22. april for fire år siden la jeg ut en blogg som har sittet som støpt i hodet mitt siden den gang. Jeg velger å legge den ut på nytt - i håp om ettertanke. Vi bruker hesten til så mangt. Noen er lykkelige som turryttere, mens andre har mål og ambisjoner. I konkurranser kan man måle prestasjoner opp mot hverandre. Man får en pekepin på hvor flink man er og hvor god jobb man har gjort med hesten. Eller gjør man egentlig det? Hesten er litt urolig i det rytteren går på oppstigningsrampen for å stige opp. Den får noen rykk i munnen med tøylene og beskjed om å stå stille. Ingen vet om den noen gang har lært å stå stille, men det forventes av den at den skal kunne det. Voksne hester skal nemlig kunne slikt. I det rytteren stiger på tar hesten et par steg frem. Rytteren blir irritert og korrigerer hesten med rykk i munnen og en tung sits. Hesten blir irritert, det er plagsomt. Den prøver å unnvike presset ved å gå bakover. Rytteren blir mer irritert, han ba jo hesten om å stå stille. Ved hjelp av et gjerde forsøker rytteren å få hesten til å forstå, men hesten er forvirra og frustrert og vil ikke stå stille. Rytteren begynner å bli sint. Vi har alle hørt historiene og vi har alle sett bildene fra stygge oppvarminger og lite human hestehåndtering på stevneplassen, men vi lager oss et bilde av at det er fåtallet som behandler hestene sine slik. Det kan jo ikke være mange som med vitende vilje vil gjøre hestene sine vondt? De har kommet seg ut på banen. Den ene er mer frustrert enn den andre. Man kan allerede se at det ikke vil komme noe konstruktiv ut av dette. Spørsmålet er bare hvor jævlig det blir. De krangler, men det er rytteren som har makten. Rytteren sitter med tøylene. Rytteren sitter med sporene. Rytteren sitter med pisken. Rytteren sitter med muligheten til å påføre smerte. De beveger seg fremover. På et vis. Hesten er spent som en fiolinstreng og tripper av gårde. Rytteren jobber iherdig med både hender og sjenkler for å få hesten til å lystre. Akkurat hva målet er er vanskelig å si, men hesten skal ikke gå slik den gjør. Det tar seg jo alldeles ikke ut. På en oppvarmingsbane på en stevneplass vet man at det er en viss mulighet for å bli sett. Allikevel finnes det ryttere som gjør alt hva som må til for å få det optimale resultatet inne på konkurransebanen. Selv om de vet de kan bli sett av offentligheten. Når de har hjerte til å behandle hesten sin slik på en oppvarmingsbane, hvordan behandler de da hesten sin hjemme? Tør vi i det heletatt tenke på det? Vi bør! Hesten er tydelig ukomfortabel og hopper sidelengs for å unngå ubehagelighetene fra rytterens harde hender. I et lite sekund får hesten overtaket. Den er lei av oppstyret, den gidder ikke mer. Den går opp på to. En gang.. To ganger.. Tre ganger. Rytteren kommer ut av balanse og rytter, sporer og pisk ramler i bakken. Hesten spinner av gårde i gledesrus. Fri fra forvirrende, uforståelig, hardhendt behandling. Hesten løper vekk fra rovdyret og nyter noen minutters frihet. Raseriet lyser i ansiktet på rytteren. Ordene som kan høres er ikke verdt å gjenta. Man kaster ikke rytteren i bakken ustraffet! Penger er roten til alt ondt heter det. Er det sant? Det er nok ikke langt fra sannheten. Penger styrer hestesporten på flere måter. En av måtene er via hestenes eiere. På høyere nivå ser man ofte at det er andre enn rytteren selv som eier hesten han eller hun konkurrerer med. Dermed er det et visst press på rytter om å vise til resultater for at de skal få beholde hesten. Ingen resultater = Ingen hester = Ingen jobb = Ingen