Når værvarselet sier "hold deg hjemme", så legger vi ut på veien med nesa mot årets første kurs. En vitamininsprøytning av dimensjoner!

Fremme på Stall Sissener fikk Bobbie tildelt en koselig, åpen boks, og med litt mat så klarer Damen seg hvor som helst. Hun stod inne, mens vi tobeinte deltok på Monikas teori, som denne gangen baserte seg på primær- og sekundærhjelperne. Et tema som viste seg å være spot on for min del. Oppsummering av første teoritime i stikkordsform er som følger:
* Hestene er høyre og venstrehendte, slik som oss.
* Vi må overbevise hesten om at den fint kan "skrive med feil hånd".
* Sammenhengen mellom bakbeinas bevegelse som henger sammen med brystkassens rotasjon som igjen henger sammen med løft i bogene. Den kan også vendes på, altså at en sammenklemt bog vil gjøre det vanskelig for brystkassen å rotere, altså vanskelig for bakbeinets innundergripen.
(Det vil igjen si at det er helt ulogisk å bruke to sjenkler på en gang, da det klemmer brystkassen sammen og forhindrer bakbeinet innundergripen)
* Det er vanskelig både for hest og menneske å gjøre noe om man er i ubalanse. Prøv å stå på ett bein og skriv med feil hånd.
* Bittet er laget for å løse opp spenninger, derfor kan ikke spenning i bittet tilføres, siden det bare vil skape mer spenning. Hvis bittet lager spenning, vil hesten naturlig spenne i mot.
* Vi leter etter å få følelsen etter to individer som har én balanse. Den balansen er en skapt balanse.
* Det er fem steg alle gangarter må igjennom:
    - Senke hodet, strekningsberedskap.
    - Ta en stilling, bøyning og formgivning begge veier. Kan ikke hesten det jobber vi kun med den sterke             siden.
    - Likesidige hjelpere, flytte hesten inn og ut.
    - Diagonale hjelpere.
    - Rakridning - få hesten i balanse på det sporet jeg rir.
* Mine hjelpere skal bygge en ramme rundt hesten slik at hesten forstår.
* Vår viktigste jobb på hesteryggen er å forstyrre hesten minst mulig!

Så med det i minnet kikket jeg på noen av ekvipasjene før det var klart for Bobbie og meg. Målet med økta for min del var å få testa det å longere Bobbie et annet sted enn hjemme, i alle gangarter. Jeg forsøkte det på Michellekurset i september med noe flyvende resultat. Vi startet med å kikke igjennom alt av bakkearbeidsøvelser: versader, travers, diagonal travers, vending, diagonal travers, renvers på begge hender, og bortsett fra litt surr i renversen fikk vi (heldigvis) tommel opp fra Monika på det. Litt samling også, noe jeg selv har vært usikker på, men selv det fungerte i følge Monika, så da er jeg på rett vei.

Filmen viser litt av vårt bakkearbeid, men kameraet bestemte seg dessverre for å gå tom for batteri da vi skulle longere, så ingen bevis fra den delen. Det skal dog sies at Bobbie kunne følgende: Skritte, overganger skritt-holdt-skritt, versader og travers i skritt + noe samling. Trave, overganger trav-skritt-trav + trav-holdt-(nesten)trav, versade og travers i trav + samling. I både skritt og trav kunne hun skifte hånd, og det at hun skiftet hånd i trav på nytt sted var bekreftelse nok for meg at det gikk bra!! Det har jo tidligere vært en liten antenning for henne, hvor hun har eksplodert. Galoppen på høyre gikk supert, og selv om hun kom med et lite hoppeti, så forholdt jeg meg helt rolig, også fortsatte hun videre i rolig galopp. Venstregaloppen fikk vi også, om enn ikke like bra som høyre, men det kan jeg jo heller ikke forvente, for vi sliter jo med akkurat det samme hjemme.

