Bedre enn et kinderegg!

Jeg er så glad for at jeg har funnet en måte å trene hest på som både gjør hesten bedre, meg bedre, hesten fornøyd og meg fornøyd. Det er fire ting på en gang, det. Bedre enn et kinderegg!

Jeg skreiv et innlegg i en tråd på facebook her om dagen. Det lød som følger:

Noe av det jeg synes er så deilig med den akademiske ridningen er at den har tatt vekk trangen etter å "bevise" noe for noen som helst. Jeg trener hesten min etter hva jeg mener er riktig for hesten min, og vår sterkeste konkurrent og målestokk er oss selv. Den eneste som kan "dømme" oss da, det er meg, siden jeg er den eneste som har sammenligningsgrunnlaget fra starten av (og selvsagt treneren min Michelle). Noe som kan være superstort for meg å få til, kan være en uforståelig detalj for en utenforstående. Derfor orker jeg ikke lengre tenke på hva andre synes og tenker, jeg koser meg glugg i hjel med de gledene hesten min tilbyr meg daglig :)

Og de gledene Bobbie tilbyr meg daglig, de kan ikke beskrives verken med ord, eller måles i penger. I går hadde vi en super økt i longelina. Bobbie hadde noen flotte galoppfatninger, hvor vi nå har fått nytt fokus. Det er fint nok å fatte samlet, men det må også gå fremover, så nå leiter vi etter den vanlige galoppen. Heldigvis ikke veldig vanskelig å finne, og når jeg fikk fire flotte galoppsteg fra en ren fatning på venstrehånd, da hoppet jeg i været og ga meg med det. Tenk å være så flink!

Vi fikk ta følge med gamlekjæresten Sherlock opp i stallen igjen etter treningsøkta. Glade fjes!

Morsomt å stikke mulen i snøen!

Og om jeg hadde et stort smil om ansiktet i går, så veit jeg ikke hva jeg hadde i dag. Det har blitt mange dressurøkter med Bobbie den siste tiden, men det går så bra, og det er så gøy! Så fort jeg fikk orden på hodet mitt, og en treningsplan som jeg tok meg selv i nakken å følge, så kommer jo høydepunktene som perler på en snor. Jeg nevner i fleng: Absolutt alt skrittarbeid vi gikk igjennom i dag trillet avsted akkurat slik det skal. Versader på bøyd og rett spor, samme med travers. De diagonale traversene bare triller avgårde, og vendingene blir stadig bedre. Jeg føler jeg skriver det samme igjen og igjen, men det blir jo stadig bedre! Det som er ekstra gøy er at det nå begynner å kunne bli litt flyt mellom tingene også.

I trav begynner endelig jeg å få et snev av kontroll på kroppen min, noe som gjør ting så salig mye lettere, både for Bobbie og meg. Men å få kontroll og noe logikk i det ryggsvinget til Bobbie er vanskelig. Noen ganger svinger det som bare rakker'n, mens andre ganger er det stumt som en østers. Heldigvis blir det stadig mer og mer flyt, og det er så gøy å kjenne! Bare den bøyningen på venstrehånd kommer ordentlig igjennom, så er vi et godt stykke på vei.

Nå skulle jeg ønske vi kunne travet hele økta, men jeg må ta meg i å ta noen pauser innimellom. Det aller, aller morsomste i dag var da jeg i trav bestemte meg for å teste ut en diagonal travers på høyrehånd. Vi bare fløyt! Aldri har vi hatt en så god diagonal travers på høyre før. Nei, ikke på venstre heller, for den saks skyld. Det var bare herlig! Så sant jeg ser linja mi og veit hvor vi skal og hva jeg vil, så er liksom ting så lett. Tenk at det skal være så vanskelig å vite hva man vil når man rir. Plan og struktur er alfa og omega, altså, men det sier jo seg selv. Hvis læreren ikke vet hva han eller hun skal lære bort er det jo ikke lett for eleven å forstå. Så plan, plan, plan. Da blir det GØY! :)

---