Finn kjernen i din ridning

Hvor er midt i? Hvor er kjernen? Den ligger midt i mellom alt, der den ultimate balanse er.  

Er så glad for at jeg får lov å snike meg med disse to fantastiske på kurs!

Jeg har irritert meg en stund over at jeg ikke har hatt tid til å skrive ut bloggen fra Monika-kurs som jeg var på i juni (!). Men nå har jeg tatt meg sammen, for dette kurset fortjener virkelig en oppsummering. For på samme måte som vi har Michellemagi, så har vi også Monikamagi! Som andre året på rad må vi nesten kunne kalle det en tradisjon at min gode venninne Anna Lene er med på dette Monikakurset med Norne, og jeg dilter etter som fotograf og hjelper der det trengs. Grunnen for at jeg selv ikke er med på dette kurset er fordi det har falt på helga to uker etter Bent-kurs, og da er både Bobbie og jeg så proppa fulle av tanker og ting som må bearbeides, så vi (jeg) er ikke mentalt klare for mer input sammen. Men å få påfyll teoretisk uten å skulle bearbeide det akkurat der og da på egen hest, det er bare en gull gave. Derfor får jeg også ekstra god tid til å få med meg teorien og rett og slett kose meg på kurs. Det er virkelig en luksusopplevelse å være teorideltaker på kurs!

---

Monikas fokus dette kurset lå på dette med kjernen. Grønn sone. Komfortsonen. Det stedet midt i mellom. Der alt er trygt og går av seg selv.

Når vi trener ønsker vi å jobbe med det områder hvor sitsen er nok. Vi kan fint ri for sekundærhjelpen og presse grensene med sekundærhjelpene, men hvor er det punktet der min hest er i balanse i min sits? Vi letter etter det stedet hvor hesten balanseres mellom sekundærhjelperne og inn i sitsen, slik at kun sitsen behøves. Utfordringen vår er at vi har vanskeligheter med å ikke ta utgangspunkt i det ferdige resultatet. Det er veldig lett for oss å jobbe mot et ønsket glansbilde. 

Bedre er det å se etter «hva har jeg nå?» Og når man vet hva man har nå, så kan man spørre: «Hva kan jeg tilføre?» Det er så lett å være misfornøyd med det man har nå, fordi man har dette glansbildet i bakhodet på hvor man har så lyst til å være. Da blir man også fort skuffet over det du har nå, fordi det er ikke der du ønsker å være. Men du kan ikke være skuffet over det du har nå, for det du har nå er realiteten. Spør heller deg selv «Hvor er vi nå?», «Hvilke muligheter har jeg ut i fra her jeg er nå?», «Hvor er min hest og hva kan jeg spørre om?» Ikke ri i går og ikke ri i framtiden. Ri nå. 

Hvor i din ridning eller trening kan du finne «midt i»? Hvor er det stedet du verken gjør mer eller mindre av noe. Finn det stedet, og jobb ut i fra det. Kjenn at «midt i» kan begynne å bli flyttbart. Kjenn at du kan dytte litt på «midt i» i alle retninger, men uten å miste noe. Hvor mye kan jeg gjøre uten å miste noe? Kan jeg ta med meg med det fine jeg har her videre? Hvor mye kan jeg gjøre før det går feil? 

Når du har funnet midt i og når du har funnet kjernen, så kan du begynne å utfordre grensene ut i fra et grunnivå. Men kryss dem ikke. Bare jobb opp til grensene. Hvis du ligger og jobber opp mot grensen og ikke over grensen de gangene du beveger deg ut dit, så vil utviklingen komme raskere enn om du til stadighet krysser over dem. 

Prøv også noen ganger å jobbe inn i kjernen istedenfor å jobbe ut mot grensen. Jobb inn i kjernen og se hva du får. Ikke legg fokuset på å presse grenser, men jobb innover og se etter hva du faktisk har. Igjennom jobbing inn i kjernen vil du også få en hest som er mer positiv innstilt til arbeidet fordi den ikke hele tiden blir bedt om å gå mot ytterkantene, men får bekreftelse på at det den faktisk gjør også er bra. Variér fokuset. 