penger. En annen faktor kan være noe så enkelt som ønsket om å være på topp. Ønsket om å sole seg i glansen over å være best. Så er spørsmålet, hvilken vei skal man gå for å få tak i de beste resultatene? Det tar tid for rytteren å fange hesten igjen. Den har lite lyst å nærme seg en som lyser raseri, men blir fanget av en annen og overlevert til rytteren. Tøylene blir brukt som snorer på en kirkeklokke, men det høres ingen trivelig klokkeklang. Alt som høres er klirringen mellom tenner og bitt i det tøylen blir røsket i, gang etter gang etter gang. Hesten kaster seg bakover i fortvilelse. Munnen gjør vondt. Den prøver igjen å steile. Rytteren mister grepet i tøylen et kort sekund, men er rask å gripe den igjen. Hesten må straffes mer siden den steilet igjen. Den må lære at det ikke er slik man oppfører seg. Måter å trene hest på finnes det antagelig like mange av som hestemennesker her i verden. Hva den “riktige” veien er, er det enda ingen som har fasiten på, og den er det antagelig heller ingen som kommer til å finne. La oss heller se på hva man trenger av hesten i konkurransesammenheng. Longeline og innspenningstøyler blir funnet frem. Longepisken også. Hesten blir spent inn med faste tøyler under magen og opp i bittet. Rytteren klipser på longelina og er klar for å disiplinere den frekke, steilende hesten. Gjentatte rykk i munnen blir gitt. Hesten kaster seg bakover. Rytteren fortsetter. Hesten steiler og rytteren drar i tauet. Målet er å få hesten til å steile rundt og lande på rygg. Da vil den kanskje lære at man steiler ikke med rytter på ryggen. At det skjedde for godt over fem minutter siden har visst ingen betydning. I konkurransesammenheng trenger man at hesten gjør akkurat hva den blir bedt om. For å vinne en konkurranse trenger du ikke at hesten gjør et gram mer enn hva du ber om. Du trenger at hesten gjør akkurat de øvelsene du ber den om å gjøre. Du trenger at hesten hopper akkurat den hinderhøyden du styrer den mot. Du trenger ikke en hest som ønsker å gjøre deg fornøyd. Du trenger ikke en hest som ønsker å gjøre det lille ekstra for deg. Du trenger en hest som gjør det den må. Og hva er den enkleste måten å få en hest til å gjøre akkurat det den må? Hesten lar seg ikke vippe ut av balanse og lander på alle fire. Rytteren forstår at han ikke vil få den til å steile høyt nok til å få vippet den ut av balanse og få den til å falle bakover. Den blir jaget rundt på en liten volte. Lyden av pisken mot hestebeina gjaller i øregangen. Den prøver å løpe fra det, men kommer seg ingen vei. Det går bare rundt og rundt. Pisken treffer hesten. Hardt. Flere ganger. Hesten blir fortvilet og frustrert og prøver å vende seg mot rytteren som en ny løsning på behandlingen. Det var ikke det rytteren ønsket. Det er i grunnen ikke lett å si hva han ønsker, men nå vil han at hesten skal gå frem. Hver gang rytteren gjør et forsøk på å komme på siden av hesten for å jage den ut på volten igjen vrir hesten seg og beholder sin posisjon med hodet mot rytteren. Rytteren løper rundt hesten og treffer bakbeina med pisken. En gang. To ganger. Tre ganger. Det gjør vondt. Hesten gir opp, bykser frem og fortsetter å galoppere på volta. Du lærer hesten at den gjør lurt i å gjøre hva den blir bedt om. Straff og lettvinte løsninger tar deg raskt til målet. Lettvinte løsninger er akkurat hva det fremstår av ordet: Lettvint. Men det er en løsning, og dermed funker det. I dressur kan man lære hesten å “gå til tøylen” ved å putte på den innspenningstøyler, strikk eller glidetøyler slik at den etter litt kamp