvelser skal føre til at hestens masse støtter seg på de beina som bærer.
• Behold frihet i innvendig bak, også i travers. Friheten i innvendig bak må samsvare med utvendig.
• Ikke be om mer «impulsion» hvis ikke du har bakbein som bærer. Det blir som å sette en bil i fri og gasse. Det gjør ikke noe godt.
• Hovedmålet med piaffe er å bygge opp hesten til noe annet.
• Alt som går bra ved en tilfeldighet er verdt mye!

​Og med det pakket jeg Bobbie på hengeren og vi kjørte oss hjem igjen, veldig, veldig fornøyde med en super helg med masse gode innspill. Jeg skulle gjerne ridd flere kurs for Arne i år, men kurskalenderen min sier dessverre at jeg ikke har tid (eller råd…) til det. Jeg håper virkelig jeg får til et nytt et neste år – montro hva vi får til oppgave da? Vet ikke om jeg tør tenke på det en gang. I mellomtiden får vi øve på piaffe, passage og terre à terre - haha :p

Kursplanen min gjennom året er ganske fullpakka, men én gang per år må jeg prøve å få ridd for Arne Koets. Den kloke, pedagogiske mannen som er et oppkomme av praktiske, smarte rideøvelser som hjelper oss videre på veien. I år var det februarkurs som ble aktuelt for meg, og min gode venninne Anna Lene og jeg pakket snippsekken, puttet Bobbie på hengeren og kjørte til Steinseth i Asker. 

Vel framme startet vi med å få med oss lørdagens teori. Jeg hadde ytret ønske om litt tanker rundt sits, og det kan man jo si at jeg fikk. «Seat. It's not everything, but nearly.» Arne er veldig opptatt av setet, og grunnen for at dette er viktig er fordi du innvirker direkte på hesten med det. «With the bit you comment the past.» Gjennom setet innvirker du direkte og kan forandre ting akkurat når det skjer, så sant du får med deg hva som skjer, vel og merke. Hvis du bruker sekundære hjelpere, være seg tøyler, bitt, sjenkler, spore, pisk osv, så kan hesten velge om den vil svare eller ikke. Hvis du bruker setet direkte (og på rett måte) kan ikke hesten velge å stå i mot. Den blir bare med i bevegelsen. Akkurat derfor er setet så viktig å utdanne.

Arne tok for seg dette med den optiske rette linjen man ofte tegner opp når man sitter på en hest: Hode, skulder, hofte, hæl. Han fnyste litt av den, fordi hvor er det den rette linjen skal gå egentlig? Hvis du rir en galoppiruett og kikker på utsiden av rytteren, vil det være en rett linje der? Nupe, men sitsen vil fremdeles være riktig. Så rette, opptegnede linjer holdt ikke Arne med. «Det er veldig sjeldent vi rir og jobber med helt symmetriske hester.» Vil det være riktig å sitte snorrett på en asymmetrisk hest? Nei. Det vil si at mye av det vi gjør er ikke rett i ordets rette forstand ;) Det riktige setet er å sette opp kroppen vår slik at vi beveger hesten i den retningen den skal (ja, for det er jo så lett... :p ). 

​Videre snakket Arne om setebeina, og at vi skal gi hesten plass. Se for deg at energien som produseres fra hestens bakbein forflytter seg som en bølge gjennom hestens kropp: «Ta bølgen, gjør den din egen og form den!» Kanskje litt svevende tanke fordi det er så grøsselig vanskelig i praksis, men jeg både liker og forstår tankegangen. Arne forklarte også hvorfor vi bør jobbe mer med å få ting riktig på innsiden enn utsiden, fordi med en bøyd hest så har man størst plass å gjøre feil på utsiden ettersom den er strekt og dermed gir deg litt større spillerom. Dette gir også større sannsynlighet for trøbbel på innsiden.

For å klare å gi hesten den plassen den trenger, så nevnte Arne den magiske muskelen hamstring. For en som meg som knapt nok har styr på hvor jeg har armer og ben når jeg rir, så er det på ingen måte lettere å ha kontroll på det som er inni meg når jeg rir. Hvor er egentlig hamstring? Jeg spurte Arne, og han forklarte morsomt nok at hamstring er den muskelen du strammer hvis du ufrivillig blir kløpet i baken :p Thea, som også var med på kurset, ga meg etterpå en god øvelse som også kunne hjelpe meg å finne hamstringen min: reis deg opp fra stolen du sitter på med kun ett bein. Da kjente jeg virkelig hamstringen min! Og hvorfor denne var viktig? Fordi ved hjelp av en aktiv hamstring klarer du i større grad å bære deg selv, du får åpnet hoftene, og kommet mer fram med dem. Dette gjør igjen at du lettere klarer å sitte på hesten. Forståelig i teorien? Tja.. Forståelig i praksis? Njet :p

Vi avsluttet teoriøkta med å snakke litt om de standardfrasene som ofte blir brukt innen ridning (som f.eks det med en «loddrett sits»), og Arne hadde en fin tanke om at det ikke hjelper å følge reglene, hvis ikke du forstår systemet. For meg var det en fin tanke på hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på den teoretiske biten. Fordi jeg vil forstå hva jeg driver med – eller i hvert fall prøver å drive med.

​Så var det å sette alt dette ut i praksis da. Noe som ikke akkurat er så veldig mye enklere :p 

​Den første rideøkta mi med Arne inneholdt en hel haug småting som jeg kan ta med meg videre. Det er kanskje ikke alle disse rådene som gir mening for alle, da de er klipt rett fra undervisningen til meg. Så er det noe du ikke forstår, så hopp over og lat som du ikke leste det ;)

• Versaden skal være en shoulder in, ikke en mouth back.
• Løft innvendig søm på salen opp i sitsen.
• Sit proud.
• Løft innvendig ribbekasse opp i armhulen. Det hjelper med å få innvendig hofte godt nok fram.
• Utvendig skulder fram.
• Hele salen på innsiden skal gå opp til ditt innvendig øre.
• Gjør det fra setet: ikke tenk for langt ned i kroppen.
• Alt skal plugges inn i setet ditt. Sømmen i buksa, salen og hesten.
• Bruk navlen.
• Innvendig seteben er i en konstant kontakt med salen.
• Skritt, trav-overganger: velg et bakbein, når løftet av innvendig halvdel av hesten kommer opp i setebeinet former du det inn i en ny gangart. Skritt-trav er det enkleste. Trav-skritt: Du må lenge bevegelsen uten å gjøre den for dyp. Vi skal løfte hesten ut av travet og inn i skritt.

Det har bare blitt en vane. Hver eneste dag siden 2013 har jeg notert ned på et word-dokument hva jeg har gjort med Bobbie gjennom året. Nå er vanen så innarbeidet at det nesten går på automatikk. På slutten av året teller jeg opp årsoppsummeringen, og det er alltid like spennende. Hva har vi faktisk har gjort? 2017 ble intet unntak. Jeg har ikke noe treningsplan jeg følger, men jeg bruker ofte treningsdagboken i det daglige for å holde sånn nogen lunde oversikt over at dagene ikke blir for like. Men i hovedsak blir treningsøktene mine styrt av hva jeg har lyst til og mulighet til den aktuelle dagen, avhengig av tid, humør, aktiviteter i hallen, vær og føreforhold. Og dette har tilsammen blitt Bobbies 2017:

Etter fire år med oppsummering av Bobbies treningsår kan jeg se visse likheter, selv om dette er ganske ubevisst. Blant annet er antall dager med rideøkter ganske jevn:
2013 - 133
2014 - 92
2015 - 110
2016 - 105
2017 - 112

Antall fridager har dog økt betraktelig for Bobbie, noe som antagelig har en liten sammenheng med at jeg nå har to hester i tilnærmet full trening. Fra skarve 38 fridager i 2013, til 96 fridager i 2017! Jeg vet ikke helt hvem jeg er mest fornøyd med jeg. 38 fridager på et år er jo nesten ingenting, men 96 er kanskje litt i meste laget? Samtidig er det jo ikke feil med noen fridager innimellom heller. Det har iallefall ikke kjentes ut som om Bobbie har hatt for mye fri gjennom 2017, så vi ligger vel ganske fornuftig til, mener magefølelsen min. ​

Det har blitt noen kurs gjennom 2017, og størst var nok opplevelsen da jeg kjørte til Sverige og var ukeselev for Christofer og Rebecca Dahlgren (jeg har bare ikke kommet så langt som å få blogget om den opplevelsen, men det kommer nok). I tillegg har det vært kurs for både Michelle Wolf x2, Arne Koets x1 og Bent Branderup x1.