Har du ikke alle ingrediensene blir det heller ingen kake.

Variér også fokuset ditt når det kommer til det du jobber med. Ikke jobb helhetsbildet hele tiden. Ta ut enkeltelementer og bruk litt tid på dem. «Hva skal jeg gjøre noe med nå?». Av og til tenker du helhetlig, andre ganger blåser du i «ditt» men fokuserer på «datt». Vi er ganske kjappe til å ville ha et helhetsbilde, men et helhetsbilde kan du ikke få uten å ha alle ingrediensene i det. Du kan ikke male et bilde uten fargepaletten, og du kan ikke bake en kake uten de riktige ingrediensene. Mangler du en ingrediens, så vil ikke kaka bli bra uansett hvor mye du rører rundt med de andre ingrediensene.  

---

Når vi jobber med hester er det (dessverre) alt for vanlig at vi jobber med hodet. Vi jobber med å kontrollere hodet, men hodet sier oss ikke nødvendigvis noe om hvor kroppen går. Hvis vi kan styre hodet, så kan vi fortsatt havne hvor som helst, for hesten trenger ikke gå dit hodet peker (det har vi vel alle merket i det øyeblikket vi møter på en livsfarlig søppelkasse på tur, hvor hodet er fiksert på søppelkassa, mens kroppen går i en ytterst bøyd bue, best mulig utenom). Har vi derimot styr på bogen, så begynner vi også å få styr på hesten. Får vi i tillegg kontroll over bakparten, så begynner vi å nærme oss en ganske god kontroll over hesten. 

Det er begrenset hva vi kan gjøre med et hode, for hodet trenger ikke nødvendigvis gi kroppen en plassering, men kroppen kan gi hodet en plassering. Så klarer vi å få kroppen i riktig retning, så vil også hodet komme i en riktig retning. Det er også mye større mulighet for at hesten ikke forstår hva du mener og ønsker når du korrigerer i munnen framfor å flytte beina. Til å begynne med kan det fort bli en konflikt mellom formgivning og styring, men jo bedre styring du klarer å få, altså jo bedre kontroll du har over frampart og bakpart, jo lettere kommer også formgivningen.

Astrid tar ved hjelp av to pisker kontroll over bogene til Romus og formgivningen kommer deretter. Dette er ridekunst på sitt beste!

Maylen og Yrja flyter i skritt.

En av våre utfordringer som mennesker som skal bli hestemennesker er at vi er født med en gripeevne. Og vår refleks er å knyte oss sammen når vi mister kontrollen. Her ligger det en jobb med å omprogramere våre reaksjoner til at vi heller slipper framfor å gripe. Klarer vi å jobbe inn kontroll på hestens bein (bog og bakpart), samt at vi i større grad slipper hodet og styrer beina i de situasjonene vi kommer opp i, så er vi kommet langt på vei. 

Legger vi så til tempo, takt og schwung i tillegg til styring (kontroll over bog og bakbein) og formgivning, så har i vi teorien hele ridekunsten i vår hule hånd. Så lett som bare det. Eller ikke. Det er lett å bli frustrert når ting liksom er så «enkelt» ikke funker. Ha da i bakhodet at det er responsen vi er ute etter. Ikke produktet. Hvis du får mange gode responser kommer du til slutt å få et godt produkt, men ros forsøkene på veien. Husk at det er en vei å gå for hesten også. Det hele handler om «hvordan setter jeg en kropp i balanse i en forflytning?». Og for å ha en forflytning er vi nødt å ha en viss grad av tempo. 

Tempo er noe vi er nødt til å ha når vi er i bevegelse, og det viktigste her er å ha et jevnt tempo. Monika trakk her fram ordet flyt. Et ord som har betydd riktig mye for meg i tiden etter kurset. 

Finn først flyten i tilbudt tempo. 

