Be ready to go wherever, whenever

Time to for Arne ble igjen et sammensurium av helt vilt mange øvelser, tips og triks som jeg kan ta med videre inn i treningen. 

​Vi nerdet masse sits, og hvordan alt henger sammen, både fra Bobbies kropp og opp i meg, og fra min kropp og ned i Bobbie. Hvordan jeg kan bruke skuldrene mine til å flytte Bobbies skuldre i en versade, framfor å bare dra i innvendig tøyle for å få framparten inn. Ved bruk av skuldrene mine for å plassere skuldrene til Bobbie er det også lettere å bruke min innvendig hofte for å plassere Bobbies innvendig bakbein. Sånn for å forklare litt av detaljene. Vi snakker ca. 40 minutter med intenst nerderi på dette nivået. Hodet mitt fikk kjørt seg.

Arne lot oss lete etter følelsen av «the freedom to go wherever, whenever», og hvordan dette ikke nødvendigvis kommer ut av den perfekte korrekthet av én konkret øvelse, men heller av muligheten til å skifte mellom ulike øvelser. Og begge måtene å jobbe på har sine fordeler.

​Bobbie fikk også jobbe med å komme seg mer opp i formen. Det er absolutt ikke til å stikke under en stol at den frøkna helst går med hodet i bakken om hun kan det. Målet er å få bogene mer fri slik at de kan bære hodet høyere. Og i et slikt arbeid vil Bobbie også kunne ha mer frihet til å for eksempel finne travet sitt, eller galoppen sin. 

En av øvelsene vi fikk jobbe med var overganger mellom skritt, trav, skritt, galopp, skritt, trav, skritt, galopp, hvor jeg hadde fokus på hvilket bakbein jeg ba om å komme opp i gangarten. I trav jobbet vi hovedsakelig med innvendig bak, mens vi i galopp jobbet med utvendig. Målet er å kunne be om hvilken gangart jeg vil fra hvilket bakbein jeg vil (selv om galopp fra innvendig er noe vanskelig), men at både Bobbie og jeg blir bevisst på kommunikasjonen og tydeligheten gjennom setet. For å be om trav fra innvendig og galopp fra utvendig er litt som å jukse litt for ens egen del. Men vi ble enige om at juksing ikke nødvendigvis er feil :p
​
Arne sendte oss også ut i overganger «walk-passage», og jeg bare nikker på hodet og flirer. Etter noen økter for Arne så lærer man seg til å bare nikke, smile og late som man gjør det man får beskjed om. Selv om vi ikke finnes på det nivået i det hele tatt, så er det bare noe med å ta med seg tanken. Vi kan jo ikke akkurat si at vi har ridd overganger mellom skritt og passage, men man får bare trekke litt på skuldrene å tenke «what the heck», hvis ikke man starter en plass, så kommer man heller ingen vei. Og som Arne sa da vi prøvde: «It’s not there yet, but it’s nice preparations». I tillegg hadde han en banktanke med det, og det var at jeg som rytter, når jeg fikk høre «passage», så setter jeg meg litt mer opp, jeg bærer min egen brystkasse bedre, og jeg fant det lettere å sitte på Bobbie. 

---

Videre jobbet vi med overganger mellom samlet trav og øket trav, før jeg kom på at jeg kanskje burde nevne at jeg hadde håpet vi kunne kikke litt på den noe vanskelige venstregaloppen vår. Selvsagt fikk vi det, og Arnes tips hang selvsagt igjen med noe av det vi jobbet med i for eksempel de diagonale traversene våre dagen før. Ikke dra nesa inn, flytt frambeina over, og tenk mot piruetten. Istedenfor å ri volter fikk vi heller jobbe med carré, også etter hvert gjøre carré’en til en volte. En carré er ikke annet enn å tenke mer at «nå gjør vi mye, nå gjør vi mindre».