Vi har også gjort litt andre ting enn akademisk, blant annet har vi vært med på en feltrittstrening, vi har deltatt (og vunnet =D ) en uoffisiell skeid-konkurranse på stallen, og vi har utfordret skjebnen og jobbet litt på jordet, for å nevne noe. Litt avveksling og gøy må man jo bare ha det! 

Det skulle egentlig vært et kurs til for Christofer + et kurs til for Arne på høsten, men en karantenestengt stall satte en elegant stopper for det. Uansett har vi fått masse ut av de kursene vi har vært på, og en annen ting som er verd å nevne for 2017 er det året jeg kjøpte meg dressursal. En sal som har gjort mye for utviklingen til både Bobbie og meg. Dessverre har 2017 vært et av de stilleste årene på bloggfronten for meg noen sinne. Dette har med kombinasjon av trening av to hester på fritiden, pluss mye jobb for å få ting til å gå rundt. Heldigvis ser 2018 ut som et år med mer struktur og forutsigbarhet for min del, og selv om jeg ikke har nyttårsforsetter, så kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å få litt mer liv i bloggen igjen. Jeg har blant annet noen tanker og funderinger som jeg går og kjenner litt på, som har lyst ut på et vis. 

En ting jeg har klart gjennom 2017 er å holde instagramkontoen i live. Det er så kjapt og så enkelt, så det går liksom unna i en svisj. Det er ikke uten grunn jeg har kalt den for hestehverdagen. Bildene som legges ut der er i hovedsak mobilbilder som er tatt av akkurat hverdagen. Det er ikke den mest fancy instagram-kontoen, men det er glimt fra hverdagen til Bobbie, Isco og meg. Den tror jeg absolutt jeg skal klare å holde fart i, også gjennom 2018. ​

Isco har heller ikke ligget på latsiden gjennom 2017. Også han har fått sitt helt egne treningsdiagram, hvor jeg har oppsummert Iscos år. Målet med Isco har hele tiden vært å holde han i gang 3-4 dager i uka. Når jeg teller opp, så er vi vel nærmere 4-5 dager i uka, men han er jo så utrolig morsom å jobbe med, så det blir bare til at han blir trent han og.

Når det kommer til dressurtreninga hans, så er jo det en god miks av lange tøyler, longering, løstrening og annet jeg måtte finne på som kunne passe inn under dressur. Longering og løs har jeg også som egne punkter, men da har øktene vært mer direkte konsentrert på det. Løs har også vært noen ganger hvor han bare har vært løs med andre hester og lekt. Men Isco har fått jobbet seg noen dressurøkter med Isco-dressur på Iscos måte, og det er like givende og frustrerende hver gang :p I tillegg er jeg ganske fornøyd med at jeg har klart å kjøre han ganske mye gjennom året.

I år var intet unntak! Jeg føler at historien bak outfiten også fortjener litt publisitet, for jeg har en mamma som har litt sånn halvveis prinsipp om aldri å kjøpe noe hesteting i gave til meg. Et år, en eller annen gang mellom 2006 og 2010 fikk mamma et innfall en jul om å kjøpe julegave til min daværende hest, Janko. Det var et nissedekken og fire nisse-heste-sokker. Nå er jeg en ganske praktisk person av meg, og jeg liker i hovedsak å ha ting jeg bruker og ikke så mye mer. Jeg husker jeg så på pakken med litt oppgitt blikk, men når man får gave av sin mor, så tar man jo vare på den. Siden den gang har nissedrakta blitt med ned fra Volda, ligget litt på pause i Oslo, og nå de fem siste årene har den vært i Hamar. Liggende i en pose i putekassa mi oppe på låven, hvor jeg rynker på nesa hver gang jeg må flytte på den posen fordi jeg skal ha tak i noe annet i kassa. Men én dag i året så løper jeg opp på låven og smiler når jeg drar posen opp fra putekassa. Den ene dagen i året hvor jeg er veldig glad for julegaven jeg fikk av mamma for omkring ti år siden. 

På stallen er vi flere som er glade i bilder, så en dag før jul er vi nødt til å dresse opp hestene i juledrakta, vi må ta på oss nisseluer og andre juleting, også tar vi julebilder på jordet. Den ene dagen i året går dekkenet på rundgang på flere hester, og vi knipser julebilder av hverandre. Og sant skal sies: Takket være dekkenet og nisse-heste-sokkene blir det ekstra, ekstra jul over julebildene hvert år. Så takk, mamma - i hvert fall denne ene dagen i året =D ​

I år måtte selvsagt både Bobbie og Isco være med på bildene, og etter at jeg hadde knipset noen av Maren og hennes hester stilte Bobbie, Isco og jeg oss opp foran Maren og kameraet. Resultatet? Vi hadde det ganske gøy i alle fall ♥

God juuul!

Etter tre dager, seks undervisningstimer og noen fullskrevne notatsider var vi klare for nest siste dag hos magikerparet Christofer og Rebecca. Dag fire, økt syv og åtte. Man skulle kanskje tro Bobbie begynte å bli sliten, men hun fortsatte å henge i så godt hun bare kunne, med en helt herlig energi. Denne dagen hadde Silje og jeg byttet vår ene økt, slik at Silje fikk to økter for Rebecca, mens jeg skulle ha to økter for Christofer. Litt spent på Bobbies innsats på andre økta, men stjerneponni leverte! 

Jo lengre ut i uka vi kom, jo vanskeligere ble det å huske hva vi gjorde på øktene. Hodet var liksom så fullt, inntrykkene så mange og alle tilbakemeldingene så smarte. Skulle hatt med båndopptaker. Notatene mine fra fjerde dagen har samlet de to timene i ett, og kortversjonen er egentlig at vi "jobbet videre med mye av det samme jeg jobbet med dagene før". Sånnsett så var uka helt genial. Den startet med at Christofer kikket på oss, så hvor problemene våre lå og hva vi burde jobbe med. Derifra fikk vi introdusert noen nye øvelser som kunne hjelpe på problemet, og de siste øktene gikk med på å repetere de øvelsene vi var introdusert for. Dermed gikk dag fire, og de to ridetimene for Christofer med til ting vi var introdusert for. Vi repeterte redoppen, en øvelse Bobbie tydelig hadde sovet godt på over natta, for hun var mye bedre enn dagen før. Fortsatt var svaret for venstre sjenkel litt vanskelig, men øvelsen kom seg betraktelig. 

I trav fortsatte vi å kikke på sjenkelvikningene i håp om å løsne Bobbies boger enda mer. Hun fant stadig bedre løsninger på øvelsen, og jeg sleit mer og mer med å sitte på travet hennes. Vi har visst noe å jobbe med begge to... Den første økta tok vi det litt piano for ikke å ta piffen helt ut av henne før andre økt, men vi rakk å få med litt galopp også. Øvelsen var enkelt og greit å gasse på nedover langsidene, og ved hjelp av at jeg retter meg opp i overkroppen skal hun komme mer tilbake. Uten å bryte ned i trav (eller skritt, eller holdt...), for er det noe Bobbie er flink til, så er det å tolke et hvert signal på "litt saktere" som "bråstopp". Vi ga oss uten de største utfordringene denne økta, og håpet Bobbie ville lade fort til neste økt om noen timer. 

Etter en interessant lunsj på den lokale restauranten med litt skravling om bitt og hestemunner endte jeg opp med å få lov å låne bittet til Ikaros på min neste økt med Bobbie. Av alle ting liksom. Du vet at økta kommer til å gå bra når du får låne bittet til Ikaros! Bobbie og bitt har liksom vært veldig greit. Hun har hatt ett bitt, og i og med at vi rir mye bittløst, så har jeg aldri følt behov for å endre rundt på bitt. Ikke har det vært noen problemer i munnen hennes heller. Det eneste jeg hadde ønsket var å finne et lettere bitt. Det Christofer da presenterte meg med var (av alle ting) et tredelt (!) western-stangbitt (!). Igjen var det noe med den der svelgingen av kameler med tykk vinterpels. Jeg skulle da aldri ri på et delt stangbitt! Bortsett fra nå da. Det skal sies at dette bittet var et bitt som låste seg når det nådde en viss vinkel, slik at klypeeffekt vil aldri oppnås med dette bittet. Tanken er at man har en kombinasjon av et løsgjørende trinsebitt, og stangbittet i ett og samme bitt. Jeg likte tanken! Spent på hva Bobbie ville si, hun som er så vant til å gå med det samme bittet hele tiden. 

Uten at mine notater sier så veldig mye mer fornuftig i forhold til hva vi faktisk gjorde utover "det samme som før", så velger jeg heller å dele bilder fra siste økta på fjerde dagen. 

