24.11.06 Planen var en lang og rolig tur i dag i skritt og kanskje litt trav. Siden det var tanken kom også tanken på barbak fort. Jeg har jo balanse nok til å sitte på han i skritt, og har trava barbak på han en gang før, så joda. Vi må jo prøve. Og når man prøver litt, så må man jo prøve litt mer! Turen blei iallefall riktig så vellykket og koselig.
Som vanlig Opp i stallen, møkke, hente hest, pusse, og ta på hodelag og reflekser. I dag følte jeg meg skikkelig indianer, som rir på tur uten nesereim, og uten sal. Woha! Neida, det blei ikke så mye woha. Jeg kom meg, utrolig nok opp på første forsøk når jeg hoppa på Janko. Nå skal det sies at han stod i litt nedoverbakke, så jeg hadde litt fordel der. Men som en ulempe, så hoppa jeg på på høyresiden, så jeg synes nå jeg var litt flink! Jeg skulle ri med Ingvild og Lassi, så vi skritta ut i tretiden. Vi hadde egentlig planlagt en riktig så fin rute hvor vi kunne trave litt, og skritte store deler. I det vi skritta ut fra stallen fant vi ut at det blåste så ufattelig mye, og dit vi tenkte å ri er veldig utsatt for vind, så vi valgte en annen vei. Halvveis rundt vannet, og opp i en ås, og ned igjen litt på andre siden av vannet før vi vendte nesa hjem. God plan. Bade? På vei rundt vannet har vi mulighet for å gå ned til en flott strand med ferskvann hvor vi kan bade med hestene om sommern. Jeg spurte Ingvild om vi ikke kunne gå ned og vasse litt, joda. Så vi gikk ned til vannet og Janko titta litt på det. Litt skeptisk var han jo. Ba han dyppe potene sine, og det gjorde han. Så tusla vi langs strandkanten, frem og tilbake med potene i vannet. Vi gikk opp fra vannet igjen og surra litt frem og tilbake på stranda før vi gikk en liten tur neddi igjen. Prøvde å gå litt lengre ut nå, og sannelig synes ikke Janko det var spennende! Først så måtte vi jo plaske litt da, finne ut hva dette rare greiene var fornoe. Så plaskeplaske med framfoten. Når han hadde forstått at det gikk greit å både plaske i det og stå i det så måtte han jo snuse på det. Og smake på det. Og fysjogfy, det smakte rart! Janko var absolutt ikke fornøyd med smaken på vannet, så da blei det å rynke på leppa og vise misnøye til den store gullmedalje. Pfhøy! Da han var blitt riktig så enig med seg selv at vannet smakte vondt, da måtte han smake på det en gang til. For det kunne jo vitterlig hende at det hadde skifta smak til "vann med havresmak" eller noe i den duren. Men sannelig smakte det ikke like vondt, så da måtte vi rynke litt mer på leppa. Søt hest! Hva gjør man så når man har slått fast at vannet ikke er drikkbart, men man står utti der og ikke har noe å gjøre? Joda, da plasker man litt mer, for plasking er nemlig gøy må vite. Særlig når man plasker så mye at mamsen blir våt på buksa. Jepp, da trives lille plutt! Vi plaska litt til før vi vendte nesa mot land og videre på turen vår. Trave Vi fortsatte turen vår og skravla gikk som bare det. Det er rart det der med to jenter på tur. Merkelig merkelig. Vi har en lang strekke som er fin å trave på og Ingvild lurte om jeg ville trave. Joda, så lenge vi tok det rolig, og det gjorde vi, så traven gikk riktig så fint. Janko er jo en engel å ri, og det virker som om han tar litt mer hensyn når jeg sitter og dingler oppå der barbak. Nei, jeg vil faktisk ikke påstå at jeg dingler, for selv om det er år og dag siden jeg har ridd barbak sist, så har jeg jo ridd, så jeg mener iallefall selv at jeg sitter ganske så greit oppå der. Det fikk jeg vel egentlig litt bekreftelse på også da det store, skumle, hestespisende sykkelmonsteret kom og angrep oss brutalt bakfra! Monsteret! Vi tok ned i skritt igjen, og skritta på veien bort til der vi skulle opp mot åsen. Jeg gikk først, og så tilfeldigvis bak meg, bare fordi jeg pleier å gjøre det. Så at det kom en syklist og sa i fra til Ingvild. Det var tydelig at Lassi ikke fikk med seg den beskjeden, for plutselig kom hun i full galopp forbi Janko. Han kunne ikke leet mindre på et øre av at hun løp forbi, men plutselig la også han merke til syklisten og spratt frem. Jeg satt jo med lange tøyler og var mindre forberedt, men holdt meg fint på. Samla tøylene rimelig kjapt og fikk stoppa han. Snudde han så han så dette hestespisende monsteret av en syklist og lot vedkommende som tok det riktig så rolig, sykle forbi. Da kunne jo ikke Janko brydd seg mindre. Lange tøyler og øra flatt ut til siden "Hm? Sykkel sa du? Ja? Også da liksom?" Galopp oppover bakke Vel, monsteret var forbi og vi skritta videre. Jeg satt fortsatt på Janko tiltross for diverse krumspring. Tanken på en pitteliten galopp bare for å prøve, den frista. Og da vi rei opp åsen benytta vi sjansen. Lassi rei først, og Janko og jeg etterpå. Vi trava et stykke oppover før vi fatta galopp. Jeg hadde ikke noe problemer med å holde meg på, og Janko galopperte rolig og fattet oppover. Flink hest! Så gøy å galoppere barbak igjen, det har jeg ikke gjort på.. Okei, jeg galopperte (og ramla av) Lukas, en skolehest på 115 her i mai/juni, men det telles ikke, for han er så liten. Så ordentlig hest er det godt over to år siden sist jeg har galoppert barbak på. Nei, det var sannelig noe som fristet til gjentagelse. Enda et monster! Vi skritta siste delen av bakken, for poenget var bare å la de få strekke litt på beina, ikke slite de ut. De skritta oppover, og på toppen møtte vi på enda et monster (huff, verden er full av disse monstrene)! Denne gangen var det et stort gult monster som stod HELT stille, men det stod da vitterlig ikke der sist vi rei her, og det var stort og gult. Gravemaskin er det populært kalt på folkemunn. Når man møter på slike monstre synes Janko det beste var å plassere fireåringen Lassi mellom seg selv og gravemaskinen, for da var det hun som ville bli spist dersom den skulle finne på å leve og kaste seg over oss. Hun kunne heller ikke brydd seg mindre. Han er litt pysete noen ganger han lille klumpen min. Og sannelig traff vi ikke på ENDA et hestespisende, stillestående monster (dette blir gjerne kalt traktor). Dette slapp vi å gå forbi så nærme, men fysj, det så jo litt skummelt ut, så vi måtte jo stirre det i senk og følge med på det på hele veien mens vi gikk forbi! Vi traff jo vitterlig på et helt likt monster rett etterpå, men det var jo ikke noe skummelt. Akkurat hva som foregår oppi den lille knotten til Janko skulle jeg virkelig likt og visst noen ganger. Men, alle monstre ble forsert uten større problemer. Vi overlevde! Søte barn På vei tilbake rei vi forbi campingen hvor det var 6 yngre barn som var ute og lekte. De klumpet seg jo rimelig fort sammen og kom tuslende mot oss og lurte såå på om de ikke kunne få klappe hestene. Joda, vi stoppa og lot de få klappe. Janko synes de små jentene var kjempespennende og måtte hilse på alle sammen. Da de hadde kost og klødd han på mulen fant han ut at det var mye bedre å klø seg litt på beinet, og det synes jo jentene var kjempemorsomt! Små barn, små gleder. Barn er jo ganske så søte da. Ei av jentene kunne fortelle at hun hadde skåret seg på en kniv tidligere i dag. Jaha, veldig interessant, akkurat det jeg lurte på gitt! Ei anna kom med den nyttige setningen "Hunden min spiser materialer". Jeg håper for hundens (og foreldrenes) del at hun mente mineraler, eller noe helt annet. Hodelykt Vi skritta hjemover, og var på vei opp nest siste bakken da vi så en fyr som stod med hodelykt og klipte hekken (å gjøre det når det er lyst vil jo virkelig være teit). Verken Lassi eller Janko reagerte da de så vedkommende foran seg, men da vi hadde ridd forbi han var han plutselig livsfarlig, og igjen kom Lassi i hundre og masse forbi oss. Janko spratt litt han og, men ikke noe verre enn at han roa seg etter en fire, fem steg. Ingvild fikk også stoppa Lassi, og vi skritta rolig siste biten hjem. Hjemme igjen Vel hjemme var det klø-tid, enda vi ikke hadde hatt på nesereim. For klø, det er viktig. Klokka var rundt halv fem, så vi hadde ridd en god tur. Venta litt med å gi Janko mat, så han fulgte litt med på hva vi gjorde (vasa rundt) før han fant det for godt å rulle seg. Lengesiden jeg har sett han har rulla nå, så det var koselig å se at han ikke har glemt hvordan det gjøres. Han stod og kikka litt til før jeg ga han middag, noe han var riktig så fornøyd med. I morra er det opp klokka tidlig, og dressurtrening først, før sprangtrening litt seinere på dagen. Den sprangtreninga skal bli noe spennende i og med at jeg skal ri på time med tre stykker som kun har hoppa et enkelthinder på 40 cm en-to ganger i livet. Får bare håpe jeg får litt mer utfordringer enn travbommer og lave kryss. Jeg får ta det som det kommer. Utfordringer blir det nok uansett håper jeg. Og om ikke, så ber jeg om det. Kose oss skal vi iallefall!
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|