|
I 2013 skrev jeg artikkelen "En norsk forbannelse?" for hest.no. Den omhandlet den stygge sykdommen polynevropati, og jeg fikk satt meg godt inn i tematikken. Derfor var det ikke vanskelig å skjønne hva som rammet Bobbie for en måned siden.  Jeg skrev tilbake i 2013 to artikler om polynevropati for hest.no, etter å ha vært på foredrag, og snakket med forsker på sykdommen, Siv Hanche-Olsen. Lite visste jeg da at den erfaringen jeg tilegnet meg da dessverre skulle bli veldig relevant for min egen del. En norsk forbannelse? Forsvinner ikke om du lukker øynene I begynnelsen av april i år fikk vi noen hester på stallen som viste det klassiske tegnet på polynevropati: Overkoding på bakbeina. Bobbie og jeg fortsatte treningen som normalt, for så lenge man ikke merker noe, så er det jo bare å trene som man pleier. Fredag 13. april, en uke etter at det var 100% sikkert at noen av hestene på stallen hadde det, rei Bobbie og jeg på tur uten i det heletatt å tenke tanken på at hun kanskje også kunne få det. Vi skrittet bortover en grusvei og jeg kjente plutselig et veldig unormalt bevegelsesmønster i bakparten et lite sekund. Jeg rynka litt på øyenbryna og tanken slo meg med en gang, men det kunne jo kanskje være at hun bare snubla. Turen fortsatte, og litt lengre borti veien skvatt hun og hoppet til. Landingen hennes var på ingen måte normal, men man lurer jo bare på om man er blitt helt paranoid. Både trav og galopp testet vi ut, og det gikk helt uten problemer. Med nesa på vei hjemover igjen hadde vi det mest fantastiske øka travet hun har hatt noen sinne, aleine på tur. Etterhvert roet vi ned til skritt og tuslet på lange tøyler hjemover. Helt ut av det blå forsvant hele bakparten under meg og magefølelsen min var egentlig ikke i tvil. Jeg hoppa av og leide henne hjem igjen, i helt vanlig skritt uten noe som helst. På vei fra kjelleren og ut i paddocken igjen gikk Bobbie som vanlig bak meg, og ut av det blå hørte jeg bare noen rare lyder, og rakk å snu meg såpass at jeg registrerte at Bobbie hadde hatt noen unormale bevegelser. Spor i grusen hadde det også blitt etter hva enn det var hun hadde gjort. Med tanken om polynevropati i bakhodet var ikke magefølelsen min god. Ikke i det heletatt. Men jeg ville få det bekreftet. Jeg ville at noen skulle se at hun koda over for å være helt sikker. Fikk med meg to venninner til å kikke på en rideøkt dagen etter, og jeg rei i hallen i håp om å klare og framprovosere det. Det sies jo at løst underlag er der de ofte koder over mest. Vi rei skritt, trav og galopp, vi rei krappe vendinger og vi rygga, men ingen tegn til noe som helst. Vi leide opp igjen til stallen og ingen så noen ting. Var det bare uflaks og litt uheldige bevegelser dagen før? Jeg var et følelsesmessig vrak.  Det var ingen tvil om at Bobbie hadde landet på feil side av beinet sitt :( Ny dag kom, og jeg og ei venninne hadde plan om å leie Bobbie en runde for å sjekke enda mer nøye om vi kunne se noe overkoding. Så langt kom vi ikke for det ble observert at Bobbie koda over i paddocken tidlig på dagen. På en måte så var jeg veldig glad for at det ble oppdaget så raskt og at vi var sikre på at hun hadde det. På den andre siden ble jeg helt knust. Det finnes ingen behandling eller medisin for polynevropati. Da hun fikk det visste jeg heller ikke hvordan dette ville utvikle seg. Det vet jeg forsåvidt fortsatt ikke. Derfor var det noen ytterst nervepirrende dager den første tiden, hvor usikkerheten man går og kjenner på, om hvilken vei dette bærer er helt grusom. Etterhvert som dagene og ukene har gått slår man seg litt mer til ro med tingenes tilstand, selv om det hele tiden er en ekkel grå sky som lusker i horisonten, uten at man vet hvilken retning den tar: om den blåser avgårde og forsvinner, eller om den kommer nærmere og blir større. Bobbie har vært syk en måned nå, og jeg regner med at det blir noen måneder til. Forhåpentligvis uten forverring av symptomene. Jeg kan ikke annet enn å håpe. Selv om artiklene mine ble skrevet for fem år