Bobbies luksuskrypinn

Jeg føler meg så utrolig heldig på Bobbies vegne. Takket være verdens snilleste stalleiere har jeg fått tillaget en egen mini-utegang til Bobbie.

Det er to år siden jeg og Bobbie flyttet til Aalerud stall. Det var et egoistisk valg ettersom jeg hadde Bobbie stående på en utegang uten treningsmuligheter. Vi hadde akkurat kommet hjem fra Danmark, og jeg ønsket å vedlikeholde det arbeidet vi hadde startet på. Valget falt da på en tradisjonell stall, med tradisjonell oppstalling (boks og paddock), og tradisjonell fôring. Selv om dette satt langt inne hos meg, så bestemte jeg meg for å prøve.

Av alle staller man kan stå på, tror jeg at jeg har skutt gullfuglen. Selv om Aalerud er en "vanlig" stall med "vanlige" rutiner er det veldig deilig å stå på en stall hvor alt er på stell. De har mer enn gjerne hester sammen i paddock, og hestene har relativt mye utetid i forhold til mange andre vanlige staller. Det er alltids noe man skulle ønske annerledes, og når drømmestedet er oppgruset utegang med skog og oppdelte fôringer, så sier det seg selv at det er ting man gjerne skulle hatt litt annerledes når man står på en tradisjonell stall - men som ikke lar seg gjøre. Gro en skog i paddocken for eksempel.

Så da har det blitt slik at Bobbie har vært vanlig bokshest de siste to årene, og det har jo forsåvidt gått greit. Heldigvis har vi hatt boks i utestallen, en kaldstall med tilgang til kjelleren på låven, slik at vi har mulighet til å stå varmt når vi saler på. Kjenner at jeg trives veldig godt med at Bobbie i det minste får stå i en jevn temperatur døgnet rundt, og ikke thermokaos med varmt inne og kaldt ute. Når de i tillegg har tilgang på oppvarma drikkekar, så er det jo bare helt greit (hadde bare Bobbie drukket av det, men det er en annen greie - prinsessegreie).

Da stalleier i sommer la fram at utestallen skulle bygges på med to bokser tenkte jeg kjapt. Jeg spurte om det var mulig å få bygd den ene boksen uten vegg, og knytte den til paddocken på nedsiden, og utrolig nok fikk jeg ja fra stalleier. Som tenkt så gjort i løpet av høstmånedene. Hvordan prosjektet ville gå var jeg veldig usikker på, og de på stallen har nok rista mer enn én gang på hodet av påfunnet mitt, men jeg var ivrig på å gi det et forsøk. Man vet ikke om det funker før man har prøvd. Så vi prøvde.

Midten av september. Reisverket på de to nye boksene begynner å ta form.

Den nye boksen til Bobbie, og paddocken slik den stod før også den ble rettet opp og gjort litt annerledes.

Taket kom raskt på.

Boksen begynner å ta form.

Før paddocken ble ferdig tok Bobbie i bruk boksen om natta. Hun har fått et lite presennings-seil for å holde enda mer vær ute.

Boksene innenfra. Det ser ut som en helt vanlig boks, og skulle jeg ombestemme meg er det så enkelt som å sette opp den manglende veggen på utsiden. Alt annet er helt likt de andre boksene.

Boksen med åpen dør avslører en manglende vegg.

Nå i november har også paddockene tatt form, og med litt prøving og feiling har vi fått til en løsning som ser ut til å fungere bra. Utfordringen min har vært at tanken med boksen er at Bobbie også skal ha tilgang til den på dagtid, slik at hun på regnversdager, eller varme soldager, kan få ly der - et savn i en vanlig paddock. Boksen er 3*3 meter, og passer dermed til én hest. Bobbie står jo sammen med Svarta om dagen, så spørsmålet var om det var for liten plass til at begge to kunne dele den på dagtid. I såfall måtte jeg velge mellom å ha hun sammen med noen, eller ha hun aleine med boks-løsningen. Aleine er ikke et alternativ, så jeg kryssa bare fingra for at det kom til å gå fint, og at de ville klare å dele den lille ekstra biten på paddocken.

