BompeBobbie på utebana

Den eneste måten å gå til livs spøkelser på, det er å utfordre dem. Og det har vi gjort. I høyeste grad.

Med helt strålende vårvær de siste ukene har den lille, beskjedne utebana vår på 40*80 meter tint seg fri for is og tørket opp. Jeg har benytta hver en solstråle til å være ute - litt for å kurere Bobbies spøkelsesfrykt, og litt for å kurere min bompefrykt. Bobbie har en tendens til å sprette litt når hun ser spøkelser, men lykken har vært stor: Spøkelset er ikke sett på lenge!

Vi har hatt flere økter med longering på utebana, også langs med ved den farlige langsiden hvor spøkelset oppholder seg, og det har gått helt fint, både i skritt, trav og galopp. Hurra!

Jeg har hatt en stillestående økt hvor vi jobbet både fra bakken og ryggen, og veldig gøy var det da etter økta å hoppe opp på Bobbie uten utstyr og trave henne ned til porten. Da er det ikke mange spøkelser ute og går, altså!

I skogen her bor spøkelset. Som visstnok er på ferie for øyeblikket! Passer oss finfint!

Det har også vært utrolig mange gode opplevelser med Bobbie løs på utebana. Jeg pleier alltid å ta av henne kapsunen når vi er ferdige med økta, og så lenge det kun har vært gode venner av Bobbie på utebana, så har hun fått gå løs, med overraskende bra fokus på meg. Vi har til og med galoppert både på høyre og venstrehånd mens hun har vært løs, mens andre hester har vært på banen, og hun har fortsatt fulgt meg.

Bobbie har vært morsom å jobbe løs på banen, og det har vært mulig, selv med andre hester rundt.

Her om dagen var hun faktisk så "på" at hun frivillig travet og galopperte etter meg, noe hun veldig sjeldent gjør. Kan i grunnen ikke huske om hun har gjort det før. Som regel pleier hun bare å skritte, uten helt å forstå hvorfor hun må gå noe fortere enn det.

Så alt i alt: Veldig mange GODE opplevelser på utebana, noe som har vært veldig deilig.

Men vi har selvsagt også tilbakeslagene. Selv om jeg egentlig ikke klarer å se på det som et tilbakeslag. Det var på tirsdag, da vi var på utebana for å ri. Det var tre andre hester på bana, som straks var ferdige med økta, og jeg så for meg at Bobbie kom til å si i fra hva hun synes når de tre gikk. Først gikk den ene, og Bobbie brydde seg overraskende lite. Så gikk de to andre samtidig, og selv om hun kikka litt, så var hun overraskende rolig. Vi hadde fint og rolig både skritt og trav-arbeid, før plutselig tre stykker kom gående igjennom skogen. Da flippet frøken Fryd. Bakover, framover, hit og dit, men jeg holdt meg på. Etter åtte og en halv spirrevipp på snei fra Frøken Fryd, forsvant de tre hestene opp mot stallen, uten at det gjorde det noe bedre. Vi fikk etter hvert roet noe ned, og jeg måtte, for min egen del, ha et par steg i trav, men Bobbie mente galopp. Ikke for det, den galoppen var noe av det bedre vi har hatt noen gang med tanke på takt og samling, men den avslappa overlinja var vel noe fraværende. Stilling og bøyning like så.

Bobbie var høyeksplosiv, bukka et par ganger, prøvde å fly ned langsiden et par ganger, hvorpå en nesten var vellykket, men det som imponerte meg mest var meg selv. Jeg holdt meg overraskende rolig, var for første gang ikke helt anspent selv om Bobbie var spent som en felestreng, og klarte å be på nytt og på nytt om trav, selv om jeg visste at jeg ville få galopp, og at hun ville prøve å stikke i samme hjørne. Resultatet ble etter en god del om-og-men (hvor jeg synes jeg var tøff!) en Bobbie som kunne trave tilnærmet avslappet i fire-fem steg, også ga jeg meg.

Heldigvis har vi flere og flere gode økter på utebana. Og selvsagt, med tunga på snei.

Det var alldeles ikke en artig Bobbie å ha med å gjøre, for hun er ikke kul når hun er i det bumpe-humøret sitt, men samtidig har jeg aldri følt meg så trygg på henne når hun spretter, som jeg gjorde da. Og da er det også lettere å la hun sprette, også forsøke å fortsette med det jeg egentlig prøver å drive med. Vi fikk uansett en fin ende på det, og jeg skal ærlig innrømme at å bli gått fra tre ganger av forskjellige hester forståelig nok er sterk kost for fine frøkner med spøkelser bak øra. Så egentlig så er jeg stolt. Stolt av Bobbie som to av tre ganger taklet relativt fint å bli gått i fra, og stolt av meg selv som for første gang følte et snev av avslappethet, selv på en bompende Bobs.

Og at vi de to siste dagene plutselig har sett hull på skoleparadeboblen har jo bare vært fantastisk. Overraskende nok på venstre hånd, men desto mer spennende.

Så selv om ridningen ikke er like spot on utendørs som innendørs, så gir det oss veldig mye mentalt. Jeg skal jo ikke ha et ponnitroll som ikke kan ris ute - så enkelt er det.

Og kikker jeg et lite stykke tilbake, så har vi faktisk kommet oss et langt stykke på vei i forhold til hvor vi har vært når det kommer til ridning utendørs. Så selv om vi har gått noen steg frem, noen små tilbake og noen frem igjen, så er jeg superfornøyd med frøken flippflopp - og meg selv! Ordentlig god vårfølelse :)