De små tegnene

Kjenner du den følelsen når du plutselig innser noe du egentlig burde sett for lenge, lenge, leeengesiden? 

Bobbie og jeg har trent lett den siste tiden.

Årgh... Noen ganger har jeg bare lyst å dunke hodet i veggen. At jeg ikke har skjønt det før... Men nå gir det jo mening. 

Bobbie har en god stund nå vært i litt lett trening. Det startet med at jeg så en merkelig bevegelse i hennes høyre bakbein når hun galopperte på venstre volte i longen. Jeg har vært usikker på om det har vært meg eller henne eller hva det har vært, og jeg har klødd meg i hodet. Det har vært så lite, så å ta det til veterinær har ikke føltes riktig. Samtidig har det gnagd i meg, og jeg har hatt et ønske om å få sjekket det ut. Jeg har ikke hatt samvittighet til å trene som fullt når Bobbie kanskje ikke er tipp topp i kroppen. 

Min første tanke var at dette er noe vår flinke kiropraktor Ellen Schmedling burde se på. Men Ellen bor langt unna og er en travel dame. Jeg sendte dermed en liten videosnutt ned til Ellen og lurte på hva hun tenkte, og eventuelt hvem vi burde kontakte som er litt nærmere geografisk enn det ønskelige førstevalget. Avgjørelsen falt på Line Østerhagen som sammen med sin lærling Marthe ryddet plass til oss på timeplanen og tok turen opp for å kikke på Bobbie. 

---

Noen runder med massasje har løsnet Bobbie-kropp, men vi kom ikke helt til bunns i det, så da ble det Ellen-tur.

Line gikk over Bobbie, fant litt vondter her og der, og lærling Marthe masserte Bobbie til den store gullmedalje. Tre behandlinger på tre uker fikk Bobbie, og ting løsnet i kroppen, men ujevnheten i galoppen var fortsatt der. Både Ellen, Line og jeg var enige om at dette var noe som satt langt inni, borti, baki, og som massasje antagelig ikke ville få tak i. 

Bobbie og jeg fikk dermed time hos Ellen og takket værgudene for helt strålende vær når vi skulle nedover. Kaldt, tørt og sol. Enda godt at denne vinteren kan bidra med noe fornuftig. Etter 20 mil og nesten tre timer på hengeren trillet vi inn hos Ellen, og her var det en frøken fryd som fikk ordentlig gjennomgang av kroppen. 

Kort fortalt så gikk Bobbie fra at hun mente det hele var ganske kjedelig, til å tydelig kjenne på noen ubehageligheter som hun sa høyt i fra om (morsomt når hun plutselig står og protesterer i form av en "levade" på behandlingsgulvet i håp om å finne en løsning på å komme seg unna), til å bli helt salig i blikket, stå og sove og sukke tungt. 

Ellen fant litt av hvert både her og der. Uten at jeg klarer å henge med og huske alt, så var det litt rusk ganske langt oppe på innsiden av venstre bakbein. På høyre bakbein jobbet Ellen mye med bindevevet rundt musklene. Hun hadde en fin beskrivelse på det: Se for deg at du har på deg en kondomdress som er to nummer for liten. Så tar du og vrir litt rundt på den ene armen. Slik var bindevevet rundt noen av Bobbies muskler. Særdeles ubehagelig. Dette fikk hun løsnet godt, og jeg så at bevegeligheten i det høyre bakbeinet ble markant bedre. 

Også framparten fikk gjennomgå, da Bobbie var mye smalere mellom frambeina enn hun trenger å være. Her ble det løsnet opp og vips så var det bedre plass. Ellen gjør en liten dose magi altså. 

Så var det midt på, da. Ellen hoppet opp på den store firkanta kassa si for å få god oversikt over brystkassa til Bobbie. Hun kikker litt på den, kjenner litt på den og gir meg beskjed om å hoppe opp og kjenne selv. Den var jo superskeiv! Mye lengre ned på venstre side enn høyre. Ikke rart Bobbie hiver meg over på venstre side når vi rir. Heldigvis var det "bare" å løfte den opp igjen, så var det på plass. Er så fint med slike enkle ting, altså! 

Alt i alt fikk Bobbie en skikkelig gjennomgang, og Ellen holdt på i nærmere halvannen time med å gå igjennom hele kroppen. Og Bobbies reaksjon mot slutten var altså så beskrivende. Det var som om hele hesten bare sa "takk" der hun stod og slumret, helt avslappet både i kropp og sjel. 

Selv om Ellen brukte lang tid på å gå igjennom kroppen så fikk jeg forklart at disse tingene som Bobbie har gått og kjent på ikke er store ting, og at grunnen til at hun brukte så lang tid var at det ikke var noe som virkelig stakk seg fram som en vondt, men at det måtte letes litt for å finne den riktige inngangen til problemene. Dette mener Ellen har mye med at Bobbie er myk og smidig i kroppen sin i utgangspunktet, og det er alltid hyggelig å høre at den treningen vi driver med er riktig for kroppen. 

