Det enkle er ofte det beste

Men kunnskap er alltid greit å ha. Vi hesteeiere ønsker alltid det beste for hesten vår, men hvordan vet vi hva det beste er?

Jeg har ikke peiling på høver, så den jobben overlater jeg til fagfolk.

Vi lærer av egne erfaringer, og vi lærer av folk som kan mer enn oss. Med internett har kunnskapen i større grad blitt mer tilgjengelig. Det er lettere for oss å søke opp informasjon, være seg på norsk, svensk, dansk eller engelsk (eller andre språk man forstår). Samtidig er det også lettere å få tak i feil informasjon. Myter som lenge har vært en «sannhet» sprer seg betraktelig mye fortere på nett, og så lenge noen virker overbevisende nok, eller det er mange nok som sier det samme, så er det lett å tro på. 

Vi kan heldigvis slippe å gjøre absolutt alle feilene selv - det er lov å høre på de som har mer erfaring og kunnskap enn oss på visse temaer. Og stadig blir temaene innen hest mer og mer spesialisert. Se bare på saltilpassing. Fôring. Høver. Det finnes spesialister på alle disse feltene, og vi som hesteeiere kan lite annet gjøre enn å høre på dem. De har jo mer kunnskap og erfaring enn oss, og det vil ta oss årevis å oppnå samme mengde kunnskap og erfaring. Og med tanke på alle temaene vi kan spesialisere oss på vil vi aldri klare å rekke over alt som en enkelt person. Derfor gjør vi lurt i å høre på andre. 

Innimellom må vi allikevel stoppe opp og stille oss spørsmålet om det vi hører virkelig er sant. Takket være disse flinke spesialistene innen de ulike temaene så utvikler vi oss. Forhåpentligvis til det bedre. Utfordringen er bare at selv om kunnskapen er så lett tilgjengelig, selv om spesialister og fagfolk bare er noen tastetrykk unna, så er det ikke nødvendigvis noe enklere for oss hesteeiere å orientere seg i jungelen av fakta, forskning og myter. 

Er vi på vei til å drukne i vår egen kunnskap? 

---

---

Jeg har fått høre sammenligningen av halm til hest kan sammenlignes med loff for oss mennesker, men stemmer det?

I det hestemiljøet jeg har vært i har det lenge vært en sannhet at halm er noe man bør være forsiktig med og særlig til litt runde hester, for sukkerinnholdet i halm kan være høyt. Så høyt som 20 prosent blir det sagt. Kilden for dette er i hovedsak Kathryn Watts som står bak siden safergrass.org. Selv fikk jeg først høre dette med sukkerinnhold i halm for rundt fire år siden, av en barfottrimmer i Danmark. For å tegne et enkelt bilde for meg beskrev hun halm som tilsvarende loff til mennesker. Jeg har i etterkant fått bekreftet av flere folk jeg anser som kompetente at halm kan inneholde mye sukker. Dette er også bekreftet av flere av tekstene til Watts. Det virker jo logisk. 

Samtidig får man til stadighet høre at halm er fint å gi til hester som er litt runde i kantene, og som har lett for å legge på seg. Det er også fint å ha slik tidtrøyte til hester, sånn at magen holdes bedre i gang. Selv har jeg gitt Bobbie halm siden jeg fikk henne, og jeg har ofte kjent på at det har knytt seg litt i magen min, fordi halmen hun har fått har vært uten analyse. Jeg har kalt det for «det sorte fåret i hesteholdet mitt». Jeg har rett og slett valgt å lukke øynene, håpe på det beste og la det stå til. Selv om jeg innerst inne har visst at halm kan inneholde opp mot 20 prosent sukker, og kan være farlig for runde hester. Det har gnagd meg innvendig, men jeg har rettferdiggjort meg selv med at «man kan ikke henge seg opp i absolutt alt!». Men samvittigheten har vært skranten. Jeg burde jo tatt den analysen for å være sikker på at jeg ikke fôrer min hest feil, og særlig ikke med så mye sukker. 

---

Er det ikke sukker i halm allikevel?

Tilfeldighetene ville det til at jeg fikk med meg et foredrag med den svenske forskeren Cecilia Müller. Hun forsker på hestefôr, og har med det inngående kunnskap om dette temaet. I sitt foredrag kom hun inn på at til runde hester vil høy/ensilage med fordel kunne byttes ut med en viss grad av halm. Jeg rakk opp hånda og dro fram mine tanker og bekymringer om sukkerinnhold i halm og hvor mye vi skulle bekymre oss for det. Svaret var at det trengte vi ikke bekymre oss for, for det var tilnærmet ikke noe sukker i halm. 