forstår at uansett hva den gjør så vil den ikke få opp hodet sitt. Den lærer fort at å holde hodet i riktig posisjon er en fordel, ellers betyr det vondt i munnen. Gjøres dette lenge nok gir hesten opp og forstår at det er slik den skal holde hodet. Og kom ikke her å si at det ikke er mulig å score ok prosenter i dressur om man gjør det slik, for det gjør det dessverre. I sprang kan man putte en tynn metallstang fem til ti centimeter over den øverste bommen på hinderet man skal hoppe. Det er vanskelig for hesten å se, så mest sansynlig tar den med seg stanga i spranget. Hvor vondt det gjør er ikke godt å si, men hesten kjenner det nok. Lyden blir også ganske skarp, så sansynligheten for at hesten hopper høyere neste gang er absolutt der. Gjør man dette dagen før stevne så er man forhåpentligvis sikra. Mulighetene har ingen ende. Svetten pipler frem og skummet mellom bakbeina kommer til syne. Hesten er sliten. Den galopperer rundt og rundt på volta og tør ikke stoppe. Den vet hva som kommer hvis den forsøker. Etter noen runder i rask galopp forsøker hesten seg på å bryte til trav, og den får lov av rytteren. Trav blir til skritt, og rytter går frem til hesten for å stramme innspenningstøylene som er festet under magen. Han har forstått at å få hesten til å steile rundt ikke vil skje. Da kan han heller bruke tid på å lære hesten å respektere sjenkel. Med hesten godt innspent og longelina festet i hodelaget bøyer han hesten til høyre og kjører tommelen inn i magen på hesten gjentatte ganger. Hesten rykker kraftig til i hele kroppen og vifter irritert med halen. Hva er det han mener? Man hører at konkurransehester må være i tipp topp form både fysisk og psykisk for å kunne prestere på et høyt nivå i konkurransesammenheng. Er det sant? Svaret er enkelt: Nei. En konkurransehest trenger ikke tilpasset sal for å prestere. En konkunrransehest trenger ikke sko hver sjette til åttende uke for å prestere. En konkurransehest trenger ikke en detaljert og gjennomtenkt treningsplan for å prestere. En konkurransehest trenger ikke en forståelsesfull rytter for å prestere. En konkurransehest trenger ikke å være på nett med rytteren sin for å prestere. Det eneste en konkurransehest trenger er å vite at “dersom du ikke gjør som jeg ber om, så….”. Og det må sitte så dypt at den husker det - også på konkurransebanen. Etter gjentatte kraftige trykk med tommelen i magen på hesten flytter den seg. Hesten har nå lært seg å respektere trykket i fra sjenkel sies det. I neste omgang trenger ikke rytter kjøre tommelen i magen på hesten, det holder at han holder opp hånda og hesten løper rundt sin egen akse for å unngå ubehaget. I følge rytter går den ikke fort nok på den lille sirkelen, så tommelen kommer frem igjen og stikker i magen på hesten. Hesten prøver alt hva den kan å vike unna tommelen. Den har uten tvil lært å respektere sjenkel blir det konkludert med. Har noen gitt oss rett til å behandle hestene våre slik? Nei. Det er en rett vi har tatt oss. Det er et offer som blir gjort for å trone på toppen av resultatlista. Hesten blir ofret. Hesten blir omgjort til en maskin som skal fungere. Hesten puster tungt. Svetten siler og blikket er tomt. Den har ikke mer å kjempe med. Rytteren setter seg opp på en hest som står bom stille. Rytteren får bekreftet at treningen har fungert. Nakken er bøyd og rytteren har kontroll. Rytteren, bittet, pisken og sporene. Rytteren legger til sjenkel og ber hesten gå sideveis. Hesten svarer med å gå sideveis uten protester. Rytteren får bekreftet at treningen har fungert. Hesten