Vi fikk med andre ord vist akkurat hva vi pleier å gjøre hjemme, og bare det er en stor seier i seg selv. Tidligere har Bobbie vært et lite troll på nye steder, og første økta på nytt sted (som jeg da bevisst har valgt å ta aleine fredag) har vært et mareritt. Denne gangen kunne vi komme direkte til nytt sted, og fikk vist akkurat de tinga vi kan og de tinga vi ikke kan med en nøyaktig like avslappa Bobbie som hjemme. Hurra!!

Teoritime nummer to startet med Monikas fine setning: "Dette kan også trenes oppe fra bakken!" Standarden var altså satt. I følge Monika selv ble denne andre teoritimen "hippie-økta", en økt om litt følelser og denslags. Høres kanskje litt "slarvete" ut, men i mine øyne var det en av de bedre øktene. Åh, det er så mye med AR som bare er så sant.
* Let etter øyeblikkene hvor hest og rytter er sammen. Hvordan kan vi finne de øyeblikkene? En piaffe trenger ikke være det "magiske" man skal oppnå, du kan like gjerne får den magiske følelsen av å være sammen når du ber hesten om å senke hodet.
* Se kvaliteten i det dere gjør nå!
* Uansett utdanningsgrad kan man finne glede der man er.
* Primærhjelpen (setet) skal alltid komme først.

* Hvis sekundærhjelpen (tøyler/hånd og sjenkler) ødelegger primærhjelpen har ikke sekundærhjelpen noen funksjon!
* Når hesten svarer på sekundærhjelpen overtar primærhjelpen igjen.
* En primærhjelp krever mye tilstedeværelse (dette skriver jeg under på!).
* Det er veldig lett for at det blir misforståelser mellom hva primærhjelpen sier og hva sekundærhjelpen vil.
* Vi kan komme oss veldig, veldig langt med sekundærhjelp, men med tiden kommer vi til et punkt hvor vi ønsker å ri mer for primærhjelpen.
* Møter du veggen, spør "hva må jeg gjøre for å forandre meg".
* Husk å ta utgangspunkt i at du skal speile hesten.
* Begynn å åpne seg selv slik at man kan gi slipp.
* Det er seks deler man kan jobbe med:
    Hodet
    Frempart
    Rygg
    Bakpart
    Min kropp
    Det mentale
* Hesten har forstått en øvelse hvis øvelsen kan gjøres ut i fra alle seks delene.
* Disse seks delene gir nyanse i treningen.
* Hvis det er balanse i øvelsen er det mulig å gjøre en forflytning.
* Ikke dumforklar for hesten. Skjønner den 1+2 = 3, så skjønner den det.
* Ikke korriger hesten for noe den ikke har forstått!
* Den vanskeligste tingen vi driver med når vi jobber med hestene våre er å forandre oss selv mentalt.
* Målet vi leter etter er følelsen "ingenting". At hest og rytter er ett, og at kroppene forflytter seg sammen.
* Dagens mantra: Hendelse * Reaksjon = Resultat. Det vil si at hvis resultater blir det samme og det samme uten å bedre seg, så må reaksjonen på hendelsen forandres dersom resultatet skal endres.

Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me!

Det morsomste med hele denne økta var at i det vi startet litt med å trave, så fattet Bobbie galopp på galopp, både på rett og bøyd spor. Så ivrig på galoppfatningene har hun aldri vært før, men vi fikk skryt for dem av Monika, så ingenting er mer positivt. Vi kom også dit at vi skulle prøve galoppfatninger, og det er faktisk (bortsett fra da vi prøvde veldig haltende for Bent), første gang vi galopperer et annet sted enn hjemme. Bobbie fattet som forventet høyregaloppen fint, men sleit litt mer med venstre. Noe jeg også gjør. Det å beholde poteten langt ned i magen når man galopperer er så vanskelig!

