Endelig kjøre igjen!

26.03.07 Faren til Lena har endelig fått fiksa vogna, og da tar det ikke lange stunden før jeg og Janko benytter oss av muligheten.

Telefon
Dagene mine på skolen går fra tolv til kvart på seks denne uka, så jeg kommer meg litt seint opp i stallen. Jeg sendte melding til Lena og lurte på om faren hennes hadde fiksa vogna. Hun ringte meg tilbake og sa at hun mente han ikke hadde gjort det, men hun skulle høre med han om han kunne det. Hun lurte også på om hun kunne få være med med Welly på slep dersom vogna blei fiksa. Det var nemlig ikke bare jeg som ramla av i går. Også hun hadde et mindre pent stup over et hinder, og hadde fått litt vondt i ryggen, men Welly måtte få strekke på beina. Jeg kunne ikke se noe problem med at Welly skulle tusle bak vogna, så det var greit. Litt før seks kom jeg meg opp i stallen, og til møkka boks. Lena hadde vært snill og møkka for meg. Jeg måtte høre hvordan bæsjen hans så ut, og hun sa at den så helt normal ut. Så det virker som om Yea Saccen har slått til, og ikke noe er bedre enn det!
Jeg satt maten hans i bløt og henta han i paddocen. Han kom tuslende mot meg, så koselig. Han fikk gulrota si og vi gikk inn. Vel inne var det klart for børsting, og det tok ikke lange tiden før jeg oppdaget at han hadde gnikka seg oppetter saltsteinen i natt også. Halen hans var rød.

Hoven
Det tok heller ikke lange tiden før jeg la merke til bakbeinet hans (og nei, han står ikke og hviler bakbeinet på bildet, slik det kan se ut som). Han hovna jo opp i går etter sprangtimen, og jeg hadde vel egentlig forventa det, men håpte kanskje at det ikke ville hovne så mye opp. Det hadde det gjort. Jeg kjente godt over det, men kjente ikke noe varmt eller noe. Planene om kjøring ble opprettholdt, og jeg fant fram selen og bytta over fra trinsebittet til jaktkandaret på hodelaget. Janko putta faktisk hodet neddi selen, så jeg liker å tro at han hadde lyst til å være med ut å kjøre.

Klar, ferdig, kjør
Fikk kledd på han og tok han med ut i vogna. Spente han for selv, han stod pent stille. Så satte Lena og jeg oss opp i vogna, med Welly på slep bak.

Vi skritta ned til veien og ned til Rimi. Det var mange som kikka rart på oss der vi kom tassende nedover, antagelig fordi Welly kom tassende bak. Å se hest på kjøretur er ikke unormalt, men å se hest på kjøretur med hest bak er nok ikke helt normalt.

Janko var kjempeflink, men det var tydelig at han var litt sliten, for han gikk ikke i det tempoet han pleier, men ingen klandret han for det. Welly skvatt for noe, og Janko hoppa tre skritt fram og var rett tilbake igjen. Ikke noe problem at han skvetter, så han er rett og slett en herlig kjørehest. Det eneste negative er at han synes kumlokk er megaskumle, så de skal ikke tråkkes på. Men det er jo ikke noe problem, så jeg orker ikke legge så mye i det. Vi nærmet oss etterhvert vannet. Vi hadde tatt en liten ekstra runde bare for å få lang nok tur. Vi møtte endel på turen, mange koselige mennesker som var ute og gikk på tur i finværet.
Welly var også kjempeflink og tassa etter i rolig tempo. Litt småtraving på han, for han mente at Janko gikk litt fort, men ikke noe problem.
Vi møtte også på en travtrener her i Volda som var ute å kjørte hesten sin. Han passerte oss, og vi gjetta på at han ville ta oss igjen. Det gjorde han, og Welly sa tydelig i fra. Halen i været, småtripping og snøfting som bare det. Lena fikk holdt han bak vogna, med det resultatet at all snøftinga han dreiv med gjorde at både Lena og jeg fikk oss en dusj både nå og da. Kjempedeilig. Lena bestemte seg for å hoppe ut av vogna og leie han litt, og jeg stoppa Janko så travtreneren fikk komme forbi med hesten sin. Welly var passe stressa, så Lena bestemte seg bare for å leie litt.
Etter hun hadde gått et lite stykke, og Welly hadde roa seg skulle hun hoppe opp i vogna igjen. Men hun fikk først lov å ta noen bilder av Janko og meg. Ser jo på bildet at jeg godt kunne ha hatt den brystselen litt lengre ned. Jeg får huske på å regulere det til neste gang jeg skal kjøre.

Fortsatt litt hoven, og sliten
Vel hjemme var faktisk Janko blitt svett der hvor selen hadde ligget, så han hadde faktisk brukt litt muskler han tydelig ikke har brukt på så lenge. For det var jo på ingen måte en hard tur vi kjørte på, den foregikk jo bare i skritt.

Jeg salte av Janko og kjente over beinet hans. Det var fortsatt litt hovent, men det var gått betraktelig ned. Jeg tok han med ut og stod lenge og spylte over beinet hans fra alle mulige vinkler. Får håpe det hjelper, og at han er bedre i morra. Krysser fingra for det. Og så lenge han ikke er halt, så er jo iallefall det positivt.

Kvelds
Janko får fortsatt betfiber, og nå for tiden får han gulrøtter, multivitaminer, olje, salt, ølgjær og yea sacc oppi. Så det er litt av en blanding. Men det ser nå ut som om han trives med det, så da er jeg fornøyd.
Jeg var sistemann i stallen, så jeg ga kraftfôr før jeg satt meg i bilen og tura hjem igjen. Tenkte litt på det hovne beinet hans da jeg kjørte hjem. Det er første gangen han har hatt noen form for ”skade” mens han har vært hos meg, og utrolig nok så bekymrer deg meg ikke. Janko er Janko. Kaldblods. Han tåler en trøkk. Så får han heller bare være hoven en liten stund, men det er da ikke verdens undergang. Sånt får meg til å tenke på gamlehesten min. Hadde han et hovent bein var det katastrofe, og fri i x antall dager, og huff. Nei, takke seg til litt hardføre raser som ikke får megatykt bein av et pittelite sår. Ok, Cisco var spesiell, men likevel. Er spent på å se hvordan beinet er i morra. Regner med at hevelsen har gått ned, og om ikke, så får det bli bandasje om natta for en liten periode. Men, den tid den sorg. Vi krysser fingre for at det er blitt bedre.