13.11.06 Jeg har ikke skrevet noe om han her fordi jeg rett og slett ikke har orket, men her kommer det et langt og utdypende innlegg. Cisco er hesten jeg kjøpte i juni 2005, og hadde frem til midten av april 2006. Jeg hadde han ikke så lenge, men vi opplevde sannelig mye de månedene jeg hadde han. Cisco blei satt vekk på helfôr i midten av april da jeg ikke hadde råd til å ha han mer. I dag har han blitt hentet av ny eier, jeg har altså solgt han. Uansett hvor fint Cisco og jeg har hatt det iblant har han vært et surt innslag i livet mitt. Vil ikke si det er hestens feil, mye ligger på meg. Én ting har jeg iallefall blitt smertelig klar over. Hest er en ekstremt usikker hobby som fort kan ta mye tid og penger. Så her kommer historien om Cisco, meg og andre personer som har vært viktige.
Min første hest Jeg var ferdig på videregående og hadde bestemt meg for å ta et friår. Bestemte meg for å flytte sammen med daværende kjæresten min i Tønsberg, og fikk meg, utrolig nok jobb på Stall Verdens Ende. Alt dette gjorde det mulig å gjennomføre "alle jenters drøm", nemlig, egen hest. I en alder av 18 år skulle jeg kjøpe min første, egne hest. Jeg var rundt og prøvde mange hester, og var i kontakt med mange mennesker. En hest var knallfin, men han sparka meg da jeg skulle ta høvene. En annen hest var også flott, men bukka med meg da jeg prøvde å fatte galopp. Jeg hadde ikke ridd ordentlig på over to år, så det skremte meg. En hest hørtes helt perfekt ut da eieren beskrev den på mail, men hun hørte jeg ikke mer fra. Etter masse om og men fikk jeg tips om Solveig Karstensen på stall Eftedal, som da holdt til i Larvik. Der dro jeg ned en tur og fikk prøve fem hester. Det var hester der som var knallfine. Av 5 hester som jeg prøvde ramla jeg av tre. Kan tro jeg følte meg glup ja. Styrta inn i en oxer og i det heletatt. Jeg hadde jo fastsatt hvor mye jeg skulle gi for en hest, og selvsagt blei jeg jo satt oppå en hest som kosta pittelitt mer enn hva jeg tenkte å bruke. Dette var Cisco. Det sa ikke "kabom", og det var ikke kjærlighet ved første blikk, men av de jeg prøvde var det absolutt han som falt mest i smak. Solveig hadde hatt veterinærsjekk på han, bøyd opp til 0 grader i alle bein, til tross for et stort og hovent bakbein som var resultat av ubehandlet mugg som hadde ført til kronisk lymfangitt. Fikk også vite at grunnen for at gamleeieren hadde solgt han var fordi han hadde bare blitt verre og verre i humøret, steila og vært umulig å ri. Men Solveig hadde hatt han siden januar og ridd han opp igjen, og han oppførte seg eksemplarisk også når jeg prøvde han, så det tenkte jeg ikke så mye på. Etter en ny prøveridning noen dager seinere var det i boks, og Cisco var offisielt min. Nå skulle jeg ikke flytte nedover til Tønsberg før i slutten av juni, så han blei stående på stallen en stund til. Jeg var kun hesteeier på papiret. Men kan tro jeg gledet meg til å få han "hjem"! Cisco kom hjem I slutten av juni kom Cisco trippende ut av hengeren på Stall Verdens Ende, og jeg var virkelig hesteeier. Kan tro jeg var stolt ja! Han ser jo ikke ille ut, så jeg må absolutt innrømme at jeg nøyt de små jentene som var på rideleir sine "åååh" når han kom ut fra hengeren. Vi hadde en flott sommer sammen. Ting gikk bra med oss og vi var ukentlig med på sprangtimer. Var med på sprangtime en gang i uka hvor vi hoppa baner på rundt 80 og 90. Jeg hadde jo kjøpt han som spranghest i håp om å utvikle meg og sprangridninga mi. Det var allikevel greit å ikke ri så høye