Vi har hatt litt tilvenning til området, så nå står Damene sammen i paddocken med tilgang på boksen på dagtid, og Bobbie har den alene om natta. Det er for liten plass til at to hester kan dele den også om natta. Opplegget har fungert over all forventning!

Bobbie og Svarta på vei opp for å undersøke tilføyelsen på paddocken.

Svarta har holdt litt avstand den første tiden, men tør nå og bevege seg opp under taket hun også, om enn ikke helt inn i boksen enda, når Bobbie står der.

I tillegg har Bobbie skjønt at hvis hun går på do ute, så holder soveplassen og fôrplassen seg ren. Det er med andre ord minimalt med bæsj inne i boksen nå, det meste ligger utenfor. Praktisk!

Toalettet er etablert utenfor boksen (minus når hun glemmer seg litt). Men vi går ikke lengre enn vi må. Og regner det ute om natta, så er det ikke alltid at Prinsessen vil bli våt på rumpetten, så da blir det boksmøkking på meg.

De aller første dagene de hadde tilgang på taket kunne de dele det i korte perioder, men i etterkant har Svarta holdt litt avstand. Nå har hun igjen begynt å tusle forsiktig opp.

Under ruskeværet i dag tillot Bobbie Svarta å stå oppe sammen med henne, og Svarta turte å komme opp så nesten hele henne kom under tak.

Veldig spennende med ny flis synes Damene. Selv med åpen boks og tilgang til den hele tiden bruker jeg ikke noe mer flis enn før.

Slik det ser ut til, så fungerer dette lille prosjektet mitt helt perfekt, og jeg kunne ikke vært gladere! Det krever selvsagt klaff på noen viktige faktorer, som for eksempel at Bobbie og Svarta er så gode venner som de er. Det er så herlig å se dem sammen, og jeg håper Svarta aldri flytter fra Aalerud. I Svarta har Bobbie verdens beste venninne, og jeg tror det går andre veien også.

I helga har jeg fått koblet opp thermobaren til de to Damene, så da er vanntilgangen i vinter også sikret. Det er også en av de småtingene jeg bare setter så enormt stor pris på med stallen. Det har aldri vært noe spørsmål da vi (Kristin og jeg) kom drassende med thermobarene våre. De har vi fått koblet opp, og med en frøken som har hatt tre kolikker i løpet av en vinter tidligere grunnet vannmangel, så betyr det ekstremt mye!

All halmen vi har kjøpt har vi fått lov å lagre på låven, så matvraka skal få tørr og god halm, både til å spise og ligge i, i vinter. Det er ikke hvilket som helst sted vi ville fått lagra halm innendørs. Slike ting som gjør alt for en hestemamma som bare ønsker det beste for frøkna si.

Jeg står på verdens beste stall. Det er det ingen tvil om. Tusen takk til Pål, Pernille og Britt for at jeg i det heletatt får lov å sette til livs mine sprø prosjekter. Og tusen takk til Tormod for snekring, hjelp med beversikring av boksen og hjelp til andre små påfunn som dukker opp med jevne mellomrom.

Bobbie har nå fått en liten miniutegang, og jeg er kjempespent på å se hvordan den står seg igjennom vinteren. Men slik den er nå funker den utmerket. Jeg er kjempeglad for muligheten, og neste post på programmet nå er å finne noen trær som kan strøs rundt i paddocken. Må bare finne ut hvordan jeg får med meg et tre eller fem fra skogen. De er liksom ikke så lette å bære når det blir litt størrelse på dem.

En ting er i alle fall sikkert: Vi flytter ikke fra Aalerud med det første! Nå både med "utegang" og isolert ridehus! Her blir alles behov ivaretatt. Verdens beste Aalerud :)