siden, er de fortsatt relevante i dag. Siv har dessverre ikke kommet markant lengre i forskningen sin, og driver i hovedsak med å samle inn informasjon om tilfeller. Polynevropati er en sykdom som hester heldigvis kan bli friske av (men den er også dødelig - avhengig av hvor hardt hestene blir rammet). Den eneste "medisinen" er hvile. Siden Bobbie foreløpig viser veldig lite tegn til overkoding (bank veldig hardt i bordet), så får hun gå i paddocken sin som normalt sammen med Isco. Hun er jo en bedagelig personlighet og tar heldigvis livet med ro. Hun får bli med ut i rundkorallen vi har på stallen, og får tusle litt rundt der hver dag, bare for å få litt avveksling i hverdagen. I blant leier vi de 30 meterne det er å gå rundt låvetrappa, og nå som gresset såvidt har begynt å komme fram, så gnager vi litt gresstuster som finnes rundt på stallområdet. Jeg var litt optimistisk en dag hvor jeg leide hun til postkassene og tilbake (kanskje 100 meter). Da koda hun over på vei hjem igjen, så det har vi ikke gjort igjen.  Vi bruker tid på å bare være sammen...  Bare for å gjøre noe litt utenom det vanlige, så varierer vi, med sirkelspising i rundpaddocken. Jeg sitter jo på en stor verktøykasse for å trene hest, også stillestående kan jeg fint ha mange treningsøkter. Men jeg tør ikke det en gang. I og med at denne sykdommen går på nervene, og på bakbeina, så tør jeg ikke belaste dem på noen måte utover det hun selv gjør. Jeg kunne jo trent masse skoleparader og vektforskyving, men jeg vil bare ikke risikere noe feil belastning på bakbeina. Derfor har bare Bobbie helt og totalt fri. Den eneste bevegelsen hun får er den hun selv står for i paddocken - og det er jo ikke så overveldende mye. Noe som jeg kanskje i lengden håper er bra, og bidrar til en raskere helingsprosess. Jeg har hele veien vært i tett kontakt med forsker Siv rundt dette, uten at hun kan gjøre så veldig mye verken fra eller til. Årsaken til at hester blir rammet av dette er det ingen som vet, og vi på stallen tenker oss både gule, grønne og blå, uten å bli noe som helst klokere. Men at det er en forferdelig sykdom, det er vi alle helt enige om. Å lese om de tilfellene på nettet som det absolutt ikke går bra med gir heller ingen god følelse... Selv om Bobbie foreløpig viser lite symptomer, og dagene er et følelsesmessig virrvarr av optimisme og tilbakeslag, så har jeg innfunnet meg med at det blir fri over sommeren på frøkna. Hvordan vi skal få det til på en hyggelig måte vet jeg fortsatt ikke. De fleste som har hester som er friske nok til å gå på beite (noe Bobbie egentlig foreløpig er), blir sendt på beite. Men å ha en Bobbie som ikke trenes på beite vil jo være den klare oppskriften på forfangenhet, og det er jo bare helt uaktuelt. Så hvordan jeg løser sommeren på en litt hyggelig måte for Bobbie sin del får jeg finne ut av. En ting som er sikkert er at alt av kurs, treninger og happendings er avlyst for vår del. Michellekurset jeg arrangerte i slutten av april gikk for vår del fløyten, jeg har meldt meg av Bentkurset, og plassen for Marius Schneider på Fair to the Horse i Sverige er solgt. Så får vi ta høsten etterhvert som den kommer nærmere. Det river meg i hjertet å måtte gi slipp på alle de fantastiske opplevelsene Bobbie og jeg skulle ha sammen i sommer, og særlig har Fair to the Horse vært umåtelig vond å gi slipp på. Allikevel blir disse kursene småtterier i det store bildet. For det aller viktigste er at Bobbie blir frisk. Jeg vet at dette er en stygg sykdom som kan utvikle seg negativt flere måneder etter de første symptomene er sett. Jeg har lest om hester som det har gått fort nedover med på kort tid, og som har måtte gi tapt for sykdommen. Slik skal det bare ikke gå for oss... Jeg håper av hele mitt hjerte at Bobbie blir frisk igjen fra denne stygge, unødvendige, ekle sykdommen, og at vi kan komme tilbake igjen der vi skal være ♥  Kryss fingrene for min vakre dronning, forhåpentligvis kommer vi etterhvert tilbake igjen til der vi var ♥
0 Comments
Leave a Reply. |