baner. Det var jo tross alt to år siden jeg hadde ridd ordentlig sist. Vi kosa oss masse og hadde en herlig sommer. Cisco var flott, jeg hadde det gøy og vi lærte hverandre mer og mer og kjenne. Det tok meg ikke så veldig lang tid å forstå at han var en sær herremann med mange egne meninger, noe jeg fikk kjenne på gang på gang på gang. Det var nå ikke store greiene, og egentlig så er det bare koselig med hest med meninger. Det at han ikke ville gå inn eller ut døra bak stallen, men helt fint kunne gå inn døra foran stallen (som var nøyaktig like store) var ikke noe problem, bare litt søtt. Det at søplekasser var verdens verste hestefiender hvor det gjemte seg tigre, løver og det som verre er av hestespisende monstre var også bare sjarmerende egentlig. At han støtt og stadig skvatt for luft på tur gjorde meg ikke noe, for han stakk aldri av med meg. Sommeren 2005 var en helt herlig sommer hvor vi koste oss masse og lærte hverandre å kjenne. Første nedtur Nå er jeg ikke helt sikker på når ting skjedde, men jeg tar det etter husken. Rundt slutten av juli, begynnelsen av august hang Cisco beinet fast i dørkarmen. Ingen reaksjon da det skjedde, men dagen etter var han hoven lengre opp i beinet sitt. Det var jo det beinet han var hoven i til vanlig, så det var jo ikke så lett å sammenligne med det andre beinet, men det var tydelig hevelse. Det blei veterinær med omslag, kortisonkrem, og antibiotika i noen dager, ingen reaksjon. Nei, greit, da får vi bare leve med at beinet er enda litt tykkere. Så lenge han ikke har vondt, så er det jo virkelig ikke noe problem. Sprang Da beinet hans var friskmeldt hadde vi igjen en periode hvor det gikk veldig fint. Hoppa masse, jobba flott og hadde det kjempekoselig. Selv hoppa jeg 125 med han og det var stort. Det høyeste jeg har hoppet med hest noen gang (både før og etterpå). Jeg satt også Anette oppå (ei i stallen), og hun spratt over 140 med han. Kan tro jeg var stolt når jeg stod og se på hesten min flakse over 140. Jeg følte at vi var på vei fremover! Ut på beite Det var ganske små paddocer på stallen, og jeg er jo litt for at hester skal få stå ute, og gjerne sammen med andre hester. Vi hadde tilgang på et beite, men det var litt unna, og om jeg skulle ha han der måtte jeg sette ut og ta inn selv. Fikk snakket med Wenche Lise, ei anna på stallen som også ville at hesten hennes skulle stå sammen med hest, og helst på stort beite. Vi fikk ordna det slik at gampene våre fikk stå ute på sommerbeite, og der tror jeg de kosa seg veldig! Men kan tro jeg følte meg som dårlig mamma første dagen Cisco stod på det beitet. Ikke var jeg klar over at han reagerte SÅ mye på mygg/klegg, noe det er mye av på Verdens Ende. Da jeg hentet han første gangen etter han hadde stått på beitet var halsen hans TOTALT opphovna, full av stikk, og han klødde som en gal. Det blei ikke mer beite på han med en gang, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk tak i et fluedekken. Jeg er ikke helt for å ha dekken på hest om sommern, men her stod det enten om å la hesten stå i liten paddoc aleine og uten dekken, eller på stort beite med hestekompis med dekken. Da blei det rett og slett med dekken. Problem på problem. Ting kludra seg mer og mer til etterhvert som jula nærma seg og rundt de tider. To ganger etter skoing ble han halt. Han fikk i tillegg blodforgiftning i det hovne beinet sitt en dag jeg ikke var i stallen, og alt dette førte jo til at det blei veldig lite ridning en periode, masse besøk av veterinær, og