Følelsen av å ri på nytt bitt, og uten kapsun var en annerledes følelse, og Bobbie bar seg litt annerledes i hode og hals. Klarte ikke helt å føle om jeg synes det var bedre eller ikke, men at det var en annen respons på bittet, det var det ikke tvil om. Spennende var det også å prøve å ri uten den løsgjørende kapsunen, men at bittet skulle bidra med den effekten. Vi fikk jo til det samme vi ellers pleier å få til, og Bobbie hadde ingen protester på bittet, så negativt virket det iallefall ikke. Hadde vært spennende å prøve mer av det i rolige former hjemme (hvor også hodet mitt er mer klar for nye inntrykk). Kanskje det en dag blir nytt bitt på oss? 

Med to rideøkter unnagjort reiste vi tilbake til leiligheten vi sov, og ryddet oss klare for avreise dagen etterpå. Vel vitende om at fredagen kom til å bli en hektisk dag. Først to undervisningstimer kjapt etter hverandre, så  laste på hengeren og kjøre hjem. 

Det er morsomt hvordan man føler seg når hjernen ikke klarer å ta til seg mer. De to siste timene husker jeg bare som i en vatt-dott. Jeg husker ikke annet enn at vi jobbet oss igjennom det vi hadde jobbet med gjennom uka, både for Christofer og Rebecca. Også husker jeg at Christofer spurte når jeg tok væpnerprøven min, hvorpå han konkluderte med at ridderprøven er på trappene i 2019 (det skal gå maks fem år mellom de to prøvene, og jeg tok min væpnerprøve i 2014). Jeg bare lo. Han trakk på skuldrene som om det liksom ikke skulle være noe problem, og ga meg noen tips på galoppbyttene (som jeg ikke husker et kvidder av), og noen andre tips som omhandlet ridderprøven. Jeg kjente at det bare var fullt, og at ordene Christofer kom med liksom ikke fikk plass inn øregangen en gang. Men det var uten tvil hyggelig å høre at noen kan tenke i de baner for oss. For jeg tenker på ingen måte dit selv :p 

Bobbie fikk en liten pause ute i luftegården, mens jeg pakket siste rest på hengeren. Det ble sagt hadet til alle de koselige folkene, til ferieselskapet mitt, og Bobbie ble lastet på prinsessetransporten - klar for en 7 timers kjøretur hjem. Bortsett fra litt kø i Oslotraktene kom vi oss trygt hjem til Hamar igjen og poff, så var vi tilbake i hverdagen. Heldigvis med hode og kropp proppet fullt av ting å jobbe med framover. Hadde helt sikkert hatt hodet fullt nok til å trene for meg selv et år framover. 

Snakk om en fantastisk uke hos fantastiske folk, med fantastiske hester og fantastisk selskap. Så fantastisk at jeg gladelig reiser tilbake som ukeselev sensommeren 2019, og jeg gleder meg helt utrolig allerede! Bobbie og jeg blir også å reise ned til Sverige i 2018, men det blir bare for en helg, under Fair to the Horse, hvor jeg skal ri for Marius Schneider. I tillegg er planen å ri for Christofer når han kommer til Drammen i august. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve livet mitt ♥

Første dagen hos C&R brukte vi til å bli kjent med hverandre, og både C&R skulle finne ut hvem Bobbie og jeg er, hva vi driver med og hvordan de best kunne hjelpe oss. Andre dagen fikk jeg av Rebecca starte på å forstå hva vi skulle gjøre, hvordan og hvorfor. For Christofer ble dag to første dagen han fikk se meg ri, så det var først tredje dagen han virkelig åpnet restauranten og serverte meg oppskrifter på hvordan Bobbie og jeg kan jobbe mot å bli enda bedre versjoner av oss selv. For Rebecca fikk jeg plutselig sendt opp i en praktisk tentamen etter mine to dager med lærdom. 

Første økt var også denne dagen for Rebecca. Det startet med at Bobbie fikk et lite Bobbieanfall fordi Stine og Veronica tok med seg hestene sine ut av hallen. Hun hadde fortsatt Pegas der, men DramaQueen Bobbie synes hun måtte få et lite anfall allikevel. Hun gjør ikke så mye, men hun jazzer seg opp, blir urolig og svirrer rundt. Jeg venter henne somregel bare ut, for jeg vet at det roer seg som regel etterhvert. Rebecca så opptrinnet og forklarte i etterkant at i et slikt tilfelle så ville hun gått rett inn i situasjonen og jobbet med å flytte bogen fra side til side, det arbeidet jeg var introdusert for de to forrige timene. Hun forklarte at hennes erfaring var at det var mer nyttig å jobbe med å flytte bog og senke hodet, enn å bare rygge hesten, eller å forsøke og korrigere adferden. Det gir hesten noe å tenke på, det gir den en konkret oppgave, og det er også en øvelse (når den er riktig innlært) som sier til hesten at "nå skal du slappe av". Akkurat den lille situasjonen ga meg virkelig en oppvekker, at jeg faktisk relativt enkelt kan gå inn i en Bobbie-stress-situasjon og konkret trene på at hun skal slappe av i de situasjonene. Hvor enn tåpelig det høres ut så har ikke tanken slått meg før.

Den situasjonen var bare en liten tominutters del av økta, men Rebeccas ord skulle vise seg å være nyttige å ha med seg til slutten av timen. Gjennom økta jobbet vi videre med arbeidet fra dagen før, og fokuserte særlig på bytting av votle, med at jeg først går framover i samme retning som Bobbie, før jeg endrer retning til å gå bakover, får Bobbie inn mot meg, unngår å flytte meg (!), vender om skuldre og får Bobbie ut på ny volte. Deretter kan jeg bytte pisk og tøyler i hånda. Akkurat det punktet med at jeg skal unngå å flytte meg er særdeles viktig for meg å huske på, for jeg har ganske ubevisst alltid viket litt fordi Bobbie kan bli litt mye ponni på vei innover. Med en gang Bobbie fikk forståelse for at jeg holdt min posisjon i vendingen, og at hun skulle rundt meg, så loffet hun bare avgårde som et lite lam. Aldri før har vendinger i longeringen fungert så bra!

Jeg følte jeg begynte å få noe forståelse av øvelsen også i praksis, og akkurat når jeg følte at vi begynte å skjønne det litt begge to, så fikk jeg beskjed teste samme øvelsen i trav. Her kom det fram at innvendig sjenkel i sjenkelleiet (altså pisken) ikke helt var forstått 100% enda, noe som heller ikke kom som en overraskelse. Men vi fikk prøve oss, og vi fikk faktisk en følelse av helt egen selvbæring i trav, med god bøyning gjennom hele kroppen, og løs line. Rebecca minte meg også på at jeg måtte huske å si takk når ting går bra, og det gjøres med å sette seg ned, la hesten komme inn, senke hodet, og ta pause. 

Ettersom Bobbie driftet litt ut av volta i trav gikk vi tilbake i skritt for å befeste reaksjonen på den innvendige sjenkelen enda bedre. Mens vi holdt på med dette nederst i ridehuset fikk Bobbie for seg at Pegas var på vei ut av ridehuset (noe han ikke var), og den lille flua i hodet hennes gikk igjen amok. Rebecca var på oss med en eneste gang, og ba meg ta over situasjonen. Jeg gjorde som vi har trent på de siste dagene. Bobbie fikk beskjed om å flytte seg litt bak, flytte bogen, senke hodet. Rygge igjen, flytte bogen andre vei og senke hodet andre vei. Med et par slike beskjeder la flua i hodet til Bobbie seg til å sove igjen, og Bobbie slappet av. Det var så utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk kan gå inn og løse situasjonen når Bobbie stresser seg opp, og gjett om dette er noe jeg skal ta med hjem!

Bobbie slappet av igjen, og vi avsluttet økta med det. En veldig positiv avslutning for oss begge! ​

Daglige rutiner blir raskt befestet, og igjen knasket vi lunsj på Kinnekullegården før vi suste ned til hestene for økt nummer to for dagen. Her ble rommet i verktøykassa mi for "smidighet" fylt opp i stor grad av Christofer. Målet til Christofer for Bobbie og meg var å gi oss verktøy for å gjøre Bobbie mer smidig, særlig i bogene. Som jeg har notert mens han rei en av sine egne hester: Vi vil ha myke boger. Det er ikke nødvendig med flyttbare boger hvis de er stive. Nettopp dette var det Christofer ville gi oss. Som Stine så fint forklarte det: Bobbie skal bedre abduksjonen i bogene sine, altså evnen til å strekke de fra hverandre. Og min egen forklaring på det: Bobbie skal begynne å ta OL-floka. Hun er blitt bedre i bevegelsene hun trenger hvis hun skulle gått diagonalgang på ski, men hun trenger å øve mer på OL-floka si!

