Banehopping bedre enn stevne!

Jeg får noen innfall innimellom, og når det blir arrangert banehopping, så hiver jeg meg med - på to hester! Oppskriften på å bli støl.

Det har i det siste vært debattert rundt på sosiale medier hvordan Norges Rytterforbund mulig spenner noe bein på seg selv ved måten stevner blir arrangert på. Blant annet skrev min kollega Marie en knakende god blogg om temaet.

Som et meget godt eksempel på akkurat dette temaet har vi forrige helgs hendelse på stallen. Det var planlagt et utvida klubbstevne, men her var det kun ti påmeldte. Det kunne ikke forsvare seg økonomisk å gjennomføre stevnet, så det ble avlyst. Takket være noen driftige damer på stallen ble det istedet arrangert en uformell banehopping. Her var det bare å melde seg på, og hele 22 starter ble fordelt på høydene fra "bom på bakken" til 1,10. Mange fler på stallen heiv seg med (meg selv inkludert), og mange kom tilreisende utenfra for å bare få litt sprangtrening.

Lørdag ettermiddag var vi med på å bygge opp banen, og søndag var det bare å komme seg ut av senga og gjøre seg klar til dyst. Planen min var å være med på 50 centimeter med Bobbie, og hvis det gikk bra, så kunne jeg kanskje også driste meg til 60. Lørdag kveld kom jeg plutselig på at jeg passer jo Svarta også. Det ryktes at hun er en habil pinnehopper, så til tross for at jeg aldri har galoppert med henne på banen, langt mindre hoppet med henne, så er hun så ukomplisert at hun jeg meldte oss på i 60 og 70 og håpet det ville gå bra.        

Svarta ble fletta og børsta, og Bobbie børsta. Frøken fly var første frøken ut av mine to. Tone var snill og holdt Bobbie mens jeg var inne og lærte meg banen, og jeg må si jeg var litt spent da jeg kom ut igjen og så Bobbie være rimelig oppskaket fordi paddocknabo Signe hadde gått fra henne. Signe hadde nemlig gått ned til utebana (den er 20 meter unna...).

Signe er 3,5 år, og Kristin skulle ha henne med på bommer på bakken og 20 centimeter mens hun leide. De skrittet rundt på utebana sammen med oss, og da de skulle inn var det et lite minutt vanskelig å se hvem av Bobbie og Signe som var 3,5 år, og hvem som var 8. Bobbie ble jo forlatt på utebana! Frøken Flipp krisemaksimerte litt og trippet i alle retninger. Helt alene - uten Signe! Det var bare fire andre hester der...

Jeg var litt bekymra for hvordan dette skulle gå, for en oppskaka Bobbie og galopp, for ikke å snakke om hinder, det kunne umulig være en god kombinasjon. Utrolig nok var Bobbie tilbake til seg selv etter et lite minutt, og før jeg visste ordet av det både galopperte vi rundt, og spratt over oppvarmingshinderne. Ikke et bukk, ikke noe tull. Tanken om at Bobbie begynner å bli voksen slo meg. Det er en ganske god tanke.

Vi ble loset inn i hallen, snart vår tur. Men vi måtte vente litt utenfor vantet, og for dere som har fulgt oss en stund, så vet dere kanskje at prinsesser venter ikke. Utrolig nok var tålmodigheten til Bobbie overraskende god, så selv om det ble litt stress på slutten av ventetiden, var hun utrolig flink.

Vel inne på banen fikk vi hoppe over en oxer et par ganger før vi skulle hoppe banen. Bobbie spratt over uten problemer, og vi var klare for banen. Kort fortalt var vi igjennom på en svisj, og ikke et bukk, ikke et stopp, ikke noe som helst tull, vi bare hoppet! Så stolt av Bobbie!

Hoppsa!

Flinkeste ponnien min!

Banen ble bygd opp ti centimeter, og jeg var ikke i tvil om at vi måtte prøve det også. Vi var første ekvipasje ut, og Bobbie gikk på uten problemer. Da vi kom til hinder fire gikk piffen ut av henne, og det var tydelig at hun synes dette hadde vært fryktelig slitsomt. Jeg måtte virkelig motivere henne igjennom de siste fire hinderne, men vi kom oss feilfritt igjennom, og Bobbie hadde gjort en hedelig innsats.

Kuleste ponnien i gata! FlinkeBobbie <3
Takk til Tone for bildene!

Igjen slo det meg at det virker som om Bobbie har blitt litt voksen. Litt mer voksen enn før i alle fall. Og hun var sliten.

Siden jeg også skulle hoppe med Svarta kom Kristin med henne. Salen min ble hevet over på Svarta, og Kristin fikk ta over Bobbie. For meg var det bare å varme opp hest nummer to. Som sagt hadde jeg ikke galoppert med Svarta på banen før, og aldri verken hoppet med henne eller sett henne hoppe, annet enn på bilde. Vi fikk prøve et par ganger over et oppvarmingshinder, og deretter var det bare å hoppe i det.

Det var litt mer framdrift enn jeg er vant med, og det ble litt rot og tull med galoppene. Jeg merket at jeg gjør min sedvanlige feil med å pirke for mye før hinder, men alt i alt så kom vi oss igjennom. Elegante kan jeg vel ikke si at vi var, men det var gøy for oss begge tror jeg.

Også 70-banen gikk uten problemer, og Svarta hoppa som en gud, til tross for en veldig rotete rytter. Jeg kjente der vi spratt rundt at jeg kunne hatt veldig godt av en sprangtime eller tre, bare for å få litt orden på meg selv.

Men moro hadde vi det! Jeg sa det etterpå at vi vinner nok ikke på stil, men hadde det vært konkurranse om størst smil, hadde vi nok vært tett på.

Vi vinner nok ikke på stil, men på smiiiiil!

Svarta var knallkul å hoppe med! Superdølen!

Jeg var så heldig at Hanne-Malén filmet rundene mine med Svarta. Ta høyde for tullete ridning. Rytter'n veit ikke helt hva hu gjør.

Ved nærmere ettertanke, så har jeg ikke hoppa så "høyt" som 70 centimeter siden jeg var i Irland. Det var i 2011, så det er tre år siden. Det er kanskje litt galskap og hive seg med sånn helt ut av det blå, men det motiverte i alle fall til mer sprangtrening i tiden framover!

Uansett hva: Bobbie var kanonflink! Svarta var super! Vi hadde det gøy!

Takk og takk til Tone og Monika som tok ansvar for henholdsvis banen og vaffelsteking (alle som var med fikk vafler!). For en herlig dag i stallen med mange smil, fornøyde ekvipasjer og mye moro og hygge.

Takket være at det ble banehopping og ikke stevne var det mange som fikk en helt super dag med gode opplevelser og god miljøtrening for mange. Jeg gidder faktisk ikke betale klubbmedlemsskap og førstegangsregistrering på 400 kroner (+500 kroner hvis man skal ha det på dagen fordi man plutselig bestemmer seg for å være med) for å starte kanskje to eller tre utvida klubb-stevner i året (og jeg har grønt kort fra tidligere). De pengene bruker jeg mye heller på treninger for å bli bedre. Nei, dette er mye morsommere, mye mer uformellt og mye mer hyggelig! Takk for en super dag, alle sammen! Dette gjentar vi :)

Stølheten i kroppen de to dagene etter banehoppinga kan jeg godt slippe å gjenta...