Arne forklarte også hvorfor jeg ikke skal bry meg om hvor hodet hennes er plassert når jeg jobber på en volte (eller med en carré). «You’re not looking at where her face is pointing, you are looking at where her bodyparts are relative to one another. Because this one position (altså stillingen i atlas) doesn’t really define her bend. She could take this one rotation and make a bend out of it, hardly any horse ever does. What you essentially is doing (ved å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen) is destroying your structure, and make it again.»
Arne sammenlignet det med obersten som kommer opp til senga til en offiser og merker en liten rynke på ene lakenet. Obersten drar dermed av hele sengetøyet og får offiseren til å gjøre alt på nytt. Litt samme greia er det nå jeg blir sittende å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen. På et eller annet tidspunkt vil man jo få det riktig gjennom å rive alt ned og starte på nytt hver gang, men det vil ikke dermed si at det er den enkleste måten å få ting gjort på.

​Er det rart jeg digger Arne? Måten å forklare på er så logisk – så gjenstod det bare å få det til i praksis, da… :p Jeg skal ikke påstå at jeg fikk det så veldig bra til, men jeg fikk noen sitstips (som blant annet å ta mitt utvendige bein bak og få innvendig hofte fram), og Arne sendte oss ut i en canter halfpass for at jeg skulle få følelsen av at Bobbie må flytte seg med frampart-bakpart-frampart-bakpart. Igjen smilte og nikket jeg og bare «jaja, canter halfpass, nullstress lizzm!». Aldri gjort det før, så pytt! Heller ikke noe vi akkurat fikk til, men ETT steg følte jeg at vi var inne på noe, før alt falt fra hverandre og Bobbie stoppet opp :p 

​Til slutt fikk vi teste noen overganger mellom piaffe og venstregalopp. Dette for at jeg i piaffen (som vi altså ikke helt rir enda, men tanken!) har begge hoftene ganske godt framme, mens når jeg skal opp i venstregalopp må jeg bestemme meg for å sende en hofte tydelig fram for å få riktig galopp. Selv om jeg føler at det teoretisk er way over mitt nivå, så klarte vi faktisk øvelsen ganske godt, og jeg er superstolt over Bobbie som faktisk fattet fine fatninger til Bobbie å være, hver gang jeg ba om det. Overgangene nedover derimot – der har vi på aller høyeste nivå en jobb å gjøre! De var litt mer traktor-godstog-pløyeBobbie, men pytt, det skal komme seg!

Alt i alt en super rideøkt for Arne, med en Bobbie som var ganske mentalt med, om enn noe mer elektrisk enn hjemme, noe som igjen førte til en Ragnhild som ikke akkurat rir sånn veldig pent (litt mye hal-og-dra). Men det burde ikke være tvil om at vi har fått med oss lass med ting å tenke på og trene på hjemme. 

Og som om ikke dette var nok så hadde vi også en teoritime, som omhandla mye om det utvendige beinet, både til hest og rytter, og hvordan dette har kontroll over deg. Hvordan utvendig ben på rytteren i stor grad kan regulere innvendig seteben. Arne hadde også noen andre kloke ting å si:

• At sjenkelen er den som skal bety fortere fram er en dårlig idé. Det gir deg alt for få muligheter til andre ting.
• Utvendig bakbein er det beinet som brukes mest i øvelsene vi rir, bortsett fra versaden.
• Forbered hestens bøyning med stilling, men ikke vær avhengig av stillingen for å få bøyning.
• Ikke ri versader med for mye tverring. Tråkker den over blir det vanskelig å få bakbein til å bære.
• Versaden er til for å få hesten til å flytte seg til «the center of gravity».
• Samlende øvelser skal føre til at hestens masse støtter seg på de beina som bærer.
• Behold frihet i innvendig bak, også i travers. Friheten i innvendig bak må samsvare med utvendig.
• Ikke be om mer «impulsion» hvis ikke du har bakbein som bærer. Det blir som å sette en bil i fri og gasse. Det gjør ikke noe godt.
• Hovedmålet med piaffe er å bygge opp hesten til noe annet.
• Alt som går bra ved en tilfeldighet er verdt mye!

​Og med det pakket jeg Bobbie på hengeren og vi kjørte oss hjem igjen, veldig, veldig fornøyde med en super helg med masse gode innspill. Jeg skulle gjerne ridd flere kurs for Arne i år, men kurskalenderen min sier dessverre at jeg ikke har tid (eller råd…) til det. Jeg håper virkelig jeg får til et nytt et neste år – montro hva vi får til oppgave da? Vet ikke om jeg tør tenke på det en gang. I mellomtiden får vi øve på piaffe, passage og terre à terre - haha :p