​For å jobbe med smidigheten til Bobbie fikk jeg beskjed om å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Til og med ting jeg har sagt at jeg ikke ser noe poeng med. Kamelhår smaker godt ;) Vi startet med å bøye henne både inn og ut på volten. Både i skritt og i trav. Så fikk vi beskjed om å ri sjenkelvikninger over diagonalen i skritt. Det er en øvelse vi aldri har prøvd oss på før, men vi ga det et forsøk, og det var jo ikke vanskelig å kjenne at man manglet litt evnen til å bevege seg sideveis, altså: vi manglet en god abduksjon. Det er ikke å stikke under en stol at vi ikke akkurat kom oss så veldig mye diagonalt over den banen. 

Christofer introduserte oss videre for en helt ny øvelse som jeg aldri har hørt om før: Redopp. Redoppen deles i versade eller travers, og vi testet begge deler på begge hender. Forestill deg at du rir på en vanlig høyre-volte. Så går du over til å ri versade på denne høyrevolten. Fra versaden ber du om enda mer tverring på volten, slik at hesten til slutt går på tvers av voltesporet, med frambeina på innsiden av voltesporet og bakbeina på utsiden av voltesporet. Hesten beveger seg på tverren bortover. 

Derifra går du tilbake til en vanlig høyrevolte, også går du inn i en travers på høyrevolten. Fra traversen ber du om enda mer tverring, slik at hesten også her går på tvers av voltesporet, men nå med bakbeina på innsiden av voltesporet, og frambeina på utsiden. Bildet er ikke akkurat korrekt illustrert, men gir kanskje en idé om øvelsen. Når man har kommet seg helt på tvers fortsetter man å gå et stykke på volten på tvers, slik at kroppen virkelig får beveget seg sideveis.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette er en øvelse som kan hjelpe mye med OL-floke-bevegelsene til Bobbie. Hun synes denne øvelsen var ekstremt vanskelig, og vi fikk bein i alle retninger og mange kreative forslag. 

Nå skal det sies at redoppen egentlig skal gjøres i galopp, så Bobbies siste forslag var ikke så gæli, men for min del tror jeg det er greit vi lærer oss den i skritt sånn i første omgang. 

Jeg fikk en teoretisk forståelse av øvelsen og vi fikk prøve den begge veier. Jeg ble fort enig med meg selv om at dette er noe vi kunne trenge å trene mer på hjemme. Bobbie synes det var enklest å forstå oppgaven på venstre hånd, hvor versaden gikk ganske greit, mens traversen var litt verre. På høyrehånd var begge deler litt vanskelig, men vi puttet den i verktøykassa vår, og tok den med hjem for videre jobbing.
​
Christofer sendte oss dermed ut i trav på volte, og med samme oppgave her: finne et jevnt trav hvor jeg kan bøye Bobbie både inn og ut av volten. 

Vi tok smidiggjørings-øvelsene med oss, og ble raskt kastet ut i neste oppgave: Galopp. Kommer det som noen overraskelse, også her startet vi med stilling, kontrastilling, stille tilbake, travers på volten, og tilbake igjen. Alt for å bare ha evnen til å smidiggjøre og løsgjøre kroppen hennes i alle mulige retninger. Den magiske energien som vi hadde andre dagen var litt forsvunnet, men hun jobbet iherdig på, og jeg må si jeg var stolt av henne som prøvde sitt aller beste og ga gass. Vi jobbet rimelig mye mer i galopp enn hva vi pleier.

Kan tro hodet mitt kokte over etter denne økta, og jeg visste ikke helt om jeg gledet eller gruet meg til dagen etter. Silje hadde nemlig spurt meg om jeg kanskje kunne tenke meg å bytte en time med henne, slik at jeg fikk to timer for Christofer, og hun fikk to timer for Rebecca den dagen. Jeg hadde sagt ja, med visshet om at timene for Christofer er mer fysisk krevende enn timene for Rebecca. Ville Bobbie orke to ganske aktive timer etter hun allerede har gått 6 timer på 3 dager? Ville hodet mitt overleve to ganske aktive timer? Før den tid fikk Bobbie lov å gomle masse betfiber, gulrøtter og høy, og bli overlesset med rosende ord. Jeg var virkelig så innmari stolt av henne, og innsatsen hennes! 

Vi var fem ukeselever hos Christofer og Rebecca den uken vi var på plass. Fire av oss norske, og ei hyggelig svensk dame med en superfin welsh. Undervisningstimene var lagt opp slik at vi var to og to som fikk undervisning samtidig. Min første time den andre dagen var for Rebecca, mens Silje trente Pegas for Christofer. Bobbie var helt cool med en annen hest i hallen, og for Rebecca fikk vi jobbet oss videre med det vi startet med på første økten. Bobbie skulle bøye seg rundt innvendig sjenkel, og denne økten fikk jeg en liten diamant å ta med meg videre: Når man legger til innvendig sjenkel skal målet være at hesten svarer med å gi deg ditt utvendige øye. 

Noe av problemet jeg kjente var at Bobbie forsvant ut av volten, og at jeg følte jeg måtte holde henne inne på volten med longelina. Det var et symptom på at Bobbie ikke helt hadde forstått hjelpen enda, at den innvendige sjenkelen er noe hun skal bøye seg rundt, ikke vike vekk i fra. 

Vi brukte mye tid på at jeg i det heletatt skulle forstå hva jeg faktisk dreiv med. En ting er å få noe nytt forklart, en annen ting er å forstå hva man driver med. En tredje ting er å faktisk utføre det i praksis. Her kom det tydelig fram at jeg trengte litt hjelp med å koordinere kroppen min. Bare det å utføre et voltebytte måtte forklares veldig detaljert for at kroppen min skulle få det med seg:

Start med å be om masse, masse bøyning ved innvendig sjenkel slik at hesten faktisk gir deg utvendig øye. Ta noen steg bakover med egen kropp, og mens hesten gir deg sin utvendige skulder vender man sine egne skuldre om og sender hesten ut på ny volte med ny bøyning.

Lett? Pøh.. I tillegg kom koordineringen med tøylehånd og piskhånd og byttet av det, samt at jeg skulle huske på at pisken skulle senkes når jeg fikk den reaksjonen jeg ønsket: at Bobbie holdt kontakt med meg. Tommelfingerregelen for meg ble at når det var slakk i longelina skulle pisken senkes. Noen ganger trenger man bare noen sånne enkle holdepunkter som gjør det hele litt mekanisk til å begynne med, men etterhvert sitter det mer og mer i kroppen. 

Det høres ut som om vi gjorde så lite gjennom den ene timen, men det var så utrolig mye. Jeg husker at denne økten fortsatt virket overveldende for meg, og jeg gikk med tanken om at jeg skulle finne meg selv i min egen kropp. Samtidig var jeg helt imponert over hvor godt Bobbie tok det nye tankesettet, og det aller morsomste var at Rebecca hadde fanget opp en liten detalj i mitt kroppsspråk rundt Bobbie. Skifte av volte har alltid vært et problem, for Bobbie har som regel eksplodert når vi har prøvd det. Som en følge av det har jeg blitt ganske usikker i kroppsspråket mitt hver gang vi skal tenke i den retningen. Ved å trene på voltebytte på den måten jeg gjorde med Rebecca fikk jeg med ett blitt mye, mye tryggere i min egen kropp. Hun fikk meg til å forstå at jeg ikke skal vike for Bobbie (noe jeg trodde jeg ikke gjorde, men som jeg plutselig innså at jeg gjorde), men sende Bobbie, med løse boger, rundt meg. Med en fin og løsgjort Bobbie ble det plutselig ikke noe problem. ​

Etter å ha kikket på Christofer og Rebecca trene noen av sine hester og en ny velsmakende lunsj på den lokale restauranten var vi klare for time to for dagen. Bobbie startet med å jazze seg såpass opp på stallgangen at hun røyk det ene bindetauet. Det stod tross alt bare én annen hest inne i stallen som holdt henne med selskap, og det var jo ikke godt nok... Bobbie hoppetusse altså.. Når Bobbie i tillegg innså at vi skulle være aleine i ridehallen denne økta fordi hun andre som skulle trene for Rebecca samtidig som oss skulle trene på toleransebanen, så ble det baluba. Vi kom oss sånn halvveis inn, uten tøyler festet i hodelaget (det hadde jeg jo pussa og glemt å feste på - uproft). Utrolig nok så fikk jeg kastet meg på en noe elektrisk Bobbie, og Silje lurte på om hun skulle hente Pegas som selskap for Bobbie. Jeg kjente at hun var energisk, men ikke ukontrollerbar, så jeg takket nei og valgte heller å ri med den ekstra energien. Litt ironisk å komme for å trene og håpe man kan få hjelp med de problemene man har hjemme, som er daffe-Bobbie, også eksisterer ikke den hesten når man er borte. 