Tiden var knapp, så jeg fikk ikke spurt noe mer der og da, men jeg reiste hjem med rynkete øyenbryn og en intens hodekløe. At man skal passe seg for sukkerinnhold i halm har jo vært en sannhet for meg i «alle de år», og bare ved et knips hadde den teorien fått slått beina under seg. Kunne det være sant? 

Jeg forhørte meg med en gruppe flinke hestefolk på Facebook som jeg vet innehar mye kunnskap, også om dette med fôring. Der kom kjapt linken til min tidligere nevnte «bibel» fra Watts, som blant annet skriver at halm gjennomsnittlig inneholder 12 prosent sukker (nest siste avsnitt på side 6), og frarådes å gis til tykke hester uten at det er testet. En sannhet jeg har levd etter, men som nå stod på vaklende grunn. Hvordan kunne den nordiske forskeren Cecilia komme her og ryste alt jeg har trodd på? 

---

Mange tråder trekker i retning av at norsk halm ikke inneholder noe mengder av sukker så vi skal bry oss om det.

Kunne noen andre bekrefte eller avkrefte dette? Hvem spør man? I følge PC Horse (utregningsprogram for fôrplaner til hest) inneholder halm tilnærmet null i sukker. Er dette fordi det er analysert eller er det fordi man ikke vet, og man bare har satt 0? En mail til PC Horse ble sendt og spørsmålet var enkelt. Er det sukker i halm? Svaret var også enkelt: Halm er uten sukker av betydning. Det er meningsløst å analysere for sukker i halm.

Også Dag Austbø, norsk forsker på hestefôr og med tilknytning til PC Horse lener seg også på Cecilias uttalelse om at halm inneholder tilnærmet null i sukker. 

Hva med Eurofins? De som utfører en stor del av fôranalysene i Norge har vel noe statistikk eller tanker rundt dette med halm og sukkerinnhold? En veldig hyggelig samtale med Jan Sørby på landbruksavdelingen til Eurofins gjorde at jeg fikk følgende uttalelse fra dem: «Ut i fra Eurofins sine grunnlagsdata kan vi fortelle at det utføres svært få analyser av sukkerarter i halmprøver til hest.»

Det vil si at det ikke er mange som analyserer halmen sin i Norge, og at det ikke er mulig å dra ut noen tall av de få prøvene som er gjort. Skal Eurofins få et analysegrunnlag på sukker i halm trenger de flere halmprøver. Men det er det tydeligvis ikke mange som leverer inn. 

---

Sukker er ikke bare sukker. Jeg havnet dypt i materien i min søken etter kunnskap.

Ei venninne av meg studerer økologisk landbruk og hørte med foreleseren sin, en høgskolelektor. Også han mente det var tilnærmet null sukker i halm. 

Foreløpig var det ganske mange tråder som trakk i retningen at det faktisk er minimalt med sukker i halm. 

En mail gikk så til Cecilia selv. Hva hadde hun egentlig ment? Hvordan kan hun si noe som er så stikk motsatt av min sannhet? Jeg ville til bunns i dette. Og noen ganger blir man så glad, så glad. Snaue to timer etter jeg hadde sendt mailen fikk jeg et langt svar fra Cecilia. Drøye to tettskrevne sider i word, faktisk. 

Cecilia forklarer forskjellen på sukker og sukker, og at ikke alle typer sukker er viktig når det kommer til hestefôring (vi snakker her om ting som glukose, fruktose, sukrose, om ikke-sukrede fruktaner, om monosakkarider og disakkarider - heng med den som vil). Hun forklarer forskjellen på analyseverktøyene i de ulike landene som kan gi ulikt analysesvar. Hun forklarer forskjellen på en fet hest, en hest med insulinresistens og en fet hest med insulinresistens. For tilnærmingen til fôr på alle disse hestene er ulik. Hun forklarer nøye hvorfor halm og loff ikke kan sammenlignes (veldig kort fortalt: halm er lagd på restene av det loffen er lagd på (kornet)). Hun forklarer at det ikke alltid hjelper å vite innholdet i fôret, men også hvordan det fungerer i hestens kropp. Og hun skriver: 

«Sukkerinnholdet i halm er som tidligere nevnt oftest veldig lav, og den lille «næringen» som finnes i halm er vanskelig å komme til. Det gjør at halmen blir det beste substitutt for høy, ensilage eller beite for hester som er insulinresistente. Sukkerinnholdet i alt grovfôr er høyere enn i halm. Jeg ser ikke at det finnes grunn for å være «redd» for halm som fôr til fete og/eller insulinresistente hester på grunn av sukkerinnholdet, under forutsetning at halmen er tresket i modent stadium, er godt tresket og har god hygienisk kvalitet.» 

