#faltav

Så har vi prøvd oss på det og...

Bobbie måtte stoppe og stirre på sauene vi møtte på.

Det er ikke mer enn snaue to uker siden sist vi var på tur. To uker har det blitt siden den ene bootsen min har vært på utmerket sjukehus-service hos Knut Bjerva hos Nesgaarden. Riktignok er det lengre siden vi var på tur aleine, men Bobbie pleier jo alltid å være grei. Det pleier å være litt grynting og snøfting og stive bevegelser de første minuttene, men så går det seg til. Siden vi bare skulle på skrittetur valgte jeg puta, også la vi ut på turen vi har ridd ganske så mange ganger før, en ganske kort runde vi kaller Braset-runden. Den starter med en tur oppover i skogen, forbi en gård og videre oppover i skogen, forbi noen fantastiske hestebeiter hvor det pleier å stå noen islandshester, før vi kommer ut på grusveien som går ned igjen til bilveien, også følger vi ridestien hjem. Ikke noe stort hokuspokus med andre ord. 

Bobbie var litt mer elektrisk enn hun pleier, og tanken slo meg at jeg kanskje burde hatt sprangsalen, men kjente samtidig på følelsen av hvor godt jeg sitter i puta. Tankene vandret til sits, avslappethet, og hvor mye mer hjemme meg egentlig føler meg i puta kontra nyesalen. Samtidig er jeg så glad i nyesalen og ville på ingen måte vært foruten. Bobbie gikk med spissa ører, og ble ganske stiv i kroppen da det viste seg å være sauer på det ene beitet vi skulle forbi. Bobbie synes ikke sauer er ålreite dyr. Men vi kom oss forbi, og tankene vandret igjen til hvor behagelig det er å sitte i puta. Jeg satt der med halvlange tøyler, mens Bobbie flikket med øra og fulgte nøye med på veien framfor oss. Og bak oss, for det kan jo plutselig komme et skrøpelse der og. 

---

Sjekk tallerkenøynene til frøken fryd. Her stirrer hun fortsatt på skrømten på beitet.

Nesten på toppen skrittet vi med godt mot oppover stien, fortsatt med halvlange tøyler og flikkende ører. Før jeg klarte å tenke så mye som en kvart tanke, fant jeg meg selv konkludere med at beina til Bobbie var på trygg avstand fra meg, kjenne at hånda mi tviholder på en tøyle, og at armen min kjennes litt lengre ut enn normalt. Jeg rekker å tenke tanken at "hvis jeg blir dratt lengre nå, så slipper jeg", men Bobbie stoppa heldigvis, og armen kom tilbake til normal lengde igjen. 

Jeg har eid Bobbie i fire år. Vi har møtt biler, traktorer, lastebiler, ja, selv brøytebilen har vi kommet oss forbi. Snøscooter også. 

Turgåere, syklister og folk på rulleski. 

Søppelkasser, postkasser og presenninger. 

Hunder, fugler, sauer, kyr og elg (!) har vi møtt. 

Det har gått helt fint! 

Så hva var det som skulle få skremt Bobbie så til de grader at hun plasserte meg på bakken? En hest.....
En hest!!!

Og hadde det enda vært en hest som kom mot oss i galopp. Eller trav i det minste. En som spratt fram fra intet. Men den bare stod der langs gjerdet, halvveis bak en busk og så på oss. Det gjorde den også da jeg kom meg på beina igjen, litt forundret i blikket. Bobbie hang i den ene enden av tøylen med tallerkenrunde øyne og oppblåste nesebord. Jeg konkluderte med at rompa mi hadde fått seg en smell, men ellers lite å klage på. Jeg fikk dratt med meg Bobbie forbi den grusomt skumle islandshestgampen som virket ganske himmelfallen over oppstyret på utsiden av gjerdet, og Bobbie slappet helt av igjen. Nå gikk jo jeg foran, da er Bobbie trygg for alle farer, mener hun. Verre når hu' må ta alt ansvaret sjøl, og passe på verden! 

Jeg fant en stein så jeg fikk kravlet meg opp igjen, og etter å ha mista den tobeinte tryggheten foran seg igjen måtte Bobbie pruste litt i nesa for å skremme vekk eventuelle skummelter, så roet hun seg heldigvis, og resten av veien hjem foregikk med senket hode, minimalt av neseprusting og lange tøyler. Og tid til å gjennomgå hva som faktisk hadde skjedd. 

Som regel pleier jeg å reagere ganske kjapt, men dette her skjedde uten at jeg rakk å tenke en gang. Det er ikke tull å drive med dyr med fluktinstinkt altså. Samtidig så rekker man å tenke ganske mye når det faktisk skjer. Jeg rakk å se beina til Bobbie og tenke at jeg ikke var redd for dem for de ville ikke treffe meg uansett. Jeg rakk å registrere at jeg ble dratt litt bortover, og at jeg klamret meg fast i tøylen, men jeg rakk også å gjøre vurderingen på om jeg skulle slippe eller holde pittelitt til. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å holde litt ekstra, og jeg evig takknemlig for at ponnitrollet mitt er trent med ettergift til vanlig. Når hun så for en gangs skyld får litt mer press i hodet enn hva hun vanligvis får (sjeldent hun har et menneske hengende etter seg, liksom...), så er det faktisk ikke noe problem å få stoppet henne. Rei for ordens skyld på hack, som jeg alltid gjør på tur (og takk for det!). 

---

Trodde jeg hadde børsta av buksa før jeg satt meg opp igjen, men da jeg hoppet av for å gå siste veien hjem, innså jeg at jeg hadde tatt med meg et minne om fallet

Selv tussete ponnitroll fortjener maten sin når man kommer hjem.

Den første tanken rundt at jeg rei i puta var at jeg kanskje hadde holdt meg på hvis jeg hadde hatt sprangsalen, men etter jeg hadde tenkt meg litt om var jeg egentlig veldig glad for at jeg rei i puta. Der er det ingenting som holder deg igjen, ingen ting å henge fast i, og ramler du av, så ramler du av. Og det kan man jo trygt si at jeg gjorde. Men det var egentlig greit. Heller det enn å bli hengende fast i en stigbøyle.

Jeg har jo ramla av Bobbie før. Tror jeg har ett fall som har vært sånn "ordentlig", og det var vel en av de tre første ukene jeg hadde henne. Har trillet av et par ganger når vi startet så smått med galoppfatninger, men da rei jeg barbak og landa på beina. Hun har jo også vært ganske luftig i ulike anledninger uten at jeg har ramla av. Bobbie har også tatt noen sånne 180 graders vendinger med meg på tur, men det har aldri vært noe problem å holde seg på. Dette skjedde bare så ufattelig fort.

Så jeg konkluderte med at vi kommer kanskje aldri til å få de mest perfekte piruettene, eller de mest kontrollerte piruettene, eller de flotteste piruettene på dressurbana, men hvis det er noen som vil stille opp i NM, EM eller VM i de raskeste piruettene, så tror jeg vi har en ytterst god mulighet til å ta den seieren. Tror jeg med trygghet kan si at Bobbie i dag var raskere enn sin egen skygge. 

Selv skal jeg med god samvittighet spise litt ekstra lørdagsgodteri i kveld. Viktig å holde polstringen ved like så vi er klare for ny tur! 

---