En lykkelig dag

07.02.07 I dag har jammen vært en koselig dag! Linn og jeg var tidlig i stallen og rei lang tur. En tur med både hyl, skrik, latter, snøvassing, skritt, trav og galopp på halv tolv (og litt på hel tolv også), supre og positive hester, og for ikke å glemme dagens høydepunkt (iallefall for Linn): Da Ragnhild trillet av Janko. At jeg endelig fikk somla meg til å ta KR-I kurset var heller ikke en negativ ting.

Snøstorm inne
Linn og jeg skulle på grønt kort kurs klokka seks i kveld, så vi blei enige om å ri tidlig. Skulle hente Linn kvart over ett, så ti over ett låste jeg til min store fornøyelse opp bilen og fikk opp døra uten probelmer. Litt kjipere var det at frontruta igjen hadde frosset på innsiden, men i dag fant jeg en annen skrape, så jeg skrapte av vinduet innvendig. Det så ut som om det hadde vært snøstorm i bilen, men jeg fikk vekk nok til at jeg kunne se, så jeg kjørte avgåre og henta Linn.

Biola, møkking og manglende vann
Vi kjørte oss opp i stallen etter vi hadde vært en kjapp tur innom Rimi for å kjøpe Biola til Janko. De solgte ut yoghurtbeger til 5 kroner som går ut på dato i morra, så det passa meg perfekt. Jeg bruker jo et halvt beger dagen så. Vel oppe i stallen møkka jeg raskt over boksen til Janko. Uavhengig av hvor mye flis jeg har i boksen hans er det nesten ikke noe flis i midten når jeg kommer. Mistenker at han koser seg med å rulle flisa godt opp etter veggene om natta. Fikk iallefall retta på flisa, og gikk for å gjøre klart fôret. Skulle gjøre klart Lassi sitt også, så jeg tuslet fornøyd inn på rommet vi har vann og skrudde på vannkrana. Null vann. Prøvde de to andre vannkranene også, nix. Vi var vannløse. Sa i fra til Lena som sa de skulle få ordna det, men de fikk ikke gjort det med en gang. Jeg sa det gikk greit, for jeg hadde nok vann i vannbøtta til Janko til å ha oppi fôret. Så det løste heldigvis det problemet. Vannet fikk jeg fikse seinere.

Kosestund
Jeg henta Janko fra paddocen og tok han med inn. Det tok meg ikke lange stunden før jeg la merke til litt rødt helt øverst ved hoven, pluss på litt snø som satt fast på hoven. Jeg tenkte han hadde klart å fått seg et spark av Lassi eller noe. Det var ikke mye greiene, så tenkte jeg skulle se over det når jeg kom inn. Og ja, det svarte hakket som er der skal være der. Janko hadde et kutt (om man kan kalle det kutt når det er på hoven) da han kom, så smeden skar ut litt slik at det ikke skulle begynne å råtne. Om en liten stund så vokser det seg nok ut av hoven. Det har allerede vokst en god del ned etter jeg fikk han.

Vel. Tok med plutten inn og børsta godt over han. Han stod bare og nøyt det. Det er sjeldent han står så godt som på tvers i boksen når jeg pusser han, men i dag synes han det var en fin ting å gjøre. Han flytta seg etterhvert, og jeg begynte å børste ansiktet hans med kosebørsten. Vi hadde en fin liten samtale og Janko lot meg få holde på lenge. Kosedyret mitt. Sjekka også over beinet hans, og jeg fant ikke noe sår. Det falt litt på plass da jeg fikk vite av Ingvild seinere i dag at Lassi hadde fått seg endel småsår i dag. Så antagelig var det litt blod fra henne han hadde fått på seg.

For en sjelden gang så tok jeg meg tiden til å bruke manbørsten til det den virkelig skal brukes til; Å børste manen. Må gudene vite hvor lengesiden det er siden jeg har børsta den manen. Børsta den ikke sånn veldig ordentlig, men fikk ut noen floker. Janko så virkelig ut som et lite skolelys der han stod med nybørsta man og lugg.

Dessverre så er det slik at Janko ikke liker å være pen på håret, så han motarbeider meg hver minste lille gang jeg prøver å gjøre han fin. Bedre å se litt shabby ut si. Jeg fortalte Linn hvor jeg tenkte meg på tur, og at jeg tenkte å ri barbak. Lurte på om hun ville være med på langtur, og det ville hun. Hun ville også ri barbak, men med en Fix med helt nedklipt man så slang hun på en stigbøylereim som halsring. Jeg kledde på Janko hodelag og krøyp ned i dressen min. Vi var klare for tur. At klokka var to og sola stod på som fullt gjorde at humøret var på topp.

