Academic art of Isco-ing

Det finnes nesten ikke noe mer koselig og gøy enn å ha med seg verdens beste shettis på kurs i akademisk ridekunst.

Isco blir ikke nitrent innen akademisk, men jeg bruker mye den akademiske grunntanken i treningen av han, og siden Bobbie stadig er på kurs, så fortjener jo også Isco å være med på kurs. I fjor var vi med på Monikakurs, og vi kunne ikke være noe dårligere i år. Sammen med Anna Lene og Fjelldølen pakket vi de firbeinte i henger'n og kjørte til Maylen på Bruvoll. Isco og Fjelldølen har aldri møttes før, men de ble kompiser ved første hengertur, og fikk dele et flott uteområde. Gutta slo seg til ro med en gang. 

Isco prøvde å fortelle at hjemme så får han spise sammen med den store ;)

Tenk å få ha med seg han blidfisen her på kurs. Jeg er heldig! ♥

Etter at hestene var trygt innlosjert startet vi som vanlig kurset med teori. Og som vanlig var det et lass av tankevekkende innspill med utgangspunkt i ordet balanse. Både mental og kroppslig balanse. Tankene gikk i retning av hvordan vi kan hjelpe hesten med å finne riktig balanse, og hvordan vi kan utvikle den på en positiv måte. For hvis vi går inn og forandrer noe, så vil det gi påvirkning også andre steder enn der vi forandret. Målet vårt bør derfor være å forandre noe inn i det som fortsatt er komfortabelt for hesten, slik at den ikke mister balanse og blir ukomfortabel. Når det er sagt så er vi nødt til å miste balansen mange ganger for å lære. Og før vi i det heletatt snakker om hestens balanse, så hva med vår egenbalanse? Hvis vi er skjeve i kroppen må hesten kompensere for vår skjevhet, og hva skjer da med balansen? Spør deg selv: "Når er balansen min i hesten så bra at det neste steget blir mulig?".

​Problemet er at til å begynne med så trøbler vi med å kjenne når ting er rett og galt, og vi er nødt å forske både på vår egenbalanse og på hestens balanse. Når vi jobber med hesten er det tusenvis av kraftoverføringer over alt, og vi er både litt blinde og døve i starten. Monikas tips til dette var to mulige innfallsvinkler, hvor vi har like godt av å teste begge. Det ene er å leke oss med ting vi ikke kjenner enda. Jobb med versader og traverser, og ta det som en selvfølge at hesten svarer selv om vi ikke kjenner det. For kan det faktisk være slik at hesten svarer på det vi ber om, selv om vi ikke kjenner det? Ja, selvsagt! For at vi i begynnelsen skal kunne kjenne noe som skjer, må det være ganske stort. Tillat deg selv å tro at du får et svar på det du ber om, selv om du ikke kjenner det.

Den andre retningen er motsatt: Overdriv! Overdriv versaden, overdriv traversen, overdriv bøyningen så du virkelig kjenner at du får et svar. Legger vi disse to sammen så møtes vi forhåpentligvis fint på midten. 

---

Vi startet å jobbe som vi pleier med litt lange tøyler.

Isco og jeg skulle til pers på vår første økt, og allerede her fikk jeg hevet teorien ut i praksis. Selv om jeg ikke akkurat rir på minsten, så er ikke det noen grunn for ikke å kjenne på egenbalanse. Jeg startet med Isco i litt lange tøyler, og fikk vist det lille vi kan av versader og traverser. Og selv om vi egentlig ikke kan traversen, så er det noe som har falt litt på plass den siste tiden. Særlig på høyrehånd føler jeg at vi kan få til noe - om ikke en grand prix-travers, så er det iallefall en fin reaksjon i kroppen hans, og det er det viktigste! Vi gikk etterhvert over til longering, hvor Monika påpekte at min høyre hofte er veldig dominant. Jeg skulle overbevise min kropp om å legge mer vekt på venstre hofte, så jeg fikk beskjed om å leke halt på høyre bein. Og plutselig fikk jeg selv kjenne på hvor vanskelig det var å være rett. Man går seg inn i et vanemønster, og når noen påpeker det og man prøver å komme seg ut av det, så føler man seg plutselig fryktelig skeiv. Samtidig kjenner man hvor utrolig lett det er å falle tilbake igjen i gamle vaner. 