er fikset og vil antagelig ikke gjøre det samme igjen. Målet er oppnådd. Hvorfor? Jeg forstår hvorfor folk vender ryggen til hestesporten. Jeg forstår hvorfor folk velger barfot, bittløst og barbak. Jeg forstår hvorfor folk blir “omvendte til det naturlige” og begynner å se ned på hest i konkurransesammenheng. Jeg forstår det veldig godt. Jeg burde gjøre det selv. Allikevel har jeg fortsatt troen på at det finnes de som rir store konkurranser som ser på hesten sin som noe annet enn en maskin. Men om jeg har troen på at det er flertallet dersom vi ser stort på det? Nei. Jeg tror det er mer ufin behandling enn vi ønsker å innse. Jeg tror det foregår mer bak lukkede dører enn hva vi vet. Resultater betyr mye, og om bare et lite ekstra hjelpemiddel, et ekstra lite slag med pisken, en ekstra runde med hjelpetøylene, et ekstra hinder med metallstang, kan være utslagsgivende for en første eller en tiendeplass er det lett å falle for fristelsen. Førsteplassen blir innkassert, og man konkluderer med at det funker. En liten gang til kan vel ikke skade? Det ville jo være dumt å tape nå som man har vist at hesten kan! Jeg sier ikke at man må behandle dem slik. Jeg sier ikke at alle gjør det. Jeg sier ikke at dette er hva hest i konkurranse dreier seg om. Jeg sier bare at dette er en del av realiteten, og vi må forholde oss til den. Hver og en av oss bør ta et standpunkt for hva vi synes er akseptabel behandling av hestene våre. Noen synes dette er greit, andre synes dette er feil. Selv føler jeg meg totalt hjelpesløs i en stor, stor verden med mye ufin behandling av hester. Men om denne bloggen kan få én person til å lette litt på øynene og se at hestesporten dessverre ikke er rosenrød, så har jeg i alle fall gjort en liten forandring. Hvis denne bloggen kan få dere til å stoppe litt opp i hverdagen og tenke over hvordan man kan behandle hestene bare for å få resultater, så har jeg oppnådd noe. “Der kunnskapen slutter, starter volden” sies det. Hvis jeg fikk bestemme ville jeg jobbet for å få frem at det er mye innenfor hestesporten som burde forandres på. Mye kunnskap burde sprøytes inn. Slik det er nå vil jeg si at hestesporten i stor grad ikke er til for hesten. Det er hesten som er til for hestesporten. Man kan absolutt få resultater igjennom samarbeid, forståelse og ydmykhet for hesten, men man kan også få resultater av å behandle hesten som slaver, og den siste måten er dessverre ofte den raskeste. Det gjør meg tvers igjennom vondt at hester er så dumme at de lar seg behandle så tøft. Jeg skulle ønske de var kloke nok til å si i fra. Jeg skulle ønske de var kloke nok til å nekte å bli behandlet på den måten. De har kraften til å nekte, men mennesket er i kontroll over smerten. Mennesket har bittet, sporene og pisken. Den makten vi har over hesten bør vi behandle med ytterste ydmykhet, konkurranserytter eller ikke. Dessverre er det ikke alle som gjør det. Konkurranser er ikke et mål på hvem som er best til å ri eller håndtere hesten sin. Det er et mål på hvem som klarer å få hesten til å utføre de oppgaver den blir bedt om. Og for å nå det målet kan mange midler brukes. De lettvinte løsningene funker jo, de tar kort tid, og de gir resultater. Er det egentlig noen grunn for at man ikke skal bruke dem? Ja, si du meg - hvorfor skal man ikke bruke dem? Jeg vet mitt svar. Det er verdt å nevne at bloggen ble skrevet mens jeg jobbet som groom på en satsende feltrittstall i Irland.
Det var for meg en veldig verdifull erfaring - på godt og vondt.
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|