I hvem sine øyne vil du være en god utdanner? I andres øyne eller i hestens øyne? Blogg nummer to fra kurset med Bent Branderup. Her tar jeg for meg min oppfatning av teoritimene vi hadde, og time to ble om mulig litt rotete nedskrevet fra min del, men i hodet mitt sitter den igjen som den mest interessante teoritimen. Bent snakker ofte om mye av de samme tingene, og hver gang får jeg et nytt syn på det. Denne timen ga for meg ganske mange nye innfallsvinkler, selv om hovedtemaene var de samme som før så følte jeg at vinklingen var ny på flere måter. Og dermed dro jeg med meg mange spennende ting. Spørsmålet er bare om jeg klarer å formidle det på samme måte. Bær over med meg at dette kanskje blir litt usammenhengende, men jeg håper allikevel å få fram de viktigste poengene. Vi fortsatte med tråden fra første time, om den primære og de sekundære hjelperne - to viktige ting å forstå for å kunne utdanne hesten. Og når vi rir er det først og fremst setet vi skal jobbe ut i fra. Utdannelsen av setet foregår på følgende måte: 1. Bli værende der oppe ved hjelp av balansen din. Er du i ubalanse skaper du uønsket stivhet. 2. Lær å bevege deg med hesten. Du følger hestens bevegelser. 3. Ta innvirkning på hesten. Hesten begynner å følge dine bevegelser. Hoften din skal arbeide med hestens sving (og vi har tre svingningsarter, skritt, trav og galopp (+ evt. tølt, men det har samme sving som skritt, bare hurtigere). Kroppen din gir retningen. Og her skal vi også dele mellom balanseretning og tyngdepunktsretning. For meg er de to ordene litt diffuse, men kort sagt så (tror jeg- hvis jeg ikke har misforstått!) er balanseretning den laterale bevegelsesretningen, mens tyngdepunktsretning sier (naturlig nok...) noe om hvor du har tyngdepunktet ditt. Du kan f.eks ha balanseretning til en travers, mens tyngdepunktsretning går mot utvendig bak i samling eller innvendig fram i frem og ned. Eller så kan du ha balanseretning til en versade mens tyngdepunktsretningen blir mot innvendig bak i en samling og utvendig fram i en økning. Med forbehold om feil. Disse to kommer jeg tilbake til en gang jeg blir klokere. Vil bare ha de med så jeg ikke glemmer dem. Men tilbake til det jeg har litt mer styr på: Kraften hesten har fra bakbeina og fram til frambein, hals og hode går unektelig igjennom sitsen din, så jo bedre du blir til å føle hva som skjer i sitsen, jo enklere er det å analysere hva som skjer, og hva du kan gjøre for å forbedre det som skjer som eventuelt er feil. Målet når vi rir er å sitte rakt/rett/"lige" (dansk). Men hva er rett? Rett sitter du når du er i bevegelsen. De aller fleste av oss har forsøkt å sitte bak bevegelsen når vi har hoppet et hinder. Det er heller ubehagelig og lite ønskelig. Problemet er bare at det ser ut til å være helt ok å sitte etter bevegelsen når det kommer til dressurridning. Hvem har vel ikke sett dressurryttere som ser ut til å henge langt etter når de rir diagonale traverser? Eller en travøkning. Hvor mange sitter og lener seg mer og mer bakover mens hesten går fortere og fortere fremover i en økning. Er da hest og rytter sammen i bevegelsen? Tenk om en ubalansert rytter i en diagonal travers skulle vendt rundt og hoppet et hinder. Hadde det gått? Heller tvilsomt. Og behagelig hadde det ikke vært. Du kan lett relatere deg til det å sitte bak bevegelsen når du hopper. Prøv bare å husk det samme når du rir dressur. Når du er bak bevegelsen er det ubehagelig for deg, og hvis det er ubehagelig for deg, så er det helt garantert ubehagelig for hesten. Vi må derfor lære oss å kjenne når setet jobber i balanse, og når setet jobber utenfor balanse. Kommer vi oss dit vil vi etterhvert nærme oss samme bevegelse i hesten som i oss selv. Og den som skulle tro at ridningen kun foregår på hesteryggen, den tar feil! Hvis du til vanlig går som en potetsekk og sitter som en potetsekk, tror du virkelig da du blir en grasiøs ballettdanser med en gang du kommer deg opp på hesteryggen? Jo mer elendig bevegelsesmønster du har i kroppen når du beveger deg selv, jo dårligere sits har du. Problemet i vårt samfunn er at vi som mennesker ikke har "lov" til å føle oss vakre og stolte. Vi har ikke lov til å ha et kroppsspråk som signaliserer at vi er vakre og stolte. Problemet vi da støter på er når vi ønsker å trene hestene våres til å bli vakre og stolte. Hvis vi ønsker at hesten skal være vakker og stolt, så er også vi nødt til å være vakker og stolt. Vi er nødt til å ha et kroppsspråk som utstråler det vi ønsker at hesten skal utstråle. Og de færreste av oss ønsker at hesten skal se ut som en grå mus, loffende avgårde med senket hode og daffe steg. Vit både hva du signaliserer til hesten, og til andre mennesker. Et godt kroppsspråk fra bakken gir også en større forståelse for sitsen når du rir, for basicen er den samme der. Spørsmålet som raskt dukker opp er "hva er det egentlig