Det beste minnet fra denne økta har i grunnen ingen ting med verken potet, versader, travers eller galopp å gjøre. Det har med da det kom et rimelig stort snøras fra taket i plasthallen vi rei i. Bobbie, som ved tidligere anledninger både på kurs og hjemme gjerne spretter sidelengs for en lyd ingen andre enn hun selv hører, skvatt tre steg avsted. Jeg klarte for en gangs skyld å forholde meg rolig, og Bobbie stoppet etter bare noen små meter og var helt rolig igjen, og vi kunne fortsette akkurat der vi slapp. Jeg gliste fra øre til øre!

Monika konkluderte med at både Bobbie og jeg kan det vi skal, teknisk. Nå skal jeg lære meg å føle. Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :)

Siden vi ikke hadde oppstallingsmuligheter på stallen kjørte Bobbie og jeg til Gardermoen ridesenter hvor hun fikk stå for natta. Dagen i dag startet med at jeg forsov meg (godt gjort), men kom heldigvis i tide, og fikk med meg Monikas tredje teoritime.
* Det aller viktigste du lærer hesten er ryggsving.
* Hesten skal tørre å svinge med rytteren på. Når man setter seg opp forstyrrer man hestens naturlig balanse, noe som naturlig gir en spent hest. Derfor må den lære seg å svinge med oss på. Gjør den ikke det får vi heller aldri noen ridning.
* Finnes det ikke ryggsving finnes det ikke ridning!
* En piaffe er ingen piaffe hvis du ikke har sving. En hest kan fint løfte "armer og bein", men uten dynamikk i hele kroppen har ikke øvelsene noen hensikt.
* Ved å ta vekk sving tar vi vekk bærekraft, og vi får en taktforskyving i skritt.
* Det har ofte mer med motorikk å gjøre, enn styrke.
* Før en samtale med kroppsdelene dine. Finn ut hva som er symptomet og hva som er problemet. Hvis høyre skulder er for langt bak kan det løses ved å ta skulderen frem, ved å ta albuen frem eller ved å ta venstre skulder bakover. Forskjellige innfallsvinkler kan gi samme svar.
* Din viktigste rideleksjon er når du lærer om ryggsving slik at du etterhvert kan begynne å analysere ryggsving og lese hva som skjer i hestens kropp.
* Hvis du skal bruke sitsen din til å lese hva som skjer i kroppen til hesten, er du nødt til å ha en avslappet kropp. Du kan ikke analysere noe med en spent kropp.
* Du skal høre hjemme på ryggen til hesten. Ikke være en URO: Uidentifisert ridende objekt.
* For å komme dit er du først og fremst nødt til å være en god passasjer.
* Slipp ryggen fri!
* Mitt mål er å sitte funksjonelt, ikke korrekt. En korrekt sits er det noen andre som definerer. For meg er det eneste korrekte det som er funksjonelt.
* Vi er nødt til å forandre oss, og da må vi i blant gå til ytterpunktene for å overbevise kroppen om at det er greit.
* Ikke gå fra hesten i hjelperne. Ta hesten med med hjelperne.
* Ikke la hjelperne bli statiske. Ta vekk sekundærhjelp og la primærhjelp ta over.
* Ingen ting er verdt å ødelegge sitsen for!
* Gi hesten flere sjanser til å lytte til primærhjelpen.
* Stol på din sits og la den få føle hva som skjer.

Jeg tok turen til Gardermoen for å hente Bobbie, som krevde kos, kos og mer kos da jeg møkket boksen hennes. Lastet henne på hengeren, kjørte til Sissener igjen, lastet av, og stod i ridehuset en halvtimes tid før det var vår tur. Rei i dag også, og hadde trygghet nok til å ri uten stigbøyler. Bare det å kunne transportere henne slik fra stall til stall, og ha en hest som var helt med da vi startet rideøkta var en fantastisk følelse.