Det er sjeldent jeg er så spent før jeg skal ut å reise. Avreisetidspunktet var søndag 12. november, og 28. august ble stallen satt i karantene grunnet kverke. Vi hadde flere oppturer hvor vi trodde at stallen skulle åpne igjen, men gikk på flere tilbakeslag. Helga før jeg skulle reise hadde vi hatt hester friske i 4 uker, og hele stallen, alt utstyr og gjerder ble vasket og desinfisert. Mandag 6. november ble all dokumentasjon sendt inn til Mattilsynet, og vi regnet med å bli åpnet med en gang. Dagene gikk og da de ble torsdag 9. november hadde jeg hjertet i halsen og lurte på om turen min kom til å gå åt skogen. En telefon til Mattilsynet med en salig blanding av småfrustert og småirritert stemme fra min side, så gikk det en time og karantenen var offisielt opphevet. Jeg kunne reise! Jeg hadde ikke turt å skrive noe om det på sosiale medier i forkant, i frykt for å jinxe det. Jeg turte egentlig ikke skrive noe særlig om turen før jeg hadde pakka hengeren og alt var klart. Først da jeg stod på grensa til Sverige kunne jeg liksom senke skuldrene. Etter to avlyste kurs gjennom høsten, og følelsen av å ha vært innelåst på stallens områder i 2,5 måned, skulle jeg få den hesteferien jeg hadde drømt om siden i fjor. 

Bobbie stod rimelig greit nedover til Sverige, men kjedet seg litt siste delen. Det takles fint med en ekstra matservering før ankomst. Da vi kom fram var heldigvis ferie-venninnene mine Stine og Veronica allerede på plass, og de geleidet oss til riktig plass, viste oss paddocken Bobbie skulle stå i, boksen inne og salrommet (for vi ukeselevene fikk et helt eget salrom på deling!). Vi pakket ut tingene våre og etterhvert kom også Silje som skulle være med sammen med oss denne uka. Bobbie taklet livet på ny plass helt fint, og synes det var topp at det var gress i paddocken hennes. Litt før klokka åtte tok vi inn hestene, fôret dem kvelds, kjørte inn og hentet pizza, og videre til Falkangen hvor vi skulle sove. Det var fire småspente tobeintinger som fant senga den kvelden. 

Første dagen er alltid spennende, men Stine og Veronica er rutinerte ukeselever hos C&R, og Silje har vært der en gang før. De kjente til rutinene og jeg hang bare på. Hestene fikk komme ut klokka åtte og vi brukte morgenen på å kikke på C&R trene sine hester før det var vår tur med hestene våre. Hver dag hadde vi én time for Christofer og én time for Rebecca, og jeg startet med min time for Rebecca. Hun lurte på hva jeg ønsket, og jeg forklarte at mitt fokus i hovedsak er akademisk, men at jeg egentlig var mest åpen for å se hvilke ting hun kunne vise meg som jeg kunne ta med inn i den akademiske verdenen min. Hun vet jo godt hva Christofer driver med, og de får jo hjelp av hverandre, så jeg var sikker på at det var noe hun kunne bidra med. Og bare på denne første halvtimen snudde Rebecca opp ned på min treningstanke. Målet var å få mer bevegelse i Bobbies boger. Dette skulle vi få gjennom å legge til sticken/pisken i innvendig sjenkelleie slik at hun bøyde seg og senket hodet samtidig. På den måten begynner man å lære inn hesten at innvendig sjenkel betyr "slapp av og rund deg". Den nøkkelen har vist seg å være helt magisk for meg i etterkant. 

For å hjelpe Bobbie med søkningen ned brukte vi mye at jeg selv satt meg ned. Bobbie tok poenget overraskende fort, og det ble en veldig spennende første time som skulle legge grunnlag for mange tanker senere. 

Bobbie fikk komme ut igjen med litt mat, og vi kjørte opp til Kinnekullegården hvor vi spiste en fantastisk lunsj. Nede igjen hos C&R fortsatte dagen med at de trente hester, og at vi trente hestene våre. Min neste time var for Christofer. Og denne timen slo lynet ned i Bobbie. Jeg tenkte jeg ville ha én time fra bakken for Christofer, og jeg viste litt hva vi jobber med og hvordan Bobbie beveget seg. Også greit med tanke på at hun hadde en lang hengertur i kroppen fra dagen før. Christofer spurte meg hvordan det gikk med samlingen for hånd og jeg trakk på skuldrene og svarte "njææh..". Jeg fikk vise hva vi gjør, og Bobbie var sånn normalt pushy uten egentlig å forstå hva jeg mente (ikke så rart, jeg forstår det jo egentlig ikke sjøl heller...). Christofer lurte om på om han kunne få kjenne på Bobbie, og til å være en rød frøkenpøken som antagelig har surret sin tobeinte rytter ganske godt rundt lillefingeren, så møtte Bobbie her en som ikke ga ved dørene. Beskjeden Bobbie fikk var å bevege bakbeina fram uten å legge vekt i hånda. Bobbie ble rimelig frustrert og prøvde sånn omtrent alt mulig man kan prøve, men uansett hvor hun var, var også Christofer for å korrigere henne tilbake på plass, i mer riktig retning. Når han fikk rett svar fikk hun umiddelbart ettergift og ros.

Det skal ikke legges skjul på at Bobbie hadde noen momenter hvor hun var ganske frustrert. Det hjalp verken å vise fine forsøk på levader (som hun somregel får ros for fordi jeg bare synes hun er flink) eller å galoppere på stedet. Hun skulle gjøre én ting - gå fram - og den tingen skulle gjøres korrekt. Det som var fascinerende å se var Christofers timing og evne til å gi ettergift i rett tidspunkt. Jeg tror han hadde henne i hånda i fem minutter, og uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så klarer jeg ikke beskrive den følelsen jeg hadde da jeg fikk tilbake Bobbie etter de fem minuttene. Det var som om hun var lett som en fjær. Jeg kunne smatte på henne og hun tok opp takten umiddelbart uten å dytte et gram i hånda mi. Den følelsen var bare helt utrolig. Jeg har skrevet i notatene mine "snakk om quick fix på en evigvarende utfordring". ​

Første dagen ga masse rom for tanker og grublerier, og enda så hadde jeg 8 (!) undervisningstimer igjen de neste dagene! Kunne ikke annet enn å bli bra det. 

Det jeg dog har lyst til å gå inn på, og som jeg vet også mange fra kurset hadde lyst at jeg skulle skrive en blogg om er de tre paradene. For dette var temaet i Michelles ene teoritime, og det er et tema som har kommet snikende i teori-bloggene mine de siste årene uten at jeg har vært klar over det selv. Jeg finner selv notater tilbake til Bentkurset i 2013 (!), hvor jeg skrev følgende i bloggen Utdannelsen av hånd og sits: 

- Det er mange som ser på hestebeina som er i lufta, for å vurdere om hesten går fint eller ikke. Det kan brukes som et vurderingsmoment, men desto mer viktig er det å se på beina som settes i bakken: Hvor lander benet, og gjør det nytte for seg der det lander?

I den ene bloggen fra Bentkurset i 2016 er jeg mer inne på temaet, men med visshet om at jeg egentlig ikke forstod det og klarte å fange opp essensen i det: 

"Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke!"

Selv i notatene mine fra teorikurset med Christofer snakket vi om parader, og han navnga tre av dem, men ikke før jeg kom hjem igjen og jeg startet å gå igjennom notatene mine klarte jeg å trekke koblingen med at Michelle og Christofer hadde snakket om nøyaktig samme ting. Men det var først da Michelle forklarte greiene at jeg forstod det. Eller følte at jeg fikk fanget tanken litt grundigere enn før. Forstå det skal det vel ta litt tid før jeg klarer sånn helt inn i ryggmargen, men den teoretiske biten tror jeg begynner å sitte. For er det noe som er godt med Michelle, så er det at hun er en racer på å forklare ting slik at det blir forståelig. 

Jeg har alltid hørt at man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin. Derfor ble den ene teoritimen for Michelle særdeles interessant, for her følte jeg virkelig at jeg fikk fanget opp noe som ble min sannhet. Spørsmålet er om jeg klarer å formulere det ut igjen like bra som Michelle forklarte det på teorien. Men jeg gir det et forsøk, mest for å få det enda klarere for meg selv. 

