Bekymringsfritt barfotliv = sko?

Hva gjør man når barfotlivet skaper så mange bekymringer at det er på nippet til å bli altoppslukende? Skor man? 

Jeg har aldri vært noen utprega barfotentusiast, men da jeg fikk Bobbie hadde hun vært barfot hele livet, og med hennes arbeidsmengde, arbeidsmåter og med gode boots har livet som barfothest vært helt naturlig å videreføre. At barfotinger har en sunnere hov enn skohester er jeg heller ikke i tvil om, så jeg liker tanken på å ha barfothester, og vil veldig gjerne fortsette med det.

Ekstra kjekt har det vært å ha barfothest på innlandet, med stabile vintre og godt snøføre. Bobbie har vært avhengig av boots på tur for å fungere optimalt om sommeren, men vinteren har gitt oss herlige muligheter til lange galoppstrekker på både bilveier og skogsstier. Det vil si - helt til nå. 

Slik vil vi ha det!

For et styr det har vært. 

Først og fremst så må jeg få si at denne bloggen hadde antagelig kommet i fjor, om mulig året før hvis ikke det hadde vært for en fantastisk stalleier som har tilrettelagt virkelig alt hva han kan for meg og Bobbie. Jeg har hatt tilgang på all grus jeg har hatt behov for, og det har blitt strødd på områdene vi trenger å bevege oss, for eksempel til og fra hallen. 

Men hva hjelper det med tilgang på all verden med grus når været gjør det umulig å vedlikeholde. I desember sperret jeg av paddocken til Bobbie og Isco slik at de kun hadde tilgang på en pitteliten paddock. Dette for å lett kunne holde området godt strødd. Da var det blåholke over hele fjøla, slik det også var i desember 2014. Jeg trøstet meg med at jeg bare måtte komme meg igjennom desember, så ville resten av vinteren bli bra. Det var slik det var i fjor. 

Paddocken i desember. Den ble sperret av for å hindre beinbrudd og det som verre er...

Jeg har strødd og strødd og strødd i hele vinter, men hva hjelper det når det kommer et tynt lag med sludd eller underkjølt regn i løpet av natta som gjør det like glatt som dagen før...

Pigger er et must for å bevege seg rundt.

Deler av januar var veldig greit, men så kom mildværet, regnet og isen igjen. Den siste tiden har gått med til evige bekymringer om vær og føreforhold. Selv med tilgang på all verdens grus jeg trenger, så hjelper det ikke en tøddel når jeg strør fletta av meg på kvelden, men morgenen etterpå har det kommet et tynt lag med snø, is eller sludd som ligger over grusen, og vi er tilbake til den samme glatte paddocken. 

- Har hestene sklidd og skadet seg? 
- Går de og spenner seg og får ulumskheter i kroppen fra denne glatta?  
- Jeg våkner om morran og lurer på om det har blitt glatt i løpet av natta. 
- Bør jeg tar en tur opp i stallen før jobb for å forsikre meg om at det ikke er glatt? (svaret på dette er som oftest ja)
- Paddocken, som ikke er den største fra før, må sperres av for at det ikke skal være for glatt. 
- Paddocken sperres av i håp om at det lille laget med snø som kom kan fryse på så det ikke blir så glatt allikevel. 
- Er det blitt glatt i paddocken og hestene går ned uten å komme seg opp (har opplevd det én gang med Bobbie). 
- Tør ikke hestene å gå ned til thermobaren fordi det er for glatt?
- At Bobbie ber Isco om å flytte seg, men han klarer ikke fordi det er glatt. 
- Bør Bobbie stå med boots i paddocken? 
   - Får hun gnag av bootsa? 
   - Er det best for henne å gå med bootsa og ha det mindre glatt, eller gå uten og slippe fukt/evt. gnag? 
      Bootsa fører også til at paddocken pigges litt opp - en positiv ting.
- Er det blitt for glatt rundt fôrkassa til Bobbie? Det er ikke tvil om at en barfothov tiner snøen raskere enn en skohov = glattere i en barfotpaddock. 
- Bør jeg strø? Ta på boots? Hva er lurest? 
- Bør jeg åpne paddocken? Ha den lukket? Hva er lurest? ​​
- Glatt paddock = mindre bevegelse = ikke bra for kroppen. 

---

Barfothøvene smelter snøen til is i paddocken og gjør den glatt.

Jeg blir sprøøø! 