Denne skeivheten min gjenspeiler seg også i Isco, ved at han på høyre hånd faller inn i volta. Jeg trekker alt for mye vekt innover fordi mitt høyre ben er dominant, og vips, så faller ponnien innover også. Han har nok også litt skyld i det selv og i form av sin egen ubalanse, men jeg gjør det på ingen måte enklere for oss ved å være like tung på høyresiden som ponnien er. Ganske interessant å kjenne på følelsen, og ikke minst morsomt å ta den med videre i ridningen på Bobbie. Ingen grunn for å tro at ting er så veldig forskjellig der. 

---

Samling hjelper oss, og Isco prøver så godt han bare kan ♥

Monika gikk rett inn og så på hvordan Isco beveger seg. Han går ofte med veldig bredda bakbein, og dette ble en greie å kikke på gjennom kurset. Etter litt tenking fra Monikas side kom hun fram til at problemet like gjerne lå i at han slipper brystkassa ned mellom skuldrene, og henger over bogen. For med en gang skuldrene var balanserte, så sluttet han å bredde. Samlingen hjelper oss veldig med dette, og galoppen er også utmerket for å få han opp i brystkassa slik at bakbeina kan svinge riktig fram. 

Jeg har siden forrige Monikakurs kun fokusert på leking, og å se hvor mye vi kan kombinere lek og dressur. Det har ikke vært min tanke i det hele tatt å se på kroppen hans på den måten Monika gjorde, men det føltes ut som om hun bare satt de teoretiske ordene på den leken vi har drevet med. Og resultatet har absolutt blitt bedre, selv om jeg har lagt all teoretisk tankegang vekk, og bare fokusert på det Isco har tilbudt og synes har vært gøy. Derfor var det også ekstra gøy å få Monikas tanker om hva det er vi faktisk har gjort, og hva vi skal fokusere på framover i forhold til videre bedring av Iscos kropp. 

---

Leken er den som dominerer for Isco og meg, også legger vi inn litt seriøst i leken innimellom :)

I samlingen/økningen, særlig i trav i longe fikk vi hjelp med å ikke være så "på/av". Jeg er veldig der at enten så samler jeg, eller så går jeg fram, og bevegelsene derimellom blir store. Det er enten eller. Monika ba meg om å ta ting mer gradvis og kjenne at jeg hadde Isco med meg hele veien, slik at det ikke ble en på/av-bryter, men mer kommunikasjon. Jeg måtte virkelig ta meg i det, men det er forhåpentligvis noe som kommer seg mer og mer etterhvert. Og dette er absolutt noe som kan tas med videre både i bakkearbeid og ridning, for man blir veldig ofte at man vil ha enten-eller, og at man ikke kan sette pris på leken der i mellom. 

I mine notater fra kurset står det enkelt og greit etter første timen: Isco er kul!! :) Og det er han også. Han kommer inn på nytt sted og er akkurat den lille kule klumpen han er hjemme. Jeg hadde ikke et sekund betenkelighet med å plukke av han kapsunen og slippe han løs på denne bana når økta vår var ferdig, akkurat som vi gjør hjemme. Og Isco gjorde akkurat som vi gjør hjemme, han la seg ned, rulla og ble liggende slik at vi fikk en koselig avslutning på økta. At porten ut av ridebanen var åpen hadde ingen betydning. Ei heller gresset rundt på kanten av ridebanen. Isco var med meg, han ♥

Etter timen følte jeg egentlig at vi var ferdige. Vi hadde liksom hatt vår "happy-kursopplevelse" og følte at vi hadde fått input og masse tanker og mye glede. Men vi hadde to økter igjen, og selv om jeg egentlig følte meg ferdig så fikk vi sannelig mye moro ut av de to neste øktene også! 

Andre time: Isco jobber med terre-a-terren sin
Tredje time: Klok teori og mye moro