Godt rideføre
Livet er og vil alltid bli urettferdig. I dag fikk jeg smake det ved at Linn måtte ha bein opp på lille fjordingen Fix på 140. Siden det bare var oss to i stallen så var det jo ikke så mange andre enn jeg som kunne gi henne bein da. Jeg fikk henne opp, og henta Janko. Jeg tror jeg aldri har prøvd å hoppe på han med dress før, men jeg fikk prøvd meg i dag. Kom ikke opp på første forsøk, men andre gang jeg prøvde fikk jeg kava meg opp. Vi skritta avgårde med godt mot. Janko synes Fix stressa verre, så han gikk bak henne med øra rett til siden og traska avgårde. Vi skritta mot ridebanen, men rei forbi den. Også i dag var gleden stor da veien vi rei på hadde traktorspor. Janko og Fix i hvert sitt traktorspor. Vi skritta avgårde og etterhvert våkna Janko litt og han skritta godt frem. Vi prøvde å trave litt bortover, men balansen til Linn er ikke helt på plass, så vi roa fort ned til skritt. Skritta et godt stykke til før vi kom til oppoverbakkene. Vi kom til bakken som Janko og jeg pleier å løpe opp. Janko var meget klar over dette og sa i fra at han godt kunne løpe. Vi gjorde overgang til trav og etter fire-fem steg galopperte vi. Jeg var litt usikker på hvordan det gikk med Linn i og med at hun aldri har galoppert på Fix barbak før, men det gikk bra, så vi fortsatte oppover i rolig galopp. Godt for Janko at han automatisk må jobbe litt i galoppen og ikke bare kan ruse avgårde. Det tok meg ikke lange tiden å finne ut at å galoppere barbak i oppoverbakke med dress er glatt. Siden Janko galopperte så rolig tok jeg tøylene i en hånd og en stor tjafs med man i den andre hånden og oppover bar det. Det var mye mer behagelig.

Dypsnø
Vi roa ned til skritt et lite stykke før vi hadde en ny liten galopp. Kjempeherlig å galoppere oppover. Jeg var litt usikker på hvor veien vi skulle inn gikk, men kjente meg faktisk igjen, så jeg fant veien. Det var ikke gått et eneste menneske der, men den stien kjenner jeg, i motsetning til den i går, så vi tok sjansen på å gå inn der. I det hestene gikk vekk fra traktorsporet og tråkka seg inn der skjønte vi fort at snøen var dyp. På bildet er Linn og Fix som jobber seg fremover i elegant stil. En nogen lunde pekepin på hvor dyp snøen var er ved å se på det høyre frembeinet til Fix. Man kan jo selv tenke seg Janko som måtte jobbe seg frem i denne dypsnøen som ingen hadde tråkka i. De gikk med snø opp til magen, så det å gå fremover var noe de måtte jobbe med. Følelsen av å sitte på Janko der han virkelig jobba seg fremover var herlig. Fix fikk gå først et lite stykke helt til hun streika og fant ut at dette var alt for slitsomt for henne så det gadd hun ikke. Jeg og Janko gikk først og han kava seg fremover i en blanding av skritt, trav og galopp. Fikk noen ”på stedet”-galoppbyks bare for å komme seg litt over snøen, og jeg tror virkelig han koste seg der han jobba seg fremover, for det var ikke snakk om å snu eller stoppe på noen måte. Han gikk bare målrettet fremover. Utrolige plutten min!

Snøbad
Det som er morsomt med den veien er at det er to ganske smale steinplater over to grøfter som vi må gå over. Den første gikk greit og Janko skritta fint over. Den neste var litt smalere (vi snakker såpass smal at det ganske nesten nøyaktig går en hest over i bredden, det er kun en steinfjøl liksom). Janko så litt skeptisk på den og jeg spurte om han kunne gå over. Njææ, han var litt tvilsom, før han fant ut helt av seg selv at han kunne hoppe over. God idé! Særlig med en stk Ragnhild på toppen som ikke var veldig forberedt på et hopp. Jeg havna over på høyresiden til Janko, og det var ikke mye annet å gjøre enn å hengi seg til tyngdekraften. Jeg tror lyden da jeg traff snøen var noe som kan ligne på ”floff!”.

