Fantastisk i feltrittsløypa

Det er tre år siden sist Bobbie og jeg prøvde oss på feltritt. Så lang tid tok det meg å prøve igjen, men det blir ikke tre år til neste gang! 

Mulig jeg er pittelitt inhabil, men smelt, for en vakker frøken ♥

For dem som har fulgt Bobbie og meg igjennom åra, så er kanskje feltrittsbloggen jeg skrev for tre år siden en av de bloggene som har skapt mest hoderisting og latter. Vi kan vel konkludere med at den opplevelsen var interessant. Jeg avsluttet den bloggen med: 

«Litt gøy og litt gal må man være i blant, og nå tror jeg at Bobbie og jeg (i alle fall jeg) har fått vår dose med galskap for en stund fremover. Men vi blir nok å sees på feltrittstrening igjen en gang!»

Det tok meg tre år å finne fram motet mitt igjen, men etter at ei på stallen hadde tatt turen til Stav på feltrittstrening for ei som jeg har som venn på Facebook, så startet tankene mine å surre. Kanskje det hadde vært gøy med en ny feltrittstrening igjen? Bobbie og jeg har ikke akkurat hoppet mye, men litt har vi vel utviklet oss på de tre åra? 

Takket være min superfantastiske venninne Anna Lene kom vi oss avgårde på treningen ettersom bilen min ventet på en aldri så liten legetime. Bare det å dra på tur med Anna Lene igjen var kjempehyggelig! Bobbie reiste som vanlig helt uproblematisk, men hun lurte litt da vi kom fram til Stav og hun fikk på seg både sprangsal, boots og belegg. Det som er gøy å se er at Bobbie har blitt en helt annen hest å reise med enn før. Hun tuslet rolig ut av hengeren, og Anna Lene leide henne rundt på plassen hvor hun bare diltet med. 

Heller ikke når jeg satte meg opp for å varme opp var det noe fuzz fra Bobbie, bortsett fra noen vrinsk, uten at det gikk noe nevneverdig ut over konsentrasjonen. Vi jobbet litt i skritt, trav og galopp mellom noen maratonhinder, og Bobbie var helt kul. Vi var på gruppe med fire andre hester, og jeg følte at jeg ikke hadde så mye jeg skulle ha sagt når jeg utvilsomt var den eldste av rytterne. Kan ikke være pysete da!

---

Oppvarming mellom maratonhinder.

Et tappert forsøk på å bestikke Bobbie til å være grei frøken =D

Trener Øydis Uthberg viste oss til første hinder vi skulle forsøke oss på, og det var opphoppet. Vi startet i skritt med godt mellomrom mellom hver ekvipasje, men Bobbie synes det var litt dumt at hesten foran oss gikk i fra oss, så vi kan nok ikke helt skryte på oss et firtaktig, avslappet skritt opp der. De første gangene gikk det bra, før Bobbie plutselig tok tak og spratt opp i et galopp-hopp. Jeg havnet litt i ubalanse, og Bobbie svarte med et av sine signatur-bomp etter vi hadde kommet opp. Heldigvis bomper hun i hovedsak framover, og ikke til siden. I tillegg begynner jeg å bli ganske kjent med disse bronco-tendensene til frøken Bomp, så jeg klarer å stå og balansere i stigbøylene uten at hun blir så mye mer forstyrret av meg. Da roer det seg ganske fort.

Småskremt rytter, men Bobbie har sånn tålelig kontroll.

Stilig ponni =D

Bobbie legger inn noen ekstra hopp etter opphoppet.

BompeBobbie måtte stikke innom.

Hoppe sa gåsa - eller hesten!

Litt hoderisting følger selvsagt med.

Etter å ha hoppet opphoppet både i skritt, trav og galopp, skulle vi prøve nedover i skritt. Her var det bare å se rett fram og ha is i magen. Første gangen gikk bra, andre gangen kom vi skeivt på fordi Bobbie stressa litt, og da fant hun ut at nedhopp virkelig skulle være nedHOPP, så det ble litt armer og bein, men vi hang sammen i rett rekkefølge da vi landet også. 

Som Øydis sa: «Nå får du trent på levadene dine» - haha =D

#denfølelsen når ponnien bestemmer seg for at nedhopp faktisk skal hoppes!

Minner om noe Bent har snakket om, rundt ryttere i forhold til tyngdepunkt... :p

Når man har litt ekstra hopp i kroppen, så er det best å få brukt dem opp :)

Det ble hopping opp og ned en del ganger på dette, og alle (selv inkludert meg) hadde tilnærmet full kontroll før vi gikk videre til neste hinder: vanngrav. ​​​Sist vi prøvde oss på dette trengte vi litt drahjelp, men denne gangen var det bare en frøken som første gangen hoppet uti, og resten av gangene svinset hun uti med litt høye beinløft. Vann er ikke noe problem (så sant det ikke renner, vel og merke), også er det jo litt gøy når det splæsjer rundt oss. 

Trenger ikke hinder for å hoppe vi :)

Best å være litt forsiktig før man setter bakbeina ned i vannet, synes Bobbie. Jeg bare storkoser meg ♥

Et av dagens fineste bilder ♥

Vi var alle igjennom vannet noen ganger, før vi hoppet oss videre på en stokk som lå et par galoppsprang etter vannet. Først rei vi igjennom vannet og over stokken, før vi skiftet vei og rei over stokken og igjennom vannet. Bobbie kikket ikke på den en gang, hun bare spratt over som om hun aldri skulle gjort annet. 