Oppgaven min lå i å tenke potetsekk, slappe av i sitsen min, og imponere Monika. Jeg hadde aldri trodd det var så slitsomt å slappe av, men gosh, det tar på! Ikke minst å klare å slappe av i alt man liksom skal gjøre. Trave for eksempel. Monika ga meg en helt ny måte å sitte på, hvor jeg skulle fjøre i magen istedetfor i korsryggen, og vips så fikk jeg faktisk vondt i magemusklene mine! Utrolig fascinerene, men det mest fascinerende var responsen jeg fikk i Bobbie. Det føles ut som om jeg nærmer meg å finne nøkkelen til svevetravet hennes. Det hjalp å få beskjeder som "ha skuldrene i magen" og "vær piruetten". Det hele handler om at jeg skal føle. Slappe av i kroppen og føle. Utrolig spennende, men utrolig vanskelig!

Det er så vanskelig å beskrive ridetimen(e), for selv om vi egentlig gjorde en hel masse, så gikk det meste på å føle. Kjenne etter, slappe av og tenke på hva som skjer. En ting er at det er vanskelig å skrive om en følelse, men å ta bilde av en følelse er jo enda verre. Men tekst eller bilder spiller i grunnen ingen rolle, det viktigste er en følelsen jeg sitter igjen med i magen etter kurset, og den er helt fantastisk! Jeg har nemlig forstått for n'te gang at det "eneste" som mangler er at jeg må lære meg å ri. Igjen. Det er så kult!

Jeg reiste hjem med tårer i øynene. Så glad for alt Bobbie har gjort for meg i helga. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fortalt henne hvor stolt jeg er av henne! Hun har reist godt, hun har tatt mye innetid helt fint, hun har vært helt rolig på alle rideøktene, hun har ikke latt seg skremme av takras, hun var støttehest med mulen i matposen mens en av de andre hestene lekte rodeo på ridebanen, hun ankom Gardermoen helt upåvirket, hun taklet å stå inne over natta, hun hadde ingen problemer med å reise ti minutter i bil fra Gardermoen for å bli ridd på time, også halvannen time på henger hjem igjen. Jeg har krevd mye av henne utenfor normale rutiner i helga, og alt har hun bare godtatt uten å stresse et sekund. Hun har rett og slett vært helt, helt fantastisk! Og hva hun gir av seg selv under øktene. At vi faktisk kan jobbe med både det vi jobber med hjemme, og komme oss videre i arbeidet, det er en helt utrolig herlig følelse. Hun har tilogmed uten noe krøll fattet galopp på begge hender i nye omgivelser!
Jeg er så STOLT av Bobbie at jeg bobler helt over! =D

Jeg skylder en STOR takk til en av de flinkeste instruktørene jeg veit om! Monika er helt unik i sin formidlingsevne både under teorien og under ridningen. Det er en rolig og avslappet, med også litt humoristisk atmosfære rundt Monika som gjør at man bare koser seg. Hun kan faget sitt så utrolig godt og legger så mye inn i hver ekvipasje at det er en fryd å være med på kursene hennes! Takk for videre guiding Monika, jeg skal finne både min rullende magepotet og Buddha - lover!

I tillegg må jeg få si TUSEN takk til snille Kristine Øihaugen som så veldig snilt tok seg av kameraet mitt på de to rideøktene. Det er alltid spennende å overlate kameraet til andre, men da jeg kikket igjennom bildene etter lørdagen blei gliset bare breiere og breiere. Kristine har uten tvil tatt hestebilder før og visste hva hun dreiv med! Jeg spurte om hun kunne ta bilder igjen i dag, og det gjorde hun. TAKK for at du dokumenterte det jeg virkelig trengte å få dokumentert i dag, Kristine. De bildene fra dagen i dag var virkelig gull verdt! Og takk til den som filma (Silje? Nina?)!

Også tusen takk til Ingrid for godt arrangert kurs, og for overnattingsplass!

