Lørdag har vært ordentlig hestedag. Ikke mindre enn syv timer ble tilbragt i stallen, men heldigvis syv veldig kjekke timer!

Det startet med besøk av Anna Lene og Norne som fikk seg først en økt i hallen. Alltid spennende med voksen hingsteman når det svirrer tre damer rundt, men det gikk overraskende bra!

Så fikk Bobbie seg litt velfortjent beinpuss av Anna Lene. Det var egentlig mest en liten "kvise" i hoven (Ragnhilds utvidede hovbegrep) som bekymret meg. Det viste seg at det hadde kilt seg en stein i sålen som hadde skapt en lomme. Heldigvis var det bare å skrape den vekk, og under var det helt fint og friskt.

Etter Bobbie hadde fått fikset bein og Norne hadde spist litt lunsj på hengeren ble det en time til for Anna Lene. En super time, hvor de klarte å finne fram ordentlig flyt og mykhet i trav. Det var virkelig herlig å se på dem!

Jeg fikk såvidt tid til å møkke boksene til Bobbie og Lloyd før neste punkt stod på programmet. La Lloyd hilse på Guiness for andre gang. Lloyd står for tiden aleine i paddock, noe også Guiness gjør, så da gjelder det å se om de kan passe sammen. Ingen hest fortjener å stå aleine.

Hvordan det går får vi bare se an etterhvert, men førsteinntrykket er iallefall positivt.

Så var det Bobbies tur, som sammen med Lyra og Birdie skulle løshoppes. Vi har hoppet med Bobbie og Lyra sammen tidligere, men aldri med Birdie. Men det skal sies at de kjenner hverandre fra å ha stått sammen ute i paddock tidligere. Så vi forsøkte å slippe dem sammen, og det gikk overraskende bra.

De hoppet med stor entusiasme, og Bobbie hadde bare en liten raptus. Jeg filmet en del, men grunnet en pc som ikke samarbeider får jeg ikke redigert slik jeg ønsker. Det blir dermed bare et sammensurium av de tre gampene som hoppet. Bobbie er iallefall den med lys man og hale (og en meg som jubler hver gang hun er over).

I grunnen en veldig super løshoppingsøkt, og jeg lar meg stadig imponere over at vi klarer å ha tre hester løse på banen samtidig, og hoppe dem hver for seg, uten at det blir kaos. Flinke gampelurene!

Bobbie har lenge vært plaga med noen sprekker på bakbeina, og dialogen med veterinæren begynner å bli lang, men vi er fortsatt optmistiske med at vi skal få has på det. Hele historien tar jeg muligens en annen gang, men i dag var vi på Mjøsa hesteklinikk for å få tatt prøver av disse sprekkene, i håp om å finne ut akkurat hvaslags bassilusker som hygger seg og lager problemer der. Bobbie var en stjernepasient, og synes det var helt toppers at noen gadd å kose så masse med henne (de både klippet, vasket, skrubbet og tok prøver).

Nå er det bare å vente på prøvesvar, som forhåpentligvis kommer i løpet av en ukes tid.

Maren var kjempesnill og blei med som selskap og hjelper til Mjøsa, og dermed blei vi også værende i stallen samtidig etterpå. Jeg luftet tanken om en rolig skrittetur, og som tenkt, så gjort. Etter at de ytterst nødvendige bootsa var kommet på, trasket Maren, Birdie, jeg og Bobbie oss ut på tur. Årets første tur unnagjort, med lange tøyler, i puta. Deilig å bare traske avgårde, selv om jeg noen ganger tenker at hvis Bobbie hadde gått noe saktere, så hadde hun faktisk gått baklengs. Beskrivelsen skilpadde i sirup var vel rimelig passende for Damen. Men jeg klager ikke! Heller den veien enn motsatt.

Årets første dag ble brukt til longering, og Bobbie var i grunnen riktig så flink, om enn noe eksplosiv i vendingene i trav. Men også de kommer seg! Det beste var allikevel avslutningen, hvor vi pirket enda litt dypere i forståelsen av halvparaden og skoleparaden. Jeg har iallefall forstått at jeg ikke forstår mye!

Det blir masse prøving og feiling, og mest feiling. Jeg har kommet dithen nå at jeg har en hest som skyter rygg som en katt i det jeg ber henne om å ta vekt bakover. Reaksjonen er med andre ord omtrent så feil som den kan bli, men nå er vi en gang der, så får vi bare prøve å finne en vei ut derifra. Et lys ser jeg dog, for det er en gang i jubelåret mulig å lirke frem en mer riktig reaksjon i kroppen hennes, i form av at hun faktisk tar vekt på bakbeina, vinkler ledda i bakbeina, og senker halerota, men fysj, så tungt, da, synes frøken fryd.

Jeg fikk uansett et veldig godt svar fra Damen, med riktig vinkel i bakbeina, og at det var tungt sa hun tydelig i fra om. Et mindre diskret sukkende stønn kom det fra henne, men med syv godbiter og litt klø, så var det tunge arbeidet tilgitt, og vi tuslet opp til stallen, godt fornøyde med at året starter i rett vinkel!

Er vel ikke helt overraskende å se at det er dressuren som har preget oss igjennom året, på den ene eller andre måten. Noen utskeielser har det vært innimellom, men alt i alt kan det vel se ut for at dagene våre har vært ganske rutinepreget. Det vil jeg heldigvis ikke si at de er, for selv om vi bruker mange av dagene våre på banen, så har utviklingen uten tvil vært der. Både ridemessig, men ikke minst like viktig: Oppi hodet til Bobbie.

Av en eller annen grunn har hun sett noen spøkelser, både i hallen og ikke minst ute opp igjennom året. Det har ført til lite hyggelige situasjoner for oss begge, så mye fokus har ligget på å klare å slappe av, særlig på utebana. Jeg kan med glede se tilbake på de siste månedene av 2013, og huske en Bobbie som har vært mye mer avslappet, både inne og ute. Akkurat hva som har gjort det aner jeg ikke, men ting har bedret seg, og det har vært veldig deilig! Og 2014 skal bare bli enda bedre!

Vi ser frem til et spennende 2014 med stadig videre utvikling, kurs, læring og kooooos!

En stor nyttårsklem til alle venner og kjente fra Bobbie og meg!