To snaue timer etter vi ankom Slitu tuslet Bobbie pent på hengeren igjen til litt velfortjent lunsj, og vi vendte nesa hjem igjen til en Isco som savnet venninna si. Jeg må si at det er en fryd å reise med Bobbie, hun er så grei å laste, grei å kjøre med og grei å ta ut på ny plass. 

---

Jeg gleder meg masse til å sette i gang treninga igjen - nå med god samvittighet for kroppen til Bobbie.

Da vi var trygt hjemme igjen kjente jeg allerede at det kriblet i hele meg på å få se hvordan behandlingen har fungert, men Bobbie skal ha et par rolige dager. Siden jeg skal en tur på AEG nå til uka blir ikke Bobbie satt ordentlig i gang igjen før neste uke, men jeg har allerede fått en smakebit på at noe har skjedd, og det var egentlig dette jeg startet bloggen med. Dette som jeg burde skjønt. 

Bobbie og jeg har en rutine på at hun må få smurt beina sine så godt som hver dag. Hun har noen skorper på bakbeina som må holdes i sjakk, så her går det i fuktighetskrem. Jeg pleier alltid å gjøre dette etter vi har trent, men siden Bobbie skulle ha fri, så tok jeg med kremen ut i boksen hennes og løftet først venstrebeinet og smurte. Deretter tok jeg opp høyrebeinet, og jeg tok meg selv i å reagere på hvor stille hun stod med det. Jeg smurte henne og slapp beinet hennes, og det gikk bare sakte ned i bakken. 

Igjen tok jeg meg selv i å reagere. Jeg vet ikke hvor lenge det har foregått, for jeg har ikke tenkt bevisst over det, men jeg vet at jeg i lange stunder, sikkert måneder har "kranglet" med det høyre bakbeinet til Bobbie når jeg har smurt beina hennes. Hun har alltid måtte trekke det godt opp før hun kunne trekke det bakover, og med en gang jeg har sluppet, så har hun rykket det litt til seg. Det har aldri vært noe stort eller mye, og hun har aldri vært vanskelig å løfte beina på. Hun har heller ikke vært noe vanskeligheter med hovtrimmer, men det har vært en liten sånn greie jeg har bitt meg merke i, men ikke tenkt og reflektert over det som et symptom på et problem.

Ikke før nå. Når det plutselig var helt borte. Bobbie løftet beinet stille og rolig, gjorde ingen tegn til å stresse når jeg hadde det oppe og satte beinet stille ned igjen. Det slo meg som om jeg skulle gått på en vegg. Selvsagt! Hun har ikke vært urolig i det bakbeinet når jeg har løftet det bare fordi. Hun har kjent på noe rart, og nå er det borte! 

---

Rariteter i kroppen ser ut til å være mye bedre enn før, og vi skal tilbake der vi slapp for en stund siden, da disse bildene ble tatt av snille Maren.

Litt surt å forstå dette sånn i etterkant, men da fikk jeg meg i alle fall en oppvekker på hvor mye disse pelsballene egentlig forteller oss bare vi evner å høre etter. Det ga så veldig mening. 

Problemet nå er at jeg kommer til å ende opp som et overanalytisk krek som får nervesammenbrudd av hver minste lille rare bevegelse i den hestekroppen. Og det er altså litt begrenset hvor mange ganger i måneden jeg kan kjøre til Ellen. Men oppi dette så er det viktig at jeg drar med meg Ellens ord videre. Den treningen jeg driver med, og slik jeg jobber med hesten er på ingen måte noe som gjør skade på henne, snarere tvert i mot. Og uansett hva, Bobbie er en hest. Hun har godt av bevegelse. Jeg kan både trene og ri med veldig god samvittighet! 

Så etter et veldig, veldig hyggelig Ellenbesøk og en Bobbie som tilsynelatende virker utmerket fornøyd med sin "restarta" kropp, så er vi etter hvert supermotiverte og klare for å gyve løs på nye oppgaver. Jeg vet at Bobbie gleder seg masse til å vise hvor flink hun selv synes hun er, blant annet i galopp, og jeg gleder meg masse til å følge reisen videre med Bobbie. 

Vet ikke om jeg får sagt det nok, men jeg er så utrolig glad for at det finnes sånne flinke hestemennesker som Ellen som både kan rydde opp i skeive hestekropper og rydde opp i bekymrede menneskehjerner. Tusen takk! ​​

Ja, bildet er fullt av feil. Nei, jeg ba ikke om dette. Allikevel blir jeg glad når jeg ser bildet. Tenk hvor langt vi har kommet, og tenk hvor vi en dag skal! Og ingen ting er bedre enn en Bobbie frisk og fin i kroppen, klar for nye utfordringer. Jeg skal ta dem i mot med et smil! :)