---

Om hodets plassering er bra i det tempoet du er i, men hesten er stakatto i ryggen, så har ikke hodets plassering noen som helst hensikt. Hodet skal være et resultat av ryggens sving. Og her kom vi også inn på sits, for hvis ryggen skal svinge så må sitsen vår være på plass. Derfor er det absolutt ingen ting som er verdt å ødelegge sitsen for. For ødelegger du sitsen så ødelegger du også ryggsvinget, og dermed kommer du ingen vei. Bruk dermed heller sekundærhjelpere (tøyler, sjenkler) eller tertierhjelpere (stemme, pisk) for å forklare, framfor å ødelegge sitsen din. 

Ingrid og Shaleka tør å teste ut galoppen og klarer det finfint!

Tilbake til tempo: Innimellom kan det føles ut som at tempo er ikke-eksisterende, og da kan det hende vi må opp i en annen gangart for å løse tempo-utfordringen i gangarten under. Når du så begynner å få et greit tempo med flyt og ryggsving, så finn ut om du kan ta tempoet litt opp og litt ned. Hestens første samlingslære er at hesten (og rytteren, slik som meg...) begynner å forstå tempo. «Nå går vi fort. Nå går vi langsomt.» Hesten skal begynne å forstå, følge og kjenne igjen kroppsspråk i bakkearbeidet og igjennom sitsen fra ryggen. 

Ofte så får vi tempo for at hesten trenger det for å balansere. Tenk på kaldblodstraveren som skal trave en timetersvolte. Det går bare fortere og fortere. Eller hjørnepasseringen i galopp. Spør deg selv og spør hesten din: «Hvilket tempo må til for at du kan balansere i denne gangarten?» og tør å tillate det tempoet innimellom. 

Vi AR-ryttere kan ofte bli for redde for å teste ut nye ting, og særlig nye gangarter fordi ting må være i balanse og må være så bra før vi gjør noe nytt. Tilbake igjen til dette glansbildet vi snakket om tidligere. Men så er det også noe i dette sitatet: «If you don't use it, you loose it.» Et hvert ledd som ikke brukes mister funksjonen. Og en hver gangart som ikke brukes blir ikke trent. Jobb deg dermed ut i fra en ting du er trygg på, og se hvordan omverdenen ser ut. Men ha hele tiden en liten kvalitetskontroll, små, minimale tester som gir deg svar på om disse tingene du er trygg på fortsatt fungerer. 

---

Husk at den første galoppen skjer der galoppen finnes. La også hesten ta ansvar for egen takt og tempo og ha i bakhodet ordet flyt. For å bli gode ryttere og hestemennesker er vi nødt til å se på mange feil, og det er ikke vi som mennesker gode til. Vi tør ikke galoppere fordi det ikke ser bra ut, men en ordentlig hestetrener jobber ikke med et ferdig produkt, men med momentene. Og noen ganger må vi bare prøve for å få det til. 

Start med å finne ut hva du kan oppnå uten å blande deg. Så kan vi etterhvert begynne å utdanne hesten til:
1. Å ta gode valg for kroppen sin.
2. En bedre kroppsholdning.
3. At kjernen/grønn sone/komfortsonen blir større. 

Hvis den samme feilen skjer gang på gang, så hjelper det ikke å prøve og fikse det på samme måte gang på gang. Let etter løsninger, men let ikke på samme måte hver dag. 

Ikke vær en kontrollfrik, men la hesten ta egne valg. Hvis du hele tiden skal fikse og ordne så vil aldri hesten ta ansvar for seg selv. Du kan lære deg masse i teorien, og du kan lære deg masse teknikk, men finn roen i teknikken og ikke bli utmattet av det konstante ønsket om å være bra hele tiden. Tør å kjenne og føle. 

Sitt - vær - føl, og ager ut i fra det. Kjenn på følelsen av at kunnskapen gjør deg fri.

Astrid på tolv år ble selve illustrasjonen på hva ridekunsten er på dette kurset. En fantastisk opplevelse!