Fartsbølla kommer til sin rett

Å kjøre maraton med Isco er ingenting annet enn en gledelig opplevelse.

Han er den kuleste kjøreponnien jeg veit om! (Alle foto er tatt av Hanne-Malén Nesvik Henriksen)

Vi har kjøretrener Maria Henriksson som oppstallør på stallen, og dermed blir det naturlig nok også noen kjøretreninger hos oss. Det er flere som satser med sine hester og dermed har ordentlige kjøresamlinger, men i blant åpner de for alle som ønsker å bli med på maratontrening. I februar ble Isco og jeg med på det for første gang, og det ga mersmak. Da Maria igjen inviterte til maratontrening i juli kunne vi ikke annet enn å hive oss med. Sist var det full vinterpels og innendørskjøring - dermed tok vi litt hensyn også til det. Nå har Isco fått noen måneder til med aktiv kjøring, det var tilnærmet sommerpels, fin temperatur og utendørs. Alt lå til rette for en god dag.

Det er ikke mye vi har jobbet på bana i vogn, og ikke har vi trent noe særlig med tanke på maraton, utover at vi et par ganger har kjørt litt kjegler. Allikevel har Isco tydelig tenkt på dette, og hans innstilling til maratonbanen denne gangen var veldig positiv :)

Vi hadde satt opp en kombinert maraton og presisjonsbane, med noen kjegler, et hinder, noen flere kjegler, et hinder til, før vi avsluttet igjennom noen kjegler. Slagplanen ble lagt, og vi tenkte at lille tass ikke skulle slites ut, så han kunne i utgangspunktet få ta det rolig, om nødvendig skritte i kjeglene mellom hinderne, og få gi gass i hinderne. Tanken var å kjøre igjennom rolig en gang, også kanskje prøve å ha litt trav/galopp igjennom hele banen én gang. Det er viktig at Isco hele tiden har en positiv opplevelse med dette, og han skal ikke slites ut. 

Etter en lett oppvarming startet vi moroa, og Isco var mye mer med enn jeg hadde forestilt meg. Han startet selv i galopp igjennom start, så jeg måtte ta han ned til trav for å ikke ta piffen ut av han allerede før vi begynte. Første runden tok vi rolig, men Isco var mye mer på enn hva jeg hadde forventet. Han ville gjerne galoppere, og holdt godt driv i hinderne. Mye mer trekk i han enn sist gang, så følelsen var råkul! At vi er så små gjør også at svingene er relativt enkle, og med omtrent 170 centimeter mellom kjeglene kan vi trygt si at vi ikke reiv noen baller. 

Vi så knapt nok noen tegn på at Isco hadde vært igjennom banen etter den første oppvarmingsrunden, så etter en liten pause satte vi i gang med en runde som var tenkt å skulle være litt fart i. Isco var ikke vanskelig å be, og vi suste igjennom i trav og galopp. Svingene tok han uten problem, og høyre og venstregalopp om hverandre. Tenk, for et år siden kunne ikke ponnien fatte venstregalopp en gang. Noe positivt har utvilsomt skjedd! ​

---

Etter en super runde med god driv og framovertanke hele veien var min følelse egentlig å gi meg. Maria kikket på Isco og påpekte at han knapt nok var andpusten. Vi ble enige om at jeg kunne kjøre banen en gang til hvis jeg ville, men med tanken om at jeg skulle bryte dersom jeg kjente at piffen gikk ut - fortrinnsvis litt før. Er det én ting som sitter igjen etter forrige maratontrening, så var det akkurat den følelsen av at jeg ga meg for seint. Den følelsen skulle jeg ikke, ikke, ikke få denne gangen, så jeg kjørte med klar plan om å gi meg med godfølelsen. Etter hinder to la jeg inn årene og Isco fikk så masse ros og godbiter. Han avsluttet med stil i god driv og ikke for sliten. Snakk om herlig ponni! 

Vi avsluttet økta med å få lille Lucas som passasjer en liten runde, før Isco fikk skritte ordentlig ut, uten meg i vogna, før vi tuslet opp til stallen og Isco fikk servert både kraftfôr (den halve desiliteren han får om dagen), og en pære. Velfortjent for slike kule maratonponnier det!