Årets Bent-kurs tok en sving jeg på ingen måte hadde sett for meg. Heldigvis gikk alt akkurat som det skulle på tredje og siste økt. Første økt: Kurset med det rare i Andre økt: Et bedre inntrykk Søndagen kom, og etter lørdagens siste økt var jeg optimistisk på at det ville gå greit å ri på siste økta. Så sant ikke Bobbie hadde gjort noen merkelige akrobatiske krumspring i løpet av natta. Jeg ville legge alt til rette for at det ikke skulle bli noe trøbbel, så jeg fikk låne filtsalen til Stine for denne økta. Litt spennende å ri i noe slikt for første gang på et kurs, men jeg har hørt mye bra om den, så jeg regnet med det ville gå greit. Jeg hadde tross alt klart meg gjennom en barbakøkt dagen før. For å følge boka tok jeg med Bobbie inn og viste henne fra bakken de første minuttene. Vi kikket over versaden og traversen og så at det fungerte, pluss at Bobbie ville vise hvor umåtelig flink hun var på skoleparaden. Hun har noe med å bare skulle gjøre alt så mye mer enn hjemme når hun er på kurs. Vi fikk dermed kommentar på at Bent ikke er interessert i endeproduktet, men i veien dithen. Som han sa: «Sirkushesten husker øvelsen. Den akademiske hesten forstår hjelpen.» Så derfor er heller ikke endeproduktet viktig innen den akademiske utdannelsen, men veien dit. Heldigvis klarte vi også å vise at vi også kunne gjøre det i mellom "ingenting eller endeprodukt", og som Bent så klokt sa: «Grunnen for at jeg alltid sjekker hesten fra bakken er at jeg vil ikke sette meg opp på en hest som ikke hører.» Det i seg selv er jo egentlig ganske fornuftig. I skritt hadde vi masse fokus på stilling og bøyning og jevnt over på "suppleness". Jeg klarer aldri bestemme meg for et godt oversatt ord, men både smidighet, mykhet og elastisitet går glatt inn under det engelske ordet. Det er ikke arbeid jeg driver med når jeg rir som trenger å være synlig for det blotte øyet, men at jeg hele tiden skal kjenne at jeg har en hest som er "supple". Og at jeg kan be om mer eller mindre stilling og bøyning uavhengig av hverandre. Jeg skal hele tiden leke meg mellom litt mer, litt mindre, litt høyere, litt lavere, men aldri fra rett bøyning til gal bøyning. Og selv om vi har fokus på stilling og bøyning foran, så skal det være et resultat av bakbeinas plassering gjennom sitsen. Jobber vi oss inn i samling skal følelsen være at hesten blir mer og mer "supple", ikke mer og mer stiv. Der har vi nok litt å gå på, ja. Som det kanskje kommer fram, så fikk vi masse input fra Bent, også gjelder det bare å huske på alt dette når jeg rir selv. Selv om man i blant skulle ønske at de problemene man har i skritt kunne fordufte som dugg for solen når man gikk opp i trav, så er realiteten på ingen måte slik. De samme problemene i forhold til "suppleness" følger oss glatt opp i trav, og blir egentlig bare mer synlige. Til tross for at vi alle er klar over Bobbies (og mine) problemer med løsgjøring, kastet Bent oss ut på dypt vann. Etter et par runder med litt trav fram og ned nevnte Bent at når man har litt samling, og når man har en god fram og ned kan man begynne å eksperimentere med "fram og opp". Plutselig fant jeg meg selv jobbe i overganger i trav, mellom samling mot piaffe, lenging fram og ned, samling mot piaffe og overgang til "fram og opp". Selv om ordet ikke ble brukt under undervisningstimen min måtte jeg høre med Bent under lunsjen, bare for å være sikker. Og ja, "fram og opp"-tankegangen er tanken mot passage. Dette er en tankegang man ikke kan ha uten å ha samlingen med "bending of the haunches", eller å ha en korrekt fram og ned, for en korrekt fram og opp blir en kombinasjon av alt dette - både samling og fram og ned. Det henger så godt sammen, og selv om jeg selv ikke helt føler at vi er der enda, så var det veldig gøy å leke seg med tanken iallefall! Bobbie og jeg fikk leke oss mellom de ulike overgangene, og uten at vi fikk noe super-resultat, så fikk vi noen steg hvor jeg kjente følelsen av hva Bent mente, og jeg kjente at det travet som i blant dukker opp hjemme, men i enda større grad enn på kurs, det er Bobbie og Ragnhild på rett vei. Problemet er at jeg på ingen som helst måte evner å sitte på et slikt trav (o kjernemuskulatur, kom til meg), så etter fem, seks steg så fant både Bobbie og jeg det for godt å gjøre holdt og rose litt. Rose hesten altså. Ikke de ubrukelige magemusklene mine :p Det som fascinerer meg er sammenhengen mellom alt, og ikke minst mantraet at "fram er samling og samling er fram". Det er så sant som det kan få blitt, det. For poenget med denne "fram og opp"-tanken er å samle hesten, og bruke de kraftfulle bakbeina i en retning litt mer framover, med litt mer schwung, slik at man får et aktivt fram og opp-trav med aktive bakbeinsledd. På samme måte