Et så deilig fall tror jeg at jeg aldri har vært med på før, det var helt herlig. Janko stoppa med en gang, men jeg tror og jeg holdt i tøylene hele tiden. Jeg blei bare liggende i snøen å le, og Linn kunne ikke annet hun heller.

Jeg fikk basa meg ut av snøen på et vis. Tidenes koseligste fall! Flere sånne sier jeg på ingen måte nei til. Jeg fikk trilla meg ut av snøen og kravla meg opp på to.
Kunne ikke la muligheten gå meg hus forbi til å ta noen bilder av Linn og søte Fixen. Herlig par de to.
Jeg tok også et bilde av Janko som hadde bada mulen sin i snøen. Jeg mistenker her at kameraet led litt under fallet, for jeg så i etterkant at det var litt snø på det. Og når jeg kom hjem og så dette bildet tror jeg kanskje det ikke hadde det så veldig bra. Heldigvis er kameraet mitt veldig samarbeidsvillig, så det fiksa seg selv ganske fort. Kanskje det bare frøys litt.

Opp og ned er like langt, bare med forskjellig vanskelighetsgrad
Så kom jo det store. Jeg måtte jo opp på Janko igjen. Skulle jeg gått den veien ned igjen så ville jeg dødd rimelig fort tror jeg. Greit nok så var det tegn til traktorspor der, så det var ikke så dypt som i stad, men det var dypt nok. Jeg fant fort ut at om Janko stod i traktorsporet og jeg på kanten så kom jeg høyt opp og tenkte at det ikke ville bli noe problem. Jeg tok sats og tenkte ikke på at i det jeg hoppa til så svikta snøen under meg. Den var nemlig ikke hva man kan kalle hardpakka. Plutselig stod jeg hakket lavere enn planlagt og å ta sats når man står med snø opp til midt på leggene er vanskelig. Jeg rygga Janko litt og prøvde på nytt. Denne gangen gikk det og vi var klare for å tusle videre.

Nyter livet
Linn tok noen kjempefine bilder av Janko og meg hvor vi virkelig nyter været, snøen, livet og alt!

Eller, jeg nyter iallefall alt, Janko synes det er litt kjedelig å stå stille og være fotomodell, så han sjekker ut om det er noe spennende som skjer rundt han.

Siste delen av turen
Vi kom oss videre og hadde en rolig trav opp mot Roger (jeg aner ikke hvem Roger er, jeg bare veit hvor han bor, for veien vi rir opp heter Rogerveien). Fix insisterte på å gå bak Janko for ikke pokker om hun gadd å tråkke opp spor selv. Linn kom med masse rare lyder der vi trava oppover, men hun holdt seg på. Forbi Roger skritta vi, og vi fortsatte opp mot Driveklepp. Oppover der blir det brøyta, så veien var knall å ri på. Janko sa i fra at han godt kunne trave. Vi trava og jeg spurte Linn om vi skulle galoppere. Joda, det var greit, så vi galopperte. Hadde til å begynne med kort galopp (kort i Jankos forstand nå for tiden), men jeg kunne ikke dy meg og gassa på. Janko strakk virkelig ut og jeg bare nøyt å sitte der barbak og virkelig følge hestens bevegelser. Jeg fikk roa han ned til kortere galopp og trav uten større krangler. Flink plutt! Både Linn og jeg holdt på å bli tatt av tyngdekraften i overgangen ned til trav, men vi holdt oss begge på og skritta videre. Hele resten av veien hjem foregikk i skritt da det var bare nedoverbakker og asfalt. Ned bilveien kom det en stor lastebil forbi oss. Fix var ikke helt fornøyd med det og stakk ut rompa litt, Janko reagerte heldigvis ikke.

Klø
Vi kom oss etterhvert hjem. Vi måtte gå over det ene beitet hjem da veien opp til stallen blei brøyta. Janko er jo ikke overbegeistra for traktorer, så det var likegreit at det ikke var plass til oss på siden av den. Kom opp i stallen og da var det masse kos og klø og klapp på lille plutt, og han måtte jo såklart klø seg litt selv også.