Vi snakket altså om halvparader. Og som et lite sidespor så fikk jeg plutselig forklart enda en av disse "masete mantraene" som man til stadighet hører om, nemlig: "hold armene inntil kroppen!". Man vil jo ikke, og skal jo ikke ha kyllingvinger når man rir. Men hvorfor skal man ha armene inntil kroppen? Fordi når man tar halvparaden, så tar man kroppen og vekten tilbake i hesten, og da følger armene automatisk med. Det er ikke armene/hendene som skal halvparaden, den skal gjøres med hele overkroppen, og armene følger bare automatisk med. I en ideell verden følger også hestens vekt med bakover. Tar armene halvparaden drar vi bare i hestens hode, og det er nyttesløst. Så hele kroppen skal med, både vår egen og hestens. Og plutselig, når jeg hadde en forståelig forklaring på hvorfor, så ble det mye enklere å holde armene inntil kroppen mens jeg rei. Ikke at jeg nå sitter som en prest og aldri glemmer meg mer, men korreksjonen av meg selv kommer mye oftere, og armene får slappe av langs kroppen. Smart!

Vi startet med å gå igjennom hva en halvparade er, og sitatet over er for godt til ikke å utheves. Det er ihvertfall helt sikkert at ikke alle mine halvparader kjennes slik ut :p Men å sikte etter den følelsen er veldig, veldig spennende. Det er også viktig at vi ikke glemmer hva formålet med en halvparade er:

Og for å konkretisere hvilke problemer vi kan støte på, og hvilke løsninger vi har på problemene, så har vi valgt å gi halvparadene navn.
• 1/8 parade - Denne halvparaden sjekker at alt er bra, at alt er som det skal og at det føles godt. 
• 1/4 parade - Dette er den løsgjørende halvparaden hvor vi lukker innvendig hånd og kjenner at hesten søker ut til utvendig tøyle.
• Halvparaden er der vi kjenner at vi kan få hesten tilbake i balanse. 
• 3/4 parade - En korrigerende parade som bremser hesten ned. Vi tar tempo så langt ned at motstanden forsvinner. Deretter tar vi en halvparade og får hesten tilbake i balanse. 
• 1/1 parade - Et helt holdt. Dette er også en korrigerende parade som bremser hesten ned. Også her er det viktig at halvparaden blir gjennomført etter den hele paraden er tatt, og at hesten blir tatt tilbake i balanse.

Det som er viktig å huske her: De to korrigerende paradene forbereder muligheten for at hesten kan gjennomføre en halvparade. Man lærer ikke hesten noe hvis man bare stopper den, uten å bringe den tilbake i balanse. 

Henger du fortsatt med? Det høres kanskje vanskelig ut, men disse navnene er bare gitt for at vi som ryttere skal skjønne hva som kan gå galt. Dette gir oss en bedre forståelse av situasjonen, og dermed også en bedre mulighet for oss å rette opp i den. Det er egentlig "oppfunnet" for at ridningen skal bli lettere for oss. 

Nå har vi altså fem halvparader, men så har vi også tre ulike parader, som står i motsetning til tre ulike ettergifter.

• 1. ettergivning: Vi starter med den første ettergivningen som er den første "descente". Det er å ri hesten frem og ned, du tenker litt mot versade, tar magen litt fram mot innvendig skulder på hesten, og du rir hesten fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. 
• 1. parade: I motsetning til den første ettergivning har vi den første paraden, som er en parade som tar hesten fra 1. ettergivning og opp i horisontal balanse. Man retter overkroppen litt tilbake og får hesten med seg opp i horisontal balanse.
• 2. ettergivning: Denne ettergivningen blir tatt innenfor hesten som er i den horisontale balansen. Man kommer litt fram i overkroppen (og hendene) og leker med spillet i den horisontale balansen. 
• 2. paraden: Motsvaret til den andre ettergivningen. Man kommer litt tilbake i overkroppen (og hendene) og leker, sammen med andre ettergivning, med spillet i den horisontale balansen. 
Disse to første paradene ligger i hovedsak og jobbes ut i fra vår overkropp. 
• 3. paraden: Her går vi ned i bekkenet i vår egen sits, og dette skal speiles med at hesten tar mer vekt på bakparten. Vi jobber her med hestens bekken og bakbein.
• 3. ettergivning: Når hesten setter seg slik vi ber om, og tar med oss på de bærende bakbeina, så vil den tredje ettergivningen komme av seg selv. Hesten blir lett foran. 

Og mens jeg sitter og skriver dette, så har jeg Bents bok ved siden av meg, og med mine nye notater skjønte jeg plutselig den ene bildeteksten hans på en helt ny måte:

There are three main reactions to the giving hand, but the seat is always the primary aid.
• The stomac is taken forward, the hand is lowered and given forward. The horse stretches forward-down, swinging with its hind foot more forward (active).
• The seat stays in the middle position while the hand is giving. This leads to a basic lightness. All halts should come from lightness and return to lightness.
• Guérnière's famous "descente des mains" can prove if the horse is really collected and carries the rider on its chest with the shoulders and neck carried from behind.

Denne bildeteksten fikk jeg plutselig en helt ny forståelse for! Genialt. For ikke å snakke om at jeg nå plutselig så sammenhengen mellom dette, og det vi før har snakket om som vi har kalt det åpne, det nøytrale og det lukkede sete. Kjære vene, nå ramler det jo tanker ned i hodet på meg i skytteltrafikk her! Hadde jeg orket hadde jeg hoppet opp i sofaen og ropt "Eureka!". 

Alt dette og alle disse tankene, bare fordi Michelle ga en teoritime om det, og hadde fokus på det under kurshelga. Henger du fortsatt med i bloggen? Isåfall skal jeg gjøre mitt beste for å få hjernen din til å snurre enda litt mer, for noe vi virkelig fikk brynet de små grå på var når disse paradene skulle tas. For det er jo selvsagt ikke tilfeldig. 

​Hos de fleste hester er det nemlig slik at det er et bakben som bærer mer, og som griper bedre fram enn det andre bakbeinet. Start med å finne ut hvilket bakbein dette er. Gjøres enklest i fra bakken, sånn at vi faktisk kan se det. Med visshet om hvilket ben som er det sterkeste/svakeste, så skal vi når vi rir tenke at paraden vi skal ta i overkroppen skal tas i retning med overkroppen mot det bakbein som bærer mest. Den burde være grei å følge med på. Men så kom det som ble vanskelig å henge med på, fordi innfallsvinkelen kan være så mangt. Michelle har valgt den innfallsvinkelen som Bent forklarer, og jeg er helt sikker på at det kommer flere blogger fra meg senere som sikkert kan forklare dette mye, mye bedre. Bær derfor over meg på at dette er et forsøk på å forklare noe jeg ikke helt har styr på selv enda, men jeg tror dette skal være sånn omtrent riktig: 

• Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep tråkker fram. 
Eller sett på en annen måte (men som gir akkurat samme resultat): 
• Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep tråkker fram.

Hvilken av disse to måtene man velger å vinkle det på spiller ingen rolle, for begge to gir samme resultat. Spørsmålet er bare hvor det er enklest for min hjerne å forstå det. For meg er den siste absolutt det enkleste å forstå og gjennomføre i praksis. Blir jeg med det korte bakbeinet fram, så må jeg også sitte tilbake igjen når det lange bakbeinet går fram for å klare å bli med det korte fram igjen i neste steg. Reaksjonen i vår kropp på de to setningene er lik, men spørsmålet er bare hvilken måte det er enklest for deg å tenke på. 

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det har med at vi ønsker å få et jevnt steg fram i hestens bakbein. Ved å hjelpe til med balansen på denne måten, så bidrar vi til å hjelpe med å forbedre det svake bakbeinet, eller sett på en annen måte: Vi sitter iallefall ikke i mot, eller gjør det vanskelig for det svake bakbeinet å svinge bedre fram. 

Praktisk eksempel: Hvis jeg har en hest som har et kort steg på venstre bak, så vil jeg ta overkroppen min framover i det venstre bak er i lufta, også vil jeg ta overkroppen min tilbake i det venstre bak er i bakken (som også kan sies som at høyre bak er i lufta). 

Og bare sånn at det er sagt, så er det ikke snakk om at man skal sitte som en vippe på toppen av hesten og vingle fram og tilbake som et tre i vinden. Dette er bare enda en konkretisering og bevisstgjøring av hva vi gjør, ikke gjør, antagelig gjør for mye av og hva vi bør gjøre. Alt handler bare om at vi som ryttere klarer å identifisere hva det er vi driver med, og deretter ha noen verktøy å bruke for å håndtere utfordringene vi kommer oppi. 

