Den lille plutten som kan

31.01.07 I dag blei det rolig barbaktur med Janko i selskap med Camilla og Lassi. Janko tok livet med ro og viste virkelig hva han er god for.

Regn? Ikke regn?
Jeg så sola i dag! I kanskje et halvt minutt, også kom regnet tilbake. Og jeg føler at jeg nesten burde skrevet en værblogg istedetfor hesteblogg innimellom. Men sånn er det når man flytter fra det stabile østland til det ustabile nordvestland. Men for å komme meg inn på dagens hestehistorie, så hadde jeg et lite håp om at det kanskje skulle være opphold mens vi rei i dag. Med tanke på at sola titta fram i totiden og jeg ikke skulle opp i stallen før i firetiden så var sjansen for at det fortsatt skulle være opphold heller minimal. Og man skulle nesten tro jeg hadde ubevisste kontakter med oven, for i det jeg dro ned for å hente Camilla klokka halv fire, så vips, så regna det.

Heller ikke i dag kom jeg meg helt opp, så jeg parkerte hos Lena, dog, et litt annet sted enn i går, med et lite håp om at det ville funke å komme opp derifra. Vi spant oss selv videre opp til stallen, og kom oss opp til kompisene våre. Møkka først over boksene deres, og Camilla lurte litt på hva som hadde skjedd i løpet av natta, for begge plankene som holder fast gummimatta til Lassi hadde hun fått løs, så de lå litt spredt rundt i boksen. Vi fikk møkka ferdig, og Janko hadde heldigvis bæsja alt bak i dag, så jeg håper gårsdagen bare var en glipp fra hans side. Vi henta dyra og Camilla var litt misunnelig fordi jeg hadde tørr hest, og hun ikke. Vi snakka lenge og vel om hvor vi skulle ri, men kom ikke til noe fornuftig svar. Vi har mange flotte turveier i Volda, men akkurat nå som det er masse tung og ustabil snø er det nesten litt begrensa hvor vi vil ri. Camilla skulle ri barbak, så sympatisk som jeg var i dag og, så blei jeg med på det. Tok bare på beinrefleksene og hodelaget på Janko, og rei uten nesereim. Vi skulle ikke ha noen løpetur, så da ville det gå greit å ri bare i det. Jeg kikka ut og det øste ned, så jeg kledde på meg den vanlige regn-habitten med regnjakke og regnbukse og vi var klare for tur. Innen vi hadde tatt ut hestene hadde regnet slutta og det var opphold. Jeg ga Camilla bein opp og fikk bein opp selv av Lena. Trenger ikke kave noe mer med ryggen til Janko enn nødvendig. Vi skritta ut på tur fortsatt usikre på hvor vi skulle, mens vi nøyt oppholdsværet.

Dypsnø
Vi klarte å bestemme oss for å ri Kalsethola ”motsatt” vei og skritta nedover mot Rimi. På veien møtte vil Linn og blei stående en stund for å snakke med henne. Både Lassi og Janko var kjempeflinke og stod som noen lys. Janko viste at han huska fordelsvendingene fra i går sånn helt av seg selv. Jeg må jo forstå at det er mye mer spennende å se bak seg enn å se foran seg. Problemet ligger bare i at ”bak seg” ender seg hele tiden. Vanskelig dilemma det der altså. Iallefall når mamma sier at han ikke skal se bak seg, men bare stå helt stille.
Vi gikk videre og kom oss bortover mot kirkegården. På vei dit spratt det (ja, den spratt virkelig) fram en hund fra ingensteder, og hestene skvatt to-tre steg fremover før de var like rolige igjen. Deilig å ha hester som ikke springer dit peppern gror når sånne skumle ting skjer. Vi listet oss forbi både en skummel traktor og en skummel tilhenger på vei opp til Kalsethola, og da de var passerte kunne vi bygge rompemuskler som bare rakkern ved å skritte i oppoverbakke i den tunge dypsnøen.
Det hadde kjørt en snøscooter opp før oss, så vi håpet vi ikke ville møte på den, noe vi forsåvidt gjorde, men den stod stille. Vi rei helt opp til toppen der hvor julestjerna hang i jula, og trava litt oppover. Vi fikk ikke trava så lenge, for Lassi holdt på å dø på vei opp. Frøkna har ikke kondis for fem flate øre, så vi skritta siste delen.

Vel oppe måtte jeg jo ta bilde av utrolig idylliske Volda uten regn. Det var litt lysere enn hva det ser ut som på bildet, men sånn er det jo med lite kamera. Det gir iallefall et lite bilde av hvor fint det var der oppe. Vi snudde og skritta nedover igjen. Janko har virkelig lært seg å ta store steg nedover, så han tråkka seg nedover som bare det. Det som er så deilig er at jeg veit at han ikke rusher nedover, han går bare med store steg. Så jeg føler meg veldig trygg selv om det går fort. Vi måtte vente litt på Lassi inniblant som synes det var nesten litt forferdelig at hun faktisk ikke fikk lov til å gå ned bakken så fort hun ville. Vi kom oss ned til vannet, og begge hestene var enige om at veien hjem nå var til venstre.

