Vi vant skeidkonkurransen

I en tid hvor det meste andre føltes å stå stille fikk vi et hyggelig avbrekk i hverdagen.

I høst har stallen vært rammet av kverke, noe som har isolert oss som stod på stallen. Heldigvis har det ikke vært mange hester på stallen som har vært sjuke, og vi kom oss ut av karantenen ganske kjapt. Allikevel kan 2,5 måned uten å få lov til å flytte hesten vekk fra stallen og uten å få lov å ri på tur føles som 2,5 måned i et slags fengsel. Kurs jeg skulle på har gått åt skogen, og vi var flere som ble litt lei av å ri på banen. For å prøve og holde motivasjonen oppe arrangerte stalleier en uformell dag med skeid for oss oppstallører. Vi skulle egentlig ha det utendørs, men med dårlig vær så valgte vi komfortabelt å krype inn i ridehallen og ha det der. Opplevelsen ble en morsom seanse for oss alle, og Bobbie og Isco imponerte meg begge to!

Vi var mange som hadde møtt opp på morodag i stallen :)

Vi var litt tidlig på plass, og jeg hadde to hester som fikk store øyne da de kom inn i hallen. Den så alldeles ikke ut som den pleier å gjøre. Det morsomme var at av alt det skumle som var der inne (vi snakker presenningtunnel, tønner, kjegler, hinder, presenning på bakken osv.), så var det den leopardfarga paraplyen både Isco og Bobbie synes var mest skummel av alt. Jeg hadde egentlig dagens seier i lomma allerede et minutt etter vi hadde kommet inn i ridehallen, for selv om både Isco og Bobbie synes paraplyen var den skumleste av alt, gikk de begge to rett bort til den og snusa på den. Isco både dytta og gravde litt på den også. 

Bare det at de begge to var så klare på at de selv ville bort å undersøke det farligste var en fjær i hatten til meg selv. Hver gang de ser noe de mener er farlig ute, så får de beskjed av meg at de skal bort å se på det. Det har begynt å sette seg såpass hos dem begge to at når de nå ser noe de mener er farlig, så går de bort til det av seg selv. De begynner å få den tilliten til meg på at jeg ikke ville sendt dem bort til noe som faktisk er farlig, og det er veldig gøy! Jeg smilte fornøyd etter at Isco og Bobbie hadde sjekka ut paraplyen og godkjent at den ikke var hestespisende. Da var det bare å kikke litt rundt på de andre hindringene, og begge to gikk greit gjennom det meste. 

Vi var mange som samlet oss nede i hallen, og vi fikk gjennomgått løypa av dommer Bjørn. Stalleier Pernille var første ut gjennom løypa, og vi kom ikke så langt etterpå. Bobbie var først ut, og vi startet med første hinder som var to hinderstøtter med tråd imellom, som en grind. Vi skulle åpne tråden og ri gjennom og lukke tråden igjen. Det hadde ikke falt meg inn at det skulle være en vanskelig øvelse, men Bobbie fikk for seg at tråden var strømtråd, så hun skulle på ingen måte i nærheten av den! Den øvelsen gikk ikke så bra, kan vi si, men jeg kan heller ikke være sinna på Bobbie fordi hun er redd strømtråd. Hadde det vært en vanlig grind vi skulle gjennom, så er jeg sikker på at vi hadde klart det helt fint. 

---

Neste øvelse var bare å trave jevnt ned til andre enden av hallen før vi skulle gå over "bru". Det vil si, en pall vi har fått snekret hel. Den er litt liten, men Bobbie har gått på den før, dog aldri med meg på ryggen. Hun tok litt fart i det vi var på vei over, men hun gikk fint over, og vi kom oss trygt ned på andre siden.

Så skulle vi stå stille i 10 sekunder. Bobbie skjønte ikke helt hvorfor, men hun stod nesten helt stille hele perioden.

Så var det kjettingens tur - fra en tønne til den andre tønna. Hadde jeg tenkt meg litt om hadde jeg nok vært litt mer nervøs for akkurat denne oppgaven, for Bobbie er jo ikke akkurat veldig glad i ting som klirrer (dombjeller er hun livredd for). Heldigvis tenkte jeg meg ikke om, så også denne oppgaven gikk ganske fint!

