En uke igjen

Mindre enn en uke - for om en uke er vi ferdige. Om fem dager er vi i Drammen. På Bent-kurs! Og oppladningen? Vi lader vel på et vis, men tar det meste som det kommer. 

Damen har faktisk gått vekk fra sitt "aldri rulle"-prinsipp.
Etter en meget våt natt ute, tok hun seg en rull i boksen.

Noen "optimal" oppladning til Bent-kurs får vi vel aldri, og godt nok forberedt blir vi nok heller aldri. Det gikk litt feil retning under forrige Michellekurs, da Bobbie eksploderte litt i galoppen, og siden da, så har vi hatt litt eksplosjonsproblemer i tide og utide. Nå virker det dog som om vi har fått det bedre og bedre under kontroll, men det har også gått ut over annen planlagt jobbing. Så at vi er noe godt forberedt skal jeg ikke påstå, men vi har kommet oss langt på noen områder som ikke går på det rent ridetekniske. Så vi kan ikke gjøre annet enn å ta det som det kommer!

Når det er sagt, så hadde jeg allikevel en av de bedre øktene med Bobbie på lenge i dag. Det er litt morsomt, for i går tenkte jeg at det i grunnen er lengesiden jeg har hatt en økt hvor jeg virkelig har følt meg glad etter økta. Sånn virkelig, ordentlig glad liksom. Sånn kile-i-magen-glad. Det er nok akkurat like mye, om ikke mer, min feil enn noen andres feil, men Bobbie er jo en liten drømmedame, og fikser det for meg.

---

Bobbie var overraskende avslappa i dag - deilig!

I dag rei vi i hallen med Maren og Birdie ganske tidlig på morgenen. På andre siden av vantet drev stalleieren med krafse og jobba. Og lyder på andre siden av vantet, som Bobbie ikke ser, er noe hun normalt reagerer ganske kraftig på. Ikke i dag. At job-mannen kom kjørende inn tre-fire ganger i løpet av økta reagerte hun heller ikke på. Og den ene gangen jeg kjente at hun krøllet bakparten under seg for å fortsette fram i et byks, da bare stoppet hun.

Det var så deilig å kjenne. Det er ordentlig lengesiden jeg virkelig har kunne slappe av på henne, men det kunne jeg i dag, og med det resultatet at hun var en liten formbar smørklump under meg. Versadene som har manglet den siste tiden kom på plass så fort jeg kom meg på plass, og traversen sitter uten problemer. Vendingene er der når jeg får magen min fram i bevegelsesretningen og ikke blir hengende etter.

I trav var hun litt kort, men hun gjorde det hun skulle, selv om versadene er tunge og vanskelige. Jeg red igjennom noen momenter av væpnerprøven i trav, og hun går dem greit, selv om jeg roter litt. Særlig samling i versade - ouff, synes Bobbie! De diagonale traversene i trav kommer seg, men generelt sett det å gå fram i trav synes Bobbie er noe reinspikka tull. Så vi hadde en diagonal og en langside i litt framovertrav, og overraskende nok, når hun først kom inn i det moduset, så var hun utrolig fin. Og jeg klarte samtidig å sitte på henne hele veien. God følelse!

Galoppen var vi innom en gang på hver hånd bare for å ha gjort det, og Bobbie galopperer nå volte både i høyre og venstregalopp uten noe tull. Bank i bordet.

Avslutta så med en liten samling i trav langs sporet, og guuud - the feeling. Ikke at jeg vet hvordan det skal føles eller se ut, men magenfølelsen sier at vi der nærmer oss tett på de halve stegene. Godfølelse! Ordentlig godfølelse! Og hele økta rei vi på cavemoren! Setet begynner å fungere bare bedre og bedre, og Bobbie er så flink!

---

Velfortjent til flinke frøkner!

Jafs!

Noe skeptisk Bobbie.

Ellers har jeg brukt deler av den siste tiden på å skremme livet av Bobbie ved å gå inn i paddocken hennes med en strømtråd. Siden sjefen og paddockvenninne Lyra har fått sko på beina, og jeg ikke tør risikere noe før Bentkurset, så har vi skilt de to frøknene - med strømtråd. Jeg bar strømtråden inn i paddocken, og Bobbie kom for å hilse. Hun så det ikke før det var for seint, og kom nær strømtråden. Ikke det at det var strøm i den, det veit jeg jo - jeg holdt i den, men Bobbie flippet totalt. Helt hysterisk, og jeg fikk skylda for at Bobbie hadde fått strøm(tråd på seg). Hun var hysterisk redd meg resten av dagen, og de første minuttene fikk jeg ikke komme nær henne en gang. Såpass ille at hun sparket etter meg av redsel. Fikk overtalt henne til at jeg ikke var livsfarlig med noen godbiter og litt klø på utvalgte steder.

