Bobbie tar regien på løshoppinga

Etter flere måneder uten sprang plukket jeg igjen fram hinderne, og Bobbie imponerer. Stort! 

Etter en litt ivrig Bobbie sist gang vi hoppet (i desember en gang) har jeg drøyd det litt med hopping, og ettersom beinet hennes har vært litt merkelig så har jeg vært forsiktig. Men i helga var det på tide å trekke fram gamle kunster, og løshoppingsbane til Bobbie ble bygget. Jeg hadde ingen plan for hva jeg ville hoppe med henne, så det ble ganske enkelt tre hinder med to galoppsprang mellom hver. 

Bobbie har jo vært slik under løshopping før at enten så har jeg vært nødt til å gjete henne rundt på bana og omtrent dytte henne over hinderne, eller så har hun fått et av sine etterhvert velkjente raptus og flakset over uten mål og mening og med bein i alle retninger. Ingen av delene er sånn veldig givende, og jeg må ærlig innrømme at jeg var ganske spent på hvordan det ville gå med løshopping når det var så lenge siden hun hadde sett hinder. Det pleier å være en god grunn for Bobbie til å eksplodere litt. 

Et annet poeng som jeg vil trekke fram er at jeg dessverre er veldig klar over at jeg er en smattoman. Jeg smatter alt for mye på Bobbie, og derfor velger jeg ofte å hive på noe musikk på filmene mine, for da slipper man i alle fall å høre min evinnelige smatting. Ikke hjelper det heller, når man blir gående å gjøre det hele tiden. Så mitt mål i tiden framover er å forsøke å smatte mindre. Startet med å jobbe mot dette målet under denne løshoppingsøkta, og Bobbie gjorde saken ytterst enkel for meg.

Snurr film, og merk: Det er mulig å høre hvert eneste smatt jeg gir Bobbie.

Også burde jeg kanskje advart om mine entusiastiske rosende high-pitch-stemme, men jeg tenker at dere fikk den med dere uansett :p 

For å oppsummere mine tanker om økta: Jeg trengte knapt nok å smatte! Hun var så selvgående at det var en fryd. Første gangen jeg sendte hun over var min plan å bare skritte. Men Bobbie satte selv i trav, og om enn hun tråkket på den siste bommen, så var hun allikevel flink. 
Derifra gikk det egentlig bare oppover og framover. 
Den flyten og den selvgåenheten som hun har for tiden er bare utrolig morsom å jobbe med. Hun har liksom funnet sin egen driv i det hele, noe som resulterte i at jeg i hovedsak kunne holde meg ganske langt unna, og trengte knapt nok å be henne gå fram over hinderne. Det har aldri skjedd før. 

Når det siste hinderet ble høynet til en meter så river Bobbie første gangen. Det kommer ikke så godt fram på filmen, men hun ble litt gira på vei over de to første, så det gikk rett og slett litt for fort. Jeg så en liten antydning til et påbegynnende raptus. Derfor også min kommentar om at «det skjer slikt når du ikke følger med». Det som var så gøy var at hun bukket ganske kraftig etter rivet og en slik situasjon er noe som tidligere ville fått henne til å jazze seg opp og miste hodet. Men ikke denne gangen. Hun kom på hinderne igjen, og denne gangen tar jeg meg selv i å si «woooooh» i kombinasjonen. Aldri før om jeg har måtte få Bobbie til å tenke tilbake når hun løshopper. Jo, riktig nok når hun har hatt et av sine raptus så har jeg iherdig prøvd å bremse henne, men da har hun ikke vært mentalt til stede. Det var hun her! 

Og hun var så flink! 

Så er det veldig tydelig når jeg setter ned hinderne at Bobbie er ferdig. Da må jeg litt tilbake til å følge henne mens hun hopper, men selv der kan det ikke sammenlignes med hva jeg har gjort før. Og dessuten fikk hun litt lov å bestemme tempoet selv der. Hun hadde tross alt vært superduperflink! 

Avslutninga på filmen måtte jeg bare ha med, fordi det var litt morsomt å se seg selv i kjapp film, også er Bobbie så søt som bare dilter etter. Og hvis noen skulle tro at den ponnien i blant får godbiter bare fordi hun har lyst på og fordi hun er søt, så tar den noen helt rett =D 

Alt i alt en helt utrolig kul løshoppingsøkt med en ponni som begynner å tenke fram uten at det bikker over i hodet hennes. Det er en utrolig kul forbedring! Kanskje jeg til og med tør å driste meg opp og sprette noen pinner fra ryggen hennes igjen snart?