Rygging i vinkel var jeg veldig spent på. Vi har trent en del på rygging i det siste, men ikke vinkelrygging - i hvert fall ikke intendert vinkelrygging. Men på en eller annen måte bestod Bobbie denne oppgaven med glans.

Så jogget vi oss over noen bommer i trav før vi snudde nesa tilbake igjen for å sprette over et lite hinder. Den bekymret jeg meg ikke så mye over akkurat. Høyden var akkurat passe Bobbie (og Ragnhild)-høyde!

Vi nærmet oss slutten, men vi hadde noen øvelser igjen før vi var i mål. Først skulle vi gjennom presenningtunnelen. Nå hadde jeg riktignok juksa litt og gått under et par ganger fra bakken først, men Bobbie brydde seg allikevel ikke så mye om den.

Kanskje var jeg litt optimistisk da jeg tenkte at vi kunne ta presenningen som lå på bakken i trav, men jeg ga det et forsøk, travet i mot den, og Bobbie leet ikke på et øre da vi travet over. 

Videre i trav gikk det, i sikksakk mellom kjegler. Trangt nok å ta det i trav kjente jeg, men med litt "ratting" så fikk vi det til på et vis. 

På vei mot siste hindring: Paraplyridning! Den farlige leopardparaplyen ble løftet opp til meg, og Bobbie og jeg kunne vandre en runde med paraplyen over hodet. Null problem! ​

Lurte på om jeg skulle ri skeiden, men droppa det :p

Alt i alt en super runde med Bobbie! Hun var helt topp på alle utfordringer jeg stilte henne overfor, bortsett fra grinda, men der er hun glatt tilgitt. 

Ei av jentene i stallen fikk holde Bobbie mens jeg skulle gjennom runden med Isco. Bobbie synes det var på grensen til katastrofalt at Isco gikk på andre siden av ridehallen uten henne. Den er tross alt 20 meter bred den ridehallen, så de stod antagelig hvertfall 15 meter fra hverandre! Det var faktisk et under at hun overlevde. Avhengige av hverandre, de to? Neiiida.... 

Mens Bobbie stod og synes synd på seg selv og humret til Isco, var vi klare for action. Samme bane som Bobbie, bare fra bakken med minsten. Klikk på bildene for nærmere beskrivelse :) 

---

Jeg kunne ikke annet enn å være veldig fornøyd med innsatsen til de to pelsballene. Det er virkelig en god følelse å kjenne at det arbeidet man legger i den daglige dressurtreningen gir positivt utslag også på andre arenaer. Dette er jo aldri noe vi har prøvd oss på før, men vi stikker jo nesa borti alt som er rart og merkelig som vi ramler over. Vi fikk iallefall en bekreftelse på at vi gjør noe riktig! 

Ponniene fikk komme opp i paddocken igjen og fikk et velfortjent måltid med betfiber, mens jeg dro ned i kantina i hallen igjen og fikk meg en velfortjent vaffel! Det ble høytidelig opplesing av poeng, og sannelig viste det seg ikke at Bobbie hadde fått 113 av 120 mulige poeng og vant den uformelle konkurransen! Isco, som ikke helt ble telt med blant de ridende, han kapret enda et poeng mer enn Bobbie, og dro hjem med et bedømmings-skjema med 114 poeng på! Nå synes jeg riktignok dommeren hadde vært rimelig raus med karakterene, men som han sa, så hadde han gitt 10'ere på de øvelsene hvor hestene hadde gjort det de skulle uten å nøle. Og både Bobbie og Isco hadde det på de aller fleste punktene. Flinkeste to små! ♥

Utrolig gøy med en slik dag, og utrolig god miljøtrening for hestene. Det som var ekstra gøy var at vi ble så innmari mange som var med. Alt fra de som driver med dressur, til turryttere, hobbyryttere, sprang og western. En veldig sosial, koselig og uformell sammenkomst som var moro både for tobeint og firbeint. Absolutt noe som frister til gjentakelse! :)