Dressurplutten min!
Camilla og jeg hadde derimot små planer om å ri hjem, så vi fortsatte til høyre og rundt vannet. Vi skritta avgårde på lange tøyler og Lassi pusta og peste og var enig med seg selv om at å vasse i snø var tungt. Janko synes ikke turen hadde vært særlig slitsom, så han var meget fornøyd med å bare få gå og daffe på lange tøyler, mens Lassi faktisk blei jobba med på å gå både rett frem og dit Camilla ville at hun skulle gå. Vi holdt på å bli tatt igjen av en jogger, så vi fant ut at vi kunne trave så vi ikke slapp han forbi for så å ta han igjen rett etterpå. Jeg samla tøylene litt og det eneste jeg krevde av Janko var at han skulle gå i et rolig tempo. Og dæven, som han gikk! Bare jeg holdt i tøylene så krummet han nakken helt fantastisk, ryggen kom virkelig opp og han bare svevde avgårde i et utrolig rolig tempo. Jeg satt bare og nøyt, og Camilla forsøkte å fortelle Lassi at skuldrene skulle holdes på plass og at hun faktisk måtte gå rett frem og ikke leke nykokt spaghetti. Resultatet blei at Janko holdt på å få seg en karamell fordi Lassi var særdeles uenig med Camilla og viste det ved å løfte rompa. Heldigvis er Janko kjapp, så han skygga banen og Camilla og Lassi ordna opp. Bukk som protest på at noe skal gjøres er uaktuelt. Vi trava rolig videre, og Janko bare var der. Han fløy. Jeg kunne regulere opp og ned uten problemer, og han er jo kanon å sitte på barbak når han går på den måten. Camilla kommenterte gang på gang hvor lekker han så ut, og akkurat det kan jeg faktisk tenke meg at han gjorde. Han var en gud å sitte på, og jeg satt bare og gliste. Vi økte tempoet litt, roa ned litt, økte og bare svevde. Jeg kunne tilogmed gi ut på tøylene, han beholdt samme tempo og strakk seg virkelig lang og dyp, og der gikk han. Snakk om å trimme ryggen! Jeg var helt imponert, og satt bare og nøyt. Det at han kan trave så samla og så sakte på tur uten å ha en strekke hvor han raser fra seg først er en enorm forbedring. Bank i bordet for at det holder seg. Jeg kunne sikkert skrevet en hel avhandling om akkurat den travstrekka vi hadde, men jeg skal begrense meg. Må bare få si at Camilla skrøyt sånn av halsen hans, at det er den peneste delen på hele hesten, hun mente den kunne sammenlignes med en ordentlig welsh cob-dressurponni sin hals når han gikk. Sånt varmer å høre!

Vi roa ned til skritt, og Janko fikk helt lange tøyler, og sånn tusla vi hele veien hjem. Lassi var helt utmatta, så hun dassa bak på laaange tøyler. Camilla måtte tilogmed drive henne frem for at hun ikke skulle havne helt i bakleksa, og det å drive Lassi frem på vei hjemover er jo helt utrolig. Vi kom oss opp bakken til stallen, og Camilla slappa av på halsen til Lassi mens hun tusla oppover. Vel oppe ville ingen av oss av hestene. Det tar på å ri turer barbak. Men! Vi kunne konstantere at det hadde vært opphold hele turen vår. Og det takket være at jeg satt i fullt regnutstyr. Typisk! Jeg lever allikevel i troen på at dersom jeg ikke hadde hatt på meg regntøy, så hadde det garantert regna. Det pleier å være sånn.

Mystifistiske klumper
Vi tok med hestene inn, børsta over dem og ga dem mat. Jeg fant en artig klump i pelsen til Janko og etter litt studering fant jeg ut at det var et sår han har hatt der, også er det på vei til å gro ut, så skorpa var på vei ut med pelsen. Det er jo veldig logisk da, men har aldri sett det før. Vel, ingen skal komme å si at hester ikke er smart lagd. Satt meg ned og kjente over de nesten tørre beina til Janko. Kjente ganske store kuler på begge frambeina rett under knærne, på innsiden. På høyrebeinet var det litt større enn venstrebeinet. De var helt harde, ikke varme. Aner ikke hva det kan være, men skal holde øye med det fremover. Håper ikke det er noe rusk. Det vil vi ikke ha noe av. Jeg sa natta til plutten og Camilla og jeg tusla oss ned til bilen og jeg kom meg opp fra der jeg hadde parkert med god glattkjørings-hjelp fra Camilla. Vi slapp heldigvis å dytte i dag. I morra har jeg ikke helt kontroll på hva jeg gjør. Jeg tenker nok at det blir tur, forhåpentligvis får vi jobba litt ordentlig, både med overganger og fatninger. Henriette sa i går at vi absolutt burde ha som mål å komme oss opp til LB i løpet av sesongen, noe jeg synes er en skummel tanke. Bare det å tenke i sesonger er jo skummelt for meg, skal jeg liksom ut og starte stevner ogsånn? Seriøst? Yikes! Allikevel er det også litt godt å høre, for det vil jo dermed si at hun tror det er noe som er realistisk, og det er jo gøy at folk har tro på oss. Det blir trening for Henriette både fredag og søndag, så jeg tenker dette blir en finfin uke for plutten og meg. Det har iallefall vært en finfin dag i dag, og jeg kommer til å leve lenge på den travstrekka vi hadde.