Døladrøm

Jeg har alltid hatt en sånn liten hemmelig drøm om en døl. Det er noe med den massive rasen med det kalde hodet jeg virkelig liker. Og den siste tiden har ikke denne hemmelige drømmen akkurat blitt noe mindre.

Lykken var ordentlig stor da Bobbie endelig fant en god paddockvenninne i døladamen Bekkesvarta på syv år. Nå har det seg slik at Svartas eier, Hanna, er i Bali i tre måneder, og det har blitt slik at jeg har en del ansvar for Svarta. Det begrenser seg litt hvor mye jeg har tid til å trene henne, men noen økter har det blitt, både på tur og bane. Og jeg må si at både Bobbie og jeg storkoser oss i selskap med Svarta.

Hun er akkurat så rolig og fornuftig som jeg ønsker i en hest. Hun har allikevel framdrift. Hun er stødig og positiv, godt oppdratt og enkel å holde på med. Så til nå har vi vært på tur aleine, vi har hatt med Bobbie som håndhest, vi har prøvd oss på dressur på banen både inne og ute, og vi har hatt med mamma på tur. Det er jo det de sier: Dølen - kaldt hode, varmt hjerte.

Mammas kunnskaper og erfaring på hesteryggen er noget beskjeden (uten at det hindrer at hun er tøff og prøver!). Men sist, da hun prøvde Bobbie, klarte jo den rødtoppen av en bumpeponni og hive mamma i bakken. Da jeg spurte mamma om hun ville være med på ridetur igjen var hun rimelig kjapp på å svare at det ikke var så interessant, men da jeg lovte en snillere hest enn Bobbie, så var det greit. Misforstå meg rett, Bobbie er verdens søteste frøken, men hun er nok ingen hest for nybegynnere. Derfor var det utrolig hyggelig å kunne låne Svarta til en koselig høsttur.

---

De startet som baktropp.

Tok raskt over teten.

Og der ble de komfortabelt.

Idyllisk på tur nedover høstlandskapet :)

Flink døladame i dressur også :)

Selv har jeg lekt meg litt på dressurbanen med Svarta. Hun er egentlig en døl som er ridd mest dressur, og til tross for hennes noe ufordelaktige bygning (lang rygg og korte ben - jeg har kallenavnet "den sorte dachs" (sårri Hanna og Svarta!)), så er hun den søteste lille frøkna å jobbe med på banen. Så positiv og prøver med herlig pågangsmot. Jeg var så heldig at jeg fikk lov å prøve kapsun og stangbitt på henne, bare fordi jeg liker det verktøyet det er, og selv om Svarta forsøkte iherdig å spise på sjenklene på stangbittet, så gikk hun egentlig veldig greit på det. Utrolig lærerikt å ri andre hester også, så muligheten med å ri Svarta innimellom kommer jeg meg nok til å benytte meg av.

---

Enkelt og greit en utrolig herlig, ukomplisert, positiv, omgjengelig og snill hoppetusse som jeg koser meg med de dagene jeg har henne. Bobbie koser seg også med Svarta i paddocken - to ordentlig gode venninner har de blitt, og det er så herlig!

Gode venninner deler!

Så inntil videre passer jeg Svarta de fleste dagene i uka. Det er ikke alltid jeg rekker å trene henne, men vi prøver å få til en gang innimellom. Og jeg er ikke i tvil om at døl er en rase jeg virkelig trives i selskap med. Makan til flotte typer, både utseendemessig og gemyttmessig! Gode er de - i alle fall Svarta!

Svarta er man med hest, og ikke hest med man. Hun er så fin atte! Krever bare "litt" showsheen for å holde den i orden. Søtnosen!

PS: Bobbie er helt fantastisk for tiden. Jobber henne masse for hånd, og ting begynner å komme seg. Det er så gøy! Satser på at det blir noen bilder av oss og en ordentlig statusoppdatering på henne, etter årets siste kurs med Michelle i helga!