Her om dagen hadde jeg en opplevelse som begrunnet poenget med at barfothest er slitsomt. Det var egentlig ikke så glatt at jeg behøvde boots, da det var is, men et tynt snølag oppå som ga oss feste. Jeg valgte allikevel å ta på Bobbie boots på frambeina bare for å være sikker. Vi gikk ned i hallen, hadde en fin longeringsøkt, og tuslet på vei opp til stallen igjen. Jeg holdt Bobbie ute i kanten, da det ikke var strødd i hjulspora. Bobbie stopper som hun pleier, og kikker ut i skogen. Hun blir stående og intenst stirre inn i skogen, hvor jeg prøver å få henne med meg, men hun er som klistret. Plutselig kommer det en elg løpende ut av skogen, krysser veien bak oss og legger på sprang over jordet på andre siden av vegen. Bobbie stod alt annet enn stille, og bakbeina havna så klart ut på hjulsporet hvor det var glatt. Takket være piggene på frambeina så holdt hun seg heldigvis på beina, men jeg vil ikke tenke litt på konsekvensene hvis jeg ikke hadde tatt på bootsa på frambeina den dagen. Og hva om det kommer en elg når Bobbie står i paddocken og hun blir skremt? Mye av grunnen til at hun funker barfot selv når det er såpass glatt er at hun er veldig rolig og forsiktig av seg. Men også Bobbier blir skremt, og da er det fort glatt. Veldig glatt.  

Vi kommer oss jo heldigvis på tur takket være gode boots med pigger. Og jeg har i grunnen ingen problemer med å ta på boots og bruke boots, for det funker jo supert. Det som ikke funker supert er alle bekymringene rundt barfotingene. Det føles som om livet mitt dreier seg om barfot og glatta. Jeg sitter hjemme om kvelden, følger med på temperaturene, går de opp, går de ned? Regner det? Snør det? Sludder det? Det var en søndag her jeg stod opp, kikka ut av vinduet og dro sporenstreks opp til stallen for å få grusa for hestene. Jeg tenkte at det er sannelig bra jeg ikke har andre forpliktelser enn de to pelsballene, for i vinter har urovekkende mye tid og tanker gått med til dem. 

Nå har det riktignok vært en skikkelig møkkavinter også, men det hjelper ikke hvor mye jeg klager på vinteren, for jeg får ikke gjort noe med den uansett. Så da gjelder det å finne andre løsninger, og nå har jeg begynt å tenke på sko. 

Jeg har lyst å gi det et forsøk med barfot resten av denne sesongen i håp om at vi kommer oss igjennom, men hvis det til neste år viser seg antydning til å bli noe i nærheten av i år, så ligger tanken om å sko ganske nær. Men med det følger også bekymringer.

- Hvordan vil det bli å sko Bobbie? 
- Blir det broddtråkk og styr? 
- Hvordan vil høvene takle å bli skodd? 
- Og det verste: Hva med overgangen tilbake til barfot om sommeren - vil det i det heletatt gå? 

Følelsen av å putte sko på beina til Bobbie føles ikke god, men når man dag ut og dag inn går og føler på om hesten ikke er fresh og god i kroppen, så er ikke det bra heller. Jeg har heldigvis en veldig fornuftig barfottrimmer som selv har gått veien fra å være barfotmann til nå også å sko, så hvis Bobbie eventuelt skal få sko på tottene sine, så er jeg trygg på at hun er i de beste hender, både i form av skoingen, men også i form av at hovene kan barfotes igjen i etterkant. 

Så er det virkelig blitt slik at den eneste måten å ha barfothest i Norge på vinteren på er å sko? Jeg begynner snart å tro det... 

Jeg blir veldig glad hvis noen deler sine erfaringer med å ha hest skodd om vinteren og barfot om sommeren - gjerne alt fra hvordan det var å sko hesten første gang, til hvordan hesten reagerte på det, og til hvordan det har vært å plukke av skoene igjen om våren. Eller hvis noen skulle ha noen andre, velfungerende, magiske løsninger til Bobbie-Bambi på glatta, så tar jeg gladelig i mot. 

I mellomtiden trøster jeg meg med det velkjente ordtaket i hestemiljøet: Hvis man ikke har noen bekymringer i livet, så er det bare å kjøpe seg en hest! ​​​

---

Slik er det tryggest å komme seg rundt om dagen.

Men vi vil helst ha snø og godt barfotføre!