Denne måten å tenke på bruker vi i den første og den andre paraden. Den tredje paraden handler om at vi legger ekstra vekt på det stående bakben, og her hadde hjernen min kokt over, så da gikk hånda mi i skrivestreik. Michelle avsluttet også teorien uten å gå så veldig dypt inn på den tredje paraden, og det kjentes absolutt greit ut for oss alle. Vi så ut som en gjeng kokte geleklumper som lurte på hva som egentlig hadde truffet oss. På en måte følte vi oss veldig mye klokere, og på en annen måte sleit vi med å forklare hva vi egentlig hadde hørt, og vår egen forståelse av det.

Da Eli og jeg satte oss ned og studerte en av de ridende måtte vi bare slutte å snakke med hverandre, for vi hadde helt ulik oppfatning av hvordan det var enklest for oss å forstå dette. 

Og for å legge en ekstra dimensjon på det hele, så beskriver altså Bent dette på bakben som går fram. Men det som egentlig er av interesse, og som er viktig, er at vi ved å jobbe med det bakbein som er i luften, så legger vi vekt/tar vekk vekt fra det bakbeinet som er i bakken. Det vil si at vi er med å påvirke hvordan beinet i bakken jobber. For det bakbeinet som er i luften, det produserer ingen ting, det er det beinet i bakken som gjør. Så det vil altså si at det finnes en måte til å tenke på (som jeg har klart å tenke ut helt selv, etter å ha sittet på stuegulvet og gynget fram og tilbake):

Du kan også si (hvis det føles enklere for deg):
• Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep er i bakken.
eller:
• Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep er i bakken.

Men akkurat dette med vekt på bakbein, samling, og å gå dypere inn i den 3. paraden ogsånn, det tar vi en annen gang, for det ble bare litt for mye. Velger også glatt å overse det faktum at jeg ikke helt har fanget det poenget med hvordan det bærende og det løftede bakbein henger sammen. Jeg skjønner jo den elementære teorien at når et bein løftes så bærer det andre, men jeg har ikke helt fanget sammenhengen mellom løft og bær og fram og tilbake og bakbein fram og frambein bak og, og, og... Jeg lar det glatt ligge med god samvittighet! Man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin, mener jeg å ha lest et sted :p 

Forvirra? Ikke tro at vi på kurset ikke gikk rundt glødende i toppen. Dette var heavy stuff! For meg har det dog vært en befrielse å få skrevet ned dette slik at jeg kan lese det om og om og om igjen. Jeg har fått rydda opp hodet mitt, satt det i mitt eget system, og nå tror jeg at så lenge jeg holder fast på mitt mantra som er "fram i overkroppen når kort bakbein går fram", så skal jeg klare å få litt mer praktisk kjøtt på beinet rundt dette temaet etterhvert. 

Og når jeg fikk så mye ut av bare en liten teoritime, tenk bare på alt som er blitt sagt gjennom et helt tredagerskurs! Proppfull hjerne much. Takk og lov for videofilming av timene slik at jeg kan snike meg tilbake og høre de kloke tingene som er sagt. 

Etter kurset ble det nesten umiddelbart bestemt datoer for Michellekurs i Hamar 2018, og foreløpig kan det se ut som om det blir to av dem. Ønsket om langkurs på begge kurs er ytret, så det spørs om det ikke blir det. En herlig gjeng med folk som var med på kurset, og som også er med til neste år. Ofte er jeg litt tung og sliten etter et kurs, og særlig langkurs, men denne gangen var det som om jeg fløy på vinger. Faktisk slik at jeg lurer på om jeg skal ha Bobbie hjemme på flere kurs og bare ri hjemme hvis jeg får det til i praksis. Ikke fordi hun ikke kan reise, men fordi det virkelig letter hjernevirksomheten min. Det er en ting mindre å passe på. Trenger ikke tenke på fôr, pakking, lure på om hun har nok vann, om hun har velta vannbøtta, osv. osv. Det var bare å ri og sette henne ut igjen til Isco også full konsentrasjon på de andre kursdeltakerne og andre ting en kursarrangør må ta seg av. Jeg får vurdere det til neste år! Men sett av datoene 27. - 29. april og 5. - 7. oktober 2018. Da blir det superkurs på Hamar igjen, med full hjerneoppfylling! Vi gleder oss!

Første økt: Kurset med det rare i
Andre økt: Et bedre inntrykk

Søndagen kom, og etter lørdagens siste økt var jeg optimistisk på at det ville gå greit å ri på siste økta. Så sant ikke Bobbie hadde gjort noen merkelige akrobatiske krumspring i løpet av natta. Jeg ville legge alt til rette for at det ikke skulle bli noe trøbbel, så jeg fikk låne filtsalen til Stine for denne økta. Litt spennende å ri i noe slikt for første gang på et kurs, men jeg har hørt mye bra om den, så jeg regnet med det ville gå greit. Jeg hadde tross alt klart meg gjennom en barbakøkt dagen før. 

For å følge boka tok jeg med Bobbie inn og viste henne fra bakken de første minuttene. Vi kikket over versaden og traversen og så at det fungerte, pluss at Bobbie ville vise hvor umåtelig flink hun var på skoleparaden. Hun har noe med å bare skulle gjøre alt så mye mer enn hjemme når hun er på kurs. Vi fikk dermed kommentar på at Bent ikke er interessert i endeproduktet, men i veien dithen. Som han sa: «Sirkushesten husker øvelsen. Den akademiske hesten forstår hjelpen.» Så derfor er heller ikke endeproduktet viktig innen den akademiske utdannelsen, men veien dit. Heldigvis klarte vi også å vise at vi også kunne gjøre det i mellom "ingenting eller endeprodukt", og som Bent så klokt sa: «Grunnen for at jeg alltid sjekker hesten fra bakken er at jeg vil ikke sette meg opp på en hest som ikke hører.» Det i seg selv er jo egentlig ganske fornuftig. 

Selv om man i blant skulle ønske at de problemene man har i skritt kunne fordufte som dugg for solen når man gikk opp i trav, så er realiteten på ingen måte slik. De samme problemene i forhold til "suppleness" følger oss glatt opp i trav, og blir egentlig bare mer synlige. Til tross for at vi alle er klar over Bobbies (og mine) problemer med løsgjøring, kastet Bent oss ut på dypt vann. Etter et par runder med litt trav fram og ned nevnte Bent at når man har litt samling, og når man har en god fram og ned kan man begynne å eksperimentere med "fram og opp". Plutselig fant jeg meg selv jobbe i overganger i trav, mellom samling mot piaffe, lenging fram og ned, samling mot piaffe og overgang til "fram og opp". 

Selv om ordet ikke ble brukt under undervisningstimen min måtte jeg høre med Bent under lunsjen, bare for å være sikker. Og ja, "fram og opp"-tankegangen er tanken mot passage. Dette er en tankegang man ikke kan ha uten å ha samlingen med "bending of the haunches", eller å ha en korrekt fram og ned, for en korrekt fram og opp blir en kombinasjon av alt dette - både samling og fram og ned. Det henger så godt sammen, og selv om jeg selv ikke helt føler at vi er der enda, så var det veldig gøy å leke seg med tanken iallefall! 

Bobbie og jeg fikk leke oss mellom de ulike overgangene, og uten at vi fikk noe super-resultat, så fikk vi noen steg hvor jeg kjente følelsen av hva Bent mente, og jeg kjente at det travet som i blant dukker opp hjemme, men i enda større grad enn på kurs, det er Bobbie og Ragnhild på rett vei. Problemet er at jeg på ingen som helst måte evner å sitte på et slikt trav (o kjernemuskulatur, kom til meg), så etter fem, seks steg så fant både Bobbie og jeg det for godt å gjøre holdt og rose litt. Rose hesten altså. Ikke de ubrukelige magemusklene mine :p 

Litt galopp ble det også tid til, og her tok (ikke overraskende) Bent oss på kornet - igjen. Kan du gjette hva som er problemet vårt i galoppen? *trommevirvel* Suppleness! Resultatet på vår manglende "suppleness" er at Bobbie faller ut på utvendig skulder. Jeg skal være veldig påpasselig med å ikke blokkere utvendig brystkasse i å rotere opp på utvendig side. I tillegg skal det tøyes, bøyes og overdrives stilling og bøyning i skritt og trav, for å jobbe mot en enda mer smidig hest. Vi fant et par veldig fine sprang i venstregalopp, og da vi skulle over i høyregalopp måtte Bobbie ha et lite utbrudd. Heldigvis ingen problemer for meg å holde meg på, og Bents reaksjon var bare morsom. "Yes, no, eh.. øh... Let's try again!" Forsøk nummer to ble to fine galoppsprang, før Bobbie bestemte seg for å bytte galopp med bakbeina - av alle ting. Hvor den kom fra aner jeg ikke. Men det var litt mye energi der, og Bents råd var å få enda bedre kontroll over "supplenessen" slik at all den fine energien som først kommer når hun er i det humøret, faktisk kan brukes til noe. Det er synd om all den energien går til spille ut over en utvendig skulder eller i hopp og sprett fordi hun ikke føler seg smidig nok, eller ubalansert til å holde galoppen. Og akkurat det er veldig sant, og føles veldig riktig. Bare også veldig vanskelig.

