Avslapping for sjela

Det er en kjennsgjerning at jeg rir alt for lite på tur. Og når det er så gøy! Bobbie og jeg snøftet oss ut på en skikkelig snøtur i dag. Finnes det noe bedre?

Vi er jo så heldige at vi har preparerte ridestier rundt stallen, men innimellom frister det å ri i skogen. Skikkelig skog liksom. For en stund tilbake, før snøen kom, var jeg med ei som heter Nina på en ordentlig skogstur i områdene rundt stallen. Det var med Lloyd, så da leide jeg. Det var ordentlig skogstur, og siden da har jeg hatt lyst til å ri den med Bobbie. Problemet er at jeg ikke helt kunne huske og orientere meg inne i skogen, så jeg turte ikke legge ut på turen uten følge. Nå har jo snøen kommet, og her på tirsdag så jeg at det var tråkka spor inn i skogen der jeg veit tur-ruta går. Jeg tenkte jeg måtte benytte meg av sjansen, så i dag fikk Bobbie på seg sprangsalen, cavemoren og reflekser. Selv var jeg innpakket med boblebukse og varme klær, også bar det ut på tur.

Bobbie var ikke ferdig med lunsjen sin da jeg kom, så da fikk hun den med seg inn. Enkleste måten å binde fast en welsh cob ;)

Ned igjennom Aalerudskogen, ut på veien, inn i skogen igjen, og her var det bare å følge det opptråkka sporet. Luksus å ha et spor og følge, for da fant jeg til og med veien.

Først en strekke over "öppna landskap".

Så ble vi omringet av den herlige skogen med sine snødekte trær.

Så glad blir man når man har galoppert!

På vår vei måtte vi over en pitteliten bekk, som var snødd igjen, men som litt lengre ned enn oss fortsatt var islagt, og med sildrene vann under. Dette fikk Bobbie til å spisse ørene før hun stoppet og kastet seg rundt. Damen er nemlig av den oppfatning at bekker sluker Bobbier. Hele.

Jeg fikk etter litt godsnakking forklart henne at bekken ikke skulle spise henne. Hun tuslet over med litt snøfting, og vi fortsatte turen igjennom skogen, som endte ut på en bilvei.

Derifra bar det opp, og over et jorde. Jeg visste at veien vår gikk over det jordet, og jeg hadde en liten barnslig stemme i meg som sa "du må galoppere". Også hadde jeg en fornuftig stemme som sa "tenk om...". Den barnslige stemmen vant, men vi prøvde noen steg i trav først. Bobbie virket helt rolig, så jeg ba om galopp, og hun fattet en fin, rolig høyregalopp. Jeg galopperte en liten stund før jeg tok henne ned i skritt igjen. Svingte henne ned slik at vi fikk litt ekstra plass, og ba om ny galopp. Denne gangen ble det en overraskende venstregalopp! Vi galopperte på løse tøyler til slutten av jordet, og Bobbie gikk over i skritt, også skritta vi veien hjem igjen. Lykke!

---

Siste strekke på vei hjem.

Siste strekka hjem hoppa jeg av og leide Bobbie slik jeg pleier. Alltid greit å få igjen varmen i beina og få strekt litt på dem etter en tur i sprangsal. Ikke akkurat hva jeg er vant til. Vi møtte på en eldre dame på spark, som måtte stoppe oss og påpeke hvor "usedvanlig vakker" hest jeg hadde. Jeg kunne ikke annet enn å storsmile og si meg helt enig!

Turen var rett og slett en stor, stor opptur, og vi kosa oss ordentlig mye begge to, tror jeg. Selv om Bobbie synes det stadig dukker opp skumle ting. Som postkasser. Og trær i merkelige formasjoner.

Så nå må jeg bare ta meg sammen og komme meg ut på flere turer, nå som føret er helt fantastisk for en barfoting. Ikke er det for kaldt for en tofoting heller. Det er jo så god trening også, ikke minst for galoppfatningene sin del.

Enden på visa er: Tur er kult!

---

Kommer ikke utenom Bobbietunga selv om vi har turet oss :)