Og ikke minst alle dere superhyggelige medkursister som kom med så utrolig mange varme ord at jeg ble jo helt rørt. Det må være noe spesielt med AR som, uansett hvor man er, samler en så fantastisk gjeng med mennesker!

I dag legger jeg meg med en ordentlig godfølelse i magen! Håper Bobbie gjør det samme :)

Bakgrunn for denne bloggen:
Akademisk fra A til K
Mål 1 - Frem og ned
Mål 2 - Stilling og bøyning
Mål 3 - Frem og ned på volte
Mål 4 - Versade

HVA:
Travers er den andre sidebevegelsen man lærer hesten. I versaden jobber hesten med innvendig bakbein med en bøyd muskulatur. I en travers jobber hesten med et utvendig bakbein fra en strekt muskulatur. Derfor er traversen i utgangspunktet tyngre for hesten å utføre. Traversen er også kalt “sluta” på svensk, eller “quarter in” på engelsk.

Traversen kan gjøres enten ved å flytte fremparten ut fra sporet, eller bakparten inn fra sporet, eller en kombinasjon. Traversen hjelper deg med å utdanne begge bakbeina, for en travers er ingen travers hvis du ikke fortsatt har innvendig hofte fremme, stilling og bøyning i kroppen, og innvendig bakbein med.

I traversen har man en mer rettere hals (altså mindre bøyning) enn i en versade, men stillingen skal alltid være på plass.

HVORDAN:
Min erfaring med traversen er at den enklest læres inn ved en vegg. Dette fordi du da eliminerer hestens muligheter til å svare feil på beskjeden du gir. Når du står ved veggen tar du pisken over på utvendig hofte av hesten, og lærer den å vike rumpetten inn for det. Jeg pleier alltid å fokusere på én side av gangen, slik at når jeg starter med å lære inn traversen holder jeg meg på samme plass på banen, med samme bøyning. Først når hesten begynner å forstå det godt på den ene siden overfører jeg det til andre siden.

Det kan være en fordel å ha stilt opp hesten slik at den står med innvendig bakbein foran det utvendige. Siden det er utvendig bakbein som skal flyttes frem og inn mot tyngdepunktet gjør du det lettere for den å starte mot den riktige bevegelsen når den har utvendig bakbein bakerst.

Noen forstår det kjapt, andre bruker lengre tid. Føl deg frem på hvor mye du skal kreve av den i starten. Sett ikke kravene for høyt, og ros hvert minste lille forsøk hesten tilbyr slik at den ikke mister motivasjonen for å prøve. Etter hvert øker du kravene med å beholde en liten stilling mens bakparten kommer inn. Husk at hesten ikke skal trykke mot deg. Uansett hva, så er dette “no go”.

For noen hester så kan det være lettere å forstå at rumpetten skal inn hvis du lar hesten få ta ett eller to steg frem i det du ber den om å ta bakparten inn.

Det kan etterhvert være hjelp i å peke pisken bakover via halsen, slik at du understreker at hesten skal holde fremparten ute på sporet.

Når hesten har forstått signalet i holdt, så er det bare å videreføre det i skritt, med ett og ett steg av gangen. Etter hvert vil du kunne gå nedover langsidene, og derifra tar du traversen videre igjennom hjørnene. Når traversen begynner å sitte i hjørnepasseringene kan du begynne å bevege deg litt vekk i fra sporet. Enten ved å prøve deg på en volte, eller ved å flytte sporet ditt en meter eller to innenfor langsiden. Etter hvert vil du kunne gjøre traversen på både rette og bøyde spor.

Så lenge hesten går langs veggen er det bakparten som skal inn (illustrasjonen nederst). Når hesten blir tryggere på signalene kan du forsøke å flytte fremparten utenfor sporet (illustrasjonen øverst), i stedet for bakparten inn. Det krever at sporet ditt er et stykke på innsiden av veggen.

