Etter årets Bent-kurs føles det som om noen har tatt på meg et sett nye briller, og jeg sitter igjen med spørsmålet: Hva var det jeg skulle lære av dette? Bentkurs, time en: Kurset med det rare i Bentkurs, time to: Et bedre inntrykk Bentkurs, time tre: Alt falt på plass ![]() Bent-kurset for Bobbie og meg i år ble en rar opplevelse. Aldri før har jeg følt meg så usikker og så tvilende på meg selv og det jeg gjør. Samtidig fikk jeg bekreftelsen på at vi er på rett vei, at jeg tenker riktig og at Bobbie har utviklet seg. Jeg skjønner egentlig ingen ting. Kurset startet med en ganske tøff time hvor jeg fikk stilt ganske mange spørsmålstegn med både hva jeg faktisk ser i min egen hest, og mine valg. Ikke fordi Bent stilte direkte spørsmål til oss, men fordi jeg satt igjen med så mye usikkerhet etter jeg var ferdig med timen. Blant annet dette med sal. Etter en lang prosess med Bobbie og sal kjøpte jeg i 2015 en Bent Branderup-sal. Dessverre kommer disse med fast bom, og i løpet av de to årene jeg hadde Bent-salen forandret Bobbie seg drastisk i ryggen. Hun gikk fra å være en bred hest, til å bli totalt innsunket bak skuldrene, og hadde en oppstikkende manke. Såpass ille at jeg kviet meg for å legge ut bilder av ryggen hennes. Jeg legger ikke skylden for dette på salen, da det er flere andre faktorer jeg kan knytte til manglende muskler, og jeg vet enda ikke hva det var som forårsaket det. Uansett kom vi til et punkt hvor jeg ble enig med meg selv om at salen dessverre ikke gjorde det noe bedre. Tankene spant og det ble gjort mange overveielser både med følelse og med tanke på lommeboka, men resultatet ble at jeg endte med en dressursal av helt vanlig utseende. Greit dypt sete og store kneputer. Denne endte jeg opp med etter å ha prøvd den noen ganger, og aldri før har jeg sittet så godt på Bobbie som jeg gjorde med denne salen. Jeg fikk den i april i år, og jeg har bare gledet meg og gledet meg til å dra i stallen å ri, for Bobbie har bare utviklet seg masse. Det har virkelig vært en fryd, og særlig i galoppen. Også Michelle har sett meg ri i den nye salen, og selv om salvalget er litt på kanten i forhold til tankegangen innen akademisk, så fikk jeg forståelse av Michelle, og følelsen min har aldri vært bedre på ryggen til Bobbie. Derfor dro jeg til Bent-kurset med god selvtillit, for ponnien min virket så kul og fin som hun aldri har vært før, og jeg gledet meg til å vise fram. ![]() Første timen endte med at jeg fikk høre både at gangartene til Bobbie ikke fungerte, og at min sits ikke fungerte. Tanken var jo ikke til å unngå: Har salen ødelagt meg helt? Eller enda verre, har den ødelagt Bobbie helt? Jeg vet at jeg sliter med å sitte nede i trav på Bobbie, men selv føler jeg at det er en kombinasjon av at hun nå, på grunn av salen og på grunn av at jeg kan ri litt lett (som jeg forøvrig fikk beskjed om på Christoferkurset), så har hun fått muligheten til å trave større. Dette gjør det verre for meg å sitte på - men det er en treningssak jeg jobber med. Når hun traver rolig og samlet har jeg ingen problemer med verken å sitte på henne eller å svinge i hoftene mine. Jeg måtte til og med sjekke dette når jeg kom hjem, om jeg virkelig var så ødelagt i sitsen som jeg følte meg etter kurset, men både første og andre økt i salen etter kurset fikk meg til å smile. Både jeg og Bobbie føltes tipp topp. Jeg vet det var flere etter kurset som lurte på om jeg nå kom til å droppe den salen helt, men det gjør jeg ikke, selv om jeg valgte å ikke ri med salen den siste økta. Jeg digger fortsatt salen herifra til månen, og den gir meg muligheter til så mye som jeg ikke har hatt mulighet til før. Når det er sagt er det nå gått halvannen måned siden kurset, og etter noen kjempefine økter rett etter kurset, har Bobbie og jeg virkelig kræsjet i veggen. Jeg har en ponni som knapt klarer å trave, men som på en annen side er skikkelig kul i galoppen. ![]() Er det fordi Bent så noe jeg ikke har sett? Ødelegger salen bevegelsene hennes? Er treningen min helt på villspor? Hvor gjør jeg galt? Hvor gjør jeg rett? Jeg har så mange spørsmål etter Bentkurset at jeg holder på å sprekke, og til tross for at jeg ikke får svar på så mange, dukker det stadig opp nye. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Bobbie er så umotivert for tiden at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av oss. Jeg har prøvd alt av variasjoner, uten hell. Tur, sprang, longering, lek, ridning, fri - ingenting motiverer. Det siste som gjenstår å prøve er feltritt, og det hiver vi oss uti på søndag. Når det er sagt er Bobbie like daff og umotivert uansett hvilken sal jeg har på henne, eller om jeg rir uten sal for den saks skyld, eller om jeg bare longerer. Hun har liksom bare ikke energi. Ikke finnes hun øm i ryggen, og hun er så fint muskelsatt der nå som hun ikke har vært på lenge. Søkket ved manken er helt borte. Så hva er det som trøbler? Jeg og Bobbie har hatt noe lignende før om somrene, så kanskje det bare er en sommergreie? Hva vet jeg. Det jeg vet er at jeg prøver på det sterkeste å legge frustrasjon bak meg og finne ut av det. Det blir noen ekstra fridager på Bobbie nå for tiden, også får vi bare se. Og jeg må bare fortsette å teste ut med salen og bytte tilbake til puta for å se om det gjør noe forskjell. Og skulle det nå, mot formodning, vise seg å være salen som lager trøbbel, så kommer Bobbie til å forbli en evig putehest. Da blir det aldri mer noe sal på meg :p Men magefølelsen min sier meg at det er noe annet, og at salen egentlig funker fint for oss. For jeg har aldri følt at vi har fungert bedre - fram til det sa stopp, en liten stund etter Bent-kurset. Jeg bare vet ikke hva det er som stikker kjepper i hjulene for oss akkurat nå. For alt jeg vet kan det bare være at hodet mitt spiller meg et puss, og at min nye kunnskap - mine nye briller - gjør at jeg har fått enda mer å henge meg opp i som gjør at jeg blir enda mindre fornøyd med realiteten slik den er? At det blir trøbbel bare fordi jeg er blitt enda mer bevisst hvordan ting ikke skal være? Er det rart man blir sprø? ![]() Selv om kurset var et av de rareste og tøffeste kursene jeg har vært med på, har det samtidig vært et av de kursene jeg utvilsomt har lært mest av, og som har endret meg mest. Det har vært et av de kursene jeg som ved et knips har endret hele min måte å se på Bobbie under treningen, og føle bevegelsene hennes. Det føles ut som om jeg virkelig bare har fått satt et par helt splitter nye briller på nesa og jeg ser ting på en helt annen måte. Dette er nok et at de kursene som har fått meg til å tenke mest i etterkant. Fått meg til å reflektere over hva jeg gjør, hvordan jeg gjør det og hvorfor jeg gjør det. Og det kverner så mye rundt oppi topplokket at jeg holder på å bli sprø. Som regel etter et kurs, så liker jeg å være litt aleine, litt for meg selv og fordøye det som har skjedd. Nå bare gleder jeg meg til september og kurs med Christofer, og oktober hvor jeg skal på kurs med Michelle igjen. Prøve å få rettet på litt ting i hodet mitt, og få et par andre øyne på hesten min. Noen som kan si meg om mine nye briller er i riktig styrke denne gangen, eller om de trenger litt justering. Eller om jeg kanskje enda en gang trenger noen helt nye. Dette har nok også vært et av de kursene hvor jeg har lært mest om meg selv. Hvor jeg har blitt satt i situasjoner jeg ikke normalt er i, og som jeg måtte takle. Jeg kan se tilbake på at jeg er stolt over at jeg klarte å nullstille meg etter første økta og at jeg virkelig klarte å komme med helt blanke ark på økt to. Jeg klarte å legge ting bak meg uten å la det prege videre trening. Nå gjelder det bare å klare å ta med dette når ting skjærer seg på hjemmebane også. Det er litt mer vanskelig der, men jeg jobber iherdig med saken. Alt i alt har tiden etter kurset, for ikke å snakke om tankene etter kurset, vært minst like interessante som kurset i seg selv. Aldri før har et kurs hengt så godt i meg over så lang tid. Og det gjør det fortsatt. Hver dag jeg ser Bobbie tenker jeg på mange av Bents ord under kurset, og hodet mitt kverner. Det Bobbie og jeg er oppi nå er bare en ny type utfordring som vi skal løse sammen. Bobbie forteller meg bare sannheten, så får jeg være den som jobber med å forstå den. Det er ikke alltid like lett, men jeg jeg skal virkelig gjøre hva jeg kan for å se hva jeg kan lære av dette. Noe sier meg at både Bobbie og jeg kommer litt klokere ut av dette på den andre siden, og det er jo aldri feil å bli litt klokere! :) I etterkant av at denne teksten ble skrevet gikk jeg igjennom notatene mine fra teoritimene med Bent, og det var nesten så jeg fikk litt tårer i øynene.
«Happiness er et problem du overkommer. Gi deg selv utfordringer og løs dem. Akademisk ridekunst er en prosess hvor du utvikler deg selv gjennom å utvikle hesten.» Det føles ut som om det er der vi er akkurat nå. Det treffer meg slik, og det samme gjør dette sitatet: «Den eneste grunnen for at vi har hester i dag er for å føle seg vel. Derfor bør tiden man bruker sammen bli brukt på en god måte. Men man må ha en grunn for å møtes, og gjøre noe sammen. For noen er det valget akademisk ridekunst. Siden vi ikke har noe mål med treningen vår utover å ha det bra, så er det ikke noe vits å stresse under utdannelsen. Det er ikke vits å bli ferdig, fordi ferdig er død.» Framover er det bare å slappe av, tenke, observere, se og smile, og nyte dagene. Uansett hvordan det går - i oppoverbakke eller nedoverbakke, så lærer vi noe nytt. Jeg føler meg heldig som får lov å være en del av denne livsreisen, og dele den med Bobbie og Isco og alle de fantastiske menneskene ♥
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|