En vanlig rideøkt - på film

Hvordan går det egentlig med oss? Her om dagen var Maren så snill å campe på en stol i ridehallen med filmkameraet sitt, og som alltid er det utrolig lærerikt å se resultatet. 

Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det igjen, jeg savner en sal. Jeg venter og venter, og forhåpentligvis dukker det opp om noen måneder, men jeg kan jo ikke la være å ri før den tid. På en måte føler jeg at det går veldig bra i ridninga for tiden, men jeg føler meg også ganske begrensa av det å ikke ha sal. Ikke det at jeg tror den er løsningen på alle våre problemer, men jeg vet at en sal vil gjøre at jeg for det første kan klare å balansere meg bedre (for guri malla, jeg har blitt skakk med tiden). For det andre vil jeg føle meg tryggere når Bobbie flakser litt (noe hun absolutt gjør mindre for tiden, men fortsatt dukker det opp i ny og ne). For det tredje vil det forhåpentligvis gjøre at Bobbie kan føle seg litt friere i og med at jeg ikke mister balansen så lett. Og akkurat det tror jeg ikke hadde vært så veldig dumt. I tillegg så vil jeg i større grad føle meg litt tryggere med sporer, noe jeg veldig gjerne skulle hatt for å kunne slappe litt mer av i sjenklene (nå velger jeg helst å ri uten, i og med at jeg ikke vil finne ut hva som skjer dersom hun skulle finne på å bumpe litt og jeg kommer ut av balanse med sporer).

Noe jeg også har nevnt før når jeg har lagt ut filmer og/eller bilder er at jeg er min egen største kritiker. Det er så mye jeg skulle ha hatt bedre, og jeg ser ting og tang jeg skulle ha endret på. Men jeg velger allikevel å legge det ut, for det er her vi er nå, og slik er det jo bare med den saken. Vi kan ikke være bedre enn hva vi er. Heldigvis hjelper film meg til å bli mer bevisst ting som skal jobbes med (sånn ca. en million ting).

Og ja, jeg rir med cavemore. Jeg varierer mye mellom det og bitt, men denne gangen ble det cavemoren. Jeg manglet en del ærlig søkning fram til hånden denne økta, noe som egentlig kjentes ganske rart ut, for hun pleier alltid å være "der". Men jeg er nå i bunn og grunn rimelig fornøyd med henne uansett!

Det er én ting jeg føler er verdt å trekke fram i denne filmen, og det er travet vi har på slutten. Der har vi travet vårt! Det bør ikke være så vanskelig å se at Bobbie fort kan bli ganske bundet og kort i stegene, men den siste travstrekka vi har på kortsiden, over diagonalen og i en liten travers ned langsiden er bare magi! Så blir hun litt kort på kortsiden igjen, før hun langer ut på langsiden, før jeg hopper av. Der har vi travet jeg ønsker. Det svinger, det flyter, det er trav! Og at jeg fikk det så lenge på en gang, det er jeg ikke vant med, så det var en skikkelig godfølelse. Den dagen vi kommer dit at vi får det travet, den flyten og den løsheten med inn i alt det andre arbeidet vårt, da blir jeg glad da!

Ellers tenker jeg kort at jeg er stadig mer og mer fornøyd med versadene våre. Vendingene i skritt kommer seg, men skal bli mer samlet (hun ble også ekstra lang denne dagen). Travet kommer seg stadig, det gjelder bare å finne den gode flyten fram, og derifra finne en god samling. Galoppen er mest noe vi gjør for den mentale biten, ikke så mye hensikt sånn dressurmessig, men den er fin å ha som et element. Det er også en mening med at jeg starter med noen fatninger og litt galopp før jeg traver henne, bare for å få inn at selv om vi har galoppert noen steg, så betyr ikke plutselig alle signaler dermed galopp.

Og Michelle hun har (selvsagt) så rett, så rett, når hun sier at neste steg på utdanningsskalaen for Bobbie og meg nå er at Bobbie virkelig skal lære seg å bruke de bakbeina sine, og tråkke fram til tyngdepunktet. Jeg ser det jo, og jeg forstår det. Hvis nå vi bare kunne fått en magisk oppskrift på hvordan vi faktisk gjør det. Iiih, ridning er vanskelig!

Men sånn omtrentus der er vi nå, og alt i alt er jeg stolt av lilledamen som bare lærer meg så masse gang på gang. Nå er det bare å fortsette arbeidet, og se hvor veien går! Jeg gleder meg :)

Tusen takk til Maren for filming - sannelig er det gull verdt!