kondis og muskler på hest forfalt. Vi fikk ikke noe kontiunitet i ridninga, for var det ikke det ene, så skjedde det andre to uker etterpå. Når vi da endelig kom oss ut for å ri så følte jeg absolutt ikke at jeg fikk noe igjen for ridninga mi. Kom ikke helt overens med treneren, følte ting ikke gikk helt min vei, det gikk generelt sett ikke så veldig bra. Fikk allikevel starta to små stall-stevner. Ett hvor vi starta nitti, og ett hvor vi starta 90 og metern. Begge gikk greit, og jeg fikk tilogmed sløyfe. Clear round er en fin ting. Vondt i ryggen Det holdt jo heller ikke med beinproblemer og halthetsproblemer etter skoing. Når jeg trodde ting gikk bra og var på rett vei fikk han selvsagt utrolig vondt i ryggen. Han viste det tydelig når jeg kom med salen, og ømma seg helt utrolig når jeg klemte på ryggen hans. Det var ikke lett å være Cisco heller. Igjen blei det lang fri, og nå hadde vi allerede kommet oss ut i februar-mars. Når det ikke hjalp å ri han måtte man finne på alternative treningsmetoder. Å slippe hest på stort beite med masse snø funka veldig greit! Og sannelig ble det ikke noen fine bilder av det også. Slutte i jobben --> Sette vekk hest I mars blei det bestemt at jeg skulle slutte i jobben, og etter masse tenking frem og tilbake fant jeg ut at jeg skulle prøve å sette Cisco vekk til noen som kunne ri han litt opp fra den formen han var i nå og selge han etter det. Dersom jeg skulle solgt han i den tilstanden han var i da ville jeg ikke fått på langt nær så mye som jeg betalte for han. Nå ga jeg rimelig mye for han, så akkurat dette med økonomien og pengene jeg kom til å tape på å selge han nå lå litt og gnagde litt i bakhodet. Så jeg begynte jakten på en helfôrrytter som kunne ri han opp, selge han etterhvert mot at hun da selvsagt fikk litt av salgssummen, hun skulle jo gjøre meg en kjempetjeneste. Jeg kom i kontakt med Vibeke som fikk han i midten av april. Håpet om at ting nå skulle ordne seg var lyst. Dette var jo i den perioden han hadde vondt i ryggen, så vi bestemte oss for å få tak i kiropraktor for å prøve å få fiksa det. Han fikk masse fri mens han stod hos Vibeke, og blei noe bedre en liten stund. Ting så lyst ut. Helt til det plutselig ikke så så lyst ut mer. Ryggen førte til beina I det han begynte å bli bra i kroppen begynte han å streike når Vibeke skulle ri. Han gikk ikke frem, og etter en periode begynte han å steile bare man tok i tøylene hans. Det blei rett og slett skummelt å ri han. Jeg ville ha utelukka fysisk vondt før jeg begynte å skylde på at hest var ond, så vi fikk bøyd han opp av kiropraktor og fikk mellom 2 og 3 grader på diverse ledd i alle beina. Kan tro det var fest i leiern da ja. Huff, nei. Det blei anbefalt en måned fri, og det fikk han. Ca. halvannen måned stod han kun på stort sommerbeite å var hest. Tenker han nøyt det. Kiropraktoren kom på nytt og bøyde opp noe som resulterte i fortsatt rundt 2 grader halt på alle bein, men nå på flere ledd. Da blei det bestemt at en tur ned på Jarlsberg og få bøyd opp og røntget han der var en god idé. Time blei bestilt og hesten streika totalt med å gå på hestebilen. Det har aldri vært problem før, men akkurat nå var det tydelig helt umulig. Timen blei avbestilt og ny time blei bestilt. Etter ca to måneder fri bar det ned på klinikken (etter to timers krangling for å få han på henger) hvor han blei bøyd opp enda en gang. 0 - 0,5 i alle bein. På denne tiden hadde jeg flyttet til Volda, så jeg fikk bare oppdateringer fra Vibeke på telefon. Både