Se for deg sporet ditt, gi traverssignalet med pisken opp, men istedetfor å bli gående på sporet slik du gjør når du går langs veggen flytter du kroppen din noen små steg utover, og med det gir hesten signal om å ta fremparten ut, mens traverssignalet holder rompa på sporet du har sett for deg. Illustrasjonen i midten er en mellomting hvor du flytter fremparten litt ut og bakparten litt inn.

HVORFOR:
Traversen lar hesten jobbe med to av sine utvendige bakbein fra en strekt muskulatur. Ved innlæring av traversen har du sammen med versaden det verkøyet du trenger for å utdanne alle fire bakbeina til hesten. Der i fra går veien mot samling.

HVOR:
Her er det sterkt anbefalt med en fysisk sperring på utvendig side, være seg ridehus, ridebanegjerde eller en vegg på et hus, hvis man ikke har annet.

UTFORDRINGER:
Her er det mange ting man kan støte på, men nesten uansett hva, så kan de problemene som dukker opp relateres til tidligere oppgaver som må forfines. Forståelsen for halvparaden kan bli satt på prøve (for noen helparaden i form av “ikke gå meg ned”), stilling og bøyning må nok repeteres. Når man begynner å bevege seg utenfor veggene kan hesten lett falle ut med både skuldra og/eller bakparten. Gå da tilbake til veggen og sørg for at hesten forstår at det er bakparten inn.

Husk å rose for små, små, små fremskritt!

Lykke til!

En liten titt inn i krystallkula i dag. Siden arbeidet i skritt gikk så bra i går, tenkte jeg at jeg i dag skulle gå igjennom programmet som er i bakkearbeidsprøven, samt litt longering av frøken fryd.

Det tok ikke lange tiden før jeg innså at jeg er vant til å gå baklengs, men når du skal gå følgende baklengs, sammenhengende, da blir du faktisk litt sliten:
Diagonal, diagonal, langside travers, langsside versade, diagonal travers, vending, diagonal travers tilbake, renvers rundt hjørnet, holdt og rygging, også på andre hånd: langside travers, langside versade, diagonal travers, vending diagonal travers tilbake, renvers rundt hjørnet, holdt og rygging.

Heldigvis fungerer øvelsene greit nok, det eneste vi mangler er samlingen, men haff! Samling i skritt, da. Jeg forstår det ikke. Det er vanskelig, det!

Så fant vi tid til litt longering, og forsøkte oss optimistisk på vendinger i trav. Tjohei. Eksplosjonene har i stor grad sluttet å komme i galoppfatningene, men dæven døtte, det er noe som trigger damen når jeg ber henne skifte volte i trav. Eksplosjonus maksimus. Kunne nok lært henne galoppskifte på null komma svisj, for hun kaster seg til side. Litt farlig foreløpig, men vi får plukke det i fra hverandre og trene litt forsiktig på det etterhvert.

Ellers hadde Bobbie noen flotte fatninger. Hun har jo vært veldig flink og forstått greia med en mer samlet fatning. Problemet er at hun glemmer å tenke frem. Så i dag klarte hun faktisk fra trav å galoppfatte seg inn i holdt. Jeppda. Fatningen kom, så stod hun bom stille. Man kan jo ikke annet enn å le, men det er på tide å få litt framdrift i denne galoppen, så etter litt forklaring kunne Bobbie galoppere både på høyre og venstrehånd. Litt verre på venstrehånd enn høyre, men hun har faktisk aldri hatt så godt, flytende, avslappende og fremovergalopp på venstrehånd før, så det blei en høypitchet "jaaaa!", Bobbies sedvanlige slidestop, og det var den økta. Kjempegøy å finne en brukandes venstregalopp også!

Så hva sier krystallkula? Joda, fortsetter vi slik, så må vel dette gå bra? Jeg må bare trene mer på å gå baklengs, og jeg må forstå samling i skritt. Også litt mer terping på fremovergalopp, så kanskje vi får til noe fornuftig fra ryggen etterhvert også? Veien frem er bare veldig, veldig spennende!