vi utdanner?". Vi utdanner ikke hesten, men vi utdanner mennesket igjennom hesten. Vi utdanner vår kroppskommunikasjon. Først igjennom å ha et godt sete har du utgangspunktet for en god hånd. En god hånd kan ikke finne sted uten en god sits, for det er igjennom avslappede hofter som kan følge hestens bevegelser man kan få en rolig overkropp som kan gi rolige skuldre og dermed også en rolig hånd. Bent tok også for seg de seks sjenklene, som jeg begynner å få styr på nå (i teorien altså), men som aldri skader å få repetert, og som heller ikke skader å få beskrevet en gang til. Og når det er sagt, så er det ikke slik at de seks sjenklene er seks forskjellige måter å bruke sjenkelen på, men det er seks ulike måter å tenke på for å beskrive hvilket problem du har. Er du bevisst på hvilken sjenkel du skal bruke er du også bevisst på hvilket problem du har og hva som må til for å løse det. Først og fremst skal sjenkler kun brukes fram og ned. Den skal ikke trekkes oppover og bakover. Ønsker du en sammenhengene bevegelse fra hoften og ned i beinet er dette det eneste som er naturlig (selv om det kan kjennes veldig unaturlig ut til å begynne med). Først har du den omkringsegbøyende sjenkel: Den innvendige undersjenkelen som hesten bøyer seg rundt. Så har du den vekkfrasegbøyende sjenkel: Den utvendige undersjenkelen som hesten bøyer seg bort fra. Den direkte sjenkel: Ber benet på samme side om å tråkke fram. Den forvarende sjenkel: Passer på at bakbenet på samme side ikke tråkker for mye til den siden (innvendig sjenkel passer på at innvendig bak ikke tråkker innenfor tyngdepunktet, og utvendig sjenkel passer på at utvendig bak ikke tråkker utenfor tyngdepunktet.). Den omrammende sjenkel: Hvis et bakbein tråkker over til den andre siden er det den motsatte sjenkel som passer på at dette ikke skjer (innvendig sjenkel passer på at utvendig bak ikke krysser inn over tyndepunktet, og utvendig sjenkel passer på at innvendig bak ikke tråkker utenfor tyngdepunktet.). Den samlende sjenkel: Denne oppfordrer hesten til å løfte beinet sitt litt før den egentlig skal, og dermed korter opp skyvet som produseres i bakbeina. Men før man kommer så langt må man vite forskjell på det åpne og det lukkede setet. Bent gikk ikke så veldig nøye inn på akkurat dette temaet, men kort fortalt så er det lukkede setet en form for å gi hesten frihet over ryggen, men samtidig uten å belaste framparten for mye. Du setter deg fram på overlårene slik at setebena kommer opp fra hestens rygg, men samtidig holder du deg tilbake i overkroppen slik at ikke belastningen på framparten blir for tung, og at hoftene dine oppfordrer hesten til å korte av skyvet. Det er først når hesten er sterk nok til å gripe fram til tyngdepunktet med et bærende bakbein i fram og ned at man kan tillate seg å gå fram i et avlastende sete. Og som motsetning har du det åpne setet, et samlende sete som gir hesten plass til å runde seg i overlinjen. Vi øver på å ta tyngdepunktet bak til bakbeina eller bakbeina fram til tyngdepunktet. Akkurat den setningen der har jeg valgt å utheve da den for meg tente noen lyspærer. En glup måte å se det på! Men tilbake til hjelperne våre, og tilbake til et annet sitat jeg føler fortjener litt ekstra oppmerksomhet: Det er først når man kan ta bort hjelpen at hjelpen har hjulpet. Kan man ikke ta den vekk er det en permanent krykke. Når vi utdanner hesten ønsker vi en hest som bærer seg i egenbalanse, og en hest som selv synes den er stolt og vakker. Nå om dagen er det lett å forveksle "stolt og vakker" med "redsel og angst". Da er det feil øyne som ser. Hesten skal sees igjennom hesteøyne. Hvor godt ville en toppklasse dressurhest overleve hvis den ble sluppet ut i villmarken og fikk møte en vill mustanghingst? Hvis hesten er trent opp til å søke balanse og "støtte" i munnen for å kunne bevege seg framover og løfte beina sine vil den fort få store problemer med å overleve. Det løser vi lett med at vi har hestene slik vi har dem, og kan "beskytte dem" for alt mulig. Men kan du ri hesten på tur i skogen uten at du er redd for at den skal snuble og ødelegge seg? Vårt mål er at hesten skal lære å ha balanse på beina sine - ikke balanse i munnen. Å utdanne en hest vil si at hesten skal bli bedre til å være hest. Hvis hesten trenger belegg og må pakkes inn i bobleplast, og kan på ingen måte gå på tur i skogen i frykt for at den skader seg - er du da på vei til å utdanne hesten til å bli en bedre hest? Til å balansere seg selv på sine egne ben? Hvis ikke vi trener hesten til å bli en bedre hest så anvender vi hesten til et formål. Og nå om dagen er det ikke nødvendigvis alle som trener hesten til å bli en bedre hest. Still deg selv spørsmålet: Hvordan kan jeg få hesten min til å få det bedre med seg selv? Først da er du på vei til å bli en hestetrener.
1 Comment
|
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|