Da jeg dagen etterpå fikk for meg at jeg skulle legge meg ned i halmkrybba til Bobbie holdt øynene hennes på å sprette ut av hodet hennes, men med litt godsnakk og godbiter, så kunne hun etterhvert komme litt nærme. Det endte med en kløstund av dimensjoner, og en tobeint totalt dekt av pels. Dagens visdomsord ble: "Ligg ei under en hakerøytende hest og klø den på røytepunktet!". Eller noe slikt. Koselig var det iallefall!

---

Bobbie lurer på hva jeg gjør, liggende i maten hennes.

I dag fikk jeg også opp noe jeg har tenkt på en lang stund, og som jeg er fryktelig spent på om fungerer eller ikke. Bobbie får etter en ganske kraftig reaksjon på gress i fjor sommer, ikke lov å gå på beite i år. Det skjærer meg langt og dypt og inderlig inn i hjerterota at frøkna ikke skal få nye beitelivet, men når hun blir syk, mulig dødssyk av å gå på beite, så har jeg ikke noe valg. Paddocklivet blir da Bobbies liv i sommer, og jeg har så langt som mulig prøvd de siste ukene å ha henne ute om natta også. Er ikke noe poeng å ha henne inne i boks når det er så fint vær ute.

Det eneste som bekymrer meg har vært tilgangen til ly. Bobbie har alltid vært en "værpyse", og trives best under tak når det har vært uhyggelig vær. I tillegg har jeg hatt dårlig samvittighet for å la Bobbie stå uten tilgang på skygge når sola steiker som verst.

Takket være mine fantastiske (nevnte jeg det tydelig nok: FANTASTISKE!) stalleiere på Aalerud, så har jeg med tre gjerdestolper og litt strømtråd, fått lagd den fineste lille "miniutegangen" til Bobbie! Det har seg slik at Bobbies paddock ligger rett ved enden på uteboksene. Og på den enden så er det litt ekstra tak. Der har jeg til nå fått oppbevare en halmball. Men litt tankevirksomhet den siste tiden har resultert i at Bobbie nå har fått tak i paddocken sin!

Bobbie med et lite glimt av hennes nye tak!

Til nå har halmballen ligget under tak, men nå har Bobbie fått overta plassen. Hun lurte fælt på hva som skjedde da jeg kom med strømstikker, og hun var ganske sikker på at hun skulle på "beite". Hun fant iallefall en fem-seks gresstrå.

Bobbies lille ekstrapaddock, som hun var sikker på defineres som "beite". Iallefall de tre minuttene det tok for henne å spise opp det gresset som var der.

Bobbie utforsker under taket sitt.

Om hun blir å bruke det? Aner ikke! Men nå har hestemammahjertet mitt litt bedre samvittighet både i øsende regn og i strålende sol. Nå har hun litt le.

Hun står litt mer "aleine" når hun er nede under taket, og det kan nok være en avgjørende faktor på om hun vil bruke det eller ikke. Men jeg får bare se det an. Uansett hva, så føler jeg meg ganske sikker på at hun kommer til å bruke halmen som toalett. Det er jo bare typisk.

Det blir en liten prøveperiode for å se hva som funker og ikke, så får vi ta og gjøre noen justeringer etterhvert som jeg ser hva hun foretrekker. Store plassen er det ikke der, men det er bedre enn ingenting!

Jeg håper etterhvert i løpet av sommeren (forhåpentligvis så fort som mulig) at vi får en paddockkompis som går godt nok med henne til at de kan dele området. Veldig stusselig om hun skal stå aleine i hele sommer også. Paddockvenninne Lyra skal jo på beite, så hun blir borte noen måneder. Det blir nok en løsning på det!

Og inntil videre håper jeg at Bobbie tar i bruk sitt nye tak!

Så mens jeg har god samvittighet for at Bobbie nå har en mulighet til ly (igjen TAKK til de fantastiske stalleierne på Aalerud!), så kan jeg bruke tiden på å sy sammen en fornuftig rekkefølge til longeringsprøven jeg forhåpentligvis blir å ta på Bentkurset. Best å være ute i god tid - ehm..

Jeg skal prøve å oppdatere litt hvordan det går denne uka. Om de aller, aller siste forberedelsene til kurset, og om den fornuftige og rolige Bobbie har kommet for å bli (bank i bordet). Og ikke minst - om min vanskeligste avgjørelse akkurat nå: Skal jeg ri på cavemoren, eller skal jeg ri med bitt på kurset???