Fra stokk til grøft. Første gangen vi hoppet over fikk Bobbie nesten ikke med seg at det var en grøft, så det føltes nesten som om vi landet i grøfta. Da vi derimot fikk hoppe opphoppet først, også videre på grøfta, så var det en Bobbie som fant fram frøken Bomp. Vi hoppet først grøfta før vi også hoppet et par ganger etterpå, men fortsatt i hovedsak rett fram, og vi landet fortsatt i rett rekkefølge: bakke, hest, rytter. Det som er morsomt å kjenne nå er at jeg faktisk ikke blir redd mer - snarere tvert i mot, så kjennes det helt greit at Bobbie både får lov å være litt fresh og bompete. Vi begynner liksom å bli litt mer enige om hvor grensene går for oss begge, og da er det lettere å gi Bobbie frihet, selv om hun hopper og spretter litt innimellom. 

Etter å ha hoppet de tre "skumle" elementene bar veien videre til et litt større jorde hvor det var flere elementer med hinder. Vi startet med en stokk og et trekanta stokke-hinder som lå på en rett linje. Disse hoppet vi et par ganger fram og tilbake, og her fikk Bobbie galoppere litt på. Følelsen av å ha henne på en ganske stor slette og uproblematisk kunne galoppere avgårde var bare herlig. Det var én gang mellom de to hinderne at jeg måtte bremse Bobbie litt ekstra for at hun ikke skulle bli for flat. Hun ble litt snurt og sa i fra at hun synes jeg tok for hardt i henne, noe som egentlig var ganske interessant å oppleve. Det er faktisk ganske gøy og med ganske god følelse at jeg kan ri en hel feltrittstrening med følelsen av at Bobbie blir irritert av min hånd én gang. 

Fra stokker til trommel, "sofa" og "bord". Bobbie leet ikke på et øre uansett hva jeg ba henne fly over, og hun spratt avgårde med øra fram. Jeg lar bildene tale for seg. 

I halvannen time var vi ute og hoppa. Mange naturlige pauser var det så klart, men jeg merket at Bobbie faktisk begynte å bli sliten på slutten. Litt fysisk sliten, men egentlig mest mentalt sliten. Vi avsluttet ballet med å hoppe en gang over "bordet" (bildet over), og med et supert hopp over det var det bare å klappe Bobbie velfortjent på halsen, rope på gulrotbærer Anna Lene og få servert en velfortjent gulrot etter at man har vært helt fantastisk flink. 

Og ikke bare har Anna Lene knipset bilder av oss - hun har også styrt filmkameraet, så her er en liten oppsummering av hvordan vi ser ut i bevegelse (selv litt bomping ble fanget på film). Det er så lærerikt å se film av seg selv, og jeg ser mye, særlig i forhold til min sits, som jeg skal tenke på neste gang jeg hopper Bobbie. Men samme søren - vi hadde det utrolig gøy! 

Bobbie ble litt godsliten etter treninga på feltrittsbanen.

Følelsen jeg selv satt igjen med etter opplevelsen var helt fantastisk. Særlig siden jeg har et sammenligningsgrunnlag fra tre år siden, hvor jeg egentlig synes det var litt skummelt, så ble dette bare enda mer morsomt. For nå var det ikke skummelt. Jeg kunne la Bobbie galoppere uten problem og følte at jeg hadde kontroll uansett. Hun hadde også et par perioder hvor hun jazza seg ganske opp fordi vi var på vei mellom hinder, eller vi stod og venta på vår tur. Selv om hun showet litt med noe "levader" i ny og ne, og selv om hun trippet litt fordi hun synes skritt var en teit gangart å gå i (tenk at late Bobbie også kan vise den siden), så hadde jeg alltid kontroll. Ikke kontroll fordi jeg hadde sterke hjelpemidler, men kontroll fordi vi har bygd opp en grunnleggende kommunikasjon som gir meg muligheten til å prate med henne,og hun hører, selv om det bobler litt over i hodet hennes.

Dette var rett og slett den ulitmate testen på hvor godt dressurarbeidet faktisk fungerer. Litt ubeskjedent må jeg få lov å si at det fungerer helt topp når man kan ta hesten helt ut av sin sedvanlige setting, gjøre noe helt annet og lykkes med det! =D Jeg hadde virkelig følelsen av at kommunikasjonen mellom Bobbie og meg var der, og jeg tror vi egentlig følte oss litt som et gammelt ektepar som begynner å kjenne hverandre ganske så godt. 

Med en helt, helt herlig følelse kjørte vi hjem etter vi hadde drukket litt vann og skritta ut. Jeg må igjen få si tusenmassetakk til Anna Lene som gjorde dette mulig for oss, og til trener Øydis som loset oss trygt igjennom hindringene. Nå er det ikke feltrittsekvipasje vi skal bli, men jeg dro fra Stav med visshet om at det ikke er noen grunn for at det skal være tre år til neste gang vi prøver oss i feltrittsløypa igjen. 

Og som en ekstra bonus, så var dagen vi var på feltrittstrening dagen Bobbie og jeg feiret femårsjubileum. Tenk at vi har vært sammen i fem år. Jeg gleder meg til de fem neste! ♥♥♥♥♥

---