Hestespisende monster på hjemmebane
Planen i dag var jo å ikke ri plutten svett, men jeg klarte ikke å unngå det. Han var litt svett, så jeg slang på han ulldekkenet og skulle leie han ut i paddocen. På vei ut stod den store hestespisende traktormonsteret stille og brumma. Janko danset en liten salsa i det han kom ut stalldøra for han hadde jo ikke forventa at den skulle stå der. Jeg klappa og klødde masse, og han lista seg nedover med meg som stødig beskyttelse mellom han og monsteret. Bare han gikk stille nok nå så ville ikke det store, buldrende, hestespisende vesenet ta han. Såklart var jo jeg megasuperteit som skulle ha han til å hilse på denne store blå saken, og fysj og fy. Hele Janko var i helspenn, men det skulle ikke mye overtalelse til for at han skulle komme ganske nærme traktoren. Koselig å se den tillitten han viser meg ved å faktisk stole nok på meg til å undersøke ting jeg forteller han ikke er skummelt. Det var tydelig at traktoren ikke ville bli Jankos bestevenn sånn uten videre, men han fikk sagt hei til den og masse kos og klapp da vi hadde gått forbi.

Paddocliv
Slapp Janko ut i paddocen. Lassi stod og sperra veien, så jeg husja henne vekk så Janko fikk kommet seg inn. Vel ute i paddocen viste Janko tydelig hva han mente om at Lassi stod ved utgangen, og ordnet fort opp i det problemet.

Jeg gikk inn for å ordne ferdig maten til Janko og ha oppi silo. Da det var gjort tassa jeg igjen ned til paddocen og hadde med meg noen druer. Janko var grinete på Lassi så jeg sa i fra at han bare kunne slutte med det, også gikk jeg bort til Lassi og ga henne en drue. Janko var tydelig fornærma, så da jeg gikk mot han for å gi han de siste druene tok han noen byks bort fra meg. Om jeg ikke ville til han skulle jeg sannelig ikke få komme til han heller nei. Nusselig med sjalu hest. Jeg spurte pent om jeg kunne få komme bort, og da var det greit. Han fikk de siste druene og jeg knipset noen bilder av vakreste plutten. Ingen skal iallefall få si at Janko ikke kler burgunderrødt!
Både Janko og Lassi var urolige i paddocen og stod bare å kikka og småtrava rundt. Skjønte ikke helt hvorfor, men når jeg flytta blikket litt lengre ned på sletta, så forstod jeg det. Bål.

Janko fulgte virkelig nøye med på det. Kanskje han har vært brannmann i sitt tidligere liv? Jeg sa iallefall hadet til han, fiska med meg Linn og kjørte hjem.

KR-I kurs
Klokka fire var jeg hjemme og klokka seks var jeg kommet meg på skolen for å ha KR-I kurset for å få grønt kort. Sannelig på tide at jeg får dette grønne kortet nå. Det var et utrolig greit kurs, og hun som hadde det Monica S-ettellerannet var kjempeflink. Jeg kan ikke påstå jeg lærte mye nytt, men nå har jeg iallefall hatt det. Det som var morsomt var at da jeg prestenterte meg selv og Janko så spurte hun om ikke jeg hadde blogg på hest.no. Joda, det måtte jeg jo si at jeg hadde. Og da sa hun at hun hadde vært inne og sett litt på den og hun synes Janko bare var så fin! Også var det ei anna på kurset som lurte på om ikke jeg hadde vært med på Ove-kurs en gang, og joda, det hadde jeg jo. Ja, for hun hadde nemlig ei venninne som også hadde vært med og hun hadde snakka om hvor fin den kaldblodsen var. Tenk! Janko er samtaleemne rundtom! Jeg kunne jo ikke blitt stoltere hestemamma! Hun Monica er aktiv innen kjøremiljøet, så hun prøvde jo å rekruttere oss alle til å kjøre. Hun sa at jeg bare måtte skaffe meg vogn til Janko og få kjørt han og kommet meg ut og starta stevner. Jeg er nå litt skeptisk til akkurat det med stevnebiten, men jeg kjente det kribla etter å få kjørt litt. Må få fiksa meg noe greier snart altså. Hun spurte litt om han, og jeg sa jo at jeg bare hadde han på fôr men at jeg har muligheten til å kjøpe han. Hun praktisk talt avbrøyt meg i det jeg sa det og sa bare ”Kjøp han!”. Kan tro hodet mitt er i kok for tiden. Alt i alt en kanonfin dag, både turen, dagen i stallen, kurset og alt! Herlig!