jeg, Vibeke og veterinær skjønte lite. Vibeke pusha allikevel på for å få røntga. Alle ledd blei røntga og sannelig fant de ikke spatt i haseleddet i begge bakbeina. Helt utrolig. Han viste jo allikevel ikke tegn på vondt, så veterinær sa han bare kunne bli ridd normalt. På grunn av dette hadde ikke Vibeke mulighet til å ha han mer, noe jeg fullstendig forstår. Man vil jo gjerne ha en frisk hest. Usikkert å ha en hest med spatt, jeg hadde jo absolutt gjort det samme selv. Tanken på å finne noen som ville kjøpe han begynte å kverne rundt i hodet mitt. Hvem er det som vil ha en hest med spatt i begge bakbeina, som står mer på to enn på fire når han blir ridd, men som ellers er ganske grei? Utrolig nok meldte det seg en kjøper uten at jeg gjorde noe som helst. Det økonomiske oppi dette Etter veldig masse frem og tilbake blei han hentet av den nye eieren i dag. Han gikk rett på henger og hadde vært kjempeflink. Det er fælt å si det, men det er utrolig deilig at han er dratt. Han har kostet meg så mye tid, penger og frustrasjon at jeg tror det er få som skjønner hvor deilig det er å være kvitt han. Han (og en annen faktor som vi ikke går mer inn på her) fikk meg en periode til helt å miste gleden over å drive med hest. Ridning, å være i stallen, bare å pusle med han var ikke gøy. Og jeg er smertelig klar over hvor mye jeg har tapt på han, og det er ikke lite. Jeg kjøpte jo en flott spranghest med utrolig kapasitet og snill som bare det. Sender fra "meg" en hest med spatt i begge bakbeina som fortsatt er høyt over bakken, men på en helt annen måte enn ved å fly over et hinder. Bare på hesten har jeg tapt rundt 70.000, så kommer veterinærregningene jeg har hatt på han i tillegg. Bare de har jo vært en historie for seg selv. Veterinærregningen fra de gangene veterinær har vært å sett på beina til Cisco (første gang da i august 05) har jeg først betalt om to dager. Skulle egentlig ha den dekt av forsikringsselskapet, men veterinæren fikk jo aldri ut fingern og sendt inn de papirene. Når hun endelig fikk gjort det var det gått for lang tid, så jeg fikk ikke igjen. Hele greia endte takk og lov med at jeg slapp unna med å betale egenandelen til veterinæren. Hadde blitt rimelig grinete dersom hun hadde krevd hele beløpet. Jeg leverte papirene til henne i februar/mars en gang og hun fikk ikke sendt dem inn før i september/oktober. Nei, ting skal ikke være lett! (heldigvis ordna akkurat dette seg da) Tanker i etterkant Det har vært tøft, og det har ikke vært like lett heletiden. Cisco og jeg har hatt noen skikkelig fine stunder sammen, men han var virkelig ikke hesten for meg. Det tok meg tid å skjønne det, og jeg måtte ri noe annet før jeg forstod det, men noe varmblods blir det nok ikke på meg igjen med det første. Når jeg hadde han savnet jeg det å kunne ri på barbaktur og bare fise avgårde. Jeg kunne ikke det med han, jeg stolte ikke nok på han. Samtidig som jeg ikke kom meg noe videre fra der jeg var i sprangen, og jeg fikk ikke utnytta hans kapasitet på noen måte. Vel, hva har jeg lært? Masse! Hadde det ikke vært for Cisco ville jeg vel antagelig ikke ant hvordan jeg skulle bandasjere et bein. Sånn for å se positivt på det. Jeg har lært veldig mye av den tøffe siden av å ha hest. Jeg bare håper at jeg nå kan få litt mer den gode siden ved å ha hest slik at jeg faktisk kan nyte det litt. Og foreløpig virker det veldig slik med Janko. Så, da var Cisco ute av livet mitt. Rart, men utrolig godt.
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|