skal de aktive bakbeinsledda i en "fram og opp" kunne ta mer og mer vekt, sittes på og bidra til bedre samling. Du kan ikke få det ene uten det andre, og først av alt må du ha.. Gjett hva? Suppleness ;) For uten suppleness og uten en riktig fram og ned ender man bare opp med skyvekraft hvis man ber om mer fram. Det hele går bare rundt i en evig sirkel. Og Bent satt fingeren på noe av problemet som Bobbie og jeg i blant ramler borti, og det er at hun kan ha masse energi, men den energien har ingen retning. Hvis jeg klarer å styre energien i en retning, er det ikke problem med mye energi. Hvis den ikke har en retning som er gitt av meg, så velger Bobbie retningen, og de som har fulgt bloggen min en stund vet at den retningen fort kan bli oppover. Så lenge man mangler suppleness, så skal man ikke tilsette energi, for da har den ingen fornuftig vei å gå gjennom hestens kropp. Det er nesten litt irriterende hvor spot on Bent er på problemene vi har. Han avsluttet travøkta vår med å konkludere med at Bobbie er klar for mer "bending of the haunches", men at jo mer de bøyes, jo mer energi får jeg, og den energien må jeg vite hvor jeg skal gjøre av. Jeg må ha en retning å sende energien. Det gir jo så absolutt mening i teorien - det var bare den praksisen. Litt galopp ble det også tid til, og her tok (ikke overraskende) Bent oss på kornet - igjen. Kan du gjette hva som er problemet vårt i galoppen? *trommevirvel* Suppleness! Resultatet på vår manglende "suppleness" er at Bobbie faller ut på utvendig skulder. Jeg skal være veldig påpasselig med å ikke blokkere utvendig brystkasse i å rotere opp på utvendig side. I tillegg skal det tøyes, bøyes og overdrives stilling og bøyning i skritt og trav, for å jobbe mot en enda mer smidig hest. Vi fant et par veldig fine sprang i venstregalopp, og da vi skulle over i høyregalopp måtte Bobbie ha et lite utbrudd. Heldigvis ingen problemer for meg å holde meg på, og Bents reaksjon var bare morsom. "Yes, no, eh.. øh... Let's try again!" Forsøk nummer to ble to fine galoppsprang, før Bobbie bestemte seg for å bytte galopp med bakbeina - av alle ting. Hvor den kom fra aner jeg ikke. Men det var litt mye energi der, og Bents råd var å få enda bedre kontroll over "supplenessen" slik at all den fine energien som først kommer når hun er i det humøret, faktisk kan brukes til noe. Det er synd om all den energien går til spille ut over en utvendig skulder eller i hopp og sprett fordi hun ikke føler seg smidig nok, eller ubalansert til å holde galoppen. Og akkurat det er veldig sant, og føles veldig riktig. Bare også veldig vanskelig. Uten god nok suppleness vil all denne energien som finnes i en hestekropp kunne gi fatale konsekvenser, og som Bent sa: Det er derfor jeg ber mine elever om å ri så rolig til å begynne med, for når man får bakbeinas energi i riktig retning, så er det mange som blir overrasket over hvilken kraft man faktisk sitter på. Det føles ut som om han traff spikeren på hodet i mitt tilfelle. Jeg skal få kraften uten stivhet. Heldigvis klarte vi å avslutte med et par sprang i fin høyregalopp, og jeg kunne hoppe av Bobbie med et smil. Siste økta føltes bare riktig ut. Den føltes sånn som alle andre Bentkurs har føltes. Litt over the top av ting å få med seg, å gjøre, og å huske på, men det er akkurat slik det skal være. Takket være videoopptak får jeg med meg nærmer 100% av alle de glupe tingene som blir sagt, i motsetning til det jeg husker sjøl fra en time. Men følelsen var god, Bobbie var god og jeg skal bli litt bedre ;)
At Bent i tillegg dro oss fram som et positivt eksempel under den siste teoriøkta, på en ekvipasje som støtte på et problem på første økt, men som gjennom å gå tilbake i en god basic, kan jobbe seg opp igjen til der man er - det ga meg en ekstra god avslutning på årets kurs. Men ingen skal tvile på at årets Bentkurs har gitt meg så mange tanker i hodet at jeg får helt vondt. Og jeg prøver å sortere iallefall noen av dem ut i denne bloggen: Et par nye briller som skaper forvirring
3 Comments
Karoline Amalie
13/7/2017 10:23:22
For en berg-og-dalbane av en kursopplevelse! Jeg synes du er så flink som klarer å tenke konstruktivt og legge første time bak deg til tross for kanskje noe krass kritikk. Å drive med hest er opp- og nedturer, og sånne typer opplevelser gjør man bare mer kunnskapsrik og sterkere! Lykke til videre til deg og Bobbie!
Reply
Ragnhild
13/7/2017 12:46:51
Tusen takk for veldig koselig kommentar Karoline Amalie ♥ Jeg er helt sikker på at både Bobbie og jeg kommer både klokere og sterkere ut av dette, og man kan ikke oppleve oppturer om man ikke også har noen nedturer innimellom :) Tusen takk for lykkeønsker videre :)
Reply
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|