Et best mulig inntrykk

Bla opp på side én i kompendiet «Mønstring av hest». Der står det: «Korrekt mønstring er viktig for at dommeren skal få et best mulig inntrykk av hesten.» Det var kanskje ikke akkurat det dommer'n fikk da Bobbie blei vist på utstilling.

Dette er da et forsøk på å fremvise gangarten trav. Det ser du vel klart og tydelig?

Her står vi pent oppstilt slik at dommeren (som av merkelige årsaker befant seg langt utenfor bilderammen, og på god avstand fra Damen) kan bedømme kroppen på en god måte.

Som sagt, alle sider ble vist. Undersiden også.

Jeg kan vel ikke akkurat si at det gikk helt som planlagt denne utstillinga. Det synes vel kanskje. Først og fremst, takk til Elin Bergendahl Grønås for de tre bildene over, som viser frøken hopp-og-sprett fra en side ikke mange ser henne fra. Heldigvis. Resten av bildene under, er tatt av snille Anna Lene Leganger!

Vel, hvor begynner man? Uoffisiell utstilling på stallen benytter man muligheten til å være med på når det først er. Alltid kjekt med miljøtrening! Bobbie skulle først inn i ringen halv tre, noe som ble utsatt til rundt halv fire, og til tross for at Bobbie gikk ned fra stallen og til parkeringsplassen foran hallen tre ganger, så var hun overraskende rolig. Spesielt siste gangen, når vi visste vi skulle inn, så var hun veldig rolig.

Rolig Bobbie. Kunne holde veldig løst og ledig i grima.

Vi skritta rundt et par runder sammen med de to andre hestene vi var inne med, og Bobbie var helt cool. Så ba dommeren oss om å trave ned langsiden, og det var ikke det at jeg ba om mye, men jeg smattet nok litt for høyt, og Bobbie svarte med å galoppere nedover langsiden. Ikke helt den beste starten.

Hopp-galopp. Feil gangart, Bobbie!

Raketten var antent. Vi skulle stille opp for dommeren, men det var Bobbie totalt uenig i. Den lille marken ålte seg i alle retninger, stod på to, vifta med bein hit og dit, spant rundt, og gjorde i grunnen alt annet enn å stå stille. Man skulle jo ikke tro hesten var håndtert, ei heller at den hadde vært ute blant andre hester før. Og som vi alle veit, så er jo Bobbie en hest som er særdeles lite håndtert fra bakken (kremt....).

Oppstilt og pent og pyntelig for dommeren. Eller noe sånn omtrentlig.

Vrinsk og hyl og skrik. Som om vi liksom var alene i verden.

Mønstringa i skritt gikk fint. Enda godt det var én ting som gikk bra!

Vet at trav er en totaktig gangart, men at det skulle være de to foran og de to bak visste jeg ikke. Dette var tatt rett etter bildet som ligger øverst i bloggen, og skulle altså være travstrekka vår.

Siden ponnien eksploderte hvis vi prøvde litt tempo, så sa vi oss meget fornøyde med å glemme alt som het cob-aksjon, også jogget vi pent og pyntelig ned igjen til dommeren - med alle fire beina i bakken.

Jeg klarte ikke slutte å le. Jeg lo og lo og lo da vi var ferdige. Den rolige, sindige, i det normale: godt oppdratte, snille ponnikreket mitt. Antagelig presentert som en av de mest uoppdragne ponnifisene på hele utstillinga. Nå så jeg ikke alle klassene, og mulig det var noen flere som var luftige, men altså de har nok unnskyldningene på lager: Hingst - unghest - første gang ute på tur, og så videre.

Hva hadde jeg? Hoppe på straks åtte (!!) år, hjemme i sitt eget ridehus. Man skulle jo tro hun var en uhåndtert liten fjert.

Et typisk stress/kjede-seg-tegn. Bobbie står og gaper. Dette var da vi stod og ventet på kritikken.

Et lite sekund av stillhet. Ingen skal komme her å si at hun ikke er pen, iallefall.

Mon tro om hun spisser ørene for å høre hvilke karakterer hun fikk?

Jeg måtte igjen le da dommeren startet med å presentere welsh cob-rasen for publikum før vi skulle få poengene våre. «Waliserne er kjente for å ønske hester med temperament...» startet hun med. Man kan jo ikke annet enn å flire. Bobbie fikk følgende karakterer, og merk - ingen kommentar på ustabil villponni (det er jo i grunnen en seier i seg selv):

Rasetype og preg - 7: Hoppe av bra type.
Kroppsbygning og muskulatur - 8: Sterkt og godt muskelsatt. Velformet hals og god muskelsatt overlinje.
Beinkvalitet, beinstilling - 6:
    Forbein: Noe umarkerte ledd, sabelbeint.
    Bakbein: Gode vinkler bak.
Bevegelse - 7:
    Skritt: Trang frambeindsføring
    Trav: Taktfast trav, men mangler løft
Helhetsinntrykk: 7

Det blei mumlet i kulissene at det var veldig strengt dømt, og jeg er nok ikke helt fornøyd med (eller forstår) alle karakterene, men hey! Jeg minner om første setning i mønstringsboka: «Korrekt mønstring er viktig for at dommeren skal få et best mulig inntrykk av hesten.»

Jeg skal vel kanskje ikke påstå at vi viste vår mest presentable side, men så kan du jo også si at jeg ikke helt visste at vi hadde denne siden. En del av den har jeg jo sett før, men sjeldent at jeg får se så mye. Men da har vi jo prøvd det og! Og om ikke annet, så er vi jo veldig fornøyde med den åtteren!

Og i det vi skulle liste oss ut etter vi hadde fått den grønne sløyfa vår - tror du ikke vi blei tvunget ut på en æresrunde? Jeg hadde av naturlige, forhåpentligvis forståelige, årsaker ikke så veldig lyst til å fly mer rundt med ponnitrollet i trav, men æresrunde krevde publikum, så da var det bare å ta beina fatt. Og hva skjer der? Joda, Bobbie løper ved siden av meg, som den største selvfølge, med beina planta pent og taktfast i bakken, myk og svevende. Hvorfor starta vi ikke bare med æresrunden? Vi får gjøre det neste gang!

På æresrunden kunne vi ta i mot heder og applaus med litt vifting med lankene, uten tilhørende eksplosjon. Litt seint, kanskje, Bobbie?

Men så har vi da opplevd dette også! Jeg vet at Bobbie har vært slik før på utstilling, men det er tre år siden sist hun blei stilt. Man skulle da tro at Damen var blitt litt mer voksen siden da, men den gang ei. Om ikke annet, så har vi vel gjort oss bemerket i utstillingsringen. All PR er god PR - er det ikke det, de sier?

Trolleponnien! Den beste, som sådan :)

En ytterst interessant opplevelse, og kommentarene på facebook i etterkant har vært artige. Det var ei som spurte hvordan det gikk med oss, og svarene har blant annet vært at: "Begge to overlevde, samt både publikum og dommeren ;)" og "Tipper hun bare skulle vært snill og la dommeren få se henne fra alle (!!) kanter og vinkler;-)".

Man kan heldigvis ikke annet enn å le!