Siste økta føltes bare riktig ut. Den føltes sånn som alle andre Bentkurs har føltes. Litt over the top av ting å få med seg, å gjøre, og å huske på, men det er akkurat slik det skal være. Takket være videoopptak får jeg med meg nærmer 100% av alle de glupe tingene som blir sagt, i motsetning til det jeg husker sjøl fra en time. Men følelsen var god, Bobbie var god og jeg skal bli litt bedre ;) 

At Bent i tillegg dro oss fram som et positivt eksempel under den siste teoriøkta, på en ekvipasje som støtte på et problem på første økt, men som gjennom å gå tilbake i en god basic, kan jobbe seg opp igjen til der man er - det ga meg en ekstra god avslutning på årets kurs. 

Men ingen skal tvile på at årets Bentkurs har gitt meg så mange tanker i hodet at jeg får helt vondt. Og jeg prøver å sortere iallefall noen av dem ut i denne bloggen: Et par nye briller som skaper forvirring

​Dette skulle være kurset jeg skulle ri. Kurset hvor jeg skulle få hjelp med ridningen, få vise hvor langt vi har kommet og få hjelp til å komme videre. Mine planer, tanker og ønsker endret seg drastisk etter første time for Bent, og jeg klarte å skrape alt av planer, tanker og ønsker vekk og starte på bunn. Sett på det sånn i etterkant er egentlig dette noe av det jeg er virkelig stolt av etter kurset. At jeg klarte å virkelig nullstille meg etter den første (ganske tøffe) økta, og gå inn helt åpen for hva som måtte komme av gode eller dårlige ting. Heldigvis fikk jeg en opptur. 

Om det var tilfelle eller ikke vil jeg aldri få svar på, men for å være helt sikker på at Bobbie skulle være godt nok varmet opp i kroppen tok jeg henne ut av paddocken nesten tre kvarter før timen min og tok henne med på leietur opp og ned hele Gunnerudbakken. For dem som ikke har vært på Gunnerud før, så ligger gården i bunnen av en drøyt bratt og lang bakke. Om det gjorde noe for prestasjonen aner jeg ikke. Vi har aldri før "varmet opp" på den måten, men det kan jo hende det gjorde Bobbiekroppen godt å få bevege seg litt ekstra. ​

Jeg kom inn og startet bare å jobbe Bobbie fra bakken. Versader, travers, litt holdt, noen skoleparader. Selv synes jeg Bobbie har vist bedre skoleparader hjemme, men vi fikk faktisk skryt av dem. Godt å få bekreftelse at det ser bra ut, når jeg samtidig føler at jeg vet hvilke ingredienser som må til for å gjøre det enda bedre. I teorien altså - i praksis trenger vi litt mer trening ;) 

Etter fem korte minutter med arbeid spurte Bent hva jeg ville gjøre. Om jeg ville se videre på ting i groundwork/longering, eller om jeg ville gjøre noe annet. Hodet mitt jobbet rimelig intenst der og da på hva jeg skulle velge, men i og med at jeg ikke hadde fått noen kommentarer på at Bobbie så ekkel ut i kroppen, i og med at jeg kom til kurset med tanken om å ri, så prøvde jeg meg på å si at jeg gjerne kunne tenke meg å ri. Nå hadde vi fått bekreftet at det ikke var noe vesentlig galt med Bobbie, så da kunne vi heller prøve å finne ut hva som var feil med rytter'n ;) Bent nikket bekreftende, og Bobbie fikk dermed på seg hodelag. Jeg ba en stile bønn til høyere makter om at dette måtte gå bra. Aldri før har jeg ridd Bobbie barbak på kurs (jeg rir henne egentlig aldri barbak, selv ikke hjemme), men jeg ønsket å strippe det ned til så lite som mulig, i håp om at vi kunne få en god økt. For dem som kjenner Bobbie litt fra før, så vet dere risikoen med Bobbie på kurs, men jeg tok sjansen og håpet ikke AirBobbie skulle ta turen innom. 

Vi startet også her helt fra begynnelsen, med stilling og bøyning i skritt. Her sa Bent seg fornøyd, og han kom med kommentaren "This is a totally different walk then what we saw this morning. Now it's proper walk. Earlyer it was "oh my god, what happened to this horse"." Bent virket fornøyd og jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene litt. I alle fall i forhold til tilbakemeldingene og stemningen på timen. Var fortsatt rimelig på tuppa over å ri flyveponnien barbak på kurs. Er det noe jeg virkelig har satt pris på den siste tiden er det jo stabiliteten jeg har hatt i den nye salen min. Nå følte jeg meg rimelig ubalansert og naken. Etter bare et lite halvminutt med ridning fikk jeg nesten frie tøyler: "La oss prøve å samle. Eller hva enn du ønsker: versade, travers, renvers, diagonal travers, piruett, samling - samme det - og se om vi kan få bakbeinas arbeid til å nå framparten."

Og deretter gikk det i grunnen slag i slag. Vi jobbet med halvparadene fra magen/overkroppen, og timingen på når dette skal skje. Jeg kan jo si det slik at å klare å føle, tenke og ikke minst gjøre samtidig som man rir og hører på Bent - det er på ingen måte lett. Men jeg prøvde, også kjenner jeg at dette virkelig var et verktøy jeg skal ta med meg i etterkant og bruke tid på å lære meg å forstå og føle. Selv å se videoen fra timen gjør at jeg må virkelig vri hjernen for å forstå timing og alt. Poenget (tror jeg) er iallefall at man kan ta en halvparade på innvendig eller utvendig bakbein når det er i luften. For å få til dette må man være dynamisk i kroppen sin, slik at når det gitte bakbeinet er i luften tar man magen/overkroppen tilbake, mens når beinet er i bakken tar man magen/overkroppen fram. Eller så kan man ta en halvparade på begge bakbein. Tror dere det var lett? Og alt dette fikk jeg servert i løpet av én 20-metersvolte. #følte-meg-pepret. Jeg må bruke tiden hjemme å tenke og kjenne på dette.

Jeg hadde lyst å prøve litt trav også, selv om jeg vet at det ville være å utfordre skjebnen. Bent ga meg to valgmuligheter: enten starte rett opp i et fremovertrav, eller samle og starte et samlet trav. Av sikkerhetsmessige årsaker valgte jeg det siste ;) 

I trav gikk det knapt en halv volte før Bent igjen var tilbake på halvparadene i mage/overkropp som skal times med stegene. Og for dem som kan huske tilbake til følelsen av å lære seg travsving i sin egen kropp, så vet man hvor utrolig mye fortere det går enn skrittsving. For å gjøre en lang historie kort: Les hele det avsnittet over én gang til, bare tenk på at det ble gjort i trav. Puh!

Bobbie var litt daff i traven, så for å få litt mer energi utfordret jeg igjen skjebnen og ba om noen galoppansprang i håp om at det skulle hjelpe. ​Det ga oss vel egentlig ikke så veldig mye mer sprut, men det var veldig gøy å kunne be om litt galopp uten å kjenne noe som helst fuzz. Salen har nok gjort både Bobbie og meg mye mer trygg på hverandre i galopp. Jeg har fått bedre balanse, Bobbie har fått bedre balanse, og når vi da tok vekk salen, så klarer vi fortsatt å holde balansen begge to, slik at galoppen blir en positiv greie. Når vi fattet en venstregalopp og galopperte en kvart volte med kommentaren "ya, gooood. That was a really good canter" fra Bent, så synes jeg skjebnen var nok utfordret og jeg hadde fått den gode kurs-følelsen helt tilbake igjen, så jeg hoppet av og avsluttet timen. ​

Bent avsluttet med at det var godt å se at hun beveget seg bedre enn første timen, og selv om jeg fortsatt sitter igjen som et spørsmålstegn med hva som egentlig skjedde den første timen, så falt jeg ganske kjapt til ro med at det vil jeg aldri få vite, men så lenge time to gikk bra, så gikk jeg kvelden i møte med et smil. Det var en virkelig god følelse. ​