17. mai på hestelig vis

Det er noe spesielt med 17. mai, uansett hvordan du feirer det. Jeg brukte formiddagen på tur med Bobbie - langt opp i høyden. På ettermiddagen gikk jeg i tog. Et selvlagd et.

Med strålende sol fra blå himmel, litt vind og fuglekvitter var jeg i stallen klokka ni på morgenen. Bobbie hadde allerede spist opp frokosten sin, og etter en grundig børst og påsaling tuslet vi ut på tur. Jeg hadde lagt planer for hvor vi skulle, og jeg er forsåvidt glad Bobbie ikke visste det, for da mistenker jeg at hun hadde streika før jeg hadde tatt henne ut av paddocken.

Det er en kjennsgjerning at vi ikke rir så mye på tur. Og de turene vi rir på er som regel ganske korte, og lite intensive. Nå har jeg lenge hatt en plan om å gjøre noe med dette, men så blir det alltid en eller annen (teit unnskyldning) som gjør at det ikke blir noe av.

Det merkes også på Bobbie - på flere måter. Som for eksempel da hun plutselig så en liten plastikkbit som lå i grøftekanten helt i starten på turen. Hun pleier jo å gå og snøfte litt på ting til å begynne med, men når hun fikk øye på denne plastikkbiten, så bråstoppet hun med spissa ører. Tenkte seg om et kvart sekund, rygga fem steg, kasta seg rundt og galopperte noen hopp i andre retningen. Jeg fikk lett stoppet henne og klarte ikke la være å tenke på dette bildet:

---

Vi fikk raskt snudd, og med litt klapp og klø, så klarte vi å snøfte oss forbi den grusomt skumle plastikkbiten.

Planen min var å ta henne opp til Ormseter, en seter som ligger ganske bratt opp fra stallen. Det er grusvei og skogsvei i bratte oppoverbakker, og Bobbie skrittet nesten hele veien opp. Til tross for dette var hun relativt sliten da hun kom på toppen. Kondis er vel ikke helt hva AR-hester har mest av, men det får jeg sette i gang og gjøre noe med.

Vel på toppen av Ormseter fortsatte turen vår innover en ny grusvei. En kjempefin vei som innbyr til trav og galopp. Siden jeg kun har ridd denne veien en gang før, og ikke kjenner noe til den, så tenkte jeg at jeg bare fikk ri frem et stykke, snu og ri tilbake. Jeg vet at det går en vei parallelt med den veien på nedsiden, men jeg visste ikke om noen måte å komme meg ned på, slik at jeg kunne fått en runde.

Dette er helt grei 17. mai-aktivitet istedetfor å gå i tog.

Vi hadde en liten strekke med trav, og et par galoppfatninger, men det var tydelig at Bobbie kjente på kondisjonen sin, så myke, pinglete meg lot hun få ta det med ro. Plutselig fant Bobbie en traktorvei ned til venstre, og gikk ned der. Jeg tenkte at vi kunne jo alltids prøve og se hvor vi endte opp hen.

Veien tok oss ned til en ny grusvei, som igjen førte oss ned forbi noen hus. Plutselig var vi på en bilvei, og etter litt tenking, så synes jeg at jeg kjente meg igjen. Jeg valgte å gå oppover bilveien, og vips, så var vi tilbake til Ormseter igjen, slik jeg hadde trodd. Da var det bare å skritte nedover og hjem.

Siste delen av veien hjem fikk Bobbie av seg bootsa, som hun går med på frambeina, og fikk tusle "naken" hjem. Da vi var noen hundre meter fra stallen tok jeg også av henne hodelaget, dog beholdt jeg tøylene rundt halsen på henne. Jeg tenkte jo ikke så langt som at det nå har begynt å komme opp gress, men hun var faktisk overraskende flink til å bli med meg, og ikke spise.

Tunga på vei ut - kan jo ikke være foruten den tunga på et bilde i en blogg.

Turen var vellykket, til tross for at Bobbie synes det var nesten litt skummelt slitsomt å gå opp bakkene til Ormseter. Vi får rett og slett ta slike turer flere ganger. Så dårlig kondis skal altså ikke hesten min ha. Heldigvis går hun på (i sitt sakte tempo vel og merke), og med noen små pauser, så virker det som om hun holder motet oppe.

Som vanlig hadde jeg med meg mobilen på turen. 16. mai lasta jeg ned appen "RunKeeper", og jeg har jo ikke forutsetning i det heletatt for å skjønne slike ting, men jeg testa den ut på turen, og sannelig funka den helt supert!

Både Bobbie og jeg skvatt litt da det mellom fuglekvitter og bekkesus gaulet ut en stemme som fortalte oss at vi hadde gått i fem minutter, hvor langt vi hadde gått og hvor fort vi i gjennomsnitt gikk per kilometer. Damestemmen dukket opp hvert femte minutt, og det var faktisk ganske interessant å høre.

Da vi gikk oppover mot Ormseter gikk Bobbie med en fart på 13 minutter og opp til 50 sekunder per kilometer. På vei ned igjen lå vi derimot i en fart på 12 minutter og 16 sekunder per kilometer i flere kilometer. Ikke akkurat en racer noen av veiene, men morsomt å se at det er en vesentlig forskjell. Og gjennomsnittsfarta vår ble på 13 minutter og 1 sekund per kilometer.

I følge RunKeeper tilbakela vi en strekning på 7,54 kilometer, og vi var ute i 1 time og 38 minutter. Nå skal det sies at jeg glemte å starte den i det vi rei ut fra stallen, så vi var nok ute nærmere 1 time og 45 minutter, men det er nære nok. I tillegg hadde vi en høydeforskjell på 183 meter, så det ble jo litt klatring på frøkna. Med tanke på at Danmarks høyeste fjell er 147 meter høyt, så har vi jo virkelig vært på fjellklatring. 

Ekstra morsomt var det å kikke på kartet i etterkant. Både hvor langt vi hadde gått, med merking per kilometer, og hvor stor stigning vi hadde gått i, samt en grafisk framstilling av farta vår.

Jeg likte RunKeeper!

En tvers igjennom herlig tur med Trollet, som også fikk litt 17. mai-stemning med sløyfa, men kanskje mest med det lille minuttet med gress som hun fikk spise.

Siden jeg var opptatt med ridning når togene gikk, så tok Anna Lene og jeg og lagde vårt eget tog litt seinere på ettermiddagen. Praktisk når man har noen å ta av. Vi ble tilsammen 10 par med bein, så det får være godt nok!

Norne og Anna Lene i tet (selvsagt, Kongen må jo gå først!), Isco, Pronto og jeg danner baktroppen. Hipp-hipp-hurra!

Så blei det en herlig 17. mai-feiring i år også!