---

Tykke hester kan ha god hjelp av halm for å redusere vekten.

Hun forsker for tiden på hester som har vært forfangne eller har insulinresistens, og ut i fra de resultatene de så vidt har begynt å få ser hestene bedre ut etter at deler av grovfôret er byttet ut med halm. 

Men hvordan kan det være to så forskjellige sannheter? Jeg har vært inne på det tidligere: Analyseverktøy kan være ett svar. Korntype, gresstype, tresketype, tresketid, innblanding av annet grønt og andre vekstforhold kan også påvirke - mulighetene er endeløse. 

Etter dette dypdykket i halmens sukkerinnhold velger jeg allikevel å endre min oppfatning totalt fra hva den var for en måned siden, da halm var skummelt fordi det kunne inneholde opp mot 20 prosent sukker. Selv velger jeg å høre på forskeren Cecilia som har forsket på dette temaet. Det vil ikke dermed si at hun sitter på sannheten, men hun sitter i alle fall på sannheten inntil nye forskningsrapporter viser noe annet. Tekstene til Watts leser jeg fortsatt med stor iver og glød da hun har mye lærerikt, men jeg har i bakhodet at det meste av det hun skriver ikke er vitenskapelig publisert og kvalitetssikret.

Selv fôrer jeg nå på halm med god samvittighet, uten bekymring for sukkerinnhold og uten bekymring for at jeg bør ta analyse. 

Helt til kommentaren om at halm kan ha et overdrevet høyt fiberinnhold dukket opp. Anbefalt mengde er visstnok 65 prosent til hest. En halmanalyse jeg har kommet over i denne prosessen viste 79,4 prosent. Og så var vi i gang igjen...

Hele denne diskusjonen er basert på at man ikke fôrer med kraftfôr. Da er det naturlig nok enda flere faktorer som må tas i betraktning i forhold til sukker og stivelse. 

---

---

Følger du med på hesten din kan du få mange gode svar der.

Tenk at lille meg, en hesteeier av en liten welsh cob-hoppe som dessverre har litt lett for å legge på seg har måtte kontakte noen av de beste forskerne i Norden for å få et svar og en forklaring. At jeg måtte grave både høyt og lavt gjennom flere dager for å bli litt klokere. Og det på en så liten ting som sukkerinnhold i halm! Hva da med fiberinnhold i halmen? Proteininnhold? Jern? Kobber? Sink? Og halmen er jo bare et substitutt til det virkelige fôret. Høyet og ensilagen. Hva med næringsinnholdet der? Hva med kraftfôr? Nå har vi bare vært inne på fôring av hest. Hva med høvene? Salen? Hodelaget? For ikke å snakke om treningen av hesten! Er ridestøvlene mine anatomisk korrekt tilpasset til at jeg kan gi den ypperste klasse av sjenkler? Buer stigbøylereimene mine riktig vei? Har jeg en ubalanse i hjelmen som skaper skjevhet ned i hestens kropp? 

Jeg vil jo bare det beste for hesten min! Det aller beste. Og da må jo ting være riktig! Og det har det jo vært... Hele veien. Hadde jeg bare stoppet opp og tatt hesten min i nærmere øyesyn så hadde jeg kanskje fått svaret der. Hun er jo tross alt i ganske fint hold for tiden. 

Noen ganger er kanskje det enkle ofte det beste. 

Jeg synes det er helt fantastisk at det forskes og gjøres forsøk på mange forskjellige temaer innen hest, og jo mer forskning vi har jo lettere er det å si at «slik er det» eller «slik bør det være» (i alle fall inntil ny forskning viser noe annet). Samtidig tror jeg vi som hesteeiere lett kan gå oss vill i en jungel av både riktig og gal informasjon. For hvem skal vi egentlig tro på når all denne informasjonen finnes rundt oss? Og forskning er jo heller ikke en opplest og vedtatt sannhet. Plutselig kan forskere finne ut nye ting som gjør at det som til nå har vært en sannhet endres.

For å svare på mitt eget spørsmål: «Er vi på vei til å drukne i vår egen kunnskap?» så vil jeg etter denne runden jeg har hatt være tilbøyelig til å si ja. Samtidig ville jeg på ingen måte vært for uten. 

Innimellom må vi som hesteeiere som virkelig ønsker det aller, aller beste og mest perfekte for hestene våre kunne senke skuldrene, kjenne litt på magefølelsen og si at «det jeg gjør er faktisk godt nok.» 

---